søndag 25. juli 2010

Tilgivelsen

spørsmål og hjelp til nye muslimer

Asalamu aleikum!

Dere som legger igjen beskjed i kommentarfeltet som trenger hjelp og er nye; vær snill å skriv på norskmuslim@yahoo.com eller ring meg på 98817430 (den virker fra 6. august).

Du kan også ta kontakt med andre muslimer på forumet http://islam.no/forum/ hvor norske muslimer i hele Norge samles.

Når det gjelder konvertittskolen, er dette noe IslamNet arrangerer.

Jeg er tilstede i Rabitamoskeen (Calmeyersgate, bak Sentrum Scene) hver uke, og vi kan gjerne møtes der hvis du har noen spørsmål eller trenger hjelp med noe. Enten du er muslim eller ikke. Velkommen!

fredag 16. juli 2010

Islam og terrorisme

For et par uker siden hørte jeg medkonvertitt Per Yousuf Bartho Hansen Assidiq bli intervjuet i Migrapolis radio. Han fortalte om den dagen han var i moskeen for å konvertere, hvordan han ventet på restauranten ved siden av før det skjedde. Han sa: "det var bare arabere der og de glodde på meg, jeg følte meg annerledes og litt engstelig". Jeg syns det var en utrolig modig og ærlig ting å fortelle.

Jeg var selv nervøs da jeg begynte å gå i moskeen. Jeg vet ikke om jeg har sett for mye film, eller om jeg hadde fordommer mot muslimer, arabere, utlendinger eller politet, men tanken om at jeg nå kanskje ble overvåket, tatt bilder av, notert i en "mistenkelig" mappe eller kunne havne i trøbbel - streifet meg mer enn én gang. Jeg prøvde å ta brodden av angsten med å bruke galgenhumor. Folk er relativt redde muslimer og ekstremt engstelige for å bli blandet inn i eller assosiert med noe farlig. Hvis man sammenligner frykten for å bli involvert i noe kriminelt, generelt sett, tror jeg den er mye lavere enn frykten for å bli assosiert med terrorisme. Skulle man bli det, da er toget gått. Skyldig eller ei, det spiller ingen rolle hvilken dom man havner opp med i rettslokalet, er man mistenkt er det bevis nok for de fleste. Alle snur ryggen til deg og du er "svartedauen". Smittsom og dødelig. Angsten for terrorisme er så sterk at folk tar sine "forhåndsregler" ved å ikke bare sette en armlengdes avstand til muslimer generelt, men de krever en så stor avstand til alt som kan assosieres med islam eller muslimer, at det grenser over i paranoide holdninger for enkelte.

Hvordan løste jeg min egen angst for muslimene? Jeg startet fra dag én å stille spørsmål, og jeg har fortsatt ikke stoppet. Jeg spør og graver, stiller kritiske, retoriske spørsmål som noen finner provoserende. Jeg mener jeg er i min fulle rett til å vite alt. Den som ikke har noe å skjule, har heller ingen grunn til å tie. Og det som ikke tåler dagens lys, kan umulig heller være fra Gud. For Gud er god, det er min grunntro. Jeg skal love deg at jeg får høre mye rart. Det jeg har erfart er at noen taler med to tunger. De har kanskje én mening de vet ikke er så populær blandt nordmenn eller ikke-muslimer, også har de et svar som de kan leve med, men som ikke er den fulle og hele sannheten. Det er heller ikke en løgn, men en moderasjon, en politisk korrekt tilpasning. Dette foruroliger meg. Jeg vet at det tar lang tid og krever fortrolighet å komme så langt innpå et menneske, at vedkommende forteller deg akkurat hva de mener. Slik er det vel med de fleste av oss. Men som sagt, det gjør ikke jobben mot forkrøplede meninger enklere. I dag er jeg ikke engstelig lenger, men jeg stiller meg undrende og forsiktig til folk jeg ikke kjenner. Å påberope seg å være muslim er ikke et fripass som gir automatisk tillit. Mine erfaringer viser meg at det er grunn til å være like på vakt og skeptisk til fremmede, uansett etnisk opphav og religiøs tilhørighet.

Islamske ledere gjør så godt de kan med å lære opp muslimer i korrekt islam, og vise den gode veien vår elskede profet ledet ann. Allikevel syns jeg de er feige som ikke diskuterer åpnere de problemstillingene vi står ovenfor som muslimer. Det er for mange ullne svar, og det gir ikke trygghet. Man må kunne kreve tydelighet, åpenhet og tåle offentlighetens innsyn hvis man har håp om å bli behandlet med respekt og inkludering i et samfunn som er fjernt fra islam. For hvordan kan nordmenn vite at det IKKE foregår bombekurs eller helligkrig propaganda i de religiøse fora, når vi gang på gang ser at jo - noen få gjør faktisk det. 

Selv om det f.eks. bare er  0,0001% muslimer som driver med terror, forurenser det ordene "muslim" og "islam" for 1,8 milliarder (antatt muslimsk befolkning over hele verden) andre fredelige muslimer.

(Jeg har ingen konkrete tall for hvor mange "terrorister" som finnes, og jeg tror ikke det finnes heller. Det kommer selvfølgelig ann på hvem som definerer begrepene "terrorisme og terrorist").

Disse bandittene ødelegger ikke bare for seg selv og de de ønsker å skade, men for hele verden og spesielt for sine medmuslimer. 

Nå sitter tre norsk-utenlandske menn fengselet, mistenkt for planlegging av terrorhandlinger. Det skrives i media om kjemikalier, religiøse møter, e-mailer med personer som igjen har kontakt med andre slemme mennesker. VG viser bilder av alle potensielle terrorsteder i Norge, med bilde og beskrivelse av hvorfor disse plassene er egnet. Heksejakten er i full gang. Her skal det seiles i medvind, terrorfrykten sitter i ryggraden på oss alle. Vi har vært forskånet for slike uhyggeligheter i lille Norge, men vi har alle sett bilder og film fra andre terrorhandlinger som har vært politisk betinget. IRA, ETA og PLO. Osama bin Laden er ingen religiøs leder, hans ideologiske krigføring er forkledd i religiøst innpakningspapir, men politisk motivert. Nesten alle terrorister som sitter fengslet har forklart det samme. De er motivert av sosial eller økonomisk urettferdighet, hat mot vesten/USA, nasjonal frigjøringskamp eller indoktrinert i villedende religiøs fanatisme som har et utspring fra islam, men ikke er islam lenger.

Jeg har ingen idé om de tre norsk-utenlandske menneske er skyldige eller ikke, det skal avgjøres i en rettssak når tiden er inne. Men i rettferdighetens navn skal jeg si at det finnes svært få nordmenns om tror de er uskyldige, eller som våger å si "ingen er skyldig før man er dømt". Storberget prøvde å poengtere dette under informasjonsmøtet, men siden den tid har både PST, VG og Dagbladet bidratt til å forsikre oss alle om det motsatte. Både fullt navn, bilde og graving i deres privatliv er servert verdens lesere. De pårørende får en værre belastning enn den siktede, da de står helt maktesløse og uskyldige på utsiden av det som skjer. Dette er selvfølgelig en pårørendeproblematikk som gjelder i alle saker, men å være familien til en terrormistenkt er værre enn å være familien til en narkoman eller en pedofil. Det finnes ikke værre enn å være befengt med terrorisme-lus. De som har opplevd å ha lus vet hvor skammelig det er, og hvilken frykt for sladder som ligger i å være "skitten" og "smittsom", selv om de fleste i dag vet at lus ikke rammer skitne, men alle som kommer i nærheten av lus. Når VG føler behov for å skrive at Krfs nestleder har vært nabo med en av de siktede, og at beboere i blokka syns det er "vemmelig" at siktedes gamle klær ligger i en kjellerbod, da vet man at ting har tatt helt av.

Jeg blir allikevel harm over politets maktbruk, når de stormer en familieleilighet klokken åtte på morgenen, med balaklava og maskingevær. En mann som har vært overvåket over ett år, hvor politet anså det som så liten sjans for at det skulle skje noe alvorlig at de lot han reise ut av landet på familieferie, ombestemt seg plutselig pga frykt for bevisforspillelse, og kjørte inn tyske DELTA (beredskapstroppen) istedenfor. Hva med å kutte mobilsignaler og internettforbindelse, og ringe på og si: "bli med oss"?

Krigen mot terror har mange sider. Vi må huske på at det er krig som går begge veier, og som i alle andre kriger, er angrep svart med et motangrep. Sjeldent har en krig gått over av seg selv, og fredsarbeide handler i større grad om dialog og diplomati enn å slå tilbake med samme mynt.
På ingen måte skal politets sikkerhetstjeneste eller etterretningen generelt være naiv eller ligge på latsiden, men det går ann å vise makt på en human måte. Jeg tror dette er en av grunnene til at Norge har vært forskånet fra terror. Den behandlingen mistenkte terroriter har fått i USA og UK, har ført til massiv mønstring av flere potensielle terroristkandidater, grunnlagt på misnøye, følelse av forfølgelse for sin etniske eller religiøse identitet og et hat mot samfunnet. For hvert bilde som viser overdreven maktbruk, provoseres det til økt innsats i krigen - begge veier. Det løser ingenting å bruke George Bush ideologi; "da slår vi bare hardere, inntil de gir seg". For de gir seg aldri. Ingen som virkelig tror på noe, gir seg. De er villig til å betale med livet, både mens de lever og i sin død. De ofrer seg. Og når de har en religion hvor martyrdom gir billett til himmelriket, da kan aldri motparten vinne uansett. For hva er å vinne? Å få fred, orden, ro og fordragelighet, eller å komme inn i himmelen?

Terror er noe skikkelig dritt vi må bekjempe. Med vi mener jeg alle vi som tror på fred, demokrati og å leve i sameksistens med våre individuelle forskjeller. I et samfunn som har takhøyde for annerledeshet, men ingen toleranse for usunn makt, voldsbruk og å plage andre. Jeg kan si det til det kjedsommelige at islam innbyr til fred, forsoning, sameksistens og gode gjerninger. Men så lenge det finnes mennesker som misbruker islams hellige bok, og bruker våre symboler i sin politiske krigføring, er mine ord verdt lite.

Jeg håper Norge får en anonym telefonlinje til PST slik Danmark har, der folk som er redde eller ser og hører ting de ikke liker, kan melde fra. Selv om denne prakisen har medført store protester i Danmark blandt muslimske ungdommer og andre hjelpearbeidere, som en angivertjeneste som skaper økt fobi og forakte, tror jeg selv at den eneste veien er å løfte dyner med makt og snakke sammen.

Er du i mot vold? Ja, så si det og stå for det. Ikke si "nei" et øyeblikk, og så sitte og si til dine venner en annen gang at "det er helt okei å ofre seg i en frigjøringskamp for et muslimsk land". For det er det nemlig ikke. Det finnes ingen muslimsk stat i dag og det foregår ingen hellige kriger i dag. Glem det, det er onde maktmennesker som misbruker religionen til eget velbefinnende. Når så du sist muslimske land samarbeide eller støtte hverandre? Det finnes ingen "muslimske land", selv om de har islam som statsreligion. Å være en muslim er et forhold mellom deg selv og Gud, og kun Han avgjør om dine handlinger er bra nok. Ønsker du å leve i et muslimsk storsamfunn, har du en stor jobb å gjøre, for slik profeten viste oss veien og slik de første følgesvennene levde, er ikke i nærheten av hva du ser noe sted i verden i dag. Og istedenfor å drømme og snakke i store ord, så begynn her og nå. Hva har du gjort for din nabo i dag? Kan du garantere at ingen av dine 40 nærmeste naboer er sultne eller trenger praktisk hjelp? Når besøkte du sist en syk, som du har plikt til å gjøre? Når avsto du fra å kjøpe deg noe du praktisk talt ikke trengte, og når tilga du sist noen som såret deg? Det er jihad det, den store jihad. Å åpne sitt hjerte for godhet og Guds kjærlighet, når du er fristet til å gjøre det stikk motsatte.

Vi muslimer må disiplinere i egen rekker. Som konvertitt har jeg dessverre en veldig kort rekke, men jeg oppfordrer alle til å gjøre det de kan, der de er. Snakk om holdninger, verdier og overbevis de du kjenner om at fred og forsoning er islams vei. Plukk ut integreringsproblemer, global økonomisk urettferdig, rasisme og konspirasjonsteorier fra religionen. For det er ikke det vi skal leve etter. Gud har vist veien, og følger du islam slik det er ment å være, så får ingen slike problemer. For Gud gir oss det vi trenger, så vi klarer oss, selv i motgang og lidelse. Den som er en sann troende og gjør gode gjerninger, skal få sin belønning i dette livet, i døden og i det evige liv. Det har Han lovet oss. Insha Allah kheir (Guds vilje er det Gode).

Lytter vi mer til våre egne når vi får korreks?


søndag 11. juli 2010

Møtet med etniske nordmenn

Jeg er på boligjakt, jeg ønsker å flytte til en ny leilighet med roligere omgivelser enn Oslo sentrum. Jeg trenger en liten gressflekk jeg kan strekke mine snært førti år gamle tær på, og jeg har lyst til å at mitt barn skal løpe fritt utendørs uten at jeg skal engste meg for mye. Jeg burde sikkert ha eid egen bolig i min alder og hatt mulighet til å ta et banklån, men slik er det altså ikke. Jeg er fortsatt på leiemarkedet, og tatt det islamske forbudet mot renter i betraktning, ser det ut til at jeg forblir der en svært lang stund til.

Så hva skjer når man ønsker seg et sted å bo? Man spør rundt om noen kjenner noen, kikker på annonser, henger opp lapper, og håper på at jungeltelegrafen skal bringe bud om det jeg trenger. Og hva er man avhengig av da? Jo, nemlig et godt rykte. Er du en person til å stole på? Hvem er du? Hvordan er du? HVA er du? Hvordan ser du ut? Hvor behagelig/ubehagelig er det å hanskes med deg? Finnes det noen som legger inn et godt ord for deg? Og hvor mye penger har du?

Alle disse faktorene gjenspeiler hvilken status du har i samfunnet og i hvilken kategori du hører hjemme. Da jeg var statlig ansatt og ofte gikk i uniform til og fra jobb, åpnet dørene seg for meg hele tiden. Med langt skjørt, skaut på hodet og i perioder bruker av hjelpemidler som rullator (jeg har ME) og rullestol, er jeg en helt "annen". Hjelpemidler kan gi en viss barmhjertighetsfølelse hos folk, og i beste fall gi meg fordeler fordi jeg er "stakkarslig" som er syk. Men skaut og langt skjørt betyr én av få ting. Tilhørende av en fundamentalistisk sekt eller muslim.

Muslimer er "annerledes", de har en annen kultur, et annet språk, en annen mat, andre skikker, andre tradisjoner, ande måter å leve på. Men vent et øyeblikk; du er norsk? Ja, jeg er norsk. Helt norsk. Jeg har samme språk, kultur, mat, skikk og tradisjon som deg - men jeg ber, faster, dekker meg til og leser Koranen. I hvilken grad nordmenn takler denne annerledesheten er svært varierende. Noen syns det er morsomt, spennende, eksotisk eller helt uten betydning. De fleste syns det er rart. Annerledes. Til en viss grad utrygt og uforutsigbart.

Da jeg hadde en nabo innom her på besøk forleden dag, og vi spilte et tvspill, var det tid for bønn. Jeg var ferdig med spillet, mens de andre spilte videre. Jeg la derfor frem bønneteppet mitt og tredde over meg den vide bønnedrakta mi og satte lydløst i gang. Da naboen snudde seg, måpte vedkommende og sa; "Hva i all verden er det du driver med? Herregud, jeg fikk sjokk jeg!". Noe som for oss er så naturlig at vi har glemt at det en gang var "rart", sjokkerer altså fortsatt andre.

Den stadige overveingen mellom "det norske" og "det muslimske" er konstant en faktor å forholde seg til. Det er så inngående, så sammensatt, så følelsesmessig ladet og til tider forferdelig vanskelig. Hadde det ikke vært for at jeg tror på Gud og Muhammed saaws som profet og mener at dette er veien å følge, hadde jeg ikke anbefalt noen å konvertere. Det er en en identitetskrise for resten av livet. For hvem er du egentlig? Norsk eller muslim? Ja takk, begge deler.

I dag skal jeg se på en leilighet. Dilemmaet kommer tilbake. Jeg snakker norsk på telefonen, jeg har et navn som kan være både norsk og muslimsk, og jeg er invitert. Jeg vet like godt som at sola skinner i dag, at blikket jeg blir møtt med når jeg ringer på den døra, sier "åh, er du muslim? DET visste vi ikke..". Så gjenstår å se om 1) jeg liker leiligheten, 2) om de liker meg, 3) om jeg får meg ny bolig.
Sist tok det nesten et halvt år med visninger og mange "eh, vi foretrekker en norsk vi"-blikk, før jeg fikk innpass på leiemarkedet. Jeg har ordnet økonomi, fast inntekt og gode referanser. Er et utpreget ordensmenneske og bryr meg om naboene mine. Men jeg bruker skaut. Det at min fysiske helse er noe redusert, gjør dette til en prøvelse i overkant av hva jeg ønsker meg. Lete, tenke, håpe, tro, etterfulgt av skuffelser, gang på gang.

Det hadde vært så mye lettere å ta tilbake mitt norske navn. Stille opp i jeans og hestehale, og smile og le høyt. By på meg selv. Gi deg den individualismen og nære sfæren du forventer, som er en del av vår kultur. Fortelle om alt det fine, og vise hvem jeg "virkelig" er. Jeg har stort sett fått alle jobbene jeg har søkt på, og de fleste leilighetene jeg har ønsket å leie. Men nå er jeg ikke norsk lenger, nå er jeg norsk muslim. Det er fremmed for nordmenn, og mange tenker sikkert slik Ludvig i Flåklypa gjør;
"det kan værra farlig det.."

fredag 2. juli 2010

Salat

Siden den nye brukerundersøkelsen allerede viser et ønske om å dele av flere personlige erfaringer, kan jeg dele en liten historie med dere.

Jeg var nettopp konvertert til islam da det skulle holdes et arrangement i moskeen, og jeg var invitert. Jeg var litt engstelig for å gå alene, for jeg kjente ingen ennå. For å sjekke litt mer om hva de gjorde og hva seminaret skulle handle om, fikk jeg tak i programmet for helgen. Da slo jeg opp øynene.
Der sto det "salat" flere ganger om dagen! De skulle ha et foredrag om kvinners rettigheter, så var det "salat". Etter det var det et foredrag om konsentrasjon i bønn, så var det jaggu "salat" igjen.
Jeg forsto ingenting. Riktignok vet jeg at hinduister er vegetarianere, men jeg hadde jo lært om halalkjøtt og halalslakt, så hvorfor de skulle sitte inne i moskeen og spise "salat" hele dagen, var et stort mysterium.
Jeg dro allikevel og fikk meg en festlig overraskelse.

"Salat" er det arabiske ordet salat/salah som betyr bønn. Den rituelle bønnen muslimer skal gjøre fem ganger om dagen. Og maten som ble servert, var med både kjøtt og kylling, og litt salat til ;D.

Salat



Salat/Salah/Bønn

Hvorfor musikk er omstridt blant muslimer

Noen påstår at musikk er strengt forbudt for muslimer, mens andre sier det er helt okei. Enkelte innrømmer at det ikke er bra, men hører på det allikevel. De fleste jeg kjenner har et bevisst forhold til musikk. Det vil si at de har gjort seg opp en mening om hvordan de selv forholder seg til temaet og lever deretter. I grunn det eneste fornuftige etter min mening. Hadde det stått tydelig og klart i Koranen og i berettelser etter profetens oppfordringer, at musikk var totalt forbudt, hadde jeg selv nektet å lytte til det. Men det står altså ikke det.

Det som er beskrevet er egentlig historier som kan tolkes både/og. Profeten skal ha uttalt at fløyten er djevelens fristeri, og vi ser ingen praksis i at han lærte opp muslimene til å drive med musikk eller dans. Spesielt ikke i religiøs dyrkelse, slik sufistene har utviklet i ettertid.  Derimot var det fest i profetens hus hver Eid (høytidsfeiring), der det ble brukt musikk av sin tid. Dette var trommer, barnesang og rytmemusikk. En gang da profeten var ute og gikk tur med sin kone Aisha r.a. stanset de og lyttet til omreisende som opptro med sang og musikk. Han lot Aisha r.a. få lov til å høre på dette.

Jeg som nordmann og tidligere freelance musiker, har et nært og kjært forhold til musikk. Det var helt uforståelig for meg hvorfor musikk skulle forbys, og jeg følte meg helt syk de to årene jeg avsto fra å aktivt lytte til musikk (selvinitiert). Musikk er vevd inn i vår natur, rytmer faller oss naturlig i alle livets faser, som alt fra å vugges som barn til å bli strøket over pannen på vårt dødsleie. Musikk er en del av vårt kulturelle uttrykk, musikk er kunst, musikk er politikk, musikk er trender, internasjonalt samarbeide og muligheter på tvers av andre barrierer. Jeg elsker musikk. Musikk påvirker våre følelser, det virker suggerende, og infiltrerer våre tenker og vårt sinn. På samme måte som et rusmiddel som alkohol, åpner den våre sanser og farger oss. Fører oss avsted. Endrer vår sinnstilstand, vår energi, vår tidsbruk. Og som vi vet skal en troende alltid være på vakt for fristelser og påvirkning utenfra, det er ikke alt som er av det gode slaget.

Og her er også advarselen..

Hvor høyt elsker jeg musikk? Hvor mye tid bruker jeg på å lytte til musikk? Hvor mye penger bruker jeg på musikk, instrumenter, konserter og supporterutstyr? Hvor mye tid går med til å tenke på dette? Og hvor ofte fyller jeg hodet mitt med tekster jeg hører og i hvilket omfang farger disse tekstene mine tanker og mine meninger?

Det er ikke en ubetydelig påvirkning dagens musikkindustri har på mennesker. Barn blir fanget veldig tidlig og setter sine forbilder opp som store idoler. De vil bli som sine helter. De ønsker å kle seg som sine helter, de ønsker å herme etter deres oppførsel, klesstil og språk. Hvis idolet har "gjort det", så er det greit. Vi kjenner til 60/70tallets musikalske revolusjon som også førte med seg en svært utsvevende livsstil. Den seksuelle frigjøringen og rusmidlenes påvirkning førte til en brytning i samfunnets tidligere religiøst forankrede morallære. Nå var fri sex fint, og alle kunne gjøre som helst. Abort ble på moten og det spilte heller ingen rolle hvem som fikk barn med hvem. Alt var greit, tabuer skulle brytes og folket skulle bli så frie, så frie. Men ble de frie?

Jeg er et -71 barn, jeg har vokst opp med åttitallets pop og rockeidoler som mine helter. Blant hesteplakater hang også a-ha og Gyllene Tider. I min oppvekst var det verdier som gjalt. Vi kjempet mot rasisme, apartheid og sosial urettferdighet på tvers av landegrensene. Selv om jeg lyttet til både reggae og rock, var det ingenting som hindret meg fra å demonstrere mot Shell og klasseskiller som hindret mennesker like rettigheter. Det er noe med å finne balansen.

I dag har musikkindustrien vokst til enorme høyder. Det er en pengemarked som fletter seg inn i film, musikk, og annet kommersielt salg. Et idol er ikke lenger bare en sangstjerne. Hun selger også parfymer, har sitt eget klesmerke og er en trendsetter for mote, oppførsel og ikke minst verdier. Dette syns jeg er en ekstremt skummel utvikling. Når små barn driver med "nastydance" fordi de elsker Beyoncé, eller syns at Christina Aguilera er "søt" i sin nyeste video, da får jeg fnatt. Fnatt fordi barn og ungdom eksponeres for et seksualisert kroppsfokus og individbasert skjønnhetshysteri som verden ikke har sett maken til. Til alle tider har skjønnhet vært ettertraktet, men med internett og globalisering er det nå altså galematias alle veier. Kriminalitet og fattigdom blir forherliget gjennom rapmusikkens lidende tekster, og sex blir fremstilt som en dyrisk aktivitet som ethvert menneske har rett til å utføre hvor som helst, når som helst, med hvem som helst. Instinktenes tid er kommet tilbake, her er det øyeblikkets nytelse som teller og ingen tenker på konsekvensene. Etter den søte kløe, kommer den sure svie. Alt har konsekvenser.
Kvinner selges som sexobjekter, enten de promoteres på boards eller selv velger å servere godsakene på egne ben. Menn skal være muskuløse og tendensiøse. Beskrivelser av mennesker som ho's, bitches, gangsta' og nigga's er stygge skjellsord som brukes løst, og har blitt "kult".

Og hva synger de egentlig om? Rihannas "Rude Boy" går som følger; "Kom igjen frekke gutt, kan du få den opp?  Kom igjen frekke gutt, er du stor nok? Ta i mot, kjære. I kveld skal jeg la deg være kapteinen, i kveld skal jeg la deg være rytteren. Kom deg oppå. I kveld skal jeg la deg ta meg til nye høyder. Jeg vil det du vil, gi det til meg som bom-bom-bom-bom." Er det rart folk blir påvirket til å ønske seg sex? Er det rart folk blir fristet? At man tenker at ekteskap ikke er så viktig, at man kan ha en kjæreste eller elsker her og der og bare nyte litt. Ikke ta livet så seriøst, bare leve litt.. Pytt, er det så farlig da?

Hva galt er det med tilfeldig sex, vold, voldtekter, ran, narkotika, utnyttelse av kvinnens skjønnhet som en salgsvare, pornografi, forherligelse av skjønnhetsidealer som gjør at stadig flere opererer seg og fjerner sine særpreg?

Det er ikke bare livsfarlig, men det er sykt. Men det er ikke hva Gud ønsker for oss. Og hvorfor det? Fordi ingen har lyst til å bli brukt for midlertidig sex, få kjønnssykdommer eller HIV/AIDS, uønskede graviditeter, dårlig rykte, bruke opp sine nære og kjære gleder med ukjente eller folk som kommer og går, barn som vokser opp uten fedre, eller som pakkebarn som sendes att og fram mellom to hjem som aldri har vært ett. Med nye omsorgspersoner som kommer og går, med steforeldre og bonusbesteforeldre og brudd på brudd av trygge relasjoner og rammer. Få trygge ekteskap som tar vare på deg i livets vanskelige faser. Depresjon og sorg når man ikke er "hot" nok lenger. En syk syk verden, som gjør mennesker ensomme og ulykkelige.

Islam har et alternativ til de som syns livet skal være noe mer. De som tror på godhet, nåde, renslighet, kjærlighet, omsorg og uselviskhet. Vi tilbyr en måte å leve på som gir garantert lykke, som ivaretar deg i alle stadier av livet og som gir deg verdighet som menneske. Fordi Gud elsker deg, og har sendt profeter til deg med Hans ønsker for deg. Og dypt inne i ditt hjerte sitter en liten stemme og hvisker: "Hva er meningen med dette livet? Finnes det en Gud?" Jo mer du søker Gud, jo sterkere blir stemmen. For du husker. Gud har skapt deg med "fitra". Islam is already installed.

Det er ikke noe galt med sex. Det er verken en syndig eller skamfull nødvendighet, kun for å avle barn, slik kristenpietistene har begrenset det til. Nei, sex er glede! Sex er en gave til menneskene fra Gud, en nærhet, en nytelse, en skjønnhet, en herlighet mellom to mennesker som elsker hverandre og utfyller hverandre. Derfor ønsker Gud at vi skal være trygge og rene, leve beskyttet og trygt i ekteskapet som samlivsform. God sex er faktisk så viktig i islam, at det finnes forbud og påbud som skal sikre både kvinner og menns nytelse av kjønnsakten og det fysiske samværet. 

Et alternativ til den kommersielle musikkindustrien er religøse sanger og rytmer, der man kan nyte av musikkens gleder uten å tråkke inn i et ormebol av synd. Det finnes en rekke muslimske grupper som spiller alt fra nasheeds (religiøse hymner) til pop og rap med islamsk budskap. Cat Stevens ble Yusuf Islam, og synger nydelige sanger om islam. Gruppen Outlandish har hatt flere store hit'er, bl.a. med sangen "Aisha". Frankrike har "Diam's" og "Medine", som er gode ungdomsforbilder som er stolte av sin muslimske identitet. Sami Yusuf er en av de største moderne muslimske musikerne, som selger plater i bøtter og spann. Hver og en får avgjøre selv hvor stor del av livet som skal gå med til dyrkelse av musikk, når vi har begrenset tid og så mange plikter. Men jeg velger å lytte, med et bevisst sinn og plukker ut det værste, men går heller ikke glipp av det beste. Allahu Alem  (Gud er den allvitende).

torsdag 1. juli 2010

Å lære seg Koranen

De som følger bloggen min har nok fått med seg at jeg har fått en ny forkjærlighet for Koranen. Først leste jeg den ofte og hørte på den, nå har jeg også fått lyst til å lære meg å resitere den selv. Med lyd og melodi.

Det er ikke lov å kalle det for en sang eller for musikk, men melodiøs resitasjon kan lett forveksles med liturgisk lovsang. Lovprising, er det jo på et vis. Høylytt Koranresitasjon brukes i bønn og ellers som en velsignelse i sammenhenger som å helbrede syke, rense hus og påkalle engeler. Koranen er medisin i seg selv, gjennom å være et mirakel i egen form.

Jeg har slitt noe voldsomt med å lære meg Koranvers på arabisk. Ikke nok med at uttalen er så fremmed språklig sett, men å ikke forstå hva ordnene betyr enkeltvis og så lese en hel setnings oversettelse, har vært nesten umulig. Jeg har presset meg til å lære meg noen få vers, gjennom nitid pugging.

Men nå har jeg endelig forstått hvorfor barn lærer Koran på en annen måte. Ved å resitere høylytt og bruke takt og tone, bruker man den andre hjernehalvdelen som går på kunstneriske egenskaper, fremfor den logiske som går på teori og pugging. På den måten får man brukt hele hodet til å lære seg det man skal. Både den logiske og den kunstneriske. Og så vidt meg bekjent, er min kunstneriske side svært bedre fungerende enn min logiske hehe. Jeg er mye bedre i språk og musikk, enn i matematikk.

Jeg har også lært meg hva hvert ord betyr slik at det faktisk går ann å forstå hva man sier, og dermed huske meningen, og igjen huske hva verset betyr. Slik man gjør i en setning der man mister ett ord, tenker man på hva resten av setningen betyr eller skal uttrykke.

Det skulle visst bare ta en konvertitt nærmere fire år å forstå noe så grunnleggende. Hjælpes meg, ting tar tid, hehe.

BISMILLAHI RAHMANI RAHIIM
I GUDS NAVN, DEN BARMHJERTIGES, NÅDERIKES NAVN

KOLL JA EIO HALL KÆFIROON
SI: DERE VANNTRO

LÆ ÆBODO MÆ TÆBODOON
IKKE KOMMER JEG TIL Å TILBE DET DERE TILBER

WA LÆ ÆNTOM ÆBIDONA MÆ ÆBOD
OG IKKE KOMMER DERE TIL Å TILBE DET JEG TILBER

WA LÆ ENA ÆBIDOM ME ÆBATTOM
OG IKKE TILBER JEG DET DERE TILBER

WA LÆ ÆNTOM ÆBIDONA MÆ ÆBOD
OG IKKE TILBER DERE DET JEG TILBER

LAKOM DINOKOM WA LIADIIN
DERE HAR DERES TRO(RELIGION), OG JEG HAR MIN