søndag 7. august 2016

Nei, nei, gutt, dette må ta slutt!

Nok en gang har lederen av Islam Net, Fahad Qureshi gått amok i media. Bakgrunnen denne gangen er kritikk fra flere hold om en arrogant og ekskluderende holdning hvor han beskyldes for å gi sine meningsmotstandere merkelapper og kallenavn, henge de ut med bilder til latterliggjøring, og ikke minst - ha en kryssilds-retorikk som skaper mye rabalder. Qureshi blånekter for at det finnes tolkningsrom i islam, selv om han selv referer til tolkninger i sin siste video. Her omfavnes alle mulige sekter, mens hans meningsmotstandere blir omtalt som medlemmer av "en progressiv sekt". Han ga meg denne merkelappen i 2012, og har gått langt i å insinuere at jeg ikke lenger er muslim.

Til informasjon kan jeg opplyse om at jeg på tiende året er en praktiserende muslim, og at jeg ikke tilhører "en progressiv sekt". Hvis det er MPV (muslims for progressive values) han hinter til, er dette en organisasjon imam Daayyiee Abdallah tilhører. Den er ikke operativ i Norge. Jeg er selv medlem av Det Islamske Forbundet, Rabita.


Jeg syns oppriktig synd på Fahad Qureshi som så desperat forsøker å overbevise sine medlemmer om at han er den eneste på rett vei. For jeg tror på at han mener det er riktig det han sier og gjør. Problemet hans er at logikken ikke holder, og at han i artikkel etter artikkel og intervju etter intervju motsier seg selv.

Visst finnes det tolkningsrom innen islam, og Det Europeiske Fatwarådet jobber konstant med å veilede muslimer i vesten. Der hvor Islam Nets leder påstår at samfunnet og Allah swts lover ikke er forenelige, og at Allah swt ikke skal underkaste seg samfunnet - har altså høyt utdannede lærde i islam, i motsetning til Fahad som mangler religiøs utdannelse, funnet det riktig å jenke på enkelte pålegg innen religionen fordi en situasjon alltid har flere sider. Hvis en jente i Frankrike blir nektet å bruke hijab på skolen har det europeiske fatwarådet sagt at hun bør fortsette på skolen og ta av hijaben mens hun er der, fordi utdannelse er så utrolig viktig. Hvis det ikke tilbys segregert svømmetrening i Norge er det selvfølgelig viktigere at barna deltar i livsviktig opplæring enn at de må dele basseng med elever av motsatt kjønn. Hvis det ikke fantes tolkningsrom ville det ikke være mulig å leve sammen.

Hver gang lederen av Islam Net skal ta opp sin misnøye trekker han frem  temaet homofili. Han raser mot mennesker som aksepterer homofile. Jeg kan ikke annet enn å se en homofob predikant med pekefingeren truende, med hat i blikket. I Guds øyne er arroganse en kjempestor synd, men jeg ser ikke at han er bekymret for dette eller at de kullsvarte øynene som stirrer i kamera raser mot baksnakking, sort arbeid, trygdesvindel, partnervold eller uærlig handel - alle handlinger som er forbudt og fordømt av vår elskede profet. Det er vanskelig å diskutere homofili med homofobe og aggressive debattanter. På en siden kan jeg se at han prøver å forsvare religionens forbud, men jeg ser også at kampen for å ha rett overgår alle regler for både norsk folkeskikk og islamsk oppførsel.

La meg forklare deg hvorfor homofili er et så brennbart tema for mange muslimer:

Gud har definert ekteskapet som det eneste stedet seksuelle handlinger skal finne sted. Seksualmoralen er streng: Ingen masturbering, ingen før-ekteskapelige forhold, ingen utroskap - kun ekteskapet er lov. Dette er ikke unikt for islam, men for alle monoteistiske religioner. Vi må huske på at religionen kom som en veiledning til mennesker for å tilbe sin skaper, og skape orden i samfunnet.
Med dette utgangspunktet var det tydelig hvem som var sammen med hvem, hvem som hadde forsørgerplikt, hvilke barn som tilhørte hvile fedre, hvem som skulle arve hvem og slektstreet var også kjent. Sex er i seg selv ikke en uting i islam, det regnes verken for skamfullt eller at begjær er ufint - men det skal altså rettes kun mot ektemake og ingen andre.

Islam ga kvinner mulighet til å velge ektemann selv, og reglene for ekteskap ble gjort bedre enn de hadde vært før denne åpenbaringen. Allikevel var det ingenting som het "fri sex" på denne tiden. Seksuell umoral ble sett på som en trussel mot familien og samfunnet, og slått hardt ned på. Det har igjennom alle tider vært praktisert samkjønnet sex av forskjellige årsaker. Det har bl.a i krig vokst frem en praksis av menn som har sex med menn i ren mangel av kvinner. Det er ingen hemmelighet at det er en utbredt praksis blant mange unge menn i muslimske land at de debuterer samkjønnet. De som skaffer seg kjærester, selv om dette er forbudt, praktiserer ofte anale samleier for at jenta ikke skal få sin jomfruhinne ødelagt før ekteskapet. Dette er en æressak for henne selv og familien. Hvis hun ikke er jomfru kan hun bli refusert etter bryllupsnatten og bringe stor skam over familien. Og det vil være nesten umulig for henne å bli gift igjen. Dette har ingenting med islam å gjøre, hvor skilsmisse er lovlig og profeten selv giftet seg med skilte kvinner og enker. Bare én av hans koner var jomfru. Samkjønnet sex, i form av homofil praksis er nevnt flere steder i Koranen som forbudt. Det er i islamsk lovgivning, fiqh, også forbud mot at menn har analt samleie med sine koner. Det er ikke tvil om at dette er handlinger Gud fordømmer og ber troende holde seg unna.

I Bibelen og Koranen leser vi fortellingen om Lots folk. Gud straffet dem på grunn av umoralske seksuelle handlinger. Nesten alle leser denne fortellingen som et eksempel på homofile menn, mens sannheten er at Lots folk drev alle mulige umoralske seksuelle handlinger. Pedofili, voldtekt og homofil praksis var deres virke. De hadde lysten til andre menn, noe Gud ikke liker, i følge de hellige skriftene. Men hva er det Gud ikke liker? Denne hobbyen de hadde med å ha sex med andre menn er fordømt, men det står ikke ett eneste sted at de faktisk var homofile. De brøt reglene for sex som kun var forbeholdt ekteskapets ramme.

Ekteskapet på denne tiden handlet om sosial og moralsk kontroll, og ikke minst å sørge for å få barn. Det kunne forekomme kjærlighet, men arrangerte ekteskap var normen - for å knytte stammer til hverandre og sørge for vennskap fremfor konflikter. Utenomekteskapelig sex er derfor en trussel mot samfunnet, like mye som personlig renhet og åndelighet.

Det ekteskapet var den gangen finnes ikke lenger i vår verden. Det er helt ukjent for oss, og ikke noe vi ønsker tilbake heller. I dag gifter folk seg fordi de elsker hverandre og vil ha en velsignelse over sin kjærlighetsrelasjon. I dag har ikke kvinner og menn sex fordi de må, men fordi de har lyst. I dag har verden kommet så langt i sin utvikling og sivilisasjon at vi vet det er noe som heter legning. Når enkelte vrange muslimer påstår at det ikke finnes homofili, bare homofil praksis, tar de altså feil.

Hvordan kan jeg komme med slike påstander? Jo, fordi den medisinske og psykologiske forskningen de siste femti årene har slått fast at homofile og lesbiske, bifile og transpersoner ikke har noe valg. De er sånn, de er født sånn. Kjønnsforskningen slår fast at det finnes flere typer legninger og kjønnsidentiteter. Dette er altså ikke en trend som enkelte påstår, og ikke noe konservative hissigpropper kan avfeie som tester i livet. Det er mulig at man kan avstå fra å praktisere sin legning, dvs å leve i sølibati. Men hvor sunt er det? Forskning viser at alle mennesker trenger å få leve ut sin kjærlighet og at de fleste har det best i et fast forhold.

Det eksisterer altså homofile mennesker og homofil praksis. Noen homofile lever ikke ut sin legning med samkjønnet partner, noen er trofaste i monogame forhold og andre dater som semi-monogame. En liten gruppe praktiserer fri  og uforpliktende sex. Akkurat slik heterofile lever ut sin seksualitet. Dessverre har mange den oppfatningen at homofile er gjennomgående umoralske. Det er ikke slik at homofile og lesbiske kun er opptatt av sex eller ikke eier moral. Tvert i mot viser undersøkelser at mange sliter med å akseptere seg selv, og lever i utrygghet. Spesielt troende som blir utsatt for et indre og et ytre verdipress.

Så hva gjør vi når Koranen forbyr homofil praksis og det finnes homofile mennesker?

- Vi kan velge mellom å fornekte at det finnes ekte homofile, og fortsette hat og fordømmelse. Det medfører fortsatt krenkelse og forfølgelse av homofile, økt homofobi og mobbing, ekskludering og mord i religionens navn. Noe som selvfølgelig er helt forkastelig siden profetens lære ikke gir ett eneste eksempel på slik hets eller  forfølgelse.

- Vi kan fortsette å ikke snakke om det slik at homofile får seile sin egen sjø og de religiøse lederne ser igjennom fingrene med det så lenge det skjer i taushet. Dette hindrer heller ikke mobbing, trakassering og drap. For å ikke snakke om alle de ekteskap som blir inngått hvor familien til mannen kjenner til hans legning, men nekter å akseptere den. Dette ødelegger livene til de som blir tvunget og de som blir lurt inn i et forhold som aldri kan bli bra.

- Vi kan begynne å tenke nytt når det gjelder legning og transseksualitet. Imamene kan oppfordre til omsorg for minoritetene og utelate hatprat og homofobe holdninger fra sin religionsopplæring. Flere gjør allerede dette selv om de ikke direkte tillater homofil praksis.

- Kan vi ha en samtale om legning? Er dette noe du driver med for moro skyld eller kan du holde opp med det? Det går historier om tidligere homofile som har blitt lykkelige i heterofile ekteskap, og at de bare måtte be Allah swt om hjelp til å kontrollere sine "syke lyster". Til de som tror på slikt kan jeg fortelle at dette bare er et spill for galleriet. Enten er de bifile og kan være sammen med en partner av begge kjønn uten problem eller så undertrykker de sin legning og lever et liv etter andres ønsker. For noen kan det gå greit, men for de fleste kan det bli fatalt. Som tidligere ansatt ved Kirkens SOS vet jeg hvor mange selvmordskandidater som ringer akuttjenesten i et desperat forsøk på forsoning før et planlagt selvmord. Mine venner i organisasjonen Skeiv Verden bekrefter det samme, de er utstøtt eller lever i dødsangst for å være annerledes. Jeg har møtt unge muslimske menn som har fått tårer i øynene for at jeg i det hele tatt ville samtale med dem og kalle dem brødre. Hva slags storfamilie er vi muslimer hvis vi ikke kan inkludere alle?

- Vi kan begynne å omfavne homofile, lesbiske, bifile og transpersoner som hvilke som helst andre muslimer og ikke legge seg opp i deres privatliv. Som for øvrig er en plikt i islam, å ikke snoke i andres private.

- Vi kan diskutere om det er mulig å gi en velsignelse i form av partnerskap til de som ønsker å gjøre sitt forhold moralskt rent og hellig. Jeg vil få presisere at jeg ikke sier at dette er det riktig å gjøre, men jeg savner debatten om temaet. Den norske kirke har nylig bestemt seg for å vie samkjønnede, mens idéen er fjern fra moskéene. Årsaken til dette er at islamsk teologi er tydelig i sin definisjon av at ekteskapet er en hellig pakt mellom en mann og en kvinne, og at det ikke forekommer det tolkningsrommet i islam som kristendommen består av. Det er ansett som brudd med religionen å innføre en religiøs praksis som er nyoppfunnet og ikke i tråd med profetens tradisjon. Fordi jeg snakker om disse temaene er det enkeltpersoner som tror at jeg ikke respekterer Guds lover eller religionen islam. Det medfører ikke riktighet. Min homokamp handler om respekt, likeverd og inkludering fordi jeg tror på en nåderik Gud som ikke skaper feilvare blant menneskene. Jeg tror på at kjærligheten er noe av det fineste Gud har gitt oss, og at den ikke er forbeholdt heterofile.

Det aller første som må skje er at stygg prat og krenkelser opphører. Uansett om man aksepterer at det er noe som heter legning eller ikke har alle mennesker krav på å god, medmenneskelig behandling. Imamene kan ikke gifte homofile, men de kan forklare for folk at homofobi og hat ikke er vår vei. Sakte over tid vil holdningene til homofile endre seg, og det å være født med en minoritetslegning ikke lenger være uforståelig for muslimer flest. La meg igjen presisere at holdningene til homofile og islamsk lovgivning er to forskjellige ting. Man skal holde tunga rett i munnen når man på den ene siden har en handling som er forbudt, og troende blir bedt om å uttrykke sin misnøye med åpenbar synding og syndere som ikke vil angre seg. På den andre siden skal man vise respekt for menneskene og deres rett til å ta egne valg. Det er en gordisk knute av teologi og pragmatisk etikk, men for meg handler det om menneskeverd. Det er ikke så komplisert.

Har jeg prøvd å gjøre haram halal? Nei, overhodet ikke. Jeg har forklart hva denne konflikten ligger i og hvorfor det alltid er det samme temaet som blir diskutert om og om igjen. Siden det finnes homofile, lesbiske, bifile og transpersoner og det ikke er lov å leve seksuelt utenfor ekteskapet står vi igjen med to alternativ. Glemme hva du føler og hvem du er, noe som kan få katastrofale følger for personens psykiske helse eller å akseptere partnerskap. I dag er det mulig å inngå samkjønnet partnerskap på offentlig kontor. Ekteskap som er inngått hos byfogden, tinghus og liknende er akseptert som offentlig godkjente ekteskap. I religiøs forståelse skiller vi mellom ekteskap som er en hellig pakt og en juridisk forpliktende partnerskapsavtale. Begge deler kalles et ekteskap på folkemunne, men religiøst sett er det en vesensforskjell.

Det vil derfor ikke være noe problem å gifte seg som homofil i Norge i dag for de som ønsker en ramme for sitt forhold.  Å bli akseptert som den man er vil fortsatt ta lang tid, men vi må ikke gi opp kampen mot trakassering og homofob forfølgelse. Selv om Fahad Qureshi ikke er enig i at han heller bensin på bålet med sin retorikk, mener jeg at han godt kunne vendt det andre kinnet til. Man trenger ikke å lyve om Koranen eller gå i parade, men bare huske på at skarpe tunger er et kraftig våpen og at vår Gud er Den mest barmhjertige og Nåderike.

Homofobi er ikke en spøk, heller ikke kvasi-religiøse lover i diktatur som er menneskefiendtlige og tar livet av folk.

* Siden jeg har mottatt noen henvendelser fra lesere som lurer på hva jeg egentlig mener om saken, presiserer jeg derfor her:

Hva mener jeg? Homofile eksisterer og fortjener respektfull behandling som alle andre.
Er det lov å være homofil? Det er ikke mulig å ikke være noe man er.
Er det lov å ha homofil sex? Islam sier nei, samfunnet sier ja.
Er det lov å være homofil i islam? Det er ikke mulig å ikke være noe man er, men homofilt samleie mellom menn er forbudt i islam. Det som anses som en synd peker derfor på en handling og ikke legning. All sex utenfor et ekteskap mellom en mann og en kvinne er ansett som syndig.
Er det dødsstraff for å være homofil? Hellige tekster sier at Lots folk ble straffet av Gud for sine gjerninger.  Religiøse synder skal gjøres opp for på Dommedag, på lik linje med gode handlinger. Lovbrudd og kriminalitet i samfunnet straffes her og nå. Homofili er ikke forbudt i Norge i 2016.
Er homofil legning viljestyrt? Nei
Kan man bli kurert av homofil legning? Nei
Kan homofile gifte seg? Islam sier nei, samfunnet sier ja. Personlig syns jeg det er bedre at homofile inngår partnerskap og varige forhold enn at de ikke gjør det, på samme måte som heterofile.
Oppfordrer jeg til homofili? Nei, jeg har ikke troen på at jeg kan omvende noen verken til å bli homofil eller heterofil. Jeg oppfordrer til at folk leser mer om legning og spesielt setter seg inn i levekårsundersøkelsen for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner.
Forsøker jeg å forandre islam? Nei

Kan Koranen tolkes på nytt slik at det kan bli lov nå som vi lever i en moderne verden? 
Nei, en slik tolkning vil være langt fra kjernebudskapet i religionen og vil trolig aldri finne sted.

Har du spørsmål eller kommentarer kan du sende disse på norskmuslim@yahoo.com
På grunn av manglende nettikette har jeg ikke åpent for kommentarfeltdebatt på bloggen.



torsdag 9. juni 2016

Stol på din Gud, men bind fast kamelen

Dette var svaret profeten ga da noen spurte hvorfor han bant kamelen sin da de parkerte karavanfølget. Det er et svar som minner oss på en viktig ting: Vi må aldri glemme at vi har fått en hjerne og en evne til å tenke logisk, at vi selv har ansvar for å gjør det vi kan gjøre i en hver situasjon og at det å både tro på, stole på og be til sin Skaper ikke er til hinder for å være smart. Snarere tvert i mot. Det å vite at vi gjør det vi kan og at Gud gjør resten er en av mine grunnleggende innstillinger til livet.

Når det gjelder fasten i Ramadan er det slik at syke eller svakelige er unntatt påbudet. De som er midlertidig syke skal ta igjen sine fastedager senere på året når de selv ønsker det. Mens de som er kronisk syke, svakelige eller eldre - kan mate en fattig person eller betale 50,- NOK pr dag, for hver dag man ikke faster.

Så er spørsmålet, når er du for syk til å faste? Hva med de gravide og ammende? Jeg har selv en kronisk sykdom og har vært fritatt fasteplikten i flere år, men jeg har savnet å kjenne fasten og delta på lik linje med innsatsen av offeret av mat og drikke. Nå har helsen min blitt bedre, men jeg er ikke helt frisk. Jeg spiser normalt hver 5-6 time for å unngå for lavt blodsukker og forverring av mine symptomer. I vinter fastet jeg flere dager, da vi har korte dager i Norge med ca 6,5-7 timers sol. I år vil jeg prøve å faste noen dager for å se hvordan jeg klarer meg, men ikke presse meg slik at jeg blir sykere. Dette er en vanskelig avveiing. Ønsket om å få det til er stort, men jeg vet samtidig at det å skade seg selv er forbudt/haram i islam. Gud ønsker ikke at vi skal skade Hans skaperverk. Vi må huske på at Gud også er Den mest Nåderike, Den Barmhjertige. Jeg hører om mange som er i tvil om fasten. Spesielt i år hvor dagene er så lange som 19-20 timer. Noen velger å følge en fatwa om at vi som bor i et område med fastetid over 18-20 timer kan følge enten nærmeste by med kortere tid eller fastetidene fra Mekka i Saudi-Arabia. Noen følger disse for å gjør det enklere for seg selv, enten pga helse eller pga at de syns det er vanskelig å følge norske tider. Dessverre har det blitt en del debatt på sosiale medier blant muslimer om hva som er riktig. Debatt er sunt nok, men vi må ikke glemme å behandle hverandre som søstre og brødre selv om vi har ulike oppfatninger.

Ingen skal vokte en annens persons faste. Fasten er en sak mellom den troende og Gud. I mange muslimske land er det forbudt å spise offentlig under Ramadan og restauranter holder stengt på dagtid. I Norge bor vi i et sekulært land hvor muslimene er i minoritet. Alle kan gjøre nesten hva de vil, hvor som helst, til en hver tid. Jeg syns allikevel det er høflig av muslimer å unngå å spise offentlig uansett om man faster eller ikke, i solidaritet til Ramadan og muslimene - som i hovedvekt faster alle sammen. Men det er ikke min jobb eller andres å fortelle folk om de skal faste, skryte av andre syke eller vanskeligstilte som faster allikevel og omtales som helter eller å mene at den ene måten å forstå tidsutregninger på er bedre enn andre.

Kan man ikke faste så spiser og drikker man, så enkelt er det. Gud er nåderik, Gud er barmhjertig. Han ser alt hva vi har i våre hjerter. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hvis du sniker deg unna en plikt fordi du er lat eller ikke liker smerten av sult og tørste, så vet Han det. Hvis du tar til deg næring fordi du er syk og trenger mat, så vet Han det også. Ikke frykt Gud, elsk Ham og respekter Ham, men ikke vær redd. Han vet. Alt.

Her kan du se en film om faste som medisin. Den forklarer også hva som skjer i kroppen når vi ikke tar til oss næring.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/863682/

onsdag 8. juni 2016

Den hellige Koranen

Jeg leser, hører og gråter. Av og til ler jeg, smiler eller haster nysgjerrig videre. Koranen er ikke en vanlig bok. Den er i papir, men kom via en engel. Levert til vår elskede profet, Muhammed fvmh, fra Gud. Den visdom, skjønnhet og klokskap du finner i Koranen finnes ikke i noe annet i hele verden. Og mange har forsøkt. Vakre dikt, spennende romaner og et bredt utvalg selvhjelpsbøker. Men Koranen er Guds ord, gitt oss som en veileder til livet. Å lytte til den bli resitert er medisin i seg selv. 

Jeg har lest Koranen i over 20 år. Jeg startet med å bla i den, lese en setning her og der. Forsto ikke hva som var så spesielt med den. Men et og annet vers traff meg. Jeg fikk et spesielt forhold til Koranen, og leste mer og mer. Satt den i bokhylla og lot den sakte bli en del av meg. Så gikk årene, og livets utfordringer strømmet på. Jeg fikk lyst til å lese den på nytt, men forsto at den norske versjonen var altfor langt fra kilden selv. Jeg fant en pocketutgave på engelsk, som virket som om den hadde et godt språk. Da hadde jeg prøvd åtte forskjellige oversettelser til skandinavisk og engelsk. De fleste oversettelsene er forvirrende og med et gammeldags, tungt språk som ikke gir mening eller klang til budskapet. 

Da jeg satt meg på bussen og leste fra pocketutgaven strømmet tårene fritt. Jeg kunne ikke holde de tilbake. Lenge hadde jeg vurdert å konvertere til islam, men syns det var enklere å være pro-islam i det skjulte som norsk og normal. Slippe å stikke seg ut i folkemengden. Men nå var det ingen vei tilbake. Jeg tittet opp fra boka og så på sidemannen og sa - Har du lest Koranen? Det er helt sant det som står her. Jeg fikk kun et forundret blikk tilbake, men det var helt uvesentlig for meg. Jeg forsto at jeg måtte stå frem som muslim, og at mitt liv ville komme til å endre seg drastisk på mange forskjellige måter. Tross motgang og ensomhet har jeg aldri angret. Jeg er dypt takknemlig og ydmyk for å ha fått denne personlige åpenbaringen av innsikt og kjærlighet til Guds sannferdige veiledning. 

I år er det ti år siden jeg ble muslim, alhamdulilah. Og første gang jeg faktisk forstår mye av Koranen på arabisk. Jeg har gjort en innsats i vinter med å forbedre arabisken min, og det har gitt resultater. Sheikh Waleed Hakeem, som er ansatt som ungdomsimam i Rabitamoskéen har vært til stor inspirasjon med sine forelesninger. Og ett av mange tips han har gitt oss, var å begynne å lære oss ord fra Koranen. Ved å øve inn stadig flere ord vil man raskt forstå mye av Koranen, fordi mange av de samme ordene går igjen i forskjellige former. Arabisk språk har et rotsystem der roten lager kilden til ordet både som verb, substantiv, adjektiv og stedsnavn. Det er derfor et veldig logisk språk og lett å forstå når man har lært strukturen. Alle har sagt at arabisk er vanskelig, men det er ikke helt sant. Vi er født med alle forutsetninger for å lære og forstå det vi setter oss fore. Ja, det er ukjente lyder og en annen grammatikk, et svært ordrikt og tolkningsvidt språk, men hjernen vår har en stor kapasitet. Folk lærer hele livet, så selv om jeg er 44 år, er jeg "ung nok" til å studere arabisk. I tillegg har imamen holdt tafsirkurs nesten hver søndag gjennom vinteren. Det er forklaringer og historiske fakta som blir utredet i teologisk tolkning. I tillegg har jeg øvd på å resitere og memorisere Koranen selv. Jeg har fått god hjelp av venner, men jeg skal også gi meg selv en klapp på skulderen for de utallige timene jeg har brukt på pugging og øvelse. Det har ikke kommet av seg selv, men med hardt arbeid og hjelp fra Allah swt. 

Å begynne å forstå Koranen er det største som har skjedd meg på disse ti årene som muslim. En opplevelse jeg knapt kan fatte eller beskrive med ord. 

Les den du også, den koster mindre enn 200,- hvis du bestiller den fra Amazone.UK.


tirsdag 7. juni 2016

Velkommen Ramadan!

Mandag 6. juni startet 1. Ramadan 1437 på hijri-kalenderen (månekalender muslimer bruker). Muslimer over hele verden er i gang med en måned med faste. Ramadan er en  hellig måned for muslimene. Himmelen er åpen, helvetet er lukket og djevlene er lagt i lenker. Dette er måneden for tilbedelse. Koranen ble åpenbart første gang i Ramadan, og de siste årene før profeten døde kom engelen Gabriel (Jibril) og gikk igjennom hele Koranen med profeten. Faste er en måte å tilbe Gud på, ved å øve opp viljestyrke. At vi tenker mer på de som ikke har mat og penger er en bonus av fasten. Ved å avstå fra mat, drikke, sex eller handlinger uten særlig mål og mening i solens oppetid, øver vi oss på å klare å velge rett. I tillegg til dette er Ramadan tiden for å søke tilgivelse for alle våre synder for resten av året. Ramadan er en velsignelse og en generøs måned. Dette er tiden for en ny start og blanke ark. Derfor lengter alle muslimer etter Ramadan, og vi ber om å få leve til Ramadan og at våre handlinger skal bli akseptert og belønnet. Vi bruker tiden på å lese Koranen, be ekstra, lære noe nytt om islam, være gode mot andre, gi ekstra til fattige, besøke familie og sove! Mange trenger litt ekstra søvn når de faster, og siden tiden for mat er så kort er det mange som er våkne fra solnedgang til soloppgang for å få spist og bedt en egen Ramadanbønn som kalles taraweeh.

Kvelden før den første fastedagen ber vi Gud om å akseptere vår faste som en del av vår tilbedelse. Vi ber om hjelp til å klare det, og at Han må gjøre det lett for oss. Det er viktig å ha nie/intensjonen på plass. Vi gjør ikke dette for annet enn Gud, det er en plikt vi er pålagt og vi ofrer oss fordi vi tror på Ham og at det han har bedt oss om å gjøre er til det beste for oss. I Norge er solen opp fra kl. 03.57 til 22.36 i dag, og det er svært mange timer uten å ta til seg næring eller væske. De som er unntatt fra fasten er syke, svakelige og de som føler at de ikke er i stand til å faste. Gravide og ammende skal også være forsiktige, da ingen faste skal skade helsen. Det er bare du selv som kan avgjøre om du er i stand til å faste eller ikke. Dessverre er det mange som føler seg utsatt for press fra omgivelsene ved at det er ansett som et sterkt offer å slite seg igjennom fasten. Sannheten er at det er lettere for noen og vanskeligere for andre, vi er skapt forskjellig og er i forskjellige faser av livet. Kroppen er skapt for å klare seg, også uten mat og drikke, i lengre perioder. Noen tror det er verre å faste uten å drikke, i motsetning til andre som faster for helsemessige årsaker ved å avstå fra mat i lengre perioder. Men ved å ikke tilsette væske heller går kroppen inn i overlevelsesmodus og forholder seg til denne tilstanden. Noen kan oppleve å bli slapp, trøtt, svimmel, kvalm eller få så lavt blodsukker at man føler man skal besvime, mens andre ikke kjenner stort. Forskning har vist til at faste har store helsemessige gevinster, men muslimer faster fortrinnsvis på grunn av tilbedelsen. Kan man ikke faste kan man selv mate fattige eller betale en sum penger til fattige, som i Norge er utregnet til kr. 50,- pr dag.

Ved å avstå fra noe vi ønsker og trenger øver vi opp vår viljestyrke. Denne hjelper oss i hverdagen, hele året, hele livet. Å være en troende og søke Guds velbehag handler i stor grad om å se det gode i veiledningen fremfor kortvarige begrensninger. Gud er Den Nåderike, så ikke la noen presse deg til å faste hvis vi føler at du ikke kan eller at det er dårlig for deg. Det er forbudt å skade seg selv og sin helse, så ta i mot nåden og spis hvis du må. Selv har jeg valgt å ta i mot en fatwa (et religiøst råd) som sier at de muslimene som bor i land hvor fasten overstiger et høyt antall timer soltid kan velge å følge Mekka sine tider. I Mekka, den hellige byen i Saudi-Arabia, er fasten fra kl. 05 til kl. 20.

Første gang jeg fastet i Ramadan var jeg 23 år gammel og hadde en kjæreste fra Tunisia. Jeg var veldig fascinert over alle ritualene rundt Ramadan, og ikke minst de utrolig hyggelige måltidene vi delte på kveldstid da fasten skulle brytes. Hver kveld samles vi hjemme hos hverandre, brukte lang tid på å forberede mye forskjellig god mat. Alltid en suppe først, arabisk lefsebrød til, for så noe mer håndfast med kjøtt, kylling eller fisk og ris eller cous-cous til. Senere kom te og masse søtsaker. På TV så vi direktesending fra Kaba i Mekka, og når athan (bønneropet) kalte kunne vi ta den første slurken med melk. Jeg har aldri følt meg så sterk og stolt som da jeg prøvde dette, enda jeg ikke hadde noe forhold til hvorfor Gud hadde pålagt muslimer fasten. Min reise til islam startet med nysgjerrighet og mange gode møter med muslimer gjennom mange, mange år.

Jeg oppfordrer derfor alle muslimer til å invitere sine venner, naboer og kollegaer på iftar (måltidet som bryter fasten) for å inkludere og vise frem en av våre vakreste tradisjoner i islamsk praksis.


Vi ber Allah swt om tilgivelse og sier på arabisk: AstaghfirUllah. Her er en religiøs sang som kalles nasheed. Selv om de fleste klarer å holde seg unna de store syndene er vi mennesker kroniske syndere. Jeg vet at jeg ofte gjør mer synd enn rett, fordi jeg kan være smålig, tenke mest på meg selv eller kan få stygge tanker om andre. En av mine styggeste sider er at jeg er så misunnelig og sjalu. Før kunne jeg la disse følelsene forplante seg i slarv og sladder. Hvor lett er det ikke å bare bli med på andres prat om andre? Hvis vi lar disse egostyrke frykttankene styre livet vårt blir hjertet hardt og vi kommer langt fra Gud. Da blir livet vondt og ensomt. Men ved å hele tiden be om tilgivelse så mykner hjertet og det blir lettere å se med godhet på seg selv og andre, la ting passere og gi slipp i potensielle problemer og konflikter. Menneskene trenger Gud, og islam er Hans gave til oss. En oppskrift på et godt liv både her på jorden og når du skal videre etter at kroppen din dør.

Må Allah swt tilgi oss og hjelpe oss til å bli bedre utgaver av oss selv, amen.




torsdag 7. april 2016

Blikket

Når muslimer møtes i offentligheten hilser vi pent på hverandre med "Asalamu aleikum, wa aleikum asalaam". Stort sett alle såkalt praktiserende gjør det. Det er tradisjon, sunnah, og en høflig ting å gjøre. Noen mer kulturelle muslimer gjør ikke dette, og det må selvfølgelig være et personlig valg om man ønsker å hilse eller ikke. En ting jeg har bitt meg merke i er at butikkpersonale er forsiktig med å si salaam til kundene, selv om de helt tydelig er muslimer selv. Betaler jeg mine varer hos en hijabkledde kvinne i kassen er det sjelden, så og si aldri at hun hilser meg med salaam. Jeg har syntes dette er litt merkelig, spesielt når jeg selv bærer hijaben og synlig er muslim. Tanker om at de ikke har lov til å si det, for å ikke gi kunder en følelse av forskjellsbehandling, har slått meg. Eller at det er rett for å få et vennskapelig forhold til kundene som igjen kan utnytte dette med å be om rabatter eller  andre fordeler de i utgangspunktet ikke har krav på. Selv har jeg opplevd å få både rabatter og gratis varer og tjenester uten å ha sagt et ord, bare fordi enkelte syns det er så hyggelig å møte en "søster". Vi muslimer kaller hverandre søstre og brødre, og konverterte blir satt ekstra pris på. Men dette skjer først og fremst i butikker som selger hijaber eller annet islamsk materiale som bøker, bønnetepper osv. Som vi vet hører pruting og vennerabatter til handelskulturen i en del land som minoritetene kommer fra, mens vi i Norge sjelden spør om eller får tilgang til dette i norske butikker.

Forrige uke handlet jeg på en REMA1000 butikk i Oslo sentrum. Da jeg sto og så på grønnsakene var det en yngre mannlig ansatt av somalisk opprinnelse som oppdaget meg og overraskende sa høyt og tydelige "Asalamu aleikum". Jeg ble så paff og glad at jeg ble helt rørt. Jeg hilste tilbake og tenkte at wow- han er modig. I en tid med terrorangst og islamofobi har de fleste av oss blitt veldig bevisste på hvordan vi oppfører oss i det offentlige rom for å ikke skremme eller provosere noen. Kanskje har vi tatt for mye hensyn og gjort folk overfølsomme for annerledeshet? Jeg vet at jeg selv har kviet meg for å be på steder jeg før bare ville tatt meg tilrette, mens jeg nå sjekker om det er ok først. At ingen skal bli "engstelig" om jeg drar frem mitt flyvende teppe og gjør noen yogaposisjoner i fem minutter.
Da jeg skulle betale mine varer møtte jeg en annen mannlig ansatt som hilste på en like tydelig måte og han smilte bredt. Det var en varm respekt der. Ingen spørsmål som vanligvis følger strømmen av nysgjerrighet da de ser en kritthvit nordmann med blå øyne under skautet. - Er du muslim? - Hvor kommer du fra? - Er du gift? - Med hvem? - Har du barn? - Leser du Koranen? er noe vi må svare på nærmest hver dag, noe hvem som helst kan spørre om, fra andre muslimer du møter i moskeen til ukjente som kan stanse deg på åpen gate. Det var en god opplevelse.

Men det hender vi muslimer også sender hverandre blikk som ikke er så gode. Det handler om den sosiale kontrollen som pågår. I teorien er det forklart som en veiledningsplikt vi har ovenfor våre søstre og brødre, men i virkeligheten har det blitt et maktspill, sladder og mobbing. Mange muslimer lider under denne kontrollen og føler seg ufrie i form av at de er redde for hva andre skal se, tro og snakke om. I årenes løp har jeg oppdaget at muslimer er mye tryggere og friere hjemme enn de kan være utendørs eller i islamske samlinger. Det syns jeg er trist, for det skal ikke finnes noen tvang i religionen og hvert individ svarer selv for Gud om sine handlinger. Som en venn av meg sa, alle synder. Alle har et eller flere områder de ikke er gode på, mens så mange er opptatt av å hakke på andres tilkortkommenheter som oppdages i det offentlige. Et annet viktig poeng jeg vil legge til er retten til å ta egne valg og stå for dem - også når det gjelder i religionen. Hvis noen vil nappe sine øyenbryn, som er ansett som forbudt praksis (da det virker forskjønnende og fristende på det motsatte kjønn) må de få lov til det. De trenger ikke femten "påminnelser" hver dag fra alle hold om at det er uønsket, forbudt og at man kommer til helvetet for å gjøre det. Det er ikke å gi råd, det er trakassering. Selv har jeg vært i skuddlinjen i mange år fordi jeg brukte neglelakk. Den rituelle renselsen før bønn tilsier at vannet skal renne fritt over hud og negler når det vaskes, og negllakken hindrer derfor vannet å nå inntil neglen. Den anses da for å ikke være gyldig renselse, som igjen gjør bønnen/salah tvilsom, i verste fall ugyldig. Siden bønnen er pliktig og noe man blir straffet for å ikke utføre (på Dommens dag), er det så grunnleggende viktig at man ikke bør la forfengelighet og mote sette det evige livet på spill. Jeg forstår det. Men vi som ikke har noe problem med å se mer abstrakt på åpenbaringen tenker at Gud ikke bryr seg om millimeter praksis. I det store og hele er det renhet, kjærlighet, rettferdig og omsorg det handler om. Men uansett hvor mange ganger jeg har forsøkt å forsvare min rett til selv å bestemme om jeg vil bære negllakk har jeg aldri blitt hørt eller forstått. Den pågående "rådgivningen" har vært så plagsom at jeg ikke bruker negllakk når jeg går ofte i moskeen. Hadde negllakk vært min kampsak i livet skulle jeg stått opp for saken og malt negler til siste pust, men det er det faktisk ikke. Det er viktigere tema å ta tak i, derfor har jeg føyd meg for gruppepresset inntil videre.

En annen sak muslimer ikke har så lett for er å se at andre faller fra islam og lever i åpenbar synd. Det er i utgangspunktet en god sak. Jeg føler omsorg for andre mennesker og når jeg ser noen, muslim eller ei, som åpenbart handler eller lever på en måte som skader dem selv eller andre, er det min medmenneskelige plikt å si i fra og prøve å hjelpe. Det er nesten ikke noe som smerter meg mer enn å se muslimer som gått helt bort fra sin religion. Jeg kan bare forstille meg den smerten en mor og far føler når deres kjæreste i livet vender ryggen til et liv i rettferdighet, anstendighet, renhet og godvilje. Det jordiske livet frister mange. Her finnes mye kortvarig nytelse, mye moro, egoet kan bade i storhet og drama som skaper en levende dynamikk. Tror meg, jeg som har levd 34 år uten islam vet alt om det "frie" livet. Jeg vet også veldig mye om hva det gjør med oss, og nettopp hvorfor jeg kom til islam. Allikevel må vi tåle at andre velger en annen vei.

I går handlet jeg på en matvareforretning i nærheten av hvor jeg bor. Den ansatte i kassa er afghaner. Vi har aldri snakket om islam, så jeg vet ikke hva han tror og ikke, men jeg antar at han er muslim. Han sier ikke salaam. Jeg begynner å pakke mine varer, og ser at det kommer en somalier bak meg for å kjøpe en six-pack med ølbokser. Han ser på meg. Jeg ser på han. Jeg sier ingenting, ser bare videre på varene jeg pakker. Afghaneren tar i mot penger og sier ingenting. Somalieren pakker sine øl i en pose og går. Ingen sier noe. Helt "norsk". Frihet til å gjøre hva du vil. Men vi har alle gjort noe feil i forhold til islam. Afghaneren, hvis han er muslim, har ikke lov til å selge øl. Somalieren, hvis han er muslim, har ikke lov til å kjøpe øl. Heller ikke drikke den. Heller ikke gi den til andre. Jeg har ikke sagt salaam til noen av dem, og ikke snakket med somalieren om han har det bra, om han trenger noe, om han har lyst til å komme tilbake til islam. Jeg går ut av butikken med en vond følelse i magen og tenker at dette jammen ikke er lett.

I går kveld var jeg å spise på et spisested tilknyttet et kulturelt senter i Oslo. Der oppdager jeg en kjent person som er ute å hygger seg. Denne personen er muslim. Som drikker øl. Jeg sier verken salaam eller noe om øl'en, men nikker som for å hilse da jeg går forbi mens vi leter etter bord. "Norsk oppførsel". Da jeg senere skal til å forlate restauraten treffer blikket mitt på bordet til denne personen igjen, og akkurat da har vedkommende glasset til munnen og treffer blikket mitt. Au. Jeg prøvde ikke å kontrollere andres oppførsel, og jeg blir lei meg fordi jeg tror at denne personen kanskje tror at jeg hadde dette til hensikt. Men jeg blir lei meg. Gråter i hjertet og spør Gud hvorfor vi muslimer har kommet så langt bort fra vår tro. Har ikke klart å legge fra meg bildet av øl'en ennå.

Det ikke-muslimer har problemer med å forstå er at islam er kjærlighet og at vi muslimer oppriktig ønsker det beste for alle mennesker. Derfor blir jeg trist og lei meg når jeg ser at noen av oss har ramlet utpå et liv som innebærer å komme lenger bort fra Guds omsorg og nåde, og nærmere Djevelens fristelser. Det er mange kristne som har fjernet djevel og helvete fra sitt vokabular. Gud og Jesus skal bare være kos og trøst, men det er ingen himmel uten helvetet og det er ingen troende uten en som klarer å ta avstand fra djevelens egoisme.


tirsdag 8. mars 2016

As salat الصلاة (den pliktige, rituelle bønnen)

- Hvorfor må muslimene be fem ganger om dagen? Det er et spørsmål jeg ofte får. Og mange svarer kun at det er en plikt, det er noe vi er blitt beordret til. Men for å ta på seg denne oppgaven må vi forstå hva det er vi gjør og hvorfor vi gjør det. Kun da vil du virkelig elske det.

Da jeg var ny muslim kjente jeg til bønn fra kristendommen. Der folder vi våre hender og sender noen takknemlighetsfraser og ønsker til Gud. Det er en personlig kontakt, og føles styrkende og støttende for den som tror og ber om hjelp. I andre religioner kan bønnen være en praksis som minner mer om meditasjon der man henstiller seg til ro og ettertanke i tiden man tar kontakt med sin skaper eller sitt indre, for klarhet og veiledning. Det all bønn og meditasjon har til felles er at det er menneskelig handling for å komme nærmere det vi oppfatter som kilden til godhet, rettferdighet og veiledning. Vi kan oppsøke dette når vi måtte ønske, og be om hjelp, trøst, støtte, råd eller bare hvile i tilstanden av tillitsfull eksistens. Dette er medisin for hjertene våre som er sårbare og lever her på jorden. Alle mennesker har ønsker, behov, følelser og prøvelser. Vi er ikke så ulike.

I islam har vi tre forskjellige typer bønn. Vi har den bønnen jeg kjenner fra kristendom som er en personlig ønske/takkebønn, den kalles "duah". Den kan vi gjøre når som helst, og så mye vi vil. Faktisk er det ønskelig at vi skal be om hjelp og veiledning, og vår elskede profet Muhammed fvmh (fred være med ham) lærte oss hvor viktig det er å ha dette fokuset. Så har vi noe som kalles "dikhr" som betyr å minnes Allah swt (Gud i det høyeste). Det kan være å si Hans navn som også har guddommelige egenskaper. Dette minner om meditasjon med mantra. Man gjentar utvalgte navn for å søke styrke og tilknytning. Går man igjennom vanskeligheter kan man f.eks meditere og gjenta navnet "As Saboor" (Den mest tolmodige/Tolmodigheten) som en inspirasjon til at det finnes mer tolmodighet tilgjengelig og at Gud lover belønning til den tolmodige. Å gjøre dikhr er å huske Allah swt. Noen retninger innen islam har gjort seg spesielt aktive i denne praksisen, som sufistene. Men det er likevel sunnah (profetens tradisjon) å minnes Allah swts navn. Vi kjenner til minst 99 av disse navnene med gudommelige kvalifikasjoner, og det sies at den som kan dem utenat og kjenner betydningen av disse får Paradiset.

Så har vi den pliktige, rituelle bønnen som er en av fem islams søyler. Etter trosbekjennelsen (Det finnes bare én Gud og Hans profet er Muhammed), er as salat det viktigste i livet til en muslim. Hvorfor det? Jeg er ingen ælim (utdannet lærd) i islam, men det jeg har funnet ut av de siste 9 1/2 årene som jeg har drevet med denne praksisen er at det har forandret livet mitt fundamentalt. Det påvirker meg på måter jeg ikke ante noe om før jeg begynte med det, og jeg slutter fortsatt ikke å forundres over nye positive sider når jeg oppdager dem. Min siste refleksjon var da en venninne som er fysioterapeut bekreftet hvor sunne disse øvelsene er for kroppen og kjernemuskelaturen vår. Forskning bekrefter mange helsefordeler med våre religiøse plikter som as salat, det å avstå fra alkohol og kjøtt med trikiner, ha faste seksualpartnere og også fasten. Bønnen kom til muslimene tidlig i åpenbaringen, men de fem pliktige daglige bønnene ble ikke etablert før muslimene først hadde fått opplæring i troen på 1 Gud og hva Han ønsker for oss. Det er derfor viktig at alle som lærer om islam, enten de er barn, konvertitter eller bare ønsker å vite mer - forstår hvem Gud er før de kan forstå hvorfor vi er pålagt en pliktig bønn.

Da det første mennesket ble skapt, Adam, ba Gud alle englene og jinn om å prostrere for ham. Dette betyr å bøye seg, bøye sitt hode fremover for å vise underdanighet. Alle englene, jinnene (røykåndenene) bøyde seg for Adam, men det var én som nektet. Det var Iblis, eller bedre kjent som Satan/Sheitan. Han var skapt før Adam og var en god venn av Gud/Allah swt. Men han ble sjalu da Adam ble skapt og nektet å underkaste seg Skaperens ordre. Iblis sverget på at han skulle gjøre det til sitt livsverk å motarbeide Adam. At han skulle hviske, friste, lokke og lure han til å tvile på sin skaper. Ikke bare Adam, men alle Adams sønner. Det vil si alle mennesker på jorden, fordi vi er alle etterkommere av Adam og Eva. Iblis/Sheitans største ønske er å lede mennesket bort fra bønnen, og bort fra Guds anbefalinger.
Alle mennesker har et ego (nafs) og når vi blir selvopptatte glemmer vi ofte det store bildet. Da vil vi gjøre som vi selv vil fordi vi da tror at vi vet bedre. Enten er vi sinte fordi vi føler oss krenket eller urettferdig behandlet, vi får kanskje lyst til å sladre, baksnakke eller ta hevn. Iblis/Sheitan elsker ditt ego, for han kan snakke til det. Når du får tanker om at noe ikke er viktig eller du bare skal gjøre som du vil selv om du egentlig vet at det er galt, da har han påvirket deg. Da er du lengst fra Gud og den kjærligheten du også har i deg. Når du har minst lyst til å bøye deg, tøyle ditt ego, være ydmyk - det er da du trenger det som mest. For mange skjer ikke dette før de får seg en smell og innser at de ikke har kraft eller styrke til å skape, endre, påvirke i den grad du trodde eller skulle ønske de hadde. At alt som skjer er Allah swt vilje og de bare må godta det. For et ydmykt hjerte ser klokskapen i Skaperverket, mens den trangsynte bare ser lukkede muligheter, kamp og urettferdighet. Som Iblis gjorde.

I Adams hjerte har Gud lagt igjen et minne om den kjærligheten Han har til Adam og hans etterkommere, og hvis Adam eller hans etterkommere skulle glemme det med tiden, vil programmet alltid ligge klart til å aktiveres. I islam kaller vi dette "fitra". Veldig mange har erfart at de søker etter "noe" i dette livet. Det må være en større mening med det hele, hvorfor lever jeg, hva er meningen med livet? Det er din fitra som har begynt å våkne. Det er påminnelsen fra Gud som skapte deg, slik at hjertet ditt skal fortsette å søke, åpne seg og at du skal finne hjem igjen. Og hjem er i dyp kontakt med Han som elsker deg mest, som vil gjøre alt for deg, som veileder, støtter, styrker, oppdrar og verner. Han som ikke har noen begrensninger. Han har skapt deg, og Han ønsker deg hjem når du vil komme. Det er det as salat handler om.

Bønnetidene er fordelt jevn gjennom dagen slik at du skal få riktig dose med kontakt og varme gjennom alle dine prøvelser, ditt arbeid og det du måtte stå i av levende liv her på jorda. Noen har det godt og ønsker å takke, andre er rådville og leter, noen er fristet til å synde og gi blaffen i moralske veivisere de vet er til det beste for dem, noen sliter med vonde følelser eller har liv som knapt er til å holde ut. Da roper bønneroperen:

 "Allahu akhbar! Gud er det største. Gud er det største. Gud er det største. Jeg sverger på at det ikke finnes noen annen guddom (verdt å dyrke) enn Allah, jeg sverger på at det ikke finnes noen annen guddom enn Allah. Jeg sverger på at Muhammed er Allahs profet, jeg sverger på at Muhammed er Allahs profet. Skynd deg til bønn, skynd deg til bønn. Skynd deg til suksess, skynd deg til suksess. Allahu akhbar, Gud er det største. Det finnes ingen annen guddom enn Allah".

Det første vi gjør er å stå opp for Allah swt skyld. Klokka ringer før sola står opp og i morgengryet vasker vi oss, finner frem bønnematten og kikker ut av vinduet. Verden er i skumring, så stille og uskyldig. Snart starter dagen, med alt den har å by på. Vi tilber Gud ved å løfte våre armer og si Hans navn, vi bøyer oss i ydmykhet og glede ved å takke, vi krøller oss ned og legger pannen til bakken. Og helt der nede, er Han som nærmest. "Her er jeg så nærme deg som bak et lite forheng", lærte jeg som ny muslim. Jeg glemmer det aldri. Hver gang hodet mitt treffer teppet føler jeg stor varme, ærefrykt og glede. - Nå er jeg her, Gud. Hjelp meg, hør meg, tilgi meg, styrk meg, gjør det lett for meg. Jeg trenger deg, hvisker jeg forsiktig. To bønnerekker, det er alt Han ber om. Og jeg føler meg som en kriger som har vunnet mitt livs viktigste kamp når jeg har utført bønnen. Klart jeg er trøtt, klart dyna er varm, klart jeg kunne ha bedt tre timer senere da jeg hadde våknet, men hva er forskjellen? Jeg lærer disiplin. Jeg lærer å ha tillit til at min Skaper vet bedre enn meg. Jeg var ikke lat, jeg utsatte ikke det som var det riktige å gjøre, jeg var villig og jeg gjennomførte. Hva fikk jeg, bortsett fra å være trøtt og litt morgengymnastikk? Jeg fikk en sinnsro som overgår all annen glede i dette livet. Jeg føler meg nær Allah swt og ser det skjønne i alt rundt meg. Jeg blir takknemlig for at jeg fikk være en av de som ble hjulpet til å stå opp. For jeg er et utpreget B-menneske, og når jeg klarer å sprette opp på denne tiden av døgnet (spesielt om sommeren står sola tidlig opp) har jeg virkelig fått hjelp utenfra meg selv.

Dagen er satt i perspektiv. Når jeg nå skal møte alle andre oppgaver og utfordringer som venter meg, har jeg riktig fokus med meg.  Ok, det var tomt for brød - jeg klarer meg fint med knekkebrød. Bussen er forsinket, jeg bruker de minuttene til å nyte tiden med noe jeg liker istedenfor å forbanne sjåføren. Sjefen er sur og det er tomt for kaffe, jeg tar igjen med godt humør og overrasker med en kjøpekaffe istedenfor. Allah swt viser meg enorme mengder nåde og godhet, det smitter over så jeg klarer å gi en dråpe videre til andre. Det er tid for lunsj og mobilen min kaller til bønn igjen. Det er på tide med en fill-up. Settte meg i laderen. Vann i ansiktet og på hendene, jeg går inn på kontoret og finner frem matten. Fem minutter senere er jeg klar for nye prøvelser. En klient har store utfordringer og det er vondt å høre på. Jeg er takknemlig for at jeg klarer å være tilstede for mennesker som er i stor nød. Jeg blir ekstra takknemmelig for alt jeg har og alt jeg får. Jeg takker min Skaper, min familie og mine venner. Allah swts raushet smitter over. Før jeg går hjem fra jobben er det bønn igjen. Nå gleder jeg meg til å øve på et nytt Koranvers jeg lærte denne uken. Et vers jeg har lest mange ganger, men ikke forstått storheten av før jeg fikk det forklart i en tafsirklasse. Hvert ord har så mektig betydning at en oversettelse blir fattig. Jeg er så takknemlig for denne skatten, mer enn mine diamanter og designerklokke. Denne rikheten bærer jeg i hjertet, jeg kan verset utenat. Jeg leser det i hver bønnerekke og tårene triller da jeg ruller sammen teppet mitt. Fem minutter senere ut fra jobben, et hav rikere som sjel og medmenneske. Etter middagen ber jeg igjen, denne gangen med høy stemme. De to formiddagsbønnene skal leses tause, mens de tre andre skal resiteres (lese Koranen med den vakreste stemme) høyt. Jeg er så stolt og glad når jeg resiterer for familien. Jeg gleder meg til å lære nye vers, og for at verden har kommet så langt at jeg kan ha Koranen på mobilen min. Der finner jeg verdens fineste resitører og mange tekniske funksjoner som gjør det enklere for meg å lese og lære.

Før jeg legger meg er det kveldsbønn. Når jeg blir ferdig sitter jeg igjen på teppet og oppsummerer dagen. Hva var bra, hva kunne vært bedre? Kan jeg gi meg selv en klapp på skulderen for noe, er det områder jeg kan vokse på, noe jeg kan ta tak i i livet mitt? Det er det alltid, og når jeg har gått igjennom dette får jeg bedre fokus. Jeg vet for eksempel at jeg ofte er lat, har et ønske om at andre kan fikse ting for meg, jeg har ikke sjelden impulser av stikk av sjalusi og misunnelse i meg. Jeg undersøker min motivasjon for alt jeg gjør. Er dette ekte og hvorfor gjør jeg det? Trenger jeg å be noen om tilgivelse for noe jeg har gjort eller sagt? Hvordan kan jeg motivere meg selv til å bli rausere og tryggere? Hvem vil jeg huske i min duah i kveld?

Se for deg en elev som ropes opp av læreren. - Ole Pedersen, er du her? Læreren ønsker at du skal reise deg opp og stå ved siden av pulten din, mens du bekrefter - Ja, jeg er her. Flott, sier læreren. Du har vist han respekt og bekreftet at du er tilstede, du ønsker å være en del av undervisningen. Du har gjort det du ble bedt om, for å vise at du setter pris på din lærers kunnskap, tolmodighet og vennlighet ovenfor deg som elev. Se for deg en elev som ropes opp, men ikke gidder å reise seg opp. Eller enda verre, kanskje ikke en gang gidder ikke å svare. - Eva Nilsen, er du her? Stillhet. - Eva? - Eva?, sier læreren mens han leter, ser rundt i rommet, bekymrer seg for om Eva er syk i dag eller om det har skjedd henne noe. Eva er jo alltid her, hun har ikke uteblitt før, hva kan det være. Skal jeg ringe foreldrene hennes og sjekke. - Har noen av dere andre sett Eva i dag?, spør læreren. Når Eva ikke er i klassen er hun utenfor lærerens påvirkning, læring og beskyttelse. Han venter på henne, men hun kom ikke. Bare forestill den den kjærligheten din Skaper har for deg når det ropes "Gud er størst. Skynd deg til bønn", og du reiser deg, vasker deg og bøyer deg for å bekrefte deres forhold. - "Jeg er her, du er min Skaper, min Herre og min Dommer. Bare du kan hjelpe meg, alt tilhører deg, og alt skjer med din vilje og godkjenning". Subhan Allah!

As salat tar 5 x 5 minutter, det vil si minst 25 minutter i løpet av et døgn. Hva bruker du de 23 timene og 35 andre minuttene på? I tillegg til å være en plikt du er pålagt som muslim, er det en utrolig måte å drive selvutvikling og personlig vekst på. Du øver deg på disiplin - noe alle mennesker trenger. Vi er ikke dyr selv om vi har drifter. Vi har fått en intelligens som overgår dyrene, vi er satt her på jorden for å ivareta den på beste måte. Det starter først med deg selv, så med andre. Din evne til å reflektere, forestille deg det du ikke ser med ditt blotte øye, og din mulighet for å ta frie, selvstendige valg er gitt deg i gave. Bruk den!

Når du har etablert kjærligheten til bønnen i ditt hjerte vil du søke den, be ekstra frivillige bønner, glede deg til tiden er inne for en ny bønn. As salat blir din åndelige mat, Koranen din oksygen, islam ditt hjerte som slår.

Noen er flaue for å be utenfor hjemmet sitt. Dessverre er det mange som fortsatt mener at religion hører privatlivet til. I Norge er det religionsfrihet, noe som betyr at det er din RETT å utføre de plikter som tilhører din religion. Det betyr blant annet at du skal kunne kle deg slik din religion oppfordrer til uten at dette skal brukes mot deg eller at du skal kunne diskrimineres for det. Du har rett til å be når du trenger det, og du har rett til å delta på religiøse samlinger av nødvendig karakter. Som å feire muslimske høytider f.eks. I Norge er det ikke alltid så lett å finne en moské å be i. Men vi trenger ikke moské for å be, vi kan be hvor som helst. Det eneste kravet er at det er rent (ikke på toalett eller skitten flate). Du kan finne en liten krok på skolen, på jobben, hos venner, på kjøpesenter - ja til og med utendørs om du så må. Fordi jeg ikke vil skremme noen, og man ikke vet hva som kan skremme folk i disse tider hvor islamofobien er høy og terrorister har brukt symboler fra islam, pleier jeg alltid å spørre om det er greit at jeg ber. Det er sjelden et problem å få bedt. Det kan hende jeg må vente litt, som en pause eller etter et foredrag, men det er ok. Hvis jeg reiser eller sitter i en situasjon som gjør at jeg ikke kan reise meg opp å be så ber jeg taust inni meg. Det viktigste er at jeg ikke lar være å sende en hilsen med kjærlighet til Han jeg elsker mest. For når Han svarer er det bekreftelsen på at ingen ting annet i verden er større.

Så må muslimer be fem ganger om dagen? Ja, det må vi, og det ønsker vi. Har du ikke sett hvordan vi gjør det? Titt på disse videoene eller kom å besøk oss i moskéen. Den er åpen for alle!









mandag 23. november 2015

Verdensborgeren som gir meg håp


Helt siden jeg konverterte til islam for over ni år siden har jeg alltid følt meg splittet. Etnisk norsk og muslim har vært en kombinasjon som er litt uvanlig. For mange et mysterium. Hvordan kan en likestilt og fri, norsk kvinne ønske seg flere regler og tildekning? Hva med politikken, de fleste muslimene føler tilhørighet eller lojalitet til moderlandet sitt, mange av dem i Midt-Østen. Når norske soldater engasjerer seg i internasjonale aksjoner og kriger mot disse norske muslimenes hjemland, hvilken side skal de holde med? Hvilken side bør jeg holde med? Polariserte debatter har skapt en kløft mellom "oss" og "dem". Selv blant noen muslimer er det den etniske tilhørigheten som betyr mer enn et muslimsk fellesskap, og arabere som ser på seg selv som nærmere den islamske kilden. Jeg har i over tyve år forsøkt å lære meg arabisk, noe som har gått tregt og vært vanskelig. Jeg har ikke kommet langt, og frustrasjonen er stor når jeg både har en hellig bok på arabisk å studere og at de fleste prekener og informasjon i moskeene gir på arabisk. Jeg er den eneste muslimen i min familie og hverdagen er preget av mine "rare" ting som de andre ikke følger. Jeg elsker Gud, islam og muslimer, ber, drikker ikke, spiser ikke svin og engasjerer meg mye i å hjelpe fattige og syke. Jeg liker ikke at profeter tegnes eller gjøres narr av, ingen andre heller for den saks skyld. De fleste rundt meg ber ikke, drikker, spiser hva som helst og engasjerer seg i helt trivielle, livsnytende aktiviteter. Jeg sier ikke at de er dårlige mennesker av den grunn, men som norsk har jeg noe med meg som er annerledes. Blant de andre muslimene er jeg også annerledes. Jeg har ikke et annet morsmål, jeg har ikke et annet hjemland, jeg har ikke muslimsk familie og slekt å feire høytider med, jeg har ikke erfart hvordan det er å vokse opp i et hjem med både religion og kultur som en minoritet. Jeg har levd i mange år med å føle meg rar. En minoritet blant minoritetene, i eget land.

For en måneds tid siden møtte jeg for første gang Sheikh Waleed Hakeem. Han ga en forelesning på Ummahkonferansen til NUM (Norges Unge Muslimer). Jeg har hørt mange islamske foredragsholdere både på konferanser, på tv og sett timesvis på YouTube-misjonærer. Fra første stund sto ørene mine på stilk. Denne mannen har noe helt unikt ved seg. For det første er han født og oppvokst i USA, så han snakker perfekt engelsk. Bare det at han snakker et rikholdig språk gjør at det han formidler er interessant og lærerikt. Det er ikke en gebrokken oversettelse. Han har vokst opp i vesten, han har gjort seg alle erfaringene jeg har gjort, han er en av oss. Ja, for oss alle sammen! For han er nemlig sønn av en egyptisk far og tyrkisk mor. Denne kombinasjonen er helt genial, jo mer jeg tenker på den. Egypt, uten at jeg kjenner hans far og hva han har med seg hjemmefra, står for det tradisjonelle, tunge teologiske i Islam. Det er hit alle store sheiker drar for å studere religionen. Tyrkia, uten at jeg vet noe om hans mor, står for den myke linjen i islam, det milde og kulturelt myke, med ansiktet mot Europa. Våre venner ved broen mellom Europa og Asia. USA, vår største allierte, vestens mor. The land of the free, home of the brave. For noen en imperailistisk krigshisser, men for de aller fleste nordmenn, en alliert vi stoler på og en kultur vil kjenner oss hjemme i. I dag er familien canadiske statsborgere. Hakeem har i mange år vært den omreisende sheikhen og holdt kurs og foredrag i over 100 land omkring i hele verden. Han var bosatt i Malaysia før han nå flyttet til Norge.

Hvorfor forteller jeg deg alt dette? Jo, fordi denne mannen har kommet for å forandre noe viktig i Norge og Europa. Han er akkurat den rette til å ta tak i oss/dem-polariseringen og viske den ut. Det er ikke noe oss og dem. Han er begge deler og alt, og han klarer med sin tunge teologiske kunnskap å sette skapet på plass for oss muslimer. Hva er egentlig islam, og hva er kildene til det vi tror på? Han er nå ansatt som ungdomsimam i Rabitamoskeen, og jeg har vært så heldig å få delta på kurset han holder der. Det er imponerende arbeid. For selv om islam er hva som læres bort er han like mye en rollefigur og lærer for god oppførsel, fornuftig bruk av livet og tiden sin, organisering og målstyring. Han er intelligent og kunnskapsrik, samtidig som han er full av humor, vitser og et hav av fortellinger fra hele verden og alle mennesker han har møtt på sin vei. Det han utretter er medisin for vår ummah (vårt fellesskap). Det er ingen tid for å snakke om araber eller ikke-araber lenger, det er ikke rom for å snakke om hvem som har høyvannsbukser, hijab eller går med feil folk lenger, det er rett og slett slutt på å være trangsynt og kranglete. Jeg er ikke rar eller annerledes, jeg er et helt vanlig menneske, en helt vanlig muslim - for vi har det samme i oss alle sammen når vi får se oss selv i fugleperspektiv. Bare en som har sett så mye av verden kan inspirere til det!

Sheikh Waleed Hakeem underviser universiell respekt for alle mennesker, uansett opphav og status. Han har knekt koden for god opplæring: Den må være sann, den må interessere, den må fange vår oppmerksomhet og den må kunne gi oss noe som gjør livene våre bedre. Han scorer full pot. Islamsk teologi iblandet generell vitenskap, aktualitet, kulturelle referanser, humor, logikk og målrettede tips for innlæring av feks nytt språk.

Han er en ydmyk mann, som antageligvis ville blitt flau hvis han forsto så mye norsk at han kunne lese dette. Og han prøver på ingen måte å ta personlig kred for det han lærer bort. Jeg har så ofte sett det motsatte. Foredragsholdere som elsker sin egen stemme og messer i vei uten bakkekontakt.

Det jeg vet og kan love dere er at vi har fått en av verdens beste undervisere hit til Norge, og det er jeg utrolig takknemlig for. Du burde komme å oppleve dette live og se om du er enig med meg.
Du har alt å vinne på å møte denne karen. Takk til Rabita og Det Islamske Forbundet som har skutt gullfuglen og ansatt ham!


Du kan se flere videoer fra internasjonale konferanser på YouTube

Tekst fra MuslimAid.org:

Sheikh Waleed Abdulhakeem from Canada, known as "The Traveling Imam", has journeyed to more than 100+ countries in all 6 continents around the globe spreading the message of Islam & Personal Development Training, from the villages of China, to the arctic North of Norway, to the jungles of South America, he can draw the world map from memory.
He is the founder and director of Islamic Studies at Ilm Path Academy Online and a professor at Almaghrib institute. He was the Imam and director of religious affairs at the first Islamic centre in Toronto, known as Jami Mosque, and a member of the Canadian Council of Imams. Sheikh Waleed has been invited to some of the largest Islamic conferences around the world, including the Peace TV Conference, Journey of Faith conference, and the International Islamic Leadership Conference, where he shared a platform with the Prime Minister of Malaysia Dr Mahathir Mohammed.
His message focuses on spreading authentic Islamic education combined with practical life skills and personal development training in order for Muslims to excel in both worlds. He is currently finishing his Phd in Islamic Studies from the Islamic International University."