onsdag 25. august 2010

14. Ramadan

Jeg kjører en del med taxi. Jeg har nedsatt bevegelighet og er innvilget TT kort, og er derfor fast bruker av Oslo taxi. Nesten hver gang jeg setter meg inn i bilen, spør jeg sjåføren om han er muslim. Det er ingen hemmelighet at en stor andel av sjåførene i Oslo Taxi har pakistansketnisk bakgrunn, i tillegg til marokkanere, tyrkere, kurdere, somaliere og noen irakere. Det er mange muslimer som kjører for Oslo Taxi.

Får jeg en norsk sjåfør, hender det at samtalen dreier som om livet, hverdagen, håp og tro. Og da kommer gjerne spørsmålet fra sjåføren "er du muslim siden du har hijab på?".

Har jeg en sjåfør med kufi (heklet bønnehatt for muslimske menn) og langt skjegg, så spør jeg selvfølgelig ikke, da vet jeg at han er muslim. Av og til henger det religiøs dingel-dangel ned fra speilet, som kaligrafiske plater skrevet "Allah" eller "Muhammad saaws" på, eller en hel plate med Allahs 99 navn. Ingen spiller Koranen. Enten er det radio eller så er det stillhet.

Jeg liker disse kjøreturene. Det gir meg alltid et løft i troen når jeg får anledning til å sjekke inn hos en annen troende og fylles med ny overbevisning og glede om at vi har valgt den rette religionen og at vi er stolte over å være muslimer.

I går kjørte jeg med en sjåfør som jeg ikke helt kunne gjette hvor hadde sitt opphav fra. Han kunne like gjerne vært marokkaner som afghaner. Jeg spurte og han bekreftet at "jo, han var muslim".  Jeg bekreftet gledelig at "alhamdulilah (vi takker Gud), det er det viktigste i livet å være muslim og tilbe sin Skaper". Etter noen minutter sier han; "men jeg praktiserer ikke. Men jeg har det i hjertet altså. Jeg er muslim".

Dette har jeg hørt før. Stort sett er det folk som ikke gidder å be eller følge påbud og regler, som sosialt eller kulturelt identifiserer seg som muslimer, men ikke egentlig vil leve slik Islam krever, eller faktisk ikke har lært hva islam sier.

Jeg repliserte med at "men du ber vel?". "Eh.. nei, dessverre", sa han. "Ikke én gang om dagen en gang?", spurte jeg. Stillheten ble til sekunder og kanskje til et minutt, før han svarte "jeg har faktisk aldri lært å be jeg".

Jeg ble så rørt av ærligheten hans, at jeg nesten fikk tårer i øynene. Jeg svarte spontant at "jeg kan lære deg jeg. Det er ikke så vanskelig". Han forklarte at han var berber, og jeg spurte om han kunne noe arabisk i det hele tatt. Og jo, det kunne han. "Da er det enkelt for deg", sa jeg." Du vil klare å uttale Koranversene veldig enkelt. Jeg skal lære deg det".

Da følte jeg at jeg hadde sagt det viktigste og lot kjøreturen ta en naturlig utvikling. Jeg hadde stilt spørsmålet og jeg hadde tilbudt meg både en påminnelse og mulighet for å lære mer om islam. Jeg glemmer ikke første gang jeg møtte en muslim som fortalte meg at hun ikke kunne be og aldri hadde lært det hjemme og ikke sett noen i familien be. Hun var en kurdisk frisør og jeg ble så overrasket at jeg ikke ante hva jeg skulle svare. Jeg sa bare "åh.." og tenkte "stakkars deg". Jeg tlbudte henne bøker og bønneteppe, men jeg sa aldri da at jeg faktisk kunne lære henne å be. Jeg har angret flere ganger siden og  tenkt at om samme episode skulle gjenta seg, så skal jeg våge å tilby min kunnskap. Selv som norsk konvertitt.

Den berbiske sjåføren som nå hadde fått tid til å tenke, begynte å stille meg spørsmål nå;
"Hvorfor ville du bli muslim?", "Hvordan finner du tid til å be og gjøre alt det som muslimer må gjøre?" og "Trives du som muslim?". Jeg rakk akkurat å svare på alt før vi svinget inn hos akupunktøren min og jeg ga han kortet mitt, og sa igjen at det ville være en ære og glede å høre fra han, om han ville ha bøker eller praktisk hjelp.

Han bukket til meg, da han hilste meg "salaam". Jeg har ikke sett noen andre sjåfører bukke til meg, aldri før har jeg blitt behandlet som en prinsesse, og det rørte meg dypt. Jeg ber for han, om at han skal få lyst til å søke Guds nærvær i livet sitt og at han skal få lov å føle seg som en fullverdig muslim, som i det minste ber så ofte som han klarer og gjør så godt han kan. En som har sjans til å komme inn i Paradis, når dette jordiske livet så altfor raskt tar slutt og kroppen blir til jord.




6 kommentarer:

Anonym sa...

hamdulilah, en rørende historie

muslimerinorge sa...

Mashallah, søster fortsett med å gjøre dawah!

Anonym sa...

Oslo Taxis logo er møsterbeskyttet og kan derfor ikke benyttes uten Oslo Taxis tillatelse. Jeg antar at en slik tillatelse ikke er gitt i dette tilfellet, og anmoder derfor bloggeier om å fjerne logoen snarest.

Valgerd sa...

Hei anonym, anmodning tatt høyde for og illustrasjonsbilde er erstattet.

Anonym sa...

salam walikom

mashallah søster

nyttig historie

fortsett søster

har du tenkt å skrive bøker om islam på norsk ?

tenk på det søster.

islam4ever

Maria sa...

Hei igjen, jeg leser bakover, og jeg må si jeg er utrolig imponert over deg:)

Det er kanskje andre "regler" blant muslimer, men hadde en kristen tilbudt seg noe lignende til en annen troende kristen, så kanskje ikke tilbudet hadde blitt møtt med samme åpenhet som det du ble møtt med? Eller hva tenker du om det?