onsdag 10. februar 2010

Bråk igjen..

Det eneste gode denne saken har ført med seg er at folk flest har fått en fornyet forståelse for karikaturens kraft. I motsetning til hva mange bortforklarer som en uskyldig tegning, er karikatur et maktmiddel til provokasjon;

En karikatur er en komisk framstilling der typiske trekk eller egenskaper ved en person eller sak er overdrevet eller forvrengt. Karikaturen kan være en uskyldig spøk, men er ofte brukt bevisst for å latterliggjøre noe eller noen og vise ringeakt. Karikaturer brukes blant annet i politisk eller sosial satire, for eksempel for å synliggjøre og understreke svakheter hos et menneske, en samfunnsklasse eller et aktuelt politisk fenomen.
I en karikatur overdriver man noe som virker normalt inntil folk kan se at det ikke er naturlig, og skal derfor ikke ses på som normalt. Kilde: Wikipedia



Denne karikaturtegningen frareformasjonstida viser hvordan protestanten Martin Luther ble framstilt som Djevelens sekkepipe i den katolske propagandaen. Kilde: Wikipedia

Det er derfor ikke noe nytt at karikaturer brukes i religiøs sammenheng. Den er kjent for å skjende, såre og skade med sitt budskap. I dagens strid står kampen mellom det frie samfunns ytringsfrihet og muslimene. Muslimene har blitt spottet gjennom en serie kjenkelser av sin helligdom profeten. Vår elskede profet Muhammad, må Guds fred og velsignelse være med ham, har blitt avbildet i en rekke karikaturer i tillegg til kunstneriske uttrykk (Danmark og Sverige). Senere har andre lands medier, inkludert noen i Norge, valgt å gjengi de krenkende karikaturene i avisoppslag. Gjentatte ganger.

Tanken bak det kreative uttrykket var å kritisere såkalt "hellig krig" innen islam. Sannheten er at det ikke finnes hellig krig i dag. Den jihad som vår elskede Koran og vår barmhjertige profet Muhammad (fvmh) ledet, var en krig muslimene ble utfordret til å kjempe, for din rett til å tro og tjene sin Gud, "den ene guden", Allah swt. I motsetning til hva mange ortodokse islamister påstår i dag, finnes det ingen bevis, verken religiøse eller annet, på at muslimer kan eller skal føre noen som helst hellig krig, forseglet som politisk krig. Den shariaomtalte hellige krigen, krever et muslimsk fellesskap i form av en demokratisk valgt muslimsk stat, med en khalifa (religøs og politisk leder). Den pliktige kamp som er pålagt alle troende muslim starter i hjertet, nemlig å kjempe for det gode og hindre det onde. Dette kalles "den store jihad". "Den lille" er å gå i krig og være villig til å ofre seg for å hindre den muslimske staten/islam i utryddelse, slik som i verneplikten som er pålagt alle norske menn (for konge og fedreland). Umotivert vold er en stor synd i islam, og vi er pålagt å praktisere og formidle fredsbudskapet "as-salam". Jeg hilser deg med fred, en verbbøying av ordet Islam.

Når det er sagt, har både tradisjonelle muslimer og verden forøvrig et stort problem, når voldsforherligende ekstremister misbruker og omtolker hellige ord, til å fungere som smutthull for terror. Det er denne elendigheten vi alle vil til livs! Her kan vi kjempe side om side, muslimer og ikke-muslimer. For ingen vil ha sånne bråkmakere i aksjon. Aller minst oss, som til stadighet blir møtt med islamofobi og avsky for vår religion, vår kledsel eller vår religiøse praktisering.

Jeg er absolutt FOR ytringsfrihet. Det er en sentral del ved et sivilisert samfunn, som har utviklet seg gjennom hundrevis av år med renessanse, reformasjon, filosofi og idehistorisk fremgang. Ære være det frie samfunn! Allikevel mener jeg at ytringer som er så sterke at de skader, ødelegger eller plager andre, går fra å være en ytring i sin hovedform, til å bli et våpen-forkledd som en ytring. Alle kjenner til mobbingens makt, den som blir stadig plaget med ufine ord eller kjølighet, ekskludering, kan finne på å bli psykisk syk eller ta sitt liv. Da har ord tatt liv. Er ytringsfriheten så ubegrenset flott? Kan det bli for mye av "det gode"?

Hvorfor blir muslimene så rasende at de tyr til vold, mot noen tegninger? Er ikke deres reaksjoner med på å øke motivasjonen til å forlenge provokasjon?

Det er vanskelig for en ateist å forstå ordet hellig. Selv de kristne i Norge har et svært symbolsk forhold til sin Gud og sine profeter. Det er meningen bak som teller. Gud er abstrakt og det hellige rom består av en indre sfære og stemning. Kirken er hellig, men ingen praktiserer hellige handlinger rundt Bibelen, ikonene av Jesus Kristus eller korsene. Katolisissmens nonner har vært offer for latterliggjøring både i film og billedkunst, uten at det har ført til annet enn en tørr kommentar fra paven om at han "fordømmer det". De kristne har et mer distansert forhold til sin helligdom enn muslimene har. Islam har strenge regler som er umulig å bryte. Alle og enhver lærer seg regler for hygiene, bønn, mat, omgang mellom kjønnene og dyp ærefrykt for helligdommen Koranen, moskeen og historien om profeten Muhammad (fvmh). Det er helt utenkelig å krenke disse reglene. Alle lærer at Gud forbyr oss slike handlinger, og at Han straffer hardt den som ikke lystrer Hans påbud. Alle hellige bøker; Torah, Bibel (noen kapitler) og Koranen, forteller om hvordan Gud straffer de ignorante. Dette har vi lært, og dette tror vi på. Noen mer bokstavelig enn andre. Islam lever også i samfunn som er mer tradisjonelle enn her, og begrep som ære står høyt hevet i samfunnet. Å kjempe for sin ære er et vinn eller forsvinn. Et æreløst menneske har ingen sosial eksistens. Blod er historiens bevis på kamper som er utkjempet, i "rettferdighetens navn". Blodhevn eksisterer fortsatt i store deler av verden.

Karikatur-krigen er en betent sak fordi den inneholder store momenter av sosialantropologisk kompleksitet. Jeg nevner da spesielt samfunnsutvikling, religion, kultur, identitet, innenriks- og utenrikspolitikk.

Det finnes selvfølgelig ikke ett svar eller en enkel løsning på dette. Trykke eller ikke trykke blir like lite fruktbart.

Det har vært forsøkt å forklare muslimenes reaksjon med billedforbud i islam. Det er også forbudt å avbilde profeter, eller å skjende, spotte eller krenke dem. Selv dette er ikke nok til å forstå hva som får tilsynelatende normale mennesker til å gå helt fra vettet av raseri.

Jeg har trukket en reaksjonssammligning før som gir en forklaring, men som antagelig provoserer ikke-muslimer voldsomt. Jeg tar sjansen på å si det samme en gang til.

For folk flest er barna det mest dyrebare vi har. De er vårt eget kjøtt og blod, de er oss i en beskyttet småform, som trenger omsorg, empati og veiledning. Vi ønsker av hele vårt hjerte å ta vare på våre egne og andres barn som trenger det. Vi elsker våre barn. Vi er villig til å gjøre hva som helst for dem. I ulykker eller operasjoner hvor foreldre har blitt bedt om å velge mellom eget liv eller barnets, har mange valgt å gi avkall på sitt eget liv. For en mor eller far er barna mer verdt enn noe annet. Nærmest hellig.

Muslimer elsker også sine barn. Vi har i tillegg lært å elske Allah swt og profeten Muhammad (fvhm) så høyt at vi ofte blir så rørt av vi gråter når vi hører Guds ord i Koranen eller fortellinger om profetens liv og lære.

For noen år tilbake var det en stygg sak i Baneheia i Kristiansand. To små jenter ble utsatt for seksualisert kriminalitet. Saken var så ufattelig grov og grusom at det satte sinn og hjerter i kok over hele Norges land. Vi gråt åpenlyst når vi så nyheter og alle snakket om det. Vi ba for barna som var døde, og vi ba for deres foreldre og nærmeste. Ingen kunne forstå at sånt kunne skje, at det skulle finnes slik grusomhet på jord. De siktede og senere domfelte mennene som nå straffes for denne ugjerningen har møtt massivt hat. Selv de profesjonelle som skulle hanskes med saken hadde problemer med å holde tilbake sine følelser. Store sikkerhetstiltak ble i verksatt for å unngå at de to mennene skulle skades av øvrigheten. På Ila fengsel og forvaringsanstalt ble det stjålet en kniv fra kjøkkenet, som var umulig å oppspore. Svært mange nordmenn var villige til å utføre vold i hevnens navn. Mange føler fortsatt at rettferdighet innebærer å få betalt for skaden som er påført, gjerne med en oppreisning i form av "et øye for et øye". Blodhevn.

Vi liker å tro at vi er så moderne, siviliserte og beregnende i vesten. Men når vi blir grovt krenket på et personlig nivå er flere villige til å ty til vold. Kvinner drepes hver uke i sjalusi og kontrolldrama av sine kjærester og ektemenn. Flere norske menn slår, skader eller dreper sine kvinner enn innvandrere, selv om myten sier noe annet.

(Eksempelet med Baneheia er ikke ment som en sammenligning av handlinger i skadeomfang, eller på noen måte rettferdiggjøring av dårlige handlinger. Eksempelet er ment å illustrere at hvem som helst kan bli revet til hat og avsky, raseri og hevn, når vi opplever noe som krenker vårt verdigrunnlag på det groveste. Hvis noen føler seg støtt eller opprørt over å lese dette, beklager jeg det på dypeste. Forsøket på  å dra reaksjonsparalleller er mulig vagt, men det eneste jeg fant nogenlunde relevant.)

Som norsk muslim føler jeg meg spaltet. Min norske side lovpriser ytringsfriheten, men den er ingen guddom for meg. Som muslim er jeg dypt såret og krenket over karikaturer som latterliggjør min religion og min elskede profet. Jeg gråter. Jeg vet at Allah swt er rettferdig, og jeg tror at de som ikke tror på Ham og de som gjør gale ting skal få sin straff på Dommedag.
Min personlighet er provosert og min stolthet er skadet, noe som gjør at jeg får lyst til å skrike, slå, bråke, knuse, ta igjen, bølle. Men hvem gir meg den lysten? Det er ikke Gud. Jeg personlig tror det er Shaytan som hvisker i mitt øre: "Hat! Slå! Plag"! For hvorfor skulle Allah swt be meg om å rydde opp i urett? Han uttrykker det krystallklart: Det er JEG som dømmer. Ingen andre. Han ber oss i tillegg vise tålmodighet, og sier det så vakkert som at "de tålmodige elsker meg".

Vår elskede profet Muhammad (fvmh) - og nå gråter jeg når jeg skriver dette - for jeg elsker ham virkelig - viste oss mildhet, kjærlighet, omsorg, forståelse, klokskap, visdom, ba oss være tålmodige og bruke bønn som det viktigste "våpen". Be om Guds veiledning og ha tillit til Hans tilstedeværelse og hjelp. Ha tro på skjebnen og vite at livet ikke er en lek. Den som er på jobb, må gjøre en jobb. Vi er muslimer, vi er ikke dyr. Vi lever ikke etter våre instinkter, vi bestreber oss etter Hans vilje for oss. Han har skapt oss, og Han vet hva som er bra for oss. I kjærligheten ønsker jeg å leve. I Hans trygge beskyttelse. Jeg ønsker å se Gud i øynene på dommedag og si "jeg gjorde så godt jeg kunne, jeg håper du kan tilgi meg alt jeg gjorde feil. Jeg er bare din. Fullt og helt. Du er ALT for meg".

Jeg er først og fremst muslim. Så norsk. Det er min plikt å si at det er feil å karikere vår hellige profet. Det er deretter min plikt å snu det andre kinnet til. Profeten tålte selv mange krenkelser mot sin tro og person. Han ble aldri sint, eller pøblet. Hans tålmodighet og ubetingede kjærlighet viste sine følgesvenner og medmennesker hvordan islam skal praktiseres. Fordi det er så lenge siden har mange glemt.. De tror de er muslimer, men de følger sin egen kulturelle identitet og har ikke våget å gå dypt inn i kjernen av seg selv. Det koster å endre seg, det er ikke noe som kommer av seg selv, men derimot krever intens, kontinuelig og taktfast jobbing. Noen kulturer er virkelig mer aggressive enn andre, og vi har alle erfart farlige utfall av maktmisbruk.

Er det en fairytale at vi kan leve sammen i fred og fordragelighet? Jeg tror ikke det..
Jeg tror både Ytringsfrihetsguden og muslimene kan leve sammen side om side, slik mennesker har levd i fred med andre forskjeller. Det krever bare en villighet fra begge sider, og et samfunn som tør å debattere, lytte til hverandre og ha en konstruktiv dialog. Det er ikke løsningsorientert å stikke fingrene i ørene og si "bla bla bla" og fortsette med sitt skadeverk, hvis andre høflig sier i fra når de opplever at urett begås mot dem. Ok, så ble det trykt karikaturer, men kan vi ikke legge det bak oss nå? Kan dere ikke bare slutte å trykke dem? Så kan dere kanskje hjelpe oss tradisjonelle muslimer å holde styr på mobben som freser etter blodhevn i misforståtthetens navn? Våre gode muslimske ledere maner nå til ro og fordragelighet, og ber alle avstå fra deltagelse i tumulter og vold.

Være venner? Norge for alle! 

1 kommentar:

Anonym sa...

Veldig bra,suppert Valgerd.Hatten av for deg,bravo!