mandag 31. januar 2011

onsdag 26. januar 2011

Asra Q. Nomani

Nomani har skrevet en nydelig bok som heter "Standing alone in Mecca". Den handler om hennes liv som muslim, fra kultur til tro. Den handler om hvordan verdens troende har blitt delt til grupper som kritiserer hverandre og hvor den sosiale kontrollen plager mennesker. Den handler også om den skjønnheten hun fant i islam da hun reiser på pilgrimsreise til Mekka, og oppdager at islam er noe helt annet enn det de fleste kjenner til. En sterk, varm og feministisk fortelling. En nydelig bok jeg kan anbefale på det varmeste. Du får kjøpt den fra amazon.com.

torsdag 20. januar 2011

Yusuf Islam - Father & Son

tirsdag 18. januar 2011

Muslim Convert

Muslim Comedian - Ali Ardekani - Baba Ali

torsdag 13. januar 2011

Hvorfor jeg konverterte til islam

Det er mange grunner til at jeg valgte å konvertere til islam, og siden jeg har fått spørsmålet hyppig i det siste, skal jeg forsøke å svare på det på en utfyllende måte.

For det første, jeg er døpt og oppdratt som kristen. Jeg lærte om Gud som barn, og ba aftenbønn hver kveld før sengetid. Jeg gikk på søndagsskole, tensing, konfirmerte meg og var en åndelig søkende ungdom. Men dessverre følte jeg aldri at jeg hadde suksess som kristen. Jeg følte ikke at Jesus' frelse var "nok", og jeg følte meg konstant som en synder, som skammet meg for dette. Ikke nok med at jeg følte meg utenfor og ikke bra nok troende, men jeg hadde stor Gudsfrykt. Gudebildet var patriarkalsk, dømmende og svært skremmende. Jeg ble aldri en god kristen, jeg valgte "det frie livet" og fornektet i flere år  Guds eksistens.

Etterhvert ble livet overfladisk, tomt og veldig vondt. Tanken på at dette var "alt", var nå mer skremmende enn hva den kristne guden hadde vært. Hvis alt det fine som fantes her i verden bare var en tilfeldighet bygd på et helt tilfeldig stort smell, som tilfeldigvis hadde skapt bakterier som skapte liv som skapte dyr som skapte mennesker? Slike tilfeldigheter finnes ikke. Skaperverkets kompleksitet er perfekt, når jeg studerte anotomi og lærte om kroppens underfundige sammenhenger og forskjellige funksjoner, må man være komplett idiot for å tro at det er skapt ved en tilfeldighet. Det er en mening bak alt, og balanse i samspillet. I tillegg tror jeg på sjelskonseptet, energi og det usynlige. Alle årene jeg opererte i det alternative miljøet (new age) fikk jeg selv erfare disse sannhetene. Det er altså ikke tilfeldig at vi er her, og det er ikke tilfeldig at vi er den vi er heller. Det er min 100% forståelse.

Forskning viser at mennesker i visse perioder av livet er mer søkende etter åndelighet og "meningen med livet" enn andre. I ungdomsårene der man søker sin tilhørighet og identitetsforståelse, når kriser og sykdom rammer oss og i livets avsluttende fase. Religionspsykologi forklarer at for alle er det viktig å danne seg et bilde av helheten, den store sannheten, og at det ligger i vår natur å tro på noe. Selv de som sier at de ikke tror på noe, gjør det. De velger en annen sannheten, og definerer hva den skal hete. Alle har vi rett til å gjøre dette, i verdien av vår egen skapelse - nemlig å finne vår egen sannhet. Enten man tror på Gud eller ei, eller definerer Gud som en ikke-religiøs gudommelighet, kan troen på denne "noe"kraften ha stor betydning i enkeltmenneskers liv og samfunnet forøvrig.

Jeg ble syk høsten 2004 og i flere år var det ingen som kunne fortelle meg hva jeg feilte. Jeg var en periode så syk at jeg lå isolert i et mørkt rom med så lavt energinivå at jeg svevde mellom bevissthet og en nærmest komatøs tilstand. Jeg begynte å forberede meg på at dette livet ikke varer evig. Jeg så for meg at jeg døde, og hva som ville skje med kroppen min etter at sjelen hadde forlatt den. Hvordan den ble kald, stiv, ble hentet av profesjonelle, kjørt til et kjølelager, muligens obdusert, kanskje kremert og så begravet. Jeg så for meg hvordan kroppen ble til kompost og alt var over. Hvordan familie, venner og kjente husket meg og hva som ville fortsette å leve her på jorden etter meg. Det var en forferdelig trist tanke.

Jeg hadde ikke vært noen engel. Jeg har syndet i forhold til min registrerte religion, men enda værre har jeg ofte vært egoistisk, korttenkt og såret folk på min vei.

Det var en svært ubehagelig tanke at jeg ikke skulle få tid til å rette opp disse skadene før jeg forsvant for alltid. 

Jeg begynte å be. Jeg kalte på Gud og gråt. Jeg ba om tilgivelse og nåde. Jeg følte at "noe" kom til meg, som et lys av varme, kjærlighet og aksept, der jeg lå i mørket. Jeg fikk et varsel om jeg ikke var klar for å reise ennå, men at jeg ville få tid til å finne fred med meg selv og leve et liv med andre verdier enn jeg hadde hatt før jeg ble syk.

Da jeg gradvis ble sterkere og klarte å komme meg ut i dagslyset igjen, fikk jeg et behov for en tilknytning til et åndelig fellesskap. Det var godt å begynne og be igjen på regelmessig basis, men jeg trengte også menneskelig støtte og hjelp i form av et fellesskap. Det å ha noen å be sammen med, et gudshus å gå til og fellesskapsfølelsen er veldig støttende og god.

Jeg gikk først på gudstjenester i lokalkirken, men fant ikke "Gud" der. Stemningen var preget av makt og kontroll satt i system, gamle skrifter og mange pekefingrer. Måten statskirken har behandlet homofile på, står i grellt eksempel til Jesus behandling av prostituerte og spedalske. Jeg hadde tyve års erfaring med å be til Jesus, men kunne ikke si jeg noen gang har blitt bønnhørt eller følt noen varm kontakt i hjertet. Jeg tenkte derfor at de mer karismatiske meningheter enn statskirken kunne være et alternativ.

Jeg oppsøkte baptister, metodister, pinsevenner og evangelister uten å føle meg hjemme. Jo mer jeg så, jo mer sikker ble jeg på at kristendommen ikke tiltalte meg. Jeg fikk det bare ikke til å stemme at Jesus skulle være både Gud og seg selv, og at Den Hellige Ånd også var en del av Gud og at det bare finnes Gud, men han er også 3 guder i ett. Hvem er sjefen da og hvorfor trenger en ekte sjef å ha stedfortredere?

En periode hadde jeg kontakt med Jehovas Vitner og de har en renere form for kristendom (fordi de ikke dyrker Jesus på samme måten), og mye tiltalte meg faktisk. Problemet var fanatismen og det ufrie i sektreglene, som skremte meg. At de er villige til å dø fordi det er å motsette seg Guds vilje og skjebnen å ta imot blodoverføring, er ikke annet enn galskap for et fornuftig og oppegående, frittenkende, voksent menneske. Å støte fra seg egne barn som ikke ønsker tilhørighet i JV er også en uforståelig praksis for meg.

Hinduismen kjente jeg biter av fra den tiden jeg vanket i new age miljøet, og flergudssystemet er helt umulig for meg å tro på. Det ligner på myttologi fra både det norrønne og det greske, men er farget av eksotiske eventyrfortellinger og overtro. Det har aldri tiltalt meg å bli hinduist.

Buddhismen har mye fint som går på fredelighet, indre ro og balanse. Å være i ett med elementene, flyte i energien av skaperverket. Men de anerkjenner ikke Gud som en egen enhet, og jeg kan aldri akseptere å gudommeliggjøre Buddha, som en avdød person som skal dyrkes.

Islam kjente jeg fra barndommen da jeg hadde en pakistansk venninne som hadde introdusert meg for deler av deres religion. Jeg hadde venner som var muslimer og jeg har reist til muslimske land. Jeg har alltid hatt et godt inntrykk av muslimer, og de har vist seg som ærlige, sannferdige og hjelpsomme. Jeg var nysgjerrig på Koranen og såklart Muhammad (fvmh). Var det noe hellig over dem, eller som lærerinnen på søndagsskolen svarte da jeg spurte om hvordan hun kunne vite at Muhammad (fvmh) var en profet eller ikke, "Jesus var den siste profeten, for da sendte Gud faktisk sin eneste sønn for å frelse oss". Var dette sant? Jeg hadde lurt på dette i mange, mange år. Det var selvfølgelig skummelt å prøve og finne det ut, for hvis det var sant ville døren til kristendommen og min egen kulturelle tilhørighet til statskirken vise seg som "feil" og jeg kunne ikke annet enn å akseptere sannheten jeg hadde funnet. Uansett hvor eksotisk og minoritetstilknyttet den var i Norge.

Jeg leste Koranen og ble stum. Dette var helt klart en hellig bok. Hver gang et spørsmål reiste seg under lesingen, ble det besvart i påfølgende vers. Hvordan kunne "forfatteren" vite akkurat hva jeg ville komme til å tvile på, lure på eller avskrive som sannhet? Hvem kjente meg så godt at jeg ikke hadde noen hemmeligheter eller kunne sette fast det som var skrevet? Jeg bestemte meg for at jeg måtte lære mer. Jeg oppsøkte moskeen, jeg gikk på islamske forum på nettet, jeg ble kjent med andre som hadde konvertert til islam og overøste dem med spørsmål.

"Hvorfor, hvordan, hva, hvem, jammen, hmmmm, hvorfor, hvordan, hva og hvem.."
Og jeg fikk svar. På alt.
 En dag sto det plutselig klart for meg. Islam er logisk. Islam er vakkert, rettferdig og sannferdig. Det går ikke ann å ikke tro på det, hvis man har fått vite sannheten om islam.
Og det verkende suget jeg alltid hadde hatt i hjertet og letingen etter å finne hjem til noe, ble som å koble inn riktig kontakt. "Klikk" sa det da jeg ble muslim. Jeg var hjemme nå. Da var det bare enda bedre å få høre historien om "fitra" - søken etter Gud i hjertet, som Skaperen plasserte der lenge før vi ble unnfanget. Historien forteller at vi er skapt slik, programert med minner om da Adam (alles stamfar, urmennesket, den første profeten) prosterte sammen med englene, slik at vi skal klare å finne "hjem igjen" om vi ble villfarne.

Siden jeg ikke hadde noe valg, fordi jeg ønsket å leve sant og ekte med meg selv, måtte jeg bli muslim. Jeg prøvde derfor å lære meg mest mulig om islam og muslimene på kortest mulig tid, slik at jeg kunne forstå mer og finne meg til rette i jungelen av regler og nye praksiser. Forvirringen var total i starten, og det første jeg lærte var at muslimer er svært forskjellige og at mange har dårlig kunnskap om egen religion, dessverre.

Noen har også spurte meg i kommentarfeltene hvorfor jeg ikke bare kunne vært kristen. Svaret er at de største tingene som skiller kristendom og islam er;

1. Gud; forståelsen av den ène Gud, hva Han er og ikke er. Det er ingen treenighet i Allah, Han er 1 ren Gud og har ingen ved sin side.
2. Fordi gudeforståelsen er forskjellig er også hvordan man søker hjelp og støtte også ulik. Vi ber direkte til Gud, ikke til andre. Vi trenger heller ingen hellig "übermensch" for å føre bønner videre for oss eller velsigne oss, vi har egen bredbåndslinje til Allah swt - alle muslimer.
3. Bøkene er forskjellige. Der Bibelen er to samlinger med historier fra jødedommen (gamle testamentet) og Jesus følgesvenner (nye testamentet) hvor det ikke finnes vitenskapelige bevis for deres sannferdighet eller hvordan de skal tolkes, er Koranen 100% Guds egne ord. Det finnes utallige bevis for den vitenskapelige sannferdigheten i teksten, spesielt i vitenskapens verden. Mange ting som skrives der for 1432 år siden var ikke da forsket frem eller var en sannhetsforståelse for mennesker av den tiden. De kunne umulig ha funnet på dette selv. Dette gjelder kjemi (grunnstoff, koder og opprinnelse), anatomi, geografi og naturvitenskap mm.
4. Profetantallet er forskjellige. Dvs vi har de samme, bare at islam har én ekstra. "Extended version" av Abrahams arv om å bare tro på én Gud og tilbe kun han. Når vi får høre hva Muhammad (fvmh) sier om Jesus' forstår man at det var nødvendig for Gud å sende en siste profet og en siste advarsel. At mye av det fine Jesus formidler var blitt kapret av en undertrykkende maktdominant kirkeinstitusjon, som omgjorde hans ord til egen tolkning. Dette er historie og noe alle kjenner til, at kristendommen slik vi kjenner den i dag ble systematisert over århundrer. At Jesus var "Guds sønn" ble bestemt av kirken 200 år etter hans død, og var aldri noe Jesus selv sa. Han omtalte Gud som Faderen, men brukte det som at Han var alles far, som i Skaperen.
5. Institusjonen er annerledes, der kirken har et system som forvalter religiøs makt og bestemmer hva som til en hver tid er gjeldende, har islam kun lærde som bygger på originale retningslinjer. Den reformasjonen som har foregått i kirken vil aldri skje i islam. Der reformeres det på andre områder, som å skille stat og religion, men aldri omgjøre religionen.
6. Muslimene er hyggelige folk. Det finnes mange hyggelige kristne også, og jeg har personlig mange kristne venner. Men jeg har møtt så mange muslimer som dedikert lever slik Gud har sagt de skal gjøre, og som uselvisk bryr seg om andre ved å gi, dele og vise omsorg. Dette ble for meg veldig levende og tiltalende.
7. Sakramentene er annerledes. Islam har tydelige praksiser som fyller muslimenes hverdag med tydelighet på sitt trossted. Tro er ikke bare en personlig sak, men noe som skal virke i dem og i samfunnet. Det tiltalte meg at noe virket mer ekte og dedikert, enn julaften-kristendom.
8. Hele måten å se på livet på jorden på, er annerledes. I kristendommen er man født i synd og bærer arvesynd, og må døpes for å unngå helvetet. I islam er ingen født i synd, men født rene, og barn som dør kommer rett til himmelen. Historien om Eva som spiste eplet i Paradis og at de to ble forvist fra hagen, var en iscenesatt oppgave fra Gud for å vise dem at Han er Nåde, og at de trengte denne kunnskapen som en forberedelse til livet på jorden. Ikke som i kristendommen der Adam og Eva ble forvist som straff, og dømt til et liv på jorden i smerte (du skal føde i smerte) og lidelse. Det finnes ingen fortapelse i islam annet enn den du skaper selv, du bærer ikke andres synd eller ansvar, kun din egen.
9. Seksuell lyst og utfoldelse er ikke noe skambelagt begjær i islam, men en naturlig glede som hører ekteskapet til. Et aktivt sexliv og jevnbyrdig nytelse er ikke bare en oppfordring, men også en rettighet. Det var befriende, gledelig og helende for meg, fremfor den demoniske fremstillingen jeg kjente fra kristendommen der seksualiteten var en trussel som skulle tøyles.

Jeg konverte alene som single. Jeg ble aldri presset, tvunget eller lurt til å konvertere. Det er en vanlig oppfatning at kvinner konverterer til islam for sin mann, og noen gjør nok også det, men jeg konverterte med åpent hjerte og sinn, for meg selv.

Trengte jeg å konvertere? Ja, jeg trengte det. Så viktig ble denne nye sannheten jeg fant.
Var det verdt umaket? Ja, absolutt.
Vil jeg anbefale andre å konvertere til islam? Ja, under forutsetning av at de har satt deg nøye inn i hva islam er på alle områder av livet og at det er av egen, fri vilje.
Er livet blitt bedre etter at jeg konverterte? Livet i sin helhet er blitt velsignet, nå som jeg er trygg på at jeg er på rett vei. Men livet blir aldri smertefritt eller uten problemer, uansett hvilken tro vi har.
Har muslimene tatt godt i mot meg? Ja, alle.
Hva er de største utfordringene jeg har hatt de siste fire årene? Å finne min egen stil og balanse som norsk muslim, og holde fast i min norske kulturidentitet som blir utfordret gjennom andres kulturer. Islam er ikke kultur, men alle muslimer har én eller flere kulturidentiteter med seg.

Ja, nå vet du hvorfor jeg konverterte til islam.

Er du interessert i å konvertere eller har spørsmål om islam, så ring meg gjerne eller send e-mail.
Telefonnummeret står i margen på bloggen og e-post adressen er: valgerd2003@yahoo.no

Takk for at du leser bloggen! Legg gjerne igjen en kommentar i feltet under.

mandag 10. januar 2011

Nye og gamle tanker om hijab

Som jeg har skrevet om i fjor, var jeg i en prosess hvor jeg ønsket å frigjøre meg fra det klassiske muslimske klesplagget hijab. "Farvel fundamentalisme, velkommen reformasjon" ble en godt lest post, som fikk mange tilbakemeldinger. Det skulle vise seg at det ikke var så lett å ta den av. Resultatet ble at jeg har båret den frem til nå. Det er mange grunner til dette, og siden jeg har blitt spurt av flere om å fortelle litt mer om denne tiden, tenkte jeg at det kunne være rett øyeblikk nå.

For det første må jeg si at religion og tilhørighet er to faktorer som påvirker mennesket i stor grad. Hvem du er og hva du tror på, er grunnleggende ved identiteten og den sosiale posisjonen i samfunnet. Det er på ulike vis slik de fleste av oss speiles av andre, og gir oss en bekreftelse på hvem vi er. Ingen er bare sin egen kjerne slik vi kom til verden, vi har en plass i vår familie, gruppe, hvor vi jobber og hvor vi bor. De fleste går igjennom forandring i livet og vi utvikler oss, men en konvertering er et stort hopp over til noe helt annet. Og den forandringen har satt sine spor, både på godt og vondt.

Der kristendommen har vært igjennom en reformasjon og i dag drives i mange varianter, fra konservative sektsamfunn til en moderne statskirke, finnes det en sosial aksept på at det er mange måter å være kristen på. Veldig mange nordmenn går rundt og identifiserer seg som kristne, selv om de praktisk talt ikke har annet enn "barnetroen" i behold og ønsker å benytte seg av kirkens sakramenter rundt dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Kirken har blitt en del av vår kulturarv, og religiøsiteten kommer ikke alltid frem i like stor grad.

Islam i seg selv har ikke gått igjennom denne reformasjonen. Muslimske land med en islamsk kulturarv har gått igjennom utvikling, modernisering og søker et balansert uttrykk for statsreligion. Med unntak av noen få stater, ser vi et ønske om å tilhøre den frie og demokratiske verden. Siden mange muslimer er på vandring, og har bosatt seg i ikke-muslimske land de siste tredve åra, har det vokst frem en nyreligiøsitet som ikke har religiøs eller kulturell forankring i Europa. Den bygger på en liten del av muslimenes egen praksis og tradisjon, men mest på behovet for identitetsstolthet og ny, religiøs opplæring av mer fundamentalistisk karakter enn disse kjenner fra sine forfedre. Resultatet er ofte kalt euroislam eller neoislam. Jeg kaller det klassisk islam, men annerkjenner at den er fundamentalistisk, tidvis ekstrem og ofte skremmende politisk. Jeg bruker ordet skremmende fordi den politiske agendaen ikke går på deltagelse i lokalsamfunnet og bevaring av de demokratiske verdier, men snarere dreier seg om midt-østen konflikter og en oppfattelse av et globalt "korstog" mot muslimene (ala Bin Laden).
Den farlige utviklingen er at mange av disse europeiske muslimene, og spesielt de som blir født her, mangler en muslimsk kulturbakgrunn. Deres foreldre kom til Europa uten hijab, uten hat og opplevelse av diskriminering, men med et ønske om å søke jobb, leve i fred og delta aktivt i samfunnet. For mange har dette lykkes. For andre har det feilet stort. Historien viser at muslimene spesielt har måttet tåle mye urettferdig behandling og oppleve mye diskriminering. Det vokste frem en motstand mot "det frie samfunnet" som tydeligvis skilte mellom hvem som skulle få nyte godt av godene, og det ble tørket støv av gammelt verdisyn som ble forstått som deres "røtter". Når dette ble tatt ut av den kulturelle sammenhengen det oppsto i, og drevet i en mer ekstrem form enn før, utviklet det seg en innbitt, altomfattende form for livssyn. Nå var ikke islam bare noe de trodde på, men noe de var. De var først og fremst muslimer (fremfor mennesker som i individer), og kampen for å sikre sine religiøse rettigheter og følge Guds påbud - ble viktigere enn noe annet. Religionsfriheten ble brukt til å skape en ny religiøs ufrihet, fordi uviklingen ble polarisert og kategorisert. Religion er tydelig, sterkt, gir mange praktiske fordeler og ikke minst, gir en 100% skuddsikker identitet. Med et slikt livssyn økte konfliktene mellom muslimene og ikke-muslimene, noe jeg ikke skal bedømme som riktig eller feil, men en naturlig utvikling av de prosessene som samfunnet la til rette for.

Ok, og her kommer endelig poenget. Hijab, som en gang for lenge siden kun ble brukt av "fine fruer", og var noe de troende ble pålagt av profeten (via Gud, via Koranen), men som de fleste hadde funnet moderne og kulturelle tilpasninger på, ble nå standarisert til å gjelde 1 type dekkelse. En konform altdekkende uniform, hvor hvert eneste hårstrå skulle skjules, sammen med ermer, føtter og kroppsfigur.
Hijaben, gjennom ønsket om tydelig identitet og stor påvirkning fra religiøse ledere i fundamentalistiske diktaturstater som Iran og Saudi-Arabia, ble presentert som drakten til himmelriket, den eneste rette for en ærbar og Gudfryktig muslimsk kvinne. Symbolet fikk så sterk makt at det i dag fungerer som en enten eller, for mange muslimer. Bærer du hijab blir du vist offentlig respekt og høflighet, som å bli gitt et ledig sete på bussen fremfor ikke-bærere, og du blir godt gift hvis du viser frem en "korrekt religiøs praksis", som å utføre sine fem daglige pliktige bønn på tiden (i allefall si at man gjør det), være ikke-prangende i det offentlige rom, adlyde sin familie (far, brødre) og senere sin ektemann, søke å finne lykken i hjemmet, fremfor å ferdes "unødvendig" utendørs "uten mål og mening".

Jeg har lest mye om hvordan de første muslimene fikk åpenbart islam, og om hvordan profeten og hans følgesvenner levde. I tillegg kjenner vi den arabiske kulturen og kan lese om samfunnsstrukturer, historie og hendelser som fant sted. Det danner et bilde av en helt annen form for religiøs praktisering og tro, enn den tidligere beskrevet euroislam/neoislam. Der hvor Guds nåde sto helt sentralt, har nå et mer dømmende bilde av Gud blitt presentert. Der profeten lærte bort tilgivelse, tålmodighet, støtte, ydmykhet og å leve "fred" som et eksempel på Guds vilje, snakker de lærde i dag med tordentalestemme om straff, fordømmelse, utvisning og helvetet. Selvfølgelig er ikke dette så kategorisk som at alt var bedre før i tiden, men jeg leter fortsatt etter lærde som misjonerer mildhet og frihet. Jeg leter ennå.

Så hva har dette med min hijab å gjøre? Jo, da jeg publiserte i bloggen at jeg ville slutte å bære dette symbolet på fundamentalisme og en måte å forstå islam på som jeg ikke støtter meg bak, begynte mitt eget fundament å bevege seg. Hvem var jeg nå? Hvordan kunne jeg vise frem min glede og stolthet over å være konvertert muslim når det ikke syntes utenpå? Hvordan skulle jeg takle å bli stemplet som avhopper og svak? Og værst av alt, gjorde jeg feil? Ble jeg sendt til helvetet nå?

Ingen har tatt meg hardt i armen eller ristet meg, for å true den på igjen. Men de subtile kommentarene, blikkene, og "the silent treatment" har virket. Jeg skal gi deg noen konkrete eksempler;

"Jeg dømmer deg ikke, det er Allah swt som dømmer".
I en slik kommentar fristiller personen seg fra å ta ansvar for om handlingen er rett eller gal, men legger inn en oppmerksomhetsgjøring/indirekte trussel om at det er Gud som skal dømme, og (implisitt) du kjenner min mening og hva jeg tror at Han kommer til å synes om dette.
Slik jeg oppfatter kommentaren sies det at Gud skal dømme deg (det gjelder jo alle, men siden eksempelet brukes i forhold til en konkret handling, som igjen er omstridt) og Koranen sier at kvinner skal bære hijab, derfor vil du få din straff.

En slik liten, "uskyldig" kommentar, kan derfor være ganske skummel. En annen kan være;

"Du må bare gjøre det som du føler rett. Senere kan du kanskje ta den på igjen".
Her ilegges det en forståelse av at personen mener du (jeg) feiler. De forkler sin korrigering/irettesettelse med å fortelle at vi alle har fri vilje og har rett til å gjøre det vi vil. Men den friheten er ikke absolutt, siden det raskt legges til at denne type oppførsel senere kan rettes opp. Implisitt  - handlingen er feil.

"Du er så søt med hijab", "Du er så flink som bærer hijab", "Du er så sterk som bærer hijab som norsk konveritt", "Du er modig", "Du kler deg så bra", "Jeg er stolt av deg", er alle uttrykk for betinget kjærlighet og støtte. Jeg ER disse tingene så lenge jeg gjør en "korrekt" handling. Implisitt det er handlingen som belønnes, ikke jeg som person. Bekreftelse og positiv psykologi kan være motiverende og positiv hvis den bygger på det frie, invidividuelle valget. Men jeg oppfatter det som manipulerende, kontrollerende og betinget når du bare får skryt for å være god i kommentargiverens øyne.

Beskrivelser av andre som "ikke så veldig religiøs" eller "men hun bruker ikke hijab da", er også dømmende uttrykk for at muslimer uten hijab ikke er bra nok, eller enda værre - syndende. Nå er det riktignok beskrevet i Koranen at det er en føring for kvinner å kle seg anstendig og skjule sin byste. Men det finnes ingen beskrivelser i historien at profeten tillot mobbing eller utførte straffetiltak mot kvinner som viste hodehåret sitt. Vold, bøtelegging, fengsling og sosial utstøting hører fundamentalistiske diktaturvelder til, ikke ekte islam.

Neoislamhijaben er tett som ei potte med to, tre tøy lag surret hardt rundt hodet. På profetens tid kastet de et stort klede om seg når de gikk ut i offentligheten, mens mange kvinner i dag tilbringer store deler av sin våkne tilstand med hodet innpakket som vakum. Det sier seg selv at det ikke kan være sunt i lengden. Jeg har flere ganger sett kvinner med så stort hårtap som min bestemor på 97 har, etter ti-tyve år med tett hijab. Nå gjelder ikke dette alle, og som min frisør sier at skandinaviske hårrøtter løsner nok lettere enn somalske/afrikanske, som er av en annen struktur.

Å gi gaver er også en form for manipulering, når målet er å henfalle seg til en viss oppførsel eller innfri forventninger. Jeg har fått mange vakre hijaber, bøker om islam, tilbud om å skrive bøker, drive grupper, ha påvirkning på prosesser i miljøet som jeg er interesserer meg for. Positiv manipulering kan hjelpe hvis foreldre for eksempel gir tenåringen førerkort mot at han ikke begynner å røyke, som er en sunn ting å gjøre. Ikke bare fordi foreldrene verdisynmessig mener at røyk er feil, men fordi det er vitenskapelig bevist at røyking er helsefarlig og tar liv. Når mennesker manipuleres til å handle på en måte som passer andre best, ligger det en ufrihet i det som jeg ikke får til å rime med Guds åndelige form og kjærlighet, slik jeg kjenner Ham.

Et enda tydeligere pressmiddel er menns kjærlighet. En far eller en mann som ikke kan godta at kvinnen går uten hijab. Han begrunner sitt krav om "det beste for henne, siden Gud har pålagt det", men hvis han var ærlig med seg selv og Gud, ville han måtte innrømme at det lå mer enn som så bak kravet. Sosial status, annerkjennelse, respekt (falsk) fra andre, kultur og ære er en oppskrift på mye ufrihet for kvinner.
Hvordan skal en mann klare å stå i mot det sosiale presset fra sine egne hvis hans kone ikke bruker hijab? "Hvorfor får du henne ikke til å gjøre det som er rett?", "Hvordan kan du akseptere det?", "Skill deg fra henne" (og det er en ofte brukt trussel, som også skjer), "For en skam", "Du må prøve å få dem på "rett vei"". Folk sparer seg ikke for å "veilede" andre, og har totalt mistforsått hva profeten mente med forsiktig veiledning til de villfarne. Nå tvangsveiledes du til fundamentalisme i den grad at det kalles forfølgelse, trakkasering, psykisk vold, mobbing og sosial utstøting. "Brenne i helvetet" er ikke vakre ord, uansett hvor mange ganger du har hørt dem, skremmer det.

Hvordan skal en datter bli godt gift om hennes rykte er "men hun bruker jo ikke hijab en gang"?
Og profeten nevnte i en fortelling at man giftet seg av skjønnhet, rikdom eller religiøsitet, og det beste for oss var å velge den religiøse. Så da har hijaben også blitt en billett til et godt ekteskap, dessverre. For med hijaben viser man offentlig at man er så utrolig religiøs. Men jeg siterer en ansatt ved et senter for ungdom og seksualitet; "du aner ikke hvor mye chlamydia som befinner seg under burkaene". Selvfølgelig legger man opp til en voldsom dobbeltmoral, når man blir presset til å late som om man er noe man ikke er.

Noe som gjør meg enda tristere er den manglende debatten rundt fri vilje. Vi ser ofte muslimske kvinner stå frem med "det er mitt valg" plakater, de er så stolte og glade for den friheten hijaben symboliserer for dem, og sin muslimske identitet. Men hvor fritt er egentlig dette valget, psykologisk sett? "God krok skal tidlig krøkes", er et gammelt uttrykk. Barna ser at mor bærer hijab, hører om den muslimske plikten det er å bære hijab, bruker den når de ber, går til moskeen, får høre at det er de ærbare, rene, beste muslimene som bærer hijab. Har man da egentlig et reelt valg? Har man smakt på følelsen av betinget kjærlighet over å ha valgt det eneste (rette) valget? Klart man elsker hijaben, så lenge det ikke plager deg å bære den. Men det øyeblikket du av en eller annen grunn ikke kan eller vil bære den, da får du smake på folks reaksjoner, som er alt annet enn kjærlige. Da avslører de "gode muslimene" seg, som lite tolerante og sladrende bedrevitere. En kvinne måtte en periode "løsne" på hijaben på grunn av et operasjonssår i halsen. Ikke uventet kom det kraftig kritikk. Den første tanken var "du gjør feil", fremfor å observere at "hun og jeg gjør forskjellige ting". Hva i dette indikerer "det finnes ingen tvang i religionen" (fra Koranen), og "alle må velge selv". Friheten de later som de støtter er ikke tilstede, og ufriheten stammer ikke fra Guds kjærlighet og nåde. Den stammer fra dem selv og egen sosiokultur. Når barn på 7-9 år "ønsker å gå med hijab", mener jeg at det foreldrenes ansvar å vise dem omsorg og veiledning med å si "nei, det får du ikke lov til. Hijab og tildekning gjelder for kvinner over kjønnsmoden alder, du er et barn - gå ut og lek".

Ja, så da er det jo bare å kaste hijaben da vel? Tydeligvis er det ikke det.
Som konvertitt er man allerede delvis utstøtt fra det norske samfunnet og i allefall tydelig merket som annerledes. Å snu helomvendig på klesfronten for andre gang, er ikke bare forvirrende for en selv, men også et signal om at jeg tok feil første gang. Som igjen er å tape ansikt ovenfor de som uttrykte sin misnøye med hijabvalget. Slikt bringer en følelse av skam med seg. Men fjellvettregel nr 8 sier: "Vend i tide. Det er ingen skam å snu". Og som norsk muslim, må jeg si meg enig.

Den psykiske og sosiale belastningen hijab har vært for meg, i tillegg til en ekteskapserfaring hvor hijab var et absolutt krav, har bidratt til redusert helsetilstand. I tillegg har jeg fått D-vitaminmangel og økt håravfall (noe som forøvrig rammer svært mange muslimske kvinner, men er tabu å snakke om). Flass og hodebunnseksem er heller ikke ukjente problemer.  Jeg har også fått oppleve angst, depresjon og isolasjon. Det er ikke første gang at helsefaglige har anbefalt meg å ta den av, men det er første gang jeg lytter til dem og tar det på alvor.

Hvis Gud er god, som vi må ha som en forutsetning for å tro på kjærligheten i Skaperverket, og Han er den mest nåderike, som tilgir og bare vil oss vel. Det finnes fritak for alle regler i islam, for den som er syk, svak eller trenger Hans nåde. Den som blir syk av faste, får ikke lov til å faste. Den som ikke har penger eller helse til å reise til hajj, trenger ikke reise. Derfor stoler jeg på min Gud og min Skaper, at jeg som får redusert helse av hijabbruk, kan få slippe å bære den. For sikkerhets skyld ber jeg om tilgivelse. Ikke fordi jeg mener eller tror jeg tar et feil valg, men fordi jeg innser min begrensning som menneske. Jeg holder muligheten åpen for at jeg kan ta feil. Jeg har ikke snakket med Gud personlig (og det har kanskje ikke du heller?), og menneskelig tro vil alltid innebære noe tvil som en del av troen. Ikke på Hans eksistens, men på hva Han egentlig ønsker for oss.

Hijab og religiøs praksis er, og skal være, et individuelt valg. Så la det være det for alle. Ære være de som både bruker og ikke bruker, ære være de som tror og kjemper for godhet.
Så håper jeg Gud tilgir oss alle for våre tilkortkommenheter, for alle har vi visserlig nok av dem.

Illustrasjonsbildet er ikke av forfatteren.

onsdag 5. januar 2011

Hengivenhet

En god venninne, som ikke er muslim, spurte meg i går; "Hvordan føles det å be fem ganger om dagen?"

Vanligvis svarer jeg veldig positivt om islam, fordi jeg tross alt er muslim og elsker denne religionen. Jeg pleier å dra frem fordeler og gleder over å være muslim, og håpe jeg klarer å presentere det på en måte som kan gi andre forståelse og kanskje også kjærlighet til islam. Noen ganger kan dette "korrekte" svaret bli ensidig og påståelig. Jeg har derfor begynt å svare mer ærlig og svare ut fra dagsformen. Jeg tror ikke lenger på supermennesker eller enkle løsninger, livet er mer sammensatt og komplekst enn som så. I allefall for oss som våger å føle etter og si det man kjenner i hjertet, som sin egen sannhet.

Jeg sa det derfor som det er, at noen ganger er det forferdelig vanskelig å be fem ganger om dagen, på tiden. Når bønneklokka ringer, så passer det "aldri", ingen sitter jo å venter på bønnen. Jo forresten, jeg har møtt noen som gjør det. Som er så opptatt av bønn/salah at de legger opp hele dagen sin etter bønnetidene og snakker om dem hele tiden, og som ja, sitter og venter på at bønnetiden skal bli "inne". Slik lever ikke jeg. Min hverdag er preget av ansvar, forpliktelser, praktisk arbeid og ønsker og behov som strekker seg over den tiden jeg har tilgjengelig. Jeg har stort sett alltid lyst til å gjøre mer enn det jeg får tid til, og jeg legger meg ofte om kvelden med en følelse av utilstrekkelighet og en huskeliste i hodet for morgendagen.

Midt oppe i dette livet, så ringer bønneklokka. Da skal hengivenheten til Gud og islam være sterkere enn lysten til å "bare" gjøre ferdig det man holder på med, enten det er jobb, matlaging eller en viktig samtale. Bønn er viktigere enn alt. Men det er teorien. I praksis føles det av og til som det bare er noe herk, et stort stykke avmakt. Å ikke kunne bestemme selv, å bli tvunget eller truet til teppet, for alle vet jo hva som skjer med de som ikke ber. Da er man ikke i en tilstand av tilbedelse lenger, og det er det viktigste en muslim gjør - å bøye seg for Allah swt i bønnen for å fornye og bekrefte sin tilhørighet og posisjon ovenfor Skaperen. Den som har høy grad av hengivenhet føler en sterk glede og ro ved å tilbe Gud gjennom bønnen, og finner glede og lyst i denne plikten. Ord som "imaan" tro og "noor" lys/åndelighet, brukes for å beskrive de som elsker å tilbe Gud.

De fleste mennesker har en imaan/noor kurve som svinger. Når vi ber sammen med andre, går i moskeen, leser Koranen, hører på forelesninger om islam, minnes meningen med livet etc, så stiger den. Når vi holder oss opptatt med hverdagslige ting og flytter fokus på alt vi ikke klarer å mestre, mangler av penger eller muligheter, hvordan folk skuffer og svikter oss, og frustrasjon, da synker den.

Det viktigste i islam er monoteismen, at det bare finnes én Gud, og at Gud er den som forsyner oss med alt. Når vi sier "La ilaha ill Allah", det finnes kun én gud og det er Allah, betyr det at vi velger å sette Allah swt foran alt annet. Men som mennsker er vi født med en fri vilje og mange lyster og begjær. Selv om vi har intensjonen om å elske Allah swt foran alt annet, blir vi alle tidvis fristet til å sette f.eks bønnen litt på pause, for å "bare" gjøre noe annet ferdig. "Skal bare" som barnefiguren Albert Åberg sier, og aldri får gjort det faren ber han om.

Så hvordan er det å be fem ganger om dagen?
Det er en hard jobb som krever stor motivasjon, villighet til å strekke seg over behaget mot ubehaget (spesielt når man må stå opp grytidlig for å be morgenbønn) og som krever utholdenhet. Dette går ikke av seg selv. Noen ber av gammel vane og tenker aldri tanken om å ta en pause. Andre sliter hver dag. Noen har gitt opp.

Jeg syns det er veldig vanskelig, og sloss mye med mitt indre som heller vil hvile, vente litt, er det så viktig da?  Tenker at Gud tåler at jeg sender noen gode tanker og at det får holde. Men en duah (frivillig direktebønn) er ikke salah (pliktig bønn på gulvet), og jeg forstår hvorfor salah gir slik enorm belønning (Paradis). Det er en stor jobb.

Ære være de som både kjenner det tidvise ubehaget, men fortsatt velger å gå til bønn. På tiden. Fem ganger om dagen. Hver dag. Slik hengivenhet er målet. I mens er jeg fortsatt et menneske som ber om tilgivelse for mine tilkortkommenheter.

tirsdag 4. januar 2011

en hverdagshistorie

En tidlig morgen var jeg innom lokalbutikken for å kjøpe smør. Jeg hadde vel klart å spise frokost uten smør på knekkebrødet, men det smaker liksom ikke helt det samme. Da jeg kom til kassa var det ingen andre i butikken, men jeg mumlet noe om at jeg hadde glemt å handle smør og at jeg måtte ha det til frokosten og at det var derfor jeg kom så tidlig i dag. Hva nå det skulle være interessant å nevne for stakkaren i kassa som så svært trøtt ut. Da ser han plutselig på meg med store øyne og sier "jeg var så trist i dag da jeg våknet jeg". Jeg ble overrasket over det han sa, og tenkte at det var jo en merkelig betroelse til en helt ukjent kunde her tidlig på morgenkvisten, men lot som ingenting og spurte han "trist for hva?"

Han så ned og sukket, tok en liten kunstpause og sa "for alle som har blitt borte i 2010". "Du mener de som døde?", spurte jeg. "Ja, de óg.." svarte han. Jeg ville ikke grave mer når jeg forsto at han ikke ville ut med detaljene om hvem som var blitt "borte" i året som gikk, men jeg kunne lett gjettet at det var kjæresteforhold som gikk i grus, venner og bekjente som har reist, flyttet eller blitt fengslet. Og selvfølgelig de som døde. Alle dager fører med seg noe, og livet er aldri det samme. Dagene går så fort at vi nesten ikke rekker å holde følge, men allikevel stilles vi ovenfor konstante valg. Hva vi tenker, gjør og sier påvirker ikke bare oss selv, men våre omgivelser like så.

Da smilte jeg og sa; "Det er godt vi er muslimer da". "Vi vet hvorfor vi er her på jorda og vi vet at skjebnen er skrevet, at det er så lite som skal til for å holde oss innenfor rammene av hva som er rett, og at Gud har lovet oss Paradiset, som evig belønning". Dette jordiske livet suser av sted, i disse dager våkner nordmenn opp med et kuppelhue av gjeld, overforbruk, overspising og overfladiskheter, for noen ukers moro. Men hvor er julenissen nå? Hvem skapte egentlig julehyggen? Og hvor hyggelig var det egentlig?

Han smilte tilbake, og sa "alhamdulilah, vi er heldige." "Ja, vi er det", sa jeg. Vi er heldige.