onsdag 25. august 2010

Mitt svar om "religiøs satire" til Minerva

(Jeg fikk tilbud om å trykke dette svaret i "Minerva", men etter at det ble varslet om en omfattende kommentar runde og debatt om temaet, valgte jeg selv å ikke ha svaret på trykk. Jeg ønsker ingen "krig", jeg ble spurt om min mening og den gir jeg her. Jeg ble nå bedt på nytt om å publisere svaret, da satiredebatten stadig er aktuell).


Som et svar til Minervas leder Nils August Andresen og artikkelen «Snakk om Muhammed (fred være med han)-dagen» ønsker jeg å komme med noen konkrete tilbakemeldinger, samtidig som jeg begrunner mitt eget ståsted i denne debatten.

Mitt førsteinntrykk når jeg leser lederen er «Åh, nei! Er vi der igjen?». Artikkelen er full av faktafeil, synsinger, referanser uten relevant kildebruk og bærer en underliggende, forakt mot religion, spesielt islam. Skal vi jobbe mot en åpnere, mer tolerant tone mellom troende og ikke-troende, forstår jeg at en del grunnleggende spilleregler må på plass før vi ser fruktbar vekst av meningsytringene. Én ting er at ateister ikke anerkjenner Gud eller begrepet «hellig», men respekt for motpartens ståsted bør innbefatte en mindre arrogant omtale av hva som står vårt hjerte nærmest.

Artikkelen er i sin helhet et speil for den ateistiske holdningen om at religion er «i veien» i det frie, norske samfunnet. Det påstås at religiøse personligheter, som vi velger å kalle profeter (budbringere av Guds åpenbaringer) er vanlige mennesker som har et budskap på lik linje med andre (Marx etc). Jeg er villig til å godta at ateister har denne holdningen, men det sårer og provoserer meg når ordbruken ikke viser et ønske om å møtes på halvveien. Her skal religiøse tvinges til å akseptere de ateistiske synspunktene, men begrunnelse om at det er vi som er annerledestenkende. Eksempler fra artikkelen er blant annet bruk av ordet «mannen» om Muhammed (fvmh), som frarøver vår hellige profet en tittel han burde fått bære, selv av ikke-troende. Det er gjengs å omtale Muhammed (fvmh) som «profeten» eller «profeten Muhammed» (fvmh), av respekt for muslimene, uansett om du selv tror han var en profet eller ikke. Selv ordbruk som «deres profet Muhammed (fvmh)» eller «islams profet Muhammed (fvmh) viser en villighet til å anerkjenne og respektere islam som det viktigste i livet for muslimene. Artikkelen har flere eksempler av samme sak, jeg nevner bl.a. «Muhammad (fvmh) striden» (striden står da ikke om Muhammed (fvmh)?), «Muhammeds (fvmh) lære» (det er fortids kolonispråk å kalle muslimer for Muhammedanere, og et direkte hån mot meg som muslim, å insinuere at islam er fra Muhammed (fvmh) og ikke en gudommelig åpenbaring fra Gud/Allah swt). Flere hårreisende eksempler er, sitat: «Men også i Norge er Muhammeds lære viktig. Den er viktig først og fremst for muslimer; men fordi vi lever i et samfunn, blir den relevant – og problematisk – også for ikke-muslimer som skal omgås muslimer i et politisk og sosialt fellesskap.». På hvilken måte artikkelforfatteren trekker konklusjonen med at islam er «problematisk» fordi ikke-muslimer skal forholde seg til muslimer i Norge, er lettkjøpt konkludert som en «ubehagelig annerledeshet». Noe jeg syns er sjokkerende intolerant å påstå.

Det legges overhodet ingen vekt på hva godt islam fører med seg, for muslimer og ikke-muslimer i Norge. Hvorfor vår religion oppfordrer til forbedret oppførsel, økt samfunnsdeltagelse og nestekjærlighet for alle, det kan han dessverre lite eller ingenting om. La oss håpe det ikke er et bevisst valg om å skjule sannheten.

Andresen bruker flere ord som; diskutere, debattere og gjøre narr av. Han ønsker alt, og han ønsker å gjøre det «svært kritisk». Diskutér og debattér, værsegod! Vær så kritisk du bare vil, det er din fulle rett. Selv Koranen forteller om kritikere og hans spørsmål er ikke nye. De står nevnt i Koranen, for Gud vet at mennesket er kritisk av natur, og Andresen er ikke den første til å tvile eller ta avstand fra Guds ord. Jeg mener at han og alle andre er i sin fulle rett til å diskutere og debattere om Koranen virkelig er Guds ord, om profeten Muhammed (fvmh) farte med sannhet eller løgn, og ikke minst og svært viktig poeng – hvordan har islam blitt i dag? Hvordan lever og praktiserer muslimer sin tro, i dag? Kjempe viktig å ta denne debatten, på lik linje med alle andre viktige strukturer som former mennesker og samfunn.

Men gjøre narr av? Hva har det noen gang godt ført med seg? De gammeldagse hoffnarrene fremførte ablegøyer for å få frem smil og latter blant folk, men spøking har sin grense. Når personlige, private, intime eller emosjonelle tema blir satt så på spissen at det ikke er moro lenger, går uttrykksformen over i ironi, satire eller hån. Her beveger vi oss over i et minefelt av følelser og begrepstolkninger. Hvordan mennesker tolker slike handlinger vil avhenge av personlighet, kultur, bakgrunn og erfaringer. Ikke minst personlig overbevisning, livssyn og religion. Gud er hellig for troende, men ikke for en ateist. En ateist kjenner ingen emosjonell tilhørighet til religiøs dyrkelse, og kan derfor heller ikke forstå hva blasfemi innebærer for de religiøse. Det er like fullt et fakta, at religiøs krenkelse finnes, selv om ikke alle kjenner det i egen kropp og hjerte.

Å gjøre narr av, håne, plage og krenke, det er det samme som å mobbe. Muslimer føler seg systematisk mobbet og forfulgt for sin tro, ofte med rette. Media elsker fete typer i sine overskrifter som fremmer fordommer og frykt for vår annerledeshet og vår tro. Det selger aviser, det gir penger i kassa. Det ble gjort en undersøkelse over hvor ofte islam hadde vært i norsk media i løpet av fjoråret, og pressens faglige utvalg slo selv fast at 80 % av omtalen var vinklet unødvendig negativt. Noe både redaktører og journalister tok til orde for å endre på i fremtiden. De er fullt ut klar over hvilken effekt denne mobbingen har på den muslimske minoriteten i Norge, og hvor skadelig det er for spesielt unge muslimer som blir møtt med skepsis og utestenging fra det norske miljøet og arbeidsplasser. Mobbing er verken takt og tone, god gammeldags folkeskikk eller tradisjon i Norge. Mobbing er faktisk en grusomhet det satses millioner av kroner på statsbudsjettet til å forbygge og håndtere i skolen. Hvordan skal barn lære å avstå fra mobbing, når voksne påberoper seg retten til å mobbe i all offentlighet?

En IMDI (integrering og mangfoldsdirektoratet) undersøkelse fra 2008 slår fast at muslimer i Norge opplever mer diskriminering enn andre. I februar 2010 la IMDI frem en rapport som het «Innvandrere i norske medier: medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Rapporten avslører at 71% av omtalen i media om innvandring er problemorientert. Det dannes et bilde av islam som noe farlig, når «snikislamering», «ekstrem islamisme» og «politihijab» blir de store mediaomtalte sakene i 2009. IMDIs direktør Osmund Kaldheim uttaler selv at;
«Det er ytterpunktene som vinner kampen om dagsorden. Det store flertallet havner midt i mellom. Innvandrere har den samme erfaringen om at muslimer og islam har størst risiko for forskjellsbehandling. Det interessante er jo om dette vil vedvare. Tidligere har vi sett at grupper som har vært i fokus en periode har faset ut og andre har kommet til erstatning.» (sitat hentet fra abcnyheter.no) Allikevel kreves det altså fra enkelte at muslimer må tåle å bli gjort narr av for sin tro, sin identitetsforståelse og sin helligdom. Forstå det den som kan.

Undertegnede er svært enig i at Westergaard og Vilks kunstneriske provokasjoner ikke har ført noe godt med seg, verken for ytringsfrihetens sak eller et tolerant og inkluderende, flerkulturelt samfunn. Vi kommer ikke utenom at muslimene i Europa har en annen kulturell identitet i flere slektsledd etter forferdrenes innvandring. Dette er konkrete erfaringer på hvor galt det kan gå, når «vi vet best» holdninger blir satt som norm for en debatt. Det hindrer dialog, fremmer polarisering, religiøs forfølgelse og rasisme. Begge veier.

Igjen forferdes jeg av kravet om at vi «må kunne gjøre narr av Muhammaed (fvmh)». Med hvilken rett krever Andresen dette? Ytringsfriheten er i dag lovfestet med begrensninger i FN konvensjoner som går på straffelovens §135(a) som forbyr ytringer som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringakt personer eller grupper på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller etnisitet.» Å gjøre narr av er likestilt med å håne, og det er derfor høyde for å påstå at blasfemi absolutt er og burde være forbudt. At blasfemiparagrafen muligvis skal fjernes i ny straffelov og nå lenge har ligget passiv, betyr ikke at det ikke er behov for en slik paragraf. Både kristne og muslimer har tatt til orde for å vekke loven til live og å kjøre saker for retten, nettopp for å skape prejudikat. Jeg mener personlig at samfunnet hadde hatt en sunnere religionskritiskutvikling om vi stadig så motparter møtes i retten, fremfor en medieskapt krig som ingen sierherre får.

Slik jeg kommenterte i «Muslimprosjektet bloggen» mener jeg altså at religiøs satire er et betent spørsmål, hvor det må brukes både vett og empati for å komme noen vei med sitt provokasjonsønske. Shabana Rehman Gaarder har etter min oppfatning, klart å balansere på linen. Hun har holdt på å ramle av flere ganger og har vært farlig nær katastrofer. Særlig da hun nesten tok fyr på en Koran for å vise hvor kraftfull «en bok» kunne være. Det sjokkerte, det ble debattert, noen følte seg støtt, andre fikk opp øynene for hvor kraftfull Koranens budskap er for muslimer, men mest av alt, hvor mye emosjoner som ligger i lufta, grunnet religiøs tilhørighet og identitetsforståelse. Tenner du på Koranen, tenner du ikke bare på «en bok». Da oppfatter jeg at du skjender min religion på det kraftigste, og går til angrep. Hennes bruk av islamsatire i standup har vært essensiell for hennes egen personlige utvikling som artist og komiker. Hun er ikke en hvem som helst til å gjøre narr av islam, hun er norsk-pakistaner med en oppvekst i et muslimsk hjem. Jeg mener at hun har gått langt over streken flere ganger, og mange av vitsene er etter min oppfating direkte smakløse. Uttalelsen «jeg kommer aldri til å bli en god muslimsk kone, fordi det er lenge siden jeg var 9 år» henviser til fortellinger om at profetens kone Aisha r.a. skal ha vært ni da hun aksepterte et arrangert ekteskap med profeten. Selve ekteskapsinngåelsen og fullbyrdelsen av ekteskapet skal ha skjedd mange år senere, noe historiske bevis bekrefter (Baghdad og Damascus historie sier hun skal ha vært 18 år), men onde tunger vil ha det til at profeten var pedofil. Det har ikke vært grenser for skittkasting mot profeten vår, og dette bør ateister og islamkritikere ha i mente når de krever at muslimer «må» godta å bli gjort narr av.

Krenker du min tro, krenker du ikke bare meg personlig, men min Gud og milliarder av muslimer, med meg.

God satire om islam kan du se hos bl.a. dansk-egypteren Omar Marzouk. Han balanserer brilliant med et ben trygt i sin danske identitet og utfordrer villig islam/muslimer/arabere med det andre. Han snur trygt og gjør likeså narr av vesten i samme setning, så vi kan le av våre egne fordommer og tidvise trangsyn i samme slengen.
Achmed The dead terrorist (Jeff Dunham) er også en satire som brukes i komedieform, som gjør narr av betente tema innen islam, som f.eks selvmordsbombing. Jeg har kjent på sårede følelser ved noen av disse scetchene, men jeg syns ikke de går ondskapsfullt til verks.

Jeg bruker av og til ironi som norsk muslim og levende markesfører for islam i Norge. Forrige uke da en nabo tullet med barna i bakgården og kastet dem i badebassenget, ba jeg han ligge unna mitt barn, «ellers ringer jeg Taliban». Da en annen kommenterte «spiser du kebab igjen?» svarte jeg «det er min muslimske plikt». Begge uttalelsene førte meg seg latter, smil og et mer avslappet forhold til våre forskjeller. Jeg hører stadig at jeg er en «kul muslim» og «en god ambassadør», det er to et halvt tusen mennesker som har lest min blogg «islam-i-norge.blogspot.com» og jeg har en relativt stor tilhengerskare på nettstedet «twitter». Min misjon er å delta i dialog og debatt om islam og muslimer i Norge, og jeg kjører med stor takhøyde. Men alle tak har grenser, og siden debattantene seiler i relativt dypt og ukjent farvann, mener jeg at du kan si hva du vil inntil en annen uttrykker at denne føler seg krenket. Å fortsette det som oppfattes som en krenkelse for en annen, er ufint og unødvendig. Medias «korstog» (som krigføring av vest mot øst) av krenkende religiøse karikaturer er et stygt eksempel på hvordan motpoler dannes, og et klassisk eksempel på hvordan man starter en krig.

Jeg aksepterer og forstår ikke-muslimers behov for å ytre seg om sine meninger, på lik linje med alle andre, men jeg forstår ikke hvorfor noen påstår å ha en krenkelsesrett? Det bryter med den demokratiske, frie, humanetiske menneskeforståelsen, like mye som med den kristne.
For meg må du gjerne spøke med min religiøse praksis, med Gud, med muslimer og med våre helligheter. Men krenker du profeten min, da har du tråkket over grensa. Det godtar jeg ikke.

Et eksempel på hvordan en uttalelse kan gå for langt er;

  • «Jeg tror ikke at Koranen er Guds ord, derfor anerkjenner jeg ikke at homofil praksis er forbudt i Islam». (dette er ikke krenkende).

  • «Profeten var sneversynt som ikke anerkjente homofili». (dette er krenkende).

Forskjellen er at det første er en personlig ytring av retten til å ha egne meninger. Du har også rett til å ytre at du syns det er sneversynt å ikke godta homofil praksis. Men å påstå at vår hellige profet var sneversynt er krenkende for oss. Da tegner du et negativt bilde av et menneske som etter vår oppfatning, fikk et gudommelig kall med å overlevere Guds ord til folket gjennom engelens Koranåpenbaringer. En profet som danner del to av vår trosbekjennelse; «.. og jeg sverger på at Mohammed var Guds sendebud». Når vi tror at Gud vil det beste for oss, og at Hans påbud og retningslinjer er til enkeltmenneskets og fellesskapets beste, vet vi f.eks at ekteskapet er den naturlige samlivsform det oppfordres til. Det er derfor ingen logikk i å påstå at profeten var sneversynt. Han var et sendebud, som overbragte et budskap. Om du syns forbud mot homofil praksis er sneversynt, så er det Gud du må sende din klage til. At du syns Gud er sneversynt, det står du fritt til å mene. Gud og muslimene har ingen grunn til å føle seg krenket av den meningen, fordi vi er av en annen tro og oppfatning. For øvrig viser jeg til min artikkel om homofili i islam som ligger på bloggen min.

«Snakk om Muhammed (fvmh) dagen» kan omgjøres til en dag hvor dialog og gjensidig respekt står i fokus. Hvor muslimer stiller opp for å svare på spørsmål om islam, Koranen og profeten, for de som vil snakke om han. Moskene arrangerer stadig «åpen moske dager» hvor alle er velkomne.
Det er også fullt mulig å ha debatter hvor Guds eksistens og profetier utfordres, hvor alle får lov å si hva de mener. Det er allikevel en vesensforskjell på å si «jeg tror ikke på Koranen som Guds ord», i motsetning til «profeten er trangsynt». Det første er en personlig oppfatning, det andre er en blasfemisk, krenkende påstand. Til syvende og sist kan aldri religion bevises med de håndfaste bevis ateister krever. De vitenskapelige bevis Koranen bringer, har overbevist mange, men den som har bestemt seg for å ikke tro, vil aldri komme til å tro. Vår oppfatning er at ikke alle skal tro, at livet er en prøvelse som skiller de som underkaster seg Guds vilje, fra resten. Det bekymrer meg derfor ikke nevneverdig at det eksisterer ateister, men det krenker og provoserer når disse går til angrep på min rett til å tro og praktisere den religionen jeg har.
Snakk OG vis respekt!



4 kommentarer:

Rahma sa...

Assalaam alaykum søster, dette var et veldig godt svar, masha Allah, med mange gode poenger og eksempler om et viktig tema som det er viktig for oss muslimer og klare argumentere godt for. Jazak Allaho khairan, og Ramadaan Kareem ;)

God hilsen og Wasalaam fra Rahma, Tromsø

Anonym sa...

Jeg synes at du har en helt absurd definisjon av "krenkende" når du definerer "Profeten var sneversynt som ikke anerkjente homofili" som det. Man kan argumentere for at det å fordømme homofili nok var den gjengse oppfatningen da Koranen ble skrevet, men det synes jeg blir et tullete argument å gjemme seg bak.

Spørsmålet blir vel heller hvordan du forholder deg til uttalelsen: "Islam som moderne religion er sneversynt som ikke anerkjenner homofili". Hvis du også synes dette er en "krenkende" uttalelse, så dreper du umiddelbart debatten.

Anonym sa...

Salam søster. Dette er noe av det bedre jeg har lest, utrolig bra skrevet. Du har skrevet det jeg selv har tenkt i mange år, shazakAllaho khairen for hva du har gjort for muslimer med denne blogg. Selma

Valgerd sa...

Hei Anonym,
Jeg debatterer ikke tematikken her i kommentarfeltet, som nevnt i blogginnlegget har du fått min mening, godt begrunnet.