fredag 31. desember 2010

Fanmail til en "muslimfitte"

Dette er noe av hva jeg mottar i kommentarfeltene på blogginnleggene, som jeg vanligvis ikke publiserer. Du forstår kanskje hvorfor?

"Feige, forræderske muslimfitte! Du publiserer bare de som er enige med deg. "Flott innlegg, Valgerd ... Helt enig med deg ... Bra skrevet og jeg er enig med det meste ..." Typisk. Faen, en norsk kvinne som lar seg pule av de bedritne, helvetes muslimskjeggjævlene får meg til å spy. Liker du det når de skjeggapene stønner mens de spruter det i deg? En vakker dag får du nok hodet barbert som fortjent, akkurat som tyskertøsene etter krigen. Da får du ihvertfall en grunn til å gå med en hijab på huet."

Slik er hverdagen for norske muslimer som bruker sin ytringsfrihet til å motvise en brøkdel av den løgnen som blir publisert i media eller gatelangs, om islam. Er det rart de fleste velger å holde kjeft?



onsdag 22. desember 2010

Svar til Amundsen og Tybring-Gjeddes debattinnlegg i Aftenposten 21.12.10

Jeg leste nettopp innlegget til de to Frp politikerne i dagens Aftenposten og sitter stum av sjokk. Innvendig velter det seg et raseri som presser på tårene. Det er ingen hemmelighet at min politiske lojalitet ligger langt fra blåbrunt, men at en seriøs avis som Aftenposten setter på trykk slike holdninger og uttalelser, er for meg et stort mysterium. Hvor ble det av Pressens faglige utvalg og vær varsom plakaten?

Innlegget gjennomsyres av islamofobisk hat og en nedlatenhet mot annerledeshet. Overskriften "bryt faste mønstre" viser at forfatterne ikke forstår omfanget og alvorlighetsgraden av deres "råd til innvandrerforeldre". La oss slå én ting fast Amundsen og Tybring-Gjedde; integrering betyr ikke å bli kulturelt eller etnisk norsk. Integrering handler om å bli kjent med norsk språk, samfunnsstrukturer og skaffe seg sosial og praktisk kompetanse til å være selvforsynt, på lik linje med etnisk norske borgere - til å leve og fungere godt i Norge. Frp har alltid misbrukt ordet integrering for å klage på innvandrere i flere generasjonsledd, og de blir visstnok aldri norske nok før de har fjernet en så stor del av sin etniske, kulturelle eller religiøse bakgrunn, ting som potensielt kan skape uenighet, forskjeller eller "ubehag" for nordmenn som nekter å favne om annerledeshet og globalt mangfold. De snakker vakkert om "demokratiets humanistiske frihetsverdier", men kan tydeligvis ikke redegjøre for den reelle betydningen av begrepet. Demokratiets humanistiske frihetsverdi er nemlig å få lov å være den du er, og bli møtt med respekt og menneskeverd i enhver sammenheng, på tross av hudfarge, kulturell tilhørighet eller trossyn.

Det stilles en del spørsmål om islam i artikkelens innledning, og i kjent Frp stil spilles det på frykt. Jeg skal svare på de spørsmålene, så hvis det er vilje til å kjenne sannheten om islam, har dere fått en sjans i det minste. For det første, selvmordsbomberen i Stockholm - Abdulwahab, er ingen representant for islam. Hva han gjorde var helt feil, og et resultat av personlig frustrasjon over verdens politiske situasjon. I tillegg var mannens utstabile psyke påvirket av terrorgruppers misbruk av Guds budskap, for å tjene politiske kamper, fremfor religiøse. Mannen ble beskrevet som en oppvigler og uønsket i moskeer. Det er ikke lett å stenge døren til Guds hus for et menneske, men når noen opptrer høyt urespektablet og farlig, ble vedkommende altså nektet adgang. Dette beviser igjen at bombemannen ikke uttalte seg eller handlet på vegne av muslimene, men kun for egen regning. Han representerte på ingen måte islam, slik Gud har åpenbart troen for våre profeter.

Når Amundsen/Tybring-Gjedde spør "hva det er med islam som gjør at et økende antall muslimer er villig til å sprenge seg selv i luften", er svaret at det ikke har noe med islam å gjøre i det hele tatt. Radikalisme og religiøst misbruk er et resultat av langvarig undertrykking, mobbing og en urettferdig verdenspolitikk på både det internasjonale og det lokale plan - spesielt rettet mot muslimene. Et stadig økende antall ungdom oppdager at den "demokratiske humanistiske frihetsverdien" ikke gjelder dem, men bare alle andre som marsjerer i takt med vestens frihetstanke. Som forøvrig er en meget begrenset form for frihet, for retten til å handle fritt gjelder bare for handlinger som er i samsvar med fellesskapet og majoritetens verdisyn. Dette er et svært urettferdig og urimelig krav, som i tillegg til andre sosiale problemer som fattigdom, arbeidsledighet, krig, diskriminering, rasisme og utrygghet skaper en sterk vekst av anti-holdninger. Muslimsk ungdom vil ha verdier, de vil ha moral, de vil ha rettferdighet, de vil ha likhet for alle og de vil ha tilbake et samfunn der det står respekt av ordet "Gud". Langt fra det vingeklipte, ukristelige Norge vi kjenner i dag. De gamle, gode norske verdiene har forsvunnet i etterkrigstidens økonomiske vekst, og luksus har fjernet folks samvittighet og moral, nærmest kirurgisk.
At enkelte ungdommer som opplever stor frustrasjon ønsker å sloss for noe de tror på, er ikke nytt i verdenshistorien. Det som er farlig er at politikere som ikke forstår at det er slike utspill som kaster bensin på bålet, det er sånne som dere som rekrutterer medlemmer til hellig-krig-camp. Politiske aktivister som misbruker religion til å tolke "krig" på en religiøs måte, som i å bli angrepet for sin tro og sin tilhørighet, fremmer islams regler om hellig krig. Men det finnes ikke noe hellig over nasjonale og økonomiske kriger som utspilles i dag, derfor er selvmordsbombere og andre terrorister på ville veier, teologisk sett.

Selvfølgelig er det ikke islam at muslimer skal skade eller drepe uskyldige. Vi som vet det jobber også konstant med å veilede de rasende unge som ønsker å se blodet renne. Over én milliard muslimer er fredelige, omsorgsfulle og moralske rollemodeller i samfunnet. Dere velger å henge ut én bombemann og tegne et bilde av situasjonen som ikke stemmer med virkeligheten.
Det er ikke Koranen som fremkaller hat, det er sosial og økonomisk urettferdighet på alle plan i livet, år etter år med diskriminering, forfølgelse og latterliggjøring. Koranen er vår medisin mot hatet, og Gud lærer oss at skjebnen er skrevet. Livet er en test. Istedenfor å sette opp en mur mellom muslimer og innvandrere og nordmenn, så vær heller åpne for hvilke fantastiske muligheter vi har når vi jobber sammen om ting? Hvor mange muslimer utgjør ikke en formidabel forskjell i samfunnet ved å gi økonomiske almisser, drive frivillighetsarbeide, forebyggende arbeid mot kriminalitet, meglingsråd, aktivitetstilbud for barn og ungdom? Hvor mange muslimer er ikke i arbeid og opprettholder en hjørnesten av Norges praktiske, yrkesrettede arbeid? Hvor mange muslimer sier aldri et ord, og lager ikke problemer for noen som helst? Statistikken sier at de aller fleste av Norges 150 000 muslimer gjør nettopp det, intererer seg raskt og fungerer selvforsynt.

Dere spør hvordan dere skal drive dialog? Et tips kan være å lære seg å lytte. Holdninger om at velferden og sosiale ordninger er "våre", som om innvandrere var ransmenn, skaper ingen gjensidighet eller grobunn for dialog. De jobber også, de betaler også skatt, vår velferd er alles velferd, ikke bare de etnisk norske sin.

Hver gang Frp snakker om islam skrikes det høyt om sharia, islamsk lovgivning, eller Guds lover, nevnt i Koranen. Det finnes ikke én eneste muslim i Norge som praktiserer sharia lov i Norge, nettopp fordi kongeriket Norge har sine egne lover. Religiøs praksis og kulturell tradisjon, skal ikke blandes sammen med juridiske begrep. Hva som praktiseres i Saudi-Arabia, kan ikke norske muslimer stå skolerett å svare for. Der fungerer ting annerledes enn i Norge, og som kjent er det mange muslimer som søker asyl for å beskyttes mot regimer som ikke bygger på demokrati og det frie valg. Det er urimelig retorikk å krenke religiøs teologi og troende, og samtidig si at man støtter demokratisk humanistisk frihet.

Når artikkelforfatterne ber innvandrerne om å "være villige til å ofre kulturell og religiøs praksis som bryter med de frihetsverdiene som muliggjør vårt samfunns vekst, velstand og velferd" kan man stille seg spørsmålet om hvor høy prisen skal være for integrering? Du skal ikke være den du var før du kom til Norge, og du må skjule deler av din religion, som ikke fremmer fellesskapets velferd? Dette er en uttalelse som diskriminerer og krenker andre mennesker, og jeg vil ha meg frabedt slike fascistiske tankemåter. I vekst, velstand og velferd ligger implisitt økonomisk selvforsørgelse, som igjen betyr å snakke norsk godt nok for skole, yrkesutdannelse og klare seg i arbeid. Islam legger ingen begrensninger for dette. Heller tvert i mot, islam oppfordrer til økt kunnskap, deltagelse i arbeidslivet og bidrag til fellesskapet. At alle skal engasjere seg i samfunnet ved å hjelpe og støtte foreldreløse barn, kvinner, enker, handicappede, gamle, ensomme, fattige. Her er islam et banebrytende ideal fra middelalderen. Ingen innvandrere eller muslimer sier nei til å tjene egne penger, viderebygge samfunnet eller delta i velferden. Frp påstår implisitt at enklete har som mål å motta stønadspenger uten å gjøre en egeninnsats, og at de er uvillige til å fungere i det norske samfunnet. Hvilke bevis har de for slike diskriminerende påstander? Skal slike beskyldninger få lov å hangle fritt år etter år, til media og nordmenn uten bedre vitende tror på løgnene? Nei, de må tilbakevises og benektes.

At enkelte ikke kommer i arbeid eller klarer å leve av egen inntekt skyldes mange varierende årsaker, alt annet uvilje. Når det kommer en analfabet flyktning fra landsbygda i Somalia eller Pakistan til Gardermoen, kan man ikke forvente at han er på NAV og søker jobb mandag morgen. Introduksjonskursene og IMDI har vist at integrering starter med å tilrettelegge for selvhjelp, motivasjon og mestring, fremfor å stille krav som mottager ikke evner å forstå omfanget av. Stadig flere innvandrere snakker raskere norsk, stadig flere tar høyere utdannelse, stadig flere er i jobb, stadig fler deltar på typiske norske arenaer som borettslagsmøte, FAU, korps og idrettslag. Men å kreve at de skal fornorskes til den grad at deres kulturelle og religiøse tilhørighet skal utvannes, er en vanvittig uttalelse.

At noen muslimske kvinner ønsker å dekke seg til eller å arbeide i hjemmet, må være et personlig, fritt valg. Det er ikke nødvendigvis den norske oppskriften på famileliv som har vist seg å fungere best.
At det fortsatt finnes mennesker i Norge som er opptatt av moral, å beskytte barna sine mot overgrep og kriminalitet og å verne om sin familie er en bra ting. Her kunne nordmenn tatt seg et kurs eller to i anti-egoisme og storfamilieomsorg. Av de 10 rådene til innvandrerfamilier, kan jeg si at to av dem er relevante; engasjer deg i ditt barns skolehverdag og vær aktiv i nærmiljøet. Men vent litt, er etniske norske foreldre så flinke til dette da? Hvorfor skal innvandrerne henges ut som taperne? Vi vet at de fattigste og sosialt dårligst stilte sliter med flere utfordringer, men igjen blir det urimelig å kreve at alt skal gjøres etter en "norsk fasit", og innvandrere er virkelig ikke en unison gruppe.

De andre rådene er både krenkende og misvisende, som f.eks råd nr 1; snakk norsk hjemme. Alle lærere og språkforskere oppfordrer foreldre til å bruke morsmål i hjemmet og at barn ikke har problemer med å være to- eller flerspråklige. Deres språk og kunnskapsutvikling vil gå raskere om de snakker morsmål med sine foreldre, enn om de skal snakke norsk på lavere nivå med dem.

Å be noen om å ikke sende barna sine til Koranskole er det frekkeste jeg har hørt og lest noensinne. Det er grunnlovfestet religionsfrihet i Norge, og når oppfordret dere foreldre til å ikke sende barna sine til søndagsskole eller bønnemøte i kristne meningheter? Her går dere alt for langt i deres kritikk, og jeg mener dette er et grovt overtramp.

"Frigjør døtrene deres" med oppfordring om "å slippe dem fri i det norske samfunnet, ikke legg religiøse restriksjoner eller begrensninger på deres bevegelsesfrihet". Jeg håper virkelig ingen følger disse rådene, ellers må barnevernet på banen umiddelbart. Alle foreldre har rett, ansvar og plikt til å ivareta sine barn og gi dem omsorg etter beste evne. Å sende barna ut av døra på lykke og fromme uten noen form for veiledning og overføring av hjemmets verdisyn, vil være galskap. Da vil barna være overlatt til seg selv, og mat for ulver.

Alle som har døpt sitt barn i statskirken har i samtale med presten diskutert hvilke retningslinjer foreldre og faddere skal ha for religionsopplæringen til barnet. På samme måte som andre religiøse eller troende, anbefales det å beskytte og ivareta det sårbare barnet og trygge deres vekst og fremtid på beste måte. Frp oppfordrer en muslimsk far til å sende sin datter halvnaken på diskotek for å bli integrert. Oppfordre til fri sex, og testing av alkohol og stoffer. "Bare gjør det som alle andre andre gjør du". Men hvem vinner på det? Ser ikke Frp at norske foreldre sloss mot ukultur og umoral hver eneste dag, at barn og ungdom i dag er i krise pga et kynisk, kommersielt forbrukersamfunn, hvor menneskeverdet nærmest har gått i glemmeboka?

Ser dere virkelig ikke at innvandrerne og muslimene spesielt er en ressurs for Norge? At et mangfoldig, fargerikt land hvor debatt, dialog og forskjeller skaper kontraster, nytenkning og spennende utvikling. At innvandrerne er ferdig med å vandre og har slått røtter her. At Norge er like mye vårt nå, og at nye mennesker for all tid vil vandre rundt på jorden over landegrenser, for ingen er skapt "norsk" eller "somalsk", vi er skapt som mennesker for å leve i fellesskap og samhandling.

Jeg syns dere skylder noen veldig flotte mennesker en stor unnskyldning.

tirsdag 21. desember 2010

Jul i Norge

For oss konvertitter er det ikke problemfritt når julehøytiden inntreffer. Jul er en del av vår kulturtradisjon og norske ryggrad, samtidig som det er en kristen høytid som feirer Jesus fødsel. Selv om Jesus/Isa r.a. er en profet også innen islam, er det ikke lov for muslimer å feire jul, eller andre høytider som tilhører andre religioner. Selv om "jol", midtvintersfest og lysfest er gamle hedenske feiringer i ur-Norge, ble julen kapret av kirken og omgjort til en kristen høytid. Såvidt historikerne har funnet ut, ble ikke Jesus født 24. desember, men jul eller christmas feires nå 24. eller 25. desember over store deler av verden.

I seg selv er det ikke problematisk å slutte og feire jul når man konverterer til islam, men vi konvertitter har familie som feirer jul. Og familier feirer jul sammen. Jul og høytid er en følsom tid hvor samvær, kvalitetstid og familie, slekt og venner samles for å bekrefte tilhørigheten, tradisjonen og varmen vi ønsker å minnes i julehøytiden. Om hva som egentlig er viktig i livet, om å være gode mot hverandre, om å tilgi og søke forsoning der det trengs, om å huske på hvem som stiller opp for hverandre - julen er en tid for å minnes og mimre, sammen.

Islam pålegger muslimene å være gode mot familien sin, spesielt mor og far. Besøke dem ofte, hjelpe dem, gi dem gaver, være der. For noen konvertitter blir julaften en drakamp mellom eget ståsted eller å følge familietradisjonene. Noen "feirer" jul ved å være tilstede med sin familie, kjøpe og gi gaver, være deltagende i juleaktivitene, spise fellesmåltidet. Det er alkoholen og svinekjøttet som setter en absolutt grense for at deltagelsen ikke er uforbeholdent lik, slik den var før islam kom inn i bildet. Andre velger å besøke familien sin alle andre dager i året, bare ikke julaften. Noen tillater julekaker, julekalender, julestjerne i vinduet og en nissefest i nabolaget, mens andre gjør alt de kan for å unngå jul innenfor sine egne fire vegger.

Jeg sluttet å feire jul for fire år siden, da jeg ble muslim. De første årene syns jeg det var uproblematisk, men etter en stund fikk jeg både dårlig samvittighet og følte et stort savn etter den varme lysfesten og ettertenksomhetsstunden julen før har vært for meg. I fjor tilbragte jeg to uker med å gråte meg igjennom julen, sørge over at julen ikke kan være en del av mitt liv. I år tror og håper jeg det skal gå relativt greit. Jeg er forberedt på tunge tanker og ensomhetsfølelse når kirkeklokkene ringer julen inn, men jeg er veldig bevisst på at dette er mitt valg, og et riktig valg. Da jeg var kristen var det fint å feire jul, jeg brukte å gå i kirken, ikke bare på julaften men flere dager i julen. Det var mange fine prekener å få med seg i den tiden, samtidig som kirken er relativt godt besøk i julen, i motsetning til resten av året.

Nå har ramadan blitt min nye "jul". Da er vi i moskeen så ofte som vi kan, og Eid har blitt en ny høytid hvor vi fester, pynter oss, lager ekstra god mat og feirer av gledens og hjertets lyst. Det tar bare litt tid å komme inn i nye tradisjoner, spesielt når man ikke har noen å lære dem av.

Jeg har sendt julekort i år til min nærmeste familie, spesielt de gamle. Jeg følte meg som Judas, men det får stå til liv. Jeg smugfeirer ikke jul, men jeg ønsker å respektere min familie og slekt, som fortsatt har mye følelser for julen, og min egen kulturbakgrunn som norsk. Jeg har til og med kjøpt noen julegaver, til mine aller nærmeste. Jeg fikk gaver selv om jeg sluttet å feire, og jeg syns ikke det var riktig å skulle få uten å gi noe tilbake. Planen om å gjøre Eid til deres feiring også, har ikke gått som jeg ønsket meg.

Derfor må jeg bare si det som det er; jeg er fortsatt norsk og jeg er muslim.
Her er det ingen spor etter julefeiring, men jeg sier allikevel "God Jul og Godt Nyttår" til mine norske lesere som feirer jul, og takker dere for at dere leser bloggen og ønsker velkommen tilbake!

Takk for et spennende år, la oss håpe på et like godt eller bedre i 2011.

onsdag 24. november 2010

Bønnen

søndag 24. oktober 2010

Muslimene

Ordet muslim kommer fra islam, den som underkaster seg Guds vilje og følger islam er en muslim.
Men muslim er et ord som kommer med mange forventninger og krav, og ikke minst fordommer og negative belastninger forbundet med ekstremisme, terror og trangsyn.

Noe er rett, jeg vil si ingen røyk uten ild. Det finnes "muslimer" som overhodet ikke skulle bært tittelen og som sprer ondskap og problemer som ødelgger for mye mer enn dem selv. Det farger folks bilde av islam, og igjen av Gud. "Hvis Gud kan skape en religion som legitimerer at folk kan oppføre seg slik, er det ingen Gud jeg vil være bekjent av osv."

Det vi ofte glemmer er at ingen er bare religionen sin, uansett hvor mye de prøver. Vi er mennesker, vi er individ, vi er kulturelle, styrt av utallige faktorer som er både utenfor og innenfor vår rekkevidde.

Hvorfor sier jeg dette? Jo, jeg fikk for noen dager siden en henvendelse fra en kvinne som nylig har konvertert til islam. Hun hadde opplevd å bli veldig dårlig behandlet av en muslim. Så sier hun, slik jeg har hørt så mange ganger før "hvordan kan han oppføre seg sånn når han er muslim?"

Dette samme har jeg tenkt og forundret meg over i åresvis, og gjør stadig. For meg er muslim en ærestittel større enn Kongens fortjenestemedalje i gull. Det er en tittel jeg bruker med omhu og som forplikter. Nettopp derfor er det et strevsomt, møysommelig og tidkrevende arbeid å være en momiin/en troende. Det er å gi seg hen til Guds ønsker for deg, en tro, en overbevisning, en livsstil som krever.
Og jo sterkere du går ut og promoterer din jobb som "slave av Allah", jo mer forventes det av deg fra omverdenen.

En momiin stjeler ikke, er ikke frekk, skriker ikke, slår ikke, lurer ingen, men derimot vender det andre kinnet til - slik profeten gjorde, gir av det han har uten å forvente noe tilbake, viser tålmodighet, omtenksomhet og gir av sin tid og sine penger, sine krefter og sitt gods for Allah skyld, fordi han tror på det gode, på islams kjærlighetsbudskap.

Hver gang jeg ser en langskjegget mann i kjole med heklehatt som tramper med beina, er sur, sender stygge blikk, kjefter, slår eller lar døra slå i fleisen på meg, tenker jeg "Gud tilgi han". For værre hyklere skal man lete lenge etter, en som kler seg ut som "Allahs slave og soldat" og er så langt i fra som det går ann å komme. Det samme gjelder for kvinnene som snakker om ærbarhet, renhet og å dele av det man har, men som sladrer så tungene står i brann og grisker til seg alt de kan få. Joda, de kler seg i rett "uniform", men deres hjerter er kalde som stein. Kun når noe rammer dem selv fortviler de, og søker ydmykheten for Gud for sin egen nådes skyld.

Det finnes så mange muslimer der ute som ikke reklamerer høyt med sin status, men som er vanvittig gode muslimer i ordets korrekte forstand. Som viser toleranse, tålmodighet, godhet, gavmildhet, tilgivelse, uforbeholden støtte, måtehold, ja godhet på alle områder. Kanskje går de ikke i moskeen hver fredag, og kanskje bruker ikke alle hijab, kanskje snakker de ikke konstant om akhira (livet heretter) eller haram (forbudt). Men de lever livet på en deltagende måte, og engasjerer seg i fornuftige ting. Tar ansvar for egen inntekt, å hjelpe andre i samfunnet og ærer Gud på en mer "anonym" måte. Disse har jeg stor respekt for. Disse er de ekte momiin (troende). Den som gjør det for Allah skyld og ikke for sin egen. For den som trenger å lage mye oppmerksomhet rundt sin klesdrakt og sin religiøse deltagelse, har et behov for å vise seg, bli sett for det man vil bli sett for og få respekt for det man gjør. Men belønning fra mennesker vet vi alle, er midlertid og urettferdig. Det er bare Allah swt (den Høyeste) som ser alt og vet alt, alt fra intensjon til handlinger som er gjort i Guds ånd.

Så ikke tenk så mye "muslim" om folk, det er min anbefaling. Tenk mer Sara og Said. De er bare personer. Mennesker. De er også datter, bror, arbeidstaker, nabo, skøyteløper, avisabonnement, student, onkel, politiker, sjåfør, barnevakt, selger osv. Ingen klarer å være 100% god i alt, hele tiden, alltid.
Said fra Somalia, som er somalsk, flyktning, sønn, nabo, livlig, morsom, smart, morgengretten er også muslim. Men han er ikke muslim i alt han gjør, ingen er det. Men den dagen Said gjør noe som noen ikke liker, da er det på grunn av at han er muslim? Eller ekstra dårlig fordi han er muslim? Det er en umenneskelig forventing til han som person og individ.

Ja, vi er muslimer, men vi er først og fremst mennesker. Vi feiler, vi synder, og vi ber om tilgivelse igjen.
Og ja, noen som tittelerer seg som muslim skulle skamme seg over å gjøre dette, tatt deres elendige oppførsel i betraktning.
Og ingen uttaler seg på vegne av Gud, utenom profetene. Og den siste, Muhammad saaws, viser et strålende eksempel på en oppførsel vi alle burde hatt mer av, enten du er muslim eller ikke.

fredag 15. oktober 2010

Innlegget er fjernet

mandag 20. september 2010

Hva slags muslim er du?

Dette spørsmålet fikk jeg ofte da jeg var nykonvertert, og forsto ikke så mye hvorfor det stadig ble stilt, den gangen. Jeg svarte alltid "en vanlig muslim som følger profetens tradisjon, en sunni muslim". I dag er det jeg som spør andre hva slags muslimer de er.

Det er helt naturlig at religionens teologi sklir over i andre rammer av samfunnsfag, psykologi, åndelighet, kultur, økonomi og sosiologi. 1431 år og 1,5 milliarder mennesker tatt i betraktning, det finnes neppe to helt like muslimer. Men det finnes trender, det finnes "skolebok islam" og det finnes sekterisme. Det finnes midt-østen islam, islamske stater, islamisme og det finnes euro-islam. Det finnes nasjonale forskjeller, kulturelle barrierer og det finnes ikke minst moderne vekkelsespredikanter som misjonerer for "ekstrem islam".

Så hva er jeg?
Jeg er først og fremst norsk. Med norsk mener jeg at jeg er hvit, født av to norske foreldre og har vokst opp i Norge. Jeg har bodd i Norge i hele mitt liv og jeg er glad i Norge. Ikke bare høye fjell og dype daler, men jeg verdsetter kongeriket Norge, parlamentarismen og sosialdemokratiet. Jeg liker norsk kultur. Ikke bare er den "min", men jeg har vokst opp med frihet hele livet til å si og gjøre hva jeg vil, og jeg setter pris på fred, ytringsfrihet, likestilling og demokratiet vårt. Jeg setter pris på antivold og antirasisme, rettssikkerhet, trygghet, velferdssystemet som ivaretar de svake og trengende, skattesystemet som sikrer jevnere fordeling av godene og vårt fokus på miljø og helse. Gang på gang er Norge kåret til verdens beste land å bo i.

Hvorfor i all verden ville jeg bli muslim når jeg er norsk?
Jeg vokste opp med statskirke kristendom. En av og på knapp for når vi tror og når vi ikke tror. Vi går til dåp, bryllup og begravelse, men i hverdagen er Gud ikke eksisterende for de fleste. Han er en nødhjelps julenisse man tror på når troen på det konforme og egenkraften har utvannet sin kraft. For meg var det viktig å finne "meningen med livet". Jeg har gått en del i motvind i mitt unge liv og jeg måtte tro at det fantes noe mer, noe større. Jeg fant trøst i min tro på Gud. Jeg lærte om islam og fant den logisk, vakker og troverdig. Studier i flere år, i kombinasjon med å bli kjent med muslimer, gjorde det til et naturlig valg for meg, selv som etnisk norsk.

Islam er teologi, islamisme er altomfattende.
Den store forskjellen jeg ser mellom muslimer i dag, er om de ønsker et sekulært samfunn eller en sharia stat (islamsk stat). Jeg er en sekulær muslim, dvs en muslim som ser det som riktig å leve i et fritt og demokratisk samfunn, der alle innbyggerne skal behandles likt uansett tro og tilhørighet. Gud ga oss fri vilje og Koranens budskap er kjærlighet satt i system. Jeg kan på ingen måte se at en fundamentalistisk og undertrykkende overvåkingsstat kan tilrettelegge for Guds nåde og skjønnhet. Mennesker gir seg selv gudommelig makt og fungerer som diktatorer. De gjør alt annet enn det Gud har bedt dem om å gjøre.

Veiledningsplikt har blitt overvåkingspoliti.
Muslimer internkontrolleres sterkt fra egne rekker. Det blir liksom aldri bra nok. Jeg har ikke hørt ett menenske som har henvendt seg til meg de siste fire årene med ydmykhet og et undrende blikk når de ville "korrigere" meg i noe. Belærenhet, kritikk, mobbe- og hersketeknikker er snarere det man møter. Det er en smittsom holdning, som læres av de eldre og går i arv. Når små jenter hakker på andre små barn i skolegården og sier "du ække muslim som ikke har på deg hijab" er det alt annet enn pen oppførsel, og absolutt ikke profetens tradisjon.

EU-godkjent?
Jeg undrer meg stadig når jeg møter nye muslimer. Det er vanskelig å forstå balansepunktet deres. Noen er strenge på enkelte områder og svært liberale på andre. Det står ikke i sammenheng. Det kan skyldes manglende kunnskaper om religionen, kulturelt press og fokus på enkeltområder eller rett og slett personlige valg. For å sette det veldig på spissen kan en gambier være først og fremst opptatt av å være hyggelig og ærlig, mens en iraker kan være mer opptatt av ære og respekt, en pakistaner av kjønnsroller og en indoneser av ivaretagelse av naboskapene. Europa er vuggen til  det fritt tenkende vesten, og har hatt en kraftig vekst av muslimske innvandrere de siste tyve åra. I starten var det velkommen med arbeidsinnvandring og senere med flykningeinnvandring. Så nådde mange sitt følelsesmessige nok-punkt da innvandrertallet ble i majoritet i enkelte bydeler og asylpolitikken ble økonomisk lotto, fremfor nødvendigvis humanitærpolitikk. Enhver som ikke reagerer med frykt eller mistenksomhet når ditt lokalmiljø dramatisk forandres over kort tid, må være ignorant og relativt dum. Det ligger i menneskets natur og flokkinstinkt at vi søker til våre egne og beskytter oss mot fremmede mulige farer.  At mange muslimer har en mørk hudfarge er ikke trusselen. Det som vekker bekymring er ikke fargespekteret, men deres verdier, holdninger, deltagelse i samfunnet og ikke minst politiske mål.

Hvis Norge fikk så mange muslimske innvandrere at de kunne vunnet et valg og innført endring av grunnloven og gjort Norge til en shariastat, da ville noe ha gått veldig galt på veien.
Jeg er muslim og jeg støtter ikke en shariastat i Norge. Mange muslimer støtter ikke at Norge skal gjøres om til noen shariastat, men flere gjør akkurat det. De håper og drømmer om en fundamentalistisk stat der islam skal være altomfattende og kontrollerende, givende og dømmende i alle ledd. Der vi skal tas tilbake til middelalderske praktiseringer av vitnesbyrd, økonomiske regler, familielover og ikke minst straffelover vi har forlatt for hundrevis av år siden. Dette skremmer vettet av meg.

Når sant skal sies er det svært lite sannsynlig at noe sånt noen gang skal kunne skje, men jeg finner det urovekkende når norske barn, født i Norge, 2. eller 3. generasjons innvandrere eller konvertitter mener dette. Eller anda værre, jobber aktivt for det.

Politikk
Islamismen misbrukes i dag mye av nasjonale grupperinger som driver nasjonal eller internasjonal "frigjøringskrig" eller anti-amerikansk polarisering.  Det jeg misliker mest er når disse karismatiske gruppene lurer folk til å tro at dette er islam og at dette er en muslimsk plikt å godta eller helst delta i.
Det er ikke Allah og profetens islam å spre hat og krig.

For å se litt nærmere på hva som er profeten Muhammads (Guds fred og nåde være med han) islam, vil jeg gjerne lime inn avskjedstalen hans, som han holdt for sine følgesvenner under hans siste reise til Mekka på pilgrimsreise;


After praising, and thanking Allah he said:
"O People, lend me an attentive ear, for I know not whether after this year, I shall ever be amongst you again. Therefore listen to what I am saying to you very carefully and TAKE THESE WORDS TO THOSE WHO COULD NOT BE PRESENT HERE TODAY.
O People, just as you regard this month, this day, this city as Sacred, so regard the life and property of every Muslim as a sacred trust. Return the goods entrusted to you to their rightful owners. Hurt no one so that no one may hurt you. Remember that you will indeed meet your LORD, and that HE will indeed reckon your deeds. ALLAH has forbidden you to take usury (interest), therefore all interest obligation shall henceforth be waived. Your capital, however, is yours to keep. You will neither inflict nor suffer any inequity. Allah has Judged that there shall be no interest and that all the interest due to Abbas ibn 'Abd'al Muttalib (Prophet's uncle) shall henceforth be waived...
Beware of Satan, for the safety of your religion. He has lost all hope that he will ever be able to lead you astray in big things, so beware of following him in small things.
O People, it is true that you have certain rights with regard to your women, but they also have rights over you. Remember that you have taken them as your wives only under Allah's trust and with His permission. If they abide by your right then to them belongs the right to be fed and clothed in kindness. Do treat your women well and be kind to them for they are your partners and committed helpers. And it is your right that they do not make friends with any one of whom you do not approve, as well as never to be unchaste.
O People, listen to me in earnest, worship ALLAH, say your five daily prayers (Salah), fast during the month of Ramadan, and give your wealth in Zakat. Perform Hajj if you can afford to.
All mankind is from Adam and Eve, an Arab has no superiority over a non-Arab nor a non-Arab has any superiority over an Arab; also a white has no superiority over black nor a black has any superiority over white except by piety and good action. Learn that every Muslim is a brother to every Muslim and that the Muslims constitute one brotherhood. Nothing shall be legitimate to a Muslim which belongs to a fellow Muslim unless it was given freely and willingly. Do not, therefore, do injustice to yourselves.
Remember, one day you will appear before ALLAH and answer your deeds. So beware, do not stray from the path of righteousness after I am gone.
O People, NO PROPHET OR APOSTLE WILL COME AFTER ME AND NO NEW FAITH WILL BE BORN. Reason well, therefore, O People, and understand words which I convey to you. I leave behind me two things, the QURAN and my example, the SUNNAH and if you follow these you will never go astray.
All those who listen to me shall pass on my words to others and those to others again; and may the last ones understand my words better than those who listen to me directly. Be my witness, O ALLAH, that I have conveyed your message to your people".[1]
MuhammadNinth Day of Dhul Hijjah 10 A.H. (632 CE)


søndag 12. september 2010

Fest, kos og moro

Her er jeg :D i festklærne mine som jeg har fått av bestevenninna mi fra Marokko.


Besøk fra herlige små barn som lagde masse rot og hyl, som hører høytidsdager til. ;D


Godterier hører med i fleng!


Venner fra Egypt sender bilder fra deres feiring ;D


Eid er en gledens dag for hele familien.



Bror Muhammad fra Egypt.



Spiser mat i fellesskap.


Basim Ghozlan holder tale i Rabita moskeen.


Moskeen var så full at folk måtte be ute i bakgården.


Jeg blir så ydmyk når jeg ser muslimer tilber sin Skaper ved å bøye seg.


NRK dekket Eid bønnen og viser alt på nrk1 15/9 kl.23 og nrk 2 16. kl.20.


Alle kler seg i de fineste klærne på festdagen Eid.


Ungommen feiret med bowling og sosialt samvær.
Bildene fra Rabita og bowling tilhører Djamel Selaihi. 

Eid Mobarek!!!

Eid Said (God Eid) Eid Mubarak

30. Ramadan

Full forvirring i år som hvert år, NÅR er det egentlig Eid? Vi som følger månekalender har månedsskifte når nymånen vises, men siden det bor muslimer over hele kloden er det naturlig nok en liten utfordring hvert år, hvem ser månen og hvem stoler på at den som sier han har sett månen snakker sant?

Profeten ba oss stå samlet, som en enhet (ummah) og gjøre fellesskapets beste. Vi bør derfor feire Eid samme dag. Allikevel er det altså slik at religiøse ledere i Saudi-Arabia ikke tar månesyningsvarsel fra andre land som egen observasjon. I tillegg har vi tidssoner, skydekke og andre utfordringer om noen ser månen eller ikke. Hver kveld 29. Ramadan ved solnedgang sitter mennesker og speider etter månen. Fasten varer altså 29 eller 30 dager. En måned har aldri mer enn 30 dager. Det betyr at hvis noen ser månen, blir det Eid (1. Shawwal) dagen etter, og hvis ingen ser månen blir det en siste dag med faste.

Noen land har prøvd å løse denne utfordringen med utregninger om når datoen logisk nok skal falle, og prøver å innføre bruk av denne moderne muslimske kalenderen. Med mindre hell er den kun delvis ønsket velkommen. Det var ikke slik profeten lærte oss å praktisere det.

I tillegg til månesyningsdilemmaet har vi det politiske maktaspektet i bildet. Det er ikke alle muslimer i verden som er komfortable med å ha Saudi-Arabia som den eneste autoritet i saker, og det er derfor vanlige at nasjonale interesser samler grupper av muslimer. Først og fremst viser muslimene sin lojalitet til sin etniske tilhørighet eller opphavsland. Dvs at pakistanere i Norge gjør det som Pakistan sier er riktig osv. Tyrkere, marokkanere, libyere, irakere, iranere osv feirer gjerne over 2 eller 3 forskjellige dager.
Dette er selvfølgelig trist, siden det er med på å differensiere oss ytterligere enn nødvendig, som muslimsk enhet. Det er forsøkt mange varianter for å løse opp i dette, men slik jeg oppfatter det blir vi aldri enige.

Konvertitten Per Yousef Assiddiq så månen på Nøtterøy onsdag kveld, og Islamsk Råd Norge hadde forhåndsmeldt at torsdag 9. september var Eid ul-Fitr dagen i Norge. Allikevel fulgte de fleste av oss veiledningen fra Mekka, om at fredag 10. september var korrekt dag, slik den øvrige araberverdenen gjorde. I Norge feiret ca halvparten av pakistanerne Eid torsdag og resten fredag. Noen små grupper feiret også lørdag.

29. Ramadan

28. Ramadan

Nå begynner vi å forberede oss til avslutningen av denne herlige måneden. Den har gått fort, og nå kommer siste innspurt. Enten det er å komme igjennom hele Koranen gjennom disse dagene, eller om det er å fullføre andre forbedringer vi har satt oss fore. Det er med vemod vi går over i måneden Shawwal, selv om alle måneder har noe vakkert med seg, er Ramadan helt spesiell. De fleste har brukt mest tid hjemme og det blir litt ekstra tid til ettertanke. Særlig natten går med til mye bønn og ekstra ønsker om tilgivelse, forbedring og Guds nåde og velsignelse over oss.

En av de siste nettene i Ramadan kalles Laylat al-Qadr, som er spesiell fordi vi antar at det var denne natten profeten Muhammad (Guds fred og nåde være med ham) fikk åpenbart de første versene i Koranen.

27. Ramadan

26. Ramadan

25. Ramadan

24. Ramadan

23. Ramadan

Dagene tikker og går.. og bloggen består. Uten nye innlegg. Det beklager jeg så mye.

lørdag 11. september 2010

22. Ramadan

tirsdag 31. august 2010

21. Ramadan

Nå er vi inne i siste trisemester av den hellige måneden Ramadan. De 10 siste dagene og nettene er meget spesielle. Nå er det innspurten i den åndelige dyrkelsen som står for døra. Fasten har satt sitt preg på kroppen, tankene, hjertet, på familien, på hverdagen og livet generelt.

Å lese Koranen så intenst hver dag, vekker en ny glede over budskapet. At vi har fått den siste advarsel fra Gud, etter at Han har sendt så mange profeter gjennom mange tider, med de samme ordene gang på gang.
"Følg bare meg", eller som det sto på Moses' (Mosa r.a.) steintavler; 1. bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". Og menneskene glemmer. De søker trygghet, støtte og nærhet i alt fra magi, spåmenn, hellige steiner og lykkeamuletter. Værguder, romerske guder, norrønne guder, hellige steder og sjelevandring, gjenfødelse og utenomjordiske kanaliseringer om en høyere visdom. En åndelig sult ligger i de fleste mennesker som ikke fortrenger sin natur, og det er helt normalt å spørre seg "hva er meningen med livet?", "hvorfor er jeg her?".

Noen tror vi er her for å være glade, nyte livet mest mulig, andre tror vi er her for erfaringer, enten fordi vi har karma som har bestemt vår tilværelse eller at våre sjeler skal reise og gjenfødes. Hovedreligionene er bygget rundt troen på Gud som universets skaper, skjebnen, på livet som en test (erfaringer), å skille godt fra ondt, og på et liv etter døden.

Jeg har mange venner som er islamvennlige, men som ikke er villige til å ta steget helt ut og tre over som muslimer. De syns det er vanskelig å akseptere at Gud har så spesifike krav til mennesket og at et godt liv skal være kontrollert å gammeldagse normer og regler. At offeret skal være større enn hva som er godt og at man skal leve ufri som menneske.

Jeg er enig. Jeg tror ikke Gud er petimeter. Jeg tror islam er godhet fra Gud, men tolket på en tid og et sted som har skapt det som senere skulle få rammen rundt islam. Jeg er personlig overbevist om at Gud er større enn mye av det vi ser og opplever i dag. Tolkninger har blitt til underveis, og menn fra kvinnefiendtlige kulturer har tolket Guds ord i en vindretning som jeg ikke kan støtte. Profetens tradisjon er det eneste jeg er trygg på, og alle andre avgreininger og kulturelle innslag har ingenting med min islam å gjøre.

Min islam er 100% godhet, kjærlighet, nåde, rettferdighet, valgfrihet, individualitet og fornuft.
Alt annet er menneskeskapt og noe vi må jobbe i mot. Fordi makt er farlig hvis den ikke forvaltes med et godt hjerte.

Nå vil jeg fordype meg ekstra i Koranen og bønnen. Disse ti siste nettene vil jeg legge mitt liv i Guds hender og be om Hans veiledning og nåde. Jeg er bare et lite menneske, hva kan jeg utrette alene? Mine tanker er kortvarige, mine følelser er store for meg, men ingenting for menneskeheten, og jeg er styrt av frykt og personlige behov. Når jeg klarer å strekke meg utenfor meg selv og min egen boble, ser jeg at det som er til det beste for alle, også stort sett er til det beste for meg. Og er det ikke det, så velger jeg det bort. For Gud har gitt meg fri vilje, og en hjerne å tenke med. Og vi må aldri aldri slutte å bruke den. Det ville vært et hån mot skaperverket og Den Allmektige.

20. Ramadan

søndag 29. august 2010

19. Ramadan

I Koranen står det;


Say (O Muhammad صلى الله عليه و سلم): "Invoke Allah or invoke the Most Gracious (Allah), by whatever name you invoke Him (it is the same), for to Him belong the Best names. And offer your Salat (prayer) neither aloud nor in a low voice, but follow a way between. 

Profeten sa at den som kan Allah swt 99 navn på rams, entrer Paradis.
Hør de vakre navnene her;

18. Ramadan

Fasten har allerede blitt halvannen time kortere. Nå står solen opp kl. 04.31 og går ned kl. 20.34. De fleste jeg snakker med har kommet inn i fasterutinen nå, og er ikke overveldet av sult eller tørste. De som bor i land med høye temperaturer snakker om en plagsom tørste, og jeg tror jeg selv ville stilt spørsmålstegn ved om det er forsvarlig å faste i 51 varmegrader. Man skal i allefall være svært oppmerksom på dehydreringstegn og aldri utsette seg selv eller andre for fare. Allah swt forbyr alt som skader vår sjel og vårt legeme.

Mine venner som faster har slitsomme dager og jeg ser dem ikke så mye. Jeg får et besøk i ny og ne, og ser at de er trøtte og ukonsentrerte. Da vi skulle koble opp en digitaldekoder, måtte jeg nesten le litt, for selv jeg som ikke faster sliter av og til med konsentrasjon pga min sykdom ME, og da vi begge sto der og ikke visste hvor ledningene skulle, måtte jeg bare glise. Jeg har verken faste eller alder å skylde på..
Jeg ser også at mine fastende venner er i en slags lykketilstand, der de er veldig rolige og bestemte. De har en plan for Ramadan og alle andre ting kan vente til etter Eid. Det blir ofte nevnt at ditt og datt, det gjør vi etter Eid. Og det er fint. Jeg liker tempoet i Ramadan. Det passer meg bedre enn en voldsomt stressende hverdag, der man aldri når å tømme sin innboks og resultatet alltid kunne vært et hakk bedre.

I går fikk jeg besøk og hjelp av en flott dame. Hun er også norsk konvertittmuslim. Hun har hatt så mange prøvelser i livet, og det er et mirakel at hun i det hele tatt er i live. Hun stiller opp for meg, når hun selv har det tøft, og jeg håper jeg en eller annen gang i livet kan gjengjelde den støtten og tilstedeværelsen hun har forsynt meg med helt siden jeg ble kjent med henne. Jeg blir arg når jeg tenker på hvilken motvind vi norske muslimer ofte går i, og på den tidvis manglende støtten som skulle ha vært tilstede i et religiøst fellesskap.

Da jeg senere på kvelden skulle gå ned i boden med noen ting som skulle lagres vekk for vinteren, støtte jeg tilfeldigvis på en gammel bekjent fra et arabiskkurs jeg tok for fire år siden. Masha Allah, Khaled er den flotte unge gutten, og nå studerer han islam i Medina (Saudi-Arabia). Jeg ble så glad for å se han igjen og høre at han har kommet så langt. Alhamdulilah! Sånn er det å ha små lillebrødre rundt omkring i verden. Man blir forferdelig glad i dem, og det  varme fellesskapet som er tilstede blandt ekte, troende, gudfryktige muslimer. Subhan Allah!

Profetens moske i Medina.

17. Ramadan

torsdag 26. august 2010

16. Ramadan

Lurer du på hvordan vi ber? Hva vi sier og hvorfor vi gjør det vi gjør?

Her er en video som viser hvordan en mann ber solnedgangsbønnen (maghrib). Han leser alt høyt, selv om det bare er "Allahu Akhbar" og Koranversene som leses høyt. Det kan sier på arabisk er oversatt til engelsk tekst, så du kan forstå det.

Før han ber må han vaske seg og gjøre en wodtho (hvis han ikke allerede har wodtho fra forrige bønn), hvis han har hatt sex eller det er fredag (før fellesbønnen) må han gjøre en ghusl (stor renselse=som wodtho først, så skal vannet dekke hele kroppen med dusj/bad (også håret), og avsluttes med å la vannet renne over hele høyre side og hele venstre side).

Han vender seg mot Mekka (bruk kompass, 240 grader sør-øst fra Oslo) og roper iqama (kalle til bønn rett før man ber) etter at bønneklokka/muedthin (bønneroperen) (athan) har ropt inn til bønn. Han bøyer seg for sin Skaper, slik Adam gjorde det da Allah swt ba han gjøre det. Og slik profeten lærte oss å be, med bønnerekker og Koranvers. 5 ganger hvert døgn skal en muslim be, det finnes ingen fritak for dette. Hvis man er syk eller svak, kan man be sittende eller liggende og bare markere med øynene eller det kan klarer. Det skal bes før soloppgang - fajr (2 rakat), midt på dagen - duhr (4 rakat), ettermiddagen - asr (4 rakat), solnedgang - maghrib (3 rakat) og kveld - isha (4 rakat). Dette er de pliktige bønnene. I tillegg kan man be "sunnah" altså profetens tradisjon, som er noen ekstra rakat (1 eller 2 bønnerekker) før eller etter den obligatoriske og 1 rakat som witr etter isha. Det er også ønskelig å be to rakat på natten, hvis man har noe spesielt på hjertet, for englene kommer ned på natten og lytter ekstra godt til de troendes bønn om hjelp.

Når den troende ber og legger pannen i gulvet/teppet, er man så nær sin Skaper som man kan komme. Det viser fysisk forholdet mellom menneske og Gud, hvor liten menneske er og hvordan han ydmykt bøyer seg for sin Herres vilje. Dette er en mental oppvekker for mennesket ego, og bønnen gjør hjertet mer ydmykt og tolmodigheten med andre større. Når man ligger i sujud (panna i teppet) er det som han står bare med et forheng foran sin Skaper, og dette er tiden for å komme med sine innerste bønner og største ønsker om hjelp.

En rakat skal inneholde åpningsbønnen "Surat Al Fathia" (obligatorisk) og gjerne noen vers fra en annen surah eller en kort surah. Det tar litt tid å lære seg å be når man er ny, for det er en del arabisk som må pugges. Man kan i starten si ting på norsk og lære sakte, men det er obligatorisk å be på arabisk for å gjøre det på godkjent måte. Dine personlige ønsker i bønner kan du si på hvilket språk du vil, men Koranen skal leses på arabisk.

Klærne skal være rene (det er forbudt å be med urin, sæd, blod, avføring eller hundehår/sikkel på klærne), hele og pene. Menn skal helst ha noe som dekker hodet og kvinner skal ha hijab på. Dvs dekke håret med et tørkle og dekke kroppens former med en kjole eller bønnedrakt. Vi ber uten sko, du kan ha sokker eller barbeint (noen mener at kvinner ikke kan være barbeint i moskeen, bare hjemme, og andre mener at kvinner alltid må be med sokker) ref diskusjon om hva som egentlig er kvinnens awrah(intimsone).

Man skal ha en ren intensjon om å be til sin Skaper, og man skal unngå andre tanker og forstyrrelser utenfra. Mobilen må skrus av og det er ikke lov å prate underveis i bønnen, eller være distrahert med andre ting. Det eneste unntaket er barn som leker og klenger på de som ber, dette tillot profeten selv og han satt bare stille og ventet på at barna skulle leke ferdig med han, klatre på ryggen hans osv, før han ba ferdig.

Det er oppfordret for menn å be så mye som mulig i moskeen, men det er bare fredagsbønnen som er obligatorisk for dem. Kvinner får også økt belønning/velsignelse for å be sammen med andre, enten hjemme eller i moskeen, men det er ingen plikt for kvinner å be i moske. Kun på Eid ul-fitr og Eid ul-athda er det oppmøte plikt for alle som ikke er fysisk forhindret fra å komme (alvorlig sykdom etc). Selv menstruerende kvinner som ikke ber/gjør salat, skulle være med til Eid bønn og delta i festlighetene etterpå.

Barn lærer å be fra de er små, og ved ca 10 års alder, bør barna delta i bønnen så langt det lar seg gjøre. De skal lære Allah swt å kjenne som kjærlighet, tilgivende og rettferdig og få lyst til å dyrke sin Skaper. Skremsel og trusler fører sjelden til et livslangt godt forhold til religion, og er en stor skade å påføre sine barn (noen kulturer skremmer mye med helvetet og Allahs straff).

Bønnetidene i Norge varierer stort mellom årstidene pga solens oppe og nedetid varierer fra 3 om natten til 1 om natten, og barn må sove og være uthvilt til skolen. Er man syk og svak og ikke klarer å stå opp til disse tidene er det ingen synd over den som sover, men må da be sin morgenbønn så snart han våkner. Det er allikevel det beste å be morgenbønn til soloppgang, så langt det er praktisk mulig.

Vi ber først og fremst fordi Gud krever det av oss. Bønnen er det praktiske beviset på villigheten til å adlyde sin Skaper og følge Hans vilje for oss. Ved å fysisk bøye seg i støvet, viser man med handling hvem som er størst. Alle profeter gjennom tidene har bedt til Gud og vår elskede profet Muhammad saaws (sallalahu aleihi wa sellem) lærte oss å be på denne måten. I Koranen står det beskrevet hvordan Adam og alle englene bøyde seg for Gud, mens Satan/Sheytan var den eneste som nektet. Han var fyllt med hovmod og sjalusi, etter at Gud hadde skapt Adam. Den som ikke vil eller gidder å bøye seg for sin Skaper er  hovmodig, lat, arrogant eller har store tanker om seg selv. De føles ikke alvoret før krisen rammer dem, først da tar de til vett og angrer seg. De tror de ikke trenger Allah, før de ser i praksis at de selv ikke har kraften i seg til å styre verden slik de ønsker. Bønnen er en påminner, en øvelse i ekte ydmykhet og en spirituell praksis som er helsebringende for kroppen og ernærende for sjelen.

Etter profetens himmelreise fikk han klare instruksjoner fra Allah swt at det skulle foreligge 5 daglige bønner og på hvilken måte de skal utføres. Den tradisjonen fører vi videre, hver dag! Med stor glede.

onsdag 25. august 2010

Mitt svar om "religiøs satire" til Minerva

(Jeg fikk tilbud om å trykke dette svaret i "Minerva", men etter at det ble varslet om en omfattende kommentar runde og debatt om temaet, valgte jeg selv å ikke ha svaret på trykk. Jeg ønsker ingen "krig", jeg ble spurt om min mening og den gir jeg her. Jeg ble nå bedt på nytt om å publisere svaret, da satiredebatten stadig er aktuell).


Som et svar til Minervas leder Nils August Andresen og artikkelen «Snakk om Muhammed (fred være med han)-dagen» ønsker jeg å komme med noen konkrete tilbakemeldinger, samtidig som jeg begrunner mitt eget ståsted i denne debatten.

Mitt førsteinntrykk når jeg leser lederen er «Åh, nei! Er vi der igjen?». Artikkelen er full av faktafeil, synsinger, referanser uten relevant kildebruk og bærer en underliggende, forakt mot religion, spesielt islam. Skal vi jobbe mot en åpnere, mer tolerant tone mellom troende og ikke-troende, forstår jeg at en del grunnleggende spilleregler må på plass før vi ser fruktbar vekst av meningsytringene. Én ting er at ateister ikke anerkjenner Gud eller begrepet «hellig», men respekt for motpartens ståsted bør innbefatte en mindre arrogant omtale av hva som står vårt hjerte nærmest.

Artikkelen er i sin helhet et speil for den ateistiske holdningen om at religion er «i veien» i det frie, norske samfunnet. Det påstås at religiøse personligheter, som vi velger å kalle profeter (budbringere av Guds åpenbaringer) er vanlige mennesker som har et budskap på lik linje med andre (Marx etc). Jeg er villig til å godta at ateister har denne holdningen, men det sårer og provoserer meg når ordbruken ikke viser et ønske om å møtes på halvveien. Her skal religiøse tvinges til å akseptere de ateistiske synspunktene, men begrunnelse om at det er vi som er annerledestenkende. Eksempler fra artikkelen er blant annet bruk av ordet «mannen» om Muhammed (fvmh), som frarøver vår hellige profet en tittel han burde fått bære, selv av ikke-troende. Det er gjengs å omtale Muhammed (fvmh) som «profeten» eller «profeten Muhammed» (fvmh), av respekt for muslimene, uansett om du selv tror han var en profet eller ikke. Selv ordbruk som «deres profet Muhammed (fvmh)» eller «islams profet Muhammed (fvmh) viser en villighet til å anerkjenne og respektere islam som det viktigste i livet for muslimene. Artikkelen har flere eksempler av samme sak, jeg nevner bl.a. «Muhammad (fvmh) striden» (striden står da ikke om Muhammed (fvmh)?), «Muhammeds (fvmh) lære» (det er fortids kolonispråk å kalle muslimer for Muhammedanere, og et direkte hån mot meg som muslim, å insinuere at islam er fra Muhammed (fvmh) og ikke en gudommelig åpenbaring fra Gud/Allah swt). Flere hårreisende eksempler er, sitat: «Men også i Norge er Muhammeds lære viktig. Den er viktig først og fremst for muslimer; men fordi vi lever i et samfunn, blir den relevant – og problematisk – også for ikke-muslimer som skal omgås muslimer i et politisk og sosialt fellesskap.». På hvilken måte artikkelforfatteren trekker konklusjonen med at islam er «problematisk» fordi ikke-muslimer skal forholde seg til muslimer i Norge, er lettkjøpt konkludert som en «ubehagelig annerledeshet». Noe jeg syns er sjokkerende intolerant å påstå.

Det legges overhodet ingen vekt på hva godt islam fører med seg, for muslimer og ikke-muslimer i Norge. Hvorfor vår religion oppfordrer til forbedret oppførsel, økt samfunnsdeltagelse og nestekjærlighet for alle, det kan han dessverre lite eller ingenting om. La oss håpe det ikke er et bevisst valg om å skjule sannheten.

Andresen bruker flere ord som; diskutere, debattere og gjøre narr av. Han ønsker alt, og han ønsker å gjøre det «svært kritisk». Diskutér og debattér, værsegod! Vær så kritisk du bare vil, det er din fulle rett. Selv Koranen forteller om kritikere og hans spørsmål er ikke nye. De står nevnt i Koranen, for Gud vet at mennesket er kritisk av natur, og Andresen er ikke den første til å tvile eller ta avstand fra Guds ord. Jeg mener at han og alle andre er i sin fulle rett til å diskutere og debattere om Koranen virkelig er Guds ord, om profeten Muhammed (fvmh) farte med sannhet eller løgn, og ikke minst og svært viktig poeng – hvordan har islam blitt i dag? Hvordan lever og praktiserer muslimer sin tro, i dag? Kjempe viktig å ta denne debatten, på lik linje med alle andre viktige strukturer som former mennesker og samfunn.

Men gjøre narr av? Hva har det noen gang godt ført med seg? De gammeldagse hoffnarrene fremførte ablegøyer for å få frem smil og latter blant folk, men spøking har sin grense. Når personlige, private, intime eller emosjonelle tema blir satt så på spissen at det ikke er moro lenger, går uttrykksformen over i ironi, satire eller hån. Her beveger vi oss over i et minefelt av følelser og begrepstolkninger. Hvordan mennesker tolker slike handlinger vil avhenge av personlighet, kultur, bakgrunn og erfaringer. Ikke minst personlig overbevisning, livssyn og religion. Gud er hellig for troende, men ikke for en ateist. En ateist kjenner ingen emosjonell tilhørighet til religiøs dyrkelse, og kan derfor heller ikke forstå hva blasfemi innebærer for de religiøse. Det er like fullt et fakta, at religiøs krenkelse finnes, selv om ikke alle kjenner det i egen kropp og hjerte.

Å gjøre narr av, håne, plage og krenke, det er det samme som å mobbe. Muslimer føler seg systematisk mobbet og forfulgt for sin tro, ofte med rette. Media elsker fete typer i sine overskrifter som fremmer fordommer og frykt for vår annerledeshet og vår tro. Det selger aviser, det gir penger i kassa. Det ble gjort en undersøkelse over hvor ofte islam hadde vært i norsk media i løpet av fjoråret, og pressens faglige utvalg slo selv fast at 80 % av omtalen var vinklet unødvendig negativt. Noe både redaktører og journalister tok til orde for å endre på i fremtiden. De er fullt ut klar over hvilken effekt denne mobbingen har på den muslimske minoriteten i Norge, og hvor skadelig det er for spesielt unge muslimer som blir møtt med skepsis og utestenging fra det norske miljøet og arbeidsplasser. Mobbing er verken takt og tone, god gammeldags folkeskikk eller tradisjon i Norge. Mobbing er faktisk en grusomhet det satses millioner av kroner på statsbudsjettet til å forbygge og håndtere i skolen. Hvordan skal barn lære å avstå fra mobbing, når voksne påberoper seg retten til å mobbe i all offentlighet?

En IMDI (integrering og mangfoldsdirektoratet) undersøkelse fra 2008 slår fast at muslimer i Norge opplever mer diskriminering enn andre. I februar 2010 la IMDI frem en rapport som het «Innvandrere i norske medier: medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Rapporten avslører at 71% av omtalen i media om innvandring er problemorientert. Det dannes et bilde av islam som noe farlig, når «snikislamering», «ekstrem islamisme» og «politihijab» blir de store mediaomtalte sakene i 2009. IMDIs direktør Osmund Kaldheim uttaler selv at;
«Det er ytterpunktene som vinner kampen om dagsorden. Det store flertallet havner midt i mellom. Innvandrere har den samme erfaringen om at muslimer og islam har størst risiko for forskjellsbehandling. Det interessante er jo om dette vil vedvare. Tidligere har vi sett at grupper som har vært i fokus en periode har faset ut og andre har kommet til erstatning.» (sitat hentet fra abcnyheter.no) Allikevel kreves det altså fra enkelte at muslimer må tåle å bli gjort narr av for sin tro, sin identitetsforståelse og sin helligdom. Forstå det den som kan.

Undertegnede er svært enig i at Westergaard og Vilks kunstneriske provokasjoner ikke har ført noe godt med seg, verken for ytringsfrihetens sak eller et tolerant og inkluderende, flerkulturelt samfunn. Vi kommer ikke utenom at muslimene i Europa har en annen kulturell identitet i flere slektsledd etter forferdrenes innvandring. Dette er konkrete erfaringer på hvor galt det kan gå, når «vi vet best» holdninger blir satt som norm for en debatt. Det hindrer dialog, fremmer polarisering, religiøs forfølgelse og rasisme. Begge veier.

Igjen forferdes jeg av kravet om at vi «må kunne gjøre narr av Muhammaed (fvmh)». Med hvilken rett krever Andresen dette? Ytringsfriheten er i dag lovfestet med begrensninger i FN konvensjoner som går på straffelovens §135(a) som forbyr ytringer som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringakt personer eller grupper på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller etnisitet.» Å gjøre narr av er likestilt med å håne, og det er derfor høyde for å påstå at blasfemi absolutt er og burde være forbudt. At blasfemiparagrafen muligvis skal fjernes i ny straffelov og nå lenge har ligget passiv, betyr ikke at det ikke er behov for en slik paragraf. Både kristne og muslimer har tatt til orde for å vekke loven til live og å kjøre saker for retten, nettopp for å skape prejudikat. Jeg mener personlig at samfunnet hadde hatt en sunnere religionskritiskutvikling om vi stadig så motparter møtes i retten, fremfor en medieskapt krig som ingen sierherre får.

Slik jeg kommenterte i «Muslimprosjektet bloggen» mener jeg altså at religiøs satire er et betent spørsmål, hvor det må brukes både vett og empati for å komme noen vei med sitt provokasjonsønske. Shabana Rehman Gaarder har etter min oppfatning, klart å balansere på linen. Hun har holdt på å ramle av flere ganger og har vært farlig nær katastrofer. Særlig da hun nesten tok fyr på en Koran for å vise hvor kraftfull «en bok» kunne være. Det sjokkerte, det ble debattert, noen følte seg støtt, andre fikk opp øynene for hvor kraftfull Koranens budskap er for muslimer, men mest av alt, hvor mye emosjoner som ligger i lufta, grunnet religiøs tilhørighet og identitetsforståelse. Tenner du på Koranen, tenner du ikke bare på «en bok». Da oppfatter jeg at du skjender min religion på det kraftigste, og går til angrep. Hennes bruk av islamsatire i standup har vært essensiell for hennes egen personlige utvikling som artist og komiker. Hun er ikke en hvem som helst til å gjøre narr av islam, hun er norsk-pakistaner med en oppvekst i et muslimsk hjem. Jeg mener at hun har gått langt over streken flere ganger, og mange av vitsene er etter min oppfating direkte smakløse. Uttalelsen «jeg kommer aldri til å bli en god muslimsk kone, fordi det er lenge siden jeg var 9 år» henviser til fortellinger om at profetens kone Aisha r.a. skal ha vært ni da hun aksepterte et arrangert ekteskap med profeten. Selve ekteskapsinngåelsen og fullbyrdelsen av ekteskapet skal ha skjedd mange år senere, noe historiske bevis bekrefter (Baghdad og Damascus historie sier hun skal ha vært 18 år), men onde tunger vil ha det til at profeten var pedofil. Det har ikke vært grenser for skittkasting mot profeten vår, og dette bør ateister og islamkritikere ha i mente når de krever at muslimer «må» godta å bli gjort narr av.

Krenker du min tro, krenker du ikke bare meg personlig, men min Gud og milliarder av muslimer, med meg.

God satire om islam kan du se hos bl.a. dansk-egypteren Omar Marzouk. Han balanserer brilliant med et ben trygt i sin danske identitet og utfordrer villig islam/muslimer/arabere med det andre. Han snur trygt og gjør likeså narr av vesten i samme setning, så vi kan le av våre egne fordommer og tidvise trangsyn i samme slengen.
Achmed The dead terrorist (Jeff Dunham) er også en satire som brukes i komedieform, som gjør narr av betente tema innen islam, som f.eks selvmordsbombing. Jeg har kjent på sårede følelser ved noen av disse scetchene, men jeg syns ikke de går ondskapsfullt til verks.

Jeg bruker av og til ironi som norsk muslim og levende markesfører for islam i Norge. Forrige uke da en nabo tullet med barna i bakgården og kastet dem i badebassenget, ba jeg han ligge unna mitt barn, «ellers ringer jeg Taliban». Da en annen kommenterte «spiser du kebab igjen?» svarte jeg «det er min muslimske plikt». Begge uttalelsene førte meg seg latter, smil og et mer avslappet forhold til våre forskjeller. Jeg hører stadig at jeg er en «kul muslim» og «en god ambassadør», det er to et halvt tusen mennesker som har lest min blogg «islam-i-norge.blogspot.com» og jeg har en relativt stor tilhengerskare på nettstedet «twitter». Min misjon er å delta i dialog og debatt om islam og muslimer i Norge, og jeg kjører med stor takhøyde. Men alle tak har grenser, og siden debattantene seiler i relativt dypt og ukjent farvann, mener jeg at du kan si hva du vil inntil en annen uttrykker at denne føler seg krenket. Å fortsette det som oppfattes som en krenkelse for en annen, er ufint og unødvendig. Medias «korstog» (som krigføring av vest mot øst) av krenkende religiøse karikaturer er et stygt eksempel på hvordan motpoler dannes, og et klassisk eksempel på hvordan man starter en krig.

Jeg aksepterer og forstår ikke-muslimers behov for å ytre seg om sine meninger, på lik linje med alle andre, men jeg forstår ikke hvorfor noen påstår å ha en krenkelsesrett? Det bryter med den demokratiske, frie, humanetiske menneskeforståelsen, like mye som med den kristne.
For meg må du gjerne spøke med min religiøse praksis, med Gud, med muslimer og med våre helligheter. Men krenker du profeten min, da har du tråkket over grensa. Det godtar jeg ikke.

Et eksempel på hvordan en uttalelse kan gå for langt er;

  • «Jeg tror ikke at Koranen er Guds ord, derfor anerkjenner jeg ikke at homofil praksis er forbudt i Islam». (dette er ikke krenkende).

  • «Profeten var sneversynt som ikke anerkjente homofili». (dette er krenkende).

Forskjellen er at det første er en personlig ytring av retten til å ha egne meninger. Du har også rett til å ytre at du syns det er sneversynt å ikke godta homofil praksis. Men å påstå at vår hellige profet var sneversynt er krenkende for oss. Da tegner du et negativt bilde av et menneske som etter vår oppfatning, fikk et gudommelig kall med å overlevere Guds ord til folket gjennom engelens Koranåpenbaringer. En profet som danner del to av vår trosbekjennelse; «.. og jeg sverger på at Mohammed var Guds sendebud». Når vi tror at Gud vil det beste for oss, og at Hans påbud og retningslinjer er til enkeltmenneskets og fellesskapets beste, vet vi f.eks at ekteskapet er den naturlige samlivsform det oppfordres til. Det er derfor ingen logikk i å påstå at profeten var sneversynt. Han var et sendebud, som overbragte et budskap. Om du syns forbud mot homofil praksis er sneversynt, så er det Gud du må sende din klage til. At du syns Gud er sneversynt, det står du fritt til å mene. Gud og muslimene har ingen grunn til å føle seg krenket av den meningen, fordi vi er av en annen tro og oppfatning. For øvrig viser jeg til min artikkel om homofili i islam som ligger på bloggen min.

«Snakk om Muhammed (fvmh) dagen» kan omgjøres til en dag hvor dialog og gjensidig respekt står i fokus. Hvor muslimer stiller opp for å svare på spørsmål om islam, Koranen og profeten, for de som vil snakke om han. Moskene arrangerer stadig «åpen moske dager» hvor alle er velkomne.
Det er også fullt mulig å ha debatter hvor Guds eksistens og profetier utfordres, hvor alle får lov å si hva de mener. Det er allikevel en vesensforskjell på å si «jeg tror ikke på Koranen som Guds ord», i motsetning til «profeten er trangsynt». Det første er en personlig oppfatning, det andre er en blasfemisk, krenkende påstand. Til syvende og sist kan aldri religion bevises med de håndfaste bevis ateister krever. De vitenskapelige bevis Koranen bringer, har overbevist mange, men den som har bestemt seg for å ikke tro, vil aldri komme til å tro. Vår oppfatning er at ikke alle skal tro, at livet er en prøvelse som skiller de som underkaster seg Guds vilje, fra resten. Det bekymrer meg derfor ikke nevneverdig at det eksisterer ateister, men det krenker og provoserer når disse går til angrep på min rett til å tro og praktisere den religionen jeg har.
Snakk OG vis respekt!



15. Ramadan

Første dagen i Ramadan ble jeg oppringt av en desperat reporter fra nrk1 radio "kveldsåpent", som trengte en muslim å intervjue angående fastemåneden Ramadan. Den første familien som hadde sagt seg vilig til å stillle opp, hadde fått et sykt barn og måtte avlyse i siste liten. 11.08. 20.07 heter lydfilen, du kan høre intervjuet her.

Noe som slo meg under intervjuet var fascinasjonen for maten som muslimer spiser under Ramadan. Og de gledet seg til å komme tilbake til Eid feiringen, og spise med oss, og som hun uttalte "da er det nok mye godt som putrer i grytene her".  Jeg satte frem litt dadler, aprikoser og twist til journalisten, som hadde med seg Farris og Solo til oss. Og jeg lurer litt på om nordmenns interesse for muslimske feiringer går på det eksotiske rundt annerledesheten, spesielt rundt maten?

For er Ramadan det samme med havegrynsgrøt, rosiner, epler og tomatsuppe med makaroni? Fiskegrateng fra Findus og kyllingpølser i lompe med ketchup og sennep? Ja, det er det! Men det høres ikke mye orientalsk ut med tradisjonell norsk mat, gjør det vel?

Muslimer kommer i alle farger, og islam er en religion for hele verden. Vi må ikke forveksle islam med arabere, arabisk kultur, arabisk språk eller Midt-Østen, Nord-Afrika og Asia. Selv om det bor mange muslimer der, har profeten vist oss hvordan vi skal leve som muslimer og ingen mennesker står over andre i rang. Islam er en religion og ikke en kultur.

Bon Appétit! Dagens iftar er taco her i huset.

14. Ramadan

Jeg kjører en del med taxi. Jeg har nedsatt bevegelighet og er innvilget TT kort, og er derfor fast bruker av Oslo taxi. Nesten hver gang jeg setter meg inn i bilen, spør jeg sjåføren om han er muslim. Det er ingen hemmelighet at en stor andel av sjåførene i Oslo Taxi har pakistansketnisk bakgrunn, i tillegg til marokkanere, tyrkere, kurdere, somaliere og noen irakere. Det er mange muslimer som kjører for Oslo Taxi.

Får jeg en norsk sjåfør, hender det at samtalen dreier som om livet, hverdagen, håp og tro. Og da kommer gjerne spørsmålet fra sjåføren "er du muslim siden du har hijab på?".

Har jeg en sjåfør med kufi (heklet bønnehatt for muslimske menn) og langt skjegg, så spør jeg selvfølgelig ikke, da vet jeg at han er muslim. Av og til henger det religiøs dingel-dangel ned fra speilet, som kaligrafiske plater skrevet "Allah" eller "Muhammad saaws" på, eller en hel plate med Allahs 99 navn. Ingen spiller Koranen. Enten er det radio eller så er det stillhet.

Jeg liker disse kjøreturene. Det gir meg alltid et løft i troen når jeg får anledning til å sjekke inn hos en annen troende og fylles med ny overbevisning og glede om at vi har valgt den rette religionen og at vi er stolte over å være muslimer.

I går kjørte jeg med en sjåfør som jeg ikke helt kunne gjette hvor hadde sitt opphav fra. Han kunne like gjerne vært marokkaner som afghaner. Jeg spurte og han bekreftet at "jo, han var muslim".  Jeg bekreftet gledelig at "alhamdulilah (vi takker Gud), det er det viktigste i livet å være muslim og tilbe sin Skaper". Etter noen minutter sier han; "men jeg praktiserer ikke. Men jeg har det i hjertet altså. Jeg er muslim".

Dette har jeg hørt før. Stort sett er det folk som ikke gidder å be eller følge påbud og regler, som sosialt eller kulturelt identifiserer seg som muslimer, men ikke egentlig vil leve slik Islam krever, eller faktisk ikke har lært hva islam sier.

Jeg repliserte med at "men du ber vel?". "Eh.. nei, dessverre", sa han. "Ikke én gang om dagen en gang?", spurte jeg. Stillheten ble til sekunder og kanskje til et minutt, før han svarte "jeg har faktisk aldri lært å be jeg".

Jeg ble så rørt av ærligheten hans, at jeg nesten fikk tårer i øynene. Jeg svarte spontant at "jeg kan lære deg jeg. Det er ikke så vanskelig". Han forklarte at han var berber, og jeg spurte om han kunne noe arabisk i det hele tatt. Og jo, det kunne han. "Da er det enkelt for deg", sa jeg." Du vil klare å uttale Koranversene veldig enkelt. Jeg skal lære deg det".

Da følte jeg at jeg hadde sagt det viktigste og lot kjøreturen ta en naturlig utvikling. Jeg hadde stilt spørsmålet og jeg hadde tilbudt meg både en påminnelse og mulighet for å lære mer om islam. Jeg glemmer ikke første gang jeg møtte en muslim som fortalte meg at hun ikke kunne be og aldri hadde lært det hjemme og ikke sett noen i familien be. Hun var en kurdisk frisør og jeg ble så overrasket at jeg ikke ante hva jeg skulle svare. Jeg sa bare "åh.." og tenkte "stakkars deg". Jeg tlbudte henne bøker og bønneteppe, men jeg sa aldri da at jeg faktisk kunne lære henne å be. Jeg har angret flere ganger siden og  tenkt at om samme episode skulle gjenta seg, så skal jeg våge å tilby min kunnskap. Selv som norsk konvertitt.

Den berbiske sjåføren som nå hadde fått tid til å tenke, begynte å stille meg spørsmål nå;
"Hvorfor ville du bli muslim?", "Hvordan finner du tid til å be og gjøre alt det som muslimer må gjøre?" og "Trives du som muslim?". Jeg rakk akkurat å svare på alt før vi svinget inn hos akupunktøren min og jeg ga han kortet mitt, og sa igjen at det ville være en ære og glede å høre fra han, om han ville ha bøker eller praktisk hjelp.

Han bukket til meg, da han hilste meg "salaam". Jeg har ikke sett noen andre sjåfører bukke til meg, aldri før har jeg blitt behandlet som en prinsesse, og det rørte meg dypt. Jeg ber for han, om at han skal få lyst til å søke Guds nærvær i livet sitt og at han skal få lov å føle seg som en fullverdig muslim, som i det minste ber så ofte som han klarer og gjør så godt han kan. En som har sjans til å komme inn i Paradis, når dette jordiske livet så altfor raskt tar slutt og kroppen blir til jord.




13. Ramadan

Fastebryting ved solnedgang i Mekka, muslimenes hellige by i Saudi-Arabia.

12. Ramadan

11. Ramadan

10. Ramadan

mandag 23. august 2010

9. Ramadan

Gleden med den hellige måned, er at man holder øyne og øre åpne for mirakler. :D
Ikke nok med at Koranen ble åpenbart på denne tiden for 1431 år siden, men det kommer små velsignelser fra Gud i hverdagen også.

Jeg har blitt kjent med noen muslimske jenter over det sosiale nettverket "facebook", og en av disse kom å besøkte meg. Jeg ble så utrolig glad og positivt overrasket over hvilken kjemi vi hadde fra første stund, og hvilken varme og nestekjærlighet hun møtte meg med. Jeg har mine utfordringer med sykdom og jeg bor alene med mitt barn, det gjør derfor godt å møte noen som gjør "søsterskap" til mer enn ord.

Vi hadde et veldig likt ståted i islam, og med samme "norske" øyne mente at vi må bruke religionen i oss som mennesker, for å være gode og skape et godt samfunn. Jeg ble utrolig lykkelig og rørt over dette spesielle møtet.

Samme dag fikk jeg hjelp til å transportere noen møbler til den nye leiligheten som en bror i Bergen ville gi bort gratis. Noen uker før jeg flyttet ga jeg selv bort mange eiendeler gratis, fordi jeg tror på å gi ting videre og å hjelpe hverandre. Jeg ante ikke at dette skulle "betale seg" så raskt, men en mirakuløs gave gitt meg rett i hånda.

Som muslim har vi en plikt til å stille opp for hverandre og for våre medmennesker, og jeg vil si at den plikten er en rettighet og en glede, som beriker livet. Både for den som gir og den som får.

8. Ramadan

Jeg anbefaler å høre på "Glädjen inför Ramadan", lydfil på bilal.se.


7. Ramadan

Folk er opptatt med å faste i Ramadan, det er en stor jobb. Det skal lages mat og handles, dagliglivet går videre med sine plikter, og de fleste har en jobb å holde. De som kan velge når de vil ta ut ferie, prøver å legge sin ferie til Ramadan for at det skal bli enklere, eller de velger å reise til familie og venner i hjemlandet (dvs fødselslandet eller etnisk tilhørighets opprinnelsesland).

I år er det mange timers faste mellom soloppgang og solnedgang, men selv om det er hardt i Norge med langt intervall er det også temperaturforskjeller som gjør fasten ekstremt hardt i Nord-Afrika eller Midt-Østen og Asia. Venner rapporterer om varme opptil 49 og 51 grader celsius. Da blir tørsten prekær og tidsvis farlig.

Det er vanskelig å få folk til å jobbe noe ekstra i denne tiden, og de som er avhengig av arbeidere til fysisk arbeid som renovering og andre fysiske krevende jobber, sliter med å få folk til å jobbe.  På mange måter står nesten alt stille i Ramadan.

Det er ikke uvanlig at man legger seg til å sove så mye man kan før fastebrytingen, for å overbære sulten og utmattelsen som begynner å sette tydelige spor nå. Og det er hardt. Det skal være hardt. Man skal kjenne på offerfølelsen, som gir indre styrke og fornyet tro.

Og vi gleder oss allerede til Eid ul-fitr, festen og maten som markerer avslutningen av Ramadan.