mandag 19. desember 2011

Er det plass til meg?

Etter at jeg gjestet TV2s "God morgen Norge" studio sist uke har reaksjonene ikke latt vente på seg. At en muslim feirer jul har åpenbart provosert de mest fundamentalistiske muslimene. Ateistene jublet, for de fikk enda en stemme for at julen er mer enn kristendom og feiring av Jesusbarnet. Agnostikerne og de kulturelle nordmennene løftet på skuldrene og sa "så hva?", "jula er da for alle". De kristne har jeg ikke hørt noe fra i denne omgangen, men muslimene jeg kjenner - de har delt seg inn i de grupperingene jeg forutså før jeg sto frem som julefeirende. De aller fleste sier ingenting, en del sier at de selv feirer jul og at det er tøft og koselig at jeg "sto frem" som julefeirende selv, mens den harde kjerne raser. Da snakker jeg ikke om de erkekonservative imamene som sitter i sine moskeer og ikke kommenterer hva som skjer i det offentlige rom, men de unge svovelpredikantene i Islam Net.


Nå er det noen som påstår at jeg "ikke kan noe om islam", at jeg er en villfaren konvertitt som snakker etter eget forgodtbefinnende. Det medfører ikke riktighet. Jeg har fra jeg ble muslim for fem år siden studert et stort antall bøker om islam fra flere hold, deltatt i opplæring i tre moskeer, deltatt på både Rabitas opplæringsgrupper, Islam Nets konvertittskole, Bilals kvinnegrupper og i nærmere tre år fått daglig opplæring i salafistisk islam av min tidligere ektemann som ikke bare var imam, men hadde studert hadith hos bl.a Al-Albani. Han er hafiz, Koranlærer og var tidligere fast ansatt som moskeleder i Sharjah, UAE. Jeg har studert alle hovedbøkene om salafibevegelsen, i likhet med det meste som er skrevet på norsk om islam. Jeg har også studert videoer og youtube leksjoner fra alle ælims (lærde) som Islam Net promoterer, som Yusuf Estes mm, pluss Hamza Yusuf . I tillegg har jeg lest alt Tareq Ramadan har utgitt både på norsk og engelsk. Jeg har lest og leser daglig Koranen på både engelsk og norsk, og har studert den med egen Koranlærer. Jeg har lært å resitere Koranen etter gjeldende regler og jeg har studert og forstår en del arabisk, også arabiske dialekter. Jeg har lest tafsir (Korantolkning) med lærer. Jeg har også tillatt meg å lese islamkritiske bøker, og bøker som beskriver konvertittprosessen (Anne Sofie Roald). Jeg er i den senere tid inspirert av Nawal El-Saadawi og den amerikanske imamen Dayiee Abdallah. Jeg beundrer den norsktyrkiske filmskaperen Nafise Ôzkal Lorentsen som har laget filmene "Gender me" og "En ballong til Allah". Jeg har studert sufismen, og kjenner muslimer i av all verdens nasjonaliteter og kulturer. Jeg sier ikke at jeg er en ælim (lærd), men jeg kan litt om hva jeg snakker om. Å avskrive mitt ønske om et moderat og sekulært islam som egenprodusert oppspinn er derfor ikke korrekt. Mine tanker finnes også hos så veldig mange andre. Over hele verden. Jeg har reist til muslimske land, bodd sammen med muslimer i perioder, og hatt muslimske venner hele livet.


Islam Net, organisasjonen som markedsfører seg som de som skal "oppklare misforståelser om islam", men tvert i mot skaper stadig flere. Det er nemlig ingen som kan påstå at de kjenner "den éne fulle og hele sannheten om islam", når det aldri har vært konsensus blandt de lærte noen gang. I tillegg til flere lovskoler, finnes det mange retninger, både politiske og kulturelle som har strukket "islam" til å bli en slags presenning, som tydeligvis blender folk fremfor å motivere til frihet, individualisme og kritisk tenkning. Det Islam Net gjør er å misjonere salafistisk (wahabism) ultraortodokse tolkninger av islam. Denne ser vi praktisert i f.eks Saudi-Arabias styresett. Denne type islamforståelse støtter dødsstraff, ønsker kjønnssegregering i samfunnet, mener at hijab er en plikt for alle muslimske kvinner, at seksualopplæring skal unngås, mener at mannen har vetorett over sin kone, og legitimerer også fysisk avstraffelse. Debatten har vært grumsete etter at Olav Elgvin i bloggen Muslimprosjektet, tok opp saken i fjor under et foredrag på deres konferanse på Sentrum Scene. De har siden prøvd å fornekte dette synet, og til og med laget en video hvor foreleseren snakker om hvor rettferdig og vakker islam er, og at de generelt ikke oppfordrer til vold. De har aldri dementert at de støtter fysisk avstraffelse av kvinner som korreksjon fra sine ektemenn. Dette er alvorlig, fra en norsk muslimsk studentorganisasjon.


Islam Net har klart å sanke mange ungdommer i sin stall, betalende medlemmer som finansierer den enorme misjoneringen med store konferanser, en aktiv nettprofil og gatestands på Karl Johan og utenfor andre arrangement. De mottar store pengegaver og får inn enorme summer på auksjoner. På konferansene, som jeg har deltatt på, inviteres de store youtube-misjonærene som driver en form for opplæring i konservativ islamforståelse, blandet med psykologiske virkemidler for store forsamlinger. Det hauses opp en sterk fellesskapsfølelse, blandet med en bit offerrolle (verden er så fæl mot muslimene og "anti-islamske holdninger", og det er urettferdig), et forsøk på en logisk retorikk som egentlig ikke henger på greip, men som ikke kan bli motsagt da det er messing fra en scene, og skremsel. Store og skumle trusler om helvetet, Guds straff, rettferdighetens Dommedag og all tvil eller kritisk tenkning betegnes som "fristelser fra Satan" eller "din egen egoistiske vilje til å være ulydig". Enten blir man fanget i ledernes messende hjernevask, eller så føler man seg ganske uvel der man sitter og hører ting man knapt kan tro. Jeg har opplevd å bli dratt mellom begge fasene.


Jeg har tidligere sagt i både avisintervjuer og på bloggen at jeg ikke anser Islam Net som en trussel. De oppfordrer ikke til ekstreme meninger eller til terror. De misjonerer "klassisk islamteologi". Og det gjør de. Problemet er at organisasjonen nå har vokst seg så stor at den har fått en stor påvirkningskraft i det muslimske ungdomsmiljøet, spesielt i Oslo. Og ungdommen utsettes for en radikaliseringspress der det kan være veldig vanskelig å forholde seg til videregående- eller høyskole og universitet uten å bli konfrontert på daglig basis av dette "moralpolitiet". Sosial kontroll og trusler om ekskludering fra det religiøse miljøet er hverdagskost for de fleste muslimer, også i Norge, meg selv inkludert.


Det som imidlertid er et problem er at Islam Net ikke går videre enn å forklare teologien. De bidrar ikke til å fjerne én eneste misforståelse om islam, men bekrefter det islamkritikerne er skeptiske mot. Nemlig undertrykkelse, forskjellsbehandling, voldsbruk og segregerte samfunn. Et samfunn som ikke promotererer frihet, ekte demokrati og likhet for alle. Det er en dårlig og skremmende forstilling om et samfunnet jeg absolutt ikke ønsker velkommen.


Det som skulle vært ønskelig var at disse og andre hadde brukt denne teorien, utviklet forståelsen med en forklaring om samfunnets forandringer gjennom tidene, kulturell tilpasning, modernisering og retten til å ta og stå ansvarlig for egne valg (som for øvrig er forankret i Koranen selv). Den er dessverre totalt fraværende i disse prekenene.


Da jeg begynte å konfrontere enkeltpersoner fra denne gruppen og andre med samme verdisyn, opplevde jeg en voldsom aggresjon. Det var tydelig strengt forbudt å stille spørsmål ved noen av deres standpunkt, og mine spørsmål ble ikke bare sett på som en personlig fornærmelse, men også "krenkende mot religonen. Krenkende mot Allah swt". På hvilken måte kan Gud føle seg krenket over et menneskes spørsmål? Gud som er omtipotent har ingen behov, verken for ære eller respekt, Han ER ære og respekt. At en av Hans skapninger stiller spørsmål om hvordan livet skal leves utfra Hans veiledning(er), må vel heller være en berømmelse og glede da det viser at skapelsen (i dette tilfellet mennesket) fungerer som det skal? Det er i allefall mine tanker om kritisk tenkning og utspørring av menneskelige "sannheter" som påstås være fra Gud. Er disse reglene fra Gud lar de seg utspørre uten at andre troende trenger "å føle seg støtt på vegne av Gud". Det blir hyklersk for meg.


Ballen har rullet videre, ikke bare enkeltpersoner fra Islam Net, men også deres leder Fahad Qureshi sier nå at;
"Fahad Qureshi Astaghfirullah, det er slike ekstremister som deg som skaper fordommer mot moderate muslimer som oss. Bare fordi vi er uenig med deg om at homofilt samleie er tillatt i islam, fordømmer du oss og ber folk ta avstand? Dette var skuffende."



for 8 timer siden
Axmed Samedov
  • skam deg!!! du bringer skam over muslimene og vår rene religion! Hva i all verden er det du driver med?? Typisk norske revertitt hobby-muslimer, klarer ikke dy seg fra å slutte med kufren sin!



    Maryam Oslo (se bildet under) har promotert en artikkel på sin facebook profil som oppfordrer til at islam skal tillate menn å implementere penis inn i avføringskanalen til andre menn og gni ut og inn. Jeg sier dette for å advare mot denne kvinnen som har valgt å følge Satans vei ved å prøve forandre islam.

    Al Suhaymin ‎--- Mariann Alarabi: er det greit å legge ut andre mennesker på denne måten?? er det mulig hennes utlegg var ment som ett spørsmål? ---

    det er ikke bare greit å advare mot mennesker som sprer villedede ideer som innebærer kufr, det er faktisk obligatorisk. meningen slik jeg ser i posten til abu sayfullah er ikke å nedgradere hennes person, det spiller ingen rolle hvilken person det er snakk om, uansett hvem det er som sprer organisasjoner og ideer som inneholder kufr (aksepten av homosex) må de advares for ellers kan stakkars ungdommer som ikke har så mye peiling tro at det er tillatt med slike umenneskelige handlinger av å putte penisen inn i bakenden til en mann.

    hennes utlegg var ikke ment som noe spørsmålet da hun har promotert en organisasjon basert i usa som fremmer homosex og våger å hevde at slike umenneskelige aktiviteter er tillat i islam, at akhi abu sayfullah har observert at hun fortsatt poster slike forkastelige ideer på hennes profil er et klart bevis for at hun fortsatt står for å tillatte slike umenneskelige handlinger. det som er ekstremt farlig er at hun har tenkt å åpne en lignende kufr organisasjon i norge og vi vet at organisasjonen i usa som hun kopierer jobber for å gi menn rett til å ha analsex med andre menn.

    --- Mariann Alarabi: kanskj nettopp denne kvinnen trenger vennskap og veiledning. ikke sverte og utestenging... ---

    hun trenger uten tvil veiledning, men om hun fortsetter å spre ideer om homosex i islams navn offentlig må hun selvsagt advares mot og avsløres offentlig.

    man kan jo spørre MaryamOslo om hun også mener det er greit med dyresex? er det homosex og dyresex som vil si å være ''progressiv'' som hun skryter så mye av?

    Elyes BenMohamed Toumi Abid Brødre, jeg er like enige som alle at man må snakke mot muslimer som fortolker selv, og forandrer på Allahs ord,uten tvil må dette bekjempes. Jeg bare håper at vi heller kan gjøre det i det stille uten å lage masse oppstyr offentlig, for slike som denne misledete personen, får promotert sine forvrengte syn mer, hvis vi legger ut linker og kanskje får en mediasak på dette.. Mitt råd er å sende en høfflig privat mail med hikhma hvor man gir råd med daleel, det vil være mer effektivt!

    Hege Hana Stokke Hatata Salaam aleikum
    Utrolig trist at en muslim beveger seg vekk fra den sanne Islam. Og enda tristere er det at denne personen sprer usannheter om vår vakre religion.
    Måtte Allah lede henne på den rette vei. Ameen

    Fra Islam Nets forum advarer "Muslim G" mot å lese bloggen min, at det jeg gjør er ulovlig/haram og at jeg er en villfaren vanntro/ kufr nå.


    Islam Net har fått blod på tann, for ikke bare "feirer" jeg jul, men jeg støtter homofiles rettigheter til å ha sin tro, uansett hvilken den er. Jeg støtter et samfunn som gir kvinner og menn like rettigheter, som jobber for frihet, fred, individualisme og sekularisme. 

    Jeg bryr meg personlig svært lite om hva Islam Net mener om meg. Det jeg bekymrer meg for er hva denne organisasjonen gjør med tusenvis av unge minoritetsmuslimer i denne byen, og det frie spillerommet de har til å drive sin radikalisering og segregering i Norge. Det er noe jeg verken liker eller støtter. Derfor skriver jeg denne bloggposten så fler kan få vite hva som skjer innenfor "islam" og "muslimene" som så mange mener å vite hva er, men så utrolig få forstår at vi ikke er samstemte eller likesinnede - over hodet. Vi må slutte med kollektivismen og se mennesket, for stadig flere er sammensatt av utradisjonelle kombinasjoner. Jeg er en norsk muslim, enn så lenge. Så lenge jeg klarer å bære varemerket "muslim". Jeg begynner å tvile på om det er plass til meg her?

    Gud er raus nok, men menneskene - akk, de er mangelfulle. Måtte Han tilgi oss alle for våre tilkortkommenheter. Vi har alle nok å ta av. I mellomtiden ønsker jeg alle mine lesere en riktig 
    God Jul og et Godt Nyttår!





tirsdag 13. desember 2011

"Valgerd" på God Morgen Norge

Her kan du lese intervjuet. Har du TV2 Sumo kan du se programmet her.

 Foto: TV2, God Morgen Norge 13.12.2011

onsdag 7. desember 2011

Radikalisering

I går deltok jeg på konferansen "Felles ansvar for forebygging av ekstremisme" på Politihøgskolen, arrangert av Justis- og Politidepartementet. Bakgrunnen er handlingsplanen "Felles trygghet - felles ansvar" for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Et bredt utvalg av representanter fra Politiet, PST, Justis- og politidepartementet, Kriminalomsorgen, Arbeidsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kulturdepartementet, Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og bydelene mm deltok. Målet er et bredere samarbeid mellom departementene og 1. linjerekka (de som jobber direkte med menneskene), økt kunnskap, bedre resultater. Skal vi hindre en negativ utvikling er det nødvendig å forstå problemet, årsakene og endre relasjonen mellom disse. Vi må involvere, engasjere og motivere til en felles innsats.


Justisminister Grete Faremo


Justisminister Grete Faremo åpnet med å poengtere at Norge fortsatt er et åpent sår etter 22/7. Vi har fortsatt ikke full oversikt, og at denne hendelsen vil prege nasjonen i lang tid fremover.  Den brede handlingsplanen "Fellesskap, trygghet, utjevning" fra 2009 er viktig, og hun vektlegger behovet for samarbeid mellom skolen, arbeidslivet, arbeid med ungdom, dialog og involvering. Vi må se på forebyggingen som en del av det generelle kriminalitetsforebyggende arbeidet. Målet er å videre ha en årlig konferanse om temaet. Handlingsplanen "Felles trygghet - felles ansvar" oppfordrer til åpne, demokratiske og allment aksepterte virkemidler. PST, Etterretningstjenesten og Nasjonalt sikkerhetsmyndighet (NSM, underlagt Forsvardepartementet) er rikets tre sikkerhetstjenester. Vi trenger samarbeid og bredde i forebyggingsarbeidet. Utarbeidelsen av exitprogrammet (en måte å komme seg ut på av radikale miljø på) har vist seg som effektivt og fått internasjonal oppmerksomhet. Regjeringa har også utviklet en nettportal med adressen radikalisering.no som en veileder til de som ønsker å forstå mer om temaet, eller be om hjelp. Oppfordringen er: "Ser du noe - si noe"! 


Øyvind Strømmen holdt et godt innlegg om utviklingen av høyreekstreme elementer i tiden. Dette har jeg blogget om i innlegget "Islamofobi", om du vil lese mer om hans arbeide. Det han imidlertid slo fast er at han ser på 22/7 som et anslag av internasjonal terror. Han avsluttet også med å si at det er så og si umulig å motdebattere de mest ytterligående med fakta og forklaringer, men at det er et håp om å gjøre rekrutteringsarbeidet til miljøene vanskeligere ved å være tilstede med motargumenter og saklighet i debattene. Dette er selvfølgelig godt å ta med seg for oss bloggere som nedlegger en ikke ubetydelig arbeidsmengde i å spre våre budskap. 


Frilansjournalist Øyvind Strømmen




Internettradikalisering er et tema som gikk igjen både hos Strømmen, PST og FFI (Forsvarets Forsknings Institutt). PST kom med en analyse av terrortrusselen svært lik fjorårets, da de ennå ikke er ferdig med å analysere årets. De fokuserer på at selv om terror er en veldig synlig trussel, brukes det også store ressurser på å sikre Norges teknologi, energi og eksportprodukter som våre sentrale hjørnestener. Mange utenlandske etterretningstjenester er ute etter disse. Dette snakker ikke PST like høyt om, men er en betydelig del av arbeidet. 


Analytiker fra PST


Enkeltpersoner og organisasjoner av ekstrem islamisme utgjør den største terrortrusselen mot Norge. Disse har direkte truet eller referert til Norge som et legitimt mål, som f.eks ledere i Al-Qaida. Det er en direkte sammenheng mellom deres uttalelser og de hendelsene som utspiller seg på bakkenivå, også i Norge. Nordmenn har i høyere grad enn noen gang før tilgang til propaganda, og en ideologisk skolering på et høyt nivå. Det har de seneste årene skjedd en betydelig økende trusselendring. Norge har blitt synlig gjennom karikaturstriden (sammenheng i hele Skandinavia) og vår deltagelse i Afghanistan (ISAF).


Mange som blir radikalisert har for øye sitt eget hjemland/opprinnelsesland, men opprettholder virksomheten sin herfra. Dette henger også sammen med reisevirksomheten. De ønsker å delta og reiser ut for å få militant trening. PST har flere omfattende og alvorlige pågående saker. De er ressurskrevende og vanskelige å jobbe med. 


Allikevel sier PST ettertrykkelig at det dreier seg om få personer og små miljøer. 
At ekstrem islamisme i Norge er et veldig marginalt problem.


Hva angår de høyreekstreme og situasjonen etter 22/7 opplyser de at de overvåker høyreekstreme, anti-islamske miljø og enkeltpersoner. Den organiserte delen av dette miljøet befinner seg stort sett innenfor rammen av "ytringsfriheten", de har lav oppslutning og begrenset rekruttering. Hva angår deres nettvirksomhet innrømmer PST at den er vanskelig å kartlegge, og at miljøet ideologisk sett er svært sammensatt. 


PST mottar jevnlig en strøm av trusler; verbale og sterke hatytringer, også skriftlige trusler mot departementene. Drapstrusler mot enkeltpersoner kommer i hodedsak fra mentalt ustabile personer, og noen høyreekstreme. Her er det vanskelig å peke på en utvikling, og vanskelig å kjenne voldspotensialet. Trusler over internett har økt etter 22/7, de er mer alvorlige, sterkere i ordbruken og grovere i språket. Dette beskrives som et direkte resultat av terror, grensene flyttes for hva som er "normalt". De fleste truer over internett.


Det er viktig å gjøre samfunnsanalyser for å plukke opp mulige trender, og se hvem som blir radikalisert.


Seniorforsker Brynjar Lia fra Forsvarets Forskningsinstitutt



Fra FFI stilte Brynjar Lia fra "Terrorprosjektet". Han fortalte om ekstrem islamisme og radikalisering i Norge og verden for øvrig. Spesielt var jeg interessert i å høre om radikaliseringen av 2. generasjonsinvandrere i Norge som søker identitet og opprør, både mot det "hvite Norge" og mot foreldregenerasjonen. Det er skremmende og oppsiktsvekkende at det foregår en radikalisering av vår ungdom. Han redegjorde også for den militante eksilpolitikken som radikaliserer ungdom, som f.eks palestinere og somaliere, og kaller begrepet det "et øyerike av opprørsaktivitet". De deltar herfra ved å bidra med pengestøtte, eller reiser for opptrening og deltagelse i aktiviteter. De som driver med reisevirksomhet får en status som misjonerere, rådgivere og rekrutterere. Han fortalte også om den globale utviklingen av jihad og Al-Qaidas svekkede oppslutning etter Bin-Ladens død. Det var også interessant å høre hvordan AQ hadde utviklet seg fra å være en protestbevegelse mot USAs okkupasjon, til å nå bli et nettverk for all slags terror av forskjellige målsetninger (lokale, nasjonale, globale, med endring av fokus på sak). Det mest lærerike ved dette foredraget var å høre 5 punkts listen for hvordan man radikaliseres, for da kan den også brukes i kampen mot forebygging av radikalisering.


1. Først ser man på videoer/leser innlegg på internett om lidelsene. "Forstå at vi er forfulgt, krig, stakkars oss se hvordan vi blir behandlet osv"
2. Så indoktrineres man i hva som er din muslimske "plikt". Religiøst sett, fortolket etter ortodokse, salafistiske metoder.
3. Så ser man filmer som viser en "mulighet" for å bidra/hjelpe til mot lidelsene. Dette kan være kampscener, unge menn fra eget land som trenger ute i felten.
4. Heltedyrkingen. Her hylles martyrene som skal ut i kamp, og de leser opp sine avskjedsbrev og forteller hvorfor de gjør det.
5. De døde martyrene hylles som helter gjennom fester og takketaler.





Vi må aldri undervurdere den enorme påvirkningskraften som bilder, film og internett har. De kan bli inspirert av jihadblader og selv om vi anser "soloterrorister" for å utgjøre en trussel, har det vist seg at alle "soloer" alltid har hatt litt hjelp og nettverk. Nesten alle aksjonene er mislykkede. Det er vanskelig å danne en typisk profil av en soloterrorist. Vi vet at mange av dem i tillegg er psykisk ustabile. 
De skal ha motivasjon, planlegge og gjennomføre. Det er flere ledd å bli oppdaget i. Her var Breivik et unntak, som gjennomførte uten å bli fanget opp.


Jeg syns også rådene fra radikalisering.no er gode, og verdt å nevne her; 


sitat; "

Hva er radikalisering og voldelig ekstremisme?

Med voldelig ekstremisme menes personer som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske mål.
Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål.
Radikaliserings-prosesser kan skje innenfor alle typer livssyn, politiske retninger og ideologier.
Det er viktig å skille mellom radikalisering og det å være radikal. Det er virkemiddelet, altså viljen til å bruke vold, som er sentral. Radikalisering og voldelig ekstremisme kan skje innen alle typer ideologier eller politiske retninger, noe vi har sett både i Norge og resten av Europa. Mer om erfaringer med voldelig ekstremisme i Norge og Europa kan du lese i kapittel to i handlingsplanen "Felles trygghet – felles ansvar".
Radikalisering er altså en prosess som kan føre til at en person blir en ekstremist. Hvor lang tid radikaliseringsprosessen tar, vil variere fra person til person. Det er heller ikke slik at alle som er i en radikaliseringsprosess, blir voldelige ekstremister.
Det er vanskelig å gi en konkret oversikt over hva som skjer med en person i en radikaliseringsprosess. De sosiale faktorene i en radikaliseringsprosess er ofte viktige. Sentrale elementer kan være gruppedynamikk, endring av vennekrets, tilbaketrekning fra samfunnet eller karismatiske lederskikkelser. Hvordan en radikaliseringsprosess skjer vil variere, og kan fortone seg på svært ulike måter for ulike personer. Samtidig finnes det noen karakteristiske trekk det er mulig å fange opp.  Prosessen karakteriseres gjerne ved følgende utvikling:
  • utvikling av et ensidig verdensbilde
  • ikke rom for alternative perspektiver
  • drastiske handlinger, som støtte eller oppfordringer til vold, anses som nødvendig
  • en tanke om at hensikten helliger midlene
I de to første punktene over, utvikling av ensidig verdensbilde og at det ikke rom for alternative perspektiver, legger vi at en person utvikler et svart-hvitt bilde av verden hvor det skapes et tydelig skille mellom «oss» og «dem». Her dominerer enkle fiendebilder og enkle løsninger. Personer med ensidige verdensbilder vil helt naturlig oppfatte det som at de forvalter den objektive sannheten, altså at deres måte å se verden på er den eneste rette. De har ofte en oppfatning av at den som eier den objektive sannhet ikke trenger alternative perspektiver eller nyanser.
Det er viktig å understreke at personer som har oppfatninger som beskrevet over, ikke trenger å støtte eller oppfordre til vold. Eksempelvis vil strengt religiøse miljøer innenfor enhver religion kunne plasseres innenfor flere av disse kategoriene.
De to neste momentene, at drastiske handlinger anses som nødvendige og at hensikten helliger midlene, knyttes til handling: enten støtte til handling, oppfordring til handling eller å selv utføre handling. Veien fra oppfatninger som i de to første punktene over, til at handling er helt nødvendig, kan være kort. Enkelte personers verdensbilde kan oppleves så akutt og alvorlig at drastiske handlinger er nødvendig og rettferdige, slik at hensikten helliger midlene.
Den diskret og ikke-kriminelle adferden som preger mange i en radikaliseringsprosess gjør dette utfordrende å identifisere eller overvåke for politi og andre aktører. Det er en gråsone mellom marginaliserte personer og utvikling mot ”uheldige” miljøer (parallellsamfunn), og de som utvikler seg til en direkte trussel mot storsamfunnet som de ikke lenger har lojalitet til. De som befinner seg i en radikaliseringsprosess men ikke oppfordrer til eller bruker vold, kan fortsatt utgjøre en trussel."
Hvis du kjenner noen som har en slik utvikling så meld fra til noen du stoler på! 
Ser eller hører du noe som bekymrer deg, så er det ditt ansvar å melde fra.  Vi har alle et felles ansvar for en felles trygghet. La det starte med oss selv.



Islamofobi 2

Takk til alle som leser bloggen, og en ekstra takk til dere som legger igjen kommentarer i feltet under bloggen, og tar en frisk debatt. Så lenge du holder deg rimelig innenfor begrepet "normal folkeskikk" tillater jeg det meste. Ren blasfemi, spotting av vår Gud, hellige bok eller profetene blir fjernet.


Sunn kritikk er velkommen.


Det skrives mye om hva islam "er", og alle islamkritikere og - hatere jeg har kommet over på nett, har tydeligvis en veldig bestemt formening om hva islam "er". Jeg prøver å utfordre dere som har en overveiende negativ holdning til islam og muslimer til å si helt konkret hva dere misliker så sterkt. Det er vanskelig. Det kan se ut som om negativiteten er samlet i en klump av misfornøydhet der trusselbildet av et stort hodeløst monster som har fått navnskiltet "islam" tredd over seg; invaderer, voldtar, dreper, okkuperer, stjeler, overtar, lurer, bedrar, forandrer og ødelegger. Det er ute etter "oss". Men hvem er vi? Det fremstilles som om "viet" er et unisont norsk samfunn bestående av etnisk hvite kulturkonservative nordmenn som må beskyttes mot denne barbaren av en usivilisert horde. En horde av fremmede som tramper inn over landegrensene og frekt "tar seg til rette".


Er ikke dette litt vel polarisert? Er det ikke tatt helt ut av proposjon?


Selv om jeg nå er rimelig kjent med alt islamhatet her i verden, fikk jeg allikevel bakoversveis da jeg fikk spørsmål på twitter hva jeg syns om denne saken. Jeg ble dypt sjokkert da jeg leste et innlegg på bloggen til NDL her forleden. Forfatteren av den hatske bloggen til Norwegian Defence Leage som har til oppgave å "Bevare Norge og si nei til islam" var den nylige valgte lederen Ronny Alte fra Vestfold. Om du ikke orker eller ønsker å klikke deg inn på denne hatbloggen, kan jeg raskt oppsummere med å si at NDL nå går til angrep på "islam" for å ville "ta fra norske barn julegleden". Det har kommet et skriv fra en barnehage om at de nå skal "markere" julen istedenfor å feire den, noe Ronny tolker som et svik fra norske politikere med bestillingsseddel fra "islam". Vi muslimer har altså tatt over makta her i landet og tar fra de stakkars barna det kjæreste de har, nemlig juleminnene.


Vel, hvor skal man begynne?


For det første er det ikke "islam" som har krevd noe som helst. Det ble allerede i 2007 beskrevet i Ot.prop.nr. 47 2007-2008 at loven ønsket å endre seg i takt med samfunnet. Formålsbestemmelsen fra 5.12.08 følger opp dette, og Prop. 105 L (2009-2010) slår fast om endringer i barnehageloven, pkt 1 Hovedinnholdet i proposisjonen "..Departementet foreslår å videreføre en adgang for private barnehager til å unnta seg fra deler av formålsbestemmelsen i barnehageloven. Denne unntaksadgangen vil gi private barnehager en adgang til å bestemme at verdiene i den vedtatte formålsbestemmelsen ikke skal forankres i kristen og humanistisk arv og tradisjon. Det vil ikke være adgang til å unnta seg fra verdiene i seg selv. "


Det som står her er det samme som skolens opplæringsplan har fastsatt, trosopplæringen skal være religions- og livssynsnøytral. Ingen religioner eller livssyn skal forfordeles. Dette er en utvikling mange har ønsket seg i et moderne Norge, der statskirken stadig får mindre makt over det offentlige Norge. Først og fremst er det ateistene, human-etikerne og andre religionskritikere som har jobbet frem dette kravet. Ikke muslimer.


Dernest kan vi se på kritikken som ofte brukes mot "islam" hvor de som føler seg støtt og truet over annerledeshet påberoper seg å være kristne fordi de er norske. Nå er riktignok Norge et "kristent" kongedømme hvor Konge (kirke) og Storting sitter med den parlamentaristiske makta. 78% av den norske befolkningen er medlem av statskirka. Allikevel står den klassiske kristne troen ikke så sterkt i dagliglivet hos de fleste. Bortsett fra noen små grupperinger av kristenkonservative har ikke kirken i seg selv stor makt. Når islamkritikere som NDL eller andre enkeltpersoner ytrer sitt hat mot "islam" brukes alltid begrunnelsen at vi i Norge er kristne. "Det passer ikke med "islam" her". Slik jeg kjenner kristendommen, som tidligere kristen, kan jeg ikke gjenkjenne denne tankegangen som spesielt kristen eller i Jesus fotspor. Det er derfor forundelig at det påberopes en sterk tilhørighet til religionen kristendom og middelalderens korstogfarere, når de ikke praktiserer et spor av toleranse, nestekjærlighet og tilgivelse som kirken faktisk formidler. Bruker de selv sin religion som ideologi, slik de beskylder muslimer for å gjøre, eller bruker de den rett og slett for en trøst i historieforfalskende heltefigurer? Nemlig korsfarerne som kjempet mot islamsk invasjon i Europa og om de hellige stedene i Midt-Østen. At korsfarere og muslimske hellige krigere la ned våpnene og levde parallelt  i samfunn etter inngåtte fredsavtaler, nevnes ikke med ett ord. Saladin var en helt av sin tid, og han var muslim.


Da gjenstår vi med misnøye med endring. Det er et legitimt tema å ta opp. Er det lov å reagere med misnøye når det kommer et skriv fra barnehagen om at det ikke skal feires jul, men kun markeres? Ja, det vil jeg si er legitimt. Det er lov å reagere, det er lov å spørre hva dette er, og det er lov å mene at det er feil. Like mye som det er lov å mene at det er helt okei, på tide og en lettelse for alle foreldre som i åresvis har prøvd å unngå tvangsopplæringen barnehager og skoler har drevet med gjennom hundrer av år. Det er lov å ytre seg!


Det som ikke er greit er å legge skylda på "de dærre". "De som har kommet hit for å lage kvalm". "De som voldtar og tar over landet". Det er ikke bare feil, men det er rasistiske idéer, fordommer og krenkende uttalelser. Det er her vi må begynne å snakke sammen, og finne en måte å både diskutere, men ikke minst, motbevise feilaktige påstander og kritisere løgner og hatprat, konfrontere det for det det er. Enten det er fremmedfrykt, rasisme, kulturkonservatisme, islamofobi eller bare idioti. Vi må tåle å snakke om det på et sivilisert nivå.


Og til de som tviler, det blir jul i år også! Kanskje skal vi bruke tiden til ettertanke og se litt innover i oss selv, tenke litt på de som ikke har det så godt, og bidra litt til fellesskapet?







mandag 5. desember 2011

Islamofobi

Hva er egentlig islamofobi?

Det er et mediaskapt ord som beskriver et hat, en overdreven skepsis eller fordommer mot islam og muslimer. Ordet brukes litt inkonsekvent og det er mange som strides om ordets avgrensede betydning, og om det i det hele tatt er et beskrivende uttrykk å bruke. Kan vi ikke bare bruke ord vi allerede kjenner til, som rasisme, diskriminering, fremmedfrykt rettet mot..?

Etter 22/7 har jeg, som mange andre, vært ekstra interessert i å finne ut mer om hvor alvorlig trusselbildet mot muslimer er i Norge. Det var med stor lettelse PST bekreftet at situasjonen er uendret, og at Behring Breivik mest trolig har operert alene i terrorhandlingene. Allikevel klarte jeg ikke å slutte å undre meg om hvem disse menneske er som hater oss så intenst at de er villig til å gå til ekstreme handlinger som vold og terror, mot annerledes tenkende eller med et annerledes utseende. Og ikke minst, hvor mange er de? Hvor er de? Og sist, det viktigste av alt, hva kan vi gjøre med det?

Jeg satt natten 23. juli å leste igjennom det terroristen kaller et manifest eller et kompendium. Siden har jeg ytterligere to ganger lest igjennom teksten i "2083". Mitt første inntrykk var at mannen måtte være splitter pine gal. Jeg fikk ingen logisk forståelse av innholdet ved første øyekast da det er svært oppstykket, sammenblandet og hovedsakelig består av tekst han ikke har skrevet selv (forskjellige forfattere med forskjellig skrivestil), men sakset fra diverse bøker, blogger og andre nettsider. Det var ingen annen rød tråd i skrivet, enn konspirasjon og ekstrem misnøye. Jeg søkte igjennom teksten for å søke å forstå den tragiske hendelsen 22/7, like mye som jeg ønsket å kartlegge trusselbildet ovenfor muslimer i Norge, spesielt konverterte sådan. Vi står omtalt som forrædere kategori B i Breiviks hatmelding. Både kategori A, B og C ønsker han å likvidere i sin selverklærte "krig" mot "multikultur" og islam. Herunder innbefattes politikere, samfunnsdebattanter og andre som har gjennom sitt arbeide eller engasjement har bidratt til å "forræde" det Norge han mener er det rette. Da jeg leste igjennom andre gang var det for å studere hans dagboksnotater. Jeg ble nysgjerrig på psykologien rundt attentatmannen. Det var lett å lese at han er svært syk. Det gjør vondt å lese dette makkverket. Jeg ble kvalm, følte angst og holdt flere ganger på å ta til tårene. Den tredje gangen jeg stupte inn i nettboka, gikk jeg mer generelt til verks for å se om hans vanvidd var overføringsbart til andre meningsfeller på nettet. Om han hadde noen "ideologi" eller om det bare var et lappeteppe av hat og misnøye fra øst og vest av anti-meninger (som det i høy grad er). De tingene han støtter og forsøker å redegjøre for (med elendig retorikk) er i flere tilfeller motstridene. Han ser ikke selv at hans påstander og konklusjoner faller sammen i selvmotsigende støtteerklæringer til alt fra anti-demokrati, anti-flerkultur, anti-sosialisme, anti-feminsime, anti-semittisme, anti-islam, anti-modernisme og anti-konformitet. Før 22/7 hadde Breivik dannet seg et stor nettverk av likesinnede og svært mange av disse er nevnt i hans kompendium. Etter 22/7 tar de avstand fra han, én etter én. Selv Breiviks "gudfar" bloggeren Fjordman, Peder Are Nøstvold Jensen, benekter å ha inspirert eller indirekte medvirket til terrorhandlingene. Han blir avhørt av politiet, noe han ser på som et overgrep fra rettsstaten for å begrense ytringsfriheten. 24.10. publiseres en artikkel i Aftenposten under navnet "Rettsstaten etter 22/7" der han angriper "norsk meningspoliti". Det er ingen tvil om at mannen har radikale meninger, og har inspirert til galskapshandlinger. Medskyldig? Det er vanskelig å bevise eller motbevise. Debatten har rast i norske aviser i hele høst om nettopp dette temaet.



Jeg kjøpte boken til Mattias Gardell, "Islamofobi" og dykket dypt ned i hans grundige gjennomgang av historiske og samfunnsmessige forhenliggender til motviljen mot "annerledesheten". Boka vekket meg fordi jeg selv ble utfordret på noe av min "sånn er det bare" tenkning, særlig om hva som er rett/galt og hva jeg tenker at vårt samfunn og kultur "skal" bestå av. Skal man tro Gardells analyse, er islamofobien så utbredt at den preger alle grener av vårt samfunn. At fremmedfrykten og motviljen mot "de andre" er diskriminering satt i system, som det nærmest er umulig å gjøre noe med - dersom vi ikke blir bevisst hvor omfattende og alvorlig det rammer store deler av befolkningen vår. Jeg er delvis enig i hans tolkning, men selv ønsker jeg å begrense bruken av ordet islamofobi til mer konkrete tilfeller av ytringer eller organisert motarbeiding av muslimer. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på dette. Flere politikere fra Frp kvalifiserer seg med bastante "sånn vil vi ikke ha det her" uttalelser, og flere samfunnsdebattanter med et høyreorientert og kanskje høyreradikalt politisk ståsted får hvitvasket sin rasisme gjennom publisering av kronikker i de store og anerkjente mediahusene og dagsavisene. Som Eivind Trædal påpekte i sitt innlegg i Dagbladet sist uke, har det sneket seg frem en offentlig godkjent måte å praktisere diskriminering på, gjennom forsvar av en ubegrenset ytringsfrihet. Men er det en liten islamofob i oss alle, om vi trekker forståelsen så langt at vi snakker om en mer eller mindre motvilje mot "annerledeshet" som er knyttet til muslim av ikke-vesterlig etnisk opphav? Eller snakker vi om hat mot den islamske teologien? Eller god gammeldags rasisme? Det er ikke lett å gi ét svar på dette. Jeg ser litt av alt, det er en jungel der ute av forskjellige debattanter og hatere, med nesten like mange ulike agendaer og ønsker. I dag står Christian Tybring-Gjedde frem og forteller at han er sykemeldt frem til jul på grunn av trusler og sjikane. Han er en av debattantene som har markert seg sterkt mot innvandring og ropt høyt om "snikislamisering" av bl.a. skoleverket. Debatten er tidvis hard og umenneskelig, tydeligvis også for de høyrevridde. Det høyrekonservative nettstedet document.no publiserte et krasst tilsvar til Trædals innlegg. Siden har det versert kommentarfelt-krig under begge artiklene. Blir vi noe klokere av dette? "Islamofobi" av Mattias Gardell er en grundig og solid bok i vår egen historie og hvordan vi ser på samfunnet vårt i dag, som jeg kan anbefale alle å lese. Uansett om du er interessert i islam eller ikke, dette handler om verdisyn og humanisme. Hva slags samfunn ønsker vi egentlig å ha? Og hva er vi villige til å gjøre for å oppnå våre mål?


Videre gikk jeg til Øyvind Strømmens "Det mørke nettet" for å forstå mer av de politisk motiverte islamofobe. Han gir en spennende og svært skremmende analyse av fascistiske krefter i Europa, i det internasjonale bloggmiljøet med høyreekstremister som kalles antijihadister (ville til å gå i mot-krig mot politiske islamister). Vi kan også lese om politiske bevegelser i Europa og i Norge, hvilken vekst og posisjonering de har hatt etter krigen og frem til i dag. Han redegjør godt for forskjellene mellom islam/annerledes kritikk, hva som er radikalt, ekstremt og hva som er konspiratorisk. Boka gir et godt innblikk i en verden de fleste av oss ikke kjenner, men som det er viktig å kjenne til.


I en paneldebatt hos Høyskolen i Oslo og Akershus stilte både Kristian Bjørkelo fra Universitetet i Bergen og filosof Lars Gule i tillegg til Strømmen. Mens Strømmen ga oss et innblikk i fascismen og rasismens historie og politiske vandringer, foreleste Gule om de prinsippielle forskjellene mellom tanke, mening, ord og handling. Hva som skiller det samfunnet må akseptere som lovlig ytringer, men hva vi bør reagere på. Jeg syns det var på høy tid å høre at noen sier i fra at "det er ikke alt vi skal godta". Ved å la enkelte ytringer stå uten å bli motsagt, legitimerer vi slike uttalelser og flytter grenser. Mange leser dette (over internett), og det er viktig å markere uenighet, ta debatten og forklare saklig og oppklarende hvorfor deres meninger eller ytringer er feil. Feil fordi de krenker menneskerettighetene eller religionsfriheten.

Journalist og forfatter Øyvind Strømmen


Undertegnede med Kristian Bjørkelo (@madmullah)


Jeg deltok også på et to-dagers kurs hos Human Etisk Forbund hvor det ble dannet en støttegruppe for nettdebattanter og moderatorer. Gule og Shoiab Sultan (tidligere leder av Islamsk Råd Norge) ga tips og innspill om debattklimaet på nett, og det ble gått igjennom forskjellige måter å fronte nettaksjonistene på. Anonymisering ble diskutert, den personlige belastningen ved å være motdebattant ble snakket om, og gruppa har laget en lukket facebookgruppe for gjensidig rådgivning og støtte for de som ønsker og trenger et slikt nettverk. Jeg er medlem i denne gruppa og ser positivt på de felles drakreftene vi kan ha av hverandre, selv om hver deltager stiller som privatperson og ikke har et felles ønske eller mål for sine nettaktiviteter. Jeg er for eksempel den eneste muslimen i gruppa, mens hovedvekten er humanister. For meg er dette helt irrelevant for gruppas målsetning, og jeg har blitt tatt svært godt i mot som religiøs, og bare opplevd gjensidig respekt mellom oss.

Miljøvernminister Erik Solheim 


På Kunnskapsdepartementets seminar "Kan vi stole på vitenskapen?" som ble arrangert på UiO 9. og 10.11. var debattklimaet på internett tema også for Nina Kristiansen fra forskning.no. Hun opplyser at det er kommentarfeltene som får gjennomgå, og at det ikke sjeldent utvikler seg metadebatter i disse trådene. Hun forteller også at bloggerne stadig får mer makt ved at det er lettere å ytre seg sensurfritt. Tema som skaper stor debatt og hissige kommentarer er i nevnte rekkefølge; klima, kjønn og likestilling, religion og hasj. Debatten er ofte dårlig fordi deltagerne er sinte og skjeller hverandre ut etter noter. Dette kneler debatten og de gode bidragsyterne kvier seg for å delta og forsvinner. Hun minner oss også på noe svært viktig, nemlig at ytringsfrihet er noe annet enn ytringsrett, pressefrihet og publiseringsrett. At sistnevnte også innbefatter retten til å ikke publisere. Aktiv moderering er det middelet som anbefales i kampen mot forsøplede kommentarfelt og avsporede debatter. At det kreves en viss identitetsbekreftelse for deltagerne kan også redusere noe av de mest ytterligående meldingene, men langt fra alle er redde for å stå frem med fullt navn selv om de ytrer seg rasistisk eller diskrimerende. Det ser vi også fra de store dagsavisene hvor noen bruker f.eks facebook-id som id-bekreftelse.

Forrige uke deltok jeg på et foredrag av Lisa Bjurwald, den svenske journalisten som nylig har utgitt boka "Europas skam - rasister på fremmarsj". Hun forteller en historie som ligner Strømmens, men går dypere inn i beskrivelser av miljøene, da hun selv har jobbet fra innsiden med dybdeintervjuer av høyreekstreme. Det gis et skremmende bilde av hvordan fascismen, nazisme og nynazismen har dype røtter i Europa og hvordan 2. verdenskrig ikke fjernet den, slik mange har trodd. Hun snakker også mye om konspirasjonsteoriene og rasismen, særlig den som romfolket rammes hardt av i f.eks Ungarn. Bjurwald sier det samme som Gule, nemlig at vi må følge med på hvor de er, hva de gjør, hvem de er osv. At det finnes lister, som f.eks på sosiale medier, grupper på facebook etc. og at det i større grad enn tidligere da man måtte delta på hemmelige møter, nå kan deltas over internett og bli radikalisert av et større nettverk av meningsfeller. Det er allikevel grunn til å spørre seg, slik jeg også gjorde, hvor alvorlig tar de det?

Hun har funnet at noen høyreekstremister begrunner sin uvilje mot flerkulturell innvandring med en reell frykt for å miste jobbene sine, og for økonomien. Slik fremmedfrykt var lettere å ta tak i og motarbeide med å gi tall og statistikker. I dag er motviljen mer diffus, det er mer hatfullt og et sterkt fiendebilde. De andre bare "er" feil. Hun gir oss forslag til motmakt, nemlig å
1) spesialtilpasse tiltak knyttet til vårt samfunn og vårt klima. En strategi som passer et annet sted, er ikke nødvendigvis overføringsbar.
2) At man ikke lar seg lokke til å forhandle på deres banehalvdel, ved å f.eks tillate bruk av høyreekstreme uttrykk og begrepsforståelser. Da er det lett å miste balansen i språkbruken og bli fanget av bordet, selv om man i utgangspuntket hadde en god intensjon med strategien.
3) Se på strategier som ikke direkte stanser, men begrenser f.eks ytringer. Noe hun etterpå klargjør for at hun mener kan være uønsket i et fritt samfunn.
4) Vurdere hvem som blir inkludert eller ekskludert i den politiske debatten. De som blir holdt utenfor kan bruke dette som en del av sin offerrolle-strategi og øke radikaliseringen.

Dette er noe Strømmen også redegjør for i "Det mørke nettet" med dannelsen av politiske organisasjoner bl.a. Bjurwald redegjør for utvikling av partiet Sverigedemokratarna som har markert seg som svært innvandringsfiendtlige. Hun forteller om det nynazistiske Gylden som har fått et oppsving under den økonomiske krisen. Hun mener høyreekstreme utgjør en stor trussel i Sverige.


De tyske nynazistene "Nationalsozialistische Untergrund" har i høst blitt avslørt for å ha drept ni innvandrere og en politikvinne i årene 2000-2007, samt 14 bankran og flere bombeattentat. Nynazistene som fikk betalt av etterretningstjenesten var langt mer aktive enn det tysk etterretningstjeneste var klar over. Tyskland er i sjokk over politiets naivitet ved å ha betalt 100 informanter i det høyreekstreme partiet NPD, men ikke fulgt opp nøye hva slags aktiviteter de faktisk bedrev, og feil fokus i etterforskningen. Det har kommet frem at de har lett etter skyldige blandt innvandrere selv, og lagt motivet for drap som "indre oppgjør". 

Her i nord er vi like sjokkerte, og debatten om PST har gjort det de kunne og om fokus på sikkerhetstjenesten og etterretningen går riktig vei her i landet. Dette har skapt et politisk press på deres leder Janne Kristiansen. Hun ble hentet hjem fra USA tur og det er flere partiledere i opposisjonen som mener at hun bør stille til høring i Stortinget. Det har fremkommet motstridende uttalelser om de har eller ikke har hatt anledning til å registrere Breivik i et register, og om dette har eller ikke har blitt gjort. Kristiansen redegjorde denne uken for saken, og beklager tidligere uttalelser og skylder på utydelighet. Justisminister Grete Faremo ønsker å bruke tid på vurderingen av leder i PSTs fremtid.

Bilde: nettavisen.no



I morgen arrangerer Justis- og politidepartementet en konferanse om ekstremisme på Politihøyskolen i Oslo. Jeg satser på å få være med, men er i skrivende stund usikker på om bloggere får adgang til konferansen, da vi ikke har presse-status. Jeg skal gjøre et forsøk, og regner med at jeg kommer til å skrive om det i etterkant av konferansen dersom jeg får delta.

Summa summarum har høstens studier i høyreekstremisme  gjort meg mer sjokkert, mer forundret og mer trist. Jeg føler meg maktesløs for den kalde utviklingen, og er som så mange andre, usikker på hvilke virkemidler som kan hindre veksten av inhumane verdier og rasistiske ytringer. Jeg forfatter to blogger, bidrar med artikler til diverse magasiner og har bidratt i to bokutgivelser de siste årene. Jeg håper og tror at mitt arbeide utgjør en forskjell. Jeg svarer på en stor mengde e-post og jeg stiller til intevju hver gang NRK eller TV2 spør. Nå skal sant sies at jeg oftere blir kontaktet av researchere enn jeg faktisk blir brukt, og min mistanke er at media ønsker en mer kontroversiell muslim enn meg. Mine ytringer er ikke spesielt provoserende, og min tolkning av islam lite truende på (nord-)mann i gata.

Hver gang jeg blir publisert via vg.no eller omtales i en avis (Dagbladet, Klassekampen, VG) mottar jeg en stor mengde e-post fra leserne. Hovedvekten av disse er positive tilbakemeldinger, en god del som ber om hjelp og råd, enten muslimer eller ikke-muslimer og en liten del, er hatfulle ytringer og trusler. Dette ser jeg på som forventet. I et anonymisert samfunn hvor man kan sende stygge budskap på en feig måte uten å vise ansiktet sitt eller oppgi identitet, er dette ikke annet å betrakte enn "spam", nemlig søppelpost. Skulle det allikevel komme frem så stygge trusler eller ytringer at jeg syns det bør politianmeldes, så gjør jeg det uten å foretrekke en mine. Ytringsfriheten gjelder også for de med mindre populistiske meninger og tradisjonelle verdivalg.

I jula gleder jeg meg til å gå løs på to spennende bøker av Joakim Hammerlin. De står i hylla og venter, nemlig "Terrorindustrien" og nylig utgitte "Terror og demokrati". Jeg har ikke mer enn skumlest bøkene, men jeg er overbevist om at dette er like god lesning som hans far forfatter. Nemlig min gode venn, filosofiprofessor Yngve Hammerlin som har utgitt utallige bøker og rapporter om etikk, selvmord, vold og fangebehandling. Hvis erfaring kan få oss til å lære og bedre fremtiden, så er det håp. Og er det ikke håp, så får vi skape det vi, vi som fortsatt har trua på det gode her i verden.







torsdag 1. desember 2011

5 års bursdag som muslim!

I skrivende stund er det hele fem år siden jeg tok beslutningen om å bli en muslim. Fem lange, forskjellige og spennende år. Det har vært en reise i en eksotisk verden blandt muslimer i Norge, mange forskjellige miljø og ikke minst en dyp og krevende reise inn i meg selv.

Om jeg hadde trodd at jeg skulle bli muslim noen gang? Nei, aldri.

Om jeg hadde trodd at jeg skulle være så sjeleglad for å være norsk noen gang? Nei, aldri.

Hva skjedde?

November/desember 2006;
Jeg hadde kommet frem til at jeg sterkt vurderte å konvertere etter lengre tids overveielse. Du kan lese mer om hvorfor jeg konverterte til islam i denne bloggposten. Jeg beslutter meg for å studere arabisk for å forstå mer, og samtidig kjenne litt på om jeg kan stå for dette. I en samtale med min kommende arabisklærer som også er imam, forstår jeg at jeg er klar. Etter en rask seremoni der jeg leste trosbekjennelsen høyt for han som vitne, var jeg *vips* plutselig muslim. Jeg følte der og da at hele verden sto på hodet. Det var skremmende, flott, rart og annerledes. Jeg følte meg som en annen. Men hvem? Det gjensto å finne ut av.

Hele det første året var preget av uforsking, utspørring, å møte nye mennesker, bli kjent med mange forskjellige miljø, lese store mengder bøker om islam, se filmer, gå på opplæringskurs i moskeen og hjemme hos andre. Jeg satset sterkt og stilte med full hijab fra dag 1. Både hodeplagg og dekkende stakk ble nå hverdagsantrekket mitt hver gang jeg gikk utendørs. Jeg følte meg stolt, glad, inkludert og modig. Kjempemodig. Det var ingen spøk å bli møtt med så mye motstand fra verden rundt seg. Alt fra undrende venner, til kraftig kritikk, til folk som proklamerte at de aldri ville ha noe mer med meg å gjøre, inludert et nært familiemedlem jeg fortsatt ikke har klart å gjenopprette kontakt med. Det ble sladret på bygda om meg, og de snodigste historier ble jeg presentert for senere. Jeg hadde visst begynt med "burka" (heldekkende drakt med gitter foran ansiktet), giftet meg med en fra al-qaida (som i virkeligheten var totalt motstander av politisk-religiøst motivert vold), et bekjentskap med meg kunne visst utgjøre en trussel dersom noen trengte sikkerhetsklareringer.. Jeg fikk telefoner om at noen hadde uttrykt bekymring for min konvertering og det var i det store og hele en forferdelig sjokkerende opplevelse at min verden viste så stor negativitet til mitt valg. Jeg ble av noen sett på som en judas, en landssviker, en som spyttet mine feministiske formødre i ryggen og ga fra meg frihet og rettigheter de hadde sloss for.

Sannheten var at jeg ville ha et nærmere forhold til Gud, og jeg trengte en troende menighet rundt meg som støttet meg. Heldigvis ble folk mindre bekymret da jeg forklarte og svarte på deres spørsmål. De "bekymrede" ble bedt om å ta kontakt med Rabita moskeen for å få vite mer om islam.  Det var også den moskeen jeg konverterte i, og som er kjent for å ha en godt integrert og oppegående gjeng som jobber der.  Jeg mente at det var uvitenhet og bekymringer for islam som lå til grunn, og at det ikke var noe galt med meg. Allikevel var det en ubehagelig opplevelse.

Det meste av bekymringer fra familie, venner og bekjente kom fra uvitenhet om islam. Fra ting de hadde lest i avisene eller sett på tv, fra fordommer og fra en langvarig islamofobisk påvirkning fra samfunnet. Ei venninne lurte på om jeg måtte omskjæres (!), mens andre ville se på at jeg ba på teppe. Noen ville krangle om verdenspolitikk, og andre lo av klærne mine. De aller fleste godtok mitt valg når jeg hadde forklart og vist at jeg forstatt var helt den samme, men at klærne var annerledes. Det forstår jeg godt i dag, men det var vanskelig for meg å ikke ta meg nær av skepsisen den gangen. Selv hadde jeg mange muslimske venner og for meg var islam like naturlig som kristendom. Og som min mor sa da jeg fortalte henne det; "Det passer for deg, du drikker jo ikke en gang."

Det første året var preget av å finne svar, lære mer, gjøre "det riktige". Gradvis ble jeg forandret av miljøet, de nye vennene, kunnskap om islam jeg søkte (mye over internett), og jeg la fra meg flere norske vaner dette første året. Min kultur og min identitet ble kraftig prøvet. Nytt muslimsk navn, nye klær, nye vaner, nye regler. Et helt nytt liv.
Hovedårsaken til dette var nok at jeg hadde inngått et ekteskap med en muslimsk mann som var imamutdannet og fra Irak. Han hadde kun kort botid i Norge da vi ble kjent, og var langt fra integrert. Islam tillater ikke kjæresteri og ekteskap var den eneste samlivsformen som ble promotert av alle muslimer, spesielt de som driver rådgivning. Det ble forventet og oppfordret til at jeg raskt inngikk et ekteskap for å lære mer, ha noen å praktisere med og "en mann til å ta vare på meg". Jeg ble konstant presentert for ledige menn på markedet, men jeg syns det var overveldende ufint å tilby slike arrangerte ekteskap. Det skulle ikke gå mer enn et halvt år før jeg fikk nok av maset og sa meg villig til å prøve å finne meg en passende mann. Med passende mente jeg såklart en som var "bra nok muslim". Jeg fant en streng, belest og korrekt muslim med høyere utdannelse innen islam og med arabisk som morsmål.  Det var mange som misunte meg denne mannen, som var både vakker og en "streng muslim".  Som imam fikk han også stor respekt, og mange ba om religiøse råd. Andre advarte meg, dog med et forsiktig skjult budskap mellom linjene, om at en så streng mann ville komme til å gjøre livet mitt vanskelig. Jeg trodde de uttrykte at jeg ikke skulle kunne takle det, og tok utfordringen på strak arm. Jeg hadde hørt så mange skrekkhistorier om både voldelige, utro menn, som kidnappet barn og gikk på stoff. Jeg ville heller ha en religiøs mann enn en cafévanker. Vi fant tonen, men jeg hadde ikke forutsett hvor vanskelig det skulle bli å beholde min norske identitet i et tokulturelt ekteskap der motparten forventet å ha moralsk og praktisk overtak i ett og alt. Bare få uker etter vi flyttet sammen var min verden snudd på hodet. Jeg ble stadig mer kontrollert, isolert og deprimert. Det nye meg var utelukkende en konerolle. Jeg ble pålagt å holde hus og hjem i orden, følge hans regler og vise "respekt". Det jeg forsto som arabisk respekt var egentlig et underdanig taust samtykke, en slags æresfrykt.

Siden ekteskapet ikke var noen stor suksess la jeg meg i selen for å engasjere meg på andre områder. Jeg dannet en gruppe for konvertitter og vi hadde mange "søstertreff". Dagene besto i å handle mat, lage mat, rydde, vaske, holde kontakten med andre "søstre", og lære om islam. All tid som ble brukt på ikke-religiøse ting ble ansett som "verdslige, bortkastet og syndig". Jeg hørte ikke på musikk og så knapt på tv i 2 1/2 år.

Slik passerte også mitt andre år som muslim, men nå hadde tvilen tatt taket i meg. Hvordan kunne Allah swt kreve at kvinner skulle underdaniggjøre seg? Hvorfor var det så galt å være homofil da? Hvorfor måtte man pakkes inn i så mye tøy for gå ut, og hvorfor måtte jeg sitte på kjøkkenet og servere mat til gjester som ikke fikk se meg? Det var jo helt ekstremt, og jeg kunne ikke dele mine opplevelser med mange fra min gamle verden. De ville blitt så sjokkerte og ikke forstått hvorfor jeg godtok å leve slik. Alle fra min nye verden visste at dette foregikk, noen levde slik selv (eller mye verre) og det foregikk en slags felles-skjebne-felles-trøst måte å stiltiende sukke sammen, men allikevel løfte oppgitt på skuldrene og si "Gud får hjelpe oss til å være tålmodige". Galskap fra ende til annen. Men når man sitter midt i salaten er det vanskelig å stige ut.  Jeg skrev et dikt i kokeboka mi på denne tiden, jeg skal for første gang publisere det. Det er skrevet 19.08.07.

Hvor gikk det galt, hvordan endte jeg her?

Bak en gardin, musestille
skjuler jeg min skjønnhet.
Det er fremmede menn i huset.
De skal få komme til vårt hjem,
men ikke til vår familie.
Det som er privat er hellig.

Hvor gikk det galt, hvordan endte jeg her?

Blikket festet i asfalten,
jeg har sluttet å smile,
unødvendig kontakt med menn er forbudt.
Du ser meg, men kjenner meg ikke,
min tittel er mor til mitt barn.

Hvor gikk det galt, hvordan endte jeg her?

Jeg klager ikke og stiller ingen krav,
tvil finnes ikke i oppriktig tro.
Jeg eksisterer kun for andre.
Vi kaller det beskyttelse og personlig valg,
men er du ikke som oss, kjenner vi deg ikke.
Min lidelse kjenner ingen.

Hvor gikk det galt, hvordan endte jeg her?

Fra 2008 tok jeg opp kampen stadig oftere i hjemmet for mine rettigheter og ønske om å være meg selv. Om å ta mine egne valg og gjøre det jeg ville. Det var ingen suksess. Jeg lette intenst etter likesinnede i det muslimske miljøet. Jeg hadde nå dannet meg et enormt nettverk, og oppsøkte alt fra muslimske ledere til akademikere i inn- og utland. Med svært få unntak, fikk jeg råd om å slutte og sloss og respektere mannen min. Jeg følte at det bygde seg opp et raseri inni meg, som jeg ikke hadde kontroll på. Sommeren 2008 dro jeg ut i sommerkjole og lot skautet ligge hjemme. Jeg ble truet med skilsmisse, og jeg sa ja vel - og for ut. Livet var mer enn lydighet til en mann og en Gud jeg ikke lenger kjente til. Min Gud var snill, god, tolerant og full av nåde og kjærlighet. Denne skrekkelige undertrykkeren jeg hadde blitt påført var ikke noe jeg kjente igjen eller ville ha. Jeg skjønte at jeg snart kom til å bli splitter pine gal om jeg ikke gikk vekk fra denne måten å leve på. Allikevel var den sosiale kontrollen så sterk og jeg hadde allerede opplevd psykisk vold i slik grad at hijaben kom på igjen og middagene fortsatt ble servert til tiden uten å protestere. Å tape ansikt sto for meg som den ultimate skammen, og som kvinne var jeg forberedt på å måtte ta "skylda". Han ville fått sympati og få støtte på at det var umulig å leve sammen med en slik lat, frekk rebell av en norsk kone, mens jeg ville få høre at jeg burde ha bedt mer, dratt på pilgrimsreise eller lest mer i Koranen. Innerst inne visste jeg at det bare var snakk om tid før jeg hadde kastet alt med islam ut av vinduet og satt fyr på det. Jeg hadde fått nok av undertrykkelse, kontroll og dominans. Da volden ble et faktum var det ingen vei tilbake. Jeg har aldri og kommer aldri til å akseptere at noen legger en hånd på meg.

Oktober 2009 ble jeg endelig separert og kunne se fremover.

Fra den dagen begynte min tilfriskning. Kjærligheten til islam kunne vokse fritt igjen og være bare min. Jeg kunne ta mine egne valg og puste fritt. Sakte, sakte ta tilbake min kraft, min selvtillit, slikke mine sår og sørge ferdig. Det har vært en lang og tung vei å gå. På veien har jeg møtt folk som både har  ment at det var feil av meg å gå, mens de aller fleste har blitt sjokkert over å få høre hvordan jeg egentlig hadde det. Fra utsiden et prakteksemplar av en god muslimsk konvertitt, fra innsiden var jeg nærmest sjelelig død.

Jeg måtte ta avstand fra de mest kontrollerende miljøene som korrigerer med sine "gode råd" og sterke korrekser. Jeg brukte enda 1 1/2 år på å klare å ta av meg hijaben for godt. En prøveperiode våren 2010 ga mersmak, men jeg fikk en akutt identitetskrise som gjorde at jeg fortsatt klamret meg fast til den. Plutselig hadde jeg mulighet til å gjøre hva jeg ville, inkludert å synde. Det var veldig skummelt for en som har levd i jerngrep i flere år. Jeg måtte kjenne etter hva jeg ville og hva som var rett for meg. Det har tatt meg 2 år å bli trygg på. Nå vet jeg hva som er mitt og hva som er et ekko av den sosiale kontrollen med hva miljøet sier er korrekt. Og jeg velger i dag å ikke la slike ekko styre livet mitt. Jeg har ingenting å utsette på islam, som jeg har lest og blitt kjent med som noe godt, rettferdig, nestekjærlig og fantastisk. Jeg er en lykkelig muslim selv om det er en hard jobb å være motstrøms i konforme Norge. Men med norske klær, et større nettverk, et normalt fritt liv, ligner jeg i dag mer på en reformert kristen-nordmann enn en ortodoks muslim. Ikke i den kristne troen, men i moderne sekulær livsførsel. Jeg er blitt en progressiv muslim som tror at det er fullt mulig å være åndelig, spirituell, å søke og elske sin Skaper, men fortsatt være moderne, humanistisk, feministisk og likestilt.

Heldigvis har jeg en sosial og utadvendt personlighet, en indre styrke og store ressurser som menneske. At jeg er etnisk norsk, hvit og kan skli tilbake i samfunnet som norsk, har vært en fordel. Det er ingen som sender meg stygge blikk lenger når jeg går i norske klær, og jeg føler meg igjen re-intergrert som "norsk" og "normal". Det å bli kjent med min egen kultur og tradisjon på nytt har vært så rørende og sterkt. Jeg har blitt en liten retro-nasjonalromantiker. Jeg pleide å stå på Karl Johan i smug og vifte det norske flagget da jeg var innpakket i hijab, nå kunne jeg gjøre det i full åpenhet. Og jeg koste meg!
Jeg tenker ofte på hvor vanskelig det er for andre som hopper av eller ikke ønsker å leve som religiøse, som får korreks og tilsnakk fra moralpoliti i all tid. Jeg forsvinner i mengden som en vanlig nordmann.

Jeg skriver denne bloggen for å dele mine opplevelser med deg. Jeg vet at jeg hadde satt pris på å finne en slik blogg den gangen jeg ble nektet alt og ikke hadde noen. Jeg vet at livet kan være forferdelig vanskelig, men at det kan forandre seg. At alt er mulig når man har trua på det. Jeg vet at Gud er god, for det har jeg erfart. Jeg vet at det er jeg som er ansvarlig for meg selv, og du som er ansvarlig for deg selv. Har du det ikke bra, er det din jobb og ditt ansvar å gjøre noe med det. Vi andre kan hjelpe, trøst og heie deg frem, men du må gå sjæl. Om det så er så hardt at du ikke har trua på å greie det, så ha trua på at jeg snakker sant. Ei venninne av meg har nettopp reist seg opp etter over 16 år under kontroll, og jeg er så vanvittig stolt av henne. Det koster, men når alt kommer til alt - har vi noe valg om vi skal være sanne mot oss selv og derfor også vår Gud? Jeg tror ikke det.

Jeg har deltatt i to bøker og delt mine erfaringer som muslim. Å delta i "Utilslørt" var en spesielt god og healende indre prosess. Samarbeidet med Nazneen Østrem-Khan var en viktig støtte og brikke i fjorårets personlige utvikling. Jeg kjente at det var andre der ute som meg, og at det var på høyt tid å forlate det konservative miljøet jeg hadde vært en del av. Nå gleder jeg meg til å delta på Aschehougs julebord og feire bokutgivelsen sammen med de andre flotte jentene. Først nå har jeg styrke nok til å være med.

Jeg lengter etter et trosfelleskap i dag av mer moderne muslimer. De som ikke rynker på nesa over at jeg går uten hijab, de som kan snakke ærlig om seg selv og ikke servere skrytehistorier med masker de setter på seg for å overleve livet de lever. At jeg kan føle meg hjemme hos søstre og brødre som respekterer Guds og profetens ord. Jeg har noen veldig gode venner, men jeg søker et større nettverk. Det er ikke mange å velge mellom. Mange som går bort fra det konservative går helt bort. Det viser også forskning på konvertering. Streng først, etter 2-3 år faller de fra eller finner sin egen balanse. Jeg velger å tro at jeg har funnet surfebrettet nå som skal klare å holde meg på bølgene som svinger.

Det heter integritet og tillit. Til Gud, til meg selv og til mine medmennesker. Jeg er stolt over å være muslim, og jeg skammer meg ikke lenger for mine erfaringer. Kanskje var jeg naiv som tok alt så alvorlig og bokstavelig. Kanskje var jeg dumsnill som lot andres vilje gå foran min. Jeg er lei meg, men skammer meg ikke lenger for at jeg valgte å være i en dysfunksjonell relasjon i over to år, og trengte tid til å bli sterk nok til å gå.

I dag er livet så totalt annerledes at det føles som å tenke på et gammelt marereritt når jeg tenker tilbake. Det er helt uforståelig og langt tilbake i tid. I dag kjenner jeg min Gud, jeg vet at det jeg gjør som muslim er det jeg har valgt selv og jeg lar ingen pålegge meg noe kontroll eller tvang. Og det største av alt, jeg har funnet ekte kjærlighet til Gud, til meg selv og til et annet menneske. Det er en gave så stor at jeg fortsatt ikke klarer helt å forstå det. Men jeg takker. Hver dag, hver bønn.

Gud er god og Gud er stor. Alltid.

Alhamdulilah ya Rabbil alameen.

Muslimsk "bading".