fredag 17. mars 2017

Å ta av seg hijaben

Nylig har fire bekjente tatt av seg hijabene. De har sluttet å bruke den. Anne Sofie Roald tok den av for flere år siden. Norsk konvertitt og islamforsker. Malika Bayan fra frisørsaken. Og nå også Laial Ayoub. Norges største hijab-blogger. Og da blir de som står rundt fulle av spørsmål. - Hvorfor gjør du dette? - Har du sluttet å være muslim?

Jeg har selv tatt av meg hijaben etter å ha brukt den i fem år. Det var mange grunner til det. Og det var langt i fra et enkelt valg. Over tid økte misnøyen med flere ting, som til slutt vokste seg så stort at svaret ble tydelig. Den måtte av. Det var noe som måtte avdekkes, løsrives, sentreres. Jeg måtte finne meg selv igjen etter tøffe tak over lengre tid. Å være en skyteskive på daglig basis har sin pris. Det alle må forstå er at det å bære hijab i Norge ikke er det samme som i et muslimsk land der hijaben er helt normal, tradisjonell og ansett som et tegn på religiøsitet. Der forsvinner du i mengden, her skiller du deg ut.

"Jeg heier på alle kvinner som tar av seg hijaben 

når det er det som føles rett for dem, 

og jeg heier på alle kvinner som bærer hijaben stolt 

når det er det som føles rett for dem!"


Foto: Nysahanny, Devian Art


Alle har sine egne personlige grunner til å ta en slik avgjørelse. Det føles nesten like utidig å spørre noen om hvorfor de tok av seg hijaben, som å spørre om hvorfor noen skiller seg. Det er ikke én dag med vanskeligheter som gjør at noen tar til så drastiske skritt, det er noe vi har tenkt på mye og lenge. Det er et personlig valg, men også et valg som synes i offentligheten, som det er umulig å ikke berøre. Hvorfor bruker du hijab, og hvorfor tok du av deg hijaben, må vi svare på. Om og om igjen.

Jeg forstår at hijaben er et religiøst plagg og ofte sammenliknes med en nonnedrakt. Men muslimer avlegger ikke en éd for livet at de skal tildekke seg. Det er et personlig valg, ofte påvirket av familiens praksis, kulturell tilhørighet og ikke minst - ønske om religiøst uttrykk. For de aller fleste som velger å bruke hijaben tilkjennegir den som et religiøst uttrykk, noe de gjør for Gud. Hvis man ikke har en tro på at dette er for Gud, men for andres holdninger eller press fra omgivelsene, er det mye vanskeligere å kle seg på en måte som tidvis møter misnøye.

Stort sett går det bra, men nesten alle jeg kjenner har opplevd episoder som har vært ubehagelige, kanskje også skremmende. Det er en høy pris å leve med. Forskning har avdekket at det gir psykiske skader hos muslimer når de blir sett på som fiendebilde, møtt med motvilje og skepsis. Daglig får jeg stygge blikk, ikke sjelden får jeg en slengbemerkning. Jeg forstår godt de som ikke orker denne kampen. De fleste vil ha et liv i fred og ro med sin familie og sine venner. De fleste vil bare leve uten problemer. 

Som minoritet forsterkes den uønskede oppmerksomheten, og i en tid med polarisert debatt om religion og terrorisme, har muslimene fått et stempel som det sorte får. Urettferdig og kunnskapsløst, men vi betaler allikevel prisen. Etter de siste års terrorhandlinger i Frankrike og Belgia har hatkriminaliteten økt, og flere velger å ta av seg hijaben for å unngå problemer i det offentlige rom. Frp-politikerne bidrar sterkt til denne retorikken, og diskriminerende ytringer fra Carl I. Hagen legitimerer økt hverdagsrasisme i kommentarfeltene, på arbeidsplassen og på t-banen. Det er ikke lenger tabu å hate muslimer. Folk har fått klarsignal fra regjeringsmedlemmer som Sylvi Listhaug om å ikke ønske flyktninger velkommen, og å kapre kristendommen som et slags islam-buffer mot de fremmede. Nasjonalpopulisme er så langt fra kristendommens lære og Jesus eksempel man bare kan komme.

Noen tar av seg hijaben etter et samlivsbrudd. En ny start. Finne seg selv igjen. De fleste har begynt med hijaben av egen fri vilje, men så kan man komme i en relasjon hvor man ikke lenger har et fritt valg. Det skjedde med meg. Jeg elsket å gå med den, men da den første sommeren kom etter min konvertering fikk jeg sjokk. Jeg ante virkelig ingenting om hvor varmt det skulle komme til å bli, og hvor klaustrofobisk det skulle være i langermede, fotside kjoler med et syntetisk skaut knyttet rundt hodet. Svetten rant fra hodet, nedover nakke og rygg, og armene. Lengselen etter en sykkeltur med håret flagrende, en svømmetur i badedrakt eller bare å gå i shorts ble enorm. Jeg gråt meg gjennom hele sommeren, og tilbragte store deler av sommeren innendørs fordi det var for vamt å gå ut. Jeg hadde nemlig gått hen å giftet meg med en som ikke under noen omstendigheter var villig til å akseptere at jeg sluttet med hijaben. Og da var ikke valget fritt lenger. Hijaben ble tyngre, trangere og varmere for hver dag som gikk. Jeg holdt ut, aksepterte det, misnøyen kom tilbake, jeg hatet det, opponerte, kranglet, aksepterte det - og slik gikk det i en runddans helt til jeg reiv den av meg i raseri og marsjerte ut av huset. Det tok noen år å komme dit.

Det var jo Guds befaling, sa han, at jeg skulle dekke meg til. Det er din plikt. - Hva med nåden?, spurte jeg. Jeg blir syk av dette. - Du skal få lønn for ditt strev, sa han. Jeg kunne ikke leve med en religionsforståelse hvor alt handlet om livet etter døden. Livet på jorda er også viktig. Profeten sa selv at vi skulle få smake en bit av Paradis i dette livet. Religionen skal leves balansert, sa han. Hvor var profetens ord nå?

Nå er hijaben min på igjen. For i dag. Jeg tar én dag av gangen. Det er ikke lett. Den er vakker, jeg føler meg flinkere som bruker den, og den minner meg på mange av mine islamske plikter på en god måte. Men den gjør meg også til en skyteskive på daglig basis. Alt handler om hijaben, om muslimer og islam. Jeg er på jobb for islam 24/7 og går i uniform. Ingen vet hvem jeg egentlig er bak dette plagget. Alt jeg også er. For det er privat og personlig. Som norsk er det tungt og fremmed å ha en slik rolle i det offentlige rom. Jeg skammer meg verken for kroppen min eller oppførselen min, og tror ikke på kunstig ærbarhet. Allikevel syns jeg det er noe veldig vakkert over hijaben og hva den symboliserer. Den er min krone, min tiara. Men jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal presse meg til å holde ut, hvis jeg virkelig føler for å gå uten - så gjør jeg det. Jeg vet at denne friheten ikke er alle forunt. Men det er slik religion bør praktiseres: frivillig og med god intensjon. Hvis andre, som Khadra Yousef, skal dømme meg for å bruke hijab fordi jeg da "ikke sympatiserer med kvinner som blir tvunget til å bruke den" - har jeg jo ingen fri vilje. Jeg bruker mine frie vilje til å bære hijab. Nå.

Jeg lurer ofte på om nonner lever med samme ambivalens? Om de noen gang angrer seg eller føler seg innestengt? Om de får kontakt med Gud når de spør om hva som er riktig å gjøre?

Hver gang en kvinne tar av seg hijaben er det smittsomt. Det vil inspirere andre som har tenkt på å gjøre det samme, men ikke turt. Det har forskning avslørt. Både matvaner, skilsmisser og til og med selvmord er terskelsenkende når noen andre gjør det. Å ta av seg hijaben er et stort valg. Tøft, skummelt og veldig ensomt. Man mister venner, mister ære i form av æreskulturens indeks, det sladres. I går fikk jeg høre at kvinner har en halv hjerne som tar av seg hijaben. De respekterer ikke religionen, og tar ikke troen på alvor. Mens en mann som gjør noe galt i religionen bare har hatt en vanskelig episode. Kvinner trues til å ikke ta den av, trues med bank og til og med drap. Vi som tar den på trues med bank. Beskyldes for landsforræderi, trues på livet. For noen dager siden gikk Carl I. Hagen ut med et ønske om å ikke ansette noen i Oslo kommune med hijab. Du gjør det så lett for oss, Carl. Så lett å hate. Men det er jo det vi jobber mot hele tiden, hvorfor skaper du mer hat når vi kjemper mot? 

Hijaben er ladet med følelser. Den er et segl full av historie, blod, svette og tårer. Kultur, fortellinger, krydder, dufter og mystikk. Det er egentlig bare et tøystykke. Og for noen betyr den alt.

Lev og la leve! Det viktigste av alt er friheten til å ta egne valg.


søndag 1. januar 2017

God jul og godt nytt år!

Men kan muslimer si det da? Det er ikke fra islam å feire jul, selv om vi også anerkjenner Jesus (Isa s.a.). Det er heller ikke fra religionen å feire nyttår, og spesielt ikke å bruke penger på å handle inn fyrverkeri, feste med alkohol eller liknende. Vi feirer ikke Jesus fødselsdag og ikke profetens fødselsdag heller, selv om noen muslimer har lagt til seg den skikken. Faktisk feirer man ikke fødselsdag i islam i det hele tatt. Profeten gjorde det ikke, og han advarte spesifikt mot å opphylle ham selv. Han ville ikke bli tatt for å være guddommelig, slik de kristne hadde helliggjort Jesus etter hans forsvinning.

Men er det haram å si "God jul" og "Godt nyttår"? Altså haram som i forbudt og direkte motstridende mot religionen?

Noen få påstår det. Alt som ikke har sin referanse til profeten Muhammeds (fred være med ham) tradisjon er nyoppfinnelser eller enda verre, ting han advarte oss mot. Det at muslimer lever i sekulære stater og i en moderne verden skal ikke være unnskyldninger for å ikke holde seg til sin tros retningslinjer.Vi må ikke la oss lure til å akseptere ting som vi er advart mot, og det som er gjort forbudt for oss er skadelig, urettferdig eller utnyttende tradisjoner - eller at det tilhører andres tro, være seg kristne, jøder, flergudsdyrkere eller hedningene. Muslimer må aldri ape etter de vantros handlinger, men være kritiske og alltid sjekke om noe er av Guds vilje for oss eller ikke. Til det kreves kunnskap, overblikk og vilje til fredelig sameksistens.

Foto: Google (trollheimsporten.no)

Det er ikke vanskelig å forstå at mange muslimer tar direkte avstand fra jul og andre feiringer som de har lært faller utenfor sin religion. Det er en stor snakkis hvert år om man i det hele tatt kan ønske andre "God jul og godt nytt år", om man "feirer" jul eller ikke, og om dette er en form for avgudsdyrking. Hvis man ønsker å gjøre det rette og søke belønning fra sin Skaper er det ikke vanskelig å ofre hygge og midlertidig glede i dette livet, når man vet hvilken belønning som venter for sitt strev.

Men spørsmålet er om de gjør det rette?

Jeg mener at fundamentalisme på mange måter fører de troende på den smale sti, ikke nødvendigvis på den rette sti - slik Gud selv sier i Koranens åpningsvers. Det er viktig å kjenne sin religion grunnleggende og godt for å kunne ta riktige valgene når vi står ovenfor utfordringer i livet. Mange Koranvers kommer med krystallklare budskap, det er så - men man må også kjenne til deres historie og bakgrunnsforståelse for å forstå de riktig. Når det gjelder profetens hadith, altså fortellinger om hans liv, lære og virke, som supplerer Koranen som livsveiledning for muslimene, må man også kjenne til sammenhengen og historien for å bruke de rett. Det går sjeldent bra hvis man velger ut et vers eller en fortelling her og der, og prøver å begrunne regler som ikke står i samsvar til religionens helhet. Det er nettopp derfor en sheikh eller lærd i islam har mangfoldige års utdannelse, og må kjenne til hvert enkelt tilfelle for å kunne gi korrekte råd. Selv om dette foreligger vil de kunne gi forskjellige råd. Vi må derfor aldri glemme at religion aldri er noe annet enn råd. - Dette er en veiledning for de troende, står det i Koranens lengste og andre surah, Al Baqarah. Lengre ut i samme surah - Det finnes ikke tvang i religionen.

Men det står ingenting om jul og nyttår i Koranen?

Nei, og siden den ikke er gjort ulovlig for oss der er den heller ikke det. Profeten var tydelig på at man ikke skulle feire vantro skikker eller ta del i ting som ikke var bra for oss. Men nå består ikke jul av verken offerbål eller pinsel av noe slag. Den norske julen slik vi kjenner den i dag består av en stor porsjon gamle tradisjoner fra tiden med lysfest (fra Romerriket), jol (midtvintersfest) og siden kirkens feiring av Jesus fødsel (kristendommen). Nordmenn feirer jul på mange forskjellige vis, og mange muslimer har også funnet det hyggelig å ta del i denne kulturelle tradisjonen. Det er vanskelig å se at det tar skade å henge noen ekstra lys i vinduet eller motta en gave, samle familie og venner til mat eller bruke ferietiden til ettertanke og bidra til de som ikke har det så greit. Mange muslimer har denne julen samlet inn penger og klær til syriske flyktninger, og brukt sine fridager nyttig.

Religion er ikke én enhet eller noe entydelig håndgripelig. Religion er vevd sammen med menneskers tradisjoner, kultur, tro og overtro, arv, samfunnsstruktur og politikk. Å påstå at man ikke feirer jul mens man bor i Norge blir vanskelig, for vi er alle omringet av den kulturelle julens farger, musikk, hygge og konstante kjøpepress. Selv melkekartongen finnes utelukkende med juledekor.

Gud belønner dine intensjoner, og den som har til hensikt å hygge seg med ufarlige midler i moderate mengder, som tv, god mat eller ekstra lys - gjør neppe noe galt. Selv går jeg på julegudstjeneste med familien min, fordi det er vår tradisjon. Jeg har vokst opp som kristen og har en familie som er medlem av Den norske kirke. Når jeg blir med dit går vi sammen som en familie og følger en viktig tradisjon for oss. Når jeg er tilstede under julegudstjenesten er det ikke som religiøs dyrkelse, men som observasjon og tilhørighet til det landet som er mitt fedreland og den familien jeg hører til i. Når jeg ferier Eid er de med meg til moskéen, og vi har gjester og selskap hjemme hos oss.

At jeg ønsker mine venner, familie, kollegaer og naboer god jul og godt nytt år er en viktig del av samfunnskommunikasjonen mellom nordmenn. Den er verken mot min religion eller min Gud, for høflighet og hensyn er svært viktig. Du er ikke delaktig i en religiøs praktisering selv om du viser de tilhørige kulturell respekt. Vi synger "Deilig er jorden". Jeg la en hundrelapp i kollekten, for den går til de samme flyktningene som vi samler inn penger til i moskéen også.

Og når året er omme og en ny solkalender starter opp er det den offisielle kalenderen vi bruker i Norge, selv om muslimer også har en hijrakalender. Jeg bruker ikke mye penger på fyrverkeri, fordi profeten frarådet sløsing til uviktige ting. Men jeg kjøpte noen stjerneskudd til min datter, og søker å leve et liv i balanse - som profeten stadig oppfordret til. Ikke for mye religiøse tilbedelse - men tid med familien og ditt arbeid også. Ikke overdrive på noen måte, men søke balanse i ett og alt.

God jul og godt nytt år, kjære lesere!

tirsdag 4. oktober 2016

Frihet til egne valg

Etter min deltagelse i Debatten på NRK forrige uke har flere samfunnsdebattanter enn vanlig hatt en mening om meg og mitt budskap. Det er jo i utgangspunktet veldig hyggelig! Jeg vil tro at de kan komme til å få seg noen overraskelser hvis de også tar seg tid til å lese hva jeg faktisk skriver, og ikke bare griper fatt i overskriftene eller andres ord om meg.

Kjetil Rolness la i går kveld ut et innlegg om meg på sin åpne Facebookside som er mulig å lese, men ikke å kommentere for de som ikke er innvidde som hans venner. Jeg vil derfor svare på det han spør om her.

Han spør "hva skal man si"? Jeg overlater det til hver enkelt, Rolness. Min reise i islam når det gjelder tro og identitet er en norsk konvertitts, og jeg forbeholder meg friheten til vekst og utvikling. Jeg angrer ikke på at jeg etter fem år valgte å ta av meg hijaben. Det var på det tidspunktet en stor belastning for meg å bære den. Ikke fordi tøystykket i seg selv var tyngende, men et havarert ekteskap, dårlig fysisk helse og en stor psykisk belastning ved å bli konstant uglesett som unormal  var for mye å bære. Jeg var og er fortsatt muslim, troen ble bare enda sterkere da jeg våget å lene meg på Gud, den nåderikes omsorg.

Du må gjerne harselere med mitt møte med Jan Thomas og "bli ny dagen". Det bryr jeg meg lite om. Det var en av de fineste dagene i mitt liv. Jeg lærte mange skjønnhetstips jeg fortsatt nyter godt av, og som tidligere offer for mobbing av rødt hår, var det helende å oppleve å bli stylet som en supermodell for en dag. Det jeg ikke nevner i videoen om årsaker til hvorfor jeg hadde hatt det så vanskelig er en privatsak. Det ønsker jeg ikke en offentlig debatt om. Det innebærer andre personer enn meg selv.

Selvfølgelig er det deilig å slå ut håret! Det er alle kvinners rett. Jeg har ikke bare vært hos Jan Thomas, jeg har danset i Pride paraden i både brudekjole og catsuit! Den friheten har alle kvinner enten de er troende eller ikke-troende, muslimer eller eks-muslimer. Jeg har aldri på noe tidspunkt sagt at hijab er den eneste måten å være en god muslim på, for det mener jeg ikke.

Kadra Yusuf kommenterer i samme post at jeg må erkjenne at det er kvinner som ikke har det valget. Har jeg noen gang gjort noe annet? Jeg støtter alle menneskers rett til frie og selvstendige valg. Fra jeg var 15 år gammel har jeg engasjert meg i kampen mot rasisme og sosial urettferdighet. Jeg har arbeidet i kriminalomsorgen med å se mennesker som har havnet på skråplanet, jeg har stelt gamle og syke, og jobbet for Kirkens SOS krisetelefon med mennesker som lider. Etter jeg ble forelsket meg i islam har mitt engasjement vært rettet mot friheten til å ta egne valg og bekjempe islamofobi. Jeg ble selv ekskludert av enkelte for mitt valg om å ta hijaben av, jeg vet hvordan det føles. Sannheten er at det er flere som ekskluderte meg da jeg tok den på første gangen, og det var enda verre. Venner og familie som kjenner meg godt tok avstand fra meg som menneske på grunn av en halvmeter tekstil. Skal du også støtte muslimske kvinners rett til å praktisere sin tro, Kadra?

Kjetil Rolnes må forstå at hijab ikke er et tabu. Hijab er et klesplagg. Jeg valgte i fjor å begynne og bære det igjen. Flere årsaker gjorde at det føltes riktig på det tidspunktet. Hvis du er veldig nysgjerrig på hvorfor vil jeg invitere deg på en kopp kaffe en dag, så kan vi snakke om hijabens mangfoldige fasetter. Jeg tror ikke den norske befolkningen har noen interesse av mine personlige valg utover det som angår den offentlige debatten. Men jeg kan fortelle deg mye om religiøse følelser, identitet, tilhørighet og trofasthet mot sin livsveiledning. Hijab er ikke lett å forstå, og jeg forventer ikke at en norsk ikke-muslimsk mann skal forstå det mer enn muslimske kvinner selv forstår det. Vi kan også ha varierende tanker og følelser om klesplagget, som noen av oss velger å ta av og på, eller på og av igjen. Hvem vet - jeg vil først og fremst være ærlig og fri, uten å skrive i stein hvordan jeg skal se ut i morgen. Det kan være morsomt å grave i samfunnsdebattanters historie for å finne feil, uregelmessigheter eller motsetninger for å svekke deres troverdighet eller gjøre narr av dem. Jeg har sikkert gjort min del av dumme ting. Men en slik måte å ta i mot mitt budskap på svekker ingen andre enn de som legger seg til slik argumentasjon. Jeg har aldri påstått å være perfekt, men jeg vil gjerne formidle det jeg tror på, og det jeg mener samfunnet trenger å høre. Det trengs virkelig mer godhet og raushet her i verden.

Som sosiolog vet du at ingen mennesker kan forstås utelukkende fra én teori. Religionen lever i historien, i kulturer, i mennesker, i samfunnets mange sider og skyggesider. Vi mennesker har mange roller. Hijab som fenomen er svært komplekst. Er det noe du kan tåle, Jens?


søndag 11. september 2016

Den mangfoldige troen

Dagfinn Nordbø skriver i ”Den ubrukelige religionen” at det er på tide at liberale, oppegående, unge mennesker forstår hva som er den eneste veien ut av dette – altså religionen, at det eneste fornuftige er å forlate den. Den samme klagesangen har jeg hørt i flere år fra den ellers så hyggelige mannen som både lager god musikk og frisk satirehumor. Men dette er ikke satire, det er et nakkeskudd på tusenvis av troendes livssyn, kultur, identitet og tilhørighet. Religionskritikk trenger vi, ja – den deltar jeg i selv også, som praktiserende muslim. Hvis du ser nøye på illustrasjonsbildet til Nordbø, ser du undertegnede i rød hijab nederst til venstre, med gruppen ”Skeiv Verden”. På brystet bar jeg en plakat med teksten ”Slutt å plage minoriteter. Respekt, likeverd, inkludering”, som en tydelig beskjed til både kritikere av muslimer og homofile. Skeiv Verden gjør en formidabel innsats for en minoritet blant minoriteter, hvor spesielt de homofile muslimene utgjør en ekstra sårbar gruppe. En av de unge mennene jeg gikk ved siden av bar en ansiktsmaske, og før paraden kjørte i gang sier han til meg – Jeg må ha den på skjønner du, fordi familien min må ikke kjenne meg igjen. Jeg har ved flere anledninger besøkt Skeiv Verden, og lyttet til deres hjerteskjærende beretninger om personlig tro, frykt og ekskludering.

Det er ikke tvil om at homofile muslimer trenger flere støttespillere som aksepterer mennesker slik de er. Noman Mubashir definerer seg selv muslim, ikke som ”innvandrer med muslimsk bakgrunn”. Det syns jeg er gledelig. Dessverre tror mange at de må velge mellom sin religion og sin legning, men faktum er at lærde innen islamsk lovgivning er tydelige på at det viktigste er å beholde sin tro. Hva som praktiseres eller ikke er en privatsak, og ikke et anliggende for offentlig fordømmelse. Homofile muslimer er like velkomne i trossamfunnet som alle andre. Den svært kjente Shaykh Salman Al-Ouda, som gjestet Norge tidligere i sommer, har kritisert Saudi-Arabia for å praktisere dødsstraff, og sier at temaet kun står mellom den troende selv og Gud.

Vi må, i anstendighetens navn, trekke et skille mellom teologien og samfunnsutviklingen. Den norske kirke har hatt en tolkningstradisjon og demokratisk forankring som har tillatt store forandringer i det religiøse budskapets form gjennom de siste 500 årene. Kanskje spesielt de siste hundre har det vært en markant forandring i forkynnelsen.. Islam spesielt, som ofte anklages for å være de homofiles verste uvenner, har også en bred tolkningstradisjon. Allikevel er det kun den mest konservative utgaven som utelukkende omtales i media. I våre trossamfunn, i våre nabolag og i våre familier lever mangfoldet sin gang som en privatsak. Selvfølgelig finnes det homofobi her også, som ellers i samfunnet. Det ironiske er at det er religionsmotstandere som Nordbø som står å drar i dynene, mens muslimene selv stort sett finner måter å leve med det på. Mubashir har lenge levd i homofilt samliv, og er far til to nydelige barn. Den kritikken han har møtt nå vil jeg påstå skyldes kulturell homofobi mer enn religiøs fordømmelse. Det er en utfordring at religionen brukes som årsaksforklaring for homofobi, når alle de monoteistiske religionene har reguleringer for seksualmoralen. En annen årsaksforklaring er den manglende kunnskapen og forståelsen for begrepet legning, som i bunnen handler om en ufullstendig forståelse av mennesket som vesen. Det finnes en høy andel flerkulturelle nordmenn som fortsatt tror at homofil legning er noe man velger. Enkelte tror det kan kureres. Det er et problem.

Islamsk Råd Norge (IRN), ved tidligere generalsekretær Shoaib Sultan, gjorde det klart ovenfor LLH og media i 2009 at sharialovgiving som dødsstraff for homofili ikke er noe IRN eller medlemsorganisasjonene prediker. Hver gang homofili og islam diskuteres trekkes Iran og Saudi-Arabia frem som totalitære stater som forbyr praksisen. Dette må forstås i en kontekst av totalitære stater som er motivert av makt, og politikk bygget på konservativ fundamentalisme. Religionen islam er opprinnelig svært rikholdig og fleksibel. Den praktiseres i alle verdenskontinent og har flere ulike lovskoler, tradisjoner og variable, kulturelle og kunstneriske uttrykk.

Når selveste Basim Ghozlan, forstander i en av Norges største moskeer, uttalte i et intervju til Vårt Land i forkant av årets homoparade, at tiden er inne for å tenke nytt om kjønn, har det skjedd en stor utvikling på området. Han åpner for at det er kunnskap vi ikke har kjent til som nå viser seg å gi oss et nytt perspektiv på kjønnsforståelse og seksuell legning. Uten at han konkluderer videre, syns jeg allikevel dette er et modig og ikke-diskriminerende bidrag som har fått alt for lite oppmerksomhet. Han understreker også at alle er velkomne i moskéen til bønn uansett legning, og at det ikke er noe tema for religiøs praktisering hva man gjør i sitt private hjem. Selv har jeg tatt til orde for å øke forståelsen for hva det religiøse ekteskapet som institusjon er, til sammenlikning fra det juridiske partnerskapet. Jeg har flere ganger blitt beskylt av konservative stemmer for å drive ”markedsføring for homofili”, mens mitt egentlige virke er fordomsfri dialog og selvmordsforebyggende inkludering.

Som samfunnsdebattant og blogger har det vært mitt konstante engasjement å vise frem medmenneskeligheten i islam, og også stå på barrikadene mot urett – både fra utsiden, med falske beskyldninger om vår tro, og fra innsiden av det muslimske samfunnet hvis ytringer tidvis har vært preget av teologisk vranglære, ukultur og fobier. Nordbøs fordømmelse av religion som helhet er ingen nyansert religionskritikk, fordi den peker ikke på annet enn problemområder som er generelle for samfunnet og ikke religionens ansvar spesielt. Staten velger å stimulere til forbund av trosfellesskap i samfunnet gjennom en medlemsstøtte fordi dette er av flertallet definert som et gode. At mennesker kommer sammen for å forbedre seg som enkeltmennesker og gjøre gode gjerninger for samfunnet de er en del av har en langt større nytteverdi enn den minimale sponsingen på en skarve tusenlapp pr medlem. Trossamfunnene drives i hovedsak av ildsjeler og frivillighetsarbeid, og overlapper samfunnets øvrige tilbud og ordninger for alt fra sosiale behov og personlig veiledning til engasjement og deltagelse. Den norske kirke er den største mottakeren av statsstøttet trosfrihet. 

I tillegg har vi en kulturell tilhørighet til sakramentene. Sekulære nordmenn og agnostikere velger fortsatt å døpe sine barn av tradisjon, og selv ble jeg viet i en kirke. Den norske kirke er skilt ut av staten, men religionene kan aldri skilles fra menneskene. Det er historieløst og mangelfullt å definere frihet som ateisme. I en tid hvor nyreligiøs praksis blomstrer som aldri før og begrep som åndelighet har fått en legitim plass som personlig tro, er det ikke religionen som er samfunnets fiende. Mangfoldet er frihetens beste venn, livssynet en del av oss alle.

Diskriminering og trakassering av minoriteter er forbudt ved lov, og burde etter min mening også være noe vi alle engasjerte oss mer i for å forebygge og bekjempe. For vår egen del, men også for vår neste. Vår elskede Kong Harald har forstått viktigheten av mangfold og respekt for personlig tro. Som tidligere høyeste leder av statskirken, og det fremste symbolet på Norge, har han inspirert oss gjennom sine taler. Kongen er en klok mann som alltid nevner medmenneskelighet og inkludering spesielt, og berører tema som politikerne selv ofte unnlater å snakke for mye om. Når alt handler om popularitet i en maktkamp for å vinne stemmer har medmenneskelighet tapt konkurransen i medias jakt på store overskrifter som provoserer. Dessverre må vi som ønsker å preke nestekjærlighet og nåde tilegne oss et populistisk språk som slår tilbake hvis vi skal nå frem i konkurransen om spalteplass. Men jeg ønsker ikke å slå noen tilbake, jeg ønsker å inkludere Nordbø med sin misnøye.

Søndag 18. september arrangerer to store, islamske trossamfunn, ”Id for alle” i Eventhallen på Hasle. Id al-adha som i år faller på mandag 12. september feires for å markere slutten på pilgrimsreisen og minnes profeten Abraham som ble testet for sin offervilje. Jeg vil gjerne invitere Dagfinn Norbø til å bli med oss og se med egne øyne hva religionen gjør for oss. Kjerneverdier som ydmykhet, ærlighet, renhet, nestekjærlighet, omsorg for andre, spesielt de svakeste, dele av det vi har og avholde oss fra egoisme, arroganse og brutalitet – det er islam. Å ta i mot Guds budskap er ikke til hinder for frihet, men det begrenser negative handlinger som skader oss mennesker. Når vi ber minner vi oss selv på hvor lite makt vi faktisk har, at alt vi eier og nyter godt av, fra vår helse til våre eiendeler, er noe vi har fått eller tilegnet oss gjennom velsignelse. Ingen skaper seg selv, ingen styrer sitt liv i den grad at vi kan holde oss unna sykdom, lidelse eller smertefulle erfaringer. Døden venter oss alle. Hvordan du vil bli husket og hva du vil ha utrettet mens de hadde livet, er noe som opptar oss og setter alt annet i kontekstuelt perspektiv.


Selvfølgelig finnes det dårlige handlinger, holdninger og uakseptabel oppførsel – også fra mennesker som definerer seg som muslimer. Men vi kan ikke legge skylden for dette hos verken religionen eller Gud selv. Religionen kan aldri forstås alene, den lever i mennesker som også er relasjoner, familier, samfunn, politikk, tidsalder, sted i verden og tolkningsbasert kontekst. Enten man tror på en Gud eller ikke, mener flere at det er naturlig for mennesket å gjøre godt. Vi har en ramme som forteller oss hvordan, som for 1,5 milliarder mennesker gir innhold, mening og glede på daglig basis. Selv om andre ikke føler det sånn, er ikke religionen ubrukelig. Tvert i mot, den er svært brukbar! Søndag inkluderer vi alle som ønsker å komme til en stor folkefest, om ikke for annet – bruk oss for den, Nordbø. Velkommen!


fredag 26. august 2016

Øyet som ser

                         

Tankesmien Agendas tverrpolitiske utvalg ledet av Bård Vegar Solhjell presenterte denne måneden en rapport kalt "10 bud til bedre integrering". Deltagere fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Venstre og Krf har tenkt høyt sammen for å peke ut en bedre politisk håndtering av integreringspolitikken. Mange av forslagene vedrørende håndtering av flyktninger i mottak er god sosialdemokratisk politikk som nåværende regjering mangler, men dette vil koste penger. Det er lett å mene mye om mangt, men når regningen blir presentert er det ikke alltid like stor vilje til å betale for forbedringene.

Forslag om bedre og raskere integrering er ikke bare ønskelige, men også helt nødvendige. Å se liv som står på pause i mottak er uetisk og nedverdigende behandling av mennesker i nød. Ressurssterke mennesker sitter på samfunnets venterom i uakseptabel lang tid, mens de kunne ha begynt å skape seg nye, selvstendige liv.

                                           

Det som derimot er problematisk er når arbeidet for integrering får en bismak av assimiliering. Alle skal bli "norske", på en måte som er forutbestemt politisk. Det virker som det har utviklet seg en konsensus blant sekulære politikere om at religionsutøvelse er bakstreversk, og spesielt muslimske kvinner skal reddes fra en påstått ufrihet. Klær har blitt en kampsak og respekten for forskjeller er ved å visne bort. Dette er et faresignal jeg mener vi må ta på alvor. Det beste for et sunt og mangfoldig Norge er et livssynsåpent samfunn. Det konkluderte et offentlig utvalg med i 2013, med denne NOU rapporten.

Hijab, niqab, burkini er ord som er befengt med negative assosiasjoner. De som roper høyest ser ut til å ha fått en definisjonsmakt i samfunnsdebatten, som ikke har relasjon til virkeligheten og de som faktisk bekjenner seg til religiøs, islamsk tildekning. Vi må skille mellom kulturell tvang og religiøse påbud. Allah swt sier i Koranen at det ikke finnes tvang i religionen. Det er hva vi lærer i moskéene og i all religiøs opplæring. Det er en plikt å be til sin Skaper, men ingen kan eller skal tvinge deg. På samme måte er det sterkt anbefalt, enkelte vil si påbudt, for de troende og dekke til sin private kroppslige sone. Menn og kvinner har på grunn av sine fysiologiske forskjeller ulike områder av kroppen som anses som private. For kvinner er dette området som kjent hodet med hår, ører, hals og hele kroppen unntatt ansikt og hender. Profetens koner viste ikke ansiktet sitt da helslør ble innført, og enkelte lærde mener derfor at dette er den ypperste formen for religiøs tildekning. Dette er hva som kalles niqab, at ansiktet også skjules. Svært få kvinner har et ønske om å bære niqab, da profeten selv definerte ansiktet og hender fritt for tildekning. Men de enkelte som ønsker det har et oppriktig ønske om ærbarhet og en opphøyet, religiøs praktisering. Det er derfor i sterk kontrast til de fordommene og det hatet de møter fra andre som lar seg provosere over tildekningen. Det påstås å være skremmende med tildekning og en trussel mot samfunnets åpenhet, men min påstand er at det er øyet som ser. Hvis niqab ikke hadde blitt koblet til religiøs fundamentalisme og antidemokratiske holdninger av islamkritiske politikere og samfunnsdebattanter, hadde ingen brydd seg med hvordan en særdeles liten gruppe kvinner kler seg. Niqaben har nå blitt det ultimate symbolet på den typen islam vesten hater og vil slå ned på for enhver pris. Forslaget går ut på å forby niqab på skoler, høyskoler, universitet og i offentlige stillinger. I Norge er det anslagsvis 5-10 personer dette angår, hvis vi skal tro debatten og de få niqabiene som har blitt utestengt fra sin utdannelse. Så å bruke tid, penger og krefter på å innføre et slikt forbud er ikke formålstjenlig for allmennhetens beste, men rent symbolsk. Og det er sterkt. Det er en signal fra samfunnet om at rammene for religionsfrihet er begrenset, og at klær som provoserer kulturelt sett, skal være forbudt. Hva som til enhver tid vil provoserer eller begeistre majoriteten vil varere med religiøse og politiske trender.
 
                                                    


Jeg kjenner personlig flere kvinner som bærer niqab, og jeg har hatt problemer med å forstå motivasjonen fullt ut. Jeg innrømmer at plagget også har provosert meg fordi det kan oppfattes som en utestengelse fra offentligheten. Etter å ha snakket mer med disse brukerne av niqab forstår jeg at hensikten er et ønske om å verne sitt private fra offentligheten, ikke å stenge seg selv ute fra offentligheten eller å utestenge offentligheten fra en selv. Alle jentene er høyt utdannet, i jobb og smarte, reflekterte muslimer som ønsker å gå "hele veien" i sin tilbedelse av islam. Med dette legger jeg fokuset på å avstå som et offer som å gi noe eller gi fra seg et gode til fordel for en en annen sak. Ved å avstå fra å dele av sitt private i offentligheten fjerner man nesten all fitna (kilde til konflikt). Sjalusi, skjønnhetspress, flørting, konkurranse og det å vise seg frem i offentligheten er kilder til konflikt for den troendes ønske om å holde hjertet rent til enhver tid. En som bruker niqab vet også at det er helheten som er niqab, å legge et slør rundt, det er ikke noen cm med tøystykke foran ansiktet. En niqabie bruker vanligvis hansker slik at hennes hender ikke skal berøre menn, hun skal være forsiktig med bruk av sin stemme, som er en del av kvinners awrah (private sone). Hun snakker ikke stygt prat og bruker lav stemme. Enkelte snakker ikke der det er fremmede menn tilstede. Hun skal i det hele tatt være bevisst sine handlinger og sin oppførsel til det ypperste nivå. Noen elsker denne formen for religiøs praktisering, mens andre fordømmer den fordi de ikke forstår motivasjonen bak sløret. Vi må huske på at det er øyet som ser, igjen må man forstå handling og tro i kontekst. For en norsk dame som sykler i shorts, diskuterer høylytt med de mannlige kollegaene på jobb og tar seg en pils på fredagskvelden må det fremstå som den sykeste handling å begrense sitt liv på denne måten. Men for en som har et annet livssyn hvor forståelsen er basert på å gjøre alt for å ofre fitna og søke tilbedelse og tilgivelse konstant, vil det å leve som niqabie være det frommeste og mest givende de kan bruke livet sitt på. Det syns jeg vi skal prøve å forstå. Og forstår dere ikke, så ha i allefall nok respekt for et troende medmenneske til å unngå krenking, mobbing og trusler. For alle niqabier opplever utålelige mengder trakassering. Flere venninner har flyttet til utlandet fordi de ble utsatt for daglig plaging og fikk et svært begrenset liv utenfor jobb og egen bolig. Vi må tåle å ikke forstå alt og ikke være enige i alt. Det kan se rart ut fordi vi ikke er vant til det, men det kan man bli vant til. Når jeg ser barn som kaster seg om sine mødre og kysser dem, snakker til dem på helt normal måte, fordi de er vant til at mamma går med niqab utendørs, så vet jeg at mennesket har det i seg å tolerere det som føles trygt.

Det finnes arbeid hvor det er viktig å kunne se personen du samhandler med, og det vil derfor være upraktisk i slike situasjoner med ansiktstildekning. Men en niqabie ville aldri søke en slik jobb, fordi hun velger arbeid som står i stil til den religiøse linja hun har lagt seg på. De jobber enten med barn, med kundeservice uten direktekontakt eller annet selvstendig arbeide. Det finnes flere muligheter enn begrensninger, men det krever en åpen holdning og villighet til å inkludere annerledeshet.

                      

Det samme gjelder for hijabforbud i barneskolen. Begrunnelsen er at hijaben påståelig hindrer integrering og aktivitetsutfoldelse. Det er veldig merkelig at de som bruker hijab og familiene deres ikke har merket noe til disse problemene som ikke-muslimske eller frafalne muslimske politikerne er så tilsynelatende opptatt av. Barna sykler, leker, svømmer, går i bursdag og sparker fotball, som alle andre barn gjør. Påstander om at barn må få velge religion selv senere i livet og bare være barn er naivitet. Alle vokser vi opp i vår families livssyn. Ingen skal tvinges til religion, men sannheten er at det ikke finnes verdinøytrale mennesker eller familier. Barn er barn likevel! Alle lærer vi det våre foreldre mener er best og riktig, uansett hvor i verden man kommer fra. Det må vi ha respekt for. Så lenge ikke kultur eller livssyn er direkte farlig eller skadelig, må vi favne om forskjeller og tillate oss selv å tro at annet enn ur-norsk også fungerer.

Hijab skal i følge religiøs veiledning brukes av kvinner når pubertet inntreffer. Pubertet vil si at jenter utvikler bryster, fyldigere former og får menstruasjon, i tillegg til seksuelle hormoner. Noen jenter kan få menstruasjon allerede i 8 års alder, mens andre får det senere. Mellom 9 - 16 år er normal pubertet. Å forby jenter å dekke seg til er det samme som å forby religiøs praktisering, som er en grunnleggende menneskerett.

Det er i tillegg svært beklagelig at det er våre klær som skal brukes som kampsaker. Det finnes mange typer hodeplagg som brukes av barn og ungdom, uten at disse har fått samme type oppmerksomhet. Jeg nekter å tro at bekymringene for barnehijab handler om et rent fysisk og praktisk hinder. Det er åpenbart at det er den islamofobiskapte linken mellom fundamentalisme og klær som er problematisk. Bekymringen for fundamentalistisk islam og terrorfrykt har gjort at mannen i gata (les: muslimen) lider under mistenkeliggjøring, krav om forbud og begrensninger i religionsfriheten. Jeg nekter å tie om denne utviklingen. Som norsk, konvertert muslim er det innlysende for meg at det er annerledesheten som er problemet. Det irriterende, provoserende eller mistenkeliggjorte i å være en minoritet med andre moralske holdninger og krav til mat, klær og bønn. I norsk kultur er det en gjengs oppfatning at du kan gjøre hva du vil så lenge du ikke plager andre. Vil du gå ut av rekkene må det skje i stillhet. Jeg opplever ofte at ingen har et problem med at jeg er muslim helt til jeg ber om annerledeshet. Da er det plutselig vanskelig, eller i veien. Hvorfor kan du ikke bare være normal?(les: slik som oss) er en holdning jeg ofte møter på hos andre. Og muslimene har i mange år vært tause, ikke krevd noen ting, tilpasset seg, inkludert seg i det norske samfunnet og blitt "norske". Men aldri egentlig blitt norske nok, spesielt ikke hvis de beholder noe av sin egen kultur eller gamle identitet. Klær, oppførsel, miljø, språk osv er det første man legger merke til. Nå har det vokst frem en sterkere annen og tredjegenerasjons innvandrere som ikke finner seg i å gå stille i dørene lenger. Som er avlet av norsk demokrati og med fulle rettigheter som alle andre, og som ikke ser det som sin plikt å skjule deres pluralistiske identiteter og personlige behov. De vil leve som de selv vil, slik alle andre nordmenn velger. Enten de vil drikke og danse på diskotek eller gå i jilbab og be i skoletiden, så krever de sin rett. Og jeg er lykkelig over å se at Norge har fostret selvsikre og trygge individ som er stolte av hvem de er, og har trua på at de har rett og lov og også er Norge. Disse ungdommene vil ikke la seg plukke på nesa, og disse muslimene vil ikke godta et hijabforbud i skolen. Rett og slett fordi ingen har rett eller lov til å nekte andre å verken praktisere sin religion, frata noen sin kulturelle identitet eller hindre viktige tradisjoner å leve videre i sin familie og i seg selv. Hijaben er for mange alt dette og mer. Det er mange måter å forstå tro og identitet på, og spesielt for noen somaliske familier er praksisen med å begynne tidlig viktig. Men ikke for alle. Jeg mener at vi som nasjon og samfunn må tåle mangfold, annerledeshet og heller bli bedre kjent for å inkludere. Den dagen noen står å drar i klærne dine, eller forbyr deg å være slik du kjenner deg selv, har samfunnet et alvorlig ekskluderingsproblem. Slik kan vi ikke ha det. Tvang og forbud avler det motsatte av frihet og mangfold, og rangerer mennesker fremfor å se bortenfor de ytre variasjonene.

                       

Barnehijaben som de kaller det, er en hette på lik linje med hette på hettegenser eller caps, den vanskeliggjør verken bevegelse eller deltagelse i noe som helst. Å si at den hindrer integrering er det samme som å si at den bremser muligheten for å bli "helt norsk". Tøystykket er ikke til hinder for å lære norsk, få venner, jobbe, gå på ski, studere eller svømme. Det eneste den er til hinder for er å glemme at bæreren er muslim. Og det er kanskje der problemet ligger? De som ikke liker at kvinner dekker seg til vil helst at muslimer kan være troende på innsiden, og se "normale" ut på utsiden. "Typisk norsk". Men typisk norsk er i dag multikulturelt og mangfoldig, også i et trosperspektiv.

Den heldekkende badedrakten "burkini" har jeg selv brukt siden jeg konverterte i 2006. Jeg har aldri hatt problemer med å bade, svømme eller være tilstede på en strand i denne drakten. Den ser ut som en helt vanlig treningstights og en litt lang genser med en hette til. Ganske lik en våtdrakt til dykking eller vindsurfing.

Men klimaet har kjølnet etter at den politiske aktivist-islamistene IS (ISIL/DAESH) i Syria/Irak/Levanten har satt sin skrekk i vesten med trusler og terror, og alt som ser "muslimsk" ut har blitt kilde til debatt og en symbolkrig om hva som kan tillates i det sekulære samfunnet. Etter angrepene i Paris og nå i Nice i sommer har Frankrike flommet over av islamofobi og økende hat mot den fransk-muslimske befolkningen. Ironisk nok siden flere franske muslimer selv mistet livet i terroranslagene, og det også var franske muslimer blant heltene som reddet liv i kampen mot terrorismen.

Da et badeland utenfor Cannes ønsket å arrangere burkini-dag slo byens borgermester til med et forbud for badedrakten. Nice og flere byer fulgte etter. Kort tid etter at forbudet var et faktum slo væpnet fransk politi til mot en eldre kvinne på stranden med krav om å kle av seg. Kvinnen bar en tights, en tunika og hadde et skjerf på toppen av hodet. I full offentlighet, til applaus fra det bikinikledde publikumet, ble hun ydmyket ovenfor en hel verden. Siden den gang har politiske stemmer her hjemme, selvfølgelig de alltid hyggelige og inkluderende Frp, foreslått å forby plagget i Norge.

Svaret er selvfølgelig at et forbud mot normale klær er helt absurd! Vi kan ikke ha et samfunn som forbyr det enkeltpersoner misliker. Her er det lov å ytre sine meninger, og det er akkurat det vi gjør nå - brukere av "burkini" eller muslimsk badedrakt som jeg velger å kalle min.

Frankrike opphevet i dag forbudet mot burkini på strendene, og det er jeg meget glad for. Det viser at diskriminering og apartheid ikke hører hjemme i et moderne samfunn, og at det, tross motvilje mot islam, finnes mennesker som verdsetter verdier som frihet og menneskerettigheter foran antipati og forbud
                                             
Fra dagens markering "Min kropp - min rett!" utenfor den franske ambassaden i Oslo.

La meg si det en gang for alle: hijab handler ikke om at kvinner skal ta ansvaret for menns begjær. 

Det handler ikke om at kroppen er stygg, skamfull eller på noen som helst måte ikke i stand til å vises frem. Hijab handler ikke om å flagge at man er seksuell. Hijab handler ikke om at kvinner er mindre verdt. Hijab handler ikke om tvang. Hijab handler ikke om å vise eierskap til noen, verken ektemann eller familie. Hijab handler ikke om mindreverd. Alt dette er myntet på ukorrekte tolkninger av Koranen eller fundamentalistiske sekulære som Hege Storhaug, Carl I. Hagen og Siv Jensen som nekter å søke innsikt og forståelse hos annerledesheten de ikke vil bli kjent med. Hijab er ikke et politisk symbol, og den er absolutt ikke et islamistisk symbol. Det finnes riktig nok grupperinger som har både politiske og islamistiske mål, som også påtvinger hijab og bruker en markant uniformering. Men vi må skille mellom ulike legale eller illegale grupperingers politikk og taktikk, og et klesplagg som benyttes av millioner av mennesker i ulike farger og variasjoner. 

Hijab er: religiøs praksis og et påbud i normativ islam.

Når Hege Storhaug og andre kjemper mot hijabens rett i samfunnet og påstår at den er islamismens symbol, er ikke dette korrekt. Alle de fire lovskolene som er retningsgivende innen sunniislam bekrefter at tildekning er et påbud i religionen, samtidig som de legger vekt på at all religiøs praksis er et frivillig og personlig valg. Når hun linker bruken av moderne hijab opp mot veksten av islamsk politikk i Midt-Østen gir hun disse bevegelsene for mye makt. Sannheten er at det er et sammensatt bilde av kolonialismetiden, identietskrenkelser, maktubalanser, diktatur og utvikling av nye stater og ikke minst imperalisme, krig og fattigdom som har forårsaket store utfordringer for den arabiske verdenen. Den muslimske verdenen er i hovedsak forbundet med Midt-Østen og Nord-Afrika, selv om Asia og Afrika også har nasjoner med muslimsk majoritet. Den muslimske identiteten har utviklet seg mye gjennom de siste femti årene. Det betyr på langt nær at det politisk islam som står for den økende bruken av hijab vi blant annet ser blant yngre muslimer i Europa. 

Tildekning av håret kan i noen tilfeller også være tradisjon og kultur. I tillegg finnes tildekning av hodet og/eller håret i andre religiøse praksiser som kristen ortodokse, katolisismen, jødedommen mfl.

Hvorfor skal kvinner dekke seg til? 

Både menn og kvinners ærbarhet er oppfordret som veiledning for de troende i Koranen og gjennom profeten Mohammeds fvmh (fred være med ham) praksis, som muslimer følger som hellige kilder til Guds veiledning for menneskene. Hvordan vi skal forstå ærbarhet er et tema for diskusjon. Det er allikevel ikke tvil om at islamsk teologi betegner ærbarhet som bl.a. å unngå blottlegging av intime deler av kroppen i tillegg til en matchende oppførsel i ord og gjerninger. Hijab er altså ikke skautet i seg selv, men tiltakene som benyttes for å verne om sitt private og mest sårbare. Dette inkluderer intime deler av kroppen, seksualiteten, språk, ordvalg, tema osv. Et høyt krav til høflighet og anstendighet innebærer hijab. Hijab er skillet mellom privat og offentlig. Vi bruker derfor ikke sjalet hjemme, med andre kvinner eller med vår nærmeste familie, men hijab-oppførsel bør følge den troende i alle ord og gjerninger døgnet rundt. Dette er én av flere årsaker til at jeg elsker hijaben, den er en myk påminnelse som beskytter meg mot det jeg søker å avstå fra, en påminnelse om det jeg streber mot og en drakt som gjør at jeg blir gjenkjent som muslim. Noe av den samme følelsen har jeg hatt på 17. mai når jeg møter en annen som har samme bunad som meg. Den er litt sjelden og jeg har valgt den i en annen fargekombinasjon enn den mest tradisjonelle. - Åh, er du også derfra?, sier vi til hverandre. Også føler man umiddelbar nærhet og glede, og slår av noen ord med en vilt fremmed til man smilende går derifra. 

Hvorfor bruker ikke menn sjal? Kvinner og menn har forskjellige kropper og forskjellige områder som anses som private. For kvinnen er hennes hår, hals, byste og figur ansett som privat. Mennen skal dekke sin awrah (det private) som er fra navelen til knærne. Veiledningen klargjør at det er bedre for de troende å dekke seg til, for egen ærbarhets skyld og for å bli gjenkjent som troende.

Hvorfor må kvinner bruke hijab? Det er kun i diktatur og ufrie stater kvinner ilegges tvang om kleskode. En slik form for tvangsutøvelse hører ikke hjemme i frie samfunn. Verken å bli kledd på eller av, av statsmakten. Religionen selv har ikke tvang og gir kun anbefalinger.

Hvorfor er det forskjell på kvinner og menn? Er ikke det urettferdig? I et samfunn som ser på mennesket med et unisex-blikk, hvor likestillingen er et faktum og tabuene sprengt kan det se urettferdig ut. Men religionen som ble åpenbart for 1437 år siden har en visdom over seg som troende har tillit til. Istedenfor å se på veiledningen som vanskelig eller diskriminerende har mange muslimer tvert i mot stor glede av de hensyn som er tilrettelagt for samfunnet og menneskene der det tas høyde for både kjønnsforskjeller og individuelle forskjeller. For å forstå dette må man søke en åndelig tilnærming til regelverket og et personlig forhold til Han vi kaller Gud. Den åndelige delen av troen påvirker det psykologiske og emosjonelle i mennesket som igjen fører til tanker og holdninger som for de troende oppfattes som riktig, mens utenforstående ikke kan begripe det. Alle mennesker forstår konseptet av godhet, men Allah swt godhet er også en klokskap og rettferdighet som overgår menneskets evner. Vi kan studere og forstå mye, men vi vil alltid være overlatt til noen spørsmål som ikke lar seg besvare - og der kommer spranget av tillit gjennom å praktisere tro og tvil i sin tilbedelse.


søndag 7. august 2016

Nei, nei, gutt, dette må ta slutt!

Nok en gang har lederen av Islam Net, Fahad Qureshi gått amok i media. Bakgrunnen denne gangen er kritikk fra flere hold om en arrogant og ekskluderende holdning hvor han beskyldes for å gi sine meningsmotstandere merkelapper og kallenavn, henge de ut med bilder til latterliggjøring, og ikke minst - ha en kryssilds-retorikk som skaper mye rabalder. Qureshi blånekter for at det finnes tolkningsrom i islam, selv om han selv referer til tolkninger i sin siste video. Her omfavnes alle mulige sekter, mens hans meningsmotstandere blir omtalt som medlemmer av "en progressiv sekt". Han ga meg denne merkelappen i 2012, og har gått langt i å insinuere at jeg ikke lenger er muslim.

Til informasjon kan jeg opplyse om at jeg på tiende året er en praktiserende muslim, og at jeg ikke tilhører "en progressiv sekt". Hvis det er MPV (muslims for progressive values) han hinter til, er dette en organisasjon imam Daayyiee Abdallah tilhører. Den er ikke operativ i Norge. Jeg er selv medlem av Det Islamske Forbundet, Rabita.


Jeg syns oppriktig synd på Fahad Qureshi som så desperat forsøker å overbevise sine medlemmer om at han er den eneste på rett vei. For jeg tror på at han mener det er riktig det han sier og gjør. Problemet hans er at logikken ikke holder, og at han i artikkel etter artikkel og intervju etter intervju motsier seg selv.

Visst finnes det tolkningsrom innen islam, og Det Europeiske Fatwarådet jobber konstant med å veilede muslimer i vesten. Der hvor Islam Nets leder påstår at samfunnet og Allah swts lover ikke er forenelige, og at Allah swt ikke skal underkaste seg samfunnet - har altså høyt utdannede lærde i islam, i motsetning til Fahad som mangler religiøs utdannelse, funnet det riktig å jenke på enkelte pålegg innen religionen fordi en situasjon alltid har flere sider. Hvis en jente i Frankrike blir nektet å bruke hijab på skolen har det europeiske fatwarådet sagt at hun bør fortsette på skolen og ta av hijaben mens hun er der, fordi utdannelse er så utrolig viktig. Hvis det ikke tilbys segregert svømmetrening i Norge er det selvfølgelig viktigere at barna deltar i livsviktig opplæring enn at de må dele basseng med elever av motsatt kjønn. Hvis det ikke fantes tolkningsrom ville det ikke være mulig å leve sammen.

Hver gang lederen av Islam Net skal ta opp sin misnøye trekker han frem  temaet homofili. Han raser mot mennesker som aksepterer homofile. Jeg kan ikke annet enn å se en homofob predikant med pekefingeren truende, med hat i blikket. I Guds øyne er arroganse en kjempestor synd, men jeg ser ikke at han er bekymret for dette eller at de kullsvarte øynene som stirrer i kamera raser mot baksnakking, sort arbeid, trygdesvindel, partnervold eller uærlig handel - alle handlinger som er forbudt og fordømt av vår elskede profet. Det er vanskelig å diskutere homofili med homofobe og aggressive debattanter. På en siden kan jeg se at han prøver å forsvare religionens forbud, men jeg ser også at kampen for å ha rett overgår alle regler for både norsk folkeskikk og islamsk oppførsel.

La meg forklare deg hvorfor homofili er et så brennbart tema for mange muslimer:

Gud har definert ekteskapet som det eneste stedet seksuelle handlinger skal finne sted. Seksualmoralen er streng: Ingen masturbering, ingen før-ekteskapelige forhold, ingen utroskap - kun ekteskapet er lov. Dette er ikke unikt for islam, men for alle monoteistiske religioner. Vi må huske på at religionen kom som en veiledning til mennesker for å tilbe sin skaper, og skape orden i samfunnet.
Med dette utgangspunktet var det tydelig hvem som var sammen med hvem, hvem som hadde forsørgerplikt, hvilke barn som tilhørte hvile fedre, hvem som skulle arve hvem og slektstreet var også kjent. Sex er i seg selv ikke en uting i islam, det regnes verken for skamfullt eller at begjær er ufint - men det skal altså rettes kun mot ektemake og ingen andre.

Islam ga kvinner mulighet til å velge ektemann selv, og reglene for ekteskap ble gjort bedre enn de hadde vært før denne åpenbaringen. Allikevel var det ingenting som het "fri sex" på denne tiden. Seksuell umoral ble sett på som en trussel mot familien og samfunnet, og slått hardt ned på. Det har igjennom alle tider vært praktisert samkjønnet sex av forskjellige årsaker. Det har bl.a i krig vokst frem en praksis av menn som har sex med menn i ren mangel av kvinner. Det er ingen hemmelighet at det er en utbredt praksis blant mange unge menn i muslimske land at de debuterer samkjønnet. De som skaffer seg kjærester, selv om dette er forbudt, praktiserer ofte anale samleier for at jenta ikke skal få sin jomfruhinne ødelagt før ekteskapet. Dette er en æressak for henne selv og familien. Hvis hun ikke er jomfru kan hun bli refusert etter bryllupsnatten og bringe stor skam over familien. Og det vil være nesten umulig for henne å bli gift igjen. Dette har ingenting med islam å gjøre, hvor skilsmisse er lovlig og profeten selv giftet seg med skilte kvinner og enker. Bare én av hans koner var jomfru. Samkjønnet sex, i form av homofil praksis er nevnt flere steder i Koranen som forbudt. Det er i islamsk lovgivning, fiqh, også forbud mot at menn har analt samleie med sine koner. Det er ikke tvil om at dette er handlinger Gud fordømmer og ber troende holde seg unna.

I Bibelen og Koranen leser vi fortellingen om Lots folk. Gud straffet dem på grunn av umoralske seksuelle handlinger. Nesten alle leser denne fortellingen som et eksempel på homofile menn, mens sannheten er at Lots folk drev alle mulige umoralske seksuelle handlinger. Pedofili, voldtekt og homofil praksis var deres virke. De hadde lysten til andre menn, noe Gud ikke liker, i følge de hellige skriftene. Men hva er det Gud ikke liker? Denne hobbyen de hadde med å ha sex med andre menn er fordømt, men det står ikke ett eneste sted at de faktisk var homofile. De brøt reglene for sex som kun var forbeholdt ekteskapets ramme.

Ekteskapet på denne tiden handlet om sosial og moralsk kontroll, og ikke minst å sørge for å få barn. Det kunne forekomme kjærlighet, men arrangerte ekteskap var normen - for å knytte stammer til hverandre og sørge for vennskap fremfor konflikter. Utenomekteskapelig sex er derfor en trussel mot samfunnet, like mye som personlig renhet og åndelighet.

Det ekteskapet var den gangen finnes ikke lenger i vår verden. Det er helt ukjent for oss, og ikke noe vi ønsker tilbake heller. I dag gifter folk seg fordi de elsker hverandre og vil ha en velsignelse over sin kjærlighetsrelasjon. I dag har ikke kvinner og menn sex fordi de må, men fordi de har lyst. I dag har verden kommet så langt i sin utvikling og sivilisasjon at vi vet det er noe som heter legning. Når enkelte vrange muslimer påstår at det ikke finnes homofili, bare homofil praksis, tar de altså feil.

Hvordan kan jeg komme med slike påstander? Jo, fordi den medisinske og psykologiske forskningen de siste femti årene har slått fast at homofile og lesbiske, bifile og transpersoner ikke har noe valg. De er sånn, de er født sånn. Kjønnsforskningen slår fast at det finnes flere typer legninger og kjønnsidentiteter. Dette er altså ikke en trend som enkelte påstår, og ikke noe konservative hissigpropper kan avfeie som tester i livet. Det er mulig at man kan avstå fra å praktisere sin legning, dvs å leve i sølibati. Men hvor sunt er det? Forskning viser at alle mennesker trenger å få leve ut sin kjærlighet og at de fleste har det best i et fast forhold.

Det eksisterer altså homofile mennesker og homofil praksis. Noen homofile lever ikke ut sin legning med samkjønnet partner, noen er trofaste i monogame forhold og andre dater som semi-monogame. En liten gruppe praktiserer fri  og uforpliktende sex. Akkurat slik heterofile lever ut sin seksualitet. Dessverre har mange den oppfatningen at homofile er gjennomgående umoralske. Det er ikke slik at homofile og lesbiske kun er opptatt av sex eller ikke eier moral. Tvert i mot viser undersøkelser at mange sliter med å akseptere seg selv, og lever i utrygghet. Spesielt troende som blir utsatt for et indre og et ytre verdipress.

Så hva gjør vi når Koranen forbyr homofil praksis og det finnes homofile mennesker?

- Vi kan velge mellom å fornekte at det finnes ekte homofile, og fortsette hat og fordømmelse. Det medfører fortsatt krenkelse og forfølgelse av homofile, økt homofobi og mobbing, ekskludering og mord i religionens navn. Noe som selvfølgelig er helt forkastelig siden profetens lære ikke gir ett eneste eksempel på slik hets eller  forfølgelse.

- Vi kan fortsette å ikke snakke om det slik at homofile får seile sin egen sjø og de religiøse lederne ser igjennom fingrene med det så lenge det skjer i taushet. Dette hindrer heller ikke mobbing, trakassering og drap. For å ikke snakke om alle de ekteskap som blir inngått hvor familien til mannen kjenner til hans legning, men nekter å akseptere den. Dette ødelegger livene til de som blir tvunget og de som blir lurt inn i et forhold som aldri kan bli bra.

- Vi kan begynne å tenke nytt når det gjelder legning og transseksualitet. Imamene kan oppfordre til omsorg for minoritetene og utelate hatprat og homofobe holdninger fra sin religionsopplæring. Flere gjør allerede dette selv om de ikke direkte tillater homofil praksis.

- Kan vi ha en samtale om legning? Er dette noe du driver med for moro skyld eller kan du holde opp med det? Det går historier om tidligere homofile som har blitt lykkelige i heterofile ekteskap, og at de bare måtte be Allah swt om hjelp til å kontrollere sine "syke lyster". Til de som tror på slikt kan jeg fortelle at dette bare er et spill for galleriet. Enten er de bifile og kan være sammen med en partner av begge kjønn uten problem eller så undertrykker de sin legning og lever et liv etter andres ønsker. For noen kan det gå greit, men for de fleste kan det bli fatalt. Som tidligere ansatt ved Kirkens SOS vet jeg hvor mange selvmordskandidater som ringer akuttjenesten i et desperat forsøk på forsoning før et planlagt selvmord. Mine venner i organisasjonen Skeiv Verden bekrefter det samme, de er utstøtt eller lever i dødsangst for å være annerledes. Jeg har møtt unge muslimske menn som har fått tårer i øynene for at jeg i det hele tatt ville samtale med dem og kalle dem brødre. Hva slags storfamilie er vi muslimer hvis vi ikke kan inkludere alle?

- Vi kan begynne å omfavne homofile, lesbiske, bifile og transpersoner som hvilke som helst andre muslimer og ikke legge seg opp i deres privatliv. Som for øvrig er en plikt i islam, å ikke snoke i andres private.

- Vi kan diskutere om det er mulig å gi en velsignelse i form av partnerskap til de som ønsker å gjøre sitt forhold moralskt rent og hellig. Jeg vil få presisere at jeg ikke sier at dette er det riktig å gjøre, men jeg savner debatten om temaet. Den norske kirke har nylig bestemt seg for å vie samkjønnede, mens idéen er fjern fra moskéene. Årsaken til dette er at islamsk teologi er tydelig i sin definisjon av at ekteskapet er en hellig pakt mellom en mann og en kvinne, og at det ikke forekommer det tolkningsrommet i islam som kristendommen består av. Det er ansett som brudd med religionen å innføre en religiøs praksis som er nyoppfunnet og ikke i tråd med profetens tradisjon. Fordi jeg snakker om disse temaene er det enkeltpersoner som tror at jeg ikke respekterer Guds lover eller religionen islam. Det medfører ikke riktighet. Min homokamp handler om respekt, likeverd og inkludering fordi jeg tror på en nåderik Gud som ikke skaper feilvare blant menneskene. Jeg tror på at kjærligheten er noe av det fineste Gud har gitt oss, og at den ikke er forbeholdt heterofile.

Det aller første som må skje er at stygg prat og krenkelser opphører. Uansett om man aksepterer at det er noe som heter legning eller ikke har alle mennesker krav på å god, medmenneskelig behandling. Imamene kan ikke gifte homofile, men de kan forklare for folk at homofobi og hat ikke er vår vei. Sakte over tid vil holdningene til homofile endre seg, og det å være født med en minoritetslegning ikke lenger være uforståelig for muslimer flest. La meg igjen presisere at holdningene til homofile og islamsk lovgivning er to forskjellige ting. Man skal holde tunga rett i munnen når man på den ene siden har en handling som er forbudt, og troende blir bedt om å uttrykke sin misnøye med åpenbar synding og syndere som ikke vil angre seg. På den andre siden skal man vise respekt for menneskene og deres rett til å ta egne valg. Det er en gordisk knute av teologi og pragmatisk etikk, men for meg handler det om menneskeverd. Det er ikke så komplisert.

Har jeg prøvd å gjøre haram halal? Nei, overhodet ikke. Jeg har forklart hva denne konflikten ligger i og hvorfor det alltid er det samme temaet som blir diskutert om og om igjen. Siden det finnes homofile, lesbiske, bifile og transpersoner og det ikke er lov å leve seksuelt utenfor ekteskapet står vi igjen med to alternativ. Glemme hva du føler og hvem du er, noe som kan få katastrofale følger for personens psykiske helse eller å akseptere partnerskap. I dag er det mulig å inngå samkjønnet partnerskap på offentlig kontor. Ekteskap som er inngått hos byfogden, tinghus og liknende er akseptert som offentlig godkjente ekteskap. I religiøs forståelse skiller vi mellom ekteskap som er en hellig pakt og en juridisk forpliktende partnerskapsavtale. Begge deler kalles et ekteskap på folkemunne, men religiøst sett er det en vesensforskjell.

Det vil derfor ikke være noe problem å gifte seg som homofil i Norge i dag for de som ønsker en ramme for sitt forhold.  Å bli akseptert som den man er vil fortsatt ta lang tid, men vi må ikke gi opp kampen mot trakassering og homofob forfølgelse. Selv om Fahad Qureshi ikke er enig i at han heller bensin på bålet med sin retorikk, mener jeg at han godt kunne vendt det andre kinnet til. Man trenger ikke å lyve om Koranen eller gå i parade, men bare huske på at skarpe tunger er et kraftig våpen og at vår Gud er Den mest barmhjertige og Nåderike.

Homofobi er ikke en spøk, heller ikke kvasi-religiøse lover i diktatur som er menneskefiendtlige og tar livet av folk.

* Siden jeg har mottatt noen henvendelser fra lesere som lurer på hva jeg egentlig mener om saken, presiserer jeg derfor her:

Hva mener jeg? Homofile eksisterer og fortjener respektfull behandling som alle andre.
Er det lov å være homofil? Det er ikke mulig å ikke være noe man er.
Er det lov å ha homofil sex? Islam sier nei, samfunnet sier ja.
Er det lov å være homofil i islam? Det er ikke mulig å ikke være noe man er, men homofilt samleie mellom menn er forbudt i islam. Det som anses som en synd peker derfor på en handling og ikke legning. All sex utenfor et ekteskap mellom en mann og en kvinne er ansett som syndig.
Er det dødsstraff for å være homofil? Hellige tekster sier at Lots folk ble straffet av Gud for sine gjerninger.  Religiøse synder skal gjøres opp for på Dommedag, på lik linje med gode handlinger. Lovbrudd og kriminalitet i samfunnet straffes her og nå. Homofili er ikke forbudt i Norge i 2016.
Er homofil legning viljestyrt? Nei
Kan man bli kurert av homofil legning? Nei
Kan homofile gifte seg? Islam sier nei, samfunnet sier ja. Personlig syns jeg det er bedre at homofile inngår partnerskap og varige forhold enn at de ikke gjør det, på samme måte som heterofile.
Oppfordrer jeg til homofili? Nei, jeg har ikke troen på at jeg kan omvende noen verken til å bli homofil eller heterofil. Jeg oppfordrer til at folk leser mer om legning og spesielt setter seg inn i levekårsundersøkelsen for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner.
Forsøker jeg å forandre islam? Nei

Kan Koranen tolkes på nytt slik at det kan bli lov nå som vi lever i en moderne verden? 
Nei, en slik tolkning vil være langt fra kjernebudskapet i religionen og vil trolig aldri finne sted.

Har du spørsmål eller kommentarer kan du sende disse på norskmuslim@yahoo.com
På grunn av manglende nettikette har jeg ikke åpent for kommentarfeltdebatt på bloggen.



torsdag 9. juni 2016

Stol på din Gud, men bind fast kamelen

Dette var svaret profeten ga da noen spurte hvorfor han bant kamelen sin da de parkerte karavanfølget. Det er et svar som minner oss på en viktig ting: Vi må aldri glemme at vi har fått en hjerne og en evne til å tenke logisk, at vi selv har ansvar for å gjør det vi kan gjøre i en hver situasjon og at det å både tro på, stole på og be til sin Skaper ikke er til hinder for å være smart. Snarere tvert i mot. Det å vite at vi gjør det vi kan og at Gud gjør resten er en av mine grunnleggende innstillinger til livet.

Når det gjelder fasten i Ramadan er det slik at syke eller svakelige er unntatt påbudet. De som er midlertidig syke skal ta igjen sine fastedager senere på året når de selv ønsker det. Mens de som er kronisk syke, svakelige eller eldre - kan mate en fattig person eller betale 50,- NOK pr dag, for hver dag man ikke faster.

Så er spørsmålet, når er du for syk til å faste? Hva med de gravide og ammende? Jeg har selv en kronisk sykdom og har vært fritatt fasteplikten i flere år, men jeg har savnet å kjenne fasten og delta på lik linje med innsatsen av offeret av mat og drikke. Nå har helsen min blitt bedre, men jeg er ikke helt frisk. Jeg spiser normalt hver 5-6 time for å unngå for lavt blodsukker og forverring av mine symptomer. I vinter fastet jeg flere dager, da vi har korte dager i Norge med ca 6,5-7 timers sol. I år vil jeg prøve å faste noen dager for å se hvordan jeg klarer meg, men ikke presse meg slik at jeg blir sykere. Dette er en vanskelig avveiing. Ønsket om å få det til er stort, men jeg vet samtidig at det å skade seg selv er forbudt/haram i islam. Gud ønsker ikke at vi skal skade Hans skaperverk. Vi må huske på at Gud også er Den mest Nåderike, Den Barmhjertige. Jeg hører om mange som er i tvil om fasten. Spesielt i år hvor dagene er så lange som 19-20 timer. Noen velger å følge en fatwa om at vi som bor i et område med fastetid over 18-20 timer kan følge enten nærmeste by med kortere tid eller fastetidene fra Mekka i Saudi-Arabia. Noen følger disse for å gjør det enklere for seg selv, enten pga helse eller pga at de syns det er vanskelig å følge norske tider. Dessverre har det blitt en del debatt på sosiale medier blant muslimer om hva som er riktig. Debatt er sunt nok, men vi må ikke glemme å behandle hverandre som søstre og brødre selv om vi har ulike oppfatninger.

Ingen skal vokte en annens persons faste. Fasten er en sak mellom den troende og Gud. I mange muslimske land er det forbudt å spise offentlig under Ramadan og restauranter holder stengt på dagtid. I Norge bor vi i et sekulært land hvor muslimene er i minoritet. Alle kan gjøre nesten hva de vil, hvor som helst, til en hver tid. Jeg syns allikevel det er høflig av muslimer å unngå å spise offentlig uansett om man faster eller ikke, i solidaritet til Ramadan og muslimene - som i hovedvekt faster alle sammen. Men det er ikke min jobb eller andres å fortelle folk om de skal faste, skryte av andre syke eller vanskeligstilte som faster allikevel og omtales som helter eller å mene at den ene måten å forstå tidsutregninger på er bedre enn andre.

Kan man ikke faste så spiser og drikker man, så enkelt er det. Gud er nåderik, Gud er barmhjertig. Han ser alt hva vi har i våre hjerter. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hvis du sniker deg unna en plikt fordi du er lat eller ikke liker smerten av sult og tørste, så vet Han det. Hvis du tar til deg næring fordi du er syk og trenger mat, så vet Han det også. Ikke frykt Gud, elsk Ham og respekter Ham, men ikke vær redd. Han vet. Alt.

Her kan du se en film om faste som medisin. Den forklarer også hva som skjer i kroppen når vi ikke tar til oss næring.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/863682/