søndag 29. august 2010

18. Ramadan

Fasten har allerede blitt halvannen time kortere. Nå står solen opp kl. 04.31 og går ned kl. 20.34. De fleste jeg snakker med har kommet inn i fasterutinen nå, og er ikke overveldet av sult eller tørste. De som bor i land med høye temperaturer snakker om en plagsom tørste, og jeg tror jeg selv ville stilt spørsmålstegn ved om det er forsvarlig å faste i 51 varmegrader. Man skal i allefall være svært oppmerksom på dehydreringstegn og aldri utsette seg selv eller andre for fare. Allah swt forbyr alt som skader vår sjel og vårt legeme.

Mine venner som faster har slitsomme dager og jeg ser dem ikke så mye. Jeg får et besøk i ny og ne, og ser at de er trøtte og ukonsentrerte. Da vi skulle koble opp en digitaldekoder, måtte jeg nesten le litt, for selv jeg som ikke faster sliter av og til med konsentrasjon pga min sykdom ME, og da vi begge sto der og ikke visste hvor ledningene skulle, måtte jeg bare glise. Jeg har verken faste eller alder å skylde på..
Jeg ser også at mine fastende venner er i en slags lykketilstand, der de er veldig rolige og bestemte. De har en plan for Ramadan og alle andre ting kan vente til etter Eid. Det blir ofte nevnt at ditt og datt, det gjør vi etter Eid. Og det er fint. Jeg liker tempoet i Ramadan. Det passer meg bedre enn en voldsomt stressende hverdag, der man aldri når å tømme sin innboks og resultatet alltid kunne vært et hakk bedre.

I går fikk jeg besøk og hjelp av en flott dame. Hun er også norsk konvertittmuslim. Hun har hatt så mange prøvelser i livet, og det er et mirakel at hun i det hele tatt er i live. Hun stiller opp for meg, når hun selv har det tøft, og jeg håper jeg en eller annen gang i livet kan gjengjelde den støtten og tilstedeværelsen hun har forsynt meg med helt siden jeg ble kjent med henne. Jeg blir arg når jeg tenker på hvilken motvind vi norske muslimer ofte går i, og på den tidvis manglende støtten som skulle ha vært tilstede i et religiøst fellesskap.

Da jeg senere på kvelden skulle gå ned i boden med noen ting som skulle lagres vekk for vinteren, støtte jeg tilfeldigvis på en gammel bekjent fra et arabiskkurs jeg tok for fire år siden. Masha Allah, Khaled er den flotte unge gutten, og nå studerer han islam i Medina (Saudi-Arabia). Jeg ble så glad for å se han igjen og høre at han har kommet så langt. Alhamdulilah! Sånn er det å ha små lillebrødre rundt omkring i verden. Man blir forferdelig glad i dem, og det  varme fellesskapet som er tilstede blandt ekte, troende, gudfryktige muslimer. Subhan Allah!

Profetens moske i Medina.

Ingen kommentarer: