torsdag 12. august 2010

2. Ramadan

Kl. 03.50 var vi i gang igjen. Andre dag i fastemåneden Ramadan. Andre går ofte litt bedre enn første. Nå har kroppen forstått at noe er på ferde, og natten er brukt til å spise minst to, helst tre små måltid som har gitt næring og væske nok til å gå på en ny dag med å avstå fra livets nødvendigheter og menneskelige gleder.  Å faste handler om mer enn å ikke spise og drikke. Det handler om å bevisst la være å innta det vi trenger for en periode, for å kjenne hva som skjer med oss når vi gjør dette.

Du blir sulten, du blir tørst, du savner kanskje å ha sex, du skulle gjerne vært litt sint og tverr når noen går deg i mot og du savner kanskje behaget med å rulle seg i sofaen og være lat, og utsette det viktige til en annen dag eller "senere en annen gang".. Men nå er du altså her og nå, i dag, akkurat nå. I dag denne dag har halvannen milliard mennesker gått inn i en måned som gir en gyllen mulighet til å forfriske sitt forhold til seg selv, livet sitt, til sin Skaper og til sine medmennesker og den verden vi lever i i dag.

Når du kjenner sulten gnager, tenker du på mat. Du savner å spise, du tenker på alt det gode du kan spise. Hva du kan kjøpe, hva du vil lage, hva du kan spise først og etterpå, hvem du kan spise det sammen med og hvor godt det skal bli å kjenne seg mett etter du har spist. Så tenker du på de som ikke har mat. Og de som ikke har penger til å kjøpe seg mat. Alle som bor steder hvor det ikke er tilgang på mat. De som ikke har noe valg. De som lever i dyp lidelse, hvor sulten gnager ustanselig og jakten etter noe å døyve smerten med er en daglig kamp. Hvor mennesker blir syke av underernæring eller dør av sult. Hvor krig, katastrofer og undertrykkelse hindrer et verdig liv. Det gjør deg ydmyk. Tanken på fråtse i mat, sløse bort penger, kaste mat eller fylle kroppen sin med junkfood blir helt utenkelig etter 30 dager med faste. Du kjenner i hele kroppen en prikkende glede og en himmelsk velsignelse over å få lov å bryte fasten, ved å føre mat og drikke til munnen og svelge næring. Ta inn livet igjen. Mat som gir liv, mat som gir kraft, mat som Gud har skjenket oss, for at vi skal leve godt. Mat er en gave og en nødvendighet. Når melken renner nedover strupen kjenner du en dyp takknemlighet til den kua som ga sin melk til din glede. Den søte melken som slukker tørsten og fyller hodet med ny energi og klare tanker, etter timesvis i tåke av sult og tørste. Og du takker Gud, for alt det fantastiske du har i livet ditt, og hvor velsignet du er som får lov å oppleve disse ting og slippe lidelsen som millioner av mennesker lever med hver dag. Da får du lyst til å leve enklere, spise billigere mat, kjøpe mindre klær og pyntegjenstander og gi bort noen penger du kan unnvære, til noen som virkelig trenger dem for å overleve. Et annet menneske sitter et annet sted i verden og har ikke noe valg. Du har valg. Derfor velger vi å gi det vi har av overflod og dele av Guds gaver til menneskene.

Bare for i dag, vil jeg gjøre så godt jeg kan for å tøyle mitt ego, være tålmodig, tolerant, hjelpsom, dele av det jeg har og takke for alt jeg får. Bare i dag er jeg velsignet med en varm seng, tak over hodet, et friskt og lykkelig barn, varme og rene klær, strøm og lys i huset, en parkeringsplass etter lengre tids leting og venner som ber for meg. Jeg er velsignet med islam og jeg får lov å være en muslim. En viktigere og større ting finnes ikke. Jeg er dypt takknemlig for det gode livet jeg får lov å leve. Alle andre problemer er sekundære. Gud er størst og vi blidgjør Ham, sender Han sin velsignelse til oss i mangfold, akkurat slik vi trenger det. Ikke nødvendigvis på den måten vi selv ønsker det, men slik vi skal erfare livet. Og du gjør det ikke alene, vi står samlet. Vi er her for hverandre. Det er det som kalles brorskap og en utvidet storfamilie. Den muslimske "ummah".

Hele Ramadan er Djevelen lagt i lenker og Helvetet stengt. Himmelen står åpen. Nå blir dine bønner hørt, så be! Be av hele ditt hjerte, og Gud hører deg.

Ingen kommentarer: