søndag 11. september 2016

Den mangfoldige troen

Dagfinn Nordbø skriver i ”Den ubrukelige religionen” at det er på tide at liberale, oppegående, unge mennesker forstår hva som er den eneste veien ut av dette – altså religionen, at det eneste fornuftige er å forlate den. Den samme klagesangen har jeg hørt i flere år fra den ellers så hyggelige mannen som både lager god musikk og frisk satirehumor. Men dette er ikke satire, det er et nakkeskudd på tusenvis av troendes livssyn, kultur, identitet og tilhørighet. Religionskritikk trenger vi, ja – den deltar jeg i selv også, som praktiserende muslim. Hvis du ser nøye på illustrasjonsbildet til Nordbø, ser du undertegnede i rød hijab nederst til venstre, med gruppen ”Skeiv Verden”. På brystet bar jeg en plakat med teksten ”Slutt å plage minoriteter. Respekt, likeverd, inkludering”, som en tydelig beskjed til både kritikere av muslimer og homofile. Skeiv Verden gjør en formidabel innsats for en minoritet blant minoriteter, hvor spesielt de homofile muslimene utgjør en ekstra sårbar gruppe. En av de unge mennene jeg gikk ved siden av bar en ansiktsmaske, og før paraden kjørte i gang sier han til meg – Jeg må ha den på skjønner du, fordi familien min må ikke kjenne meg igjen. Jeg har ved flere anledninger besøkt Skeiv Verden, og lyttet til deres hjerteskjærende beretninger om personlig tro, frykt og ekskludering.

Det er ikke tvil om at homofile muslimer trenger flere støttespillere som aksepterer mennesker slik de er. Noman Mubashir definerer seg selv muslim, ikke som ”innvandrer med muslimsk bakgrunn”. Det syns jeg er gledelig. Dessverre tror mange at de må velge mellom sin religion og sin legning, men faktum er at lærde innen islamsk lovgivning er tydelige på at det viktigste er å beholde sin tro. Hva som praktiseres eller ikke er en privatsak, og ikke et anliggende for offentlig fordømmelse. Homofile muslimer er like velkomne i trossamfunnet som alle andre. Den svært kjente Shaykh Salman Al-Ouda, som gjestet Norge tidligere i sommer, har kritisert Saudi-Arabia for å praktisere dødsstraff, og sier at temaet kun står mellom den troende selv og Gud.

Vi må, i anstendighetens navn, trekke et skille mellom teologien og samfunnsutviklingen. Den norske kirke har hatt en tolkningstradisjon og demokratisk forankring som har tillatt store forandringer i det religiøse budskapets form gjennom de siste 500 årene. Kanskje spesielt de siste hundre har det vært en markant forandring i forkynnelsen.. Islam spesielt, som ofte anklages for å være de homofiles verste uvenner, har også en bred tolkningstradisjon. Allikevel er det kun den mest konservative utgaven som utelukkende omtales i media. I våre trossamfunn, i våre nabolag og i våre familier lever mangfoldet sin gang som en privatsak. Selvfølgelig finnes det homofobi her også, som ellers i samfunnet. Det ironiske er at det er religionsmotstandere som Nordbø som står å drar i dynene, mens muslimene selv stort sett finner måter å leve med det på. Mubashir har lenge levd i homofilt samliv, og er far til to nydelige barn. Den kritikken han har møtt nå vil jeg påstå skyldes kulturell homofobi mer enn religiøs fordømmelse. Det er en utfordring at religionen brukes som årsaksforklaring for homofobi, når alle de monoteistiske religionene har reguleringer for seksualmoralen. En annen årsaksforklaring er den manglende kunnskapen og forståelsen for begrepet legning, som i bunnen handler om en ufullstendig forståelse av mennesket som vesen. Det finnes en høy andel flerkulturelle nordmenn som fortsatt tror at homofil legning er noe man velger. Enkelte tror det kan kureres. Det er et problem.

Islamsk Råd Norge (IRN), ved tidligere generalsekretær Shoaib Sultan, gjorde det klart ovenfor LLH og media i 2009 at sharialovgiving som dødsstraff for homofili ikke er noe IRN eller medlemsorganisasjonene prediker. Hver gang homofili og islam diskuteres trekkes Iran og Saudi-Arabia frem som totalitære stater som forbyr praksisen. Dette må forstås i en kontekst av totalitære stater som er motivert av makt, og politikk bygget på konservativ fundamentalisme. Religionen islam er opprinnelig svært rikholdig og fleksibel. Den praktiseres i alle verdenskontinent og har flere ulike lovskoler, tradisjoner og variable, kulturelle og kunstneriske uttrykk.

Når selveste Basim Ghozlan, forstander i en av Norges største moskeer, uttalte i et intervju til Vårt Land i forkant av årets homoparade, at tiden er inne for å tenke nytt om kjønn, har det skjedd en stor utvikling på området. Han åpner for at det er kunnskap vi ikke har kjent til som nå viser seg å gi oss et nytt perspektiv på kjønnsforståelse og seksuell legning. Uten at han konkluderer videre, syns jeg allikevel dette er et modig og ikke-diskriminerende bidrag som har fått alt for lite oppmerksomhet. Han understreker også at alle er velkomne i moskéen til bønn uansett legning, og at det ikke er noe tema for religiøs praktisering hva man gjør i sitt private hjem. Selv har jeg tatt til orde for å øke forståelsen for hva det religiøse ekteskapet som institusjon er, til sammenlikning fra det juridiske partnerskapet. Jeg har flere ganger blitt beskylt av konservative stemmer for å drive ”markedsføring for homofili”, mens mitt egentlige virke er fordomsfri dialog og selvmordsforebyggende inkludering.

Som samfunnsdebattant og blogger har det vært mitt konstante engasjement å vise frem medmenneskeligheten i islam, og også stå på barrikadene mot urett – både fra utsiden, med falske beskyldninger om vår tro, og fra innsiden av det muslimske samfunnet hvis ytringer tidvis har vært preget av teologisk vranglære, ukultur og fobier. Nordbøs fordømmelse av religion som helhet er ingen nyansert religionskritikk, fordi den peker ikke på annet enn problemområder som er generelle for samfunnet og ikke religionens ansvar spesielt. Staten velger å stimulere til forbund av trosfellesskap i samfunnet gjennom en medlemsstøtte fordi dette er av flertallet definert som et gode. At mennesker kommer sammen for å forbedre seg som enkeltmennesker og gjøre gode gjerninger for samfunnet de er en del av har en langt større nytteverdi enn den minimale sponsingen på en skarve tusenlapp pr medlem. Trossamfunnene drives i hovedsak av ildsjeler og frivillighetsarbeid, og overlapper samfunnets øvrige tilbud og ordninger for alt fra sosiale behov og personlig veiledning til engasjement og deltagelse. Den norske kirke er den største mottakeren av statsstøttet trosfrihet. 

I tillegg har vi en kulturell tilhørighet til sakramentene. Sekulære nordmenn og agnostikere velger fortsatt å døpe sine barn av tradisjon, og selv ble jeg viet i en kirke. Den norske kirke er skilt ut av staten, men religionene kan aldri skilles fra menneskene. Det er historieløst og mangelfullt å definere frihet som ateisme. I en tid hvor nyreligiøs praksis blomstrer som aldri før og begrep som åndelighet har fått en legitim plass som personlig tro, er det ikke religionen som er samfunnets fiende. Mangfoldet er frihetens beste venn, livssynet en del av oss alle.

Diskriminering og trakassering av minoriteter er forbudt ved lov, og burde etter min mening også være noe vi alle engasjerte oss mer i for å forebygge og bekjempe. For vår egen del, men også for vår neste. Vår elskede Kong Harald har forstått viktigheten av mangfold og respekt for personlig tro. Som tidligere høyeste leder av statskirken, og det fremste symbolet på Norge, har han inspirert oss gjennom sine taler. Kongen er en klok mann som alltid nevner medmenneskelighet og inkludering spesielt, og berører tema som politikerne selv ofte unnlater å snakke for mye om. Når alt handler om popularitet i en maktkamp for å vinne stemmer har medmenneskelighet tapt konkurransen i medias jakt på store overskrifter som provoserer. Dessverre må vi som ønsker å preke nestekjærlighet og nåde tilegne oss et populistisk språk som slår tilbake hvis vi skal nå frem i konkurransen om spalteplass. Men jeg ønsker ikke å slå noen tilbake, jeg ønsker å inkludere Nordbø med sin misnøye.

Søndag 18. september arrangerer to store, islamske trossamfunn, ”Id for alle” i Eventhallen på Hasle. Id al-adha som i år faller på mandag 12. september feires for å markere slutten på pilgrimsreisen og minnes profeten Abraham som ble testet for sin offervilje. Jeg vil gjerne invitere Dagfinn Norbø til å bli med oss og se med egne øyne hva religionen gjør for oss. Kjerneverdier som ydmykhet, ærlighet, renhet, nestekjærlighet, omsorg for andre, spesielt de svakeste, dele av det vi har og avholde oss fra egoisme, arroganse og brutalitet – det er islam. Å ta i mot Guds budskap er ikke til hinder for frihet, men det begrenser negative handlinger som skader oss mennesker. Når vi ber minner vi oss selv på hvor lite makt vi faktisk har, at alt vi eier og nyter godt av, fra vår helse til våre eiendeler, er noe vi har fått eller tilegnet oss gjennom velsignelse. Ingen skaper seg selv, ingen styrer sitt liv i den grad at vi kan holde oss unna sykdom, lidelse eller smertefulle erfaringer. Døden venter oss alle. Hvordan du vil bli husket og hva du vil ha utrettet mens de hadde livet, er noe som opptar oss og setter alt annet i kontekstuelt perspektiv.


Selvfølgelig finnes det dårlige handlinger, holdninger og uakseptabel oppførsel – også fra mennesker som definerer seg som muslimer. Men vi kan ikke legge skylden for dette hos verken religionen eller Gud selv. Religionen kan aldri forstås alene, den lever i mennesker som også er relasjoner, familier, samfunn, politikk, tidsalder, sted i verden og tolkningsbasert kontekst. Enten man tror på en Gud eller ikke, mener flere at det er naturlig for mennesket å gjøre godt. Vi har en ramme som forteller oss hvordan, som for 1,5 milliarder mennesker gir innhold, mening og glede på daglig basis. Selv om andre ikke føler det sånn, er ikke religionen ubrukelig. Tvert i mot, den er svært brukbar! Søndag inkluderer vi alle som ønsker å komme til en stor folkefest, om ikke for annet – bruk oss for den, Nordbø. Velkommen!


fredag 26. august 2016

Øyet som ser

                         

Tankesmien Agendas tverrpolitiske utvalg ledet av Bård Vegar Solhjell presenterte denne måneden en rapport kalt "10 bud til bedre integrering". Deltagere fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Venstre og Krf har tenkt høyt sammen for å peke ut en bedre politisk håndtering av integreringspolitikken. Mange av forslagene vedrørende håndtering av flyktninger i mottak er god sosialdemokratisk politikk som nåværende regjering mangler, men dette vil koste penger. Det er lett å mene mye om mangt, men når regningen blir presentert er det ikke alltid like stor vilje til å betale for forbedringene.

Forslag om bedre og raskere integrering er ikke bare ønskelige, men også helt nødvendige. Å se liv som står på pause i mottak er uetisk og nedverdigende behandling av mennesker i nød. Ressurssterke mennesker sitter på samfunnets venterom i uakseptabel lang tid, mens de kunne ha begynt å skape seg nye, selvstendige liv.

                                           

Det som derimot er problematisk er når arbeidet for integrering får en bismak av assimiliering. Alle skal bli "norske", på en måte som er forutbestemt politisk. Det virker som det har utviklet seg en konsensus blant sekulære politikere om at religionsutøvelse er bakstreversk, og spesielt muslimske kvinner skal reddes fra en påstått ufrihet. Klær har blitt en kampsak og respekten for forskjeller er ved å visne bort. Dette er et faresignal jeg mener vi må ta på alvor. Det beste for et sunt og mangfoldig Norge er et livssynsåpent samfunn. Det konkluderte et offentlig utvalg med i 2013, med denne NOU rapporten.

Hijab, niqab, burkini er ord som er befengt med negative assosiasjoner. De som roper høyest ser ut til å ha fått en definisjonsmakt i samfunnsdebatten, som ikke har relasjon til virkeligheten og de som faktisk bekjenner seg til religiøs, islamsk tildekning. Vi må skille mellom kulturell tvang og religiøse påbud. Allah swt sier i Koranen at det ikke finnes tvang i religionen. Det er hva vi lærer i moskéene og i all religiøs opplæring. Det er en plikt å be til sin Skaper, men ingen kan eller skal tvinge deg. På samme måte er det sterkt anbefalt, enkelte vil si påbudt, for de troende og dekke til sin private kroppslige sone. Menn og kvinner har på grunn av sine fysiologiske forskjeller ulike områder av kroppen som anses som private. For kvinner er dette området som kjent hodet med hår, ører, hals og hele kroppen unntatt ansikt og hender. Profetens koner viste ikke ansiktet sitt da helslør ble innført, og enkelte lærde mener derfor at dette er den ypperste formen for religiøs tildekning. Dette er hva som kalles niqab, at ansiktet også skjules. Svært få kvinner har et ønske om å bære niqab, da profeten selv definerte ansiktet og hender fritt for tildekning. Men de enkelte som ønsker det har et oppriktig ønske om ærbarhet og en opphøyet, religiøs praktisering. Det er derfor i sterk kontrast til de fordommene og det hatet de møter fra andre som lar seg provosere over tildekningen. Det påstås å være skremmende med tildekning og en trussel mot samfunnets åpenhet, men min påstand er at det er øyet som ser. Hvis niqab ikke hadde blitt koblet til religiøs fundamentalisme og antidemokratiske holdninger av islamkritiske politikere og samfunnsdebattanter, hadde ingen brydd seg med hvordan en særdeles liten gruppe kvinner kler seg. Niqaben har nå blitt det ultimate symbolet på den typen islam vesten hater og vil slå ned på for enhver pris. Forslaget går ut på å forby niqab på skoler, høyskoler, universitet og i offentlige stillinger. I Norge er det anslagsvis 5-10 personer dette angår, hvis vi skal tro debatten og de få niqabiene som har blitt utestengt fra sin utdannelse. Så å bruke tid, penger og krefter på å innføre et slikt forbud er ikke formålstjenlig for allmennhetens beste, men rent symbolsk. Og det er sterkt. Det er en signal fra samfunnet om at rammene for religionsfrihet er begrenset, og at klær som provoserer kulturelt sett, skal være forbudt. Hva som til enhver tid vil provoserer eller begeistre majoriteten vil varere med religiøse og politiske trender.
 
                                                    


Jeg kjenner personlig flere kvinner som bærer niqab, og jeg har hatt problemer med å forstå motivasjonen fullt ut. Jeg innrømmer at plagget også har provosert meg fordi det kan oppfattes som en utestengelse fra offentligheten. Etter å ha snakket mer med disse brukerne av niqab forstår jeg at hensikten er et ønske om å verne sitt private fra offentligheten, ikke å stenge seg selv ute fra offentligheten eller å utestenge offentligheten fra en selv. Alle jentene er høyt utdannet, i jobb og smarte, reflekterte muslimer som ønsker å gå "hele veien" i sin tilbedelse av islam. Med dette legger jeg fokuset på å avstå som et offer som å gi noe eller gi fra seg et gode til fordel for en en annen sak. Ved å avstå fra å dele av sitt private i offentligheten fjerner man nesten all fitna (kilde til konflikt). Sjalusi, skjønnhetspress, flørting, konkurranse og det å vise seg frem i offentligheten er kilder til konflikt for den troendes ønske om å holde hjertet rent til enhver tid. En som bruker niqab vet også at det er helheten som er niqab, å legge et slør rundt, det er ikke noen cm med tøystykke foran ansiktet. En niqabie bruker vanligvis hansker slik at hennes hender ikke skal berøre menn, hun skal være forsiktig med bruk av sin stemme, som er en del av kvinners awrah (private sone). Hun snakker ikke stygt prat og bruker lav stemme. Enkelte snakker ikke der det er fremmede menn tilstede. Hun skal i det hele tatt være bevisst sine handlinger og sin oppførsel til det ypperste nivå. Noen elsker denne formen for religiøs praktisering, mens andre fordømmer den fordi de ikke forstår motivasjonen bak sløret. Vi må huske på at det er øyet som ser, igjen må man forstå handling og tro i kontekst. For en norsk dame som sykler i shorts, diskuterer høylytt med de mannlige kollegaene på jobb og tar seg en pils på fredagskvelden må det fremstå som den sykeste handling å begrense sitt liv på denne måten. Men for en som har et annet livssyn hvor forståelsen er basert på å gjøre alt for å ofre fitna og søke tilbedelse og tilgivelse konstant, vil det å leve som niqabie være det frommeste og mest givende de kan bruke livet sitt på. Det syns jeg vi skal prøve å forstå. Og forstår dere ikke, så ha i allefall nok respekt for et troende medmenneske til å unngå krenking, mobbing og trusler. For alle niqabier opplever utålelige mengder trakassering. Flere venninner har flyttet til utlandet fordi de ble utsatt for daglig plaging og fikk et svært begrenset liv utenfor jobb og egen bolig. Vi må tåle å ikke forstå alt og ikke være enige i alt. Det kan se rart ut fordi vi ikke er vant til det, men det kan man bli vant til. Når jeg ser barn som kaster seg om sine mødre og kysser dem, snakker til dem på helt normal måte, fordi de er vant til at mamma går med niqab utendørs, så vet jeg at mennesket har det i seg å tolerere det som føles trygt.

Det finnes arbeid hvor det er viktig å kunne se personen du samhandler med, og det vil derfor være upraktisk i slike situasjoner med ansiktstildekning. Men en niqabie ville aldri søke en slik jobb, fordi hun velger arbeid som står i stil til den religiøse linja hun har lagt seg på. De jobber enten med barn, med kundeservice uten direktekontakt eller annet selvstendig arbeide. Det finnes flere muligheter enn begrensninger, men det krever en åpen holdning og villighet til å inkludere annerledeshet.

                      

Det samme gjelder for hijabforbud i barneskolen. Begrunnelsen er at hijaben påståelig hindrer integrering og aktivitetsutfoldelse. Det er veldig merkelig at de som bruker hijab og familiene deres ikke har merket noe til disse problemene som ikke-muslimske eller frafalne muslimske politikerne er så tilsynelatende opptatt av. Barna sykler, leker, svømmer, går i bursdag og sparker fotball, som alle andre barn gjør. Påstander om at barn må få velge religion selv senere i livet og bare være barn er naivitet. Alle vokser vi opp i vår families livssyn. Ingen skal tvinges til religion, men sannheten er at det ikke finnes verdinøytrale mennesker eller familier. Barn er barn likevel! Alle lærer vi det våre foreldre mener er best og riktig, uansett hvor i verden man kommer fra. Det må vi ha respekt for. Så lenge ikke kultur eller livssyn er direkte farlig eller skadelig, må vi favne om forskjeller og tillate oss selv å tro at annet enn ur-norsk også fungerer.

Hijab skal i følge religiøs veiledning brukes av kvinner når pubertet inntreffer. Pubertet vil si at jenter utvikler bryster, fyldigere former og får menstruasjon, i tillegg til seksuelle hormoner. Noen jenter kan få menstruasjon allerede i 8 års alder, mens andre får det senere. Mellom 9 - 16 år er normal pubertet. Å forby jenter å dekke seg til er det samme som å forby religiøs praktisering, som er en grunnleggende menneskerett.

Det er i tillegg svært beklagelig at det er våre klær som skal brukes som kampsaker. Det finnes mange typer hodeplagg som brukes av barn og ungdom, uten at disse har fått samme type oppmerksomhet. Jeg nekter å tro at bekymringene for barnehijab handler om et rent fysisk og praktisk hinder. Det er åpenbart at det er den islamofobiskapte linken mellom fundamentalisme og klær som er problematisk. Bekymringen for fundamentalistisk islam og terrorfrykt har gjort at mannen i gata (les: muslimen) lider under mistenkeliggjøring, krav om forbud og begrensninger i religionsfriheten. Jeg nekter å tie om denne utviklingen. Som norsk, konvertert muslim er det innlysende for meg at det er annerledesheten som er problemet. Det irriterende, provoserende eller mistenkeliggjorte i å være en minoritet med andre moralske holdninger og krav til mat, klær og bønn. I norsk kultur er det en gjengs oppfatning at du kan gjøre hva du vil så lenge du ikke plager andre. Vil du gå ut av rekkene må det skje i stillhet. Jeg opplever ofte at ingen har et problem med at jeg er muslim helt til jeg ber om annerledeshet. Da er det plutselig vanskelig, eller i veien. Hvorfor kan du ikke bare være normal?(les: slik som oss) er en holdning jeg ofte møter på hos andre. Og muslimene har i mange år vært tause, ikke krevd noen ting, tilpasset seg, inkludert seg i det norske samfunnet og blitt "norske". Men aldri egentlig blitt norske nok, spesielt ikke hvis de beholder noe av sin egen kultur eller gamle identitet. Klær, oppførsel, miljø, språk osv er det første man legger merke til. Nå har det vokst frem en sterkere annen og tredjegenerasjons innvandrere som ikke finner seg i å gå stille i dørene lenger. Som er avlet av norsk demokrati og med fulle rettigheter som alle andre, og som ikke ser det som sin plikt å skjule deres pluralistiske identiteter og personlige behov. De vil leve som de selv vil, slik alle andre nordmenn velger. Enten de vil drikke og danse på diskotek eller gå i jilbab og be i skoletiden, så krever de sin rett. Og jeg er lykkelig over å se at Norge har fostret selvsikre og trygge individ som er stolte av hvem de er, og har trua på at de har rett og lov og også er Norge. Disse ungdommene vil ikke la seg plukke på nesa, og disse muslimene vil ikke godta et hijabforbud i skolen. Rett og slett fordi ingen har rett eller lov til å nekte andre å verken praktisere sin religion, frata noen sin kulturelle identitet eller hindre viktige tradisjoner å leve videre i sin familie og i seg selv. Hijaben er for mange alt dette og mer. Det er mange måter å forstå tro og identitet på, og spesielt for noen somaliske familier er praksisen med å begynne tidlig viktig. Men ikke for alle. Jeg mener at vi som nasjon og samfunn må tåle mangfold, annerledeshet og heller bli bedre kjent for å inkludere. Den dagen noen står å drar i klærne dine, eller forbyr deg å være slik du kjenner deg selv, har samfunnet et alvorlig ekskluderingsproblem. Slik kan vi ikke ha det. Tvang og forbud avler det motsatte av frihet og mangfold, og rangerer mennesker fremfor å se bortenfor de ytre variasjonene.

                       

Barnehijaben som de kaller det, er en hette på lik linje med hette på hettegenser eller caps, den vanskeliggjør verken bevegelse eller deltagelse i noe som helst. Å si at den hindrer integrering er det samme som å si at den bremser muligheten for å bli "helt norsk". Tøystykket er ikke til hinder for å lære norsk, få venner, jobbe, gå på ski, studere eller svømme. Det eneste den er til hinder for er å glemme at bæreren er muslim. Og det er kanskje der problemet ligger? De som ikke liker at kvinner dekker seg til vil helst at muslimer kan være troende på innsiden, og se "normale" ut på utsiden. "Typisk norsk". Men typisk norsk er i dag multikulturelt og mangfoldig, også i et trosperspektiv.

Den heldekkende badedrakten "burkini" har jeg selv brukt siden jeg konverterte i 2006. Jeg har aldri hatt problemer med å bade, svømme eller være tilstede på en strand i denne drakten. Den ser ut som en helt vanlig treningstights og en litt lang genser med en hette til. Ganske lik en våtdrakt til dykking eller vindsurfing.

Men klimaet har kjølnet etter at den politiske aktivist-islamistene IS (ISIL/DAESH) i Syria/Irak/Levanten har satt sin skrekk i vesten med trusler og terror, og alt som ser "muslimsk" ut har blitt kilde til debatt og en symbolkrig om hva som kan tillates i det sekulære samfunnet. Etter angrepene i Paris og nå i Nice i sommer har Frankrike flommet over av islamofobi og økende hat mot den fransk-muslimske befolkningen. Ironisk nok siden flere franske muslimer selv mistet livet i terroranslagene, og det også var franske muslimer blant heltene som reddet liv i kampen mot terrorismen.

Da et badeland utenfor Cannes ønsket å arrangere burkini-dag slo byens borgermester til med et forbud for badedrakten. Nice og flere byer fulgte etter. Kort tid etter at forbudet var et faktum slo væpnet fransk politi til mot en eldre kvinne på stranden med krav om å kle av seg. Kvinnen bar en tights, en tunika og hadde et skjerf på toppen av hodet. I full offentlighet, til applaus fra det bikinikledde publikumet, ble hun ydmyket ovenfor en hel verden. Siden den gang har politiske stemmer her hjemme, selvfølgelig de alltid hyggelige og inkluderende Frp, foreslått å forby plagget i Norge.

Svaret er selvfølgelig at et forbud mot normale klær er helt absurd! Vi kan ikke ha et samfunn som forbyr det enkeltpersoner misliker. Her er det lov å ytre sine meninger, og det er akkurat det vi gjør nå - brukere av "burkini" eller muslimsk badedrakt som jeg velger å kalle min.

Frankrike opphevet i dag forbudet mot burkini på strendene, og det er jeg meget glad for. Det viser at diskriminering og apartheid ikke hører hjemme i et moderne samfunn, og at det, tross motvilje mot islam, finnes mennesker som verdsetter verdier som frihet og menneskerettigheter foran antipati og forbud
                                             
Fra dagens markering "Min kropp - min rett!" utenfor den franske ambassaden i Oslo.

La meg si det en gang for alle: hijab handler ikke om at kvinner skal ta ansvaret for menns begjær. 

Det handler ikke om at kroppen er stygg, skamfull eller på noen som helst måte ikke i stand til å vises frem. Hijab handler ikke om å flagge at man er seksuell. Hijab handler ikke om at kvinner er mindre verdt. Hijab handler ikke om tvang. Hijab handler ikke om å vise eierskap til noen, verken ektemann eller familie. Hijab handler ikke om mindreverd. Alt dette er myntet på ukorrekte tolkninger av Koranen eller fundamentalistiske sekulære som Hege Storhaug, Carl I. Hagen og Siv Jensen som nekter å søke innsikt og forståelse hos annerledesheten de ikke vil bli kjent med. Hijab er ikke et politisk symbol, og den er absolutt ikke et islamistisk symbol. Det finnes riktig nok grupperinger som har både politiske og islamistiske mål, som også påtvinger hijab og bruker en markant uniformering. Men vi må skille mellom ulike legale eller illegale grupperingers politikk og taktikk, og et klesplagg som benyttes av millioner av mennesker i ulike farger og variasjoner. 

Hijab er: religiøs praksis og et påbud i normativ islam.

Når Hege Storhaug og andre kjemper mot hijabens rett i samfunnet og påstår at den er islamismens symbol, er ikke dette korrekt. Alle de fire lovskolene som er retningsgivende innen sunniislam bekrefter at tildekning er et påbud i religionen, samtidig som de legger vekt på at all religiøs praksis er et frivillig og personlig valg. Når hun linker bruken av moderne hijab opp mot veksten av islamsk politikk i Midt-Østen gir hun disse bevegelsene for mye makt. Sannheten er at det er et sammensatt bilde av kolonialismetiden, identietskrenkelser, maktubalanser, diktatur og utvikling av nye stater og ikke minst imperalisme, krig og fattigdom som har forårsaket store utfordringer for den arabiske verdenen. Den muslimske verdenen er i hovedsak forbundet med Midt-Østen og Nord-Afrika, selv om Asia og Afrika også har nasjoner med muslimsk majoritet. Den muslimske identiteten har utviklet seg mye gjennom de siste femti årene. Det betyr på langt nær at det politisk islam som står for den økende bruken av hijab vi blant annet ser blant yngre muslimer i Europa. 

Tildekning av håret kan i noen tilfeller også være tradisjon og kultur. I tillegg finnes tildekning av hodet og/eller håret i andre religiøse praksiser som kristen ortodokse, katolisismen, jødedommen mfl.

Hvorfor skal kvinner dekke seg til? 

Både menn og kvinners ærbarhet er oppfordret som veiledning for de troende i Koranen og gjennom profeten Mohammeds fvmh (fred være med ham) praksis, som muslimer følger som hellige kilder til Guds veiledning for menneskene. Hvordan vi skal forstå ærbarhet er et tema for diskusjon. Det er allikevel ikke tvil om at islamsk teologi betegner ærbarhet som bl.a. å unngå blottlegging av intime deler av kroppen i tillegg til en matchende oppførsel i ord og gjerninger. Hijab er altså ikke skautet i seg selv, men tiltakene som benyttes for å verne om sitt private og mest sårbare. Dette inkluderer intime deler av kroppen, seksualiteten, språk, ordvalg, tema osv. Et høyt krav til høflighet og anstendighet innebærer hijab. Hijab er skillet mellom privat og offentlig. Vi bruker derfor ikke sjalet hjemme, med andre kvinner eller med vår nærmeste familie, men hijab-oppførsel bør følge den troende i alle ord og gjerninger døgnet rundt. Dette er én av flere årsaker til at jeg elsker hijaben, den er en myk påminnelse som beskytter meg mot det jeg søker å avstå fra, en påminnelse om det jeg streber mot og en drakt som gjør at jeg blir gjenkjent som muslim. Noe av den samme følelsen har jeg hatt på 17. mai når jeg møter en annen som har samme bunad som meg. Den er litt sjelden og jeg har valgt den i en annen fargekombinasjon enn den mest tradisjonelle. - Åh, er du også derfra?, sier vi til hverandre. Også føler man umiddelbar nærhet og glede, og slår av noen ord med en vilt fremmed til man smilende går derifra. 

Hvorfor bruker ikke menn sjal? Kvinner og menn har forskjellige kropper og forskjellige områder som anses som private. For kvinnen er hennes hår, hals, byste og figur ansett som privat. Mennen skal dekke sin awrah (det private) som er fra navelen til knærne. Veiledningen klargjør at det er bedre for de troende å dekke seg til, for egen ærbarhets skyld og for å bli gjenkjent som troende.

Hvorfor må kvinner bruke hijab? Det er kun i diktatur og ufrie stater kvinner ilegges tvang om kleskode. En slik form for tvangsutøvelse hører ikke hjemme i frie samfunn. Verken å bli kledd på eller av, av statsmakten. Religionen selv har ikke tvang og gir kun anbefalinger.

Hvorfor er det forskjell på kvinner og menn? Er ikke det urettferdig? I et samfunn som ser på mennesket med et unisex-blikk, hvor likestillingen er et faktum og tabuene sprengt kan det se urettferdig ut. Men religionen som ble åpenbart for 1437 år siden har en visdom over seg som troende har tillit til. Istedenfor å se på veiledningen som vanskelig eller diskriminerende har mange muslimer tvert i mot stor glede av de hensyn som er tilrettelagt for samfunnet og menneskene der det tas høyde for både kjønnsforskjeller og individuelle forskjeller. For å forstå dette må man søke en åndelig tilnærming til regelverket og et personlig forhold til Han vi kaller Gud. Den åndelige delen av troen påvirker det psykologiske og emosjonelle i mennesket som igjen fører til tanker og holdninger som for de troende oppfattes som riktig, mens utenforstående ikke kan begripe det. Alle mennesker forstår konseptet av godhet, men Allah swt godhet er også en klokskap og rettferdighet som overgår menneskets evner. Vi kan studere og forstå mye, men vi vil alltid være overlatt til noen spørsmål som ikke lar seg besvare - og der kommer spranget av tillit gjennom å praktisere tro og tvil i sin tilbedelse.


søndag 7. august 2016

Nei, nei, gutt, dette må ta slutt!

Nok en gang har lederen av Islam Net, Fahad Qureshi gått amok i media. Bakgrunnen denne gangen er kritikk fra flere hold om en arrogant og ekskluderende holdning hvor han beskyldes for å gi sine meningsmotstandere merkelapper og kallenavn, henge de ut med bilder til latterliggjøring, og ikke minst - ha en kryssilds-retorikk som skaper mye rabalder. Qureshi blånekter for at det finnes tolkningsrom i islam, selv om han selv referer til tolkninger i sin siste video. Her omfavnes alle mulige sekter, mens hans meningsmotstandere blir omtalt som medlemmer av "en progressiv sekt". Han ga meg denne merkelappen i 2012, og har gått langt i å insinuere at jeg ikke lenger er muslim.

Til informasjon kan jeg opplyse om at jeg på tiende året er en praktiserende muslim, og at jeg ikke tilhører "en progressiv sekt". Hvis det er MPV (muslims for progressive values) han hinter til, er dette en organisasjon imam Daayyiee Abdallah tilhører. Den er ikke operativ i Norge. Jeg er selv medlem av Det Islamske Forbundet, Rabita.


Jeg syns oppriktig synd på Fahad Qureshi som så desperat forsøker å overbevise sine medlemmer om at han er den eneste på rett vei. For jeg tror på at han mener det er riktig det han sier og gjør. Problemet hans er at logikken ikke holder, og at han i artikkel etter artikkel og intervju etter intervju motsier seg selv.

Visst finnes det tolkningsrom innen islam, og Det Europeiske Fatwarådet jobber konstant med å veilede muslimer i vesten. Der hvor Islam Nets leder påstår at samfunnet og Allah swts lover ikke er forenelige, og at Allah swt ikke skal underkaste seg samfunnet - har altså høyt utdannede lærde i islam, i motsetning til Fahad som mangler religiøs utdannelse, funnet det riktig å jenke på enkelte pålegg innen religionen fordi en situasjon alltid har flere sider. Hvis en jente i Frankrike blir nektet å bruke hijab på skolen har det europeiske fatwarådet sagt at hun bør fortsette på skolen og ta av hijaben mens hun er der, fordi utdannelse er så utrolig viktig. Hvis det ikke tilbys segregert svømmetrening i Norge er det selvfølgelig viktigere at barna deltar i livsviktig opplæring enn at de må dele basseng med elever av motsatt kjønn. Hvis det ikke fantes tolkningsrom ville det ikke være mulig å leve sammen.

Hver gang lederen av Islam Net skal ta opp sin misnøye trekker han frem  temaet homofili. Han raser mot mennesker som aksepterer homofile. Jeg kan ikke annet enn å se en homofob predikant med pekefingeren truende, med hat i blikket. I Guds øyne er arroganse en kjempestor synd, men jeg ser ikke at han er bekymret for dette eller at de kullsvarte øynene som stirrer i kamera raser mot baksnakking, sort arbeid, trygdesvindel, partnervold eller uærlig handel - alle handlinger som er forbudt og fordømt av vår elskede profet. Det er vanskelig å diskutere homofili med homofobe og aggressive debattanter. På en siden kan jeg se at han prøver å forsvare religionens forbud, men jeg ser også at kampen for å ha rett overgår alle regler for både norsk folkeskikk og islamsk oppførsel.

La meg forklare deg hvorfor homofili er et så brennbart tema for mange muslimer:

Gud har definert ekteskapet som det eneste stedet seksuelle handlinger skal finne sted. Seksualmoralen er streng: Ingen masturbering, ingen før-ekteskapelige forhold, ingen utroskap - kun ekteskapet er lov. Dette er ikke unikt for islam, men for alle monoteistiske religioner. Vi må huske på at religionen kom som en veiledning til mennesker for å tilbe sin skaper, og skape orden i samfunnet.
Med dette utgangspunktet var det tydelig hvem som var sammen med hvem, hvem som hadde forsørgerplikt, hvilke barn som tilhørte hvile fedre, hvem som skulle arve hvem og slektstreet var også kjent. Sex er i seg selv ikke en uting i islam, det regnes verken for skamfullt eller at begjær er ufint - men det skal altså rettes kun mot ektemake og ingen andre.

Islam ga kvinner mulighet til å velge ektemann selv, og reglene for ekteskap ble gjort bedre enn de hadde vært før denne åpenbaringen. Allikevel var det ingenting som het "fri sex" på denne tiden. Seksuell umoral ble sett på som en trussel mot familien og samfunnet, og slått hardt ned på. Det har igjennom alle tider vært praktisert samkjønnet sex av forskjellige årsaker. Det har bl.a i krig vokst frem en praksis av menn som har sex med menn i ren mangel av kvinner. Det er ingen hemmelighet at det er en utbredt praksis blant mange unge menn i muslimske land at de debuterer samkjønnet. De som skaffer seg kjærester, selv om dette er forbudt, praktiserer ofte anale samleier for at jenta ikke skal få sin jomfruhinne ødelagt før ekteskapet. Dette er en æressak for henne selv og familien. Hvis hun ikke er jomfru kan hun bli refusert etter bryllupsnatten og bringe stor skam over familien. Og det vil være nesten umulig for henne å bli gift igjen. Dette har ingenting med islam å gjøre, hvor skilsmisse er lovlig og profeten selv giftet seg med skilte kvinner og enker. Bare én av hans koner var jomfru. Samkjønnet sex, i form av homofil praksis er nevnt flere steder i Koranen som forbudt. Det er i islamsk lovgivning, fiqh, også forbud mot at menn har analt samleie med sine koner. Det er ikke tvil om at dette er handlinger Gud fordømmer og ber troende holde seg unna.

I Bibelen og Koranen leser vi fortellingen om Lots folk. Gud straffet dem på grunn av umoralske seksuelle handlinger. Nesten alle leser denne fortellingen som et eksempel på homofile menn, mens sannheten er at Lots folk drev alle mulige umoralske seksuelle handlinger. Pedofili, voldtekt og homofil praksis var deres virke. De hadde lysten til andre menn, noe Gud ikke liker, i følge de hellige skriftene. Men hva er det Gud ikke liker? Denne hobbyen de hadde med å ha sex med andre menn er fordømt, men det står ikke ett eneste sted at de faktisk var homofile. De brøt reglene for sex som kun var forbeholdt ekteskapets ramme.

Ekteskapet på denne tiden handlet om sosial og moralsk kontroll, og ikke minst å sørge for å få barn. Det kunne forekomme kjærlighet, men arrangerte ekteskap var normen - for å knytte stammer til hverandre og sørge for vennskap fremfor konflikter. Utenomekteskapelig sex er derfor en trussel mot samfunnet, like mye som personlig renhet og åndelighet.

Det ekteskapet var den gangen finnes ikke lenger i vår verden. Det er helt ukjent for oss, og ikke noe vi ønsker tilbake heller. I dag gifter folk seg fordi de elsker hverandre og vil ha en velsignelse over sin kjærlighetsrelasjon. I dag har ikke kvinner og menn sex fordi de må, men fordi de har lyst. I dag har verden kommet så langt i sin utvikling og sivilisasjon at vi vet det er noe som heter legning. Når enkelte vrange muslimer påstår at det ikke finnes homofili, bare homofil praksis, tar de altså feil.

Hvordan kan jeg komme med slike påstander? Jo, fordi den medisinske og psykologiske forskningen de siste femti årene har slått fast at homofile og lesbiske, bifile og transpersoner ikke har noe valg. De er sånn, de er født sånn. Kjønnsforskningen slår fast at det finnes flere typer legninger og kjønnsidentiteter. Dette er altså ikke en trend som enkelte påstår, og ikke noe konservative hissigpropper kan avfeie som tester i livet. Det er mulig at man kan avstå fra å praktisere sin legning, dvs å leve i sølibati. Men hvor sunt er det? Forskning viser at alle mennesker trenger å få leve ut sin kjærlighet og at de fleste har det best i et fast forhold.

Det eksisterer altså homofile mennesker og homofil praksis. Noen homofile lever ikke ut sin legning med samkjønnet partner, noen er trofaste i monogame forhold og andre dater som semi-monogame. En liten gruppe praktiserer fri  og uforpliktende sex. Akkurat slik heterofile lever ut sin seksualitet. Dessverre har mange den oppfatningen at homofile er gjennomgående umoralske. Det er ikke slik at homofile og lesbiske kun er opptatt av sex eller ikke eier moral. Tvert i mot viser undersøkelser at mange sliter med å akseptere seg selv, og lever i utrygghet. Spesielt troende som blir utsatt for et indre og et ytre verdipress.

Så hva gjør vi når Koranen forbyr homofil praksis og det finnes homofile mennesker?

- Vi kan velge mellom å fornekte at det finnes ekte homofile, og fortsette hat og fordømmelse. Det medfører fortsatt krenkelse og forfølgelse av homofile, økt homofobi og mobbing, ekskludering og mord i religionens navn. Noe som selvfølgelig er helt forkastelig siden profetens lære ikke gir ett eneste eksempel på slik hets eller  forfølgelse.

- Vi kan fortsette å ikke snakke om det slik at homofile får seile sin egen sjø og de religiøse lederne ser igjennom fingrene med det så lenge det skjer i taushet. Dette hindrer heller ikke mobbing, trakassering og drap. For å ikke snakke om alle de ekteskap som blir inngått hvor familien til mannen kjenner til hans legning, men nekter å akseptere den. Dette ødelegger livene til de som blir tvunget og de som blir lurt inn i et forhold som aldri kan bli bra.

- Vi kan begynne å tenke nytt når det gjelder legning og transseksualitet. Imamene kan oppfordre til omsorg for minoritetene og utelate hatprat og homofobe holdninger fra sin religionsopplæring. Flere gjør allerede dette selv om de ikke direkte tillater homofil praksis.

- Kan vi ha en samtale om legning? Er dette noe du driver med for moro skyld eller kan du holde opp med det? Det går historier om tidligere homofile som har blitt lykkelige i heterofile ekteskap, og at de bare måtte be Allah swt om hjelp til å kontrollere sine "syke lyster". Til de som tror på slikt kan jeg fortelle at dette bare er et spill for galleriet. Enten er de bifile og kan være sammen med en partner av begge kjønn uten problem eller så undertrykker de sin legning og lever et liv etter andres ønsker. For noen kan det gå greit, men for de fleste kan det bli fatalt. Som tidligere ansatt ved Kirkens SOS vet jeg hvor mange selvmordskandidater som ringer akuttjenesten i et desperat forsøk på forsoning før et planlagt selvmord. Mine venner i organisasjonen Skeiv Verden bekrefter det samme, de er utstøtt eller lever i dødsangst for å være annerledes. Jeg har møtt unge muslimske menn som har fått tårer i øynene for at jeg i det hele tatt ville samtale med dem og kalle dem brødre. Hva slags storfamilie er vi muslimer hvis vi ikke kan inkludere alle?

- Vi kan begynne å omfavne homofile, lesbiske, bifile og transpersoner som hvilke som helst andre muslimer og ikke legge seg opp i deres privatliv. Som for øvrig er en plikt i islam, å ikke snoke i andres private.

- Vi kan diskutere om det er mulig å gi en velsignelse i form av partnerskap til de som ønsker å gjøre sitt forhold moralskt rent og hellig. Jeg vil få presisere at jeg ikke sier at dette er det riktig å gjøre, men jeg savner debatten om temaet. Den norske kirke har nylig bestemt seg for å vie samkjønnede, mens idéen er fjern fra moskéene. Årsaken til dette er at islamsk teologi er tydelig i sin definisjon av at ekteskapet er en hellig pakt mellom en mann og en kvinne, og at det ikke forekommer det tolkningsrommet i islam som kristendommen består av. Det er ansett som brudd med religionen å innføre en religiøs praksis som er nyoppfunnet og ikke i tråd med profetens tradisjon. Fordi jeg snakker om disse temaene er det enkeltpersoner som tror at jeg ikke respekterer Guds lover eller religionen islam. Det medfører ikke riktighet. Min homokamp handler om respekt, likeverd og inkludering fordi jeg tror på en nåderik Gud som ikke skaper feilvare blant menneskene. Jeg tror på at kjærligheten er noe av det fineste Gud har gitt oss, og at den ikke er forbeholdt heterofile.

Det aller første som må skje er at stygg prat og krenkelser opphører. Uansett om man aksepterer at det er noe som heter legning eller ikke har alle mennesker krav på å god, medmenneskelig behandling. Imamene kan ikke gifte homofile, men de kan forklare for folk at homofobi og hat ikke er vår vei. Sakte over tid vil holdningene til homofile endre seg, og det å være født med en minoritetslegning ikke lenger være uforståelig for muslimer flest. La meg igjen presisere at holdningene til homofile og islamsk lovgivning er to forskjellige ting. Man skal holde tunga rett i munnen når man på den ene siden har en handling som er forbudt, og troende blir bedt om å uttrykke sin misnøye med åpenbar synding og syndere som ikke vil angre seg. På den andre siden skal man vise respekt for menneskene og deres rett til å ta egne valg. Det er en gordisk knute av teologi og pragmatisk etikk, men for meg handler det om menneskeverd. Det er ikke så komplisert.

Har jeg prøvd å gjøre haram halal? Nei, overhodet ikke. Jeg har forklart hva denne konflikten ligger i og hvorfor det alltid er det samme temaet som blir diskutert om og om igjen. Siden det finnes homofile, lesbiske, bifile og transpersoner og det ikke er lov å leve seksuelt utenfor ekteskapet står vi igjen med to alternativ. Glemme hva du føler og hvem du er, noe som kan få katastrofale følger for personens psykiske helse eller å akseptere partnerskap. I dag er det mulig å inngå samkjønnet partnerskap på offentlig kontor. Ekteskap som er inngått hos byfogden, tinghus og liknende er akseptert som offentlig godkjente ekteskap. I religiøs forståelse skiller vi mellom ekteskap som er en hellig pakt og en juridisk forpliktende partnerskapsavtale. Begge deler kalles et ekteskap på folkemunne, men religiøst sett er det en vesensforskjell.

Det vil derfor ikke være noe problem å gifte seg som homofil i Norge i dag for de som ønsker en ramme for sitt forhold.  Å bli akseptert som den man er vil fortsatt ta lang tid, men vi må ikke gi opp kampen mot trakassering og homofob forfølgelse. Selv om Fahad Qureshi ikke er enig i at han heller bensin på bålet med sin retorikk, mener jeg at han godt kunne vendt det andre kinnet til. Man trenger ikke å lyve om Koranen eller gå i parade, men bare huske på at skarpe tunger er et kraftig våpen og at vår Gud er Den mest barmhjertige og Nåderike.

Homofobi er ikke en spøk, heller ikke kvasi-religiøse lover i diktatur som er menneskefiendtlige og tar livet av folk.

* Siden jeg har mottatt noen henvendelser fra lesere som lurer på hva jeg egentlig mener om saken, presiserer jeg derfor her:

Hva mener jeg? Homofile eksisterer og fortjener respektfull behandling som alle andre.
Er det lov å være homofil? Det er ikke mulig å ikke være noe man er.
Er det lov å ha homofil sex? Islam sier nei, samfunnet sier ja.
Er det lov å være homofil i islam? Det er ikke mulig å ikke være noe man er, men homofilt samleie mellom menn er forbudt i islam. Det som anses som en synd peker derfor på en handling og ikke legning. All sex utenfor et ekteskap mellom en mann og en kvinne er ansett som syndig.
Er det dødsstraff for å være homofil? Hellige tekster sier at Lots folk ble straffet av Gud for sine gjerninger.  Religiøse synder skal gjøres opp for på Dommedag, på lik linje med gode handlinger. Lovbrudd og kriminalitet i samfunnet straffes her og nå. Homofili er ikke forbudt i Norge i 2016.
Er homofil legning viljestyrt? Nei
Kan man bli kurert av homofil legning? Nei
Kan homofile gifte seg? Islam sier nei, samfunnet sier ja. Personlig syns jeg det er bedre at homofile inngår partnerskap og varige forhold enn at de ikke gjør det, på samme måte som heterofile.
Oppfordrer jeg til homofili? Nei, jeg har ikke troen på at jeg kan omvende noen verken til å bli homofil eller heterofil. Jeg oppfordrer til at folk leser mer om legning og spesielt setter seg inn i levekårsundersøkelsen for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner.
Forsøker jeg å forandre islam? Nei

Kan Koranen tolkes på nytt slik at det kan bli lov nå som vi lever i en moderne verden? 
Nei, en slik tolkning vil være langt fra kjernebudskapet i religionen og vil trolig aldri finne sted.

Har du spørsmål eller kommentarer kan du sende disse på norskmuslim@yahoo.com
På grunn av manglende nettikette har jeg ikke åpent for kommentarfeltdebatt på bloggen.



torsdag 9. juni 2016

Stol på din Gud, men bind fast kamelen

Dette var svaret profeten ga da noen spurte hvorfor han bant kamelen sin da de parkerte karavanfølget. Det er et svar som minner oss på en viktig ting: Vi må aldri glemme at vi har fått en hjerne og en evne til å tenke logisk, at vi selv har ansvar for å gjør det vi kan gjøre i en hver situasjon og at det å både tro på, stole på og be til sin Skaper ikke er til hinder for å være smart. Snarere tvert i mot. Det å vite at vi gjør det vi kan og at Gud gjør resten er en av mine grunnleggende innstillinger til livet.

Når det gjelder fasten i Ramadan er det slik at syke eller svakelige er unntatt påbudet. De som er midlertidig syke skal ta igjen sine fastedager senere på året når de selv ønsker det. Mens de som er kronisk syke, svakelige eller eldre - kan mate en fattig person eller betale 50,- NOK pr dag, for hver dag man ikke faster.

Så er spørsmålet, når er du for syk til å faste? Hva med de gravide og ammende? Jeg har selv en kronisk sykdom og har vært fritatt fasteplikten i flere år, men jeg har savnet å kjenne fasten og delta på lik linje med innsatsen av offeret av mat og drikke. Nå har helsen min blitt bedre, men jeg er ikke helt frisk. Jeg spiser normalt hver 5-6 time for å unngå for lavt blodsukker og forverring av mine symptomer. I vinter fastet jeg flere dager, da vi har korte dager i Norge med ca 6,5-7 timers sol. I år vil jeg prøve å faste noen dager for å se hvordan jeg klarer meg, men ikke presse meg slik at jeg blir sykere. Dette er en vanskelig avveiing. Ønsket om å få det til er stort, men jeg vet samtidig at det å skade seg selv er forbudt/haram i islam. Gud ønsker ikke at vi skal skade Hans skaperverk. Vi må huske på at Gud også er Den mest Nåderike, Den Barmhjertige. Jeg hører om mange som er i tvil om fasten. Spesielt i år hvor dagene er så lange som 19-20 timer. Noen velger å følge en fatwa om at vi som bor i et område med fastetid over 18-20 timer kan følge enten nærmeste by med kortere tid eller fastetidene fra Mekka i Saudi-Arabia. Noen følger disse for å gjør det enklere for seg selv, enten pga helse eller pga at de syns det er vanskelig å følge norske tider. Dessverre har det blitt en del debatt på sosiale medier blant muslimer om hva som er riktig. Debatt er sunt nok, men vi må ikke glemme å behandle hverandre som søstre og brødre selv om vi har ulike oppfatninger.

Ingen skal vokte en annens persons faste. Fasten er en sak mellom den troende og Gud. I mange muslimske land er det forbudt å spise offentlig under Ramadan og restauranter holder stengt på dagtid. I Norge bor vi i et sekulært land hvor muslimene er i minoritet. Alle kan gjøre nesten hva de vil, hvor som helst, til en hver tid. Jeg syns allikevel det er høflig av muslimer å unngå å spise offentlig uansett om man faster eller ikke, i solidaritet til Ramadan og muslimene - som i hovedvekt faster alle sammen. Men det er ikke min jobb eller andres å fortelle folk om de skal faste, skryte av andre syke eller vanskeligstilte som faster allikevel og omtales som helter eller å mene at den ene måten å forstå tidsutregninger på er bedre enn andre.

Kan man ikke faste så spiser og drikker man, så enkelt er det. Gud er nåderik, Gud er barmhjertig. Han ser alt hva vi har i våre hjerter. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hvis du sniker deg unna en plikt fordi du er lat eller ikke liker smerten av sult og tørste, så vet Han det. Hvis du tar til deg næring fordi du er syk og trenger mat, så vet Han det også. Ikke frykt Gud, elsk Ham og respekter Ham, men ikke vær redd. Han vet. Alt.

Her kan du se en film om faste som medisin. Den forklarer også hva som skjer i kroppen når vi ikke tar til oss næring.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/863682/

onsdag 8. juni 2016

Den hellige Koranen

Jeg leser, hører og gråter. Av og til ler jeg, smiler eller haster nysgjerrig videre. Koranen er ikke en vanlig bok. Den er i papir, men kom via en engel. Levert til vår elskede profet, Muhammed fvmh, fra Gud. Den visdom, skjønnhet og klokskap du finner i Koranen finnes ikke i noe annet i hele verden. Og mange har forsøkt. Vakre dikt, spennende romaner og et bredt utvalg selvhjelpsbøker. Men Koranen er Guds ord, gitt oss som en veileder til livet. Å lytte til den bli resitert er medisin i seg selv. 

Jeg har lest Koranen i over 20 år. Jeg startet med å bla i den, lese en setning her og der. Forsto ikke hva som var så spesielt med den. Men et og annet vers traff meg. Jeg fikk et spesielt forhold til Koranen, og leste mer og mer. Satt den i bokhylla og lot den sakte bli en del av meg. Så gikk årene, og livets utfordringer strømmet på. Jeg fikk lyst til å lese den på nytt, men forsto at den norske versjonen var altfor langt fra kilden selv. Jeg fant en pocketutgave på engelsk, som virket som om den hadde et godt språk. Da hadde jeg prøvd åtte forskjellige oversettelser til skandinavisk og engelsk. De fleste oversettelsene er forvirrende og med et gammeldags, tungt språk som ikke gir mening eller klang til budskapet. 

Da jeg satt meg på bussen og leste fra pocketutgaven strømmet tårene fritt. Jeg kunne ikke holde de tilbake. Lenge hadde jeg vurdert å konvertere til islam, men syns det var enklere å være pro-islam i det skjulte som norsk og normal. Slippe å stikke seg ut i folkemengden. Men nå var det ingen vei tilbake. Jeg tittet opp fra boka og så på sidemannen og sa - Har du lest Koranen? Det er helt sant det som står her. Jeg fikk kun et forundret blikk tilbake, men det var helt uvesentlig for meg. Jeg forsto at jeg måtte stå frem som muslim, og at mitt liv ville komme til å endre seg drastisk på mange forskjellige måter. Tross motgang og ensomhet har jeg aldri angret. Jeg er dypt takknemlig og ydmyk for å ha fått denne personlige åpenbaringen av innsikt og kjærlighet til Guds sannferdige veiledning. 

I år er det ti år siden jeg ble muslim, alhamdulilah. Og første gang jeg faktisk forstår mye av Koranen på arabisk. Jeg har gjort en innsats i vinter med å forbedre arabisken min, og det har gitt resultater. Sheikh Waleed Hakeem, som er ansatt som ungdomsimam i Rabitamoskéen har vært til stor inspirasjon med sine forelesninger. Og ett av mange tips han har gitt oss, var å begynne å lære oss ord fra Koranen. Ved å øve inn stadig flere ord vil man raskt forstå mye av Koranen, fordi mange av de samme ordene går igjen i forskjellige former. Arabisk språk har et rotsystem der roten lager kilden til ordet både som verb, substantiv, adjektiv og stedsnavn. Det er derfor et veldig logisk språk og lett å forstå når man har lært strukturen. Alle har sagt at arabisk er vanskelig, men det er ikke helt sant. Vi er født med alle forutsetninger for å lære og forstå det vi setter oss fore. Ja, det er ukjente lyder og en annen grammatikk, et svært ordrikt og tolkningsvidt språk, men hjernen vår har en stor kapasitet. Folk lærer hele livet, så selv om jeg er 44 år, er jeg "ung nok" til å studere arabisk. I tillegg har imamen holdt tafsirkurs nesten hver søndag gjennom vinteren. Det er forklaringer og historiske fakta som blir utredet i teologisk tolkning. I tillegg har jeg øvd på å resitere og memorisere Koranen selv. Jeg har fått god hjelp av venner, men jeg skal også gi meg selv en klapp på skulderen for de utallige timene jeg har brukt på pugging og øvelse. Det har ikke kommet av seg selv, men med hardt arbeid og hjelp fra Allah swt. 

Å begynne å forstå Koranen er det største som har skjedd meg på disse ti årene som muslim. En opplevelse jeg knapt kan fatte eller beskrive med ord. 

Les den du også, den koster mindre enn 200,- hvis du bestiller den fra Amazone.UK.


tirsdag 7. juni 2016

Velkommen Ramadan!

Mandag 6. juni startet 1. Ramadan 1437 på hijri-kalenderen (månekalender muslimer bruker). Muslimer over hele verden er i gang med en måned med faste. Ramadan er en  hellig måned for muslimene. Himmelen er åpen, helvetet er lukket og djevlene er lagt i lenker. Dette er måneden for tilbedelse. Koranen ble åpenbart første gang i Ramadan, og de siste årene før profeten døde kom engelen Gabriel (Jibril) og gikk igjennom hele Koranen med profeten. Faste er en måte å tilbe Gud på, ved å øve opp viljestyrke. At vi tenker mer på de som ikke har mat og penger er en bonus av fasten. Ved å avstå fra mat, drikke, sex eller handlinger uten særlig mål og mening i solens oppetid, øver vi oss på å klare å velge rett. I tillegg til dette er Ramadan tiden for å søke tilgivelse for alle våre synder for resten av året. Ramadan er en velsignelse og en generøs måned. Dette er tiden for en ny start og blanke ark. Derfor lengter alle muslimer etter Ramadan, og vi ber om å få leve til Ramadan og at våre handlinger skal bli akseptert og belønnet. Vi bruker tiden på å lese Koranen, be ekstra, lære noe nytt om islam, være gode mot andre, gi ekstra til fattige, besøke familie og sove! Mange trenger litt ekstra søvn når de faster, og siden tiden for mat er så kort er det mange som er våkne fra solnedgang til soloppgang for å få spist og bedt en egen Ramadanbønn som kalles taraweeh.

Kvelden før den første fastedagen ber vi Gud om å akseptere vår faste som en del av vår tilbedelse. Vi ber om hjelp til å klare det, og at Han må gjøre det lett for oss. Det er viktig å ha nie/intensjonen på plass. Vi gjør ikke dette for annet enn Gud, det er en plikt vi er pålagt og vi ofrer oss fordi vi tror på Ham og at det han har bedt oss om å gjøre er til det beste for oss. I Norge er solen opp fra kl. 03.57 til 22.36 i dag, og det er svært mange timer uten å ta til seg næring eller væske. De som er unntatt fra fasten er syke, svakelige og de som føler at de ikke er i stand til å faste. Gravide og ammende skal også være forsiktige, da ingen faste skal skade helsen. Det er bare du selv som kan avgjøre om du er i stand til å faste eller ikke. Dessverre er det mange som føler seg utsatt for press fra omgivelsene ved at det er ansett som et sterkt offer å slite seg igjennom fasten. Sannheten er at det er lettere for noen og vanskeligere for andre, vi er skapt forskjellig og er i forskjellige faser av livet. Kroppen er skapt for å klare seg, også uten mat og drikke, i lengre perioder. Noen tror det er verre å faste uten å drikke, i motsetning til andre som faster for helsemessige årsaker ved å avstå fra mat i lengre perioder. Men ved å ikke tilsette væske heller går kroppen inn i overlevelsesmodus og forholder seg til denne tilstanden. Noen kan oppleve å bli slapp, trøtt, svimmel, kvalm eller få så lavt blodsukker at man føler man skal besvime, mens andre ikke kjenner stort. Forskning har vist til at faste har store helsemessige gevinster, men muslimer faster fortrinnsvis på grunn av tilbedelsen. Kan man ikke faste kan man selv mate fattige eller betale en sum penger til fattige, som i Norge er utregnet til kr. 50,- pr dag.

Ved å avstå fra noe vi ønsker og trenger øver vi opp vår viljestyrke. Denne hjelper oss i hverdagen, hele året, hele livet. Å være en troende og søke Guds velbehag handler i stor grad om å se det gode i veiledningen fremfor kortvarige begrensninger. Gud er Den Nåderike, så ikke la noen presse deg til å faste hvis vi føler at du ikke kan eller at det er dårlig for deg. Det er forbudt å skade seg selv og sin helse, så ta i mot nåden og spis hvis du må. Selv har jeg valgt å ta i mot en fatwa (et religiøst råd) som sier at de muslimene som bor i land hvor fasten overstiger et høyt antall timer soltid kan velge å følge Mekka sine tider. I Mekka, den hellige byen i Saudi-Arabia, er fasten fra kl. 05 til kl. 20.

Første gang jeg fastet i Ramadan var jeg 23 år gammel og hadde en kjæreste fra Tunisia. Jeg var veldig fascinert over alle ritualene rundt Ramadan, og ikke minst de utrolig hyggelige måltidene vi delte på kveldstid da fasten skulle brytes. Hver kveld samles vi hjemme hos hverandre, brukte lang tid på å forberede mye forskjellig god mat. Alltid en suppe først, arabisk lefsebrød til, for så noe mer håndfast med kjøtt, kylling eller fisk og ris eller cous-cous til. Senere kom te og masse søtsaker. På TV så vi direktesending fra Kaba i Mekka, og når athan (bønneropet) kalte kunne vi ta den første slurken med melk. Jeg har aldri følt meg så sterk og stolt som da jeg prøvde dette, enda jeg ikke hadde noe forhold til hvorfor Gud hadde pålagt muslimer fasten. Min reise til islam startet med nysgjerrighet og mange gode møter med muslimer gjennom mange, mange år.

Jeg oppfordrer derfor alle muslimer til å invitere sine venner, naboer og kollegaer på iftar (måltidet som bryter fasten) for å inkludere og vise frem en av våre vakreste tradisjoner i islamsk praksis.


Vi ber Allah swt om tilgivelse og sier på arabisk: AstaghfirUllah. Her er en religiøs sang som kalles nasheed. Selv om de fleste klarer å holde seg unna de store syndene er vi mennesker kroniske syndere. Jeg vet at jeg ofte gjør mer synd enn rett, fordi jeg kan være smålig, tenke mest på meg selv eller kan få stygge tanker om andre. En av mine styggeste sider er at jeg er så misunnelig og sjalu. Før kunne jeg la disse følelsene forplante seg i slarv og sladder. Hvor lett er det ikke å bare bli med på andres prat om andre? Hvis vi lar disse egostyrke frykttankene styre livet vårt blir hjertet hardt og vi kommer langt fra Gud. Da blir livet vondt og ensomt. Men ved å hele tiden be om tilgivelse så mykner hjertet og det blir lettere å se med godhet på seg selv og andre, la ting passere og gi slipp i potensielle problemer og konflikter. Menneskene trenger Gud, og islam er Hans gave til oss. En oppskrift på et godt liv både her på jorden og når du skal videre etter at kroppen din dør.

Må Allah swt tilgi oss og hjelpe oss til å bli bedre utgaver av oss selv, amen.




torsdag 7. april 2016

Blikket

Når muslimer møtes i offentligheten hilser vi pent på hverandre med "Asalamu aleikum, wa aleikum asalaam". Stort sett alle såkalt praktiserende gjør det. Det er tradisjon, sunnah, og en høflig ting å gjøre. Noen mer kulturelle muslimer gjør ikke dette, og det må selvfølgelig være et personlig valg om man ønsker å hilse eller ikke. En ting jeg har bitt meg merke i er at butikkpersonale er forsiktig med å si salaam til kundene, selv om de helt tydelig er muslimer selv. Betaler jeg mine varer hos en hijabkledde kvinne i kassen er det sjelden, så og si aldri at hun hilser meg med salaam. Jeg har syntes dette er litt merkelig, spesielt når jeg selv bærer hijaben og synlig er muslim. Tanker om at de ikke har lov til å si det, for å ikke gi kunder en følelse av forskjellsbehandling, har slått meg. Eller at det er rett for å få et vennskapelig forhold til kundene som igjen kan utnytte dette med å be om rabatter eller  andre fordeler de i utgangspunktet ikke har krav på. Selv har jeg opplevd å få både rabatter og gratis varer og tjenester uten å ha sagt et ord, bare fordi enkelte syns det er så hyggelig å møte en "søster". Vi muslimer kaller hverandre søstre og brødre, og konverterte blir satt ekstra pris på. Men dette skjer først og fremst i butikker som selger hijaber eller annet islamsk materiale som bøker, bønnetepper osv. Som vi vet hører pruting og vennerabatter til handelskulturen i en del land som minoritetene kommer fra, mens vi i Norge sjelden spør om eller får tilgang til dette i norske butikker.

Forrige uke handlet jeg på en REMA1000 butikk i Oslo sentrum. Da jeg sto og så på grønnsakene var det en yngre mannlig ansatt av somalisk opprinnelse som oppdaget meg og overraskende sa høyt og tydelige "Asalamu aleikum". Jeg ble så paff og glad at jeg ble helt rørt. Jeg hilste tilbake og tenkte at wow- han er modig. I en tid med terrorangst og islamofobi har de fleste av oss blitt veldig bevisste på hvordan vi oppfører oss i det offentlige rom for å ikke skremme eller provosere noen. Kanskje har vi tatt for mye hensyn og gjort folk overfølsomme for annerledeshet? Jeg vet at jeg selv har kviet meg for å be på steder jeg før bare ville tatt meg tilrette, mens jeg nå sjekker om det er ok først. At ingen skal bli "engstelig" om jeg drar frem mitt flyvende teppe og gjør noen yogaposisjoner i fem minutter.
Da jeg skulle betale mine varer møtte jeg en annen mannlig ansatt som hilste på en like tydelig måte og han smilte bredt. Det var en varm respekt der. Ingen spørsmål som vanligvis følger strømmen av nysgjerrighet da de ser en kritthvit nordmann med blå øyne under skautet. - Er du muslim? - Hvor kommer du fra? - Er du gift? - Med hvem? - Har du barn? - Leser du Koranen? er noe vi må svare på nærmest hver dag, noe hvem som helst kan spørre om, fra andre muslimer du møter i moskeen til ukjente som kan stanse deg på åpen gate. Det var en god opplevelse.

Men det hender vi muslimer også sender hverandre blikk som ikke er så gode. Det handler om den sosiale kontrollen som pågår. I teorien er det forklart som en veiledningsplikt vi har ovenfor våre søstre og brødre, men i virkeligheten har det blitt et maktspill, sladder og mobbing. Mange muslimer lider under denne kontrollen og føler seg ufrie i form av at de er redde for hva andre skal se, tro og snakke om. I årenes løp har jeg oppdaget at muslimer er mye tryggere og friere hjemme enn de kan være utendørs eller i islamske samlinger. Det syns jeg er trist, for det skal ikke finnes noen tvang i religionen og hvert individ svarer selv for Gud om sine handlinger. Som en venn av meg sa, alle synder. Alle har et eller flere områder de ikke er gode på, mens så mange er opptatt av å hakke på andres tilkortkommenheter som oppdages i det offentlige. Et annet viktig poeng jeg vil legge til er retten til å ta egne valg og stå for dem - også når det gjelder i religionen. Hvis noen vil nappe sine øyenbryn, som er ansett som forbudt praksis (da det virker forskjønnende og fristende på det motsatte kjønn) må de få lov til det. De trenger ikke femten "påminnelser" hver dag fra alle hold om at det er uønsket, forbudt og at man kommer til helvetet for å gjøre det. Det er ikke å gi råd, det er trakassering. Selv har jeg vært i skuddlinjen i mange år fordi jeg brukte neglelakk. Den rituelle renselsen før bønn tilsier at vannet skal renne fritt over hud og negler når det vaskes, og negllakken hindrer derfor vannet å nå inntil neglen. Den anses da for å ikke være gyldig renselse, som igjen gjør bønnen/salah tvilsom, i verste fall ugyldig. Siden bønnen er pliktig og noe man blir straffet for å ikke utføre (på Dommens dag), er det så grunnleggende viktig at man ikke bør la forfengelighet og mote sette det evige livet på spill. Jeg forstår det. Men vi som ikke har noe problem med å se mer abstrakt på åpenbaringen tenker at Gud ikke bryr seg om millimeter praksis. I det store og hele er det renhet, kjærlighet, rettferdig og omsorg det handler om. Men uansett hvor mange ganger jeg har forsøkt å forsvare min rett til selv å bestemme om jeg vil bære negllakk har jeg aldri blitt hørt eller forstått. Den pågående "rådgivningen" har vært så plagsom at jeg ikke bruker negllakk når jeg går ofte i moskeen. Hadde negllakk vært min kampsak i livet skulle jeg stått opp for saken og malt negler til siste pust, men det er det faktisk ikke. Det er viktigere tema å ta tak i, derfor har jeg føyd meg for gruppepresset inntil videre.

En annen sak muslimer ikke har så lett for er å se at andre faller fra islam og lever i åpenbar synd. Det er i utgangspunktet en god sak. Jeg føler omsorg for andre mennesker og når jeg ser noen, muslim eller ei, som åpenbart handler eller lever på en måte som skader dem selv eller andre, er det min medmenneskelige plikt å si i fra og prøve å hjelpe. Det er nesten ikke noe som smerter meg mer enn å se muslimer som gått helt bort fra sin religion. Jeg kan bare forstille meg den smerten en mor og far føler når deres kjæreste i livet vender ryggen til et liv i rettferdighet, anstendighet, renhet og godvilje. Det jordiske livet frister mange. Her finnes mye kortvarig nytelse, mye moro, egoet kan bade i storhet og drama som skaper en levende dynamikk. Tror meg, jeg som har levd 34 år uten islam vet alt om det "frie" livet. Jeg vet også veldig mye om hva det gjør med oss, og nettopp hvorfor jeg kom til islam. Allikevel må vi tåle at andre velger en annen vei.

I går handlet jeg på en matvareforretning i nærheten av hvor jeg bor. Den ansatte i kassa er afghaner. Vi har aldri snakket om islam, så jeg vet ikke hva han tror og ikke, men jeg antar at han er muslim. Han sier ikke salaam. Jeg begynner å pakke mine varer, og ser at det kommer en somalier bak meg for å kjøpe en six-pack med ølbokser. Han ser på meg. Jeg ser på han. Jeg sier ingenting, ser bare videre på varene jeg pakker. Afghaneren tar i mot penger og sier ingenting. Somalieren pakker sine øl i en pose og går. Ingen sier noe. Helt "norsk". Frihet til å gjøre hva du vil. Men vi har alle gjort noe feil i forhold til islam. Afghaneren, hvis han er muslim, har ikke lov til å selge øl. Somalieren, hvis han er muslim, har ikke lov til å kjøpe øl. Heller ikke drikke den. Heller ikke gi den til andre. Jeg har ikke sagt salaam til noen av dem, og ikke snakket med somalieren om han har det bra, om han trenger noe, om han har lyst til å komme tilbake til islam. Jeg går ut av butikken med en vond følelse i magen og tenker at dette jammen ikke er lett.

I går kveld var jeg å spise på et spisested tilknyttet et kulturelt senter i Oslo. Der oppdager jeg en kjent person som er ute å hygger seg. Denne personen er muslim. Som drikker øl. Jeg sier verken salaam eller noe om øl'en, men nikker som for å hilse da jeg går forbi mens vi leter etter bord. "Norsk oppførsel". Da jeg senere skal til å forlate restauraten treffer blikket mitt på bordet til denne personen igjen, og akkurat da har vedkommende glasset til munnen og treffer blikket mitt. Au. Jeg prøvde ikke å kontrollere andres oppførsel, og jeg blir lei meg fordi jeg tror at denne personen kanskje tror at jeg hadde dette til hensikt. Men jeg blir lei meg. Gråter i hjertet og spør Gud hvorfor vi muslimer har kommet så langt bort fra vår tro. Har ikke klart å legge fra meg bildet av øl'en ennå.

Det ikke-muslimer har problemer med å forstå er at islam er kjærlighet og at vi muslimer oppriktig ønsker det beste for alle mennesker. Derfor blir jeg trist og lei meg når jeg ser at noen av oss har ramlet utpå et liv som innebærer å komme lenger bort fra Guds omsorg og nåde, og nærmere Djevelens fristelser. Det er mange kristne som har fjernet djevel og helvete fra sitt vokabular. Gud og Jesus skal bare være kos og trøst, men det er ingen himmel uten helvetet og det er ingen troende uten en som klarer å ta avstand fra djevelens egoisme.