lørdag 17. april 2010

Innvandrerhelse; kulturelle hindringer og religiøse mistolkninger

I går leste jeg en kronikk i Klassekampen av Dr. Wasin Zahid, om utfordringer knyttet til forståelse og forvaltning av minoritetshelse. Vi har lenge kjent til de psykososiale forskjellene mellom etniske grupperinger i Norge, når de gjelder arv, kultur, miljø og kommunikasjonsutfordringer knyttet til dette. Vi vet at lav utdannelse og fattigdom gir dårligere helse. Vi vet også at kulturforankrede tradisjoner hva angår kosthold, kjønnsroller, arbeidsfordeling og forventninger til helse, avviker fra den "fasiten" vi ser som normal her i landet. Dr. Zahid oppfordrer til forskning på kultur, arv og miljø for å øke forståelsen blandt helsearbeidere, forstå årsakssammenhenger og dermed kunne tilby minoriteter en bedre helsetjeneste.

Jeg er selv etnisk norsk, konvertert muslim. Jeg er utdannet kriminalomsorgsarbeider og har i tillegg til fengsel, jobbet med livsveiledning, sjelesorg, fysisk treningsveiledning og massasjeterapi ved forskjellige institusjoner. De siste tre årene har jeg rettet mitt arbeide mot muslimske kvinner spesielt. Jeg er rystet over hvor dårlig helse mange kvinner har, men mest av alt hvor vanskelig det er å tilby adekvat hjelp. Både på det indre og ytre plan; individforståelsen er annerledes i storfamilie samfunnet, og ikke minst de utfordringene disse kvinnene står ovenfor i det norske helsevesenet. Jeg vil her trekke frem noen årssakssamenhenger som jeg ser kommer fra kultur og religion. Med all respekt for kulturelle forskjeller, mener jeg det er nødvendig å fokusere på fordelene ved å kunne tilby disse gruppene tilrettelagte tilbud, fremfor å kritisere annerledeshet. Det er også grunn til å ta de religiøse mistolkningene ved roten og bryte noen tabuer. Alle strukturer som hindrer god helse og lykkelige mennesker, kan ikke være fra en god kraft. Her har trossamfunnene en plikt til å yte rett forståelse og opplæring i Islam, og våge å sette på agendaen kulturelle tradisjoner som hindrer individets rett til et så langt som mulig - godt liv.

Muslimer tror på skjebnen, alle tror at Gud har forutbestemt deres liv, nedskrevet i en bok før de ble født. Innenfor skjebnens forutbestemte agenda, har fortsatt hvert enkelt menneske sin frie vilje. Dette står nedskrevet i Koranen, at livet er en prøvelse på din tro. Å underkaste deg Guds vilje og påbud så langt man klarer (muslimer), eller å gå fra (ikke-muslim). Skjebnen er, slik jeg forstår det, nedskrevet i grove trekk, men det betyr ikke at mennesket ikke kan påvirke sitt eget liv. Her opplever jeg at mange muslimer, særlig lavt utdannede og ikke skolert i islamsk teologi - ser på alle prøvelser som en test fra Gud. Det står riktignok nedskrevet i Koranen at de troende vil bli testet, og likeså at alle vanskeligheter skal følges av lette. Profeten har også fortalt oss at vi skal få syndsforlatelse ved smerter, lidelse og sykdom. Med dette livssynet blir ikke sykdom og død utelukkende en negativ opplevelse, men en utholdelig del av livet, som den lidende vil bli belønnet for. Dessverre mistolkes skjebnebegrepet, prøvelser og sykdom ofte derfor som "noe vi bare må holde ut med". I værste fall kan man tro selv at man er en dårlig troende, hvis man føler mismot eller klager høyt over sine plager. Den sterke, tapre martyren forherliges, han som ikke plager andre i unøde med sitt eget, men derimot ofrer seg. For hvem er jeg litt usikker på, for ekte martyrer dør for en sak. Ingen får premie for å gå bitter rundt og tåle "alt". Det er umenneskelig og perverst. Slik har religiøst hysteri blitt en klumpfot for syke muslimer.

På samme måte påvirker denne troen kommunikasjonformen mellom mennesker. Man skal vise sitt pene og gode ytre, men skjule sitt negative og mismodige. For all del skal man si "alhamdulilah" som betyr "jeg takker Gud", for alt. Både det gode og det dårlige, takker vi for. Vi tror at dårlige tider kan åpne for gode, og vi vet at prøvelser som er vanskelige kan være Guds måte å gi oss nødvendig læring på. Vi tar til mot og gjør det beste ut av livet. Utfordringen med et fravær av villighet til å si sannheten, og uttrykke seg tydelig om de plager man faktisk har - gjør det vanskelig å gi rett hjelp. I tillegg skal en muslim skjule sin brors brøde og ingen har rett til å avdekke andres hemmeligheter. En kvinne som mishandles av sin mann står derfor ovenfor en etisk utfordring. Hvis hun taler sant, kan det medføre anmeldelse, fengsling og ærekrenkelse av hennes mann. Har hun lov fra Gud til å gjøre dette? Ja, selvfølgelig har hun det, men dessverre er mange kvinner  lært opp til at de er underlagt en minigud i sin ektemake. Hans ord har all makt.

Bønn er både en plikt og en glede. Bønn er vår måte å takke Gud for alt vi har fått, vise Ham respekt og ydmykhet og følge Hans påbud. I tillegg til den pliktige bønnen brukes bønner for å ønske seg og be om hjelp, veiledning og syndsforlatelse. Bønn er mer muslimenes største hjelpemiddel, trøst og håp. Håpet om at Gud skal høre våre ønsker og bistå oss med lettelse. Dessverre har jeg hørt oppfordringer om å be, når det er på det rene at konkret menneskehandling må finne sted. Det betyr ikke at vi ikke liter vår tillit til Gud og Hans vilje. Det betyr derimot at man er sitt ansvar bevisst og er villig til å vise mot og krefter for å søke en sunn endring av et usunt miljø. Profeten selv anbefale oss å stole på Gud, men stadig låse fast kamelene. Bruke hodet! En familie jeg kjenner mistet sitt yngste barn i forblødning etter en ulykke, fordi de be Gud om hjelp og unnlot å ta han til sykehuset. De burde såklart ha gjort begge deler. Mangel på kunnskap om helse og analfabetisme er skyld i mye uvettig førstehjelp og hjemmesykepleie. Enkelte familier nekter å sende sine syke eldre til offentlig pleie, samtidig som det er avdekket feil sykepleie og medisinering av disse. De risikerer å bli tatt livet av blandt sine egne, fremfor å leve lenger på et sykehjem. Allikevel er det få fra æreskulturer som ønsker sykehjemsplass. En skam for familien som ikke tar sitt gudegitte ansvar, og frykt for de vantro.

Ære er et stort og intrikat tema. På ingen måte vil noen krenke sin egen eller andres ære. Å være fysisk syk er legalt, men psykisk sykdom derimot er kulturelt ikke akseptert som sykdom - men deirmot som en svakhet ved personligheten. I mange land anses psykisk sykdom som åndsbesettelse eller sort magi. Dette skjender ikke bare individet, men også familie og slekt. Det kan påvirke familiens renomé og "markedsverdi" i mikrosamfunnet (handel, tillit og brudeverdi på barna). Noen muslimer går så langt som å si at det er forbudt for muslimer å ta i mot hjelp fra vantro. Det er derfor ikke ansett å gå til lege i det hele tatt, om det ikke står om livet. Når de så kommer til hjelpeapparatet gir de kun de opplysningene som anses som nødvendige (av dem selv), og har grunnleggende mistillit til ikke-muslimsk helsepersonale. Jeg hører stadig om hvilke muslimske leger man kan gå til, og at det er best å ikke gå til ikke-muslimer. Spesielt psykologer må man holde seg langt unna. De er bare ute etter å hjernevaske folk vekk fra hijab og islam. Alt hjelpeapparat med makt er farlig. En leges taushetsplikt kan brytes hvis de finner det for godt, og det å avdekke familiehemmeligheter kan derfor bety katastrofe. Barnevernet spesielt, for de "stjeler" barn fra muslimer og omplasserer dem til vantro.

Så kommer kjønnsrolleneforskjellene og tildekkelsesplikten for kvinner. Noen får ikke lov å gå til lege eller kle av seg, om ikke helsearbeideren er samkjønnet. Enda værre er det å få frem sensitiv informasjon som anses som uanstendig prat. Mange kvinner har ikke språk for sine problemer. De har aldri snakket om det med noen, de har kanskje ikke kunnskap om egen anatomi eller helseterminologi generelt. I tillegg er tema som smerte, ubehag, ulyst, mistilpassethet, frykt, angst, overgrep og vold betent stumme.

En kvinne som sier; "min mann er hard mot meg" kan bl.a. mene;

  •  han er aggressiv
  • han er utaknemlig
  • han lar henne ikke bestemme
  • han er nøye
  • han er rettferdig
  • han viser ingen nåde
  • han forventer at hun praktiserer religionen strengt
  • han er sjalu
  • han er uinteressert i henne (lar henne lide av neglekt)
  • han er gjerrig
  • han er ingen god ektemann (og lar henne få en stor prøvelse i ekteskapet)
  • han gir henne ingen penger
  • han slår henne
  • han voldtar henne
  • han gir henne ingen penger
  • han forventer høy servicegrad
  • at han truer med skilsmisse
det kan egentlig bety hva som helst.. fordi kvinnen ikke klarer å uttrykke hva hun har problemer med og hva hun trenger. Ikke vet hun kanskje hvor hun skal gå for å få hjelp heller, og ringer heller en venninne som kan svare "alhamdulilah, vi har jammen prøvelser". Så er hun like langt.
Jeg jobbet en gang med en kvinne som hadde muskelsmerter. Hun sa en dag at hun var trist og at hun hadde vondt i magen. Istedenfor å behandle henne for muskelsmertene begynte vi å prate. Jeg forstod at hun nå hadde fått tillit til meg, spesielt fordi jeg er muslim. Det kom frem rystende informasjon om hennes privatliv, og hennes psykiske helsetilstand. Muskelsmerter var det minste problemet hun hadde, for å si det sånn. Dilemmaet er; hva kan jeg svare henne? Hva skal jeg anbefale henne, når jeg vet at helsesystemet ikke er tilpasset slike som henne? Hvordan i all verden kan jeg tro at jeg som norsk kvinne kan be en kvinne fra en helt annen kultur om å "bare gjøre sånn".

Det å snakke om intimitet, begjær og seksualitet med et menneske som kanskje aldri har snakket om det før, byr på store utfordringer. Ikke minst fordi mange har lært at det er forbudt å snakke om det med noen, uansett. Kjønnssegregering og krav om seksuell avholdenhet før ekteskap, forbud mot seksualopplæring og illustrasjoner av kjønnsorgan, prevensjonopplæring og prat om erotikk - gjør at sex blir tabu i det offentlige rom. Selv om sex er opphøyet som flott og vakkert i islam, innenfor ekteskapets rammer, har patriarkalske kulturer og kvinneundertrykkere spredd mange forskrudde holdninger. Enkelte legitimerer overgrep og fratar gifte kvinner retten til å forvalte eget legme. Gamle fortellinger i opplæring om nytelse og samspill under den ekteskapelige kjønnsakter er merkelig nok fjernet. Mannens rett på fri tilgang til sex er påstått som hustruens eneste ekteskapelige plikt i tillegg til trofasthet. Religiøst hykleri og kvinneundertrykkelse er hva det er! Vår elskede profet var alltid fin mot sine kvinner. Han verken truet, ydmyket, voldtok eller plaget noen kvinner. Han viste dem kjærlighet, nåde, omsorg og varme. Å tro at livet som kvinne skal være et fengsel av terror er totalt misforstått.

Men patriarkalske system setter menn i førersetet, og kvinner lever på mennes nåde. Hun trenger en forvalter som er kjærlig, nådig, forståelig og rettferdig. Er han ikke det, har hun all rett til å gå fra han. I årtider har kvinner blitt holdt nede av manglende rettigheter, skam, fattigdom og umyndiggjøring. I Norge i dag trenger ikke kvinner lenger å leve på sin manns nåde. Dette utfodrer og skremmer menn som trodde de skulle slippe unna med å bare være født hannkjønn. Stadig flere kvinner med andre kulturbakgrunner tar til orde for å kreve et bedre liv. De krever å få aktivisere seg i samfunnet, slik Islam tillater. De krever adekvat helsehjelp når de får vite at det finnes et tilbud og at de har rettigheter. De vil ha prevensjon, de vil ha smertelinding, de vil ha sunn vekt, trim, sunt kosthold og de vil jobbe - alt som er oppfordret av vår elskede Profet. De sier nei til slaveri, vold, voldtekter og fangenskap i leiligheter. "Ærbare", men inaktive og overvektige, ulykkelige og deprimerte. Skilsmisse tallene raser i været som aldri før, selv blant muslimer. Moskeene rennes ned av muslimer som søker rådgivining, mekling, juridisk bistand og beskyttelse.

De lærer mer om islam her enn de kanskje kunne fra før, og de ser at mangfoldet av muslimer med forskjellig etnisk opphav utfordrer den kulturelle religionen som har villedet mange i generasjoner.
 Jeg fikk høre at "det finnes ikke deprimerte kvinner i Irak". Min første reaksjon var latter, men min neste var gråt. Det finnes faktisk mennesker som tror dette.. En ødelagt, krigsherjet nasjon der kvinnne betaler en høy pris med manglende helsetilbud, fattigdom, død, bomber og foreldreløse barn. Nei, de er ikke deprimerte  de er traumatiserte og nasjonalt lidende. Visst kan de ta vare på familiene sine og fungere på et vis. Slik er mennesket satt sammen, vi er skapt som overlevere. Først mat, så prat. Men når disse menneskene kommer til Norge, og alle behov er på plass og ingen farer truer.. Da står mange disse menneskene ovenfor store psykiske traumer som ikke går over av seg selv. Å være fanget i annerledesheten som en minoritet, med et begrenset språk, en invalidiserende kulturell barriere som gjør at man aldri blir helt som andre, savnet av familie, hjemland og venner. Å være en flykning er nok til å bli gal. I tillegg skal man balansere kulturelle og familiære krav på to skuldre; en norsk og en fremmedlandsk.

Jeg tror på å bry seg, stille spørsmål og lytte til svarene du får. Tro på det gode i alle og håpe på endring. Medmenneskelighet trenger ikke et språk, og uansett hvordan kultur og religion praktiseres - tenker jeg at hensikten ofte var godt ment. Først da kan vi stille likeverdig side om side og jobbe for endring.
Vi har nemlig også mye å lære av de som klager litt mindre og aksepterer mer. Livet er en test, og en dag er dette jordiske livet over. Døden er ikke et nederlag for livet, døden er forventet og velkommen. Like velkommen som livet.

4 kommentarer:

mariasmetode sa...

Dette var veldig interessant -Valgerd!

Noe av dette er ikke bare knyttet opp til religions -og kulturforskjeller. Noen holdninger og fordommer møter vi mange steder.

Jeg synes du er modig som går så systematisk igjennom disse temaene. Som du riktig sier, både muslimer som ikke er opplyste -men også mange norske, kristne, tror feil om en god del om hva som står og hva som ikke står i Koranen.

Flott også at du fokuserer på hva ulike begrep kan inneholde utfra hvilken kultur man er fra.
Jeg har opplevd flere slike -forvirrende, for meg, misforståelser.

Det har heldigvis, så vidt jeg vet, ikke ført til alvorlige hendelser :-)

Valgerd sa...

Takk Maria! Jeg blir veldig glad når legestanden tar opp tema og spør konkret. På twitter har jeg bl.a. fått spørsmål av en lege ang Islams regler for håndhilsing på muslimske kvinner. Jeg syns vi har kommet langt når norske menn tør å si høyt at de føler seg forvirret og nesten krenket over at noen ikke vil håndhilse. Tidligere har rasismekortet blitt dratt hver gang noen nevner negative konsekvenser av kulturforskjeller. I vår kultur er dette en respekt man viser sine frender. Det er bare uvenner vi ikke vil "ta i hånda".

Samtidig som vi aksepterer forskjeller og respekterer private ønsker og forbehold, våger vi å ta debatten om hvordan vi kan leve godt, side om side - alle sammen. Økt kunnskap er økt forståelse, og forhåpentligvis mindre såra følelser i begge leire.

Jorun sa...

Du verden, Valgerd, fantastisk lærerikt! Jeg må lese bloggen din som eksamensforeberedelser jeg. Takk for at du deler!

Valgerd sa...

Så flott Jorun! Du passer nok veldig godt inn i det feltet du har valgt deg. Verdens beste medmenneske!