onsdag 5. januar 2011

Hengivenhet

En god venninne, som ikke er muslim, spurte meg i går; "Hvordan føles det å be fem ganger om dagen?"

Vanligvis svarer jeg veldig positivt om islam, fordi jeg tross alt er muslim og elsker denne religionen. Jeg pleier å dra frem fordeler og gleder over å være muslim, og håpe jeg klarer å presentere det på en måte som kan gi andre forståelse og kanskje også kjærlighet til islam. Noen ganger kan dette "korrekte" svaret bli ensidig og påståelig. Jeg har derfor begynt å svare mer ærlig og svare ut fra dagsformen. Jeg tror ikke lenger på supermennesker eller enkle løsninger, livet er mer sammensatt og komplekst enn som så. I allefall for oss som våger å føle etter og si det man kjenner i hjertet, som sin egen sannhet.

Jeg sa det derfor som det er, at noen ganger er det forferdelig vanskelig å be fem ganger om dagen, på tiden. Når bønneklokka ringer, så passer det "aldri", ingen sitter jo å venter på bønnen. Jo forresten, jeg har møtt noen som gjør det. Som er så opptatt av bønn/salah at de legger opp hele dagen sin etter bønnetidene og snakker om dem hele tiden, og som ja, sitter og venter på at bønnetiden skal bli "inne". Slik lever ikke jeg. Min hverdag er preget av ansvar, forpliktelser, praktisk arbeid og ønsker og behov som strekker seg over den tiden jeg har tilgjengelig. Jeg har stort sett alltid lyst til å gjøre mer enn det jeg får tid til, og jeg legger meg ofte om kvelden med en følelse av utilstrekkelighet og en huskeliste i hodet for morgendagen.

Midt oppe i dette livet, så ringer bønneklokka. Da skal hengivenheten til Gud og islam være sterkere enn lysten til å "bare" gjøre ferdig det man holder på med, enten det er jobb, matlaging eller en viktig samtale. Bønn er viktigere enn alt. Men det er teorien. I praksis føles det av og til som det bare er noe herk, et stort stykke avmakt. Å ikke kunne bestemme selv, å bli tvunget eller truet til teppet, for alle vet jo hva som skjer med de som ikke ber. Da er man ikke i en tilstand av tilbedelse lenger, og det er det viktigste en muslim gjør - å bøye seg for Allah swt i bønnen for å fornye og bekrefte sin tilhørighet og posisjon ovenfor Skaperen. Den som har høy grad av hengivenhet føler en sterk glede og ro ved å tilbe Gud gjennom bønnen, og finner glede og lyst i denne plikten. Ord som "imaan" tro og "noor" lys/åndelighet, brukes for å beskrive de som elsker å tilbe Gud.

De fleste mennesker har en imaan/noor kurve som svinger. Når vi ber sammen med andre, går i moskeen, leser Koranen, hører på forelesninger om islam, minnes meningen med livet etc, så stiger den. Når vi holder oss opptatt med hverdagslige ting og flytter fokus på alt vi ikke klarer å mestre, mangler av penger eller muligheter, hvordan folk skuffer og svikter oss, og frustrasjon, da synker den.

Det viktigste i islam er monoteismen, at det bare finnes én Gud, og at Gud er den som forsyner oss med alt. Når vi sier "La ilaha ill Allah", det finnes kun én gud og det er Allah, betyr det at vi velger å sette Allah swt foran alt annet. Men som mennsker er vi født med en fri vilje og mange lyster og begjær. Selv om vi har intensjonen om å elske Allah swt foran alt annet, blir vi alle tidvis fristet til å sette f.eks bønnen litt på pause, for å "bare" gjøre noe annet ferdig. "Skal bare" som barnefiguren Albert Åberg sier, og aldri får gjort det faren ber han om.

Så hvordan er det å be fem ganger om dagen?
Det er en hard jobb som krever stor motivasjon, villighet til å strekke seg over behaget mot ubehaget (spesielt når man må stå opp grytidlig for å be morgenbønn) og som krever utholdenhet. Dette går ikke av seg selv. Noen ber av gammel vane og tenker aldri tanken om å ta en pause. Andre sliter hver dag. Noen har gitt opp.

Jeg syns det er veldig vanskelig, og sloss mye med mitt indre som heller vil hvile, vente litt, er det så viktig da?  Tenker at Gud tåler at jeg sender noen gode tanker og at det får holde. Men en duah (frivillig direktebønn) er ikke salah (pliktig bønn på gulvet), og jeg forstår hvorfor salah gir slik enorm belønning (Paradis). Det er en stor jobb.

Ære være de som både kjenner det tidvise ubehaget, men fortsatt velger å gå til bønn. På tiden. Fem ganger om dagen. Hver dag. Slik hengivenhet er målet. I mens er jeg fortsatt et menneske som ber om tilgivelse for mine tilkortkommenheter.

Ingen kommentarer: