mandag 22. februar 2010

En kulturell EMO

Det vekker stor oppsikt når en enkeltperson går ut med radikale uttalelser i media, spesielt når han kaller seg muslim. I motsetning til andre radikale opprørere, har  fanatikere som assosierer seg med religionen islam, av og til tilknytning til bevæpnede terroristorganisasjoner. Det er altså en alvorlig lek med ord, fordi det ligger en trussel bak om hevn, vold og ønske om krig mot det frie samfunn.

Da jeg ble muslim for litt over 3 år siden, var jeg også interessert i å gjøre alt "riktig". Jeg gikk grundig til verks og satte meg inn i religiøse skrifter,  teologien, de forskjellige lovskolene og hvordan islam skiller seg fra kultur og tradisjon over hele verden. For å gjøre en lang historie kort, fant jeg ut at den som vil gjøre mest riktig og praktisere strengest, ofte forviller seg inn i en illusjon av vranglære, og ender opp med å gjøre mer feil enn godt. Kanskje til og med hykleri. Jeg levde i konvertitis boblen i flere år, før jeg heldigvis landet på begge beina igjen, som stolt, muslimsk nordmann. Jeg ser på mitt opprør mot samfunnet, som en del av min utvikling som troende menneske, og jeg trengte tiden i "bobla" for å føle at livet hadde mening, selv i alt det meningsløse jeg opplevde rundt meg. Andre finner glede i andre former for protester eller ungdomsopprør, som å søke ut til miljø som favner deres meninger og der de føler tilhørighet. Jeg trengte å forstå hva meningen med livet er, i et samfunn som er preget av overfladiske, skruppelløse verdier og manglende omsorg for medmenneskene.

Når unge mennesker fra muslimske familier eller konveritter, kommer til den erkjennelsen at det er islam som er sannheten og livet, kan ting virkelig ta av. Det er altfor lett å komme i kontakt med dårlige miljø over internett, som forherliger det ekstreme. Å gå hele veien, ta den helt ut, virker modig. Å ofre seg for Allah swt, å gi sitt liv til kampen for det gode og rettferdige, og ikke minst vite at dette livet ikke varer evig, vi må ofre oss for det neste liv osv. Det evige livet. Altfor mange ignorante ungdommer nettverker med usunne krefter, og aner ikke selv hvem og hva de er en del av. De tror blindt på at alt som heter islam er bra, og muslimer er mer enn venner, faktisk familie - brødre og søstre i troen. Det er ingen hemmelighet at disse organisasjonene og nettverkene samler alt fra penger til moralsk støtte og aktiv deltagelse indirekte og direkte i krig, voldsopplæring og terroraksjoner.

Det er på høy tid at vi muslimer som står rundt og ser dette skjer, griper inn og dirigerer utviklingen inn i en tryggere teologisk form. Her må også moskeer, imamer og trosopplæringen generelt delta. Og du og jeg må reagere - når vi hører religiøs ekstremisme som strider i mot Guds Nåde og Kjærlighet, og essensen av sann islam.

Hjelp de kulturelle EMOene til å ta tak i sine problemer på en adekvat måte, og hindre selvskading og forringelse av det religiøse miljøet. Takk til IRN (Islamsk Råd Norge) og PST (Politiets Sikkerhets Tjenste) som gjør en kjempejobb!




fredag 19. februar 2010

En god opplevelse

I går var jeg gjest på lanseringsfesten til Kristin Oudmayer, i anledning lanseringen av boka "Fordi jeg fortjener det?". Jeg var så heldig å bli invitert med til å gi mitt bidrag til boka, historier om hvordan mobbing har preget livene til så mange forskjellige bidragsytere. Jeg skrev min historie som hijabbruker og norsk muslim. Jeg anbefaler alle å kjøpe boka, og gjerne kjøpe en ekstra å gi bort i gave!

Jeg har lest igjennom flere historier, og det som slår meg først er hvor mange mobbere jeg har møtt i livet. Dernest hvor utrolig høy terskel det er for å si i mot plageånder og hvor feige de ikke-involverte er, til å ikke ville "ta parti" eller "blande seg inn i noe de ikke har noe med".

Er vi virkelig så redde for å gå til personlig motmæle når vi opplever eget eller andres ubehag? Er vi så redde og feige som mennesker at vi ikke tør å gå i kamp for det vi tror på og det vi mener er rett? Er vi så himla nervøse for selv å bli angrepet av vi overgir oss uten kamp? 

Jeg tror det bor en kriger i oss alle. En som reiser seg og sloss i mot urett. Vi trenger bare å kjenne at vi har en hær i ryggen, og et sivilforsvar som tror oss, og tror på oss. For mange trenger ikke hæren bestå av mer enn ett menneske, som viser sin tilstedeværelse, våger å lytte og gi sin uforbeholdne støtte.

Da jeg kom til twitter var jeg i en særs dårlig forfatning. Jeg hadde lagt bak meg en lengre tid preget av isolasjon og ekstrem annerledeshet. Jeg ble invitert inn i en inkluderende varme, nysgjerrighet og møtt som den jeg er. Ingen fortalte meg at jeg ikke var bra nok her, eller at jeg ikke kunne si ditt eller datt. Mine ord ble lest, hørt og tatt på alvor. På godt og vondt. Jeg har fått følgere som liker meg, og jeg har følgere som misliker meg. Jeg har faktisk også klart å pådra meg følgere som har avfulgt og blokkert meg. Og det er helt greit. Ingen må like alle. Men ingen har rett til å plage de man ikke liker. Det går ann å se en annen vei, og oppføre seg som folk allikevel.

Den varmen jeg følte i går da jeg gikk inn på M3 er nærmest ubeskrivelig. Ikke nok med at jeg ble møtt av verdens skjønneste velkomstkomite utenfor, men blikkene som møtte meg langs veggene var farget av nysgjerrighet og smil. Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe lignende som hijabbruker på 3 1/2 år. Ikke en eneste en sa med sine øyne at "hva faen gjør du her?". Selv ikke bartenderen gryntet på nesa da jeg ba om Farris, istedenfor å gi han "1 øl-pekefingeren". Han var faktisk så snill å gi meg en penn og sa "behold den som souvenir", da jeg ba om å få låne en. Det var jo en festlig gest. Ikke mange hijabkledde damer som går på bar antageligvis, men nå gikk jeg ikke dit for å drikke alkohol. Jeg gikk dit for å være med å feire en flott dame, som har fått til utrolige ting.

Jeg fikk kjenne at jeg hører til, på mobbeboklanseringsfest, på twitter, i vennegjengen, i Oslo, i Norge, i verden. Det er plass til et fargerikt fellesskap og mangfold!

Takk til alle dere som leser bloggen min og som har gitt meg så mange gode opplevelser den siste tiden. Den takken kommer fra hjertet.

Og takk Kristin for at du viser veien!

Valgerd er lykkelig

BLOGGER FRA IPHONE. HADDE EN NYDELIG KVELD PÅ MOBBEBOK LANSERINSFEST. SKRIVER MER I MORGEN!

lørdag 13. februar 2010

Usaklig angrep fra DN lederplass

Leder i dagens utgave av DN skyter ut en kraftsalve mot pakistanske/arabiske/muslimske drosjesjåfører. Artikkelen er farget av arroganse og forsmåddhet, og hans forsøk på "motangrep" oppfatter jeg som veldig usaklig. Tydeligvis har den siste tids gjenopptatte debatt rundt ytringsfrihet/blasfemi blitt toppet av drosjestreiker, demonstrasjoner og en ufin uttalelse av en enkeltperson i går om at Norge må forstå alvoret med sitt gjentatte skadeverk. Jeg kan ikke se annet enn at han referer PST, som har sagt mange ganger at Norge og Skandinavia er et terrormål grunnet deltagelse i Afghanistan, Nato og karikaturpublisering. Selv om ingen ønsker terror, er det uklokt å ikke ønske å snakke om temaet.

Lederen uttrykker helt klart at han på vegne av Norge og norsk verdigrunnlag, uttaler at "slik oppfører man seg ikke her". Ikke bare sier han at det er feil å være i mot det som populært kalles "full ytringsfrihet", men han demanterer også at det bør være en offentlig debatt rundt ytringsfrihetens rammer og begrensninger. Den som ikke støtter "full ytringsfrihet" har altså ikke noe her i landet å gjøre, påstår han. Dette er ikke små ord, når vi vet at det kun for ett år siden ble fremlagt et politisk ønske fra Senterpartiet om å vekke blasfemiloven til live, og at både Ap og SV støttet dette en periode. Det er altså ingen selvfølge at ytringsfriheten skal kunne brukes til å skade og plage andre, noe loven om ytringsfrihet selv bekrefter, for den som leser den nærmere.

"En rekke arabiske og muslimske land - skjønt ikke alle - har i mange tiår hatt svakere økonomisk utvikling enn sammenlignbare land i Europa og Asia. Forskere mener lav respekt for ytringsfrihet, sterkt patriarkalske familiestrukturer og utbredt korrupsjon i disse samfunnene kan forklare mye."

Her skal altså svak økonomisk utvikling forklares med religion, kultur og ukultur i ett. Fakta som kriger, historisk undertrykkelse og misbruk av okkupantstater, folkeutvikling og mangel på naturressurser, nevnes ikke med ett ord. På grunn av deres kulturelle og etniske opphav, er de da ansett som et usiviliserte og bedragerske av natur. Determinismen har skylda. Dette mener jeg er en rasistisk uttalese, som er ment å favne en enkelt gruppe, som anses for å ha mindre evner enn andre (f.eks. etnisk norske med en annen kulturbakgrunn). I tillegg sier han at fattigdom har motivert disse menneskene til å komme til Norge. Husker han hvem som inviterte fremmedarbeidere hit på 70-tallet da de første pakistanerne, marokkanerne og tyrkerne kom hit og deltok i en økonomisk oppblomstring av Norge og vår velferd?

"Dessverre har en del av innvandrerne tatt med mye av den negative kulturelle ballasten.. ..Vi vil ikke ha det slik. Vi vil ikke ha tvangsekteskap, og vi vil ikke ha en mafialignende svart økonomi".

Dette er en type kategorisk tenkning som ekskluderer "dem" fra "oss", på en høyreradikal måte. Norge er i dag et nytt Norge og et åpent Norge, der vi ikke skiller mellom hvem som kommer hvorfra. Ingen nordmenn vil ha tvang, ukultur eller sort økonomi, og slike problemerd skal bekjempes i alle leire og hos alle nordmenn med forskjellig hudfarge og etnisk bakgrunn. Å stigmatisere og henge ut andre ukultur som værre enn egen, viser et snevert menneskesyn. Det er nok av historisk norsk ukultur å skrive om, hvis det er det å sammenligne ukulturer som er løsningen. Det tror jeg neppe.

Ei heller oppsummeringen av artikkelen for ståkarakter av meg. Som jeg tidligere nevnte finnes det ingen "normal" ytringsfrihetnorm, vi diskuterer fortsatt og kommer antagelig til å ha en bevegelig grense for denne "normalen" så lenge vi lever. Jeg tør minne lederen på at over 66% svarte "nei" på Dagbladets nettundersøkelse om det var rett å trykke bildene fra PSTs nettsider. Det finnes norske, etniske nordmenn som er sterkt uenig i dine uttalelser, så i rettferdighetens navn, ikke uttal deg på vegne av et Norge du ikke er satt til å snakke på vegne av. Å avskjære min enighet med å si at jeg bør søke private løsninger er ikke lite frekt. Jeg er norsk og jeg deltar i en demokratisk debatt om retten til å ytre seg, kontra krenke andre. Den akter jeg å fortsette og ta så lenge det er nødvendig.

Å deretter be folk "pelle seg hjem der de kommer i fra" som i å  tildekke et rasistisk skalkeskjul i et forsøk på å være morsom og be folk søke jobb i Karachi, er bare så ubeskrivelig lavmål, at det ikke fortjener ytterligere kommentar.

Din lederplass i dag øker skilles mellom "oss" og "dem", undergraver andre folks kulturbakgrunn og diskriminerer muslimer. Slik oppførsel bør alle nordmenn som har vokst opp i fred og fordragelighet, med god utdannelse og alle mulighet, ha seg for gode til.
For de som du ser på som 2. rangs menneskser, har kanskje ett og annet å lære deg og meg. Tenk over det du.



fredag 12. februar 2010

Si din mening med respekt for andres forskjeller

En oppfordring om en fredelig fredag for alle, og en bønn om et varmere samfunn som inkluderer alle. Ytringsfrihet er ikke retten til å skade andre. Jeg ønsker meg et samfunn med toleranse og empati.

Ikke mobb oss mer, slutt å trykke stygge karikaturer av vår helligdom!

onsdag 10. februar 2010

Bråk igjen..

Det eneste gode denne saken har ført med seg er at folk flest har fått en fornyet forståelse for karikaturens kraft. I motsetning til hva mange bortforklarer som en uskyldig tegning, er karikatur et maktmiddel til provokasjon;

En karikatur er en komisk framstilling der typiske trekk eller egenskaper ved en person eller sak er overdrevet eller forvrengt. Karikaturen kan være en uskyldig spøk, men er ofte brukt bevisst for å latterliggjøre noe eller noen og vise ringeakt. Karikaturer brukes blant annet i politisk eller sosial satire, for eksempel for å synliggjøre og understreke svakheter hos et menneske, en samfunnsklasse eller et aktuelt politisk fenomen.
I en karikatur overdriver man noe som virker normalt inntil folk kan se at det ikke er naturlig, og skal derfor ikke ses på som normalt. Kilde: Wikipedia



Denne karikaturtegningen frareformasjonstida viser hvordan protestanten Martin Luther ble framstilt som Djevelens sekkepipe i den katolske propagandaen. Kilde: Wikipedia

Det er derfor ikke noe nytt at karikaturer brukes i religiøs sammenheng. Den er kjent for å skjende, såre og skade med sitt budskap. I dagens strid står kampen mellom det frie samfunns ytringsfrihet og muslimene. Muslimene har blitt spottet gjennom en serie kjenkelser av sin helligdom profeten. Vår elskede profet Muhammad, må Guds fred og velsignelse være med ham, har blitt avbildet i en rekke karikaturer i tillegg til kunstneriske uttrykk (Danmark og Sverige). Senere har andre lands medier, inkludert noen i Norge, valgt å gjengi de krenkende karikaturene i avisoppslag. Gjentatte ganger.

Tanken bak det kreative uttrykket var å kritisere såkalt "hellig krig" innen islam. Sannheten er at det ikke finnes hellig krig i dag. Den jihad som vår elskede Koran og vår barmhjertige profet Muhammad (fvmh) ledet, var en krig muslimene ble utfordret til å kjempe, for din rett til å tro og tjene sin Gud, "den ene guden", Allah swt. I motsetning til hva mange ortodokse islamister påstår i dag, finnes det ingen bevis, verken religiøse eller annet, på at muslimer kan eller skal føre noen som helst hellig krig, forseglet som politisk krig. Den shariaomtalte hellige krigen, krever et muslimsk fellesskap i form av en demokratisk valgt muslimsk stat, med en khalifa (religøs og politisk leder). Den pliktige kamp som er pålagt alle troende muslim starter i hjertet, nemlig å kjempe for det gode og hindre det onde. Dette kalles "den store jihad". "Den lille" er å gå i krig og være villig til å ofre seg for å hindre den muslimske staten/islam i utryddelse, slik som i verneplikten som er pålagt alle norske menn (for konge og fedreland). Umotivert vold er en stor synd i islam, og vi er pålagt å praktisere og formidle fredsbudskapet "as-salam". Jeg hilser deg med fred, en verbbøying av ordet Islam.

Når det er sagt, har både tradisjonelle muslimer og verden forøvrig et stort problem, når voldsforherligende ekstremister misbruker og omtolker hellige ord, til å fungere som smutthull for terror. Det er denne elendigheten vi alle vil til livs! Her kan vi kjempe side om side, muslimer og ikke-muslimer. For ingen vil ha sånne bråkmakere i aksjon. Aller minst oss, som til stadighet blir møtt med islamofobi og avsky for vår religion, vår kledsel eller vår religiøse praktisering.

Jeg er absolutt FOR ytringsfrihet. Det er en sentral del ved et sivilisert samfunn, som har utviklet seg gjennom hundrevis av år med renessanse, reformasjon, filosofi og idehistorisk fremgang. Ære være det frie samfunn! Allikevel mener jeg at ytringer som er så sterke at de skader, ødelegger eller plager andre, går fra å være en ytring i sin hovedform, til å bli et våpen-forkledd som en ytring. Alle kjenner til mobbingens makt, den som blir stadig plaget med ufine ord eller kjølighet, ekskludering, kan finne på å bli psykisk syk eller ta sitt liv. Da har ord tatt liv. Er ytringsfriheten så ubegrenset flott? Kan det bli for mye av "det gode"?

Hvorfor blir muslimene så rasende at de tyr til vold, mot noen tegninger? Er ikke deres reaksjoner med på å øke motivasjonen til å forlenge provokasjon?

Det er vanskelig for en ateist å forstå ordet hellig. Selv de kristne i Norge har et svært symbolsk forhold til sin Gud og sine profeter. Det er meningen bak som teller. Gud er abstrakt og det hellige rom består av en indre sfære og stemning. Kirken er hellig, men ingen praktiserer hellige handlinger rundt Bibelen, ikonene av Jesus Kristus eller korsene. Katolisissmens nonner har vært offer for latterliggjøring både i film og billedkunst, uten at det har ført til annet enn en tørr kommentar fra paven om at han "fordømmer det". De kristne har et mer distansert forhold til sin helligdom enn muslimene har. Islam har strenge regler som er umulig å bryte. Alle og enhver lærer seg regler for hygiene, bønn, mat, omgang mellom kjønnene og dyp ærefrykt for helligdommen Koranen, moskeen og historien om profeten Muhammad (fvmh). Det er helt utenkelig å krenke disse reglene. Alle lærer at Gud forbyr oss slike handlinger, og at Han straffer hardt den som ikke lystrer Hans påbud. Alle hellige bøker; Torah, Bibel (noen kapitler) og Koranen, forteller om hvordan Gud straffer de ignorante. Dette har vi lært, og dette tror vi på. Noen mer bokstavelig enn andre. Islam lever også i samfunn som er mer tradisjonelle enn her, og begrep som ære står høyt hevet i samfunnet. Å kjempe for sin ære er et vinn eller forsvinn. Et æreløst menneske har ingen sosial eksistens. Blod er historiens bevis på kamper som er utkjempet, i "rettferdighetens navn". Blodhevn eksisterer fortsatt i store deler av verden.

Karikatur-krigen er en betent sak fordi den inneholder store momenter av sosialantropologisk kompleksitet. Jeg nevner da spesielt samfunnsutvikling, religion, kultur, identitet, innenriks- og utenrikspolitikk.

Det finnes selvfølgelig ikke ett svar eller en enkel løsning på dette. Trykke eller ikke trykke blir like lite fruktbart.

Det har vært forsøkt å forklare muslimenes reaksjon med billedforbud i islam. Det er også forbudt å avbilde profeter, eller å skjende, spotte eller krenke dem. Selv dette er ikke nok til å forstå hva som får tilsynelatende normale mennesker til å gå helt fra vettet av raseri.

Jeg har trukket en reaksjonssammligning før som gir en forklaring, men som antagelig provoserer ikke-muslimer voldsomt. Jeg tar sjansen på å si det samme en gang til.

For folk flest er barna det mest dyrebare vi har. De er vårt eget kjøtt og blod, de er oss i en beskyttet småform, som trenger omsorg, empati og veiledning. Vi ønsker av hele vårt hjerte å ta vare på våre egne og andres barn som trenger det. Vi elsker våre barn. Vi er villig til å gjøre hva som helst for dem. I ulykker eller operasjoner hvor foreldre har blitt bedt om å velge mellom eget liv eller barnets, har mange valgt å gi avkall på sitt eget liv. For en mor eller far er barna mer verdt enn noe annet. Nærmest hellig.

Muslimer elsker også sine barn. Vi har i tillegg lært å elske Allah swt og profeten Muhammad (fvhm) så høyt at vi ofte blir så rørt av vi gråter når vi hører Guds ord i Koranen eller fortellinger om profetens liv og lære.

For noen år tilbake var det en stygg sak i Baneheia i Kristiansand. To små jenter ble utsatt for seksualisert kriminalitet. Saken var så ufattelig grov og grusom at det satte sinn og hjerter i kok over hele Norges land. Vi gråt åpenlyst når vi så nyheter og alle snakket om det. Vi ba for barna som var døde, og vi ba for deres foreldre og nærmeste. Ingen kunne forstå at sånt kunne skje, at det skulle finnes slik grusomhet på jord. De siktede og senere domfelte mennene som nå straffes for denne ugjerningen har møtt massivt hat. Selv de profesjonelle som skulle hanskes med saken hadde problemer med å holde tilbake sine følelser. Store sikkerhetstiltak ble i verksatt for å unngå at de to mennene skulle skades av øvrigheten. På Ila fengsel og forvaringsanstalt ble det stjålet en kniv fra kjøkkenet, som var umulig å oppspore. Svært mange nordmenn var villige til å utføre vold i hevnens navn. Mange føler fortsatt at rettferdighet innebærer å få betalt for skaden som er påført, gjerne med en oppreisning i form av "et øye for et øye". Blodhevn.

Vi liker å tro at vi er så moderne, siviliserte og beregnende i vesten. Men når vi blir grovt krenket på et personlig nivå er flere villige til å ty til vold. Kvinner drepes hver uke i sjalusi og kontrolldrama av sine kjærester og ektemenn. Flere norske menn slår, skader eller dreper sine kvinner enn innvandrere, selv om myten sier noe annet.

(Eksempelet med Baneheia er ikke ment som en sammenligning av handlinger i skadeomfang, eller på noen måte rettferdiggjøring av dårlige handlinger. Eksempelet er ment å illustrere at hvem som helst kan bli revet til hat og avsky, raseri og hevn, når vi opplever noe som krenker vårt verdigrunnlag på det groveste. Hvis noen føler seg støtt eller opprørt over å lese dette, beklager jeg det på dypeste. Forsøket på  å dra reaksjonsparalleller er mulig vagt, men det eneste jeg fant nogenlunde relevant.)

Som norsk muslim føler jeg meg spaltet. Min norske side lovpriser ytringsfriheten, men den er ingen guddom for meg. Som muslim er jeg dypt såret og krenket over karikaturer som latterliggjør min religion og min elskede profet. Jeg gråter. Jeg vet at Allah swt er rettferdig, og jeg tror at de som ikke tror på Ham og de som gjør gale ting skal få sin straff på Dommedag.
Min personlighet er provosert og min stolthet er skadet, noe som gjør at jeg får lyst til å skrike, slå, bråke, knuse, ta igjen, bølle. Men hvem gir meg den lysten? Det er ikke Gud. Jeg personlig tror det er Shaytan som hvisker i mitt øre: "Hat! Slå! Plag"! For hvorfor skulle Allah swt be meg om å rydde opp i urett? Han uttrykker det krystallklart: Det er JEG som dømmer. Ingen andre. Han ber oss i tillegg vise tålmodighet, og sier det så vakkert som at "de tålmodige elsker meg".

Vår elskede profet Muhammad (fvmh) - og nå gråter jeg når jeg skriver dette - for jeg elsker ham virkelig - viste oss mildhet, kjærlighet, omsorg, forståelse, klokskap, visdom, ba oss være tålmodige og bruke bønn som det viktigste "våpen". Be om Guds veiledning og ha tillit til Hans tilstedeværelse og hjelp. Ha tro på skjebnen og vite at livet ikke er en lek. Den som er på jobb, må gjøre en jobb. Vi er muslimer, vi er ikke dyr. Vi lever ikke etter våre instinkter, vi bestreber oss etter Hans vilje for oss. Han har skapt oss, og Han vet hva som er bra for oss. I kjærligheten ønsker jeg å leve. I Hans trygge beskyttelse. Jeg ønsker å se Gud i øynene på dommedag og si "jeg gjorde så godt jeg kunne, jeg håper du kan tilgi meg alt jeg gjorde feil. Jeg er bare din. Fullt og helt. Du er ALT for meg".

Jeg er først og fremst muslim. Så norsk. Det er min plikt å si at det er feil å karikere vår hellige profet. Det er deretter min plikt å snu det andre kinnet til. Profeten tålte selv mange krenkelser mot sin tro og person. Han ble aldri sint, eller pøblet. Hans tålmodighet og ubetingede kjærlighet viste sine følgesvenner og medmennesker hvordan islam skal praktiseres. Fordi det er så lenge siden har mange glemt.. De tror de er muslimer, men de følger sin egen kulturelle identitet og har ikke våget å gå dypt inn i kjernen av seg selv. Det koster å endre seg, det er ikke noe som kommer av seg selv, men derimot krever intens, kontinuelig og taktfast jobbing. Noen kulturer er virkelig mer aggressive enn andre, og vi har alle erfart farlige utfall av maktmisbruk.

Er det en fairytale at vi kan leve sammen i fred og fordragelighet? Jeg tror ikke det..
Jeg tror både Ytringsfrihetsguden og muslimene kan leve sammen side om side, slik mennesker har levd i fred med andre forskjeller. Det krever bare en villighet fra begge sider, og et samfunn som tør å debattere, lytte til hverandre og ha en konstruktiv dialog. Det er ikke løsningsorientert å stikke fingrene i ørene og si "bla bla bla" og fortsette med sitt skadeverk, hvis andre høflig sier i fra når de opplever at urett begås mot dem. Ok, så ble det trykt karikaturer, men kan vi ikke legge det bak oss nå? Kan dere ikke bare slutte å trykke dem? Så kan dere kanskje hjelpe oss tradisjonelle muslimer å holde styr på mobben som freser etter blodhevn i misforståtthetens navn? Våre gode muslimske ledere maner nå til ro og fordragelighet, og ber alle avstå fra deltagelse i tumulter og vold.

Være venner? Norge for alle! 

tirsdag 2. februar 2010

Viktig å bekjempe ekstremisme

Debattene om burka, niqab, hijab, minareeter og muslimsk tilbedelse i det offentlige rom er stadig oppe til vurdering av allmennheten. Og bra er det.

Det er naivt å tro at religionsfrihet er nok for å opprettholde fred og demokrati i et multikulturelt samfunn. Norge og det norske folk må være tydelig på sin identitet og sikre at vi opprettholder de normer og verdier som vårt samfunn mener er akseptable, og bekjempe det motsatte. Med forskjeller kommer konflikter, og ved ignoranse vokser alvorlige utfordringer raskere enn vi er i stand til å bekjempe de i etterkant.

Norge er et tolerant land og har en fordomsfri kultur. Ofte kan det virke som det ikke er så "nøye" med den norske identiteten. Alt annet er mer "eksotisk" liksom, vi kaster oss over rytmer, krydder og mer løse former for sosial omgang enn vi tradisjonelt har hatt her i landet. Jeg elsker denne innflytelsen og jeg tror virkelig på "en verden". Samtidig ser jeg at norsk kultur og norsk identitet lett kan bli skøvet til side, for mer påtrengde kulturer, som mener å ha rett til å gjøre dette. Jeg savner åpenbart et mer tydelig Norge som viser hvor skapet står, og setter ned foten når noe eller noen prøver å ryste vår grunnmur og verdi-innhold.

Hijab, niqab og burka er tre svært forskjellige klesplagg, som alle viser tilhørighet til religionen islam. I tillegg viser den en kulturell tilhørighet. I hvilken grad bæreren ønsker å vise sin støtte til verdier hun tror på, støtter hun også et samfunn som preges av de verdiene de selv jobber for. Man er selv en diplomat for det samfunnet man tror på. Jeg er bærer av hijab, men jeg støtter et samfunn som er åpent for frihet til å velge. Jeg er i mot all form for tvang og press, begge veier. Frihet til å velge skal være et prinsipp. Allikevel gjelder ikke det private rom inn i det offentige rom. Det offentlig Norge må ta et valg om hvilke verdier de ønsker å signalisere til sine innbyggere, og verden forøvrig utad. Da er ikke lenger private valg uten betydning for andre, men blir nettopp det - et offentlig valg.

Ønsker man å gå rundt å dekke til hele ansiktet sitt, med en liten stripe til øynene, skremmer man vettet av folk flest i Norge. Det ser ut som en maske, og virker skummelt på de fleste. Selv om man blir vant til uttrykket, som forveksling ligner en bakraners "finlandshette", er det noe begrensende med et samfunn der enkelte deltagere velger å være i samfunnet uten ansikt. Det kan ligne på selvskading, men det er ikke bare den som skjuler som får konsekvenser av sin tildekning. Det er også samfunnet og fellesskapet. Vi blir alle frarøvet et ansikt. Et ansikt som skulle ha deltatt i samfunnet, på godt og vondt. Uansett hvordan man snur og vender på det har Gud skapt oss alle med et ansikt og over hele verden lever mennesker med ansiktet som et basalt kommunikasjonsmiddel. Å skjule sitt ansikt, er å skjule seg selv, og hindre deltagelse i samfunnet. Slik samfunnsdeltagelse er ikke hva sunne, norske verdier støtter. At Norge er kåret til verdens beste land å bo i flere ganger, handler ikke bare om frisk luft og rent drikkevann. Det er også fordi vi har gode levekår her og en sunn befolkning.

Ekstremisme er skadelig på alle mulige måter. Det hindrer den frie tanken og den fri vilje, et hvert individ  er født med. Det undertrykker menneskets natur, enten man tror på Gud eller ikke, å presse noen til å passe inn i en trang passform som skal forme alle deg som ferdig produkt, når vi alle er unike i vår natur og skaperverk.

Ekstremisme i form av et ansiktsdekke stopper ikke ved haka. Den tas med inn i levemåte, oppdragelse, samfunnsdeltagelse og ytelse. Hva man gir tilbake til samfunnet. Og hvis man bare er en som tar og ikke gir, er det rett? Er ikke samfunnet bygd opp av samspill og fellesskap? Jeg kjenner noen som bruker niqab og har hatt flere diskusjoner rundt dette plagget. Jeg syns såklart de har en vrangforestilling om hvordan religiøs pietisme skal forherlige og beskytte mot en syndig verden. I kjølevannet av opphøyelse følger større synder i kjølevannet av egne handlinger. Det å ignorere sitt medmenneske, sin nabo, delta i samfunnet via jobb, møter, bygge og bo er etter min mening svært egoistisk.

Jeg syns det er viktig å hindre isolasjon av barn som lever i ekstreme religiøse hjem, og gi dem positiv innflytelse utover de få timene de er på skolebenken. Hvis de får lov å være der, det er flere som har hjemmeundervisning, fordi de anser den norske skolen å være et dårlig sted for påvirkning/vranglære.

Få barna med i sport og klubber, som øver lagfølelser og samspill med sunne verdier. Særlig jenter trenger hjelp til å komme seg ut av de overbeskyttende hjemmene.

Vi trenger å vite at hijab og tildekning er et frivillig valg, helt uten press. Den eneste måten å sjekke det på, er å se hvordan de uten hijab blir behandlet i samfunnet. I dag er det bråk enten man bærer hijab eller ikke, det er altså lav toleranse fra begge parter.

Skole, lærere, universitet, klubber, moskeer, venner, politi og PST må reagere når ungdom eller voksne tilslutter seg ekstreme meninger og søker å handle på sinnsyke idéer som fanatisme, ekstremisme eller rett og slett galskap (terrorisme).

Vi kan ikke sitte passive og se på at det norske samfunnet utvikler seg i en retning vi har jobbet med å bekjempe i hundrer av år. Som tillater å undertrykke kvinner, barn eller svake. Som forskjellsbehandler eller mobber.

Jeg er norsk og jeg er muslim. Jeg sier nei til niqab i det offentlige rom. Fordi det private rom stanser ved dørstokken og religionsfrihet ikke kan overgå sunne verdier og moderne velferdsholdninger.

Kommentar på bloggen muslimprosjektet.wordpress.com

Hei! Bra tema.
Dette er selvfølgelig et kjempeproblem både i Norge og resten av verden, at muslimske menn tviholder på sin rett til å ta inntil 4 koner, og misbruker kvinner uten å lese resten av Koranverset like tydelig. Setningen begynner med: "Hvis du er redd for å gjøre urett mot de foreldreløse, kan du ta to, tre eller fire koner, under forutseting at du klarer å behandle de alle likt. Klarer du ikke det, er det bedre for deg å ta bare én." På denne tiden var en skilt kvinne uten familie i akutt krise. Kvinner hadde liten mulighet til å forsørge seg selv, eller beskytte seg selv. Derfor var det altså bedre om hun forble i mannens økonomi og forvaring, enn å bli overlatt til seg selv. Før islam kunne menn ubegrenset ta så mange koner de ville som en del av sin formue, og de hadde også ubegrenset sex der de fikk eller tok seg tilgang. Konebegrensningen var en stor fordel for kvinnene på den tiden. Slaveri ble heller ikke forbudt med islams åpenbaring, men det ble oppfordret til å frigi slaver, og at det var bedre å frigi dem enn å beholde dem. På samme måte ble det oppfordret til at kun 1 kone var det beste (også et annet vers i Koranen nevner dette). I tillegg forteller profetens veiledninger oss flere historier om at den som behandler sin kone og familie best er den beste av oss (muslimene) og den som behandler sine døtre godt vil få oppleve paradis osv. Mange muslimske menn mener de har en gudegitt rett til utroskap. De kaller det bare noe annet. De kaller det med-kone, eller de kaller det kone som har valgt å frasi seg sine rettigheter (misyar ekteskap), shia går enda lenger og sier at korttidssex er helt okei (muttah). Dette er selvfølgelig helt motbydelig, med tanke på den grunnleggende familiestrukturen og omsorgsretten muslimer har for hverandre, og at ekteskap SKAL være offentlig kjent (krav for ekteskapets gyldighet), med intensjon om å vare for livet ut, og med likeverdig behandling. Kvinner blir truet med bigami og polygami hele livet, fordi det alltid vil være riset bak speilet. "Jeg kan bare ta en til hvis du er udugelig, sur, ikke vil ha sex eller ikke gir meg barn". En mann kan i følge Koranen også ha sex med sine slaver(inner). Det er derfor meget vanskelig å debattere dette temaet med muslimske menn. Ofte har de fine meninger utad, mens det foregår i "de beste hjem". Dette er ikke et lite problem i Norge, det er et kjempe problem! Her trues kvinner med å sendes hjem til sine opprinnelsesland i skam som skilte, eller det aller meste foregår usagt. De vet, men orker ikke vite. For oss konvertitter er dette en grusomhet som sjokkerer alle når de før eller siden blir kjent med dette. Like maktesløse står vi, når vi ber om hjelp i moskeen eller hos "lærde". Til og med miljøet kan si "det er jo lov da, det står i Koranen". Mange sier de vil akseptere hva som helst fra sin mann, men vi kjenner flere eksempler der de ikke tålte det allikevel etter å ha levd i kortere eller lengre periode i dele-ekteskap. Godt med seg selv og familien kan man umulig ha, når man blir tvunget til å akseptere noe som for oss er totalt uakseptabelt og går i mot all form for respekt og kjærlighet i et likeverdig forhold. Mennesker som har vokst opp i kulturer som tilsynelatende aksepterer at kvinner (mis)brukes på denne måten, later til å ha mindre problemer med det. Ikke få somaliere og gambiere har flere koner, og de har de gjerne i forskjellige land. I Groruddalen bor det pakistansketniske familier som består av både 2 og 3 koner og en mengde halvsøsken, fordelt på flere leiligheter/boenheter. jeg syns det er på høy tid å løfte dynene og kjempe for kvinners rett til en trofast mann, og jobbe mot biga- og polygami i Norge. Før saker for retten og fengsle imamaer som åpenbart velsigner flergifte.