tirsdag 31. august 2010

21. Ramadan

Nå er vi inne i siste trisemester av den hellige måneden Ramadan. De 10 siste dagene og nettene er meget spesielle. Nå er det innspurten i den åndelige dyrkelsen som står for døra. Fasten har satt sitt preg på kroppen, tankene, hjertet, på familien, på hverdagen og livet generelt.

Å lese Koranen så intenst hver dag, vekker en ny glede over budskapet. At vi har fått den siste advarsel fra Gud, etter at Han har sendt så mange profeter gjennom mange tider, med de samme ordene gang på gang.
"Følg bare meg", eller som det sto på Moses' (Mosa r.a.) steintavler; 1. bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". Og menneskene glemmer. De søker trygghet, støtte og nærhet i alt fra magi, spåmenn, hellige steiner og lykkeamuletter. Værguder, romerske guder, norrønne guder, hellige steder og sjelevandring, gjenfødelse og utenomjordiske kanaliseringer om en høyere visdom. En åndelig sult ligger i de fleste mennesker som ikke fortrenger sin natur, og det er helt normalt å spørre seg "hva er meningen med livet?", "hvorfor er jeg her?".

Noen tror vi er her for å være glade, nyte livet mest mulig, andre tror vi er her for erfaringer, enten fordi vi har karma som har bestemt vår tilværelse eller at våre sjeler skal reise og gjenfødes. Hovedreligionene er bygget rundt troen på Gud som universets skaper, skjebnen, på livet som en test (erfaringer), å skille godt fra ondt, og på et liv etter døden.

Jeg har mange venner som er islamvennlige, men som ikke er villige til å ta steget helt ut og tre over som muslimer. De syns det er vanskelig å akseptere at Gud har så spesifike krav til mennesket og at et godt liv skal være kontrollert å gammeldagse normer og regler. At offeret skal være større enn hva som er godt og at man skal leve ufri som menneske.

Jeg er enig. Jeg tror ikke Gud er petimeter. Jeg tror islam er godhet fra Gud, men tolket på en tid og et sted som har skapt det som senere skulle få rammen rundt islam. Jeg er personlig overbevist om at Gud er større enn mye av det vi ser og opplever i dag. Tolkninger har blitt til underveis, og menn fra kvinnefiendtlige kulturer har tolket Guds ord i en vindretning som jeg ikke kan støtte. Profetens tradisjon er det eneste jeg er trygg på, og alle andre avgreininger og kulturelle innslag har ingenting med min islam å gjøre.

Min islam er 100% godhet, kjærlighet, nåde, rettferdighet, valgfrihet, individualitet og fornuft.
Alt annet er menneskeskapt og noe vi må jobbe i mot. Fordi makt er farlig hvis den ikke forvaltes med et godt hjerte.

Nå vil jeg fordype meg ekstra i Koranen og bønnen. Disse ti siste nettene vil jeg legge mitt liv i Guds hender og be om Hans veiledning og nåde. Jeg er bare et lite menneske, hva kan jeg utrette alene? Mine tanker er kortvarige, mine følelser er store for meg, men ingenting for menneskeheten, og jeg er styrt av frykt og personlige behov. Når jeg klarer å strekke meg utenfor meg selv og min egen boble, ser jeg at det som er til det beste for alle, også stort sett er til det beste for meg. Og er det ikke det, så velger jeg det bort. For Gud har gitt meg fri vilje, og en hjerne å tenke med. Og vi må aldri aldri slutte å bruke den. Det ville vært et hån mot skaperverket og Den Allmektige.

Ingen kommentarer: