onsdag 30. september 2009

Bryt tabuene, la oss snakke om det!

Asalamu Aleikum!

Jeg sitter og leser denne boken, om igjen. Har lest den flere ganger før, men jeg tar den frem igjen og funderer litt på hva det faktisk står der. Jeg har lenge hatt en indre kamp i meg, om islam er en kvinneundertrykkende religion - eller ikke. Islam er perfekt, slik jeg har skrevet en del om før, men muslimer er mennesker med feil og mangler - som alle andre mennesker. Det muslimske ekteskapet står det skrevet mye om i bøker om Islam. I virkeligheten kan verden se litt annerledes ut for enkelte.



Grunnen til at jeg trekker frem denne boka, er at Den islamske informasjonsforeningen (DIIF) har gitt ut boken, som er en oversettelse av britiske Ruqayya Waris Maqsoods bok. Den har også tillegg og omskrivninger etter norske forhold, bl.a lovgivninger og praksis.

Boken helliger ekteskapet som en kjærlig institusjon

Den omtaler kvinner og menn som likeverdige skapninger, som i sin gudfryktighet søker å gjøre alle til lags, først og fremst sin Skaper, deretter sin ektepartner, familie, naboer og venner o.l.  Boka tar for seg områder som ekteskapsrollene, profetens historie, seksualopplæring, takt og tone i tillegg til å være en sterk, feministisk oppfordring til å behandle kvinnene godt. Som "hjemmets dronning", slik vår elskede profet oppfordret.

Men jeg siterer allikevel fra side 79, siste avsnitt;

"En god muslimsk kone vil ikke prøve å tilrane seg mannens lederstilling i familien. Men likevel er det mange kvinner som gjør det, og mange av dem lykkes. De sliter ut mennene sine gjennom stadig å klage på dem, eller ved å fremheve hvor fantastiske de selv er, i motsetning til mannens feil og mangler. Det kan være vanskelig å leve sammen med slike kvinner som bryter ned respekten for mannen. Stadig kritikk frembringer usikre, ubesluttsomme menn. Du husker kanskje selv hvordan de kritiske, ydmykende lærerne på skolen fikk elevene til å føle seg underlegne... ...En kone som bare ser mannens mangler, må ikke glemme hvor vanskelig det er å ha lederrollen, og hvor lett det er å gjøre feil."


Jeg har ikke ord for hvor provoserende jeg syns slike utsagn er. En leder skal vise lederegenskaper, og som boka flere andre steder påpeker - respekt er noe man opparbeider seg og får fordi man fortjener det, ikke fordi det er en Gudegitt gave å stå over andre. "Ansvarlighet" er nøkkelordet - ikke makt for maktens skyld. Kritikk og maktdemonstrasjon er ingen god lederegenskap, det er en hersketeknikk. Ofte utspilles det mye maktkamper i det skjulte, nettopp fordi et udemokratisk miljø er usunt og demrer opp for frustrasjon. Er det sunt? Nei, jeg mener det er svært usunt å leve slik.

Boken påpeker videre at vold mot kvinner er strengt forbudt, både fysisk og psykisk. At flerkoneri er forbudt i Norge og kun anbefalt under helt spesielle vilkår som ikke synes å kunne oppfylles i dagens samfunn. At homofile skal behandles med respekt, selv om homofil praksis i islam er forbudt. At det er tradisjon å søke råd og veiledning når ektepar sliter med å løse problemene eller holde sammen.

Men hva skjer faktisk i Norge i dag? "Nei, ikke blant de religiøse!" Neivel?

Det er unødvendig å fremlegge statestikker og levekårsundersøkelser, som viser til hvordan muslimer lever i Tyrkia, Asia, Midt-Østen, Nord-Afrika og Afrika. Det er et bekreftet flertall av kvinner som opplever ufrihet, vold, psykisk press og manglende rettigheter. Disse kulturelle tradisjonene lever videre i Norge gjennom slekters gang, og familiegjenforeningsrettigheter (nye innvandrere).

Jeg kjenner personlig norske konvertitter som lever eller har levd i forhold som har gjort dem psykisk syke. Jeg er ikke statistiker, og jeg  ønsker ikke å svartmale mine "egne", men la oss for Guds skyld snakke om det? ER det flere muslimske kvinner enn etnisk norske som undertrykkes hjemme? Trolig!

Når skal moskeene og DIIF holde samlivskurs for muslimer i Norge, så vi får rensket ut kulturell søppel og begynt å leve slik Gud mente vi skulle?
Når skal folk flest se kvinner og menn som likeverdige invidivid, med like rettigheter til god, human behandling?

Jeg bare spør..

Hvis din unnskyldning er at "dette er vår kultur", så er det min kulturelle unnskyldning også - vi kvinner står opp for oss selv her i Norge, og har en lang historie bak oss som bekrefter dette.

I miljøet påstås det at å snakke om det påvirker negativt, og at de "fleste" er flotte mennesker som lever lykkelig alle sine dager. Les feministisk litteratur de siste 250 år, les gjerne Camilla Collett så vet du - at kvinner aldri har hatt det godt uten kamp.

Jeg tror at hvis ingen våger å snakke om det, skjer ingenting. Kvinner må selv si nei (slik Mary Wollstonecraft påpekte) ellers lever ukulturen videre. Det koster blod, svette og tårer, men det er en investering i kvinners velferd i dag og for fremtiden.

Stå frem - stå opp - si nei!

1 kommentar:

Anonym sa...

Igjen er det interessant å lese dine tanker, og godt å se du setter spørsmålstegn ved noen av tankene i Islam, selv om du er Muslim. Og det er viktig at ting blir snakket om! Stå på, Valgerd!