mandag 22. mars 2010

Konvertering

I store norske leksikon beskrives konvertering som å; forandre, omvende; legge om produksjon el.l. til andre metoder; gå over til en annen religion.


En IT konvertering derimot beskrives som; Overføre f.eks. en datafil fra et format til et annet (jfr.filkonvertering), uten at innholdet påvirkes på annen måte enn det som måtte ligge i begrensningene i det nye formatet.


En økonomisk konvertering; Det å bytte om et lån mot et annet med andre betingelser, som oftest med lavere rentefot, eventuelt med lengre avdragstid. Konvertering var kjent allerede på 1600-tallet; slike operasjoner spilte på 1800-tallet en betydningsfull rolle i mange lands finanspolitikk. 


Skal jeg trekke en rød tråd gjennom disse beskrivelsene vil jeg si at konvertering handler om å veksle inn noe gammelt i noe nytt, overføre eller inngå en ny avtale. Alle konverteringer, inludert valuta, gjøres for å få en bedre situasjon, noe som er mer praktisk eller hensiktsmessig. En religiøs konvertering omhandler derfor mer enn ny tro, det innebærer å gå over fra noe gammelt, og over i noe nytt.


Like enkelt som å veksle norske kroner til dinarer, er det nå ikke å konvertere fra kristendom til islam. 
Den dagen jeg ble muslim, ble jeg rokket grundig i min kulturelle tradisjon og jeg gikk inn i en eksistensiell krise. 


For hvem er vi egentlig, og hva er det som avgjør hva som gjør oss til den vi er?
Hva er det som er så "typisk norsk"? Og hvilke ting kunne jeg ikke lenger gjøre, fordi det ikke er tilltatt i min religion, som blir et så stort avvik fra en "typisk norsk" identitet, at jeg begynte å tvile på hvem og hva jeg var?


Mange syns det er et stort paradoks når en frigjort, likestilt og feministisk norsk kvinne velger å følge ortodokse, religiøse påbud som å dekke til sin kropp og adlyde en mann. Har disse kvinnene psykologiske traumer som gjør de til offer for maktsystemer som hjernevasker og fratar fri vilje? Hva i all verden er det som får helt vanlige jenter og godt voksne damer til å bli så til de grader "unorske"?


Det er forsket på konverteringsprosessen i flere religioner, og på lik linje med mennesker som søker til sekter, er det funnet likhetstrekk ved oss. Det er i hovedsak søkende mennesker. Utover det er det få fellesnevnere. Alt fra politisk engasjement til filosofiske vinklinger, kulturell tiltrekning og følelse av annerledeshet har vært nevnt som grunner til overgang i et nytt trossamfunn.


Noe av problemet med å forstå religion i dag er at vår kulturelle identitet er vevd inn i vår tro, og ingen klarer helt å skille klinten fra hveten, uten å trå andre på tærne. Her står islam i Norge i en særposisjon, fordi det er en minoritetsreligion, hvor svært ulike innvandrergrupper praktiserer avvikende tradisjoner, og mange tilhører sekteriske subgrupper. 


En konvertitt har ingen religiøs tradisjon til sin nye tro, og trer derfor helt ren og urørt inn i en ny verden. De blir ofte sett på som ekstreme i sin søken etter å finne den absolutte "rette vei", og deres fanatisme kan gi pussig praktisering, når de blir "mer troende enn de som er født inn i religionen". Mange konvertitter går igjennom en vanvittig psykologisk berg- og dalbane som et resultat av deres søken, manglende veiledning fra det etablerte miljøet og den nakne sannhet at det ikke finnes "en rett vei". Det som er rett for en person, kan være helt feil for en annen - selv to som tilhører samme religion. 


Ta for deg islam f.eks og sammenlign den med en kortstokk med 52 forskjellige kort. Du har esset som har den høyeste verdien, bildekort, tallkort og 4 serier. Hvis du legger et legg med kort, si f.eks 5 kort, får du en rekke du kan lese. Den som tolker denne rekka vil gi deg verdien av rekka. Her kan f.eks en kulturell gruppe legge vekt på 5 verdier som for dem er av høyest verdi. En annen kulturell gruppe vil kunne gi deg en helt annen verdi av de samme kortene. Og da konkluderer man raskt i kortspill med at man må bli enige om reglene før man spiller kort. I religion fungerer det litt på samme måte, bare at istedenfor å bli enige om spillereglene, er man tvunget til å følge det man har av kilder, det som har blitt gjort i tradisjonene og det som man har størst tillit til. Det sier seg selv at dette er det glade vanvidd. Ingen er eller blir helt enige. Vi er enige om stokken, men vi spiller forskjellige "spill".


Har du noen gang tenkt over i hvilken grad du er knyttet til de kulturelle verdiene dine?
Har du noen gang opplevd å føle deg utenfor, eller observert hvordan folk behandler de som ikke følger flokken?


Hva betyr f.eks klærne dine for deg? Hvilken stil eller "uniform" har du valgt å være eller bære? Ville du følt deg unorsk om du kledde på deg mer eller mindre klær?
Hva betyr alkohol for deg? Ville det skapt avstand til din familie og venner hvis du avsto fra å delta i den typisk norske alkoholkulturen med å skåle, feire og feste i alkorusdrikke?


Jeg har kjent på kroppen hvordan mange og store forandringer på kort tid, utfordret mitt syn på meg selv, min egen kultur og min følelse av tilhørighet til mitt folk og fedreland. Jeg opplevde å gå inn i det forskningen kaller "konvertitis"

Jeg hadde en tanke i hodet; Hva gjør jeg hvis det blir krig 
mellom nordmenn og muslimer? 
Hvem sloss jeg med da og hvem er "mine"? 
Jeg liker dem jo begge og jeg er begge deler, 
dette var en frustrerende tanke som gnagde meg lenge.


Etter å ha gått i alle de klassiske fellene som alle andre har gått i før meg, har jeg nå smertelig erfart at alle religiøse mennesker har en kulturell tradisjon, nettopp fordi de er mennesker. Denne kulturen er ikke religiøs teologi og ikke det man konverterer til. Fordi man som ny møter mange muslimer fra andre kulturer, vil det være like vanskelig for en konvertitt som en født muslim å skille ut hva som er islam og hva som er kultur eller personlighet hos den muslimen du blir kjent med. Et eksempel er islams påbud om gjestfrihet. Det er en tydelig tradisjon blant alle de muslimene som bor i Norge, mens det kan være andre ting i islam som er enda viktigere enn gjestfrihet, f.eks ærlighet, mot, likeverd mellom kjønnene eller forbud mot sladder - som man skal lete lenge etter i enkelte kulturer.


Da blir konverteringen enda mer kompleks; Hvor er muslimene hen? Jeg ser bare pakistanere, arabere, bosniere, tyrkere, gambiere. Er de først og fremst pakistanske muslimer, tyrkiske muslimer osv..?
Og hvem er jeg da? Norsk muslim? Ja, det er jeg!


Min kulturbakgrunn er virkelig ingenting å skamme seg over. Den er flott! Norge er et fantastisk land og vi har mange flotte sider ved vår tradisjon som er 100% forenelige med islam, faktisk påbudt innen religionen. Å betale skatt, et velferdssystem som hjelper syke, eldre og fattige, enslige og barn. Å være gjestfri, ha verneplikt, være fredelig og åpen for dialog, jobbe for å forsørge seg selv, å være en god nabo, hjelpsom, lære bort og tenke på din neste. Det er "typisk norsk", like mye som det er "typisk islamsk". Jeg har tidligere sagt at det mest muslimske landet i verden er Norge, og det står jeg for når det gjelder verdigrunnlag. Norge har fred, velferd, dialog og likeverd.


Jeg er altså en konvert norsk muslim. Hva må jeg legge fra meg av norsk kultur?


- alkohol
- svin
- sex utenfor ekteskap
- kjæresteri
- nære vennskap mellom kjønnene som er intime
- bikini og lettkledd hud og hår i offentligheten, offentlig bading i badedrakt/svømmehall osv.
- kristendom, nasjonale eller hedenske høytider; jul, påske, pinse, halloween, dåp, konfirmasjon,17.mai
- det er ikke religiøst grunnlag for å feire bursdag eller andre årsdager
- unisex form for "likestilling" eller likekjønning
- noen velger å avstå fra håndhilsing, blandet kjønn relasjon hos lege etc.
- hund som kjæledyr/husdyr
- litteratur eller filmer som krenker mennesket eller islam; som porno, voldsfilmer eller sexscener
- musikk som krenker mennesker eller islam; voldsforherligende eller sexprovokativ musikk


Hva må jeg ta til meg av praksis som føles unorsk?


-  Be til Gud på en rituell måte, som bl.a. innebærer høylytt bønn og bl.a. bøye hodet i gulvet
- Sømmelighet, ærbarhet og dydighet i større grad enn hva jeg er vant til
- Tildekke/begrense min skjønnhet og figur i det offentlige rom
- Lære meg et minimum av arabisk språk, så jeg behersker den pliktige bønnen og forstår et minimum av den hellige Koranen på arabisk (den ekte)
-  Følge regler for halal (godkjent) slakt og hva som er lov og ikke lov å spise
-  Følge spesielle regler for hygiene og rituell vask
- Være lojal mot "mine", storfamilien, det religiøse fellesskapet
- Faste når det er pålagt meg


Utover dette, er det faktisk ikke noen påfallende krav om å bli noen annen enn den man er.
Jeg syns fortsatt konvertering er en utrolig spennende prosess, og jeg er glad for å ha blitt kjent med andre konvertitter, ikke bare til islam men også andre religioner. Vi går ofte igjennom mange av de samme prosessene og deler mye lik erfaring. Også glede og smerte. Den optimale lykkefølelsen av å ha "kommet hjem", bli frelst, "ha funnet sannheten" kan ikke sammenlignes med noe annet. Det kan heller ikke sorgen og skuffelsen over å føle seg utstøtt av sine egne, som snur deg ryggen i avsky eller avmakt.


Konvertering er ikke for pyser, det er helt sikkert! Det krever en ekstrem villighet og indre motivasjon å gå hele veien, og praktisk endre livet sitt til å passe til sin tro og overbevisning. I motsetning til de aller fleste som blir i den troen de har vokst opp med, selv om de tviler, eller forkaster troen og satser på human etikk eller en blanding av "noe" ala new age. Nå skal det også sies at mange tror det de har vokst opp med og er fornøyd med det. Jeg har de siste årene møtt mange troende som har en sterk og flott tro, men som holder den mye for seg selv, fordi vi lever i et samfunn hvor "Gud" har blitt tabu. I sterk kontrakst til den søkende religiøse utviklingen vi har hatt i tidligere tider. Jeg føler stor tilhørighet til andre troende og jeg er veldig glad i dialog og samhold mellom troende. Vi har mer til felles enn vi er ulike, og når vi står sammen og jobber for økte, gode verdier i samfunnet, så virker det hele mer verdifullt enn å sitte alene med sin tro. Jøder, kristne og muslimer - vi er alle Abrahams religion. Troen på Gud og Hans profeter.

Har du spørsmål om konvertering eller annet om islam, kan du skrive til meg på valgerd2003@yahoo.no

Takk for at du leser bloggen min!







lørdag 20. mars 2010

Bhatti vil ha norske muslimer, men vil vi ha han?

Det var med stort sjokk jeg så videoen fra Skup-konferansen i kveld. Norske journalister samles for å diskutere med Arfan Bhatti om hans bakgrunn, hans deltagelse i politisk motivert kriminalitet og nå hans fremtid som "nyreligiøs" muslim. Opplegget er fair nok, og Lindmo og Egeland oppfører seg overraskende mildt i mot Bhattis fomlende argumentasjon og manglende forståelse av hva debatten faktisk dreier seg om.

Han tyr til de samme kommentarene hver gang han mister tråden; "Dere media er i mot oss" og "Vi kommer aldri til ordet". Men påstandene faller på sin egen urimelighet, fordi nettopp han - har fått en stjernesjanse til å bli hørt og tatt på alvor, fremfor noen annen "ukjent" muslim som ønsker å fortelle hva Islam "egentlig dreier seg om". Sistnevnte er skikkelig på moten om dagen. Når han nå får denne sjansen, klarer han å rote det til så totalt. Selv med drahjelp fra Al-Hidaya, har han ingenting å gjemme seg bak.

Arfan Bhatti er en person som først og fremst er tidligere straffedømt, terrormistenkt og har kommet med ekstreme uttalelser i media. Han hauset opp PST saken om gjentrykk av karikaturen og var pågangsdriver for demonstrasjonen som IRN anbefalte sine medlemmer å avstå fra. Det er ingenting som innbyder til tillit for at han nå har blitt en angrende synder og krøpet til korset, eller "til hulen" om vi kan si det slik, for muslimer. For det første uttrykker han ingen anger i forhold til sine tidligere handlinger. Han oppfører seg arrogant og kunnskapsløst i forhold til historiske fakta. Han benekter at hans sinnsyke uttalelser om jøder er feil, ved å undergrave alvoret av at det "bare er uttalelser".  Han sier han har byttet ut mariusgenseren med shalwar khamiz for å nå jobbe for islam i Norge. Dette beviser bare igjen at han ikke innehar teologisk kompetanse, og at han ikke er en egnet rollefigur for noe islam i Norge. Man er virkelig ikke mer "muslimsk" om man går i pakistanske klær, enn i norske.

Han har ingen eksepsjonelle kunnskaper om islam, han har ikke tillit i folket, han har ikke talens gaver og han innehar verken tolmodighet eller mestrer dialogens kunst.  Det er ingenting som tilsier at han bør være en fornuftig talsperson for islam i Norge.

Jeg syns det er en skandale for norske muslimer at denne mannen får lov å boltre seg i manesjen i mediasirkuset som stelles istand.

Vi har faktisk høyt utdannede menn og kvinner i Norge som har studert islam på anerkjente universitet, folk som har mange års erfaring med integreringsarbeide, dialog og religiøs praksis. Jeg kjenner titalls flotte mennesker som kan være talspersoner for islam i Norge. Og det er ikke Arfat Bhatti.

Alle mennesker kan angre sine synder og be Gud om tilgivelse. Den som tror, vil bli gitt. Det betyr spesielt at man må slutte med sine feil, og streve hardt etter å bli et bedre menneske. Jeg dømmer ingen for deres handlinger ,og jeg sier heller ikke hvem som er en bra eller dårlig muslim. Jeg omtaler ikke Bhattis personlige religiøse praksis, den er privat. I teorien er han en bror, og jeg respekterer hans ønske om å søke en ny og bedre livsstil. Allikevel velger jeg å omtale den offentlige personen som taler på vegne av "muslimer i Norge", spesielt når han ikke har noe med Islamsk Råd Norge å gjøre, som alle norske muslimer støtter som talsorgan og paraplyorganisasjon for islamske trossamfunn i Norge.

Skomaker bli ved din lest, kan jeg ikke si, for denne skomakeren har en dårlig lest. Men jeg oppfordrer Bhatti til å tenke mer på de små ting i livet og leve et rolig og ryddig liv i fred med seg selv og sine nærmeste. Så får fremtiden vise om Norge noen gang blir klar for en ny Bhatti som kan starte med blanke ark og fargestifter til. Respekt er ikke noe man kan kreve, men noe man må gjøre seg fortjent til. Vi venter i spenning.

Bhatti den gangen han mente mariusgenser var nøkkelen til suksess

tirsdag 2. mars 2010

Hva er sharia? Bør homofile straffes?

I disse dager fremstår det full forvirring i media om hva islam er, og hva slags muslimer man kan stole på. Er muslimene sovende celler som ved en provokasjon kan vekkes til liv som rene drapsmaskinene, og er det grunn til å passe seg for disse middelalderske, aggressive arabergenene som er helt umulige å snakke til vett?

Jeg tror ikke det. 

Jeg tror det er på høy tid med en reformasjon innen den muslimske verden, når det gjelder å ta et oppgjør med egen kultur og tradisjon, sette seg nøye inn i den islamske teologien og begynne for alvor å praktisere det som er Guds ord - Koranen og profeten Muhammads (Guds fred og nåde være med han) tradisjoner. Disse er nedskrevet i bokform, både Koranen og hadith (4 godkjente verk av ordrette sitat). En ting er hva islam sier, en annen ting er hva kultur og samfunnsstruktur har tradisjon for. Som vi vet kom islam til den arabiske halvøy for 1431 år siden, og har siden spredt seg over hele verden. Majoriteten av muslimer er likevel bosatt i de arabiske/muslimske landene rundt Midt-Østen, Nord-Afrika og Asia. Pga utvandring og folkevandring, globalisering og teknologisk utvikling, bor det nå muslimer i alle land i verden, og islam er i stor vekst, også i vestlige, moderne samfunn.

Jeg har lenge tatt til orde for å utvikle et "ISO sertifiseringssystem", som må inn i trossamfunnene, slik at vi som medlemmer og samfunnet forøvrig vet hva vi er med på, og hvilke verdier som formidles. I motsetning til kristendommen, har islam et pålegg om å holde oss sammen til "flertallets beste", og vi skal stå sammen som en gruppe og følge profetens tradisjoner, slik han lærte oss. Det er ingen lett oppgave. Det finnes mange avgreininger og sekteriske krefter, også innenfor islam. Problemet er bare at det er vanskelig å gjenkjenne når de ikke reklamerer med sitt ståsted utad, og man skal sitte med god kompetanse for å avsløre usunne krefter. Her mener jeg IRN (Islamsk Råd Norge) har et stort stykke arbeid foran seg. Nemlig å sette en standard for hvilken type islam foreningen bekytter og forsvarer. Vi har sett flere eksempler på debatter som får en høy tabloidfaktor grunnet manglende kunnskap til og forklaring av religiøs terminiologi.

Er du en "EU-godkjent" muslim?
Tareq Ramadan har skrevet boken "Europeisk islam, om å være muslim i vesten". Den har møtt noe kritikk i Norge, for å være et forkledd budskap om å konservere islamske verdier, og hindre integrering. Jeg er av totalt motsatt oppfatning, nemlig at budskapet er; vær en god muslim, der du er! Integrer deg i samfunnet, delta og gi ditt bidrag, samtidig som du er god mulim. Ingen trenger å legge fra seg sin religiøse identitet eller tro, for å passe inn i vestens verdisyn eller samfunnsstruktur. Her gjelder frihet og liberalisme, til å inkludere et fargerikt fellesskap.

Enkelt forklart er sharia islamsk lovgivning. Den er ikke skrevet ned på samme måte som en konstitusjonell lovgivning, men har Guds ord som kilde. Guds ord er forankret i Koranen, en uforandret, hellig skrift, som profeten fikk overbragt inspirativt av engelen Gabriel/Jibril. Siden Gud er konkret, men allikevel abstrakt, vil det å tyde Guds ord, by på utfordringer. I hvilken grad skal man tolke Guds ord ordrett eller intensjonsmessig? I hvilken grad skal religionen følge samfunnsutviklingen og spesielle forhold? Og ikke minst, hvem skal ha retten til å tolke, mene og håndheve Guds ord? Disse spørsmålene har skapt kriger gjennom alle tider, og kampen om makt, kontroll over naturressurser, mennesker og samfunnsutvikling har fått lide.
På profetens tid var det han som var dommer og hærfører, og i hans fravær var det de demokratisk valgte khalifene (lederne) som styrte den islamske staten. De fulgte i profetens fotspor etter beste evne. Så forandrer tidene seg, og muslimene begynner igjen å diskutere hvordan Guds ord skal tolkes og håndheves.

Det er uten tvil en muslimsk plikt å godta Koranen som 100% Guds ord. Ingen kan derfor hoppe over en setning eller to, og påberope seg at Guds ord er ugyldige i vår tid. Det går ikke. I islamsk teologi er læren om Koranen, at Guds ord er gyldige i all fremtid, inntil Dommedag inntreffer.

Hvordan har det seg da at jeg f.eks som norsk muslim kan godta at Koranen nevner dødsstraff for homofil praktis og at bl.a steining ble praktisert på profetens tid for utro ektefeller? For det første er Gud mye mer enn straff. Gud er Skaperen, Han er den som har all visdom, forklaringer og vet alt vi ikke vet. For å forstå Guds kjærlighet og nåde, må man forstå hvordan Gud er, og hvem Han er. Gud er ikke et menneske, men en kraft. Ingen vet hvor Han kommer fra, og Han er ikke skapt og han er ikke begrenset, Han "er" fra evigheten til evigheten. Vi som tror på Guds, dvs den-ene, Allahs eksistens, tror også på skapelsesberetningen og Hans misjon med å sette menneskene på jorden. Han skapte oss for å gi oss en test. Ville mennesket velge å søke og følge Guds vilje, når vi ble gitt egen, fri vilje? Det er vår test i dette livet. Den som velger Guds vei og gjør så godt han/hun klarer når det gjelder å følge de anvisninger vi har fått, er lovet en stor belønning. Når vi dør er dette livet vi kjenner, over. Vi tror derimot at dette livet bare er liten del av noe større, nemlig det evige livet. Det evige livet skal leves i helt andre verdener, under helt andre forhold. Den som består "eksamen" i dette livet, vil få Paradis som belønning. Den som ikke vil godta Guds eksistens eller mener selv å være større enn Gud, vil få sin straff. Dette lover Koranen oss. For at menneskene skal forstå Guds vilje, har Han gang på gang sendt oss profeter. Mennesker som har fått et gudommelig kall. Hundrevis, kanskje tusenvis (ukjent tall) av profeter har kommet til jorden med det samme budskapet, om igjen og om igjen;

"Du skal ikke ha andre guder enn meg, gjør som jeg befaler og følg min vei".

Slik de kristne tror Jesus kom med nåden og frelsen fra personlige synder og syndefallet, tror vi Gud gir oss nåde fordi Gud ER nåde. Det er derfor dyrkelsen av Skaperen handler om nåde og tilgivelse. Den som oppriktig tror og ber, angrer seg og søker Herren, vil bli tilgitt. Det er lovet og det er skrevet ned. Når sharia skal brukes som rettesnor for samfunnsstruktur, er det viktig å skille mellom hva som er teologi og hva som er juss. Den delen av sharia som omhandler familierett f.eks benyttes helt eller delvis i muslimske land i dag. Det gjelder regler om ekteskapsinngåelse og skilsmisse, arverett, vitnerett osv. Strafferetten derimot er i de fleste land moderert til ikke-middelalderske standarder. Sharia har krav, ingen kan bruke bare den ene delen av Guds lov og ikke den andre halvparten. For eksempel dødsstraff for utroskap: Det krever 4 vitner (menn, eller 2 kvinner pr manlige vitne) som har sett handlingen tydelig med egne øyne, for å kreve at de skyldige skal straffes. I tillegg står det at den som angrer seg og ber om tilgivelse fra Allah, skal få det. Da har man ingen straffesak lenger.. I tillegg må det komme en innrømmelse fra den skyldige, ellers er det inget grunnlag. Det betyr at det i hovedsak i dag pågår totalt feiltolket og misbrukt sharia for å holde folk nede av maktregimer med ikke-gode intensjoner.

Om homofili eller utroskap skal være "lov" i islam, er et annet spørsmål. Koranen definerer klart at det ikke er lov. I hvilken grad den loven håndheves og praktiseres, er imidlertid rom for å diskutere.

Jeg personlig tror at Gud har skapt menneskene i kjærlighet og Han vil at vi skal ha det godt. Når et menneske er skapt homofil, finnes det ingen hjemmel for å si at det mennesket ikke skal ha et godt og verdig liv, også seksuelt. Jeg tror både Bibelen og Koranen beskriver sodomi som en seksuell praksis/hobby, og ikke homofili som seksuell legning. Gjennom alle tider har det pågått forskjellige seksuelle tradisjoner, etter hva kultur og mulighet har gjort tilgjengelig. Seksualitet er en grunnleggende og sterk kraft i alle kjønnsmodne mennesker. I tider med få kvinner, som ved krig har det utviklet seg en kraftig vekst av homofil praksis blandt menn. Det samme ser vi der kvinner har blitt holdt fanget i harem, uten menn. Det som pr definisjon er forbudt er analt samleie. Det gjelder både kvinner og menn. Jeg tror dette er ment som en veiledende hygiene restriksjon. Det er også forbudt å ha samleie med menstruerende kvinner, for å unngå at hun får smerter eller at menstruasjonsblod skal kunne bringe med seg infeksjoner og bakterier. Islam er også renhetens religion. Vi er pålagt å være rene i kropp, sjel og sinn.

Nå er islam en religon, en religiøs doktrine. For noen mennesker er det vanskelig å akeptere hele pakka. Mange mennesker slutter seg til en tro pga kultur eller trosoverbevisning, men føler seg feilbarlige i sin ufullstendighet. Gud har skapt oss som mennesker, og Han har gitt oss dette livet for å prøve oss. Han vil at vi skal smake på feil og problemer, så vi kan søke Hans hjelp, veiledning og trøst. Han elsker oss!

Jeg personlig tror det er rom for alle i islam. Jeg tror Allah swt er kjærlighet, nåde, fred, raushet og rettferdighet. Den som tolker Guds ord med et godt hjerte, ser Hans lys og vil mennesker godt. Den som leter etter feil, vil finne og den som vil se mørke, får se.

Gud ER kjærlighet. Gud ER lys. Gud ER nåden.

[Hvis det skulle være tvil hos leseren:
jeg er imot dødsstraff og avstraffelser som skader psykisk eller fysisk helse og legme. Jeg er også imot diskriminering av alle mennesker og straffeforfølgelse for homofili.]