onsdag 26. mai 2010

tirsdag 25. mai 2010

Alle veier fører til Rom

men ikke alle veier fører til Jennah (himmelriket). Som muslim tror jeg at islam er den eneste religionen Gud ønsker at vi skal følge, og at tidligere profeters arbeide har vært en forberedelse til den siste profetens åpenbaring av den komplette boken, Koranen. Slik profeten Jesus skal ha sagt det (Johannes åpenbaring, Bibelen) "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere Ham og har sett Ham."


På samme måte sendte Gud profetskap til Muhammad (Guds fred og nåde være med ham), for å la oss bli kjent med Gud, Hans ønsker for oss og vise oss veien, sannheten og livet. Slik at vi skal kunne komme til Vår Skaper og Paradiset. Han sier selv i Koranens første surah, Al-Fathia; idthinasirat al mustaqim - led oss på den rette vei!

Det er enhver muslimsk plikt å spre budskapet om islam til de som enda ikke har kunnskap om islam eller har konvertert til islam. Det er mange måter å gjøre dette på. Den aller viktigste og beste markedsføring av islam, er å være en god muslim selv. Å være tolmodig, snill, omsorgsfull, gi til de fattige, hjelpe de som trenger hjelp, være ærlig, pliktoppfyllende, sterk, modig, holde det man lover og bry seg om alt levende som Gud har skapt. Ingen vil tro ett ord på hva du sier om hvor bra din religion er, om du selv oppfører deg dårlig. Hyklere har verden sett nok av. I tillegg må man ha et uselvisk forhold det man gir og bidrar med, ubetinget kjærlighet er en av Guds kvaliteter. Den som elsker uansett, den som søker å tilgi uten å kreve noe tilbake.

De som sprer religiøst budskap med frykt og trusler klarer sikkert å verve mange redde mennesker, men de som sprer med kjærlighet verver enda flere. Noen holder seg til den informative linje og bruker vitenskapelige bevis på Guds eksistens gjennom Koranens åpenbaringer. Det er mange måter å komme til islam på, og ingen kan si at noen av disse veiene er feil. Det eneste kravet er at det er ærlig, med åpent sinn, åpent hjerte og en søken etter sannheten om livet.

Jeg har merket meg at en stor andel av konvertitter til islam er kvinner, og de fleste av disse blir kjent med muslimske menn som en inngangsdør til islam. Siden det er et ønske for alle muslimer at alle mennesker aksepterer islam, vil det være mer naturlig for en muslimsk mann å misjonere for sin partner, enn en ateist. Kristne har også et misjonsbudskap i sin tro, og mange religiøse ønsker en ektepartner som har samme tilhørighet og livssyn, gjennom religion, kultur og sosial praksis.

Når disse kvinnene, som har kommet i kontakt med muslimske menn, begynner å lære om islam - blir de fleste raskt fascinert. Islam er logisk. Islam er tydelig, enkelt forklart og er langt mer ortodoks enn f.eks den utvannede statskirken vi kjenner i Norge i dag. Dette faller ofte i smak for vestelige med en stor søken etter meningen med livet, fordi vårt frie samfunns bakside er utvanning av moralske verdier og ensomhet.

Det er ikke noe galt med å lære om islam fra en muslim du har et kjærlighetforhold til. Utfordringen er å skille mellom disse. Noen påstår at det ikke er noen grunn til å separere disse, for hjertet fører ann. "Hvis Gud har åpnet mitt hjerte for denne personen som tilfeldigvis er muslim, for å føre meg til islam, så er det sikkert skjebnen og det var Guds måte å hjelpe meg til islam på." Kanskje? Kanskje ikke? Bare Gud vet.

Utfordringene kommer på løpende bånd hvis denne mannen ikke har oppholdstillatelse og hans kjærlighetsmotiv kan betviles, ikke nødvendigvis MÅ betviles, men kan og bør settes spørsmålstegn ved.  Opprinnelig ønsker nok de fleste innvandrere en livspartner av samme etniske, nasjonale og religiøse tilhørighet, noe statestikken av skilsmisser med etnisk norske og gjengifte med familiegjenforeningsvisum bekrefter. Språkhindringer, kulturkollisjoner og konflikter er hovedregelen, ikke unntaket. Allikevel eksisterer det lykkelige par med forskjellig bakgrunn, hvor den norske kvinnen har konvertert til islam eller fortsatt er kristen. Mot alle odds, kan man kanskje si. For det har ingen hensikt å forhåndsdømme eller stigmatisere et stort problemområde, tross alle de dårlige erfaringene og stygge eksemplene jeg kunne ha listet opp.

Min oppfordring er enkel, men allikevel vanskelig;

Ta det med ro. 
Lær om islam i ditt eget tempo og stopp opp å undre deg når du føler behov for det.
Min vei til islam tok 12 år. Fra jeg møtte mine første muslimske venner som introduserte ramadan for meg til jeg tok mitt vitnesbyrd, var det en lang vei å gå med tro og tvil, hånd i hånd.

Sett pris på deg selv og din etniske tilhørighet.
Det er mange konvertitter som blir oppfordret til å "legge alt bak seg" av sitt "syndige norske" liv. Ikke bare er dette en stor synd mot hennes familie, hvis det handler om å ta avstand fra foreldrene eller å bryte kontakt med øvrig slekt/det norske samfunnet, men også en personlig og sosial katastrofe. Det er en plikt for muslimer å avholde seg fra alkohol, svinekjøtt og sex utenfor ekteskapet. Det er også en plikt å ivareta slekt og familie, vise godt naboskap og være et vennlig medmenneske - akkurat der du lever!
Selv om vi sier at islam er religion og ikke kultur, finnes det ikke ett eneste menneske som ikke har kultur og kulturell bakgrunn. Historie rett og slett. Vårt livssyn farges av hvem vi har blitt lært opp til å være og hvor vi har vokst opp. Noe annet er naivt og inkompetent å påstå. Som norsk konvertitt er det nødvendig å selv bli kjent med islam som religion og ta i mot det som er påbud fra Gud, men også utvikle kritisk sans til å skille ut det som er kulturelt betinget, men overført fra muslimer. Som eksempel kan jeg nevnte praktisering av kjønnsroller, ansvarsfordeling, overtro/mystikk, holdninger til annerledeshet, demokrati og ytringsfrihet, det kritisk tenkende sinn som vestlig kultur har forankret i reformasjon og moderne filosofi.

Unngå konvertitis.
Dette er en tilstand av fanatisme der konvertitten grenser til psykisk forvirring, som "å miste bakkekontakten". Det er ikke uvanlig å utvikle en periode med ekstremt oppheng i alt dette nye, vakre som opptar dem og snur livet praktisk talt på hodet. Man har funnet meningen med livet, nytt språk, nytt navn, nye venner, en ny verden, man blir født på ny, FRELST! Det anbefales å ha flere erfarne veiledere i sin religiøse vekst, som har kjennskap til konvertittfasene og kompetanse til å bistå de kriser som oppstår. For de kommer for alle, før eller senere. Det kan være noe så opplagt som en identitetskrise, krise i ekteskapet, konflikter med gammel omgangskrets eller ny, det kan være religions psykologiske spørsmål som gnager så dypt at søvn, hvile og av-tid (snakke om noe annet enn islam) blir borte og noen får grensepsykotiske trekk (snakker med Gud, engler, demoner eller har stadig tilbakevendende mareritt om helvetet etc). En vanlig krise er depresjon, ensomhet og tvil. Snakk med noen som kan hjelpe deg, og ikke vær redd for å fortelle om hva du går igjennom. Moskeene har egne konvertittkontakter, og det finnes psykologer og sjelsesørgere som jobber spesifikt med livssynsveiledning.

Du er bra nok.
Uansett. Det er din intensjon som blir belønnet, ikke hvor mye du har gjort. Mange tror at de skal lide i sin dyrkelse ved å hele tiden presse seg til det umenneskelige, og lever i en konstant smerte av dårlig samvittighet, skam, skyldfølelse og angst. Gud kjenner deg, Han ser alt og hører alt, og så lenge du gjør alt du kan for å være et godt menneske, utføre dine plikter og streve etter å tilgi og forholde deg som en troende når noe går i mot deg, så er du mer enn bra nok. Ikke glemt at Gud er Ar-Rahman, NÅDEN selv.

Så uansett hvilken måte du har kommet til å høre om islam, så ønsker jeg deg velkommen!
Velkommen til å lære mer, velkommen til å stille spørsmål, også de kritiske, og velkommen til å akseptere islam hvis det er rett for deg. For Gud ga oss fri vilje, og alt annet er ikke fra Gud.
Allahu Akhbar!


En hilsen til alle som får sine kommentarer avvist

Min intensjon med denne bloggen er å spre informasjon om å være etnisk norsk muslim i Norge. Den har ikke til hensikt å være et diskusjonsforum eller en debattside. Du må gjerne kommentere innleggene, men etter periodevis stor pågang av ufin kommentering har jeg sett meg nødt til å moderere kommentarene.

De styggeste kommentarene er ikke signert med navn eller e-mailadresse, og er derfor bare feig skittkasting. Slikt ser jeg ingen grunn til å publisere på min blogg, som leses av svært mange mennesker. 

Er det din hovedoppgave i livet å påpeke for andre hvor dårlige muslimer  og mennesker de er, bør du se deg om etter en ny jobb. Eller en ny arena. Lag din egen blogg, bruk din ytringsfrihet. Men slutt å plage andre, det er en skam for deg selv og religionen du påstår å representere.

Astaghfirullah! 

Islam er fred, islam er nåde, omsorg, nestekjærlighet, tolmodighet, rettferdighet og forståelse. 
Islam er fra Gud, og Gud er god!


torsdag 20. mai 2010

Sommerens utfordringer

Hvert år hører jeg den samme klagesangen fra noen muslimske menn. 
"Nå begynner de norske damene å kle av seg." "Huff, nå kan man ikke ferdes ute". "Det går ikke ann å leve i Norge om sommeren, når damene kler seg nakne". 
Og hver gang jeg hører dette, blir jeg like eitrande provosert.

Norske kvinner kler seg ikke nakne! Naken betyr å være uten klær, og selv en bikinikledd kvinne er ikke naken. Å vise hud, i mer eller mindre grad, er en helt normal handling for et fritt menneske i den vestelige verden. Å gå kledd i t-skjorte og skjørt er ikke å være naken. Naken hud derimot kan man alltid se, både i ansiktet og på hendene til hijabkledde også. Jo visst har vi naturister i Norge, vi har eksibisjonister og vi har  mennesker som liker å kle seg seksuelt utfordrende i full offentlighet. Det er en del av frihetskonseptet. Frihet til å være den man vil være og gjøre hva man vil, så lenge det ikke skader andre. Alle har sett en toppløs dame sole seg i en hage eller park, men hvorfor ta så voldsomt på vei? Hva med å se vekk hvis synet plager deg, det er da uansett ingen synd over det du intensjonsmessig ikke har lagt opp til selv.

Hvorfor skal denne religiøst forankrede fortvilelsen, repeteres til det uendelige? Det sitter menn innendørs i sommerhalvåret som føler seg dydige som unngår offentligheten, parker, strender og folkansamlinger fordi de tror det er en synd om deres blikk faller på en kvinnes utildekkede hud. De holder seg vekk fra busser og kollektivtransport, de reiser helst bort fra Norge i sommerhalvåret. De vil ikke synde med blikk, et ukontrollert begjær eller enda værre.. å bli fristet til å forføre noen av disse kvinnene og kanskje ende opp med den ultimate synd; sex utenfor ekteskapet. Fristet av satan himself.

Men hva slags menneskesyn har disse mennene? Eller rettere sagt, hva slags kvinnesyn har de?
En kvinne er ikke mindre ærbar om hun velger å gå kledd på en mer moderne måte enn middelalderens tildekkelsespåbud. Hun er fortsatt et individ, som krever respekt for den hun er, og for hennes personlighet. Hun er ikke et objekt, uansett hvordan enkelte objektifiserer henne pga hennes klær eller oppførsel. 

Og hva med de selv? Er de virkelig så svake at de ikke klarer å styre sitt eget begjær, sin egen fantasi eller sine egne handlinger, at de kan stå igjennom disse fristelsene og ta det riktige valget?
Alt annet i livet handler om prøvelser, og å ha styrke og kraft til å velge det gode, det rette. 
Hvorfor er menn så utrolig redd for kvinners kropp og seksualitet?

Gutter, get used to it! Utfordre deg selv og dine egne holdninger, det kan være bra for deg. Og det er i allefall bra for alle parter om dere slutter å synge på den jammersangen hver vår: "norske kvinner buhu...". Ta ansvar for deg selv og vær stolt av den du er, da trenger du ikke lenger klandre andre for sine personlige valg, som er annerledes enn dine. Hvorfor bryr du deg i det hele tatt? Har du ikke mer enn nok med deg selv?

Religion gir styrke, rettledning og belønning. Hold deg til gode tanker, gode gjerninger og se at du får gode resultater. For Gud er god og Gud er stor - alltid!