torsdag 31. desember 2009

Take it easy

Jeg liker det engelske uttrykket "taket it easy". Det betyr ikke bare ta det rolig, men også "gjør det forsiktig", "gå sakte", "vær god mot deg selv", "gjør det enkelt". Dette er min anbefaling til deg, like mye som det har blitt min egen leveregel nr. 1. Perfeksjonisme, ekstremisme, fanatisme, konservatisme, alt slår meg som voldsomt og vanskelig. Jeg er selv av den intense typen, som gjerne bretter opp armene og tar i et tak. Ingenting virker for vanskelig for den som har motivasjon nok, men blir det balanse av å kjempe hardt? Kanskje er det nettopp det å lene seg på tilliten til Gud, skjebnen og å gjøre sitt beste, som gir gode resultater i lengden?

Etter over tre år som muslimsk konvertitt, kan jeg si at jeg har funnet min vei. Jeg ble som mange andre sterkt påvirket av miljøet etter jeg kom inn i et nytt religiøst samfunn, og gikk hardt inn for oppgaven. Som Anne Sofie Roald skriver i sine bøker om studier av konvertitter, har mange en nybegynnerfase på noen år der de vil gjøre alt rett og blir strengere enn muslimer som er født inn i religionen. Fasen som etterfølger denne er en kritisk en, nemlig enten finner man sin egen balanse i tro og praktisering, eller så faller man helt fra.

Å finne en balanse handler ikke om å ligge konstant i vater, men for meg er det å kjenne at jeg har evnen til å balansere. Som å lære å sykle. Jeg kan ikke hvile passivt i setet, men så lenge jeg tråkker pedalene rundt, fester blikket godt fremover og holder armene på styret, så har jeg balansepunktet inne for en relativt trygg ferd fremover.

Etter en diskusjon med en konvertittvenninne gikk det opp for meg hvor mange likhetstrekk et religiøst minoritetsmiljø har med en sekt, og hvor mange områder jeg syns burde vært mer åpne for debatt og diskusjon innad blant de troende. 

Det handler ikke alltid om å reformere eller revolusjonere bort alle ting man ikke føler seg bekvem med, men at det er frihet til å tenke, reflektere og ytre sine meninger som menneske og troende. Det er ikke bare "for" og "mot" eller "ja" og "nei" løsninger på livets mysterier. Det må være lov å tvile i troen. For meg er det tegnet på Guds barmhjertighet og nåde, han har skapt oss med evnen til å velge. For å kunne ta valg må vi bruke vår fornuft via kunnskap , vårt hjerte og vår intuisjon. I mange miljøer blir disse Gudeskapte evnene undertrykt som egoisme eller påvirkning fra djevler.

For mye av det gode, kan ta livet av deg. Det samme gjelder gode intensjoner, tatt ut av system og sammenheng. En god troende ønsker å gjøre Gud glad, men Gud har gitt oss mange utfordringer i livet. Ikke bare skal vi underkaste oss Hans vilje, og utføre våre plikter, men vi har lært å være ansvarlige og tenke selv. Fordi en sak alltid har mange sider, må man vurdere en situasjon ut fra de kjente fakta man har, søke veiledning i lignende eksempler og legge til at man sikkert ikke kjenner til all informasjon, ta et valg som har som intensjon å gjøre det riktige. Det står skrevet at Gud belønner våre handlinger og vår intensjon. For det vet alle som har prøvd, at resultatet ikke alltid blir som motivasjonen.

En som ber for mye, kan neglisjere sin familie, sitt arbeide eller sin søvn. Han ønsker å gjøre Allah swt glad, men Allah swt vil ikke at andre skal lide under en troendes egosentriske dyrkelse.

En som ber for lite, og skylder på at han jobber for mye og trenger pengene. Kanskje sløser han bort penger og lever i unødvendig luxus? Allah swt liker ikke at mennesker sløser bort verken penger eller tid, og ignorerer sin pliktige bønn eller plikten til å hjelpe andre mennesker som trenger det.

Så hva blir riktig mengde bønn? 5 daglige bønner er oss foreskrevet. Hver av dem inneholder fra 2 til 4 bønnerekker, og tar fra 5-15 minutter pr bønn. Det har alle tid til. Menn skal i tillegg be felles fredagsbønn i gruppe, gjerne i moske, hvis mulig. Har man tid og lyst kan man be ekstra bønner, så mange man vil.

Eksempelet om bønn er bare ett, som belyser at balanse-det må man finne selv, i seg selv. Hvis noen trenger din akutte hjelp, så gir man hjelp-istedenfor å gå til bønn på oppsatt tid. Deretter ber man så snart det er mulig. Det samme gjelder hvis man er veldig sulten eller tørst. Da spiser man først og ber etterpå. Disse unntakene er laget for at vi skal lære å alltid velge det viktigste først, og hva som teller mest. Fordi vi er mennesker, vil vi gjøre feil, og det er en del av livet. Jeg mener allikevel at det er utrolig viktig å snakke sammen om disse utfordringene som muslimer møter på, spesielt når vi lever i et samfunn der islam er en minoritetsreligon, og muslimene som bor her, har svært ulik språk og kulturbakgrunn.

Nå er ikke bønn det mest betente temaet blant muslimene. Tema som frihet til refleksjon og mulighet til å ta egne valg, likestilling, integrering, sosiale regler og kodekser, økonomi og forbruk, religionsopplæring, barneoppdragelse, psykisk helse og psykososialt miljø, kriminalitet og organisasjonslære er vel svært mer infløkte. Noen påstår at dette ikke handler om islam, men om kultur og at det derfor ikke bør tas opp i religiøs sammenheng. Men når urett begås i Guds navn, da børstes ukultur under teppet, og hvem skal ta det opp da? Islams tradisjon er ikke laget for å opprettholde menns rett til å undertrykke kvinner - tvert i mot! Med islams ankomst fikk kvinner og barn rettigheter og menn fikk masse ansvar og forpliktelser!

Kvinner og menn ble likestilt i verdi, på en måte verden aldri hadde sett før. 

Grunnen til at de fleste ikke kjenner til denne riktige typen islam, er at kriger, maktkamp og politikk i noen deler av verden har forvrengt budskapet. Når noen av disse landene fikk økonomisk mulighet til å bygge opp kunnskapen om "islam" etter mange hundrevis av år i utvanning og dvale, påvirket de hva som fikk trykkes og formidles i så stor grad, at religionen plutselig ble nærmest ugjenkjennelig for "folk flest". Såkalte lærde som har studert enkeltemner, sitter med så stor makt gjennom sine rådgivningstjenester og gir religiøse råd som gjelder som lovverk.

Dette er for meg vanvidd. Når vi går tilbake å leser om islams opprinnelse, miljøet rundt profeten Muhammad (Allahs fred og nåde være med ham), så ser vi en mye mildere, mer likestilt og fri måte å leve på som muslim. Det har kommet fler bøker om tiden da islam oppsto, og forskere som har fått lov å uttrykke seg fritt, har også kommet med et ganske annet budskap enn det man kan komme til å møte hvis man søker de tradisjonelle veiene inn i kunnskapen.

Jeg mener derfor at det er grunnlag for å si at mye av kritikken mot fundamentalistisk islam ala Saudi-Arabia eller Iran er velfortjent og riktig. Det er en form for kulturell, patriarkalsk retro-islam, som handler mer om politikk og sosial kontroll av samfunnet, enn Allah swt kjærlighet og nåde. Jeg er glad for alle som skriver og debatterer sin motstand mot undertrykkelse og urettferdighet.

Jeg personlig ser ingen motsetning i å være FOR frihet, demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet og fred - og samtidig være MUSLIM. Jeg er riktignok ingen "lærd", men alt hva jeg har lest av Koranen, profetens tradisjoner, historiske verk og grunnleggende studier av tidlig islam tilsier at det er slik Islam er ment å leves. Det er derfor jeg stadig sier at Norge er det mest "muslimske"(fred, velferd, likestilling, forsvar etc) landet jeg vet om, og det er heller ikke uten grunn at Norge er kåret til verdens beste land å bo i!

Tenk - føl - tro! Og "take it easy". Gud vet best (har all kunnskap), Allahu aleem.





lørdag 21. november 2009

Forskjellige budskap til verden

torsdag 19. november 2009

Mitt budskap til verden

 

Mitt budskap til verden er å lese Koranen, for å finne ut hva Islam egentlig handler om. Mange har fått seg mang en oppvekker, noen har konvertert og andre har fått en bedre forståelse av hva denne religionen har av skjulte skatter. Ofte fokuserer media på de tingene som handler om politikk og maktmisbruk, og det farger folks holdninger. Dessverre opplever vi muslimer i vesten mye fordommer, og ubegrunnet frykt for Guds ord, som er gitt oss gjennom Koranen og profeten Muhammad (må Allahs fred og velsignelse være med ham).
Etter den grusomme hendelsen i NYC 11/9-2001, har Koranen vært solgt i store tall . Folk vil forstå, og finner andre svar enn de lette etter. Stadig flere konverterer og i motsetning til hva man kunne tro, er det flest kvinner som omfavner Islam. Jeg kan anbefale deg å lese Koranen, for den har forandret mitt liv og mange med meg. Det er mitt budskap til verden.

søndag 15. november 2009

Hijab -inkludering og ekskludering




Da jeg startet med å bære dekkende hodeplagg for tre år siden, var det nesten rent en tilfeldighet. Jeg skulle til moskeen for å forhøre meg om arabiskkurs og kom ut nykonvertert. Forberedelsesprosessen hadde pågått i 12 år, der jeg hadde lest, søkt og lært islam å kjenne. Jeg hadde planlagt å bli muslim, men hadde ikke satt en dato. Imamen spurte meg ut lenge og vel, og konkluderte med at jeg ikke hadde noen hull i min tro, og at dette ikke var noe å vente med. Det er et viktig veiskille, å tre over som muslim, du vil bli "født på ny". Jeg tok i mot tilbudet, og har ikke angret et sekund på det senere.

Hijaben derimot kom litt brått på. Jeg hadde tidligere prøvebrukt hijab ved besøk i andre land, og ved moskebesøk, men jeg var fortsatt i tvil om dette var helt nødvendig som hverdagsantrekk. Hårmote og skjønnhet har en sterk plass i den feminine identiteten i vår kultur, og det å gi avkall på denne biten, samt redusere bruk av sminke og smykker, ble sterkt egoreduserende. Jeg valgte å forhøre med med flere imamer, snakke med både konservative og liberale muslimer, og ikke minst lese hva Islam sa. Hva hadde Gud pålagt oss? Å dekke til sitt bryst, være anstendig, kan tolkes med store variasjoner.

Den dag i dag, er jeg ikke helt sikker på om det å bære skaut er en så dørgende viktig del av det å være muslim.  Jeg har valgt å gjøre det, men jeg skal innrømme at jeg i perioder tviler. Det har mange og kompliserte sider, men konsekvenser på kort og lang sikt, for meg og andre. Jeg har kjent på både stolthet, ydmykhet, skam og sinne. Hijab er ikke en lue, det er en religiøst forankret, konsekvent tildekking av kvinnelig skjønnhet og kropp. Hvorfor jeg valgte å bære den, og hvorfor jeg har fortsatt å bære den er av enda flere forskjellige årsaker, og den historien kan jeg skrive om en annen gang, men nå vil jeg fortelle deg litt om hva som skjedde med meg når jeg tok den på.

Jeg sa min trosbekjennelse; "Jeg bevitner at det ikke finnes noen guddom utenom Allah, og jeg bevitner at Muhammad var hans budbringer", og jeg beholdt hijaben på da jeg gikk ut av moskeen. De første ukene syns jeg det var vanskelig å takle alt det nye, og jeg lagde lue og skjerf varianter av hijab som dekte noe, men ikke alt. Det ble et kompromiss mellom to utrolig forskjellige verdener. Når jeg var på hjemlige trakter så den mer skjerf og norsk ut, enn da jeg var i sentrum kunne jeg stramme til og bare forsvinne i mengden. Her var det helt trygt å gå med hijab, ingen sa noe, ingen glodde og ingen ekskluderte meg som "rar" eller annerledes. I Oslo lever tusenvis av hijabkledde kvinner, og mange av konvertittene lever også her. Å se en norsketnisk kvinne bære hijab på Grønland i Oslo, vekker overhodet ingen oppsikt. Der får man stor respekt og mange gode ord.

Men oppsikt vekte det i min familie og omgangskrets. Alt fra begeistring og undring, til sinne og trakkasering fikk jeg tåle. En av mine nærmeste har siden ikke sagt et ord til meg. Mange syns det var tåpelig, men valgte å forholde seg tause. Kun et fåtall spurte spørsmål og aksepterte at dette var et personlig valg for meg, uten å avskrive kontakt eller vennskap pga den nye forskjellen mellom oss. Dette var en overgangsfase. Plutselig ble det normalt, både for dem og for meg. Jeg mistet en del bekjente i denne overgangen, men det er vanskelig å si om det konkret skyldes hijaben og konvertering, eller om dette var bekjente ala fjerne vennskap, som ikke hadde overlevd andre overgangsfaser heller, som å bli forelder, syk eller flytte til et nytt sted. De beste vennene forble, og de aksepterte, dog noen under sterk tvil. En tidligere arbeidskollega lurte på om jeg nå måtte omskjæres, mens hennes datter stilte et langt mer fornuftig spørsmål "er det ikke vanskelig å få kjøpt sånne klær i Norge?". Jo, det er det. Og fordi det er så vanskelig å finne egnede klær, er det lett for at det er importerte arabiske eller asiatiske klær som dominerer det muslimske klesmarkedet.

Utfrysing var det første tegnet på at jeg nå var annerledes. Jeg ble ikke snakket til, jeg ble ikke invitert, jeg ble ikke sett på som norsk, og jeg ble ikke "sett". Jeg ble en usynlig person. Dette opplevde jeg svært ubehagelig.

Neglisjering var en annen form for eksludering. Hvis jeg spurte om noe, fikk jeg for eksempel ikke et svar. En form for makt og hersketeknikk som oppleves svært sårende. I møte med offentlige kontorer, butikker og annen servicenæring, ble jeg ofte oversett i køer og fikk ikke samme hjelp som jeg fikk før jeg brukte hijab.

Undergraving var et annet middel. Hvis jeg uttrykte hva jeg mente om ting, følte jeg ofte at jeg ikke ble tatt på alvor. En lege påsto hardnakket at mitt litt lave D-vitamin nivå skyltes tildekking, men da hadde jeg kun bært hijab i få måneder. Han ville ikke høre, men harselerte med negativitet over hijab og  muslimske ekstremisters idioti.

Umyndiggjøring et annet eksempel, på å bli ekskludert og indirekte mobbet. Samme lege tok seg frihet til å skrive i min epikrise at jeg har konvertert til islam, er gift med en mann fra et annet land, og at jeg bærer hijab. Ville de skrevet det om jeg var konvert til katolisissme, eller bar nonnedrakt?

Den første skikkelig ubehagelige opplevelsen jeg hadde med hijab, var julaften 2006. Jeg gikk et ærend ned til kiosken, og på vei tilbake passerte jeg folk som hadde vært i julegudstjeneste i kirken. Jeg fikk så mange stygge blikk, og det var svært ubehagelig. En melding om at jeg var fandens judas, som norsk, som hadde gått over til fienden, og til og med bar dette provoserende antrekket på vestens viktigste dag, julaften- som jeg da tydeligvis ikke feiret. Nei, der gikk grensen.. En mann som gikk forbi meg på gangstien hjem, var litt beruset og ropte høyt til meg at "jeg kunne pelle meg hjem dit jeg kom fra, så han slapp å se den dritten her i landet". Jeg rakk ikke å spørre om Tønsberg var langt nok unna for han..

Neste episode noen uker senere utspilte seg på en buss, da en eldre, norsk mann høylytt ropte til meg om hva slags muslim jeg var. "Er du shia eller sunni muslim?" ropte han. Jeg aner ikke om denne mannen var ved sine fulle fem, men det opplevdes svært ubehagelig.

Jeg blir daglig spurt "hvor kommer du fra?", eller "har du oppholdstillatelse", "hvem er du gift med?", "hvor kommer mannen din fra?" eller "er du muslim? og hvorfor?". Jeg forstår godt at det vekker oppsikt at en norsk kvinne bærer et så tradisjonelt islamsk antrekk, men det forundrer meg at ingen ser mennesket bak hijaben.

Jeg har sluppet å bli dyttet, dratt av hijaben på eller fått trusler om bank, slik jeg opplevde som frigjort norsk kvinne med miniskjørt og sminke på. Jeg opplever mer respekt fra utlendinger, og alle muslimer behandler meg som en dronning. Jeg får rabatt i butikker, folk holder opp døra for meg, jeg får gaver og godord hvor enn jeg går. Men fra norske er det en kjølig armlengdes avstand, "ikke trå meg nære!"

Da jeg lette etter en ny bolig brukte jeg fire måneder på å finne en leilighet jeg fikk tilslag på å leie. Jeg var på 2-3 visninger så og si, hver eneste dag. Argumentet var aldri "nei, du er muslim", jeg ble bare ikke ringt opp igjen. Jeg har aldri hatt problemer med å leie bolig før jeg begynte med hijab. Jeg har et yrke som vanligvis åpner dører pga tillit og status, jeg er norsk og har penger (fast inntekt). I tillegg var vi to voksne med stabil inntekt, men nei - ingen ville ha oss. Til slutt gikk jeg til det skrittet å si "vær så snill å gi oss denne leiligheten. Vi skal være ute om 2 dager, og jeg har ikke funnet noe nytt. Jeg lover at vi er snille og betaler. Jeg har gode referanser og jeg kan love at du ikke kommer til å få noen som helst problemer med oss. Vær så snill å lei ut til meg!". Utrolig nok, fikk vi den, og bor her ennå.

Det var så vondt å gjøre avtaler om visning på telefonen, og mitt muslimske navn kan høres ganske norsk ut når man sier det litt fort, og ingen bet seg merke i noe rart. Da jeg ringte på døra og de festet blikket på hijaben, ble øynene stramme og interessen merkbart redusert. Det var å lese i hele ansiktet, at det var like stor sjans for at de ville leie ut til meg, som om det skulle snø i juli.

Hver gang det går hijabdiskusjoner i media, får jeg kommentarer fra folk som vil fortelle meg hvor idiotisk det er med hijab. På trikken, på butikken, på et venterom - hvor som helst, begynner ukjente å fortelle meg hva de mener. Og det er sjeldent pent. I starten syns jeg dette var både skremmende og irriterende, men jeg har lært meg å hanskes slike nå. Jeg må rett og slett innse at jeg aldri er en privatperson med hijab i Norge, jeg må se på den som en uniform for islam - og vite at jeg alltid er på jobb. Jeg kan ikke krangle med han som tok parkeringsplassen min, fordi man oppfører seg ikke sånn i uniform. Det kan være til både hjelp og hinder. Av og til er det fristende å slippe fri en kraftsalve. Som da to gjester av naboen sto å gjorde sitt fornødne i bakgården her under en fest, og jeg i et øyeblikks sinne glemte min drakt, og ba dem bruke toalettet inne og ikke lekeapparatene våre, her det bor barnefamilier. Forskrekket nok hørte de på meg - og dro raskt på seg buksene igjen!

Nå er det ikke slik at muslimer enes om hijab og alt annet, og at i vår interne verden er alt okei. Nei, hijab er et like sensitivt tema innenfor det muslimske miljøet og spesielt konvertitter, som utenfor. Det er en gjengs oppfatning at hijab er påbudt, og at de som ikke bærer den enten ikke er modige nok, ikke følger korrekt islam eller er frafalne og dyrker sitt ego - "det jordiske livet". Alle grunner blir selvsagt sett på som feil, og jeg er forundret over å se at internkontrollen er så sterk. Som en høneflokk bemerkes og hakkes det nedover i rang, til de stakkars enkeltindividene som ikke vil eller klarer å føye seg, blir skøvet ut av flokken eller sterkt nedgradert. Det oppfattes sikkert ikke slik for alle, men det er min opplevelse. Korrekt hijab rangeres etter strenghetsgrad, hvor mye som dekkes, hvilke farger som brukes, om den matches med brosjer, øredobber eller annen utsmykking - for selvsagt skal den helst være så mørk og nøytral som mulig. Noen av oss nekter å la oss båssette, og jeg bærer alle varianter fra somalske "telt" til hvite hetter eller blomsterflora skjerf surret moteriktig rundt med jeans til. For meg blir hijaben et klesuttrykk etter humør, hvor jeg skal, og hva jeg skal.

De som velger å slutte med hijaben får mye negativ oppmerksomhet fra andre muslimer. Det anses som værre å ta den av, enn å aldri ha tatt den på. Er du i tillegg konvertitt, mistenkes du for å ha frafalt islam og din tro samtidig som du slipper ut håret. Miljøet reagerer med alt fra vennlige spørsmål og påminnelser om at hijab er påbudt, til direkte konfrontering og sekterisk neglisjering av enkeltindivid.  Noen har fått høre at de ikke lenger er velkomne i moskeen. Dette stemmer selvfølgelig ikke overens med god muslimsk oppførsel, men er en misforstått måte å legge "positivt" press på de som trår feil.

Jeg vet ikke hvem som plager mest egentlig? De som glor, de som spør, de som sier at de ikke liker den, de som debatterer i det uendelige eller de som nekter deg å ta den av igjen?

Jeg har hele tiden vært så stolt av å være muslim at jeg har bært min hijab, slik jeg bar buttons i hele min ungdom. Dette var min hode-beskjed om at "jeg tror, og jeg våger". I ettertid tenker jeg at hijab var et radikalt valg, og at det har vært vanskelig for fler enn meg. Mitt barn for eksempel, som fikk en større del av negative tilbakemeldinger enn meg. "Har mora di blitt pakkis?", "Er DET mora di?" osv. En gang møtte vi et barn fra en sommerleir, tilfeldigvis på IKEA. Jeg så smerten i øynene hennes, da hun lojalt sto ved min side, men måtte bære skammen over at moren hennes var en sånn "raring". Den prisen skulle jeg ønske hun hadde sluppet å betale, for meg og min tro. Den regningen skulle aldri ha blitt lagt for hennes føtter. Det var en giro jeg ikke forutså ville komme. I Norges hovedstad anno 2006, i en multikulturell bydel, var det umulig å forutse at det skulle oppstå et så tydelig skille mellom folk som aksepterte min overgang, til de som ikke gjorde det. Klassevenners foreldre delte seg i to grupper, de som ikke hilse og ikke sa noe, og de som både hilste og spurte mange interessante spørsmål. Det skulle vise seg at hijaben ble en inngangsbillett til snakk om livet og tro, for folk som vanligvis ikke snakket om sånt. Noen studerte religion eller kultur, andre hadde selv vært på åndelig søken. Mange visste mye om islam, og flere uttalte at de syns min vei var "utrolig spennende".

Dette hindret ikke andre mennesker fra å spre ondskapsfullt snakk om at jeg måtte ha "klikket", at jeg måtte ha nedsatt omsorgsevne, at jeg sikkert skulle flytte fra landet, at jeg fant meg en mann som sikkert var med i terrorgruppe, at jeg ville sloss for shariadomstol i Norge og ville utrydde kristne og jøder. Og konstante spørsmål om jeg støttet selvmordsbombing og terror.

Jeg tror mange hadde tålt at jeg kalte meg muslim, om jeg så helt lik ut. Men at jeg gikk i heldekkende klær med hodeplagg, ble for sterk kost for enkelte.

Å bli møtt med kritikk og motstand føles hardt, når man egentlig bare vil være seg selv og bli sett på som et enkeltinvidiv. Å bli ignorert og neglisjert er mer sårende, og spesielt når folk snakker stygt om meg, rett ved siden av meg, fordi de tror at jeg ikke snakker norsk. Å føle seg ekskludert fordi man er annerledes føles urettferdig, og det provoserer meg ikke lite.
Noen ganger roper folk til meg, og da kan jeg finne på å svare at jeg ikke har nedsatt hørsel selv om jeg går med hijab. Andre ganger forklarer de ting flere ganger, som om jeg var stokk dum. Da er det fristende å sette dem på plass, men hva løser det? Ingen liker meg bedre om de tror jeg er frekk i tillegg til å kle meg rart. Å smile, være overbærende, tålmodig, tolerant, og snill er det eneste motmiddelet. Vanligvis svarer jeg sårende henvendelser med å svare "Hadde du spurt en nonne om det samme? Vi er begge troende kvinner som ærer vår Gud."

Det som provoserer meg mest er at folk tror det er en menneskerett å kronisk kommentere og mene noe om andre. Med hvilken rett peker de ut de som er "annerledes"? Med hvilken rett graderer de folk i rang kul, middels, ukul. Og de fleste gjøre det. Det er bare et spørsmål om verdisyn og miljø. I muslimske kretser er jeg svært "populær" fordi jeg kler meg tradisjonelt og gjør mine muslimske plikter. I norske miljø anses jeg som en "freak", eller i værste fall blir sett synd på. Det er en gjengs oppfatning at norske kvinner konverterer til islam fordi mennene deres ber dem om det. Noen kvinner har nok gjort dette, men i hovedsak har de blitt interessert i islam, fordi de har fått høre positive ting om religionen. Jeg kom til islam med Guds hjelp, på egne ben og konverterte uten mann.

Folk har en mening om alt, men jeg syns det har blitt for vanlig i dagens samfunn at alle har en rett til å si hva de vil, uten å ta hensyn til andre. Man skal liksom tåle alt, i ytringsfrihetens navn. Vi skal tåle det umenneskelige, nemlig å bli utsatt for gruppepress og bli kuet under andres normer og regler.

Jeg sloss for å være meg selv, og bli tålt for den jeg er og den jeg trenger å være. På lik linje vil jeg gjøre mitt ytterste for å tåle deg, slik du er og du trenger å være. 

I mine før-muslimske dager var jeg godt vant med positiv oppmerksomhet rundt mitt utseende og min person. Etter hijaben har jeg blitt et totalt ikke-menneske i så måte i offentlighetens lys. Jeg får litt negativ oppmerksomhet, men mest ikke-oppmerksomhet. Det har vært en tung sorg å bearbeide, et offer og en reise i sitt eget indre. Det har en høy pris å bare være en "hvemsomhelst", for en som har vært "noen". Men etter noen år lærer man seg å være den man er, uten falsk oppmerksomhet, men nettopp å bli likt for dem man egentlig er, uansett hvordan man ser ut.  Det var gleden med å holde ut de første årene, å våge og stå i mot trakkaseringen og utfrysningen. Jeg vet at jeg er like mye muslim for min Gud om jeg velger å ta av meg hijaben og leve som en vestlig. Men jeg vet at jeg trenger en sikkerhetssele som minner meg på hva som er trygt, på en farlig motorvei kalt livet. Og hijaben gjør meg trygg i meg selv, og i min verden. Jeg blir beskyttet av det muslimske storsamfunnet og jeg blir lønnet for mitt strev. Det er jeg helt sikker på.

I bunn og grunn handler det ikke om hijab, religion eller politikk. Det handler om å være et menneske og bli behandlet som et, slik vi alle har krav på, i verdien av vår eksistens.

torsdag 5. november 2009

Koden "Shabana Rehman Gaarder"

Jeg var i dag og hørte på Shabana Rehman Gaarder fortelle om sin nye bok "Blåveis-min vei ut av volden". Det er første gang jeg fikk anledning til å møte denne kvinnen ansikt til ansikt, og det fascinerte meg. Jeg har i mange år vært svært provosert av hva hun har gjort og skrevet, og virkelig ikke forstått sammenhengen i hennes budskap. Jeg er ikke helt sikker på når det skjedde, men gradvis over en periode siste året, føler jeg at jeg har knekt koden "Shabana Rehman Gaarder". Og det har like mye vært en reise inn i meg selv, som det har vært å faktisk lytte til hva hun sier.

Jeg vokste opp med en pakistansketnisk bestevenninne. Jasmin var annerledes, umåtelig snill og det var svært spennende å få lov å være med hjem til hennes familie. Hun var den første som viste meg Koranen, og som ga meg et innblikk i et vi-samfunn og en familie med ære. At min far var kritisk til vårt vennskap, bidro til min rettferdighetskamp og interesse for antirasistisk arbeide.

Jeg fikk senere venner fra alle verdenshjørner da jeg flyttet til Oslo som 18-åring. Jeg hadde allikevel en forkjærlighet for muslimene, som jeg "kjente" fra før. Det var spennende å bli kjent med nye mennesker og spesielt lære om kulturelle forskjeller og likheter. Jeg følte meg alltid mer hjemme blant mennesker med vi-samfunn bakgrunn, fremfor den norske jeg-samfunns etikken. Var jeg ensom, syk, eller hadde behov for hjelp, var det alltid muslimene som stilte opp, før de norske. Takhøyden var større og toleransen videre. Jeg tenkte aldri over om det var religiøs tro eller kulturell bakgrunn som gjorde at disse menneskene var varmere, men jeg trivdes godt og følte meg ivaretatt.

Jeg husker ikke helt når jeg hørte om Shabana Rehman Gaarder første gang, men jeg husker godt at jeg var sjokkert. Hun passet ikke inn i min stereotype oppfatning av pakistanske eller muslimske jenter. Hun passet heller ikke inn i min stereotype oppfatning av norsketniske jenter. Jeg forsto meg ikke på den dama, og det gjorde nok ikke så mange andre heller. Jeg så at media slo opp stort, men enda større var diskusjonene utenfor media. På caféer, blant venner, spesielt blant pakistansketniske. Alt fra taxisjåfører til arbeidskollegaer syns den dama var "klin gææl'n".

Jeg forsto aldri at hun turte. Var det noe jeg hadde fått med meg var det den patriarkalske æreskulturen som står sterkt i det norsk-pakistanske miljøet, og kvinner er familiens ære. Var hun ikke redd for å miste kontakt med sin familie? Var hun ikke redd for å bli utstøtt av det pakistanske miljøet? For å bli drept?

Først nå forstår jeg at hun ikke hadde noe valg. Enten forsvinne i det kulturelle dragsuget og utslette seg selv, eller å ta opp kampen. Trusler om vold og drap er kanskje ikke så skummelt lenger, når man er hyppig eksponert for det, og når kampen for selvet blir en kamp for å overleve - som kvinne og menneske? Når de som skulle ha tatt kampen ikke gjorde det, og man må starte sin egen én persons gerilja med satire som våpen?

Provokasjonene kom på løpende bånd; hun løftet Mullah Krekar!, hun kysset Valgerd Svarstad Haugland!, hun viste rompa (jeg kjenner verken kvinner eller menn som har for vane å uttrykke seg på denne måten)!, hun kledde av seg og vanæret flagget som kroppsmaling, hun gjorde satire av islam i sine standupshow og hun tente nesten på Koranen for å vise bøkenes makt. Hun skriver stadige kraftsalver i avisene, og driver kulturell og religiøs komedie/satire.

Jeg har ikke ord. Jeg har aldri møtt noen som har sagt, gjort eller tenkt i de baner. Jeg trodde dama var splitter pine gal, og syns det var trist at ingen beskyttet henne fra seg selv. Jeg støttet ikke, men forstod de reaksjonene dette vekte i det norsk-pakistanske miljøet, og kunne ikke for mitt bare vel fatte at hun ikke ga seg. Når var nok nok for Shabana Rehman Gaarder?

Jeg må innrømme at jeg ikke likte henne da.
Jeg må innrømme at jeg ble svært provosert av hennes stunt.
Jeg må innrømme at jeg håpet hun skulle bli godt gift, og komme seg vekk fra offentlighetens lys og slutte å påføre flere mennesker skam og bekymringer. Helst med en pakistaner selvfølgelig, som ville "forstå" henne, og gi henne det hun trengte.

I dag har jeg et helt annet bilde. Jeg tror det var under tvprogrammet "Ansikt til ansikt" der fotograf Morten Krogvold gjorde et portrettintervju samtidig som han fotograferte, at jeg begynte å forstå at jeg hadde et totalt vrangbilde av Shabana Rehman Gaarder. Jeg hadde jo ikke forstått budskapet hennes!
Hun var ingen ramp!

Jeg så noe annet i øynene hennes, da jeg fikk lov å bli kjent med en kvinne som ikke provoserte for en gangs skyld. Jeg så sjenanse og sårbarhet, jeg så kvinnelighet, humor, styrke, livskraft, glede, selvironi, overlevelsesinstinkt, toleranse, aksept og jeg hørte at dama var lynende intelligent og hadde stor empati. Hvorfor hadde jeg ikke sett dette før? Jeg tror ikke media hadde gjort plass til personen Shabana, og jeg vet ikke om hun selv hadde forsøkt det heller. Jeg hadde ikke forstått at Shabana Rehman Gaarder ville bli sett som en hvilken som helst annen nordmann - og hørt for sitt eget budskap. Som så mange andre trodde jeg at hun var "en pakistansk kvinne som ville bli norsk". Og jeg syns hun tok i for hard, og mislykkedes totalt.

Nå tror jeg det var jeg som mislykkedes, i å forstå henne.

Jeg tror ikke hun var en talsperson for pakistanske kvinner i Norge, jeg tror hun er en talskvinne for seg selv. Jeg tror hun bruker det sterkeste våpenet vesten har, til å slå ned på ukultur, overgrep og urettferdighet - nemlig ordets makt og satiren i standupbransjen. Jeg forstod ikke det før. Jeg forsto ikke linken mellom humorist og spaltist, jeg så ingen andre standup komikere som gjorde noe lignende. Jeg trodde vel som folk flest, at humor og standup var frekk moro og en god latter i øyeblikkets nytelse.

Aldri hadde jeg forstått at standup var et våpen som ga makt. Ingen vet hva komikere kan finne på å si, og de blir litt untouchable. Ingen liker å bli hengt ut, gjort narr av, og fremfor alt ingen liker å bli ledd av. Kanskje har noen bedre selvironi enn andre, og kan tåle det. Å ta inn at satiren kan være intellektuelt utfordrende, ved å smake på at noen går voldsomt over streken. Men det har også en høy pris. Folk blir såret, støtt og fornærmet. Religiøs satire er eksplosivt, spesielt når det gjelder islam.

Jeg skal helt ærlig si at jeg har blitt veldig såret av vitser som "Jeg kommer aldri til å bli en god muslimsk kone, det er lenge siden jeg var ni år." Ikke syns jeg det er spesielt morsomt, og jeg gråter innvendig når vår troens-mor Aisha r.a., profetens kone, blir latterliggjort.

Men jeg forstår at det må sterke virkemidler til, for å skape nytenkning. For å skape debatt, for å tøye en altfor trang grense. Særlig når den grensa har fungert som en tvangstrøye for altfor mange, særlig kvinner.

Jeg påstår hardnakket at det foregår mye kulturelt misbruk i religionens navn, og at skjønnheten med islam, kjennes av alt for få. Og med de fakta på bordet, forstår jeg nå standup og satirens effekt.

På mange måter er jeg selv Shabana Rehman Gaarders motsats. Jeg er etnisk norsk konvertitt til islam, jeg har vokst opp i frihet, og hatt rett til å ta mine egne valg hele livet. Jeg har ikke trengt å kjempe for å få lov til å leve et vanlig liv, eller å gå igjennom de faser som all annen ungdom gjør. Å være norsk, likestilt og akseptert, lå på et sølvfat for meg. Det burde det gjort for alle nordmenn, uansett bakgrunn. Det lå absolutt ikke på noe fat for Shabana Rehman Gaarder. Hun har måttet sloss for de største selvfølgeligheter, som f.eks å få gå i fred på gata uten å bli mobbet eller kontrollert av mennesker som mener å ha en rett til å vurdere andres oppførsel eller handlinger. Jeg har ikke trengt å sloss, og jeg tør heller ikke provosere og utfordre på samme måten. Jeg våger ikke engang å stå frem med fullt navn og bilde i min blogg, fordi jeg vet hva uenige mennesker med oppblåst ego er i stand til å sette i gang.

Det er derfor jeg lærer mye om meg selv, i møtet med denne kvinnen. Som da hun skrev på sin twittervegg at taxisjåfører plager henne med islamsk morallære. Min første tanke var at "jo, det er jo viktig å minne frafalne muslimer på sannhetens vei og være en vennlig veileder". Min andre tanke var at "herre min, vi kan da ikke ha en drosjenæring som fungerer som et religiøst politi!". Hun får meg til å tenke, og utfordre mine egne tanker og "sannheter".

Boka "Blåveis- min vei ut av volden" har betydd veldig mye for meg. Jeg har selv opplevd å ha et kjærlighetsforhold som var usunt, og hennes velvalgte ord, slo meg midt i magen, så tårene sprutet. Først og fremst har boka hjulpet med å se håp, og frata meg skammen. Om veien tilbake - til å finne seg selv igjen. En som stakk fra islam og en som kom frivillig til islam - har allikevel et bånd; vi er sterke, norske kvinner som elsker, og som vil elske igjen. Som er glad i livet og oss selv. Som verdsetter frihet og menneskeverd, ytringsfrihet, demokrati og fred. Som er glad i fedrelandet vårt. Plutselig ble Shabana Rehman Gaarder en søster i mine øyne. En med-kvinne som ga meg en hånd å holde i, når jeg ikke så lyset i tunnelen selv.

Ironisk nok skulle kvinnen som jeg trodde talte mine verdier i mot, bli den som hjalp meg på rett kjøl igjen. Og vise meg at jeg ikke hadde forstått hennes budskap over hodet.

Vi trenger en feministisk og antirasistisk vaktbikkje - som nasjon og enkeltindivid, trenger vi Shabana Rehman Gaarder og hennes arbeide. For det er det som har gått opp for meg, da jeg knakk koden. Hun er på jobb og hun har en misjon. Og jeg tipper at hun er en helt annet person privat, og jeg er lei meg for at jeg brukte så mange år på å fordøye hennes budskap. Om femti år kommer vi alle til å kunne se effekten av hennes kunstneriske uttrykk, og kanskje forstå hvilken enorm innvirkning den har hatt på den kulturelle og religiøse debatten i Norge.

Selv om jeg har blitt djupt såra og vonbroten mang en gang,  er DU bare flott! Takk!


søndag 11. oktober 2009

Islam og moral


De værste uvenner kan bli de beste venner med rett intensjon

Asalamu aleikum,

Jeg leste i går et blogginnlegg fra Assad Nasir om temaet "islam og moral", og ble inspirert til å skrive en kommentar til hans uttalelser.

For det første blir jeg glad og mektig imponert hver gang høyt utdannete og godt integrerte innvandrere tør å sette islam i fokus på en positiv måte. Min generelle oppfattelse av andre "kjente" muslimer, er at de vedkjenner seg sitt "muslimske opphav", men bekrefter gang på gang å være så integrerte i norsk kultur, at de til slutt fornekter islamsk teologi og praksis. Man kan ikke være både óg, og dette oppfatter jeg som falskt og hyklersk. Som da advokat og politiker Abid Raja uttalete i moskeen under valgdebatt at "ja, vi er muslimer", mens han i avisintervju ber leserne om å slutte og oppfordre han til å be til Gud!? Forstå det den som kan? Nok om de andre - tilbake til herr Nasir.

Jeg liker godt at du etterlyser et samlingspunkt for liberal islam i Norge. Jeg, som norsk etnisk konvertitt har gått fra dør til dør i moskeer og muslimske miljøer og banket på, for å spørre om religiøst husly.

Kun masjid al-Rabita i Calmeyersgate har et adekvat tilbud til å ta i mot norske islam-interesserte;


  • De snakker norsk! 
  • De har vært her lenge nok til å forstå og være en del av norsk kultur 
  • De har drevet moske i Norge så lenge at de kjenner til alle utfordringere med å være muslim i Norge, som innvandrer eller konvertitt. 
  • De har en meget oppegående forstander som driver utstrakt frivillig arbeide for å råde og støtte de som søker hjelp og veiledning. 
  • De har høyt utdannete norske og arabiske kvinner som fungerer som undervisere/mentorer i religionsopplæringen.
Slik jeg ser forskjellen på fundamentalistisk islam og moderne islam, er mye slik Tariq Ramadan beskriver i boken "Europeisk islam". Vi må tilpasse oss dagens samfunn, landet vi bor i, miljøet vi ferdes i - men å bevare grunnstrukturen i islam. Jeg mener vi må definere sirkler av tro; hva må vi beholde og hva kan vi vanne ut? Hvor er jeg i mine sirkler? I kjernen eller litt lenger ut?

Sistnevnte er en utfordring fordi forskjellige kulturer møtes i en smeltedigel og blir "innvandrere" i Europa, og fordi det er så lett at fremmedfrykt og uvitenhet (innvandrerne i mellom) skaper økt segregering av minoriteter og blokkerer for full integrering, samtidig som det demmer opp for kulturell og religiøs konverservisme.

Det er faktisk ikke stor forskjell på kristendom og islam! Men du må kjenne din religion for å vite det! 

Norge går for å være et kristent land, men for de aller fleste medlemmene av statskirken, brukes deres medlemskap til seremonielle drop-in timer ved dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse og kanskje jul/påske. Kirken har blitt en del av vår kultur, ikke vår religion. Fordi statskirken er underlagt et offentlig budsjett og styringsverk, påvirkes også de religiøse føringene av moderne samfunnsutvikling og offentlige pålegg. Helvetet er utradert til å være en tilstand av "ikke-himmel", homofili er tvangsinnført som standard og homofile ekteskap skal godkjennes av den kristne guden i norske kirker. Javel, dem om det.

Islam har et klart og tydelig budskap - gjør som Gud ber deg om, fordi Han vil deg vel!
Alle profeter har gjennom tidene fått det samme budskapet overlevert: Ikke ha andre guder enn meg!

Moral står høyt i islam - det er faktisk hele vitsen med å være en troende! I tillegg til å adlyde Guds befaling, og Hans pålegg om hvordan samfunnet best kan struktureres, har hver og én en personlig plikt til å være bevisst sine handlinger og hvordan man oppfører seg mot andre. Omsorg, velferd, beskyttelse, tilgivelse, tålmodighet, rettferdighet, ærlighet, mildhet, kunnskapsrik og romslig er muslimsk adab (oppførsels) veiledninger.

Og så til poenget; Nasir setter likhetstegn ved å akseptere homofili, med å ikke be fem ganger om dagen. Han setter spørsmåltegn ved hvem som er en god muslim? Det kan jeg svare enkelt på: Den beste muslimen er den som er snillest med familien sin, den som kontrollerer sin tunge og sin hånd (uttalelser og gjerninger) , den som lærer seg Koranen og lærer den bort mm. Profeten ga mange uttalelser på grunnlag av hvem som var "den beste", etter hvilke prøvelser de sto i. Godhet og gudfryktighet var alltid en faktor.

Det som er helt sikkert er at Gud ser på din intensjon og dine gjerninger - det avgjør hvor god du er.

Det er klare kriterier for å være en muslim, Islams fem søyler definerer grunnmuren.

  • Tawheed (monoteismen) Trosbekjennelsen er grunnlaget for tawheed. Man må tro og mene at det bare finnes 1 Gud og leve etter dette, i tillegg at man tror fast på at Muhammad fvmh var Hans budbringer og profet.
  • Salah (den rituelle bønnen) Salah er pliktig alle muslimer, og den som ikke utfører sine bønner er ikke i en tilstand av ibæda (dyrkelse). Bønnen er seremoniell og er et jevnlig vitnesbyrd om Guds posisjon i våre liv, og vår kontinuerlige villighet til å underkaste oss Hans kjærlige omsorg. Bønnen er så viktig, at hvis du er ajour/i rute med dine bønner og er i en tilstand av renhet (uten store synder) når du dør, går du rett til Paradis, insha Allah (hvis Gud vil).
  • Sakat (velferdsskatt) Det er pliktig alle muslimer å hjelpe de fattige og trengende, alle som har formue må betale noen prosent skatt årlig til noen som behøver hjelp/mat. 
  • Hajj (pilgrimsreise) Det er pålagt alle muslimer å reise til Mekka og gjøre pilgrimsreise minst en gang i livet, om de har helse og milder til å klare dette.
  • Zaum (fasten) Alle muslimer som er friske og har helse er pålagt å faste i måneden Ramadan.
Dette er grunnkjernen i Islam. I tillegg kommer Islams trosartikler, som alle muslimer må forstå, akseptere og leve etter;


  • Allahs enhet. At det bare finnes 1 Gud og at Han er alt. Som tawheed ovenfor.
  • Koranen (Guds ord). Alle muslimer må annerkjenne at Koranen er fra Gud og uten tvil. Tolkninger skal skje og forekommer i varianter, men ingen må tvile på at budskapet er ekte. Gud har også sendt hellige skrifter før islam ble åpenbart, bla torah til jødene og to evangelier/salmer til de kristne. 
  • Profetene. Alle muslimer må godta at Gud har sendt flere profeter til folket gjennom alle tider, den første var Adam aleihi salam (fred være med ham), og den siste var Muhammad sallalahu aleihi wa selam (fred og nåde være med ham).
  • Englene. Er Guds tjenere og har ingen egen vilje, det finnes mange forskjellige engler med beskyttende og ivaretagende oppgaver.
  • Dommedag. Alle muslimer må tro at det finnes en oppgjørets time og vi streber for å korrigere vår balanse med gode gjerninger mot våre synder.
  • Qadr/skjebnen og evig liv. Alle som bekjenner seg til islam må godta at skjebnen er forutbestemt og beordret av Gud. Vi må godta våre liv og våre prøvelser slik de er pålagt oss, og valgt for oss. Alle muslimer må tro at det finnes et evig liv etter livet har på jorden, og at Guds vilje er at vi skal få Paradis og nyte et godt evig liv, når vi bruker vår gode vilje og gjør så godt vi kan.
Utover dette, kan man nesten gjøre som man vil :-). Her vil kultur, tradisjon, tolkninger og samfunnsstrukturer sette dagsorden for hvordan islam skal leves.

Utfra islams kilder har man funnet frem til islamsk lovgivning, som fungerer som rettsbok og veileder, bl.a i saker om det daglige livet.

Sharia er ikke en grusomhet fra helvete, slik man kan tro hvis man ser hva som skjer i såkalte "muslimske land", men det er en veileder ut fra Guds vilje. 

Dessverre er ikke alltid forvalterne av Guds ord, med riktig intensjon og nødvendig åndelig nivå, som i Iran. Sharia har klare retningslinjer for tolkning, som Koran, sunnah (profetens tradisjon), Ijma (konsensus om tolkning) og Qiyas (analoge tolkninger).

Et eksempel kan være at det er lov for å muslimer å ta hostesaft medisin med alkohol i, hvis legen mener dette er absolutt nødvendig. Det er i utgangspunktet forbudt for muslimer å innta alkohol, men det er fordi beruselse ses på som en trussel mot religiøs praktisering. Ingen blir full av å ta hostesaft i foreskrevne doser, derfor er det ingen synd for en syk muslim å drikke Cosylan.

Alle andre spørsmål en muslim står ovenfor i dagliglivet blir en individuell vurdering.
Om jeg klarer å be fem ganger om dagen, om jeg velger å gå med hijab, om jeg gir mat eller penger til min fattige nabo, om jeg  viser tålmodighet når jeg har vondt for det - er opp til meg. Det er min religiøse motivasjon som gir meg styrke.

Jeg anser meg selv som en moderne muslim. Jeg bruker ikke ordet liberal, fordi jeg i flere debatter ser at liberal likestilles med kirkens liberaliserings utvikling. For meg er det rystende hvor lite kirkens praksis har med Guds ord å gjøre, og også en av hovedgrunnene til at jeg forlot statskirken selv og dro ut på åndelig shopping i minoritetskulturer.

Jeg vil gjerne delta, starte, samarbeide, jobbe for et fellesskap av moderne muslimer, som ønsker å favne islamsk vakre kjerne med det moderne samfunnets sivilisasjon, velferd og fredsprinsipper. Jeg er overbevist om at det er veien å gå.

Som jeg ofte sier; vi må gå i profetens fotspor, ikke i skoene hans!

Allahu Aleem! (Gud er den Allvitende).


Hvor langt ut blir ringene stille vann?

lørdag 10. oktober 2009

Spøkelseskladden



Asalamu aleikum!

Jeg så en slik en i går, en spøkelseskladd som gikk bortover Youngstorget med mange barn i hendene. Jeg ble sjokkert når jeg så at en somalsk barnehageansatt med full tildekning, gikk på tur med en annen norsk barnehageansatt og en hel bøle med unger. Jeg ble sjokkert fordi dette er Norge, fordi vi har sterke motreaksjoner på ikke-norsk oppførsel og fordi det er mindre enn et år siden det gikk brennhete hijab diskusjoner i media og på hvert gatehjørne, for eller mot hijab. Niqab er ofte mer forhatt enn hijaben, som dekker hele ansiktet, med kun en liten brevsprekk til øynene.

Jeg kjente at jeg selv ble provosert, jeg tok opp kameraet og tenkte når jeg går forbi skal jeg knipse et bilde av dem og blogge om hvor mye jeg misliker niqaben. Jeg dro opp kameraet og holdt meg klar, men da jeg kom ganske nærme, ser denne kvinnen rett på meg og smiler og vinker til meg, og hun sier "asalamu aleikum" bak sitt sorte forheng. Jeg ser hun smiler fordi øynene hennes blir små striper som svinger seg oppover i ytterkanten.

Jeg ble dypt rørt. Som norsk muslim blir jeg ofte uglesett i gatene for min kledsel. Jeg kler meg variert, men alltid innefor den islamske hijab kodeksen, med dekkende klær og hodeplagg. Svært sjelden hilser folk på meg, som ikke kjenner meg. Selv om muslimer har "hilseplikt" til hverandre, og "den beste muslimen er den som hilser først" - er dette ofte en kulturell greie, der pakistanere f.eks glaner olmsk på meg og lurer på hvorfor i all verden jeg hilser på dem. Men de somalske kvinnene - wow - de hilser, og de hilser først.. *flau

Så fra å være provosert over denne sorte nesegardinen, ble jeg rørt til tårer og jeg så alle barna som vinket og smilte og var totalt uanfektet av hennes antrekk. Hva provoserte meg så sterkt? Den totale annerledesheten? Det uforståelige i å skjule hele sin identitet og sitt ansikt?

Det var da jeg skjønte det, jeg har en fordom, og den er klar til å utfordres. Bring it on..


onsdag 7. oktober 2009

Profeten Muhammads (fvmh) siste tale


The Sermon of The Holy Prophet on His Final Pilgrimage to Ka'aba

(Peace and Love of Allah may eternally descend upon Him and His Pious Family and Companions)

"All praise is due to Allah, so we praise Him, and seek His pardon and we turn to Him. We seek refuge with Allah from the evils of ourselves and from the evil consequences of our deeds. Whom Allah guides aright there is none to lead him astray; and there is none to guide him aright whom Allah leads astray. I bear witness that there is no God but Allah, the One, having no partner with Him. His is the sovereignty and to Him is due all praise. He grants life and causes death and is Powerful over everything. There is no God but Allah, the One; He fulfilled His promise and granted victory to His bondsman, and He alone routed the confederates (of the enemies of Islam).
O’ People! Listen to my words, for I do not know whether we shall ever meet again and perform Hajj after this year. O’ Ye people! Allah says, O’ people We created you from one male and one female and made you into tribes and nations, so as to be known to one another. Verily in the sight of Allah, the most honoured amongst you is the one who is most God-fearing. There is no superiority for an Arab over a non-Arab and for a non-Arab over an Arab, nor for the white over the black nor for the black over the white except in God-conciousness.
All mankind is the progeny of Adam and Adam was fashioned out of clay. Behold; every claim of privilage whether that of blood or property, is under my heels except that of the custody of the Ka’bah and supplying of water to the pilgrims, O’ people of Quraish, don’t appear (on the Day of Judgement) with the burden of this world around your necks, whereas other people may appear (before the Lord) with the rewards of the hereafter. In that case I shall avail you naught against Allah.
Behold! All practice of the days of ignorance are now under my feet. The blood revenges of the days of ignorance are remitted. The first claim on blood I abolish is that of Ibn Rabiah bin Harith who was nursed in the tribe of Sa’ad and whom the Hudhayls killed. All interest and usurious dues accruing from the times of ignorance stand wiped out. And the first amount of interest that I remit is that which Abbas ibn Abd-al Muttalib had to receive. Verily it is remitted entirely.
O’ people! Verily yor blood, your property and your honour are sacred and inviolable until you appear before your Lord, as the sacred inviolability of this day of yours, this month of yours and this very town (of yours). Verily you will soon meet your Lord and you will be held answerable for your actions.
O’ people! Verily you have got certain rights over your women and your women have certain rights over you. It is your right upon them to honour their conjugal rights, and not to commit acts of impropriety, which if they do, you are authorised by Allah to separate them from your beds amd chastise them, but not severely, and if they refrain, then clothe and feed them properly.
Behold! It is not permissible for a woman to give anything from the wealth of her husband to anyone but with his consent.
Treat the women kindly, since they are your helpers and not in a position to manage their affairs themselves. Fear Allah concerning women, for verily you have taken them on the security of Allah and have made their persons lawful unto you by words of Allah.
O’ people! Allah, the Mighty and Exalted, has ordained to every one his due share (of inheritance). Hence there is no need (of special) testament for an heir (departing from the rules laid down by the Shari’ah).
The child belongs to the marriage-bed and the violator of wedlock shall be stoned. And Reckoning of their (deeds) rests with Allah.
He who attributes his ancestry to other than his father or claims his clientship to other than his master, the curse of Allah is upon him.
All debts must be repaid, all borrowed property must be returned, gifts should be reciprocated and a surety must make good the loss to the assured.
Beware! No one committing a crime is responsible for it but himself. Neither the child is responsible for the crime of his father, nor the father is responsible for the crime of his child.
Nothing of his brother is lawful for a Muslim except what he himself gives willingly. So do not wrong yourselves.
O’ People! Every Muslim is the brother of every other Muslim, and all the Muslims from one brotherhood. And your slaves; see that you feed them with such food as you eat yourselves, and clothe them with the clothes that you yourselves wear.
Take heed not to go astray after me and strike one another’s necks. He who (amongst you) has any trust with him, he must return it to its owner.
O’ people! Listen and obey, though a mangled Abyssinian slave is appointed your Amir, provided he executes (the Ordinance of) the Book of Allah among you.
O’ people! No Prophet would be raised after me and no new Ummah (would be formed) after you.
Verily I have left amongst you that which will never lead you astray, the Book of Allah, which if you hold fast you shall never go astray.
And beware of transgressing the limits set in the matters of religion, for it is transgression of (the proper bounds of) religion that brought destruction to many people before you.
Verily, the satan is disappointed at ever being worshipped in this land of yours, but he will be pleased by obedience in anything (short of worship that is) in matters you may be disposed to think insignificant, so beware of him in your matters of religion.
Behold! Worship your Lord; offer prayers five times a day; observe fast in the month of Ramadhaan; pay readily the Zakat (poor due) on your property; and perform pilgrimage to the House of God and obey your rulers and you will be admitted to the Paradise of your Lord.
Let him that is present, convey it unto him who is absent, for many people to whom the message is conveyed may be more mindful of it than the audience.
And if you were asked about me, what would you say?"
They answered, "We bear witness that you have conveyed the trust (of religion) and discharged your ministry of Prophethood and looked to our welfare."
Thereupon Allah’s Messenger (may peace be upon him) lifted his forefinger towards the sky and then pointing towards people said:
"O’ Lord: Bear Thou witness unto it.
O’ Lord: Bear Thou witness unto it." (Khutbat-ul-Hajjatul Wida, Seerat Ibne Hesham)

Vil du lære mer om islam?



Lørdag starter en studiesirkel for kvinner i moskeen Rabita i Oslo. Velkommen!

Hør og les denne nydelige surahen (Koran verset)




tirsdag 6. oktober 2009

Mitt islam

Asalamu Aleikum!

Overskriften får meg til å tenke på Karen Blixens "Mitt Afrika". I likhet med henne, har jeg reist i et relativt ukjent landskap for mine landsmenn, og opplevelsen har vært sterk og gripende. Jeg ønsker å dele denne med andre, som ikke har vært der, og de som lurer på hvorfor min fascinasjon er så enorm.




Jeg er norsk, har vokst opp i full frihet med alle muligheter. Selvsagt har familiære og økonomiske begrensninger vært til stede, det er mye som kunne vært annerledes i min oppvekst og mitt voksenliv - allikevel anser jeg meg selv som en særs heldig kvinne, med større grunn til å være takknemlig og lykkelig, enn mange andre rundt om i verdens kriker og (av)kroker. Allikevel hadde jeg altså noen "hull" i min tilværelse. Jeg hadde en sterk søken etter å få alle mine brikker til å danne et mindre abstrakt bilde, i dette livets puslespill. Jeg har alltid lurt på hvem denne Gud egentlig er, og hvorfor Han har satt mine ben her på jorda. Har aldri funnet ro eller tilfredsstillelese i ambisjonsløse rutiner, og min søken har ført meg på mange spennende utflukter. Noen fysiske, til andre land og i møte med eksotiske mennesker, andre mer på det indre plan; med personlig fordypning i tekningen kunst og psykens teorier. Jeg fant ingen Gud i filosofien, i sosiologien, i kriminologien, i psykologien, i politikken eller i teologien.

For jeg fant ikke min Gud i kirken. Jeg fant Han i hjertet mitt. Jeg fant Han da jeg søkte som hardest, og ba om å bli vist - det jeg ikke kunne finne. Meningen med livet mitt.

Når jeg skal fortelle deg om islam velger jeg å bruke begrepet "mitt islam". Det gjør jeg fordi jeg først og fremst uttaler meg på vegne av meg selv, dernest fordi du vil møte mange muslimer som er uenige med mine synspunkter. Noen vil sikkert gå så langt som å påstå at jeg ikke kvalifiserer som muslim.

Religiøse doktriner er makt satt i system, og verken makthaverne eller tilhengerne kan redegjøre saklig for årsak eller sammenheng i sin agenda. Dessverre har slike systemer skadet flere mennesker enn de har gjort godt, og jeg er derfor ikke redd for å si det andre ikke vil høre - vi må bruke hodet og hjertet, og aldri følge blindt! Karismatiske ledere, mennesker som påberoper seg å ha gudommelige rettigheter, udemokratiske systemer som undertrykker, misbruker og skader sitt folk - er ikke Guds vilje. Det nekter jeg å tro på, for min Gud er god, og mitt islam er vakkert. La meg fortelle..

Gjennom alle tider har Gud sendt påminnelser til menneskene, Han har sendt engler til profetene med klare budskap og veiledninger. Moses fikk det på steintavler, mens Profeten Muhammad fvmh (fred være med han) fikk veiledningen i inspirativ diktform. Alle profeter har fått sin veiledning i sin tids form, og hadde profeten Muhammad levd i dag, lurer jeg på om han hadde fått en åpenbaring i form av skrivekunst og bloggform, billed eller brukskunst eller kanskje et musikalsk uttrykk? Det er ikke blasfemi å leke med slike tanker, kjære- hvis du føler deg provosert, så les noe annet enn min blogg.

Jeg elsker profeten Muhammad (fvmh) dypt og inderlig, han var en redelig, ærlig, kjærlig og omtenksom mann. Han ledet et folk inn i islam, som før hadde levd i avgudsdyrkelse, og grusomt moralsk anarki. For å elske han, må man bli kjent med han. Vi har historier, fortellinger og beskrivelser om hans liv og virke, slik de kristne har om Jesus (Isa) r.a. (må Gud være fornøyd med han). I motsetning til nye testamenter i en hellig bok, er fortellingene om profeten Muhammad fvmh skrevet ned av troverdige kilder, som alle har bevitnet ordrett hva han sa og forklarte. Disse fortellingene finner du i profetens sirah (biografi) og hadith (religiøse veiledninger) samlet i flere verk. De mest kjente er Sahih Bukhari, Sahih Muslim, Abu Dawud, Al-Thirmidihi. Det finnes flere samlinger som anses mulig troverdige/mindre sikre.

Koranen er Guds åpenbaring, ordrett diktert av engelen Gabriel til profeten Muhammad fvmh. På hans tid var det ansett som høyt respektert og verdifullt å sitere vakkert klingende dikt og strofer, en ren kunstsport. Fordi profeten selv ikke kunne lese eller skrive, ble det viktig å resitere Koranen utenat og øve andre på å gjøre det samme, så ingen skulle glemme noe eller si noe feil. Etter at hele Koranen var ferdig overlevert ble alt samlet, og den endelige versjonen ble sluttskrevet av bl.a. Uthman r.a. den fjerde kalifen etter profetens død.

Koranen er en klar veiledning til troende, gjennom alle tider. Hadith og sirah støtter forklaringene og veiledningen om Guds komplette tro - islam. På arabisk finnes ikke ordet religion, fordi det finnes bare én sann tro - deen - som er åndelighet/religiøsitet - nemlig islam. Nettopp dette beviser for meg at det er tro og overbevisning vi snakker om, og en livsveiledning.

Hadde ikke islam hørtes mindre skummelt ut, om vi kalte det "Mortens åndelige livsveiledning"? Det er i grunn det vi sier når vi sier Muhammad rasool Allah = Muhammed, Guds budbringer.

Siden jeg er hellig overbevist om at Gud er god - er alle Hans påbud og veiledninger til det beste for oss mennesker. Allikevel glemmer mange et svært viktig punkt - Gud er ikke et menneske. Fordi Hans ord er hellige, men er gitt til folket for at de skal forstå (ref. Koranen: dette boken er åpenbart på arabisk så dere skal forstå den) og at de skal få en korrekt veiledning.

Guds ord har en intensjon. Denne er jeg svært interessert i å forstå.

Når jeg ser små barn sitter på madrassaer (religiøse skoler) og pugger Koranen utenat, og får pisk når de resiterer feil, får jeg lyst til å gråte. Det finnes ikke noe kjærlig eller åndelig over å blindt pugge ord og lyder, uten å forstå deres bakgrunn, betydninger og årsaker. Og det er en stor synd å utøve vold og skremme og skade barn, fysisk eller psykisk.

Det finnes utallige eksempler på religiøst hysteri, der regler og forbud har hovedfokus. Det skal gjøres "sånn" og ikke "sånn". Særlig de strengeste linjene i islam, som den konservative salafi bevegelsen, predikerer et asketisk og ekstremt fundamentalistisk levesett. Kvinners rettigheter og levekår er begrenset til strengere veiledning enn på profetens egen tid! Det mest brutale eksemplet jeg har hørt er om en mann som ga sin kone brudegave/mahr at etter bryllupet skulle hun aldri gå ut av huset igjen! Hans intensjon var at hun skulle få være så tildekket/anstendig at hun aldri igjen skulle bli utsatt for å bli glodd på av andre menn eller bli utsatt for noe utrygt utenfor hjemmet. Og da snakker vi om å ta "hijab" svært mye lenger enn dens veiledende intensjon. Etter min mening, så langt at det heller i motsatt virkning - frihetsberøvelse og psykisk terror. Fra ønsket om velsignelse, til en stor synd. Vips..

Det som frustrerer meg mest og samtidig gjør meg trist, er at få muslimer jeg har møtt, har forståelse for etiske vurderinger. Altfor få har fått lov og lært å tenke selv!

En lærd imam som er utdannet i Koranens forståelse, profetens historie og gjenfortellinger, jobber med å gi folk livsveiledning av i dag. Gjennom alle tider har de troende søkt råd om Guds vilje. For å kunne gi rett råd, trenger den lærde/ælimen å kjenne alle detaljer rundt saken, for å så diskutere den opp mot kildene og ta en helhetsvurdering. I en slik vurdering skal de mest grunnleggende verdiene og påbudene i islam ligge til grunn, for så å ta hensyn til tid, sted, situasjon, hvem som er involvert og hva intensjonen er. Denne vurderingen er vanskelig, og nettopp derfor gis det råd i hytt og vær. Ofte med katastrofale følger for de som følger blindt, eller som ikke har kunnskap nok om islam, utdanning eller evne til å tenke sammensatt. Jeg påstår at to ulike handlinger kan ha samme intensjon, og at vi må vise større toleranse for hverandres ulikeheter og ønske om å tilfredssstille vår Gud og Skaper.

De som påstår at Islam har 1 vei og 1 måte å gjøre ting på, har ikke forstått dybden og rikheten i Guds religion.

Min oppskrift for å finne ut om noe er "rett" i islam, er som følger;

- Hvor står det i Koranen eller sunnah (profetens tradisjon)?
- Hva var intensjonen med dette påbudet/forbudet/anbefalingen?
- Hvor hører dette hjemme (islams fem søyler, lovgivning/sharia, eller hverdagslivet)?
- Hva gjorde profetens følgesvenner/sahaba?
- Hvordan har kjente ælims/lærde tolket dette gjennom tidene?
- Hva er de forskjellige sidene ved saken?
- Hvem gjelder dette?
- Er resultatet godt?

Mitt islam er kjærlighet, mitt islam kan ikke eller skal ikke skade, undertrykke, skremme eller håne noen av Guds skapninger. Mitt islam er vakkert. Fordi Gud er god og full av kjærlighet og nåde, rettferdighet og velsignelser Insha Allah.



Bare for i dag - kikk deg rundt og se på naturen, på menneskene og tenk "Hva er meningen med at jeg er  her?" Koranen slår tydelig fast; For de som vil tro, finnes det klare tegn.

Ha en god dag!

onsdag 30. september 2009

Bryt tabuene, la oss snakke om det!

Asalamu Aleikum!

Jeg sitter og leser denne boken, om igjen. Har lest den flere ganger før, men jeg tar den frem igjen og funderer litt på hva det faktisk står der. Jeg har lenge hatt en indre kamp i meg, om islam er en kvinneundertrykkende religion - eller ikke. Islam er perfekt, slik jeg har skrevet en del om før, men muslimer er mennesker med feil og mangler - som alle andre mennesker. Det muslimske ekteskapet står det skrevet mye om i bøker om Islam. I virkeligheten kan verden se litt annerledes ut for enkelte.



Grunnen til at jeg trekker frem denne boka, er at Den islamske informasjonsforeningen (DIIF) har gitt ut boken, som er en oversettelse av britiske Ruqayya Waris Maqsoods bok. Den har også tillegg og omskrivninger etter norske forhold, bl.a lovgivninger og praksis.

Boken helliger ekteskapet som en kjærlig institusjon

Den omtaler kvinner og menn som likeverdige skapninger, som i sin gudfryktighet søker å gjøre alle til lags, først og fremst sin Skaper, deretter sin ektepartner, familie, naboer og venner o.l.  Boka tar for seg områder som ekteskapsrollene, profetens historie, seksualopplæring, takt og tone i tillegg til å være en sterk, feministisk oppfordring til å behandle kvinnene godt. Som "hjemmets dronning", slik vår elskede profet oppfordret.

Men jeg siterer allikevel fra side 79, siste avsnitt;

"En god muslimsk kone vil ikke prøve å tilrane seg mannens lederstilling i familien. Men likevel er det mange kvinner som gjør det, og mange av dem lykkes. De sliter ut mennene sine gjennom stadig å klage på dem, eller ved å fremheve hvor fantastiske de selv er, i motsetning til mannens feil og mangler. Det kan være vanskelig å leve sammen med slike kvinner som bryter ned respekten for mannen. Stadig kritikk frembringer usikre, ubesluttsomme menn. Du husker kanskje selv hvordan de kritiske, ydmykende lærerne på skolen fikk elevene til å føle seg underlegne... ...En kone som bare ser mannens mangler, må ikke glemme hvor vanskelig det er å ha lederrollen, og hvor lett det er å gjøre feil."


Jeg har ikke ord for hvor provoserende jeg syns slike utsagn er. En leder skal vise lederegenskaper, og som boka flere andre steder påpeker - respekt er noe man opparbeider seg og får fordi man fortjener det, ikke fordi det er en Gudegitt gave å stå over andre. "Ansvarlighet" er nøkkelordet - ikke makt for maktens skyld. Kritikk og maktdemonstrasjon er ingen god lederegenskap, det er en hersketeknikk. Ofte utspilles det mye maktkamper i det skjulte, nettopp fordi et udemokratisk miljø er usunt og demrer opp for frustrasjon. Er det sunt? Nei, jeg mener det er svært usunt å leve slik.

Boken påpeker videre at vold mot kvinner er strengt forbudt, både fysisk og psykisk. At flerkoneri er forbudt i Norge og kun anbefalt under helt spesielle vilkår som ikke synes å kunne oppfylles i dagens samfunn. At homofile skal behandles med respekt, selv om homofil praksis i islam er forbudt. At det er tradisjon å søke råd og veiledning når ektepar sliter med å løse problemene eller holde sammen.

Men hva skjer faktisk i Norge i dag? "Nei, ikke blant de religiøse!" Neivel?

Det er unødvendig å fremlegge statestikker og levekårsundersøkelser, som viser til hvordan muslimer lever i Tyrkia, Asia, Midt-Østen, Nord-Afrika og Afrika. Det er et bekreftet flertall av kvinner som opplever ufrihet, vold, psykisk press og manglende rettigheter. Disse kulturelle tradisjonene lever videre i Norge gjennom slekters gang, og familiegjenforeningsrettigheter (nye innvandrere).

Jeg kjenner personlig norske konvertitter som lever eller har levd i forhold som har gjort dem psykisk syke. Jeg er ikke statistiker, og jeg  ønsker ikke å svartmale mine "egne", men la oss for Guds skyld snakke om det? ER det flere muslimske kvinner enn etnisk norske som undertrykkes hjemme? Trolig!

Når skal moskeene og DIIF holde samlivskurs for muslimer i Norge, så vi får rensket ut kulturell søppel og begynt å leve slik Gud mente vi skulle?
Når skal folk flest se kvinner og menn som likeverdige invidivid, med like rettigheter til god, human behandling?

Jeg bare spør..

Hvis din unnskyldning er at "dette er vår kultur", så er det min kulturelle unnskyldning også - vi kvinner står opp for oss selv her i Norge, og har en lang historie bak oss som bekrefter dette.

I miljøet påstås det at å snakke om det påvirker negativt, og at de "fleste" er flotte mennesker som lever lykkelig alle sine dager. Les feministisk litteratur de siste 250 år, les gjerne Camilla Collett så vet du - at kvinner aldri har hatt det godt uten kamp.

Jeg tror at hvis ingen våger å snakke om det, skjer ingenting. Kvinner må selv si nei (slik Mary Wollstonecraft påpekte) ellers lever ukulturen videre. Det koster blod, svette og tårer, men det er en investering i kvinners velferd i dag og for fremtiden.

Stå frem - stå opp - si nei!

søndag 27. september 2009

Hvor kommer ondskapen fra?

Aslamu Aleikum wa Rahmatullahi wa Barakathu!
Jeg hilser deg med fred og Guds nåde og velsignelse!

Fredag 25.09. sto artikkelen "Ondskapen kommer snikende" i A-magasinet. Den beskriver psykologen Philip Zimbardos arbeide med forskning og studier av ondskap i menneskesinnet. Enten man tror på Gud, Djevelen eller mennesket, er det fleste av oss enige om at det finnes ondskap i denne verden. Noen av oss er opptatt av å holde den på lang avstand.

I islam står dette temaet sentralt i skapelsesberetningen. Gud skapte først jorden, så engler, dyr, jinn (åndevesener) og til slutt menneskene.  Før menneskene kom til jorden hadde jinn levd på jorden. Guds skapninger er forskjellige, med ulik intensjon av sitt skaperverk. Engeler for eksempler har ikke fri vilje og har ingen instinkter, de er Guds tjenere. Dyrene derimot har instinkter, men ingen fri vilje. De følger sine instinkter for å overleve, men de er ikke satt på en troskapsprøve slik menneskene og jinn er.

Jinn er usynlige røyk-vesen/ånder som lever sine paralelle liv med menneskene her på jorden. Det finnes i følge historien gode og onde jinn. Det påstås at det finnes troende muslimske jinn også. Mest kjent er de onde jinn, som kan skape sykdom og ondskap ved å barikadere seg i hus eller menneskesinn. Denne troen/overtroen eksisterer spesielt i land der tro og praksis av magi står sterkt, som Nord-Afrika og Midt-Østen. Men det var ikke jinn jeg skulle snakke om i dag, det er menneskene.

Da Gud skapte det første mennesket, Adam, ble jinnen Iblis svært sjalu. Han hadde vært en god jinn, som elsket Gud og fikk lov å være mye sammen med Gud og englene. Når Adam sto frem, sa Gud at alle andre skapelser skulle bøye seg for Adam for å vise han respekt. Alle unntatt Iblis bøyde seg, og Gud befalte han igjen å følge Hans ordre. Iblis nektet, og Gud forviste han. "Du er ikke lenger under min beskyttelse", sa Gud, og Iblis lovet å bruke sitt liv på å ødelegge for menneskene. Han skulle lokke og lure menneskene til å være Gud ulydige og spre sin ondskap.


"Det må du bare gjøre", sa Gud. "For de som er mine (de troende) får du aldri, men de som ikke er mine (fornekterne) de kan du bare ta".

 Og slik startet kampen mellom det gode (Guds vilje) og det onde (Iblis/Sheitan/Djevelens vilje).

Muslimene tror at mennesket er skapt med både instinkter og fri vilje. Derfor har vi en stor prøvelse i dette livet. Vi må velge det gode, hvis vi vil ha det. Og for det er vi lovet stor belønning av Gud. Men vi er også lovet straff hvis vi velger det onde. I hvilken grad menneskene klarer å være gode og gjøre godt, viser hvor stor tro og villighet de har, til å nettopp temme sitt ego. For menneskets sjel, det indre egoet vårt, er fristet av egenrådighet, misunnelse og vonde følelser. Når Iblis kommer å frister oss, hvisker han inn i øret: "Bare gjør det, du har jo fortjent det hehehe", og tankene og følelsene begynner å bygge seg opp til å nettopp gjøre det man vil. Uten å tenke på konsekvenser, tenke på andre og ikke minst tenke på hva Gud har sagt og bedt oss gjøre. Gud har ikke kommet med anbefalinger for anbefalingenes skyld. De er alle kommet av en svært viktig grunn, at Han vil oss vel! Ofte kjenner vi ikke alle årsaker til Hans påbud eller forbud, men vi har tillit til at Han vet best, og vi bruker uttrykket Allahu Aliim. Gud er den Allvitende.

I artikkelen nevnes syv skritt mot ondskap, og jeg syns det var interessant å se disse i sammenheng med Islams anbefalinger om å beskytte seg mot ondskapen/Sheitan.


  1. Å ikke gjøre noen ting
  2. Å holde seg ganske nær dine idealer
  3. Å respektere autoriteter og adlyde regler
  4. Å dele ansvaret
  5. Å bli en lagspiller
  6. Å sette pris på slekten og likesinnede
  7. Å rettferdiggjøre den gode ideologi


Å ikke gjøre noen ting er en stor synd for en troende. Den som tror må bevise dette gjennom handling. Muslimer er pålagt å utføre hardt arbeid for å tjene sin Gud, hjelpe medmennesker og stå opp for Guds vilje og godhet. Å forholde seg passiv, der man plikter å hjelpe, er en stor synd. Hvis man kommer over en situasjon der et annet menneske behandles dårlig, har man plikt til å gripe inn og hjelpe, selv om det skulle koste deg selv mye. Skulle man til og med bli drept selv i et forsøk på å hjelpe andre, i Guds navn, vil den troende bli belønnet med Paradiset i det evige livet. Den som er feig og nekter å hjelpe, får ingen belønning for noen av sine forsøk på halvveis hjelping. Dette står nevnt i Koranen, der de troende ble beordret ut i kamp for å beskytte seg og sine familier, da de ble forfulgt og drept for sin tro. Derav Jihad begrepet, hellig krig.

(Det har ingenting med dagens politiske terrorisme å gjøre, det finnes ikke noe hellig over dem. Det finnes ikke engang noe Khalifat i dag (muslimsk rike med muslimsk leder), slik det gjorde på den arabiske halvøy rundt tusentallet.)

Å holde seg ganske nær sine idealer - er svært farlig for den som vil holde seg på den rette vei. Profeten selv uttalte: "Gå det ulovlige ikke nære". Det betyr bl.a. at muslimer ikke går på pub og drikker brus. Det betyr også at kjærester ikke sover sammen, eller er alene sammen. Det betyr at alle troende må holde hodet klart og være seg bevisst sine handlinger hele tiden, for å ikke trå feil. Det er en illusjon å tro at et menneske kan stå i mot fristelser hvis man holder dem rett foran nesa i lang tid. Nettopp derfor må man være så nær idealet som mulig, ikke "ganske nær".

Å respektere autoriteter og adlyde regler. I utgangspunktet høres dette som en god ting å gjøre, men blind adlydelse er livsfarlig! Da engelen Gabriel/Jibril kom til profeten første gangen, sa han "Iqra!" Det betyr lær, les, studér, søk kunnskap! Tiden før islam var preget av mye grusomhet og folk hadde ikke et bevisst forhold til sin tro. De fulgte ukritisk overtro og tradisjoner, og sine egne lyster. Dette medførte igjen et samfunn uten god moral, der syke, svake, kvinner og barn ble behandlet svært dårlig.

Gud lærte oss å tenke igjen - bruke hodet, hjertet og lytte til Hans budskap. Det finnes også ingen ekte autoriteter unntatt Gud, og i trosbekjennelsen sier alle muslimer: Jeg sverger på at det ikke finnes noen guddom enn den Ene Gud (Allah), og jeg sverger på at Muhammed var Hans sendebud.

Vi er pålagt å vise høflighet og god oppførsel mot vår familie og andre mennesker, spesielt eldre. Men denne respekten må aldri forveksles med å følge en autoritativ leder som villeder deg. Den som gjør eller sier noe mot Guds vilje, skal man ikke følge uansett. For deg selv er du ansvarlig, og med alt. Dine gode og onde handlinger skal telles opp på dommedag, og ingen kan redde deg fra dette eller ta din byrde. (ps-bønner fra andre og spesielt forbønn fra profeten, kan gi nåde).

Religiøse ledere og spesielt familie autoriteter og religiøse lærere, har et overordnet viktig ansvar for å utvikle de troendes forståelse av Guds vilje, og ikke putte seg selv i den autoritative rollen. Med påfølgende maktmisbruk.

Å dele ansvaret, går heller ikke i islam. Hver og en skal stå for sine egne handlinger. Som i norsk straffelov straffes til og med medskyldighet, deltagelse ved påvirkning, psykisk press eller passive handlinger.

Å bli en lagspiller kan være en styrke og en utfordring. Sammen er vi sterke, men sammen mister vi også vår subjektive bevissthet, til den kollektive ansvarsfraskrivelse. Jeg personlig tror at bønnen er et viktig middel for å komme tilbake til sin egen lille verden og sette sine moralske gjerder på plass, etter press fra øvrigheten. Fem daglige bønner til faste tider, gir rom og tid for å summe seg og ta til vett igjen.

Å sette pris på slekten og likesinnede er i seg selv en naturlig og viktig del for mennesker som trenger hverandre for å leve. Vi liker å tro at vi er individualister, men vi trenger mikro og makrosamfunn for å eksistere, i allefall på en sivilisert måte. Fellesskapet er en viktig del for alle mennesker, for trygghet, velferd og omsorg. Men vi må aldri la sekterisme eller fremmedfrykt stenge for gjestfrihet eller vennlighet ovenfor annerledeshet og mennesker som søker oss. Islam pålegger alle muslimer å vise toleranse, åpenhet og gavmildhet for andre, hjelpe reisende og være en god vert/vertinne. Spesielt oppfordret profeten Muhammad (må Guds fred og velsignelse være med ham) i sin siste tale, at alle mennesker er like, og ingen farge eller rase står over en annen. Vi er alle Guds skapninger.

Å rettferdiggjøre den gode ideologi brukes som sistnevnte skritt mot ondskap. Jeg har ingen tro på "målet helliggjør middelet" etikk, og jeg føler at islam nettopp oppfordrer oss til å tenke, være bevisste, søke kunnskap og ville gjøre det gode - hele veien. Vi som er muslimer, ønsker å leve etter Guds vilje, fordi vi faktisk tror at Han vet best. At Han elsker oss, og vil oss vel. At Han har gitt oss livet på jorden for å se om vi faktisk velger det gode når vi har mulighet til å velge akkurat hva vi vil. Om vi ber om tilgivelse når vi trår feil, fordi Han vet at vi kommer til å gjøre det, gang på gang. Enkelte media omtaler islam som en religiøs doktrine, en farlig ideologi der tro, politikk og maktsystemer er blandet sammen i en ondskapens akse. Jeg er enig i at det finnes mye ondskap i verden, men den har menneskene skapt selv.

Ikke mer enn noe annet ønsker jeg at folk skal få vite sannheten, være seg bevisste, søke godhet og vilje tili å leve i harmoni med seg selv, sine medmennesker og sin Gud, hvem den nå måtte være for akkurat deg. For meg er det Allah swt.



Ondskap kan være så mangt, hold deg våken!

lørdag 26. september 2009

De forbaska kjønnsrollene

De siste dagene har det gått hardt for seg i media, med å latterligggjøre den svenske konen til det amerikanske popikonet Paul Anka, nemlig Anna. Hun lever et liv i sus og dus i Hollywood, og kommer med noen brennbare uttalelser til bl.a. underholdningsbransjens' Skavlan.

"Kvinner er ansvarlige for å tilfredsstille sin mann seksuelt, og gjør de ikke det, må de akseptere at han er utro", sier Anna.

Slike uttalelser får skandinaviske feminister til å se rødt, og da mener jeg feminister av begge kjønn. Skandinavia ligger lengst fremme i verden når det gjelder likestilling og kvinnefrigjøring, og våre mødre, bestemødre og oldemødre har kjempet en beinhard kamp, som vi i dag kan nyte godt av. Allikevel er ikke kampen over, vi har fortsatt ikke likelønn, og kvinner diskrimineres og misbrukes den dag i dag. Selv her.

Når jeg hørte uttalelsen, måtte jeg flire litt. Jeg tenkte "åh, nå blir det bråk". Men bråket har nesten uteblitt. Istendenfor å ta uttalelsen seriøst, har hun blitt offentlig hengt ut og ledd av istedenfor. Og istedenfor å rette fokus mot hvordan den seksuelle relasjonen mellom mann og kone er, og "burde" være - har Anna mest av alt blitt gjort narr av pga sin noe spesielle navnkombinasjon, som på svensk blir "Dolly Duck".

- Og da lurer jeg på, hva mener folk flest om sex innenfor ekteskapet?

Da jeg konverterte fikk jeg høre fra diverse hold at som kvinne i Islam, hadde jeg mange rettigheter og plikter i et eventuelt ekteskap. Da jeg fikk høre om disse, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Litt som medias reaksjon på Anna Anka.  Mine rettigheter var at jeg skulle bli forsørget økonomisk av ektemannen, at jeg ikke trengte å ta jobb utenfor hjemmet (men kunne hvis jeg ville, og han godtok det), at han skulle gi meg hva jeg trengte av mat, klær og regelmessige gaver for å gjøre meg fornøyd og sette pris på meg. Jeg hadde også rett til brudegave fra mannen, og den var min på særeie. Hvis jeg senere ville skilles, måtte jeg betale den tilbake, men hvis han ville skilles fra meg, beholdt jeg gaven/pengene. Min brudegave var på NOK 5000,-, men jeg har hørt om andre kvinner som har krevd fra 50 til flere hundre tusen kroner i brudegave fra den kommende ektemannen. I disse tilfellene er det ofte hennes familie som sitter rundt forhandlingsbordet, og presser frem en høy sum for å vise familien status og verdi.

Mine plikter derimot skulle være å ta hovedansvar for familien og hjemmet. Jeg så må denne rollen som en selskap der mannen var administrerende direktør, og jeg ble personalsjefen. Jeg skulle stå for matlaging, husarbeide, handling av klær, reparasjoner, pakking, vasking, barn og alt det sosiale.


I tillegg skulle jeg tilfredsstille min mann ved å være ham lydig, og gjøre han lykkelig. Med lykkelig mentes at han skulle få det han ønsket seg, være seg mat, sex, et smil eller støtte. Jeg fikk vite at jeg måtte "respektere" han, og med dette mentes implisitt "adlyde".


Jeg trodde jeg hadde hørt feil, og jeg tenkte at dette måtte skyldes kultur og gamle tradisjoner. Men vi er i Norge nå, sånn gjør vi det ikke her! Her lever vi livet - gjør hva vi vil, og er likestilte. Nemlig!

Jeg fikk senere oppleve en stor kulturkollisjon. Jeg har vært igjennom store og høylydte diskusjoner om hva "respekt" betyr, og hva en "rettighet" og "frihet" er.

Jeg har kommet til at alle disse konservative normene stammer fra et fundamentalistisk syn, som ikke går overens med den virkeligheten vi lever i i dag. Og med rette, for kvinner har fått frihet og likestilling, stemmerett og et bedre liv. Islam ga riktignok kvinner likeverd gjennom flere steder i Koranen, er det nevnt at kvinner og menn er like av verdi, men forskjellige av natur. Vi er skapt forskjellige, og vi er ment å bidra på forskjellige måter. Det klang bedre i mine ører!

Som kvinne faller omsorg meg naturlig. Jeg elsker barn, og har ekstra krefter og tålmodighet når det kommer til de små. Jeg ser detaljer i hjemmet en mann overser, og jeg bryr meg om å skape et varmt og inkluderende fellesskap i det daglige. Jeg liker å se til at alle har det bra, også meg selv! Jeg liker å være limet i familien. Jeg foretrekker å være kvinne, med mine følelser, min mykhet og min varme, min sensitivitet og min omsorg. Og jeg trenger en mann til å utfylle alt hva jeg ikke er, og en mann trenger en kvinne til å utfylle alt han ikke er. Derfor er vi mennesker skapt til å leve i par.

Profeten Muhammad (må Allahs fred og velsignelse være med ham) sa at ekteskapet er halve troen/islam. Og hva betyr det? Jo, at det å leve sammen, støtte hverandre, gi - er troen satt i praksis. Ved å be sammen, veilede hverandre, diskutere og komme frem til gode løsninger for alle, være en familie - er man et mini samfunn i praksis. Det er slik islam skal leve. I oss mennesker.

Vær ikke redd for å ta vare på hverandre og gjøre hverandre godt. Det er ikke det samme som å selvutslette seg selv, å gi noe din nærmeste ønsker seg. Men ta vare på deg selv samtidig, og ikke gå på kompromiss i lengden og med store ting. Det sier islam, og det tror jeg på.

Et ekteskap handler om å utfylle hverandre og gi hverandre, blandt annet sex. I islam har kvinnen rett til seksuell tilfredsstillelse fra mannen sin - det er vel en fantastisk ting. Han skal være god mot henne, kjærtegne henne, selv når hun menstruerer og ikke kan ha samleie, anbefales det at hun skal holdes og koses med for at hun ikke skal føle seg avvist.

Han har også rett til kjærlighet og sex med sin kone, men å ha "rett" betyr ikke at han kan "ta" når han vil uten hennes samtykke. Hun skal samtykke, og aldri tvinges til noen ting. Selv et norskt ekteskap innebærer en avtale om et seksuelt samliv, hvis en av partene ønsker å leve i et vennskapsforhold uten sex, er det grunn og rett til skilsmisse. Å bruke trusler om utroskap for å oppnå sex i et ekteskap er ufint og umoralsk syns jeg. Men alt er relativt. Hvis en mann eller kvinne nekter å ha sex med sin ektefelle over en svært lang tid, kan det være grunn til å bryte ut, eller finne alternative løsninger. Noen tar en ekstra kone, andre tar en elsker. Men mitt poeng er, at jeg syns Anna Anka har et poeng. Det ble bare sagt på en veldig dum måte.. Fordi menn har den samme plikten - å tilfredsstille sin kone på alle nivå, fysisk, psykisk og åndelig!