fredag 30. april 2010

Hvordan går det nå?

På kort tid har jeg blitt kontaktet av en stor mengde mennesker som har hatt noe å meddele i forbindelse med forrige blogginnlegg. Alt fra nære venner, medkonvertitter, kjente og ukjente i mitt nærmiljø, til journalister og folk som vil ha min tekst på trykk. Det har vært en overveldende tid.

Mest av alt har jeg blitt møtt med kjærlighet, støtte, inkludering og invitasjoner. Jeg har fått tilbud om å bli kjent med nye, spennende mennesker som har mye til felles, og jeg har fått tilbud om å bli med i et organisasjonsfellesskap.

Jeg har også fått henvendelser fra mennesker som føler det som sin plikt å fortelle meg at jeg tror og tenker feil. Som påstår jeg er på vei bort fra sannheten.

De henvendelsene som har varmet mest er fra noen helt spesielle menn jeg ikke vil navngi, som fortsatt inkluderer meg og anerkjenner meg. For det vil jeg alltid elske dere brødre!

Jeg skal innrømme at det ikke er lett å stå med ett ben i hver verden. Jeg bruker hijaben på jobb og jeg tar den ofte på av gammel vane. Dagen etter jeg publiserte blogginnlegget møtte jeg et veldig spesielt menneske, som har kommet til å tilføre meg mange gode samtaler, av den islamen jeg tror på. En som deler mine verdier og mitt syn. Jeg er overbevist om at Allah swt sendte denne personen til meg, akkurat nå - fordi jeg virkelig trengte det.

Jeg har brukt mer tid enn normalt på bønn, meditasjon, Koranlesing, lære meg noen sura utenat, pugge noen arabisk gloser og gjøre gode gjerninger for andre. Kjenne at min dyrkelse gir avkastning. Jeg er ikke lengre fra Gud, jeg er nærmere. Jeg er nær mitt hjerte, og jeg er sann - i meg selv og mitt uttrykk.

Èn dag av gangen, med et åpent hjerte og en villighet til å ta livet som det kommer. Da er mye gjort.
Subhan Allah, jeg elsker min Gud og min religion!

onsdag 21. april 2010

Farvel fundamentalisme, velkommen reformasjon

En epoke er over. Jeg trer inn i rekken av konvertitt-muslimer som tar tilbake sin norske identitet og velger friheten. Oppfattelsen av begrepet frihet er veldig individuelt og kulturelt betinget. For meg innebærer frihet retten til å mene hva jeg vil, gjøre hva jeg vil, si hva jeg vil og puste fritt. Være trygg for at ingen kan pålegge meg tvang på noen måte; verken via lov, kulturell eller sosial tvang. Slik er det å være norsk og bo i Norge. Denne friheten har jeg sett på som en selvfølge. Den har bare "vært der", alltid. Men slik er det ikke for andre mennesker. Det er en grunn til at Norge stadig blir kåret til verdens beste land å bo i. Vi har et sivilisert velferdssamfunn som har bygget opp innbyggerrettigheter, vi kan være stolte og dypt takknemmelige over.

Jeg er ingen avhopper, jeg går ikke fra min Gud. Allahu Akhbar, Gud er størst og Gud vet best. Jeg har trodd på Gud hele livet, og jeg kom til Islam fordi jeg ble kjent med vår elskede profet Muhammad (Guds fred og nåde være med han) og fordi Koranens vakre budskap overbeviste meg. Jeg er muslim av hele mitt hjerte og av alle mine tanker, intensjoner og gjerninger. Jeg elsker islam!

Jeg er nå muslim på mitt fjerde år. Hvert år har vært preget av forskjellige faser. Slik barn vokser opp, har jeg også vært en babymuslim som har utviklet meg ettersom jeg fikk mer erfaring og ikke minst læring. Jeg har lest alt jeg har kommet over av islamske bøker, både misjonerende verk og kritisk litteratur. Jeg har fått lov å gjøre meg opp min egen mening. Jeg er født fri og jeg har fri vilje, slik Gud ga meg. Den norske konvertitten Anne-Sofie Roald har forsket på konvertitter og deres utvikling. Hun har funnet at alle nye muslimer er ekstreme i begynnelsen og at det kommer et kritisk skille etter 2-3 år. Der faller mange fra og går tilbake til sitt liv før konverteringen. De andre finner mer moderate former for religiøs dyrkelse.  Hvilken form de velger avhenger mye av miljøet de befinner seg i, hvor de bor og hvilken nasjonalitet/kultur deres ektefelle tilhører.  Jeg var selv gift i 2 1/2 år med en irakisk imam. Mine første år som muslim ble farget av salafyyah retningen, som er en ultraortodoks form for religiøs fundamentalisme. Min nye tilværelse som norsk muslim førte meg inn i en identitetkrise, som skulle bli langvarig og problematisk. Langvarig fordi jeg ble underlagt et regime i ekteskapet som fratok meg min frie vilje, og problematisk fordi endringene som ble pålagt meg ble for inngripende i min personlige sfære og min fysiske og psykiske helsetilstand. Jeg skulle bli ærbar og unorsk. Jeg skulle bestrebe meg i å bli noe jeg ikke er, og noe jeg ikke har lyst til å være. Det blir man syk av.

Jeg valgte å bære hijab fordi jeg elsket islam, fordi jeg fikk råd og veiledning fra trossamfunnet og miljøet at hijab var en plikt å bære. For en feministisk aktivist som meg, var det ikke noe vanskelig å bære en "buttons" på hodet. Det å bli pålagt å endre sitt kroppsspråk, taleform, omgangsform og oppførsel generelt, skulle vise seg mye værre. Og ikke bra for meg. Hijab betyr tildekking, det starter i hjertet. At man holder sine tanker og følelser rene, at man ikke begjærer det syndige og har ærlighet og antendighet med seg overalt. Tørkelet på hodet er bare en innpakning av hijab, for hijab er i og for seg oppførsel + klær/tildekning. Koranen ber de troende kvinnene å tildekke sin byste, noe tolkningen har bestemt seg for at betyr å dekke kvinner inn i store omslag av tøystoffer. Det er stor forskjell på å vise sin kløft og by seg frem i oppførsel og talemåte, i kontrast til den nonneaktige klesdrakten hvor ærbarheten forhelliges til å utradere personlige trekk. Paradokset er at på den private arena forventes det at kvinnen er supersensuell og forførerisk mot sin mann, og han alene. Man skal være "hore" hjemme og "madonna" på gaten. Den dualiteten sliter på kvinner og parforhold, og det er ikke et ukjent tema i søsterskapet.

Jeg har i over ett år jobbet for å frigjøre meg fra det fundamentalistiske symbolet hijab. Sosiokulturelt er hijaben i dag det viktigste symbolet på om du er "med oss eller mot oss". Oss som i betydningen muslimer/islam. I det hele tatt er det slik formingen av nye muslimer skjer. Muslimene føler glede over og plikt til å hjelpe og veilede nye muslimer "den rette veien". Det glade vanvidd er at alle råd og forsøk på opplæring går på kryss og tvers, og svært få innehar teologisk kompetanse over hodet. Jeg har mange ganger møtt folk med tittelen "han kan mye", "hun har studert islam", men jeg har fortsatt kun møtt en håndfull mennesker som har formell utdannelse i islam fra et godkjent universitet.

Det er først i år at det har startet en målrettet grunnopplæring i trosprinsippene for muslimske konvertitter, slik den katolske kirken har for sine konvertitter. Grunnprinsippene i islam er; Bønn, trosbekjennelsen (monoteismen), almisser, faste og pilgrimsreise. Trosartiklene er; 1 Gud, Koranen, skjebnen, profetskap, engler, dommedag og livet etter døden. Etter disse pliktene skal muslimene også følge Guds råd og veiledning. Han skiller tydelig rett fra galt, han har forbydt for oss det som ikke er bra for oss, og tillatt det som er bra. Etter at alt dette er på plass, kommer detaljene. "Hvor langt skal en genser dekke ermeet? Kan man ta en medisin som har spor av gelatin i seg? Hvordan skal eiendeler fordeles etter en skilsmisse i Norge"? Dessverre oppfatter jeg et haram(forbudt) hysteri blant mange "praktiserenede/religiøse" muslimer. En fryktbasert dommedagsprofeti som skremmer folk fra kritisk tekning og individuell frihet til egne valg. Mange muslimer kommer fra en kultur som ikke fremmer disse verdiene, men det gjør ikke jeg. For meg er det svært unaturlig at et menneske ikke skal få lov å ta sine egne valg. Tross alt er det det jeg har vokst opp med, det som fungerer praktisk i et fritt samfunn og det som gir god psykososial helse for menneskets natur. Humanismen  og feminismen (likeverdet) må inn i den religiøse doktrinen, for å forstå et Gud faktisk er god! Beviset finner du i Koranen, hvis du leser og faktisk forstår hva som står der. Det er ingen grunn til å tro at frihet ikke skal være bra for alle mennesker, uansett bakgrunn.

Det som skremmer meg mest av alt er når etnisk norske konvertitter er så hjernevasket (selvpåført eller miljø indoktrinert) i fundamentalistisk islamisme, at de forkynner verdier som er stikk i strid med det norske samfunnets.

Når norske muslimer åpent;

  • støtter tvang og undertrykkende regimer, 
  • forherliger vold og dødsstraff
  • tillater konekorreks i form av voldsbruk
  • ønsker offentlig kontroll og korreks av "feil oppførsel" 
  • forbyr musikk 
  • mobber homofile 
  • føler og uttrykker avsky mot amerikanske/europeiske/vestlige verdier
  • sprer konspiratoriske teorier om jøder og Israel 
  • ønsker offentlig kjønnssegregering og forbud av tegning/figurforming 
  • forbyr seksualopplæring, kvinners rett til å bestemme over egen kropp 
  • fratar kvinner sin rett til å ta egne valg
  • tror på sykelig isolasjon eller overdreven tildekning som en "ærbar handling"
  • mener at en mann har rett til å være utro i form av flerkoneri formen
  • hindrer sine egne og andres barn en oppvekst der de får utfolde seg fritt i lek og sosial deltagelse som andre norske barn
  • forherliger tøystykket hijab som det viktigste symbolet på ærbarhet, og mobber/plager/håner de som velger å ikke bruke den
  • "disiplinerer" sine egne med hersketeknikker, utfrysing og baksnakking
  • ser ned på, ler av og sprer usannheter om de vantro nordmennene
  • ønsker krig i Guds navn og er villig til å støtte regimer og grupperinger som tyr til vold
  • forherliger "ærbarhet" men fremstår som inhumane og hyklereske i sin dualitet
  • ikke kan bo i Norge fordi det er så syndig her, men lever selv av den norske stats velferdsmidler
  • skal være så "ærbare" at de ikke kan delta i samfunnet på en nødvendig og naturlig måte
da melder jeg meg ut av det miljøet. Det er ikke verdier jeg kan støtte eller stå bak. Dette er etter min mening helt tragisk for det moderne samfunnet, og svært ødeleggende.

Når jeg nå velger å ta av meg hodeplagget hijab er det en markering for at jeg vil meg selv godt. Jeg trenger luft, lys, D-vitaminer, glede, utfoldelse, frihet, samspill og normalitet for at jeg skal ha en optimalt god helse. Jeg trenger den positive effekten av psykososial tilhørighet og anerkjennelse, på individuelt grunnlag. Nei, jeg er ikke redd for å stikke meg ut, og jeg har heller ikke blitt mobbet av hijaben. Jeg har tatt et personlig valg på individuelt grunnlag. Og brukt lang tid på å finne det rette svaret.


Jeg tar den også av fordi jeg føler den i vårt samfunn, i dag, symbolerer islamisme; fundamentalisme jeg ikke kan støtte. Jeg ønsker ingen islamsk stat som tvinger folk til religionen. Hvorfor skulle jeg ønske det, når Gud selv har gitt oss fri vilje?

Jeg har vokst ut av hijaben. Jeg er ferdig med den epoken i min religiøse dyrkelse. Jeg vil videre.

Nå kommer en periode som kommer til å gjøre vondt, jeg vet det. Jeg har sorg over å si farvel til mine vakre sjal som har bragt meg så mye stolthet og muslimsk identitet. Jeg vet at dagene hvor fremmede hilser meg "asalamu aleikum" er over. Min hvite hud, blå øyne og røde hår røper ikke at jeg er muslim. Jeg vil sørge over tapet av den religiøse uniformen jeg stålsatte meg til å bære. Jeg valgte å smile når folk sendte meg olme blikk, jeg valgte å svare høflig da jeg ble trakkasert. Jeg vil savne den "jobben".

Jeg vil også grue meg til å møte mine muslimske søstre og brødre, og se dem i øynene. For jeg vet hva de tenker og jeg vet hva de føler. Jeg har selv tenkt og sagt det samme til andre. "Hun er svak. Hun er påvirket av Satan. Hun har hatt for mye kontakt med de vantro. Stakkars, hun er forvirret. Hun var for norsk, hun klarte det ikke. Hun burde hatt en mann, da hadde det ikke gått slik. Nei, uff så trist, uff, så fælt. For en skam. Er hun gal? Er hun ikke muslim lenger? La oss be for henne, om at hun finner tilbake til den rette vei."

Be gjerne for meg, men be for at Gud tilgir meg mine synder og la Ham alene avgjøre regnskap og dom.
Jeg er visst fortsatt ikke gal, og ja, jeg er muslim alhamdulilah. Jeg er akkurat den samme jenta, bare uten én meter tekstil rundt hodet. Dette er et personlig valg og en individuell avgjølse, slik hijab skal være. Hva andre skal og bør gjøre, må bli deres valg. Og deres kamp.
Det har jeg bevisst ingen offentlig mening om.

lørdag 17. april 2010

Innvandrerhelse; kulturelle hindringer og religiøse mistolkninger

I går leste jeg en kronikk i Klassekampen av Dr. Wasin Zahid, om utfordringer knyttet til forståelse og forvaltning av minoritetshelse. Vi har lenge kjent til de psykososiale forskjellene mellom etniske grupperinger i Norge, når de gjelder arv, kultur, miljø og kommunikasjonsutfordringer knyttet til dette. Vi vet at lav utdannelse og fattigdom gir dårligere helse. Vi vet også at kulturforankrede tradisjoner hva angår kosthold, kjønnsroller, arbeidsfordeling og forventninger til helse, avviker fra den "fasiten" vi ser som normal her i landet. Dr. Zahid oppfordrer til forskning på kultur, arv og miljø for å øke forståelsen blandt helsearbeidere, forstå årsakssammenhenger og dermed kunne tilby minoriteter en bedre helsetjeneste.

Jeg er selv etnisk norsk, konvertert muslim. Jeg er utdannet kriminalomsorgsarbeider og har i tillegg til fengsel, jobbet med livsveiledning, sjelesorg, fysisk treningsveiledning og massasjeterapi ved forskjellige institusjoner. De siste tre årene har jeg rettet mitt arbeide mot muslimske kvinner spesielt. Jeg er rystet over hvor dårlig helse mange kvinner har, men mest av alt hvor vanskelig det er å tilby adekvat hjelp. Både på det indre og ytre plan; individforståelsen er annerledes i storfamilie samfunnet, og ikke minst de utfordringene disse kvinnene står ovenfor i det norske helsevesenet. Jeg vil her trekke frem noen årssakssamenhenger som jeg ser kommer fra kultur og religion. Med all respekt for kulturelle forskjeller, mener jeg det er nødvendig å fokusere på fordelene ved å kunne tilby disse gruppene tilrettelagte tilbud, fremfor å kritisere annerledeshet. Det er også grunn til å ta de religiøse mistolkningene ved roten og bryte noen tabuer. Alle strukturer som hindrer god helse og lykkelige mennesker, kan ikke være fra en god kraft. Her har trossamfunnene en plikt til å yte rett forståelse og opplæring i Islam, og våge å sette på agendaen kulturelle tradisjoner som hindrer individets rett til et så langt som mulig - godt liv.

Muslimer tror på skjebnen, alle tror at Gud har forutbestemt deres liv, nedskrevet i en bok før de ble født. Innenfor skjebnens forutbestemte agenda, har fortsatt hvert enkelt menneske sin frie vilje. Dette står nedskrevet i Koranen, at livet er en prøvelse på din tro. Å underkaste deg Guds vilje og påbud så langt man klarer (muslimer), eller å gå fra (ikke-muslim). Skjebnen er, slik jeg forstår det, nedskrevet i grove trekk, men det betyr ikke at mennesket ikke kan påvirke sitt eget liv. Her opplever jeg at mange muslimer, særlig lavt utdannede og ikke skolert i islamsk teologi - ser på alle prøvelser som en test fra Gud. Det står riktignok nedskrevet i Koranen at de troende vil bli testet, og likeså at alle vanskeligheter skal følges av lette. Profeten har også fortalt oss at vi skal få syndsforlatelse ved smerter, lidelse og sykdom. Med dette livssynet blir ikke sykdom og død utelukkende en negativ opplevelse, men en utholdelig del av livet, som den lidende vil bli belønnet for. Dessverre mistolkes skjebnebegrepet, prøvelser og sykdom ofte derfor som "noe vi bare må holde ut med". I værste fall kan man tro selv at man er en dårlig troende, hvis man føler mismot eller klager høyt over sine plager. Den sterke, tapre martyren forherliges, han som ikke plager andre i unøde med sitt eget, men derimot ofrer seg. For hvem er jeg litt usikker på, for ekte martyrer dør for en sak. Ingen får premie for å gå bitter rundt og tåle "alt". Det er umenneskelig og perverst. Slik har religiøst hysteri blitt en klumpfot for syke muslimer.

På samme måte påvirker denne troen kommunikasjonformen mellom mennesker. Man skal vise sitt pene og gode ytre, men skjule sitt negative og mismodige. For all del skal man si "alhamdulilah" som betyr "jeg takker Gud", for alt. Både det gode og det dårlige, takker vi for. Vi tror at dårlige tider kan åpne for gode, og vi vet at prøvelser som er vanskelige kan være Guds måte å gi oss nødvendig læring på. Vi tar til mot og gjør det beste ut av livet. Utfordringen med et fravær av villighet til å si sannheten, og uttrykke seg tydelig om de plager man faktisk har - gjør det vanskelig å gi rett hjelp. I tillegg skal en muslim skjule sin brors brøde og ingen har rett til å avdekke andres hemmeligheter. En kvinne som mishandles av sin mann står derfor ovenfor en etisk utfordring. Hvis hun taler sant, kan det medføre anmeldelse, fengsling og ærekrenkelse av hennes mann. Har hun lov fra Gud til å gjøre dette? Ja, selvfølgelig har hun det, men dessverre er mange kvinner  lært opp til at de er underlagt en minigud i sin ektemake. Hans ord har all makt.

Bønn er både en plikt og en glede. Bønn er vår måte å takke Gud for alt vi har fått, vise Ham respekt og ydmykhet og følge Hans påbud. I tillegg til den pliktige bønnen brukes bønner for å ønske seg og be om hjelp, veiledning og syndsforlatelse. Bønn er mer muslimenes største hjelpemiddel, trøst og håp. Håpet om at Gud skal høre våre ønsker og bistå oss med lettelse. Dessverre har jeg hørt oppfordringer om å be, når det er på det rene at konkret menneskehandling må finne sted. Det betyr ikke at vi ikke liter vår tillit til Gud og Hans vilje. Det betyr derimot at man er sitt ansvar bevisst og er villig til å vise mot og krefter for å søke en sunn endring av et usunt miljø. Profeten selv anbefale oss å stole på Gud, men stadig låse fast kamelene. Bruke hodet! En familie jeg kjenner mistet sitt yngste barn i forblødning etter en ulykke, fordi de be Gud om hjelp og unnlot å ta han til sykehuset. De burde såklart ha gjort begge deler. Mangel på kunnskap om helse og analfabetisme er skyld i mye uvettig førstehjelp og hjemmesykepleie. Enkelte familier nekter å sende sine syke eldre til offentlig pleie, samtidig som det er avdekket feil sykepleie og medisinering av disse. De risikerer å bli tatt livet av blandt sine egne, fremfor å leve lenger på et sykehjem. Allikevel er det få fra æreskulturer som ønsker sykehjemsplass. En skam for familien som ikke tar sitt gudegitte ansvar, og frykt for de vantro.

Ære er et stort og intrikat tema. På ingen måte vil noen krenke sin egen eller andres ære. Å være fysisk syk er legalt, men psykisk sykdom derimot er kulturelt ikke akseptert som sykdom - men deirmot som en svakhet ved personligheten. I mange land anses psykisk sykdom som åndsbesettelse eller sort magi. Dette skjender ikke bare individet, men også familie og slekt. Det kan påvirke familiens renomé og "markedsverdi" i mikrosamfunnet (handel, tillit og brudeverdi på barna). Noen muslimer går så langt som å si at det er forbudt for muslimer å ta i mot hjelp fra vantro. Det er derfor ikke ansett å gå til lege i det hele tatt, om det ikke står om livet. Når de så kommer til hjelpeapparatet gir de kun de opplysningene som anses som nødvendige (av dem selv), og har grunnleggende mistillit til ikke-muslimsk helsepersonale. Jeg hører stadig om hvilke muslimske leger man kan gå til, og at det er best å ikke gå til ikke-muslimer. Spesielt psykologer må man holde seg langt unna. De er bare ute etter å hjernevaske folk vekk fra hijab og islam. Alt hjelpeapparat med makt er farlig. En leges taushetsplikt kan brytes hvis de finner det for godt, og det å avdekke familiehemmeligheter kan derfor bety katastrofe. Barnevernet spesielt, for de "stjeler" barn fra muslimer og omplasserer dem til vantro.

Så kommer kjønnsrolleneforskjellene og tildekkelsesplikten for kvinner. Noen får ikke lov å gå til lege eller kle av seg, om ikke helsearbeideren er samkjønnet. Enda værre er det å få frem sensitiv informasjon som anses som uanstendig prat. Mange kvinner har ikke språk for sine problemer. De har aldri snakket om det med noen, de har kanskje ikke kunnskap om egen anatomi eller helseterminologi generelt. I tillegg er tema som smerte, ubehag, ulyst, mistilpassethet, frykt, angst, overgrep og vold betent stumme.

En kvinne som sier; "min mann er hard mot meg" kan bl.a. mene;

  •  han er aggressiv
  • han er utaknemlig
  • han lar henne ikke bestemme
  • han er nøye
  • han er rettferdig
  • han viser ingen nåde
  • han forventer at hun praktiserer religionen strengt
  • han er sjalu
  • han er uinteressert i henne (lar henne lide av neglekt)
  • han er gjerrig
  • han er ingen god ektemann (og lar henne få en stor prøvelse i ekteskapet)
  • han gir henne ingen penger
  • han slår henne
  • han voldtar henne
  • han gir henne ingen penger
  • han forventer høy servicegrad
  • at han truer med skilsmisse
det kan egentlig bety hva som helst.. fordi kvinnen ikke klarer å uttrykke hva hun har problemer med og hva hun trenger. Ikke vet hun kanskje hvor hun skal gå for å få hjelp heller, og ringer heller en venninne som kan svare "alhamdulilah, vi har jammen prøvelser". Så er hun like langt.
Jeg jobbet en gang med en kvinne som hadde muskelsmerter. Hun sa en dag at hun var trist og at hun hadde vondt i magen. Istedenfor å behandle henne for muskelsmertene begynte vi å prate. Jeg forstod at hun nå hadde fått tillit til meg, spesielt fordi jeg er muslim. Det kom frem rystende informasjon om hennes privatliv, og hennes psykiske helsetilstand. Muskelsmerter var det minste problemet hun hadde, for å si det sånn. Dilemmaet er; hva kan jeg svare henne? Hva skal jeg anbefale henne, når jeg vet at helsesystemet ikke er tilpasset slike som henne? Hvordan i all verden kan jeg tro at jeg som norsk kvinne kan be en kvinne fra en helt annen kultur om å "bare gjøre sånn".

Det å snakke om intimitet, begjær og seksualitet med et menneske som kanskje aldri har snakket om det før, byr på store utfordringer. Ikke minst fordi mange har lært at det er forbudt å snakke om det med noen, uansett. Kjønnssegregering og krav om seksuell avholdenhet før ekteskap, forbud mot seksualopplæring og illustrasjoner av kjønnsorgan, prevensjonopplæring og prat om erotikk - gjør at sex blir tabu i det offentlige rom. Selv om sex er opphøyet som flott og vakkert i islam, innenfor ekteskapets rammer, har patriarkalske kulturer og kvinneundertrykkere spredd mange forskrudde holdninger. Enkelte legitimerer overgrep og fratar gifte kvinner retten til å forvalte eget legme. Gamle fortellinger i opplæring om nytelse og samspill under den ekteskapelige kjønnsakter er merkelig nok fjernet. Mannens rett på fri tilgang til sex er påstått som hustruens eneste ekteskapelige plikt i tillegg til trofasthet. Religiøst hykleri og kvinneundertrykkelse er hva det er! Vår elskede profet var alltid fin mot sine kvinner. Han verken truet, ydmyket, voldtok eller plaget noen kvinner. Han viste dem kjærlighet, nåde, omsorg og varme. Å tro at livet som kvinne skal være et fengsel av terror er totalt misforstått.

Men patriarkalske system setter menn i førersetet, og kvinner lever på mennes nåde. Hun trenger en forvalter som er kjærlig, nådig, forståelig og rettferdig. Er han ikke det, har hun all rett til å gå fra han. I årtider har kvinner blitt holdt nede av manglende rettigheter, skam, fattigdom og umyndiggjøring. I Norge i dag trenger ikke kvinner lenger å leve på sin manns nåde. Dette utfodrer og skremmer menn som trodde de skulle slippe unna med å bare være født hannkjønn. Stadig flere kvinner med andre kulturbakgrunner tar til orde for å kreve et bedre liv. De krever å få aktivisere seg i samfunnet, slik Islam tillater. De krever adekvat helsehjelp når de får vite at det finnes et tilbud og at de har rettigheter. De vil ha prevensjon, de vil ha smertelinding, de vil ha sunn vekt, trim, sunt kosthold og de vil jobbe - alt som er oppfordret av vår elskede Profet. De sier nei til slaveri, vold, voldtekter og fangenskap i leiligheter. "Ærbare", men inaktive og overvektige, ulykkelige og deprimerte. Skilsmisse tallene raser i været som aldri før, selv blant muslimer. Moskeene rennes ned av muslimer som søker rådgivining, mekling, juridisk bistand og beskyttelse.

De lærer mer om islam her enn de kanskje kunne fra før, og de ser at mangfoldet av muslimer med forskjellig etnisk opphav utfordrer den kulturelle religionen som har villedet mange i generasjoner.
 Jeg fikk høre at "det finnes ikke deprimerte kvinner i Irak". Min første reaksjon var latter, men min neste var gråt. Det finnes faktisk mennesker som tror dette.. En ødelagt, krigsherjet nasjon der kvinnne betaler en høy pris med manglende helsetilbud, fattigdom, død, bomber og foreldreløse barn. Nei, de er ikke deprimerte  de er traumatiserte og nasjonalt lidende. Visst kan de ta vare på familiene sine og fungere på et vis. Slik er mennesket satt sammen, vi er skapt som overlevere. Først mat, så prat. Men når disse menneskene kommer til Norge, og alle behov er på plass og ingen farer truer.. Da står mange disse menneskene ovenfor store psykiske traumer som ikke går over av seg selv. Å være fanget i annerledesheten som en minoritet, med et begrenset språk, en invalidiserende kulturell barriere som gjør at man aldri blir helt som andre, savnet av familie, hjemland og venner. Å være en flykning er nok til å bli gal. I tillegg skal man balansere kulturelle og familiære krav på to skuldre; en norsk og en fremmedlandsk.

Jeg tror på å bry seg, stille spørsmål og lytte til svarene du får. Tro på det gode i alle og håpe på endring. Medmenneskelighet trenger ikke et språk, og uansett hvordan kultur og religion praktiseres - tenker jeg at hensikten ofte var godt ment. Først da kan vi stille likeverdig side om side og jobbe for endring.
Vi har nemlig også mye å lære av de som klager litt mindre og aksepterer mer. Livet er en test, og en dag er dette jordiske livet over. Døden er ikke et nederlag for livet, døden er forventet og velkommen. Like velkommen som livet.

mandag 5. april 2010

Vold

Den siste uka har det pågått en debatt i media, over blogg og facebook - om vold i islam. Det er ingen ny diskusjon, men liksom før viker svarene som gis stort, og ingen blir helt klok på hva muslimene mener eller hva som egentlig er lov.

Stridens kjerne er rettet rundt spørsmålet; "Har en mann lov til å bruke vold mot sin kone?"

Før jeg forteller deg hva jeg tror, med grunnlag i kilder og tolkninger, vil jeg fortelle deg litt om voldens historie og kultur. Så lenge det har funnets mennesker, har det eksistert vold. Jeg snakker i denne om gang om fysisk vold, definerert som "fysisk makt påført et menneske av et eller flere andre, gjennom smertefull, truende eller skadende handling påført offerets kropp".

Psykisk og seksualisert vold er egne tema for seg selv, men inngår klart i voldsdefinisjonen "påføre skade på kropp, sjel eller ånd". Åndelig vold kan være å misbruke religion til egen nytte eller som makt- og hersketeknikk for å oppnå egen vinning, på bekostning av et eller flere andre mennesker.

Volden utspilles fra menneskelige emosjoner. Sult er en følelse som driver mennesker til å utøve vold mot dyr, for å drepe dem til mat. Når vold rettes mot andre mennesker er motivasjonen ofte kontroll og makt, hevn eller ønske om å skade. Fysisk vold mot et annet menneske har aldri noe annet formål enn å oppnå fryktbasert kontroll, oppmerksomhet, makt eller disiplin. Ønsket om å ta makt eller ikke tape ære, har endt i utallige voldshandlinger mot andre individ, alt fra slosskamper mellom likestillede, til å skade eller ta livet av menn, kvinner og barn. Vold er ikke en bra ting, men brukes til i dag over store deler av verden, som rettesnor for barneoppdragelse, kontroll mellom familemedlemmer, partnere og som korreksjon- og straffeteknikk. Dessverre..

De første menneskene døde stort sett av vold, noe arkeologien avdekker. Samfunnet var barbarisk og den sterkestes rett gjaldt. Primærsamfunnene ble ledet av sterke ledere, som ofte kriget om makt, land, ressurser og ære. Med sivilisasjon og samfunnsutvikling, renessanse og demokratiske samfunnsstrukturer, har også antivolds bølgen vokst frem. Voldens makt og skadevirkninger har kommet frem, og det er i dag allmenn viten i vår del av verden at vold sårer, skader og ødelegger mennesker. Vi ønsker en annen kommunikasjonsform enn makt- og kontrollbasert vold. Vårt frie samfunn har avlet begrep som dialog, ytringsfrihet, personlige individuelle rettigheter, straffelover og rettssikkerhet. Nå skal jeg ikke påstå at det er Norge som har funnet opp disse godene, for vi ser at Islams åpenbaring innførte mange revolusjonerende nye rettigheter for samfunnets svakeste, men dessverre har ikke disse skattene blitt videreført i store deler av verden-selv der muslimene har hatt makta.

Vikingene var svært voldelige, og skandinaviske gener er ikke mindre aggressive enn asiatiske. Det foregår dessverre mye mer vold i de tusen hjem i vårt land, enn det vi skulle ønske oss, og det som er en politisk målsetning. Kvinner mishandles (og menn), drepes og barn likeså. Det foregår sjalusivold, kontrollvold og hevnvold. Det er ikke nok at det står nedskrevet i Norges lover, at vold er forbudt og straffbart.

Gud sendte Moses r.a. steintavnler med ti bud. Det femte bud stadfester "Du skal ikke slå ihjel".
Islam er enda tydeligere; det er forbudt å skade et annet menneske eller noe av Allah swt skaperverk, og hvis du dreper et annet menneske, er det som du har drept hele menneskeheten. Vold er kun tillatt i selvforsvar, i krig og som avstraffelser avsagt av en dommer. Den milde, tilgivende vei er oppfordret. Tolmodighet, rettferdighet, toleranse og nestekjærlighet - er hvordan den troende skal omgås sine medmennesker.

Så hvordan har det seg at Koranen nevner spesifikt at en mann som har rettigheter over sin kone, kan ty til vold? Før jeg svarer helt konkret, vil jeg ta deg tilbake i tid 1400 år. En manns ære skulle og måtte forsvares, ellers ville han bli en narr i samfunnet. Før islams åpenbaring, levde folk stort sett slik de ville. Sterke menn tok seg til rette og gjorde hva de ville, slo, voldtok, mishandlet og drepte, hvis de fant det for godt. De svakeste hadde ingen beskyttere, og mange kvinner og barn led grusomme liv. En manns status i samfunnet var som en hersker. Han forvaltet sin eiendom og sin familie, han var lederen som tok avgjørelser, og som også satt med det meste ansvaret. Han var avhengig av en lojal familie, spesielt hans kone/koner: som fødte hans barn og forvaltet hans gods og  formue. Var hans kone ulydig, utro eller bedragersk, ville hele hans imperium stå for fall, noe som medførte skam, sult og sosial ekskludering. Den sanne død. Ikke bare for én mann, men kanskje for en hel stamme.

Gud slår fast i Koranen at menn er kvinners overhode, på grunn av den økonomiske byrde de bærer. I dagens samfunn kan vi godt diskutere om likestillingen bør være en 60/40 balanse, når begge kanskje tjener like mye og bidrar til å forvalte familen på likere grunnlag enn før i tiden. Gud har gjennom Koranen gitt mannen råderett over familien. Akkurat hvorfor vet vi ikke, men det vil tolkes som naturlig ut fra tid og sted av Koranens åpenbaring, og våre biologiske forskjeller. Det betyr ikke at ikke kvinner kan være familiens forvalter ved behov, noe hun faktisk er pålagt i sin manns fravær. Hans rett til å disiplinere en kone som volder familie/huset/samfunnet stor skade i sine gjeringer er som følger;

  1. Snakk henne til rette, veiled og hjelp henne til å ta til fornuft.
  2. Avstå fra å sove med henne (i betydningen seksuelt samvær inkludert) og
  3. Disipliner henne med fysisk makt hvis pkt 1. og 2. ikke har ført til endring.
  4. Fungerer ingen av overstående; skill deg fra henne og send henne vekk.
Enkelte ultra-ortodokse "lærde" har tolket dette til at mannen har lov og rett til å yte vold mot sin kone, og noen mener å ha definert hvordan denne volden skal påføres; ikke i ansiktet, ikke gi blåmerker, ikke foran barna, ikke slå i sinne osv.

Men siden Koranen ikke kom uten forklaring, så går vi til profetens eksempel og ser hva han sa og gjorde.
  1. Profeten Muhammad (Guds fred og nåde være med ham) slo ALDRI sine koner eller barn. Sunnah betyr å følge hans forklaring og eksempel til punkt og prikke. Når han ikke slo, betyr det at ingen muslimer bør bryte hans tradisjon med å avstå fra voldskontroll i familien.
  2. På forespørsel om Koranverset svarte han: den som ikke har klart å løse konflikten med første eller andre foreslåtte metode, kan bruke en miswak til å disiplinere henne med. En miswak er en tannbørse av tre. Eksempelet viser hvordan han veileder muslimene vekk fra voldsbruk.
  3. Profeten nevnte flere ganger at den beste muslimen, var han som var best mot sin kone og sin familie. Like så nevnte han at den beste kvinnen var den som utførte sin bønn og adlyd sin mann.
  4. Profeten lærte oss hvordan vi er påvirket av Shaytan/Satan når vi blir sinte og ba oss ikke handle eller ta avgjørelser i raseri. Vi lærte teknikker for å roe sinnet. Vaske ansiktet, sitte, ligge etc
Dessverre foregår det utstragt voldsbruk over hele verden, selv i dag. Det har blitt begrenset gjennom rettsvern og debatt om voldens skadevirkninger, men det foregår fortsatt mye skjult vold og mørketallene er antatt enorme. Gud har oppfordret oss til å avstå fra voldsbruk. Koranen har pålagt oss å være gode mennesker, og profeten kaller det en stor hellig krig å kontrollere sitt ego.

Ingen kan si at noe er haram/ulovlig uten at det står skrevet. Derfor kan vi dessverre ikke si at vold mot koner er haram når det gjelder disiplinering. Det står ikke ordrett i dette spesifike verset, selv om vi andre steder finner forbud mot å skade. Det står derimot; bruk hodet, bruk tid, bruk løsningsfokus, ikke handle i sinne, bruk tilgivelse og bruk hjertet. Implisitt; Gud misliker vold, unngå det!


Europeisk fatwaråd (European council for Fatwah and research) har gitt denne fatwaen (råd) om emnet; 


http://www.e-cfr.org/ar/index.php?ArticleID=282

Det viktigste avsnittet kan på norsk oversettes til;
På grunn av alvoret i dette, mener rådet at alle former og typer for vold (fysisk, psykisk, seksuell og økonmisk) i familien er frarådet i islam. Det er ikke lov å begå den, etter de bevisene som viser at det er haram å skade/plage/være urettferdig generelt, og sælig innen familien som er ment å bygges på kjærlighet og fred.

Nå må dagens muslimer jobbe videre for at volden skal opphøre på alle nivå. Vi ønsker ikke vold som kontroll, makt og disiplin. I noen kulturer forstås respekt som frykt, og den som er aggressiv skaper mye frykt. Men ekte respekt får han ikke før han viser seg "stor" som gudfryktig (taqwah), ydmyk, troende, klok og kjærlig. 

Den som slår er den mest utålmodige, minst ydmyke, har det største egoet (nafs) og det letteste byttet for Satan. Den som slår er ikke en venn av Guds veiledning eller profetens eksempel.

Unngå vold for enhver pris og hjelp dine medmennesker som blir utsatt for eller truet med vold. Våg å snakk om det og si NEI til vold! Våg og bry deg om dine søstre som mishandles og kues med knyttnevnen som våpen.

Islam har vist oss en annen vei - nemlig fredens vei. La hawla wa le koate ille bille.
La ilaha ill Allah, Muhammedan rasool Allah. 
(Det finnes ingen kraft eller styrke større enn Allah. 
Det finnes ingen annen Gud enn Allah, og Mohammed var hans sendebud.)