søndag 15. november 2009

Hijab -inkludering og ekskludering




Da jeg startet med å bære dekkende hodeplagg for tre år siden, var det nesten rent en tilfeldighet. Jeg skulle til moskeen for å forhøre meg om arabiskkurs og kom ut nykonvertert. Forberedelsesprosessen hadde pågått i 12 år, der jeg hadde lest, søkt og lært islam å kjenne. Jeg hadde planlagt å bli muslim, men hadde ikke satt en dato. Imamen spurte meg ut lenge og vel, og konkluderte med at jeg ikke hadde noen hull i min tro, og at dette ikke var noe å vente med. Det er et viktig veiskille, å tre over som muslim, du vil bli "født på ny". Jeg tok i mot tilbudet, og har ikke angret et sekund på det senere.

Hijaben derimot kom litt brått på. Jeg hadde tidligere prøvebrukt hijab ved besøk i andre land, og ved moskebesøk, men jeg var fortsatt i tvil om dette var helt nødvendig som hverdagsantrekk. Hårmote og skjønnhet har en sterk plass i den feminine identiteten i vår kultur, og det å gi avkall på denne biten, samt redusere bruk av sminke og smykker, ble sterkt egoreduserende. Jeg valgte å forhøre med med flere imamer, snakke med både konservative og liberale muslimer, og ikke minst lese hva Islam sa. Hva hadde Gud pålagt oss? Å dekke til sitt bryst, være anstendig, kan tolkes med store variasjoner.

Den dag i dag, er jeg ikke helt sikker på om det å bære skaut er en så dørgende viktig del av det å være muslim.  Jeg har valgt å gjøre det, men jeg skal innrømme at jeg i perioder tviler. Det har mange og kompliserte sider, men konsekvenser på kort og lang sikt, for meg og andre. Jeg har kjent på både stolthet, ydmykhet, skam og sinne. Hijab er ikke en lue, det er en religiøst forankret, konsekvent tildekking av kvinnelig skjønnhet og kropp. Hvorfor jeg valgte å bære den, og hvorfor jeg har fortsatt å bære den er av enda flere forskjellige årsaker, og den historien kan jeg skrive om en annen gang, men nå vil jeg fortelle deg litt om hva som skjedde med meg når jeg tok den på.

Jeg sa min trosbekjennelse; "Jeg bevitner at det ikke finnes noen guddom utenom Allah, og jeg bevitner at Muhammad var hans budbringer", og jeg beholdt hijaben på da jeg gikk ut av moskeen. De første ukene syns jeg det var vanskelig å takle alt det nye, og jeg lagde lue og skjerf varianter av hijab som dekte noe, men ikke alt. Det ble et kompromiss mellom to utrolig forskjellige verdener. Når jeg var på hjemlige trakter så den mer skjerf og norsk ut, enn da jeg var i sentrum kunne jeg stramme til og bare forsvinne i mengden. Her var det helt trygt å gå med hijab, ingen sa noe, ingen glodde og ingen ekskluderte meg som "rar" eller annerledes. I Oslo lever tusenvis av hijabkledde kvinner, og mange av konvertittene lever også her. Å se en norsketnisk kvinne bære hijab på Grønland i Oslo, vekker overhodet ingen oppsikt. Der får man stor respekt og mange gode ord.

Men oppsikt vekte det i min familie og omgangskrets. Alt fra begeistring og undring, til sinne og trakkasering fikk jeg tåle. En av mine nærmeste har siden ikke sagt et ord til meg. Mange syns det var tåpelig, men valgte å forholde seg tause. Kun et fåtall spurte spørsmål og aksepterte at dette var et personlig valg for meg, uten å avskrive kontakt eller vennskap pga den nye forskjellen mellom oss. Dette var en overgangsfase. Plutselig ble det normalt, både for dem og for meg. Jeg mistet en del bekjente i denne overgangen, men det er vanskelig å si om det konkret skyldes hijaben og konvertering, eller om dette var bekjente ala fjerne vennskap, som ikke hadde overlevd andre overgangsfaser heller, som å bli forelder, syk eller flytte til et nytt sted. De beste vennene forble, og de aksepterte, dog noen under sterk tvil. En tidligere arbeidskollega lurte på om jeg nå måtte omskjæres, mens hennes datter stilte et langt mer fornuftig spørsmål "er det ikke vanskelig å få kjøpt sånne klær i Norge?". Jo, det er det. Og fordi det er så vanskelig å finne egnede klær, er det lett for at det er importerte arabiske eller asiatiske klær som dominerer det muslimske klesmarkedet.

Utfrysing var det første tegnet på at jeg nå var annerledes. Jeg ble ikke snakket til, jeg ble ikke invitert, jeg ble ikke sett på som norsk, og jeg ble ikke "sett". Jeg ble en usynlig person. Dette opplevde jeg svært ubehagelig.

Neglisjering var en annen form for eksludering. Hvis jeg spurte om noe, fikk jeg for eksempel ikke et svar. En form for makt og hersketeknikk som oppleves svært sårende. I møte med offentlige kontorer, butikker og annen servicenæring, ble jeg ofte oversett i køer og fikk ikke samme hjelp som jeg fikk før jeg brukte hijab.

Undergraving var et annet middel. Hvis jeg uttrykte hva jeg mente om ting, følte jeg ofte at jeg ikke ble tatt på alvor. En lege påsto hardnakket at mitt litt lave D-vitamin nivå skyltes tildekking, men da hadde jeg kun bært hijab i få måneder. Han ville ikke høre, men harselerte med negativitet over hijab og  muslimske ekstremisters idioti.

Umyndiggjøring et annet eksempel, på å bli ekskludert og indirekte mobbet. Samme lege tok seg frihet til å skrive i min epikrise at jeg har konvertert til islam, er gift med en mann fra et annet land, og at jeg bærer hijab. Ville de skrevet det om jeg var konvert til katolisissme, eller bar nonnedrakt?

Den første skikkelig ubehagelige opplevelsen jeg hadde med hijab, var julaften 2006. Jeg gikk et ærend ned til kiosken, og på vei tilbake passerte jeg folk som hadde vært i julegudstjeneste i kirken. Jeg fikk så mange stygge blikk, og det var svært ubehagelig. En melding om at jeg var fandens judas, som norsk, som hadde gått over til fienden, og til og med bar dette provoserende antrekket på vestens viktigste dag, julaften- som jeg da tydeligvis ikke feiret. Nei, der gikk grensen.. En mann som gikk forbi meg på gangstien hjem, var litt beruset og ropte høyt til meg at "jeg kunne pelle meg hjem dit jeg kom fra, så han slapp å se den dritten her i landet". Jeg rakk ikke å spørre om Tønsberg var langt nok unna for han..

Neste episode noen uker senere utspilte seg på en buss, da en eldre, norsk mann høylytt ropte til meg om hva slags muslim jeg var. "Er du shia eller sunni muslim?" ropte han. Jeg aner ikke om denne mannen var ved sine fulle fem, men det opplevdes svært ubehagelig.

Jeg blir daglig spurt "hvor kommer du fra?", eller "har du oppholdstillatelse", "hvem er du gift med?", "hvor kommer mannen din fra?" eller "er du muslim? og hvorfor?". Jeg forstår godt at det vekker oppsikt at en norsk kvinne bærer et så tradisjonelt islamsk antrekk, men det forundrer meg at ingen ser mennesket bak hijaben.

Jeg har sluppet å bli dyttet, dratt av hijaben på eller fått trusler om bank, slik jeg opplevde som frigjort norsk kvinne med miniskjørt og sminke på. Jeg opplever mer respekt fra utlendinger, og alle muslimer behandler meg som en dronning. Jeg får rabatt i butikker, folk holder opp døra for meg, jeg får gaver og godord hvor enn jeg går. Men fra norske er det en kjølig armlengdes avstand, "ikke trå meg nære!"

Da jeg lette etter en ny bolig brukte jeg fire måneder på å finne en leilighet jeg fikk tilslag på å leie. Jeg var på 2-3 visninger så og si, hver eneste dag. Argumentet var aldri "nei, du er muslim", jeg ble bare ikke ringt opp igjen. Jeg har aldri hatt problemer med å leie bolig før jeg begynte med hijab. Jeg har et yrke som vanligvis åpner dører pga tillit og status, jeg er norsk og har penger (fast inntekt). I tillegg var vi to voksne med stabil inntekt, men nei - ingen ville ha oss. Til slutt gikk jeg til det skrittet å si "vær så snill å gi oss denne leiligheten. Vi skal være ute om 2 dager, og jeg har ikke funnet noe nytt. Jeg lover at vi er snille og betaler. Jeg har gode referanser og jeg kan love at du ikke kommer til å få noen som helst problemer med oss. Vær så snill å lei ut til meg!". Utrolig nok, fikk vi den, og bor her ennå.

Det var så vondt å gjøre avtaler om visning på telefonen, og mitt muslimske navn kan høres ganske norsk ut når man sier det litt fort, og ingen bet seg merke i noe rart. Da jeg ringte på døra og de festet blikket på hijaben, ble øynene stramme og interessen merkbart redusert. Det var å lese i hele ansiktet, at det var like stor sjans for at de ville leie ut til meg, som om det skulle snø i juli.

Hver gang det går hijabdiskusjoner i media, får jeg kommentarer fra folk som vil fortelle meg hvor idiotisk det er med hijab. På trikken, på butikken, på et venterom - hvor som helst, begynner ukjente å fortelle meg hva de mener. Og det er sjeldent pent. I starten syns jeg dette var både skremmende og irriterende, men jeg har lært meg å hanskes slike nå. Jeg må rett og slett innse at jeg aldri er en privatperson med hijab i Norge, jeg må se på den som en uniform for islam - og vite at jeg alltid er på jobb. Jeg kan ikke krangle med han som tok parkeringsplassen min, fordi man oppfører seg ikke sånn i uniform. Det kan være til både hjelp og hinder. Av og til er det fristende å slippe fri en kraftsalve. Som da to gjester av naboen sto å gjorde sitt fornødne i bakgården her under en fest, og jeg i et øyeblikks sinne glemte min drakt, og ba dem bruke toalettet inne og ikke lekeapparatene våre, her det bor barnefamilier. Forskrekket nok hørte de på meg - og dro raskt på seg buksene igjen!

Nå er det ikke slik at muslimer enes om hijab og alt annet, og at i vår interne verden er alt okei. Nei, hijab er et like sensitivt tema innenfor det muslimske miljøet og spesielt konvertitter, som utenfor. Det er en gjengs oppfatning at hijab er påbudt, og at de som ikke bærer den enten ikke er modige nok, ikke følger korrekt islam eller er frafalne og dyrker sitt ego - "det jordiske livet". Alle grunner blir selvsagt sett på som feil, og jeg er forundret over å se at internkontrollen er så sterk. Som en høneflokk bemerkes og hakkes det nedover i rang, til de stakkars enkeltindividene som ikke vil eller klarer å føye seg, blir skøvet ut av flokken eller sterkt nedgradert. Det oppfattes sikkert ikke slik for alle, men det er min opplevelse. Korrekt hijab rangeres etter strenghetsgrad, hvor mye som dekkes, hvilke farger som brukes, om den matches med brosjer, øredobber eller annen utsmykking - for selvsagt skal den helst være så mørk og nøytral som mulig. Noen av oss nekter å la oss båssette, og jeg bærer alle varianter fra somalske "telt" til hvite hetter eller blomsterflora skjerf surret moteriktig rundt med jeans til. For meg blir hijaben et klesuttrykk etter humør, hvor jeg skal, og hva jeg skal.

De som velger å slutte med hijaben får mye negativ oppmerksomhet fra andre muslimer. Det anses som værre å ta den av, enn å aldri ha tatt den på. Er du i tillegg konvertitt, mistenkes du for å ha frafalt islam og din tro samtidig som du slipper ut håret. Miljøet reagerer med alt fra vennlige spørsmål og påminnelser om at hijab er påbudt, til direkte konfrontering og sekterisk neglisjering av enkeltindivid.  Noen har fått høre at de ikke lenger er velkomne i moskeen. Dette stemmer selvfølgelig ikke overens med god muslimsk oppførsel, men er en misforstått måte å legge "positivt" press på de som trår feil.

Jeg vet ikke hvem som plager mest egentlig? De som glor, de som spør, de som sier at de ikke liker den, de som debatterer i det uendelige eller de som nekter deg å ta den av igjen?

Jeg har hele tiden vært så stolt av å være muslim at jeg har bært min hijab, slik jeg bar buttons i hele min ungdom. Dette var min hode-beskjed om at "jeg tror, og jeg våger". I ettertid tenker jeg at hijab var et radikalt valg, og at det har vært vanskelig for fler enn meg. Mitt barn for eksempel, som fikk en større del av negative tilbakemeldinger enn meg. "Har mora di blitt pakkis?", "Er DET mora di?" osv. En gang møtte vi et barn fra en sommerleir, tilfeldigvis på IKEA. Jeg så smerten i øynene hennes, da hun lojalt sto ved min side, men måtte bære skammen over at moren hennes var en sånn "raring". Den prisen skulle jeg ønske hun hadde sluppet å betale, for meg og min tro. Den regningen skulle aldri ha blitt lagt for hennes føtter. Det var en giro jeg ikke forutså ville komme. I Norges hovedstad anno 2006, i en multikulturell bydel, var det umulig å forutse at det skulle oppstå et så tydelig skille mellom folk som aksepterte min overgang, til de som ikke gjorde det. Klassevenners foreldre delte seg i to grupper, de som ikke hilse og ikke sa noe, og de som både hilste og spurte mange interessante spørsmål. Det skulle vise seg at hijaben ble en inngangsbillett til snakk om livet og tro, for folk som vanligvis ikke snakket om sånt. Noen studerte religion eller kultur, andre hadde selv vært på åndelig søken. Mange visste mye om islam, og flere uttalte at de syns min vei var "utrolig spennende".

Dette hindret ikke andre mennesker fra å spre ondskapsfullt snakk om at jeg måtte ha "klikket", at jeg måtte ha nedsatt omsorgsevne, at jeg sikkert skulle flytte fra landet, at jeg fant meg en mann som sikkert var med i terrorgruppe, at jeg ville sloss for shariadomstol i Norge og ville utrydde kristne og jøder. Og konstante spørsmål om jeg støttet selvmordsbombing og terror.

Jeg tror mange hadde tålt at jeg kalte meg muslim, om jeg så helt lik ut. Men at jeg gikk i heldekkende klær med hodeplagg, ble for sterk kost for enkelte.

Å bli møtt med kritikk og motstand føles hardt, når man egentlig bare vil være seg selv og bli sett på som et enkeltinvidiv. Å bli ignorert og neglisjert er mer sårende, og spesielt når folk snakker stygt om meg, rett ved siden av meg, fordi de tror at jeg ikke snakker norsk. Å føle seg ekskludert fordi man er annerledes føles urettferdig, og det provoserer meg ikke lite.
Noen ganger roper folk til meg, og da kan jeg finne på å svare at jeg ikke har nedsatt hørsel selv om jeg går med hijab. Andre ganger forklarer de ting flere ganger, som om jeg var stokk dum. Da er det fristende å sette dem på plass, men hva løser det? Ingen liker meg bedre om de tror jeg er frekk i tillegg til å kle meg rart. Å smile, være overbærende, tålmodig, tolerant, og snill er det eneste motmiddelet. Vanligvis svarer jeg sårende henvendelser med å svare "Hadde du spurt en nonne om det samme? Vi er begge troende kvinner som ærer vår Gud."

Det som provoserer meg mest er at folk tror det er en menneskerett å kronisk kommentere og mene noe om andre. Med hvilken rett peker de ut de som er "annerledes"? Med hvilken rett graderer de folk i rang kul, middels, ukul. Og de fleste gjøre det. Det er bare et spørsmål om verdisyn og miljø. I muslimske kretser er jeg svært "populær" fordi jeg kler meg tradisjonelt og gjør mine muslimske plikter. I norske miljø anses jeg som en "freak", eller i værste fall blir sett synd på. Det er en gjengs oppfatning at norske kvinner konverterer til islam fordi mennene deres ber dem om det. Noen kvinner har nok gjort dette, men i hovedsak har de blitt interessert i islam, fordi de har fått høre positive ting om religionen. Jeg kom til islam med Guds hjelp, på egne ben og konverterte uten mann.

Folk har en mening om alt, men jeg syns det har blitt for vanlig i dagens samfunn at alle har en rett til å si hva de vil, uten å ta hensyn til andre. Man skal liksom tåle alt, i ytringsfrihetens navn. Vi skal tåle det umenneskelige, nemlig å bli utsatt for gruppepress og bli kuet under andres normer og regler.

Jeg sloss for å være meg selv, og bli tålt for den jeg er og den jeg trenger å være. På lik linje vil jeg gjøre mitt ytterste for å tåle deg, slik du er og du trenger å være. 

I mine før-muslimske dager var jeg godt vant med positiv oppmerksomhet rundt mitt utseende og min person. Etter hijaben har jeg blitt et totalt ikke-menneske i så måte i offentlighetens lys. Jeg får litt negativ oppmerksomhet, men mest ikke-oppmerksomhet. Det har vært en tung sorg å bearbeide, et offer og en reise i sitt eget indre. Det har en høy pris å bare være en "hvemsomhelst", for en som har vært "noen". Men etter noen år lærer man seg å være den man er, uten falsk oppmerksomhet, men nettopp å bli likt for dem man egentlig er, uansett hvordan man ser ut.  Det var gleden med å holde ut de første årene, å våge og stå i mot trakkaseringen og utfrysningen. Jeg vet at jeg er like mye muslim for min Gud om jeg velger å ta av meg hijaben og leve som en vestlig. Men jeg vet at jeg trenger en sikkerhetssele som minner meg på hva som er trygt, på en farlig motorvei kalt livet. Og hijaben gjør meg trygg i meg selv, og i min verden. Jeg blir beskyttet av det muslimske storsamfunnet og jeg blir lønnet for mitt strev. Det er jeg helt sikker på.

I bunn og grunn handler det ikke om hijab, religion eller politikk. Det handler om å være et menneske og bli behandlet som et, slik vi alle har krav på, i verdien av vår eksistens.

6 kommentarer:

Huntingheads sa...

På en side forstår jeg at folk reagere eller blir skeptiske, på den annen side blir jeg lei meg på vegne av oss som møter omverdenen så til de grader uten åpenhet, sunn nyskjerrighet og med hat.
Glemmer vi at vi er et av verdens minste land, som nesten ingen vet hvor er og egentlig ingen bryr seg.
Eller vet vi det og furter....

Stå på kvinne. Du kjemper på den rette side, helt uavhengig av tro:-)

Jorun sa...

Igjen er det interessant å lese om dine opplevelser. Det er en tankevekker både med kommentarene du opplever og med overseelsene! Jeg lærer masse av at du deler så ærlig! Stå på videre og vær deg selv! Du er god!
STORklem :)

@sannstorm sa...

Mange interessante tanker. Jeg stusser over en ting: Din (forståelige) irritasjon over at folk ikke "ser" deg: Kan ikke dette sies å være en av hensiktene med de strengeste hijabene - at kvinnen skal "anonymiseres" i det offentlige? Mulig jeg er på tynn grunn her, men det er vel ingen tvil om at plagget visuelt sett skaper et lukket inntrykk?

Anonym sa...

Det har gått lang tid fra jeg sa "skriv om hijab" til jeg fikk somlet meg til å lese. Takk for flere innblikk i valg og omstendigheter rundt det å bære hijab. Det er et emne som mange (forståelig nok) ikke har så lyst til å snakke om.

Idsartha på twitter

Anonym sa...

Jeg har STOR respekt for deg. Du er en sterk dame.Stå på.

Anonym sa...

Jeg kjenner meg så igjen av din historie. Jeg er selv norsk-muslim. Men jeg har ikke helt begynt å bære hijdab men ønsker det sterkt. Trenger bare litt hjelp på veien min. Jeg vet islam er livets lys.