onsdag 30. september 2009

Bryt tabuene, la oss snakke om det!

Asalamu Aleikum!

Jeg sitter og leser denne boken, om igjen. Har lest den flere ganger før, men jeg tar den frem igjen og funderer litt på hva det faktisk står der. Jeg har lenge hatt en indre kamp i meg, om islam er en kvinneundertrykkende religion - eller ikke. Islam er perfekt, slik jeg har skrevet en del om før, men muslimer er mennesker med feil og mangler - som alle andre mennesker. Det muslimske ekteskapet står det skrevet mye om i bøker om Islam. I virkeligheten kan verden se litt annerledes ut for enkelte.



Grunnen til at jeg trekker frem denne boka, er at Den islamske informasjonsforeningen (DIIF) har gitt ut boken, som er en oversettelse av britiske Ruqayya Waris Maqsoods bok. Den har også tillegg og omskrivninger etter norske forhold, bl.a lovgivninger og praksis.

Boken helliger ekteskapet som en kjærlig institusjon

Den omtaler kvinner og menn som likeverdige skapninger, som i sin gudfryktighet søker å gjøre alle til lags, først og fremst sin Skaper, deretter sin ektepartner, familie, naboer og venner o.l.  Boka tar for seg områder som ekteskapsrollene, profetens historie, seksualopplæring, takt og tone i tillegg til å være en sterk, feministisk oppfordring til å behandle kvinnene godt. Som "hjemmets dronning", slik vår elskede profet oppfordret.

Men jeg siterer allikevel fra side 79, siste avsnitt;

"En god muslimsk kone vil ikke prøve å tilrane seg mannens lederstilling i familien. Men likevel er det mange kvinner som gjør det, og mange av dem lykkes. De sliter ut mennene sine gjennom stadig å klage på dem, eller ved å fremheve hvor fantastiske de selv er, i motsetning til mannens feil og mangler. Det kan være vanskelig å leve sammen med slike kvinner som bryter ned respekten for mannen. Stadig kritikk frembringer usikre, ubesluttsomme menn. Du husker kanskje selv hvordan de kritiske, ydmykende lærerne på skolen fikk elevene til å føle seg underlegne... ...En kone som bare ser mannens mangler, må ikke glemme hvor vanskelig det er å ha lederrollen, og hvor lett det er å gjøre feil."


Jeg har ikke ord for hvor provoserende jeg syns slike utsagn er. En leder skal vise lederegenskaper, og som boka flere andre steder påpeker - respekt er noe man opparbeider seg og får fordi man fortjener det, ikke fordi det er en Gudegitt gave å stå over andre. "Ansvarlighet" er nøkkelordet - ikke makt for maktens skyld. Kritikk og maktdemonstrasjon er ingen god lederegenskap, det er en hersketeknikk. Ofte utspilles det mye maktkamper i det skjulte, nettopp fordi et udemokratisk miljø er usunt og demrer opp for frustrasjon. Er det sunt? Nei, jeg mener det er svært usunt å leve slik.

Boken påpeker videre at vold mot kvinner er strengt forbudt, både fysisk og psykisk. At flerkoneri er forbudt i Norge og kun anbefalt under helt spesielle vilkår som ikke synes å kunne oppfylles i dagens samfunn. At homofile skal behandles med respekt, selv om homofil praksis i islam er forbudt. At det er tradisjon å søke råd og veiledning når ektepar sliter med å løse problemene eller holde sammen.

Men hva skjer faktisk i Norge i dag? "Nei, ikke blant de religiøse!" Neivel?

Det er unødvendig å fremlegge statestikker og levekårsundersøkelser, som viser til hvordan muslimer lever i Tyrkia, Asia, Midt-Østen, Nord-Afrika og Afrika. Det er et bekreftet flertall av kvinner som opplever ufrihet, vold, psykisk press og manglende rettigheter. Disse kulturelle tradisjonene lever videre i Norge gjennom slekters gang, og familiegjenforeningsrettigheter (nye innvandrere).

Jeg kjenner personlig norske konvertitter som lever eller har levd i forhold som har gjort dem psykisk syke. Jeg er ikke statistiker, og jeg  ønsker ikke å svartmale mine "egne", men la oss for Guds skyld snakke om det? ER det flere muslimske kvinner enn etnisk norske som undertrykkes hjemme? Trolig!

Når skal moskeene og DIIF holde samlivskurs for muslimer i Norge, så vi får rensket ut kulturell søppel og begynt å leve slik Gud mente vi skulle?
Når skal folk flest se kvinner og menn som likeverdige invidivid, med like rettigheter til god, human behandling?

Jeg bare spør..

Hvis din unnskyldning er at "dette er vår kultur", så er det min kulturelle unnskyldning også - vi kvinner står opp for oss selv her i Norge, og har en lang historie bak oss som bekrefter dette.

I miljøet påstås det at å snakke om det påvirker negativt, og at de "fleste" er flotte mennesker som lever lykkelig alle sine dager. Les feministisk litteratur de siste 250 år, les gjerne Camilla Collett så vet du - at kvinner aldri har hatt det godt uten kamp.

Jeg tror at hvis ingen våger å snakke om det, skjer ingenting. Kvinner må selv si nei (slik Mary Wollstonecraft påpekte) ellers lever ukulturen videre. Det koster blod, svette og tårer, men det er en investering i kvinners velferd i dag og for fremtiden.

Stå frem - stå opp - si nei!

søndag 27. september 2009

Hvor kommer ondskapen fra?

Aslamu Aleikum wa Rahmatullahi wa Barakathu!
Jeg hilser deg med fred og Guds nåde og velsignelse!

Fredag 25.09. sto artikkelen "Ondskapen kommer snikende" i A-magasinet. Den beskriver psykologen Philip Zimbardos arbeide med forskning og studier av ondskap i menneskesinnet. Enten man tror på Gud, Djevelen eller mennesket, er det fleste av oss enige om at det finnes ondskap i denne verden. Noen av oss er opptatt av å holde den på lang avstand.

I islam står dette temaet sentralt i skapelsesberetningen. Gud skapte først jorden, så engler, dyr, jinn (åndevesener) og til slutt menneskene.  Før menneskene kom til jorden hadde jinn levd på jorden. Guds skapninger er forskjellige, med ulik intensjon av sitt skaperverk. Engeler for eksempler har ikke fri vilje og har ingen instinkter, de er Guds tjenere. Dyrene derimot har instinkter, men ingen fri vilje. De følger sine instinkter for å overleve, men de er ikke satt på en troskapsprøve slik menneskene og jinn er.

Jinn er usynlige røyk-vesen/ånder som lever sine paralelle liv med menneskene her på jorden. Det finnes i følge historien gode og onde jinn. Det påstås at det finnes troende muslimske jinn også. Mest kjent er de onde jinn, som kan skape sykdom og ondskap ved å barikadere seg i hus eller menneskesinn. Denne troen/overtroen eksisterer spesielt i land der tro og praksis av magi står sterkt, som Nord-Afrika og Midt-Østen. Men det var ikke jinn jeg skulle snakke om i dag, det er menneskene.

Da Gud skapte det første mennesket, Adam, ble jinnen Iblis svært sjalu. Han hadde vært en god jinn, som elsket Gud og fikk lov å være mye sammen med Gud og englene. Når Adam sto frem, sa Gud at alle andre skapelser skulle bøye seg for Adam for å vise han respekt. Alle unntatt Iblis bøyde seg, og Gud befalte han igjen å følge Hans ordre. Iblis nektet, og Gud forviste han. "Du er ikke lenger under min beskyttelse", sa Gud, og Iblis lovet å bruke sitt liv på å ødelegge for menneskene. Han skulle lokke og lure menneskene til å være Gud ulydige og spre sin ondskap.


"Det må du bare gjøre", sa Gud. "For de som er mine (de troende) får du aldri, men de som ikke er mine (fornekterne) de kan du bare ta".

 Og slik startet kampen mellom det gode (Guds vilje) og det onde (Iblis/Sheitan/Djevelens vilje).

Muslimene tror at mennesket er skapt med både instinkter og fri vilje. Derfor har vi en stor prøvelse i dette livet. Vi må velge det gode, hvis vi vil ha det. Og for det er vi lovet stor belønning av Gud. Men vi er også lovet straff hvis vi velger det onde. I hvilken grad menneskene klarer å være gode og gjøre godt, viser hvor stor tro og villighet de har, til å nettopp temme sitt ego. For menneskets sjel, det indre egoet vårt, er fristet av egenrådighet, misunnelse og vonde følelser. Når Iblis kommer å frister oss, hvisker han inn i øret: "Bare gjør det, du har jo fortjent det hehehe", og tankene og følelsene begynner å bygge seg opp til å nettopp gjøre det man vil. Uten å tenke på konsekvenser, tenke på andre og ikke minst tenke på hva Gud har sagt og bedt oss gjøre. Gud har ikke kommet med anbefalinger for anbefalingenes skyld. De er alle kommet av en svært viktig grunn, at Han vil oss vel! Ofte kjenner vi ikke alle årsaker til Hans påbud eller forbud, men vi har tillit til at Han vet best, og vi bruker uttrykket Allahu Aliim. Gud er den Allvitende.

I artikkelen nevnes syv skritt mot ondskap, og jeg syns det var interessant å se disse i sammenheng med Islams anbefalinger om å beskytte seg mot ondskapen/Sheitan.


  1. Å ikke gjøre noen ting
  2. Å holde seg ganske nær dine idealer
  3. Å respektere autoriteter og adlyde regler
  4. Å dele ansvaret
  5. Å bli en lagspiller
  6. Å sette pris på slekten og likesinnede
  7. Å rettferdiggjøre den gode ideologi


Å ikke gjøre noen ting er en stor synd for en troende. Den som tror må bevise dette gjennom handling. Muslimer er pålagt å utføre hardt arbeid for å tjene sin Gud, hjelpe medmennesker og stå opp for Guds vilje og godhet. Å forholde seg passiv, der man plikter å hjelpe, er en stor synd. Hvis man kommer over en situasjon der et annet menneske behandles dårlig, har man plikt til å gripe inn og hjelpe, selv om det skulle koste deg selv mye. Skulle man til og med bli drept selv i et forsøk på å hjelpe andre, i Guds navn, vil den troende bli belønnet med Paradiset i det evige livet. Den som er feig og nekter å hjelpe, får ingen belønning for noen av sine forsøk på halvveis hjelping. Dette står nevnt i Koranen, der de troende ble beordret ut i kamp for å beskytte seg og sine familier, da de ble forfulgt og drept for sin tro. Derav Jihad begrepet, hellig krig.

(Det har ingenting med dagens politiske terrorisme å gjøre, det finnes ikke noe hellig over dem. Det finnes ikke engang noe Khalifat i dag (muslimsk rike med muslimsk leder), slik det gjorde på den arabiske halvøy rundt tusentallet.)

Å holde seg ganske nær sine idealer - er svært farlig for den som vil holde seg på den rette vei. Profeten selv uttalte: "Gå det ulovlige ikke nære". Det betyr bl.a. at muslimer ikke går på pub og drikker brus. Det betyr også at kjærester ikke sover sammen, eller er alene sammen. Det betyr at alle troende må holde hodet klart og være seg bevisst sine handlinger hele tiden, for å ikke trå feil. Det er en illusjon å tro at et menneske kan stå i mot fristelser hvis man holder dem rett foran nesa i lang tid. Nettopp derfor må man være så nær idealet som mulig, ikke "ganske nær".

Å respektere autoriteter og adlyde regler. I utgangspunktet høres dette som en god ting å gjøre, men blind adlydelse er livsfarlig! Da engelen Gabriel/Jibril kom til profeten første gangen, sa han "Iqra!" Det betyr lær, les, studér, søk kunnskap! Tiden før islam var preget av mye grusomhet og folk hadde ikke et bevisst forhold til sin tro. De fulgte ukritisk overtro og tradisjoner, og sine egne lyster. Dette medførte igjen et samfunn uten god moral, der syke, svake, kvinner og barn ble behandlet svært dårlig.

Gud lærte oss å tenke igjen - bruke hodet, hjertet og lytte til Hans budskap. Det finnes også ingen ekte autoriteter unntatt Gud, og i trosbekjennelsen sier alle muslimer: Jeg sverger på at det ikke finnes noen guddom enn den Ene Gud (Allah), og jeg sverger på at Muhammed var Hans sendebud.

Vi er pålagt å vise høflighet og god oppførsel mot vår familie og andre mennesker, spesielt eldre. Men denne respekten må aldri forveksles med å følge en autoritativ leder som villeder deg. Den som gjør eller sier noe mot Guds vilje, skal man ikke følge uansett. For deg selv er du ansvarlig, og med alt. Dine gode og onde handlinger skal telles opp på dommedag, og ingen kan redde deg fra dette eller ta din byrde. (ps-bønner fra andre og spesielt forbønn fra profeten, kan gi nåde).

Religiøse ledere og spesielt familie autoriteter og religiøse lærere, har et overordnet viktig ansvar for å utvikle de troendes forståelse av Guds vilje, og ikke putte seg selv i den autoritative rollen. Med påfølgende maktmisbruk.

Å dele ansvaret, går heller ikke i islam. Hver og en skal stå for sine egne handlinger. Som i norsk straffelov straffes til og med medskyldighet, deltagelse ved påvirkning, psykisk press eller passive handlinger.

Å bli en lagspiller kan være en styrke og en utfordring. Sammen er vi sterke, men sammen mister vi også vår subjektive bevissthet, til den kollektive ansvarsfraskrivelse. Jeg personlig tror at bønnen er et viktig middel for å komme tilbake til sin egen lille verden og sette sine moralske gjerder på plass, etter press fra øvrigheten. Fem daglige bønner til faste tider, gir rom og tid for å summe seg og ta til vett igjen.

Å sette pris på slekten og likesinnede er i seg selv en naturlig og viktig del for mennesker som trenger hverandre for å leve. Vi liker å tro at vi er individualister, men vi trenger mikro og makrosamfunn for å eksistere, i allefall på en sivilisert måte. Fellesskapet er en viktig del for alle mennesker, for trygghet, velferd og omsorg. Men vi må aldri la sekterisme eller fremmedfrykt stenge for gjestfrihet eller vennlighet ovenfor annerledeshet og mennesker som søker oss. Islam pålegger alle muslimer å vise toleranse, åpenhet og gavmildhet for andre, hjelpe reisende og være en god vert/vertinne. Spesielt oppfordret profeten Muhammad (må Guds fred og velsignelse være med ham) i sin siste tale, at alle mennesker er like, og ingen farge eller rase står over en annen. Vi er alle Guds skapninger.

Å rettferdiggjøre den gode ideologi brukes som sistnevnte skritt mot ondskap. Jeg har ingen tro på "målet helliggjør middelet" etikk, og jeg føler at islam nettopp oppfordrer oss til å tenke, være bevisste, søke kunnskap og ville gjøre det gode - hele veien. Vi som er muslimer, ønsker å leve etter Guds vilje, fordi vi faktisk tror at Han vet best. At Han elsker oss, og vil oss vel. At Han har gitt oss livet på jorden for å se om vi faktisk velger det gode når vi har mulighet til å velge akkurat hva vi vil. Om vi ber om tilgivelse når vi trår feil, fordi Han vet at vi kommer til å gjøre det, gang på gang. Enkelte media omtaler islam som en religiøs doktrine, en farlig ideologi der tro, politikk og maktsystemer er blandet sammen i en ondskapens akse. Jeg er enig i at det finnes mye ondskap i verden, men den har menneskene skapt selv.

Ikke mer enn noe annet ønsker jeg at folk skal få vite sannheten, være seg bevisste, søke godhet og vilje tili å leve i harmoni med seg selv, sine medmennesker og sin Gud, hvem den nå måtte være for akkurat deg. For meg er det Allah swt.



Ondskap kan være så mangt, hold deg våken!

lørdag 26. september 2009

De forbaska kjønnsrollene

De siste dagene har det gått hardt for seg i media, med å latterligggjøre den svenske konen til det amerikanske popikonet Paul Anka, nemlig Anna. Hun lever et liv i sus og dus i Hollywood, og kommer med noen brennbare uttalelser til bl.a. underholdningsbransjens' Skavlan.

"Kvinner er ansvarlige for å tilfredsstille sin mann seksuelt, og gjør de ikke det, må de akseptere at han er utro", sier Anna.

Slike uttalelser får skandinaviske feminister til å se rødt, og da mener jeg feminister av begge kjønn. Skandinavia ligger lengst fremme i verden når det gjelder likestilling og kvinnefrigjøring, og våre mødre, bestemødre og oldemødre har kjempet en beinhard kamp, som vi i dag kan nyte godt av. Allikevel er ikke kampen over, vi har fortsatt ikke likelønn, og kvinner diskrimineres og misbrukes den dag i dag. Selv her.

Når jeg hørte uttalelsen, måtte jeg flire litt. Jeg tenkte "åh, nå blir det bråk". Men bråket har nesten uteblitt. Istendenfor å ta uttalelsen seriøst, har hun blitt offentlig hengt ut og ledd av istedenfor. Og istedenfor å rette fokus mot hvordan den seksuelle relasjonen mellom mann og kone er, og "burde" være - har Anna mest av alt blitt gjort narr av pga sin noe spesielle navnkombinasjon, som på svensk blir "Dolly Duck".

- Og da lurer jeg på, hva mener folk flest om sex innenfor ekteskapet?

Da jeg konverterte fikk jeg høre fra diverse hold at som kvinne i Islam, hadde jeg mange rettigheter og plikter i et eventuelt ekteskap. Da jeg fikk høre om disse, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Litt som medias reaksjon på Anna Anka.  Mine rettigheter var at jeg skulle bli forsørget økonomisk av ektemannen, at jeg ikke trengte å ta jobb utenfor hjemmet (men kunne hvis jeg ville, og han godtok det), at han skulle gi meg hva jeg trengte av mat, klær og regelmessige gaver for å gjøre meg fornøyd og sette pris på meg. Jeg hadde også rett til brudegave fra mannen, og den var min på særeie. Hvis jeg senere ville skilles, måtte jeg betale den tilbake, men hvis han ville skilles fra meg, beholdt jeg gaven/pengene. Min brudegave var på NOK 5000,-, men jeg har hørt om andre kvinner som har krevd fra 50 til flere hundre tusen kroner i brudegave fra den kommende ektemannen. I disse tilfellene er det ofte hennes familie som sitter rundt forhandlingsbordet, og presser frem en høy sum for å vise familien status og verdi.

Mine plikter derimot skulle være å ta hovedansvar for familien og hjemmet. Jeg så må denne rollen som en selskap der mannen var administrerende direktør, og jeg ble personalsjefen. Jeg skulle stå for matlaging, husarbeide, handling av klær, reparasjoner, pakking, vasking, barn og alt det sosiale.


I tillegg skulle jeg tilfredsstille min mann ved å være ham lydig, og gjøre han lykkelig. Med lykkelig mentes at han skulle få det han ønsket seg, være seg mat, sex, et smil eller støtte. Jeg fikk vite at jeg måtte "respektere" han, og med dette mentes implisitt "adlyde".


Jeg trodde jeg hadde hørt feil, og jeg tenkte at dette måtte skyldes kultur og gamle tradisjoner. Men vi er i Norge nå, sånn gjør vi det ikke her! Her lever vi livet - gjør hva vi vil, og er likestilte. Nemlig!

Jeg fikk senere oppleve en stor kulturkollisjon. Jeg har vært igjennom store og høylydte diskusjoner om hva "respekt" betyr, og hva en "rettighet" og "frihet" er.

Jeg har kommet til at alle disse konservative normene stammer fra et fundamentalistisk syn, som ikke går overens med den virkeligheten vi lever i i dag. Og med rette, for kvinner har fått frihet og likestilling, stemmerett og et bedre liv. Islam ga riktignok kvinner likeverd gjennom flere steder i Koranen, er det nevnt at kvinner og menn er like av verdi, men forskjellige av natur. Vi er skapt forskjellige, og vi er ment å bidra på forskjellige måter. Det klang bedre i mine ører!

Som kvinne faller omsorg meg naturlig. Jeg elsker barn, og har ekstra krefter og tålmodighet når det kommer til de små. Jeg ser detaljer i hjemmet en mann overser, og jeg bryr meg om å skape et varmt og inkluderende fellesskap i det daglige. Jeg liker å se til at alle har det bra, også meg selv! Jeg liker å være limet i familien. Jeg foretrekker å være kvinne, med mine følelser, min mykhet og min varme, min sensitivitet og min omsorg. Og jeg trenger en mann til å utfylle alt hva jeg ikke er, og en mann trenger en kvinne til å utfylle alt han ikke er. Derfor er vi mennesker skapt til å leve i par.

Profeten Muhammad (må Allahs fred og velsignelse være med ham) sa at ekteskapet er halve troen/islam. Og hva betyr det? Jo, at det å leve sammen, støtte hverandre, gi - er troen satt i praksis. Ved å be sammen, veilede hverandre, diskutere og komme frem til gode løsninger for alle, være en familie - er man et mini samfunn i praksis. Det er slik islam skal leve. I oss mennesker.

Vær ikke redd for å ta vare på hverandre og gjøre hverandre godt. Det er ikke det samme som å selvutslette seg selv, å gi noe din nærmeste ønsker seg. Men ta vare på deg selv samtidig, og ikke gå på kompromiss i lengden og med store ting. Det sier islam, og det tror jeg på.

Et ekteskap handler om å utfylle hverandre og gi hverandre, blandt annet sex. I islam har kvinnen rett til seksuell tilfredsstillelse fra mannen sin - det er vel en fantastisk ting. Han skal være god mot henne, kjærtegne henne, selv når hun menstruerer og ikke kan ha samleie, anbefales det at hun skal holdes og koses med for at hun ikke skal føle seg avvist.

Han har også rett til kjærlighet og sex med sin kone, men å ha "rett" betyr ikke at han kan "ta" når han vil uten hennes samtykke. Hun skal samtykke, og aldri tvinges til noen ting. Selv et norskt ekteskap innebærer en avtale om et seksuelt samliv, hvis en av partene ønsker å leve i et vennskapsforhold uten sex, er det grunn og rett til skilsmisse. Å bruke trusler om utroskap for å oppnå sex i et ekteskap er ufint og umoralsk syns jeg. Men alt er relativt. Hvis en mann eller kvinne nekter å ha sex med sin ektefelle over en svært lang tid, kan det være grunn til å bryte ut, eller finne alternative løsninger. Noen tar en ekstra kone, andre tar en elsker. Men mitt poeng er, at jeg syns Anna Anka har et poeng. Det ble bare sagt på en veldig dum måte.. Fordi menn har den samme plikten - å tilfredsstille sin kone på alle nivå, fysisk, psykisk og åndelig!


fredag 25. september 2009

Jeg er muslim, jeg er ikke islam.

Asalamu Aleikum (jeg hilser deg med fred!)

I dag har jeg opplevd noen små episoder jeg kunne tenke meg å dele med deg. Det er ingen store ting, men små hverdagslige hendelser, hvor jeg kjenner at "jo, jeg er muslim".

Det første var da jeg satt i et møte i formiddags, der jeg veldig enkelt kunne oppnådd store økonomiske fordeler ved å dra en "liten" løgn. "Ta en spansk en", "en hvit løgn", "glemte å nevnte et fakta", det er mange måter å si det på, men innerst inne vet jeg (og du kjenner deg sikkert igjen?) at det er en usannhet. Om jeg forholder meg taus om noe, er det fortsatt en aktiv handling, der jeg deltar til at sannheten ikke kommer frem. Det er løgn. Og det er uærlighet. Kanskje ikke så nøye, syns du? Men min erfaring er at hvis jeg tåler "litt" skitt i hjertet mitt, så vil den skitten formere seg og til slutt forurense min sjel så mye at jeg snart vil fortsette å oppføre meg på en dårlig måte. Og det skader først og fremst meg selv. Det skader mitt forhold til min Gud, min skaper, min allvitende, store alt, Min Allah subhana wa ta'ala (Den eneste Gud, opphøyde og største).

Hvordan skal jeg be til Ham og si "tilgi meg, vær så snill å hjelp meg, jeg er redd - vær hos meg!" hvis jeg går rundt å leker cowboy og spiller mitt eget spill, med løgn og uærlighet. Mitt hjerte er ikke fylt av Guds kjærlighet, hvis jeg forgifter det med mitt griske ego. Jeg må holde meg i åndelig god form, skal jeg klare å takle livets prøvelser. For dem er det mange av. Den troende skal testes, står det i Koranen. Og det syns jeg er "fair and square". Er du ansatt som lydteknikker, kan det jo hende at det forventes at dine kvaliteter skal testes i jobben også? Jeg tok jobben som muslim, og jeg gjør så godt jeg kan. Jeg gjør allikevel mange feil, og det er fordi jeg er et menneske. Jeg lar meg friste, jeg har latskap i meg og jeg føler av og til på misunnelse og sjalusi. Mest av alt føler jeg ofte på grådighet, jeg vil ha mer. Jeg har gode klær å gå i, men når jeg ser andre som har råd til å shoppe mer enn meg, blir jeg lett litt furt og nedfor. For et trangsyn! Nettopp derfor trenger jeg å holde meg i god åndelig form, for å se bort fra egoes villedende negativitet, og nemlig tilegne meg mer takknemlighet og positiv aktivitet. Som da jeg var dønn ærlig, og ikke fikk noe ekstra :-).

Neste episode jeg vil fortelle deg om i dag, var at jeg møtte en somalsk dame i gata på vei hjem. Jeg har sett henne i moskeen før, men aner ikke hva hun heter eller hvem hun er. Hun tok meg i hånda og sa "Åh, kjære søster, hvordan går det med deg? Er du blitt frisk igjen? Jeg tenker på deg og ber for deg, måtte Allah gi deg helse Insha Allah." Også gikk hun.. Jeg ble helt paff jeg. For en omsorg! For en vennlig gest! Og det varmer mitt hjerte hver gang en annen muslimsk kvinne kaller meg søster - og faktisk mener det. Det er noe som er så fjernt fra min norske verden, og min fortid som ikke-muslim.

Den siste episoden var da jeg kom hjem, og det sto tre pappesker med skrot i inngangspartiet. De har stått der i over en uke, med en notis som at personen som eier det skal hente det. Det har jeg mistet tiltro til, tatt i betraktning at det ikke er verdisaker og papirene var dratt utover hele gangen og bakgården. Det kom en nabo gående og jeg spurte ham om han visste noe om dette skrotet. Han sa nei, og gikk videre. Da tok jeg tak i den øverste pappesken og utbrøt spontant "åh Gud, den var tung!", og i det han gikk ut av porten svarte han "ja, lykke til!".

Det hadde aldri en muslimsk mann gjort. Han hadde sett på det som sin rett og plikt å gi en hånd, og hjelpe til og rydde bort så det ble hyggelig rundt boligen, uansett om det var hans ansvar eller ikke. Jeg klager ikke på naboen, men jeg innser at den såkalte likestillingen muligens har gått over i ignoranse og en form for kjønnsblindhet. Vi kvinner liker fortsatt at menn holder opp dører for oss og at de tar ansvar. Jeg gleder meg til å skrive mye mer om kjønnsroller, hold on.. Det er min store kampsak!

Ha en kjempegod helg og ta vare på dagen og øyeblikket. Vi vet aldri når vi skal "reise", så ikke gå fra noe uoppgjort. Be heller om unnskyldning en gang for mye, enn å dø uten å ha gjort det.



Siste oppfordring i dag er å lytte til dette flotte foredraget om monoteismens betydning.
Syns det var en god påminner der, når du ser at jeg gjør noe feil, så ikke tro det er islam det er noe galt med, jeg er bare en muslim, et menneske.

torsdag 24. september 2009

Vi fortsetter suksessen!

Asalamu Aleikum! (Jeg hilser deg med fred!)

Siden Ramadanbloggen ble en stor suksess, ble jeg inspirert til å videreføre bloggingen om å være en norsk muslim. Det er så mye som burde sies, og jeg brenner etter å dele mine tanker med deg.

Jeg takker for alle kommentarer og tilbakemeldinger, og er spesielt stolt av alle nye lesere som ikke er muslimer. Velkommen tilbake!




To verdener møter hverandre - tro og kultur