fredag 16. juli 2010

Islam og terrorisme

For et par uker siden hørte jeg medkonvertitt Per Yousuf Bartho Hansen Assidiq bli intervjuet i Migrapolis radio. Han fortalte om den dagen han var i moskeen for å konvertere, hvordan han ventet på restauranten ved siden av før det skjedde. Han sa: "det var bare arabere der og de glodde på meg, jeg følte meg annerledes og litt engstelig". Jeg syns det var en utrolig modig og ærlig ting å fortelle.

Jeg var selv nervøs da jeg begynte å gå i moskeen. Jeg vet ikke om jeg har sett for mye film, eller om jeg hadde fordommer mot muslimer, arabere, utlendinger eller politet, men tanken om at jeg nå kanskje ble overvåket, tatt bilder av, notert i en "mistenkelig" mappe eller kunne havne i trøbbel - streifet meg mer enn én gang. Jeg prøvde å ta brodden av angsten med å bruke galgenhumor. Folk er relativt redde muslimer og ekstremt engstelige for å bli blandet inn i eller assosiert med noe farlig. Hvis man sammenligner frykten for å bli involvert i noe kriminelt, generelt sett, tror jeg den er mye lavere enn frykten for å bli assosiert med terrorisme. Skulle man bli det, da er toget gått. Skyldig eller ei, det spiller ingen rolle hvilken dom man havner opp med i rettslokalet, er man mistenkt er det bevis nok for de fleste. Alle snur ryggen til deg og du er "svartedauen". Smittsom og dødelig. Angsten for terrorisme er så sterk at folk tar sine "forhåndsregler" ved å ikke bare sette en armlengdes avstand til muslimer generelt, men de krever en så stor avstand til alt som kan assosieres med islam eller muslimer, at det grenser over i paranoide holdninger for enkelte.

Hvordan løste jeg min egen angst for muslimene? Jeg startet fra dag én å stille spørsmål, og jeg har fortsatt ikke stoppet. Jeg spør og graver, stiller kritiske, retoriske spørsmål som noen finner provoserende. Jeg mener jeg er i min fulle rett til å vite alt. Den som ikke har noe å skjule, har heller ingen grunn til å tie. Og det som ikke tåler dagens lys, kan umulig heller være fra Gud. For Gud er god, det er min grunntro. Jeg skal love deg at jeg får høre mye rart. Det jeg har erfart er at noen taler med to tunger. De har kanskje én mening de vet ikke er så populær blandt nordmenn eller ikke-muslimer, også har de et svar som de kan leve med, men som ikke er den fulle og hele sannheten. Det er heller ikke en løgn, men en moderasjon, en politisk korrekt tilpasning. Dette foruroliger meg. Jeg vet at det tar lang tid og krever fortrolighet å komme så langt innpå et menneske, at vedkommende forteller deg akkurat hva de mener. Slik er det vel med de fleste av oss. Men som sagt, det gjør ikke jobben mot forkrøplede meninger enklere. I dag er jeg ikke engstelig lenger, men jeg stiller meg undrende og forsiktig til folk jeg ikke kjenner. Å påberope seg å være muslim er ikke et fripass som gir automatisk tillit. Mine erfaringer viser meg at det er grunn til å være like på vakt og skeptisk til fremmede, uansett etnisk opphav og religiøs tilhørighet.

Islamske ledere gjør så godt de kan med å lære opp muslimer i korrekt islam, og vise den gode veien vår elskede profet ledet ann. Allikevel syns jeg de er feige som ikke diskuterer åpnere de problemstillingene vi står ovenfor som muslimer. Det er for mange ullne svar, og det gir ikke trygghet. Man må kunne kreve tydelighet, åpenhet og tåle offentlighetens innsyn hvis man har håp om å bli behandlet med respekt og inkludering i et samfunn som er fjernt fra islam. For hvordan kan nordmenn vite at det IKKE foregår bombekurs eller helligkrig propaganda i de religiøse fora, når vi gang på gang ser at jo - noen få gjør faktisk det. 

Selv om det f.eks. bare er  0,0001% muslimer som driver med terror, forurenser det ordene "muslim" og "islam" for 1,8 milliarder (antatt muslimsk befolkning over hele verden) andre fredelige muslimer.

(Jeg har ingen konkrete tall for hvor mange "terrorister" som finnes, og jeg tror ikke det finnes heller. Det kommer selvfølgelig ann på hvem som definerer begrepene "terrorisme og terrorist").

Disse bandittene ødelegger ikke bare for seg selv og de de ønsker å skade, men for hele verden og spesielt for sine medmuslimer. 

Nå sitter tre norsk-utenlandske menn fengselet, mistenkt for planlegging av terrorhandlinger. Det skrives i media om kjemikalier, religiøse møter, e-mailer med personer som igjen har kontakt med andre slemme mennesker. VG viser bilder av alle potensielle terrorsteder i Norge, med bilde og beskrivelse av hvorfor disse plassene er egnet. Heksejakten er i full gang. Her skal det seiles i medvind, terrorfrykten sitter i ryggraden på oss alle. Vi har vært forskånet for slike uhyggeligheter i lille Norge, men vi har alle sett bilder og film fra andre terrorhandlinger som har vært politisk betinget. IRA, ETA og PLO. Osama bin Laden er ingen religiøs leder, hans ideologiske krigføring er forkledd i religiøst innpakningspapir, men politisk motivert. Nesten alle terrorister som sitter fengslet har forklart det samme. De er motivert av sosial eller økonomisk urettferdighet, hat mot vesten/USA, nasjonal frigjøringskamp eller indoktrinert i villedende religiøs fanatisme som har et utspring fra islam, men ikke er islam lenger.

Jeg har ingen idé om de tre norsk-utenlandske menneske er skyldige eller ikke, det skal avgjøres i en rettssak når tiden er inne. Men i rettferdighetens navn skal jeg si at det finnes svært få nordmenns om tror de er uskyldige, eller som våger å si "ingen er skyldig før man er dømt". Storberget prøvde å poengtere dette under informasjonsmøtet, men siden den tid har både PST, VG og Dagbladet bidratt til å forsikre oss alle om det motsatte. Både fullt navn, bilde og graving i deres privatliv er servert verdens lesere. De pårørende får en værre belastning enn den siktede, da de står helt maktesløse og uskyldige på utsiden av det som skjer. Dette er selvfølgelig en pårørendeproblematikk som gjelder i alle saker, men å være familien til en terrormistenkt er værre enn å være familien til en narkoman eller en pedofil. Det finnes ikke værre enn å være befengt med terrorisme-lus. De som har opplevd å ha lus vet hvor skammelig det er, og hvilken frykt for sladder som ligger i å være "skitten" og "smittsom", selv om de fleste i dag vet at lus ikke rammer skitne, men alle som kommer i nærheten av lus. Når VG føler behov for å skrive at Krfs nestleder har vært nabo med en av de siktede, og at beboere i blokka syns det er "vemmelig" at siktedes gamle klær ligger i en kjellerbod, da vet man at ting har tatt helt av.

Jeg blir allikevel harm over politets maktbruk, når de stormer en familieleilighet klokken åtte på morgenen, med balaklava og maskingevær. En mann som har vært overvåket over ett år, hvor politet anså det som så liten sjans for at det skulle skje noe alvorlig at de lot han reise ut av landet på familieferie, ombestemt seg plutselig pga frykt for bevisforspillelse, og kjørte inn tyske DELTA (beredskapstroppen) istedenfor. Hva med å kutte mobilsignaler og internettforbindelse, og ringe på og si: "bli med oss"?

Krigen mot terror har mange sider. Vi må huske på at det er krig som går begge veier, og som i alle andre kriger, er angrep svart med et motangrep. Sjeldent har en krig gått over av seg selv, og fredsarbeide handler i større grad om dialog og diplomati enn å slå tilbake med samme mynt.
På ingen måte skal politets sikkerhetstjeneste eller etterretningen generelt være naiv eller ligge på latsiden, men det går ann å vise makt på en human måte. Jeg tror dette er en av grunnene til at Norge har vært forskånet fra terror. Den behandlingen mistenkte terroriter har fått i USA og UK, har ført til massiv mønstring av flere potensielle terroristkandidater, grunnlagt på misnøye, følelse av forfølgelse for sin etniske eller religiøse identitet og et hat mot samfunnet. For hvert bilde som viser overdreven maktbruk, provoseres det til økt innsats i krigen - begge veier. Det løser ingenting å bruke George Bush ideologi; "da slår vi bare hardere, inntil de gir seg". For de gir seg aldri. Ingen som virkelig tror på noe, gir seg. De er villig til å betale med livet, både mens de lever og i sin død. De ofrer seg. Og når de har en religion hvor martyrdom gir billett til himmelriket, da kan aldri motparten vinne uansett. For hva er å vinne? Å få fred, orden, ro og fordragelighet, eller å komme inn i himmelen?

Terror er noe skikkelig dritt vi må bekjempe. Med vi mener jeg alle vi som tror på fred, demokrati og å leve i sameksistens med våre individuelle forskjeller. I et samfunn som har takhøyde for annerledeshet, men ingen toleranse for usunn makt, voldsbruk og å plage andre. Jeg kan si det til det kjedsommelige at islam innbyr til fred, forsoning, sameksistens og gode gjerninger. Men så lenge det finnes mennesker som misbruker islams hellige bok, og bruker våre symboler i sin politiske krigføring, er mine ord verdt lite.

Jeg håper Norge får en anonym telefonlinje til PST slik Danmark har, der folk som er redde eller ser og hører ting de ikke liker, kan melde fra. Selv om denne prakisen har medført store protester i Danmark blandt muslimske ungdommer og andre hjelpearbeidere, som en angivertjeneste som skaper økt fobi og forakte, tror jeg selv at den eneste veien er å løfte dyner med makt og snakke sammen.

Er du i mot vold? Ja, så si det og stå for det. Ikke si "nei" et øyeblikk, og så sitte og si til dine venner en annen gang at "det er helt okei å ofre seg i en frigjøringskamp for et muslimsk land". For det er det nemlig ikke. Det finnes ingen muslimsk stat i dag og det foregår ingen hellige kriger i dag. Glem det, det er onde maktmennesker som misbruker religionen til eget velbefinnende. Når så du sist muslimske land samarbeide eller støtte hverandre? Det finnes ingen "muslimske land", selv om de har islam som statsreligion. Å være en muslim er et forhold mellom deg selv og Gud, og kun Han avgjør om dine handlinger er bra nok. Ønsker du å leve i et muslimsk storsamfunn, har du en stor jobb å gjøre, for slik profeten viste oss veien og slik de første følgesvennene levde, er ikke i nærheten av hva du ser noe sted i verden i dag. Og istedenfor å drømme og snakke i store ord, så begynn her og nå. Hva har du gjort for din nabo i dag? Kan du garantere at ingen av dine 40 nærmeste naboer er sultne eller trenger praktisk hjelp? Når besøkte du sist en syk, som du har plikt til å gjøre? Når avsto du fra å kjøpe deg noe du praktisk talt ikke trengte, og når tilga du sist noen som såret deg? Det er jihad det, den store jihad. Å åpne sitt hjerte for godhet og Guds kjærlighet, når du er fristet til å gjøre det stikk motsatte.

Vi muslimer må disiplinere i egen rekker. Som konvertitt har jeg dessverre en veldig kort rekke, men jeg oppfordrer alle til å gjøre det de kan, der de er. Snakk om holdninger, verdier og overbevis de du kjenner om at fred og forsoning er islams vei. Plukk ut integreringsproblemer, global økonomisk urettferdig, rasisme og konspirasjonsteorier fra religionen. For det er ikke det vi skal leve etter. Gud har vist veien, og følger du islam slik det er ment å være, så får ingen slike problemer. For Gud gir oss det vi trenger, så vi klarer oss, selv i motgang og lidelse. Den som er en sann troende og gjør gode gjerninger, skal få sin belønning i dette livet, i døden og i det evige liv. Det har Han lovet oss. Insha Allah kheir (Guds vilje er det Gode).

Lytter vi mer til våre egne når vi får korreks?


3 kommentarer:

INTSOK sa...

Hei du! Jeg er enig med deg i noe av det du sier.. men det jeg savner hos muslimer generelt er litt selvinnsikt, og litt selvkritikk...
Nesten alt som er negativ i islam er ofte påpekte av muslimer som en "spin off" av Islam, eller føyet av, som du sier, som et eller annet form av fanatism som er forkledd i religiøst innpakningspapir.

Jeg savner å høre/lese muslimer som tørr å si "vet du hva, det og det og det sucks i Islam, og det er leit, men vi håper at noen ting endre seg" (hvis du skjønner hva jeg mener. Det fleste muslimer jeg kjenner "blindly defend" alt med Islam å gjøre og sjelden stille kritiske spørsmål mot seg selv/Islam.
Men kanskje sånn skal det være, siden, Islam, per definisjon betyr: submission?

(dette ble rotete, beklager... )

Hilsen
x muslim..

Mona sa...

Jeg er så glad jeg har funnet din blogg, Mashallah

Harald sa...

Godt tenkt og godt skrevet, Valgerd. Noen små "skjønnhetsfeil" når det gjelder rettskrivning er lett å rette på. Jeg mener denne teksten er så viktig at jeg gjerne skulle ha sett den (litt redigert) i en av de store avisene.

Harald