søndag 27. september 2009

Hvor kommer ondskapen fra?

Aslamu Aleikum wa Rahmatullahi wa Barakathu!
Jeg hilser deg med fred og Guds nåde og velsignelse!

Fredag 25.09. sto artikkelen "Ondskapen kommer snikende" i A-magasinet. Den beskriver psykologen Philip Zimbardos arbeide med forskning og studier av ondskap i menneskesinnet. Enten man tror på Gud, Djevelen eller mennesket, er det fleste av oss enige om at det finnes ondskap i denne verden. Noen av oss er opptatt av å holde den på lang avstand.

I islam står dette temaet sentralt i skapelsesberetningen. Gud skapte først jorden, så engler, dyr, jinn (åndevesener) og til slutt menneskene.  Før menneskene kom til jorden hadde jinn levd på jorden. Guds skapninger er forskjellige, med ulik intensjon av sitt skaperverk. Engeler for eksempler har ikke fri vilje og har ingen instinkter, de er Guds tjenere. Dyrene derimot har instinkter, men ingen fri vilje. De følger sine instinkter for å overleve, men de er ikke satt på en troskapsprøve slik menneskene og jinn er.

Jinn er usynlige røyk-vesen/ånder som lever sine paralelle liv med menneskene her på jorden. Det finnes i følge historien gode og onde jinn. Det påstås at det finnes troende muslimske jinn også. Mest kjent er de onde jinn, som kan skape sykdom og ondskap ved å barikadere seg i hus eller menneskesinn. Denne troen/overtroen eksisterer spesielt i land der tro og praksis av magi står sterkt, som Nord-Afrika og Midt-Østen. Men det var ikke jinn jeg skulle snakke om i dag, det er menneskene.

Da Gud skapte det første mennesket, Adam, ble jinnen Iblis svært sjalu. Han hadde vært en god jinn, som elsket Gud og fikk lov å være mye sammen med Gud og englene. Når Adam sto frem, sa Gud at alle andre skapelser skulle bøye seg for Adam for å vise han respekt. Alle unntatt Iblis bøyde seg, og Gud befalte han igjen å følge Hans ordre. Iblis nektet, og Gud forviste han. "Du er ikke lenger under min beskyttelse", sa Gud, og Iblis lovet å bruke sitt liv på å ødelegge for menneskene. Han skulle lokke og lure menneskene til å være Gud ulydige og spre sin ondskap.


"Det må du bare gjøre", sa Gud. "For de som er mine (de troende) får du aldri, men de som ikke er mine (fornekterne) de kan du bare ta".

 Og slik startet kampen mellom det gode (Guds vilje) og det onde (Iblis/Sheitan/Djevelens vilje).

Muslimene tror at mennesket er skapt med både instinkter og fri vilje. Derfor har vi en stor prøvelse i dette livet. Vi må velge det gode, hvis vi vil ha det. Og for det er vi lovet stor belønning av Gud. Men vi er også lovet straff hvis vi velger det onde. I hvilken grad menneskene klarer å være gode og gjøre godt, viser hvor stor tro og villighet de har, til å nettopp temme sitt ego. For menneskets sjel, det indre egoet vårt, er fristet av egenrådighet, misunnelse og vonde følelser. Når Iblis kommer å frister oss, hvisker han inn i øret: "Bare gjør det, du har jo fortjent det hehehe", og tankene og følelsene begynner å bygge seg opp til å nettopp gjøre det man vil. Uten å tenke på konsekvenser, tenke på andre og ikke minst tenke på hva Gud har sagt og bedt oss gjøre. Gud har ikke kommet med anbefalinger for anbefalingenes skyld. De er alle kommet av en svært viktig grunn, at Han vil oss vel! Ofte kjenner vi ikke alle årsaker til Hans påbud eller forbud, men vi har tillit til at Han vet best, og vi bruker uttrykket Allahu Aliim. Gud er den Allvitende.

I artikkelen nevnes syv skritt mot ondskap, og jeg syns det var interessant å se disse i sammenheng med Islams anbefalinger om å beskytte seg mot ondskapen/Sheitan.


  1. Å ikke gjøre noen ting
  2. Å holde seg ganske nær dine idealer
  3. Å respektere autoriteter og adlyde regler
  4. Å dele ansvaret
  5. Å bli en lagspiller
  6. Å sette pris på slekten og likesinnede
  7. Å rettferdiggjøre den gode ideologi


Å ikke gjøre noen ting er en stor synd for en troende. Den som tror må bevise dette gjennom handling. Muslimer er pålagt å utføre hardt arbeid for å tjene sin Gud, hjelpe medmennesker og stå opp for Guds vilje og godhet. Å forholde seg passiv, der man plikter å hjelpe, er en stor synd. Hvis man kommer over en situasjon der et annet menneske behandles dårlig, har man plikt til å gripe inn og hjelpe, selv om det skulle koste deg selv mye. Skulle man til og med bli drept selv i et forsøk på å hjelpe andre, i Guds navn, vil den troende bli belønnet med Paradiset i det evige livet. Den som er feig og nekter å hjelpe, får ingen belønning for noen av sine forsøk på halvveis hjelping. Dette står nevnt i Koranen, der de troende ble beordret ut i kamp for å beskytte seg og sine familier, da de ble forfulgt og drept for sin tro. Derav Jihad begrepet, hellig krig.

(Det har ingenting med dagens politiske terrorisme å gjøre, det finnes ikke noe hellig over dem. Det finnes ikke engang noe Khalifat i dag (muslimsk rike med muslimsk leder), slik det gjorde på den arabiske halvøy rundt tusentallet.)

Å holde seg ganske nær sine idealer - er svært farlig for den som vil holde seg på den rette vei. Profeten selv uttalte: "Gå det ulovlige ikke nære". Det betyr bl.a. at muslimer ikke går på pub og drikker brus. Det betyr også at kjærester ikke sover sammen, eller er alene sammen. Det betyr at alle troende må holde hodet klart og være seg bevisst sine handlinger hele tiden, for å ikke trå feil. Det er en illusjon å tro at et menneske kan stå i mot fristelser hvis man holder dem rett foran nesa i lang tid. Nettopp derfor må man være så nær idealet som mulig, ikke "ganske nær".

Å respektere autoriteter og adlyde regler. I utgangspunktet høres dette som en god ting å gjøre, men blind adlydelse er livsfarlig! Da engelen Gabriel/Jibril kom til profeten første gangen, sa han "Iqra!" Det betyr lær, les, studér, søk kunnskap! Tiden før islam var preget av mye grusomhet og folk hadde ikke et bevisst forhold til sin tro. De fulgte ukritisk overtro og tradisjoner, og sine egne lyster. Dette medførte igjen et samfunn uten god moral, der syke, svake, kvinner og barn ble behandlet svært dårlig.

Gud lærte oss å tenke igjen - bruke hodet, hjertet og lytte til Hans budskap. Det finnes også ingen ekte autoriteter unntatt Gud, og i trosbekjennelsen sier alle muslimer: Jeg sverger på at det ikke finnes noen guddom enn den Ene Gud (Allah), og jeg sverger på at Muhammed var Hans sendebud.

Vi er pålagt å vise høflighet og god oppførsel mot vår familie og andre mennesker, spesielt eldre. Men denne respekten må aldri forveksles med å følge en autoritativ leder som villeder deg. Den som gjør eller sier noe mot Guds vilje, skal man ikke følge uansett. For deg selv er du ansvarlig, og med alt. Dine gode og onde handlinger skal telles opp på dommedag, og ingen kan redde deg fra dette eller ta din byrde. (ps-bønner fra andre og spesielt forbønn fra profeten, kan gi nåde).

Religiøse ledere og spesielt familie autoriteter og religiøse lærere, har et overordnet viktig ansvar for å utvikle de troendes forståelse av Guds vilje, og ikke putte seg selv i den autoritative rollen. Med påfølgende maktmisbruk.

Å dele ansvaret, går heller ikke i islam. Hver og en skal stå for sine egne handlinger. Som i norsk straffelov straffes til og med medskyldighet, deltagelse ved påvirkning, psykisk press eller passive handlinger.

Å bli en lagspiller kan være en styrke og en utfordring. Sammen er vi sterke, men sammen mister vi også vår subjektive bevissthet, til den kollektive ansvarsfraskrivelse. Jeg personlig tror at bønnen er et viktig middel for å komme tilbake til sin egen lille verden og sette sine moralske gjerder på plass, etter press fra øvrigheten. Fem daglige bønner til faste tider, gir rom og tid for å summe seg og ta til vett igjen.

Å sette pris på slekten og likesinnede er i seg selv en naturlig og viktig del for mennesker som trenger hverandre for å leve. Vi liker å tro at vi er individualister, men vi trenger mikro og makrosamfunn for å eksistere, i allefall på en sivilisert måte. Fellesskapet er en viktig del for alle mennesker, for trygghet, velferd og omsorg. Men vi må aldri la sekterisme eller fremmedfrykt stenge for gjestfrihet eller vennlighet ovenfor annerledeshet og mennesker som søker oss. Islam pålegger alle muslimer å vise toleranse, åpenhet og gavmildhet for andre, hjelpe reisende og være en god vert/vertinne. Spesielt oppfordret profeten Muhammad (må Guds fred og velsignelse være med ham) i sin siste tale, at alle mennesker er like, og ingen farge eller rase står over en annen. Vi er alle Guds skapninger.

Å rettferdiggjøre den gode ideologi brukes som sistnevnte skritt mot ondskap. Jeg har ingen tro på "målet helliggjør middelet" etikk, og jeg føler at islam nettopp oppfordrer oss til å tenke, være bevisste, søke kunnskap og ville gjøre det gode - hele veien. Vi som er muslimer, ønsker å leve etter Guds vilje, fordi vi faktisk tror at Han vet best. At Han elsker oss, og vil oss vel. At Han har gitt oss livet på jorden for å se om vi faktisk velger det gode når vi har mulighet til å velge akkurat hva vi vil. Om vi ber om tilgivelse når vi trår feil, fordi Han vet at vi kommer til å gjøre det, gang på gang. Enkelte media omtaler islam som en religiøs doktrine, en farlig ideologi der tro, politikk og maktsystemer er blandet sammen i en ondskapens akse. Jeg er enig i at det finnes mye ondskap i verden, men den har menneskene skapt selv.

Ikke mer enn noe annet ønsker jeg at folk skal få vite sannheten, være seg bevisste, søke godhet og vilje tili å leve i harmoni med seg selv, sine medmennesker og sin Gud, hvem den nå måtte være for akkurat deg. For meg er det Allah swt.



Ondskap kan være så mangt, hold deg våken!

1 kommentar:

Kadija Tanja sa...

Salaam aleycum. Nydelig skrevet!