tirsdag 31. august 2010

21. Ramadan

Nå er vi inne i siste trisemester av den hellige måneden Ramadan. De 10 siste dagene og nettene er meget spesielle. Nå er det innspurten i den åndelige dyrkelsen som står for døra. Fasten har satt sitt preg på kroppen, tankene, hjertet, på familien, på hverdagen og livet generelt.

Å lese Koranen så intenst hver dag, vekker en ny glede over budskapet. At vi har fått den siste advarsel fra Gud, etter at Han har sendt så mange profeter gjennom mange tider, med de samme ordene gang på gang.
"Følg bare meg", eller som det sto på Moses' (Mosa r.a.) steintavler; 1. bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". Og menneskene glemmer. De søker trygghet, støtte og nærhet i alt fra magi, spåmenn, hellige steiner og lykkeamuletter. Værguder, romerske guder, norrønne guder, hellige steder og sjelevandring, gjenfødelse og utenomjordiske kanaliseringer om en høyere visdom. En åndelig sult ligger i de fleste mennesker som ikke fortrenger sin natur, og det er helt normalt å spørre seg "hva er meningen med livet?", "hvorfor er jeg her?".

Noen tror vi er her for å være glade, nyte livet mest mulig, andre tror vi er her for erfaringer, enten fordi vi har karma som har bestemt vår tilværelse eller at våre sjeler skal reise og gjenfødes. Hovedreligionene er bygget rundt troen på Gud som universets skaper, skjebnen, på livet som en test (erfaringer), å skille godt fra ondt, og på et liv etter døden.

Jeg har mange venner som er islamvennlige, men som ikke er villige til å ta steget helt ut og tre over som muslimer. De syns det er vanskelig å akseptere at Gud har så spesifike krav til mennesket og at et godt liv skal være kontrollert å gammeldagse normer og regler. At offeret skal være større enn hva som er godt og at man skal leve ufri som menneske.

Jeg er enig. Jeg tror ikke Gud er petimeter. Jeg tror islam er godhet fra Gud, men tolket på en tid og et sted som har skapt det som senere skulle få rammen rundt islam. Jeg er personlig overbevist om at Gud er større enn mye av det vi ser og opplever i dag. Tolkninger har blitt til underveis, og menn fra kvinnefiendtlige kulturer har tolket Guds ord i en vindretning som jeg ikke kan støtte. Profetens tradisjon er det eneste jeg er trygg på, og alle andre avgreininger og kulturelle innslag har ingenting med min islam å gjøre.

Min islam er 100% godhet, kjærlighet, nåde, rettferdighet, valgfrihet, individualitet og fornuft.
Alt annet er menneskeskapt og noe vi må jobbe i mot. Fordi makt er farlig hvis den ikke forvaltes med et godt hjerte.

Nå vil jeg fordype meg ekstra i Koranen og bønnen. Disse ti siste nettene vil jeg legge mitt liv i Guds hender og be om Hans veiledning og nåde. Jeg er bare et lite menneske, hva kan jeg utrette alene? Mine tanker er kortvarige, mine følelser er store for meg, men ingenting for menneskeheten, og jeg er styrt av frykt og personlige behov. Når jeg klarer å strekke meg utenfor meg selv og min egen boble, ser jeg at det som er til det beste for alle, også stort sett er til det beste for meg. Og er det ikke det, så velger jeg det bort. For Gud har gitt meg fri vilje, og en hjerne å tenke med. Og vi må aldri aldri slutte å bruke den. Det ville vært et hån mot skaperverket og Den Allmektige.

20. Ramadan

søndag 29. august 2010

19. Ramadan

I Koranen står det;


Say (O Muhammad صلى الله عليه و سلم): "Invoke Allah or invoke the Most Gracious (Allah), by whatever name you invoke Him (it is the same), for to Him belong the Best names. And offer your Salat (prayer) neither aloud nor in a low voice, but follow a way between. 

Profeten sa at den som kan Allah swt 99 navn på rams, entrer Paradis.
Hør de vakre navnene her;

18. Ramadan

Fasten har allerede blitt halvannen time kortere. Nå står solen opp kl. 04.31 og går ned kl. 20.34. De fleste jeg snakker med har kommet inn i fasterutinen nå, og er ikke overveldet av sult eller tørste. De som bor i land med høye temperaturer snakker om en plagsom tørste, og jeg tror jeg selv ville stilt spørsmålstegn ved om det er forsvarlig å faste i 51 varmegrader. Man skal i allefall være svært oppmerksom på dehydreringstegn og aldri utsette seg selv eller andre for fare. Allah swt forbyr alt som skader vår sjel og vårt legeme.

Mine venner som faster har slitsomme dager og jeg ser dem ikke så mye. Jeg får et besøk i ny og ne, og ser at de er trøtte og ukonsentrerte. Da vi skulle koble opp en digitaldekoder, måtte jeg nesten le litt, for selv jeg som ikke faster sliter av og til med konsentrasjon pga min sykdom ME, og da vi begge sto der og ikke visste hvor ledningene skulle, måtte jeg bare glise. Jeg har verken faste eller alder å skylde på..
Jeg ser også at mine fastende venner er i en slags lykketilstand, der de er veldig rolige og bestemte. De har en plan for Ramadan og alle andre ting kan vente til etter Eid. Det blir ofte nevnt at ditt og datt, det gjør vi etter Eid. Og det er fint. Jeg liker tempoet i Ramadan. Det passer meg bedre enn en voldsomt stressende hverdag, der man aldri når å tømme sin innboks og resultatet alltid kunne vært et hakk bedre.

I går fikk jeg besøk og hjelp av en flott dame. Hun er også norsk konvertittmuslim. Hun har hatt så mange prøvelser i livet, og det er et mirakel at hun i det hele tatt er i live. Hun stiller opp for meg, når hun selv har det tøft, og jeg håper jeg en eller annen gang i livet kan gjengjelde den støtten og tilstedeværelsen hun har forsynt meg med helt siden jeg ble kjent med henne. Jeg blir arg når jeg tenker på hvilken motvind vi norske muslimer ofte går i, og på den tidvis manglende støtten som skulle ha vært tilstede i et religiøst fellesskap.

Da jeg senere på kvelden skulle gå ned i boden med noen ting som skulle lagres vekk for vinteren, støtte jeg tilfeldigvis på en gammel bekjent fra et arabiskkurs jeg tok for fire år siden. Masha Allah, Khaled er den flotte unge gutten, og nå studerer han islam i Medina (Saudi-Arabia). Jeg ble så glad for å se han igjen og høre at han har kommet så langt. Alhamdulilah! Sånn er det å ha små lillebrødre rundt omkring i verden. Man blir forferdelig glad i dem, og det  varme fellesskapet som er tilstede blandt ekte, troende, gudfryktige muslimer. Subhan Allah!

Profetens moske i Medina.

17. Ramadan

torsdag 26. august 2010

16. Ramadan

Lurer du på hvordan vi ber? Hva vi sier og hvorfor vi gjør det vi gjør?

Her er en video som viser hvordan en mann ber solnedgangsbønnen (maghrib). Han leser alt høyt, selv om det bare er "Allahu Akhbar" og Koranversene som leses høyt. Det kan sier på arabisk er oversatt til engelsk tekst, så du kan forstå det.

Før han ber må han vaske seg og gjøre en wodtho (hvis han ikke allerede har wodtho fra forrige bønn), hvis han har hatt sex eller det er fredag (før fellesbønnen) må han gjøre en ghusl (stor renselse=som wodtho først, så skal vannet dekke hele kroppen med dusj/bad (også håret), og avsluttes med å la vannet renne over hele høyre side og hele venstre side).

Han vender seg mot Mekka (bruk kompass, 240 grader sør-øst fra Oslo) og roper iqama (kalle til bønn rett før man ber) etter at bønneklokka/muedthin (bønneroperen) (athan) har ropt inn til bønn. Han bøyer seg for sin Skaper, slik Adam gjorde det da Allah swt ba han gjøre det. Og slik profeten lærte oss å be, med bønnerekker og Koranvers. 5 ganger hvert døgn skal en muslim be, det finnes ingen fritak for dette. Hvis man er syk eller svak, kan man be sittende eller liggende og bare markere med øynene eller det kan klarer. Det skal bes før soloppgang - fajr (2 rakat), midt på dagen - duhr (4 rakat), ettermiddagen - asr (4 rakat), solnedgang - maghrib (3 rakat) og kveld - isha (4 rakat). Dette er de pliktige bønnene. I tillegg kan man be "sunnah" altså profetens tradisjon, som er noen ekstra rakat (1 eller 2 bønnerekker) før eller etter den obligatoriske og 1 rakat som witr etter isha. Det er også ønskelig å be to rakat på natten, hvis man har noe spesielt på hjertet, for englene kommer ned på natten og lytter ekstra godt til de troendes bønn om hjelp.

Når den troende ber og legger pannen i gulvet/teppet, er man så nær sin Skaper som man kan komme. Det viser fysisk forholdet mellom menneske og Gud, hvor liten menneske er og hvordan han ydmykt bøyer seg for sin Herres vilje. Dette er en mental oppvekker for mennesket ego, og bønnen gjør hjertet mer ydmykt og tolmodigheten med andre større. Når man ligger i sujud (panna i teppet) er det som han står bare med et forheng foran sin Skaper, og dette er tiden for å komme med sine innerste bønner og største ønsker om hjelp.

En rakat skal inneholde åpningsbønnen "Surat Al Fathia" (obligatorisk) og gjerne noen vers fra en annen surah eller en kort surah. Det tar litt tid å lære seg å be når man er ny, for det er en del arabisk som må pugges. Man kan i starten si ting på norsk og lære sakte, men det er obligatorisk å be på arabisk for å gjøre det på godkjent måte. Dine personlige ønsker i bønner kan du si på hvilket språk du vil, men Koranen skal leses på arabisk.

Klærne skal være rene (det er forbudt å be med urin, sæd, blod, avføring eller hundehår/sikkel på klærne), hele og pene. Menn skal helst ha noe som dekker hodet og kvinner skal ha hijab på. Dvs dekke håret med et tørkle og dekke kroppens former med en kjole eller bønnedrakt. Vi ber uten sko, du kan ha sokker eller barbeint (noen mener at kvinner ikke kan være barbeint i moskeen, bare hjemme, og andre mener at kvinner alltid må be med sokker) ref diskusjon om hva som egentlig er kvinnens awrah(intimsone).

Man skal ha en ren intensjon om å be til sin Skaper, og man skal unngå andre tanker og forstyrrelser utenfra. Mobilen må skrus av og det er ikke lov å prate underveis i bønnen, eller være distrahert med andre ting. Det eneste unntaket er barn som leker og klenger på de som ber, dette tillot profeten selv og han satt bare stille og ventet på at barna skulle leke ferdig med han, klatre på ryggen hans osv, før han ba ferdig.

Det er oppfordret for menn å be så mye som mulig i moskeen, men det er bare fredagsbønnen som er obligatorisk for dem. Kvinner får også økt belønning/velsignelse for å be sammen med andre, enten hjemme eller i moskeen, men det er ingen plikt for kvinner å be i moske. Kun på Eid ul-fitr og Eid ul-athda er det oppmøte plikt for alle som ikke er fysisk forhindret fra å komme (alvorlig sykdom etc). Selv menstruerende kvinner som ikke ber/gjør salat, skulle være med til Eid bønn og delta i festlighetene etterpå.

Barn lærer å be fra de er små, og ved ca 10 års alder, bør barna delta i bønnen så langt det lar seg gjøre. De skal lære Allah swt å kjenne som kjærlighet, tilgivende og rettferdig og få lyst til å dyrke sin Skaper. Skremsel og trusler fører sjelden til et livslangt godt forhold til religion, og er en stor skade å påføre sine barn (noen kulturer skremmer mye med helvetet og Allahs straff).

Bønnetidene i Norge varierer stort mellom årstidene pga solens oppe og nedetid varierer fra 3 om natten til 1 om natten, og barn må sove og være uthvilt til skolen. Er man syk og svak og ikke klarer å stå opp til disse tidene er det ingen synd over den som sover, men må da be sin morgenbønn så snart han våkner. Det er allikevel det beste å be morgenbønn til soloppgang, så langt det er praktisk mulig.

Vi ber først og fremst fordi Gud krever det av oss. Bønnen er det praktiske beviset på villigheten til å adlyde sin Skaper og følge Hans vilje for oss. Ved å fysisk bøye seg i støvet, viser man med handling hvem som er størst. Alle profeter gjennom tidene har bedt til Gud og vår elskede profet Muhammad saaws (sallalahu aleihi wa sellem) lærte oss å be på denne måten. I Koranen står det beskrevet hvordan Adam og alle englene bøyde seg for Gud, mens Satan/Sheytan var den eneste som nektet. Han var fyllt med hovmod og sjalusi, etter at Gud hadde skapt Adam. Den som ikke vil eller gidder å bøye seg for sin Skaper er  hovmodig, lat, arrogant eller har store tanker om seg selv. De føles ikke alvoret før krisen rammer dem, først da tar de til vett og angrer seg. De tror de ikke trenger Allah, før de ser i praksis at de selv ikke har kraften i seg til å styre verden slik de ønsker. Bønnen er en påminner, en øvelse i ekte ydmykhet og en spirituell praksis som er helsebringende for kroppen og ernærende for sjelen.

Etter profetens himmelreise fikk han klare instruksjoner fra Allah swt at det skulle foreligge 5 daglige bønner og på hvilken måte de skal utføres. Den tradisjonen fører vi videre, hver dag! Med stor glede.

onsdag 25. august 2010

Mitt svar om "religiøs satire" til Minerva

(Jeg fikk tilbud om å trykke dette svaret i "Minerva", men etter at det ble varslet om en omfattende kommentar runde og debatt om temaet, valgte jeg selv å ikke ha svaret på trykk. Jeg ønsker ingen "krig", jeg ble spurt om min mening og den gir jeg her. Jeg ble nå bedt på nytt om å publisere svaret, da satiredebatten stadig er aktuell).


Som et svar til Minervas leder Nils August Andresen og artikkelen «Snakk om Muhammed (fred være med han)-dagen» ønsker jeg å komme med noen konkrete tilbakemeldinger, samtidig som jeg begrunner mitt eget ståsted i denne debatten.

Mitt førsteinntrykk når jeg leser lederen er «Åh, nei! Er vi der igjen?». Artikkelen er full av faktafeil, synsinger, referanser uten relevant kildebruk og bærer en underliggende, forakt mot religion, spesielt islam. Skal vi jobbe mot en åpnere, mer tolerant tone mellom troende og ikke-troende, forstår jeg at en del grunnleggende spilleregler må på plass før vi ser fruktbar vekst av meningsytringene. Én ting er at ateister ikke anerkjenner Gud eller begrepet «hellig», men respekt for motpartens ståsted bør innbefatte en mindre arrogant omtale av hva som står vårt hjerte nærmest.

Artikkelen er i sin helhet et speil for den ateistiske holdningen om at religion er «i veien» i det frie, norske samfunnet. Det påstås at religiøse personligheter, som vi velger å kalle profeter (budbringere av Guds åpenbaringer) er vanlige mennesker som har et budskap på lik linje med andre (Marx etc). Jeg er villig til å godta at ateister har denne holdningen, men det sårer og provoserer meg når ordbruken ikke viser et ønske om å møtes på halvveien. Her skal religiøse tvinges til å akseptere de ateistiske synspunktene, men begrunnelse om at det er vi som er annerledestenkende. Eksempler fra artikkelen er blant annet bruk av ordet «mannen» om Muhammed (fvmh), som frarøver vår hellige profet en tittel han burde fått bære, selv av ikke-troende. Det er gjengs å omtale Muhammed (fvmh) som «profeten» eller «profeten Muhammed» (fvmh), av respekt for muslimene, uansett om du selv tror han var en profet eller ikke. Selv ordbruk som «deres profet Muhammed (fvmh)» eller «islams profet Muhammed (fvmh) viser en villighet til å anerkjenne og respektere islam som det viktigste i livet for muslimene. Artikkelen har flere eksempler av samme sak, jeg nevner bl.a. «Muhammad (fvmh) striden» (striden står da ikke om Muhammed (fvmh)?), «Muhammeds (fvmh) lære» (det er fortids kolonispråk å kalle muslimer for Muhammedanere, og et direkte hån mot meg som muslim, å insinuere at islam er fra Muhammed (fvmh) og ikke en gudommelig åpenbaring fra Gud/Allah swt). Flere hårreisende eksempler er, sitat: «Men også i Norge er Muhammeds lære viktig. Den er viktig først og fremst for muslimer; men fordi vi lever i et samfunn, blir den relevant – og problematisk – også for ikke-muslimer som skal omgås muslimer i et politisk og sosialt fellesskap.». På hvilken måte artikkelforfatteren trekker konklusjonen med at islam er «problematisk» fordi ikke-muslimer skal forholde seg til muslimer i Norge, er lettkjøpt konkludert som en «ubehagelig annerledeshet». Noe jeg syns er sjokkerende intolerant å påstå.

Det legges overhodet ingen vekt på hva godt islam fører med seg, for muslimer og ikke-muslimer i Norge. Hvorfor vår religion oppfordrer til forbedret oppførsel, økt samfunnsdeltagelse og nestekjærlighet for alle, det kan han dessverre lite eller ingenting om. La oss håpe det ikke er et bevisst valg om å skjule sannheten.

Andresen bruker flere ord som; diskutere, debattere og gjøre narr av. Han ønsker alt, og han ønsker å gjøre det «svært kritisk». Diskutér og debattér, værsegod! Vær så kritisk du bare vil, det er din fulle rett. Selv Koranen forteller om kritikere og hans spørsmål er ikke nye. De står nevnt i Koranen, for Gud vet at mennesket er kritisk av natur, og Andresen er ikke den første til å tvile eller ta avstand fra Guds ord. Jeg mener at han og alle andre er i sin fulle rett til å diskutere og debattere om Koranen virkelig er Guds ord, om profeten Muhammed (fvmh) farte med sannhet eller løgn, og ikke minst og svært viktig poeng – hvordan har islam blitt i dag? Hvordan lever og praktiserer muslimer sin tro, i dag? Kjempe viktig å ta denne debatten, på lik linje med alle andre viktige strukturer som former mennesker og samfunn.

Men gjøre narr av? Hva har det noen gang godt ført med seg? De gammeldagse hoffnarrene fremførte ablegøyer for å få frem smil og latter blant folk, men spøking har sin grense. Når personlige, private, intime eller emosjonelle tema blir satt så på spissen at det ikke er moro lenger, går uttrykksformen over i ironi, satire eller hån. Her beveger vi oss over i et minefelt av følelser og begrepstolkninger. Hvordan mennesker tolker slike handlinger vil avhenge av personlighet, kultur, bakgrunn og erfaringer. Ikke minst personlig overbevisning, livssyn og religion. Gud er hellig for troende, men ikke for en ateist. En ateist kjenner ingen emosjonell tilhørighet til religiøs dyrkelse, og kan derfor heller ikke forstå hva blasfemi innebærer for de religiøse. Det er like fullt et fakta, at religiøs krenkelse finnes, selv om ikke alle kjenner det i egen kropp og hjerte.

Å gjøre narr av, håne, plage og krenke, det er det samme som å mobbe. Muslimer føler seg systematisk mobbet og forfulgt for sin tro, ofte med rette. Media elsker fete typer i sine overskrifter som fremmer fordommer og frykt for vår annerledeshet og vår tro. Det selger aviser, det gir penger i kassa. Det ble gjort en undersøkelse over hvor ofte islam hadde vært i norsk media i løpet av fjoråret, og pressens faglige utvalg slo selv fast at 80 % av omtalen var vinklet unødvendig negativt. Noe både redaktører og journalister tok til orde for å endre på i fremtiden. De er fullt ut klar over hvilken effekt denne mobbingen har på den muslimske minoriteten i Norge, og hvor skadelig det er for spesielt unge muslimer som blir møtt med skepsis og utestenging fra det norske miljøet og arbeidsplasser. Mobbing er verken takt og tone, god gammeldags folkeskikk eller tradisjon i Norge. Mobbing er faktisk en grusomhet det satses millioner av kroner på statsbudsjettet til å forbygge og håndtere i skolen. Hvordan skal barn lære å avstå fra mobbing, når voksne påberoper seg retten til å mobbe i all offentlighet?

En IMDI (integrering og mangfoldsdirektoratet) undersøkelse fra 2008 slår fast at muslimer i Norge opplever mer diskriminering enn andre. I februar 2010 la IMDI frem en rapport som het «Innvandrere i norske medier: medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Rapporten avslører at 71% av omtalen i media om innvandring er problemorientert. Det dannes et bilde av islam som noe farlig, når «snikislamering», «ekstrem islamisme» og «politihijab» blir de store mediaomtalte sakene i 2009. IMDIs direktør Osmund Kaldheim uttaler selv at;
«Det er ytterpunktene som vinner kampen om dagsorden. Det store flertallet havner midt i mellom. Innvandrere har den samme erfaringen om at muslimer og islam har størst risiko for forskjellsbehandling. Det interessante er jo om dette vil vedvare. Tidligere har vi sett at grupper som har vært i fokus en periode har faset ut og andre har kommet til erstatning.» (sitat hentet fra abcnyheter.no) Allikevel kreves det altså fra enkelte at muslimer må tåle å bli gjort narr av for sin tro, sin identitetsforståelse og sin helligdom. Forstå det den som kan.

Undertegnede er svært enig i at Westergaard og Vilks kunstneriske provokasjoner ikke har ført noe godt med seg, verken for ytringsfrihetens sak eller et tolerant og inkluderende, flerkulturelt samfunn. Vi kommer ikke utenom at muslimene i Europa har en annen kulturell identitet i flere slektsledd etter forferdrenes innvandring. Dette er konkrete erfaringer på hvor galt det kan gå, når «vi vet best» holdninger blir satt som norm for en debatt. Det hindrer dialog, fremmer polarisering, religiøs forfølgelse og rasisme. Begge veier.

Igjen forferdes jeg av kravet om at vi «må kunne gjøre narr av Muhammaed (fvmh)». Med hvilken rett krever Andresen dette? Ytringsfriheten er i dag lovfestet med begrensninger i FN konvensjoner som går på straffelovens §135(a) som forbyr ytringer som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringakt personer eller grupper på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller etnisitet.» Å gjøre narr av er likestilt med å håne, og det er derfor høyde for å påstå at blasfemi absolutt er og burde være forbudt. At blasfemiparagrafen muligvis skal fjernes i ny straffelov og nå lenge har ligget passiv, betyr ikke at det ikke er behov for en slik paragraf. Både kristne og muslimer har tatt til orde for å vekke loven til live og å kjøre saker for retten, nettopp for å skape prejudikat. Jeg mener personlig at samfunnet hadde hatt en sunnere religionskritiskutvikling om vi stadig så motparter møtes i retten, fremfor en medieskapt krig som ingen sierherre får.

Slik jeg kommenterte i «Muslimprosjektet bloggen» mener jeg altså at religiøs satire er et betent spørsmål, hvor det må brukes både vett og empati for å komme noen vei med sitt provokasjonsønske. Shabana Rehman Gaarder har etter min oppfatning, klart å balansere på linen. Hun har holdt på å ramle av flere ganger og har vært farlig nær katastrofer. Særlig da hun nesten tok fyr på en Koran for å vise hvor kraftfull «en bok» kunne være. Det sjokkerte, det ble debattert, noen følte seg støtt, andre fikk opp øynene for hvor kraftfull Koranens budskap er for muslimer, men mest av alt, hvor mye emosjoner som ligger i lufta, grunnet religiøs tilhørighet og identitetsforståelse. Tenner du på Koranen, tenner du ikke bare på «en bok». Da oppfatter jeg at du skjender min religion på det kraftigste, og går til angrep. Hennes bruk av islamsatire i standup har vært essensiell for hennes egen personlige utvikling som artist og komiker. Hun er ikke en hvem som helst til å gjøre narr av islam, hun er norsk-pakistaner med en oppvekst i et muslimsk hjem. Jeg mener at hun har gått langt over streken flere ganger, og mange av vitsene er etter min oppfating direkte smakløse. Uttalelsen «jeg kommer aldri til å bli en god muslimsk kone, fordi det er lenge siden jeg var 9 år» henviser til fortellinger om at profetens kone Aisha r.a. skal ha vært ni da hun aksepterte et arrangert ekteskap med profeten. Selve ekteskapsinngåelsen og fullbyrdelsen av ekteskapet skal ha skjedd mange år senere, noe historiske bevis bekrefter (Baghdad og Damascus historie sier hun skal ha vært 18 år), men onde tunger vil ha det til at profeten var pedofil. Det har ikke vært grenser for skittkasting mot profeten vår, og dette bør ateister og islamkritikere ha i mente når de krever at muslimer «må» godta å bli gjort narr av.

Krenker du min tro, krenker du ikke bare meg personlig, men min Gud og milliarder av muslimer, med meg.

God satire om islam kan du se hos bl.a. dansk-egypteren Omar Marzouk. Han balanserer brilliant med et ben trygt i sin danske identitet og utfordrer villig islam/muslimer/arabere med det andre. Han snur trygt og gjør likeså narr av vesten i samme setning, så vi kan le av våre egne fordommer og tidvise trangsyn i samme slengen.
Achmed The dead terrorist (Jeff Dunham) er også en satire som brukes i komedieform, som gjør narr av betente tema innen islam, som f.eks selvmordsbombing. Jeg har kjent på sårede følelser ved noen av disse scetchene, men jeg syns ikke de går ondskapsfullt til verks.

Jeg bruker av og til ironi som norsk muslim og levende markesfører for islam i Norge. Forrige uke da en nabo tullet med barna i bakgården og kastet dem i badebassenget, ba jeg han ligge unna mitt barn, «ellers ringer jeg Taliban». Da en annen kommenterte «spiser du kebab igjen?» svarte jeg «det er min muslimske plikt». Begge uttalelsene førte meg seg latter, smil og et mer avslappet forhold til våre forskjeller. Jeg hører stadig at jeg er en «kul muslim» og «en god ambassadør», det er to et halvt tusen mennesker som har lest min blogg «islam-i-norge.blogspot.com» og jeg har en relativt stor tilhengerskare på nettstedet «twitter». Min misjon er å delta i dialog og debatt om islam og muslimer i Norge, og jeg kjører med stor takhøyde. Men alle tak har grenser, og siden debattantene seiler i relativt dypt og ukjent farvann, mener jeg at du kan si hva du vil inntil en annen uttrykker at denne føler seg krenket. Å fortsette det som oppfattes som en krenkelse for en annen, er ufint og unødvendig. Medias «korstog» (som krigføring av vest mot øst) av krenkende religiøse karikaturer er et stygt eksempel på hvordan motpoler dannes, og et klassisk eksempel på hvordan man starter en krig.

Jeg aksepterer og forstår ikke-muslimers behov for å ytre seg om sine meninger, på lik linje med alle andre, men jeg forstår ikke hvorfor noen påstår å ha en krenkelsesrett? Det bryter med den demokratiske, frie, humanetiske menneskeforståelsen, like mye som med den kristne.
For meg må du gjerne spøke med min religiøse praksis, med Gud, med muslimer og med våre helligheter. Men krenker du profeten min, da har du tråkket over grensa. Det godtar jeg ikke.

Et eksempel på hvordan en uttalelse kan gå for langt er;

  • «Jeg tror ikke at Koranen er Guds ord, derfor anerkjenner jeg ikke at homofil praksis er forbudt i Islam». (dette er ikke krenkende).

  • «Profeten var sneversynt som ikke anerkjente homofili». (dette er krenkende).

Forskjellen er at det første er en personlig ytring av retten til å ha egne meninger. Du har også rett til å ytre at du syns det er sneversynt å ikke godta homofil praksis. Men å påstå at vår hellige profet var sneversynt er krenkende for oss. Da tegner du et negativt bilde av et menneske som etter vår oppfatning, fikk et gudommelig kall med å overlevere Guds ord til folket gjennom engelens Koranåpenbaringer. En profet som danner del to av vår trosbekjennelse; «.. og jeg sverger på at Mohammed var Guds sendebud». Når vi tror at Gud vil det beste for oss, og at Hans påbud og retningslinjer er til enkeltmenneskets og fellesskapets beste, vet vi f.eks at ekteskapet er den naturlige samlivsform det oppfordres til. Det er derfor ingen logikk i å påstå at profeten var sneversynt. Han var et sendebud, som overbragte et budskap. Om du syns forbud mot homofil praksis er sneversynt, så er det Gud du må sende din klage til. At du syns Gud er sneversynt, det står du fritt til å mene. Gud og muslimene har ingen grunn til å føle seg krenket av den meningen, fordi vi er av en annen tro og oppfatning. For øvrig viser jeg til min artikkel om homofili i islam som ligger på bloggen min.

«Snakk om Muhammed (fvmh) dagen» kan omgjøres til en dag hvor dialog og gjensidig respekt står i fokus. Hvor muslimer stiller opp for å svare på spørsmål om islam, Koranen og profeten, for de som vil snakke om han. Moskene arrangerer stadig «åpen moske dager» hvor alle er velkomne.
Det er også fullt mulig å ha debatter hvor Guds eksistens og profetier utfordres, hvor alle får lov å si hva de mener. Det er allikevel en vesensforskjell på å si «jeg tror ikke på Koranen som Guds ord», i motsetning til «profeten er trangsynt». Det første er en personlig oppfatning, det andre er en blasfemisk, krenkende påstand. Til syvende og sist kan aldri religion bevises med de håndfaste bevis ateister krever. De vitenskapelige bevis Koranen bringer, har overbevist mange, men den som har bestemt seg for å ikke tro, vil aldri komme til å tro. Vår oppfatning er at ikke alle skal tro, at livet er en prøvelse som skiller de som underkaster seg Guds vilje, fra resten. Det bekymrer meg derfor ikke nevneverdig at det eksisterer ateister, men det krenker og provoserer når disse går til angrep på min rett til å tro og praktisere den religionen jeg har.
Snakk OG vis respekt!



15. Ramadan

Første dagen i Ramadan ble jeg oppringt av en desperat reporter fra nrk1 radio "kveldsåpent", som trengte en muslim å intervjue angående fastemåneden Ramadan. Den første familien som hadde sagt seg vilig til å stillle opp, hadde fått et sykt barn og måtte avlyse i siste liten. 11.08. 20.07 heter lydfilen, du kan høre intervjuet her.

Noe som slo meg under intervjuet var fascinasjonen for maten som muslimer spiser under Ramadan. Og de gledet seg til å komme tilbake til Eid feiringen, og spise med oss, og som hun uttalte "da er det nok mye godt som putrer i grytene her".  Jeg satte frem litt dadler, aprikoser og twist til journalisten, som hadde med seg Farris og Solo til oss. Og jeg lurer litt på om nordmenns interesse for muslimske feiringer går på det eksotiske rundt annerledesheten, spesielt rundt maten?

For er Ramadan det samme med havegrynsgrøt, rosiner, epler og tomatsuppe med makaroni? Fiskegrateng fra Findus og kyllingpølser i lompe med ketchup og sennep? Ja, det er det! Men det høres ikke mye orientalsk ut med tradisjonell norsk mat, gjør det vel?

Muslimer kommer i alle farger, og islam er en religion for hele verden. Vi må ikke forveksle islam med arabere, arabisk kultur, arabisk språk eller Midt-Østen, Nord-Afrika og Asia. Selv om det bor mange muslimer der, har profeten vist oss hvordan vi skal leve som muslimer og ingen mennesker står over andre i rang. Islam er en religion og ikke en kultur.

Bon Appétit! Dagens iftar er taco her i huset.

14. Ramadan

Jeg kjører en del med taxi. Jeg har nedsatt bevegelighet og er innvilget TT kort, og er derfor fast bruker av Oslo taxi. Nesten hver gang jeg setter meg inn i bilen, spør jeg sjåføren om han er muslim. Det er ingen hemmelighet at en stor andel av sjåførene i Oslo Taxi har pakistansketnisk bakgrunn, i tillegg til marokkanere, tyrkere, kurdere, somaliere og noen irakere. Det er mange muslimer som kjører for Oslo Taxi.

Får jeg en norsk sjåfør, hender det at samtalen dreier som om livet, hverdagen, håp og tro. Og da kommer gjerne spørsmålet fra sjåføren "er du muslim siden du har hijab på?".

Har jeg en sjåfør med kufi (heklet bønnehatt for muslimske menn) og langt skjegg, så spør jeg selvfølgelig ikke, da vet jeg at han er muslim. Av og til henger det religiøs dingel-dangel ned fra speilet, som kaligrafiske plater skrevet "Allah" eller "Muhammad saaws" på, eller en hel plate med Allahs 99 navn. Ingen spiller Koranen. Enten er det radio eller så er det stillhet.

Jeg liker disse kjøreturene. Det gir meg alltid et løft i troen når jeg får anledning til å sjekke inn hos en annen troende og fylles med ny overbevisning og glede om at vi har valgt den rette religionen og at vi er stolte over å være muslimer.

I går kjørte jeg med en sjåfør som jeg ikke helt kunne gjette hvor hadde sitt opphav fra. Han kunne like gjerne vært marokkaner som afghaner. Jeg spurte og han bekreftet at "jo, han var muslim".  Jeg bekreftet gledelig at "alhamdulilah (vi takker Gud), det er det viktigste i livet å være muslim og tilbe sin Skaper". Etter noen minutter sier han; "men jeg praktiserer ikke. Men jeg har det i hjertet altså. Jeg er muslim".

Dette har jeg hørt før. Stort sett er det folk som ikke gidder å be eller følge påbud og regler, som sosialt eller kulturelt identifiserer seg som muslimer, men ikke egentlig vil leve slik Islam krever, eller faktisk ikke har lært hva islam sier.

Jeg repliserte med at "men du ber vel?". "Eh.. nei, dessverre", sa han. "Ikke én gang om dagen en gang?", spurte jeg. Stillheten ble til sekunder og kanskje til et minutt, før han svarte "jeg har faktisk aldri lært å be jeg".

Jeg ble så rørt av ærligheten hans, at jeg nesten fikk tårer i øynene. Jeg svarte spontant at "jeg kan lære deg jeg. Det er ikke så vanskelig". Han forklarte at han var berber, og jeg spurte om han kunne noe arabisk i det hele tatt. Og jo, det kunne han. "Da er det enkelt for deg", sa jeg." Du vil klare å uttale Koranversene veldig enkelt. Jeg skal lære deg det".

Da følte jeg at jeg hadde sagt det viktigste og lot kjøreturen ta en naturlig utvikling. Jeg hadde stilt spørsmålet og jeg hadde tilbudt meg både en påminnelse og mulighet for å lære mer om islam. Jeg glemmer ikke første gang jeg møtte en muslim som fortalte meg at hun ikke kunne be og aldri hadde lært det hjemme og ikke sett noen i familien be. Hun var en kurdisk frisør og jeg ble så overrasket at jeg ikke ante hva jeg skulle svare. Jeg sa bare "åh.." og tenkte "stakkars deg". Jeg tlbudte henne bøker og bønneteppe, men jeg sa aldri da at jeg faktisk kunne lære henne å be. Jeg har angret flere ganger siden og  tenkt at om samme episode skulle gjenta seg, så skal jeg våge å tilby min kunnskap. Selv som norsk konvertitt.

Den berbiske sjåføren som nå hadde fått tid til å tenke, begynte å stille meg spørsmål nå;
"Hvorfor ville du bli muslim?", "Hvordan finner du tid til å be og gjøre alt det som muslimer må gjøre?" og "Trives du som muslim?". Jeg rakk akkurat å svare på alt før vi svinget inn hos akupunktøren min og jeg ga han kortet mitt, og sa igjen at det ville være en ære og glede å høre fra han, om han ville ha bøker eller praktisk hjelp.

Han bukket til meg, da han hilste meg "salaam". Jeg har ikke sett noen andre sjåfører bukke til meg, aldri før har jeg blitt behandlet som en prinsesse, og det rørte meg dypt. Jeg ber for han, om at han skal få lyst til å søke Guds nærvær i livet sitt og at han skal få lov å føle seg som en fullverdig muslim, som i det minste ber så ofte som han klarer og gjør så godt han kan. En som har sjans til å komme inn i Paradis, når dette jordiske livet så altfor raskt tar slutt og kroppen blir til jord.




13. Ramadan

Fastebryting ved solnedgang i Mekka, muslimenes hellige by i Saudi-Arabia.

12. Ramadan

11. Ramadan

10. Ramadan

mandag 23. august 2010

9. Ramadan

Gleden med den hellige måned, er at man holder øyne og øre åpne for mirakler. :D
Ikke nok med at Koranen ble åpenbart på denne tiden for 1431 år siden, men det kommer små velsignelser fra Gud i hverdagen også.

Jeg har blitt kjent med noen muslimske jenter over det sosiale nettverket "facebook", og en av disse kom å besøkte meg. Jeg ble så utrolig glad og positivt overrasket over hvilken kjemi vi hadde fra første stund, og hvilken varme og nestekjærlighet hun møtte meg med. Jeg har mine utfordringer med sykdom og jeg bor alene med mitt barn, det gjør derfor godt å møte noen som gjør "søsterskap" til mer enn ord.

Vi hadde et veldig likt ståted i islam, og med samme "norske" øyne mente at vi må bruke religionen i oss som mennesker, for å være gode og skape et godt samfunn. Jeg ble utrolig lykkelig og rørt over dette spesielle møtet.

Samme dag fikk jeg hjelp til å transportere noen møbler til den nye leiligheten som en bror i Bergen ville gi bort gratis. Noen uker før jeg flyttet ga jeg selv bort mange eiendeler gratis, fordi jeg tror på å gi ting videre og å hjelpe hverandre. Jeg ante ikke at dette skulle "betale seg" så raskt, men en mirakuløs gave gitt meg rett i hånda.

Som muslim har vi en plikt til å stille opp for hverandre og for våre medmennesker, og jeg vil si at den plikten er en rettighet og en glede, som beriker livet. Både for den som gir og den som får.

8. Ramadan

Jeg anbefaler å høre på "Glädjen inför Ramadan", lydfil på bilal.se.


7. Ramadan

Folk er opptatt med å faste i Ramadan, det er en stor jobb. Det skal lages mat og handles, dagliglivet går videre med sine plikter, og de fleste har en jobb å holde. De som kan velge når de vil ta ut ferie, prøver å legge sin ferie til Ramadan for at det skal bli enklere, eller de velger å reise til familie og venner i hjemlandet (dvs fødselslandet eller etnisk tilhørighets opprinnelsesland).

I år er det mange timers faste mellom soloppgang og solnedgang, men selv om det er hardt i Norge med langt intervall er det også temperaturforskjeller som gjør fasten ekstremt hardt i Nord-Afrika eller Midt-Østen og Asia. Venner rapporterer om varme opptil 49 og 51 grader celsius. Da blir tørsten prekær og tidsvis farlig.

Det er vanskelig å få folk til å jobbe noe ekstra i denne tiden, og de som er avhengig av arbeidere til fysisk arbeid som renovering og andre fysiske krevende jobber, sliter med å få folk til å jobbe.  På mange måter står nesten alt stille i Ramadan.

Det er ikke uvanlig at man legger seg til å sove så mye man kan før fastebrytingen, for å overbære sulten og utmattelsen som begynner å sette tydelige spor nå. Og det er hardt. Det skal være hardt. Man skal kjenne på offerfølelsen, som gir indre styrke og fornyet tro.

Og vi gleder oss allerede til Eid ul-fitr, festen og maten som markerer avslutningen av Ramadan.

mandag 16. august 2010

6. Ramadan

Noen tror at en måneds faste er bare fest og moro. Det stemmer ikke. Selv om vi muslimer er dypt takknemlige for Guds gavepakke til oss, en påminnelse og en mulighet til å gjøre opp for ting og styrke vår tro, er det hardt arbeid fra hver enkelt som gir avkastning. Det krever sterk villighet og en ren intensjon, for at dagen skal gå så godt som mulig. Det beste er å faste sammen med andre fastende, og være med andre muslimer, slik at den styrken man føler i fellesskapet tar av for børen med sult, tørste og utmattelse.
For det er ikke bare mangel på næringsinntak som gjør det så krevende, det er også mangel på søvn.

Et månekalender døgn starter ved solnedgang, dvs kvelden før 1. fastedag. Når noen ser månen, og det rapporteres fra det høye hold i Saudi-Arabia, at nå er beviset observert på at måneden Ramadan inntrer, varsler muslimene hverandre om dette. Vi vet sånn ca når Ramadan inntreffer, og moderne utregninger og målinger mener å kunne spå korrekte dager. Men regelen er allikevel fastsatt fra profetens tid, noen må fysisk se månen, for å bekrefte at månedsskiftet er inne. Når dette er klart varsles det på tv sendinger, over internett og telefon, sms og e-mail. Alle ønsker hverandre God Ramadan, eller en velsignet Ramadan, ved å si Ramadan Mobarek (gratulerer) eller Ramadan Kareem (hellige).

Maten er gjerne kjøpt inn noen dager i forveien, for i Ramadan trenger man ekstra med fett, søtsaker og gjerne ha godt med tørrvarer  og kjøtt i hus, så man slipper å handle så mye underveis. Dagene er lange og folk bli slitne, derfor planlegger man slik at man trenger å gjøre minst mulig fysisk arbeide, hvis det kan gjøres før eller etter Ramadan. Ingen pusser opp huset sitt mens man faster f.eks. Hvis man må reise, får man fritak fra faste mens man reiser, men ellers er det bare sykdom, alder, o.l. som gir fritak fra den pålagte fasten. Fasten er så viktig at det er den fjerde av de fem grunnpilarene i islam. Trosbekjennelsen, bønn, skatt til de fattige, faste og pilgrimsreisen. Det er kjernen.

Det praktiseres også en spesiell bønn i Ramadan som kalles taraweeh(a). Dette er en frivillig, men anbefalt bønn å gjøre under fastemåneden. Det var en praksis profeten lærte oss, og som han anbefalte oss. Det er derfor vanlig at alle som har mulighet, drar til moskeen for å be siste obligatoriske bønn (isha/natt) og fortsetter på taraweeh etter dette. Med den solnedgangstiden vi har nå, betyr det fra kl. 22.30 og utover. Det er mest menn som går på dette, men mange kvinner kommer også.

Før man faster må man gjøre en bønn til Allah swt der man ber om rett intensjon for fasten. Man sier inni seg at "jeg gjør dette for deg fordi du pålegger meg det, og jeg ber om din hjelp til å gjøre det lett". Dette kalles "nie" på arabisk, intensjon. Det er viktig å ha rett intensjon i sin religiøse praksis, ellers teller den ingenting. Hvis man ikke har mat en dag og ikke får drukket, har man ikke fastet for Allahs skyld, hvis man ikke valgte å avstå fra mat og drikke i utgangspunktet, som en fastedag. Det er forskjellen, og derfor må alle muslimer gjøre nie kvelden før de skal faste, og be Allah swt akseptere deres faste. Allah swt lover i Koranen at Han skal gjøre det lett. Han sier i kapittel 2 i Koranen, vers 183 og utover;

O you who believe! Observing As-Saum (the fasting) is prescribed for you as it was prescribed for those before you, that you may become Al-Muttaqun (the pious - See V.2: 2). 


(3) [Observing Saum (fasts)] for a fixed number of days, but if any of you is ill or on a journey, the same number (should be made up) from other days. And as for those who can fast with difficulty, (e.g. an old man), they have (a choice either to fast or) to feed a Miskin (poor person) (for every day). But whoever does good of his own accord, it is better for him. And that you fast is better for you if only you know. 


(4) The month of Ramadan in which was revealed the Qur'an, a guidance for mankind and clear proofs for the guidance and the criterion (between right and wrong). So whoever of you sights (the crescent on the first night of) the month (of Ramadan i.e. is present at his home), he must observe Saum (fasts) that month, and whoever is ill or on a journey, the same number [of days which one did not observe Saum (fasts) must be made up] from other days. Allah intends for you ease, and He does not want to make things difficult for you. (He wants that you) must complete the same number (of days), and that you must magnify Allah [i.e. to say Takbir (Allahu Akbar; Allah is the Most Great] for having guided you so that you may be grateful to Him. 


(5) It is made lawful for you to have sexual relations with your wives on the night of As-Saum (the fasts). They are Libas [i.e. body cover, or screen, or Sakan, (i.e. you enjoy the pleasure of living with them - as in Verse 7:189) Tafsir At-Tabari ], for you and you are the same for them. Allah knows that you used to deceive yourselves, so He turned to you (accepted your repentance) and forgave you. So now have sexual relations with them and seek that which Allah has ordained for you (offspring), and eat and drink until the white thread (light) of dawn appears to you distinct from the black thread (darkness of night), then complete your Saum (fast) till the nightfall. And do not have sexual relations with them (your wives) while you are in I'tikaf (i.e. confining oneself in a mosque for prayers and invocations leaving the worldly activities) in the mosques. These are the limits (set) by Allah, so approach them not. Thus does Allah make clear His Ayat (proofs, evidence, lessons, signs, revelations, verses, laws, legal and illegal things, Allah's set limits, orders) to mankind that they may become Al-Muttaqun (the pious - See V.2:2). 


Han lover altså å gjøre det lett, og Han sier at "du vet ikke hvor godt det er for deg å faste". I det ligger det at det er mange velsignelser, gaver og innsikter man ikke kjenner til, men kan forstå at det er mye fint å hente ved å faste. 


Så muslimene gjør sin solnedgangsbønn (maghrib) og spiser mat, ber nattbønn (isha) og taraweeh (hvis de vil). Så gjør vi nie, bønn om rett intensjon for fastingen den påfølgende dag. Så sover vi. Allerede kl. 03.50 er tiden inne for morgenbønn (fajr) og før den ropes inn må man ha rukket å spise "suhur" (tidligfrokost i ramadan). Før man ber må man også vaske seg til bønn (eller ta en storvask/ghusl hvis man har hatt sex).

Det er vanskelig å stappe i seg et lager av mat, så man må tenke klokt. Mange lager en slags grøt de spiser på natta, som inneholder mye melk og fett, noen bruker risgrøt med smør og sukker. Da får man i seg både karbohydrater og sukker til å holde systemet gående i mange timer. Vi prøver å unngå salte matvarer som gir tørste og tapper kroppen for væske. Etter å ha spist det man klarer å få i seg av grovt brød, kjøtt eller melk, må man drikke så mye som man klarer før bønneropet kaller inn. Et par glass melk eller vann er best. Og helst få i seg dadler, som har en langvarig glykose sammensetning som gjør at man kan overleve ganske lenge bare på å spise dadler. Det er tradisjon å spise 3 eller 7 dadler til frokost og til fatsebrytingen (iftar), sammen med et glass melk.

Når Ramadan er i gang, pleier de fleste å spise et lett måltid ved iftar, gjerne en suppe, og drikke melk og spise dadler. Da vil man få litt vondt i magen hvis man ikke tar det forsiktig. Kroppen har ikke jobbet på mange timer og magesekk og tarmer må få forsiktig vekking. Etter maghrib bønn, spiser man kraftigere mat, gjerne kjøtt eller fisk, poteter og grønnsaker. Så kommer ishabønn og taraweeh bønn. Da må man sove. Når Ramadan inntrer på vinterhalvåret (det forsyver seg gjennom året fordi månekalenderen ikke er lik solkalenderen), vil man ha mange flere timers pause mellom faste etappene og mulighet for å stå opp og spise enda en runde med mat før frokosten, mens nå er det knappe 6 timer til å spise, be og sove på. Slik er Ramadan i år veldig hard. Noen har fastedager på rundt 18 timer. Men vi må huske på at fasten er for de sterke og friske. De som ikke kan faste, kan mate en fattig og få samme belønning. Den som er syk skal heller ikke faste og kan ta igjen fastedagene når han blir frisk. Lider man av en kronisk sykdom kan man gi mat til en fattig hver dag, eller betale samme prisen, i Norge estimert til kr. 50,- pr dag. Dvs 50,- x 30 dager = kr 1.500,- for hele Ramadan. Jeg vil i år sende min kan-ikke-faste-pga-sykdom-betaling til Pakistan. Det er helt forferdelig å se hvordan de flomrammede lider, og de trenger hjelp fort.

Islamic Relief Norge kan ta i mot gaver på konto  0539.28.77152.



søndag 15. august 2010

5. Ramadan

Det er to år siden jeg fastet sist, da holdt jeg ut 7 dager. Jeg ble så syk at jeg måtte til lege, og fikk beskjed om at faste er helsefarlig for meg. Jeg visste dette egentlig, men jeg følte en blanding av stahet og uvilje. Jeg ville så gjerne gjøre det alle andre gjør, og føle at jeg "hørte til". Samtidig var jeg lei av å høre fra velmenenede muslimer at "bare prøv", "det kan jo hende at du bli helbredet når Allah swt ser at du ofrer deg så hardt". Det går mange historier om folk som har blitt mirakuløst helbredet når de utøver sin religiøse praksis korrekt og nøye, selv når de har motgang og hinder. Min venninne i England som har flere alvorlige sykdommer, bl.a. diabetes fastet hele Ramadan og fikk sitt høyeste ønske oppfylt. Etter barnløse år med prøving, ble hun gravid med tvillinger. Andre har reist på pilgrimsferd til Mekka og blitt helbredet ved zamzam vannkilden, fra uhelbredelig kreft og smerter og lidelser.

Jeg vil selvfølgelig også bli frisk. Jeg ber Gud hver eneste dag om å få lov til å bli det. At Han må tilgi meg mine tilkortkommenheter og feil, mine små og store synder. Jeg utfører mine bønner, jeg gir bort det jeg kan unnvære og jeg hjelper andre så mye som jeg makter. Jeg studerer Koranen og prøver å lære meg arabisk. Jeg går til moske så ofte som jeg evner og jeg jobber for å spre budskapet om det ekte islam til nordmenn på norsk. Jeg kan sikkert strekke meg enda lenger, særlig i gode gjerninger. Det er ikke alltid så lett å være "bare god". Når man føler seg misforstått eller urettferdig behandlet, kommer behovet for å søke støtte og forståelse hos andre, og slikt snakk kan fort grense over i baksnakking, selv om intensjonen ikke var å skade eller sverte noen. Derfor er det viktig å avstå fra slike tanker og slikt prat. Å være ren i hjertet og finne ro nok til å la det vonde passere. Overgi det hele til Gud og vite at skjebnen har sine uransakelige veier.

Der jeg bodde tidligere var det flere muslimske naboer, og de kom ofte med mat til iftar (måltidet som spises etter solnedgang). Jeg ble stadig invitert over på besøk og inkludert i et varmt fellesskap. Jeg håper at med tid og stunder, og noget bedre helse, at jeg vil opparbeide meg nye gode naborelasjoner her jeg bor nå, og få lov å gi bort og ta i mot mat fra den utvidede muslimske storfamilien.

I dag står det grønnsakssuppe på menyen. Så blir det stekt kylling og ris med en sterk tomatsaus til. Youghurt og dadler. Og et muslimsk fellesskap over nettet ;D).

4. Ramadan

Eks-svigermor kommer på besøk og hjelper til med å gjøre i stand her etter flytting. Jeg er fortsatt sengeliggende med migrene og ikke mye tess. Jeg ber om at Allah swt skal gjøre meg frisk, og at jeg skal slippe disse smertene. Men livet er en prøvelse og alle har vi vårt.

Det er noe av det jeg syns jeg har lært om livet, etter jeg ble en praktiserende troende. Ydmykheten ved at vi trenger hverandre, og at hovmod står for fall. Min eks-svigermor er selv katolikk, og et flott menneske. Vi har ikke alltid vært perlevenner, men vi har vært der for hverandre når det har trengtes gjennom årenes løp. Hun kanskje mer for meg, enn jeg for henne. Da jeg var frisk og trodde alle muligheter lå i min egen kraft, innså jeg ikke hvor viktig det er å ta vare på gode relasjoner og vise ovenbærenhet med andre. Jeg trodde den gangen at jeg ikke trengte noen, at jeg klarte meg selv. Sykdom, tid og alder har lært meg annerledes. De som har kjent motgang hardt på kroppen, har valget mellom å dyrke bitterhet og negativitet, eller å gjøre det beste ut av situasjonen - uansett. Min eks-svigermor er en av dem som har kjempet hardt i livet, og hennes flittighet og standhaftighet fortjener stor belønning. Gud er god og Han sender  mennesker som kan vise Hans vilje.

Jeg laget en blomkålsuppe med varmt grovt brød, etterfulgt av en pizza til kvelds. Jeg spiser smått i løpet av dagen, for å ikke bli sykere, men jeg syns det er hyggelig å spise iftar på rette tiden, selv om jeg ikke har avstått fra mat og drikke ved fasten, og vite at gjennom døgnet er det ca 1,5 milliarder muslimer som bryter brød og inntar næring når solen går ned, rundt hele jorden og solnedgang inntrer fra tidssone til tidssone.

3. Ramadan

Jeg fikk besøk av to "søstre", dvs muslimske kvinner, som var i nærheten. Den ene dro for å handle mat til meg, siden jeg er syk og har vært i dårlig form etter flyttingen, trengte jeg virkelig den hjelpen. Den andre var en helt fersk, ny, norsk muslim fra Alta som var på besøk i hovedstaden. Nydelige Sandra, som hadde fått seg en fargerik hijab fra "Indiska" så ut som en muslimsk same på et vis, med det herlige rosa/aprikos stripete sjalet som var festet på fjongt vis. Som vi påpekte, "du er flink som klarer den stilen der allerede", og hun smilte og fortalte at hun hadde fått hjelp av svigerinnen fra Somalia.

Det varmer å møte nye norske muslimer. Vi deler noe, ikke mange nordmenn har til felles. Nemlig å ha valgt en ganske eksotisk religion, som kommer langveisfra. Nordmenn flest har fortsatt tilhørighet i den norske kirke der vi en gang ble tvangskrisnet som nasjon, og oppmøteprosenten synker for hvert år. Andre har gammeldags naturovertro i behold og ateismen blomstrer i vår trygge, sosialdemokratiske del av verden. Folk "trenger" ikke Gud her på samme måte, slik de som er helt overlatt til høyere makter her i livet, der veien er kort mellom liv og død, mat og sult.

Jeg satt meg ned for å høre på Koranen, og siden jeg er litt sliten og ikke helt i form til å lese selv, satte jeg på en nettside med nydelig resitasjon og oversettelse. Jeg hørte på kapittel 24. "Noor", "Lyset" på norsk. Den er så vakker at tårene renner.

Det føles ensomt å feire Ramadan alene, særlig når jeg ikke har helse til å faste, som gir den intense følelsen av offer. Det er også trist å være syk og ikke i form til å gå til moskeen på natta og delta i taraweeha bønnen. Men jeg vet at tro og kjærlighet kommer fra hjertet og at Allah swt er alle steder. Jeg er takknemlig for det fellesskapet jeg har, av muslimer i alle regnbuens farger og av familie og venner som støtter meg og er der, uansett egen trosoverbevisning. Jeg har venner som er muslimer, kristne, jøder, buddhister, ateister og agnostikere, samt et knippe "ikke helt sikker". Vi må aldri glemme å være snill og god mot alle, uansett. For Gud har ikke skapt noen overmennesker, vi skal alle igjennom prøvelser i livet og har alle samme utgang. En grav som venter, når alt dette er over.

Og klokka 21.14 kan alle fastende muslimer nok en gang innta mat og drikke, etter en utrolig lang og tung fastedag. Det aller koseligste er å spise sammen med andre som har fastet, og be sammen for maten. Her et bilde fra Indonesia, der de fleste muslimene bor (i antall).

torsdag 12. august 2010

2. Ramadan

Kl. 03.50 var vi i gang igjen. Andre dag i fastemåneden Ramadan. Andre går ofte litt bedre enn første. Nå har kroppen forstått at noe er på ferde, og natten er brukt til å spise minst to, helst tre små måltid som har gitt næring og væske nok til å gå på en ny dag med å avstå fra livets nødvendigheter og menneskelige gleder.  Å faste handler om mer enn å ikke spise og drikke. Det handler om å bevisst la være å innta det vi trenger for en periode, for å kjenne hva som skjer med oss når vi gjør dette.

Du blir sulten, du blir tørst, du savner kanskje å ha sex, du skulle gjerne vært litt sint og tverr når noen går deg i mot og du savner kanskje behaget med å rulle seg i sofaen og være lat, og utsette det viktige til en annen dag eller "senere en annen gang".. Men nå er du altså her og nå, i dag, akkurat nå. I dag denne dag har halvannen milliard mennesker gått inn i en måned som gir en gyllen mulighet til å forfriske sitt forhold til seg selv, livet sitt, til sin Skaper og til sine medmennesker og den verden vi lever i i dag.

Når du kjenner sulten gnager, tenker du på mat. Du savner å spise, du tenker på alt det gode du kan spise. Hva du kan kjøpe, hva du vil lage, hva du kan spise først og etterpå, hvem du kan spise det sammen med og hvor godt det skal bli å kjenne seg mett etter du har spist. Så tenker du på de som ikke har mat. Og de som ikke har penger til å kjøpe seg mat. Alle som bor steder hvor det ikke er tilgang på mat. De som ikke har noe valg. De som lever i dyp lidelse, hvor sulten gnager ustanselig og jakten etter noe å døyve smerten med er en daglig kamp. Hvor mennesker blir syke av underernæring eller dør av sult. Hvor krig, katastrofer og undertrykkelse hindrer et verdig liv. Det gjør deg ydmyk. Tanken på fråtse i mat, sløse bort penger, kaste mat eller fylle kroppen sin med junkfood blir helt utenkelig etter 30 dager med faste. Du kjenner i hele kroppen en prikkende glede og en himmelsk velsignelse over å få lov å bryte fasten, ved å føre mat og drikke til munnen og svelge næring. Ta inn livet igjen. Mat som gir liv, mat som gir kraft, mat som Gud har skjenket oss, for at vi skal leve godt. Mat er en gave og en nødvendighet. Når melken renner nedover strupen kjenner du en dyp takknemlighet til den kua som ga sin melk til din glede. Den søte melken som slukker tørsten og fyller hodet med ny energi og klare tanker, etter timesvis i tåke av sult og tørste. Og du takker Gud, for alt det fantastiske du har i livet ditt, og hvor velsignet du er som får lov å oppleve disse ting og slippe lidelsen som millioner av mennesker lever med hver dag. Da får du lyst til å leve enklere, spise billigere mat, kjøpe mindre klær og pyntegjenstander og gi bort noen penger du kan unnvære, til noen som virkelig trenger dem for å overleve. Et annet menneske sitter et annet sted i verden og har ikke noe valg. Du har valg. Derfor velger vi å gi det vi har av overflod og dele av Guds gaver til menneskene.

Bare for i dag, vil jeg gjøre så godt jeg kan for å tøyle mitt ego, være tålmodig, tolerant, hjelpsom, dele av det jeg har og takke for alt jeg får. Bare i dag er jeg velsignet med en varm seng, tak over hodet, et friskt og lykkelig barn, varme og rene klær, strøm og lys i huset, en parkeringsplass etter lengre tids leting og venner som ber for meg. Jeg er velsignet med islam og jeg får lov å være en muslim. En viktigere og større ting finnes ikke. Jeg er dypt takknemlig for det gode livet jeg får lov å leve. Alle andre problemer er sekundære. Gud er størst og vi blidgjør Ham, sender Han sin velsignelse til oss i mangfold, akkurat slik vi trenger det. Ikke nødvendigvis på den måten vi selv ønsker det, men slik vi skal erfare livet. Og du gjør det ikke alene, vi står samlet. Vi er her for hverandre. Det er det som kalles brorskap og en utvidet storfamilie. Den muslimske "ummah".

Hele Ramadan er Djevelen lagt i lenker og Helvetet stengt. Himmelen står åpen. Nå blir dine bønner hørt, så be! Be av hele ditt hjerte, og Gud hører deg.

onsdag 11. august 2010

1. Ramadan

Velkommen igjen fastemåneden Ramadan! I dag onsdag 11. august 2010 er første fastedagen for muslimene. Månedsskiftet inntrådte i går aften da månen ble observert og det betyr overgang til måneden ramadan (muslimene følger månekalender, ikke solkalender/romersk kalender).

Som i fjor vil jeg blogge daglig i ramadan og dele med deg hvordan jeg feirer høytiden.

Siden jeg lider av en sykdom som gjør faste uforsvarlig, kan jeg ikke avstå fra mat og drikke gjennom 17 1/2 timer. Dessverre. Jeg savner å faste. Jeg fastet meg gjennom 3 ramadaner før jeg ble muslim, fordi jeg ville være med og prøve dette. Jeg syns det er en sterk opplevelse, og en intens periode som gir et kraftig boost for troen. Selv om jeg nå må spise, fordi mat er medisin for meg, feirer jeg fortsatt ramadan.

Vi ber ekstra lange bønner, vi møtes i moskeen til å be en ekstra bønn på kvelden og vi bruker mye tid på å lese Koranen og ta dagen til ettertanke på en annen måte enn vi gjør ellers i året.
I dag vet jeg at jeg har vært både utålmodig og sint, selv om jeg ikke faster.. Jeg står midt i en flytteprosess og bor i et frustrerende kaos akkurat nå. Men det betyr ikke at det ikke er enda viktigere å oppføre seg bra. Jeg vet at alt skjer av en grunn, og når ting ikke går som planlagt, ja da betyr det vel bare at det er noe annet som jeg skal få oppleve og erfare. Noe annet jeg skal lære, møte, ta med meg videre.

Som da flyttebilsjåføren tok en pause og jeg plutselig fikk et par timers til over, ringte det en hyggelig journalist fra nrk p1 radio, som ville gjøre et intervju om ramadan. Hun fikk selvfølgelig komme hjem til oss, og det ble en hyggelig reportasje i programmet "Kveldsåpent".

Når flyttesjauen er avrundet her, gleder jeg meg til å lage masse god mat jeg skal dele ut i moskeen og til fattige.  Lover å legge ved bilder ;D)

og god ramadan til alle, Ramadan Mobarek og Ramadan Kareem!