søndag 15. august 2010

3. Ramadan

Jeg fikk besøk av to "søstre", dvs muslimske kvinner, som var i nærheten. Den ene dro for å handle mat til meg, siden jeg er syk og har vært i dårlig form etter flyttingen, trengte jeg virkelig den hjelpen. Den andre var en helt fersk, ny, norsk muslim fra Alta som var på besøk i hovedstaden. Nydelige Sandra, som hadde fått seg en fargerik hijab fra "Indiska" så ut som en muslimsk same på et vis, med det herlige rosa/aprikos stripete sjalet som var festet på fjongt vis. Som vi påpekte, "du er flink som klarer den stilen der allerede", og hun smilte og fortalte at hun hadde fått hjelp av svigerinnen fra Somalia.

Det varmer å møte nye norske muslimer. Vi deler noe, ikke mange nordmenn har til felles. Nemlig å ha valgt en ganske eksotisk religion, som kommer langveisfra. Nordmenn flest har fortsatt tilhørighet i den norske kirke der vi en gang ble tvangskrisnet som nasjon, og oppmøteprosenten synker for hvert år. Andre har gammeldags naturovertro i behold og ateismen blomstrer i vår trygge, sosialdemokratiske del av verden. Folk "trenger" ikke Gud her på samme måte, slik de som er helt overlatt til høyere makter her i livet, der veien er kort mellom liv og død, mat og sult.

Jeg satt meg ned for å høre på Koranen, og siden jeg er litt sliten og ikke helt i form til å lese selv, satte jeg på en nettside med nydelig resitasjon og oversettelse. Jeg hørte på kapittel 24. "Noor", "Lyset" på norsk. Den er så vakker at tårene renner.

Det føles ensomt å feire Ramadan alene, særlig når jeg ikke har helse til å faste, som gir den intense følelsen av offer. Det er også trist å være syk og ikke i form til å gå til moskeen på natta og delta i taraweeha bønnen. Men jeg vet at tro og kjærlighet kommer fra hjertet og at Allah swt er alle steder. Jeg er takknemlig for det fellesskapet jeg har, av muslimer i alle regnbuens farger og av familie og venner som støtter meg og er der, uansett egen trosoverbevisning. Jeg har venner som er muslimer, kristne, jøder, buddhister, ateister og agnostikere, samt et knippe "ikke helt sikker". Vi må aldri glemme å være snill og god mot alle, uansett. For Gud har ikke skapt noen overmennesker, vi skal alle igjennom prøvelser i livet og har alle samme utgang. En grav som venter, når alt dette er over.

Og klokka 21.14 kan alle fastende muslimer nok en gang innta mat og drikke, etter en utrolig lang og tung fastedag. Det aller koseligste er å spise sammen med andre som har fastet, og be sammen for maten. Her et bilde fra Indonesia, der de fleste muslimene bor (i antall).

Ingen kommentarer: