fredag 4. februar 2011

Du er ikke alene Sara..

Skribent og mediefigur Sara Azmed Rasmussen har nå sittet utenfor Rabita moskeen i Calmeyersgate, i én uke. Grunnen til at hun sitter utenfor moskeen er at Islamsk Råd Norge leier kontor inne i bygget, som eies av Rabita. Pressedekningen har vært minimal, og jeg har ikke oppfattet budskapet hennes tydelig.
Kronikken "Ut av tåken. Nå!" ga en bedre forklaring for bakgrunnen til sitteaksjonen.
Bortsett fra besøk av én politiker, og en person som fulgte etter henne hjem med trusler, har hun stort sett fått sitte i fred og ro. I dag tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg tok turen ned til byen for å hilse på Sara. Det ble et fint møte, og jeg håper at vi kan møtes og prate mer når hun en dag ikke er i sitteaksjon.


PR-messig er dette enormt dårlig timing for en slik kampansje, siden "hele verden" er opptatt av den prekære situasjonen i Egypt.


Jeg har stilt meg undrende til Saras engasjement for muslimers ve og vel, når jeg tidligere har lest og hørt hennes kritikk mot islamsk fundamentalisme, men aldri hørt at hun selv har kjærlighet for islam eller er muslim. Det føles uforståelig når en ikke-muslim skal tale muslimenes sak, og vi kjenner det så alt for godt igjen fra norsk politikk, at de som er mest islamfiendtlige plutselig vil muslimske kvinners ve og vel, når de kan høste støtte på enkeltsaker. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om Sara ser seg selv som muslim eller ikke.


Ikke bare var jeg usikker på hennes eget ståsted eller kampanjens mål, men også om det var noen støttespillere i kulissene her, som er islamfiendtlige. Saras tidligere samarbeid med Hege Storhaug, gjør meg skeptisk nok til å mistenke at det meste er mulig. Jeg syns mye av det Hege Storhaug skriver er viktige tema å ta opp samfunnsmessig sett, men jeg er totalt uenig i hennes svartmaling av islam og fordømmelse av troende muslimer som islamister. Det er ingen andre enkeltpersoner eller foreninger som står bak denne aksjonen.


8. mars markeringen der Sara brant en hijab på Youngstorget, var heller ingen muslimemptatisk strategi i mine øyne. Vi må ikke glemme at ytringsfrihet og frie meninger fortsatt kan være krenkende og blasfemiske for andre, og på lik linje med at karikaturene av profeten var latterliggjøring av helligdom, er hijaben et symbol på rettskaffenhet og religiøs tilhørighet for veldig mange. Ikke for alle, men for mange. Det føles ikke legitimt for meg når Sara viser så lite empati med muslimer som elsker sin hijab, ved å brenne denne. Frihet innebærer retten til å være den man vil være, begge veier. Å krenke andres valg, er like ille uansett.


I dag er det en gammel sak som er på programmet, nemlig temaet dødsstraff for homofil praksis. Islamsk teologi er formet gjennom bl.a. sharialover. Sharia praktiseres i forbindelse med all juss, men primært familie- og arverett. Straffelovene derimot brukes ikke i den moderne verden. I dag er det Iran, Saudi-Arabia, Sudan, Nigeria og enkelte landsbysamfunn i Afrika som fortsatt praktiserer fysisk avstraffelse som pisking, steining, amputasjon og drap.


Saken har versert i media i flere år, og etter at IRN fikk kraftig kritikk for manglende offentlig avstand fra dødsstraff, kom det etter en tids opphold en uttalelse som var forhåndsgodkjent av det europeiske fatwarådet, der den konservative lærde Qaradawi fungerer som leder.


Nå har imidlertid IRN uttalt seg med følgende melding;

PDFSkriv utE-post


onsdag 02. februar 2011
Vi registrerer med beklagelse at Islamsk Råd Norges (IRN) standpunkt i forhold til homofile 
stadig feilrepresenteres av samfunnsdebattanter, politikere og journalister. For å unngå flere 
misforståelser, gjentar vi vårt standpunkt, som først ble publisert i 2009, og er å finne på våre sider
 (http://irn.no/2006/index.php?option=com_content&task=view&id=229&Itemid=75).
IRN ønsker å presisere at vi hverken ønsker eller søker dødsstraff for homofile. 
Vi vil videre understreke at homoseksuell praksis er forbudt i Islam, men at brudd med dette forbudet 
ikke legitimerer hetsing, trakassering eller vold. IRN respekterer norsk lov fullt ut, og forventer at alle 
muslimer i Norge gjør det samme. Dette er en muslims plikt ikke bare overfor det norske samfunn, 
men også ifølge Islams lære.
For å oppsummere:

1.      Homoseksuell praksis er forbudt i Islam.
2.      Vi tar avstand fra hetsing, trakassering og vold mot homofile.
3.      Vi hverken ønsker eller søker dødsstraff for homofile.

(sakset fra deres nettsider)


Sara sier at dette ikke er godt nok. Hun vil ha et mer humant islam. 
Slik jeg forstår henne ønsker hun at IRN skal si at dødsstraff for homofili må være 
forbudt i islam.

Det tror jeg aldri kommer til å skje, uansett hvor lenge Sara sulter eller fryser utenfor 
bønnerommet. Noen forstår ikke at denne saken er så betent eller "tåkete". Det kan være 
vanskelig å forstå fra et vestelig perspektiv. For en bokstavtro muslim er dette Guds vilje og 
det eneste rette. Fundamentalistisk islam sier at det islam vi kjenner fra profetens tid er korrekt og skal konserveres som det eneste rette. Der hvor samfunnet forandrer seg og nytolkning stadig 
skjer, er de derimot mer forsiktige med å nytolke grunnleggende føringer i den islamske 
teologien.

På en måte er dette bra, for islams budskap er på mange måter autentisk og urørt. 
På den annen side, etter min mening, vil den type islam vi kjenner som klassisk eller
fundamentalistisk, kunne komme til å vise seg å være stikk i strid med 
Guds og profetens budskap, hvis vi ikke anerkjenner at verden har utviklet seg de siste 
1432 åra. 
Vi må gå i profetens fotspor, ikke i hans sko.
Vi må ALDRI glemme å se på det mest grunnleggende i religionen, før vi studerer detaljene.

Du er ikke alene Sara. Vi er mange som ønsker at islam skal bli mer humant. 
Vi er muslimer som kjemper en daglig kamp for  at alle mennesker skal ha det godt og 
kunne leve i harmoni med hverandre. 
Jeg er selv en muslim som vil sloss for andres rett til å leve et verdig liv, uansett legning.

I høst hadde jeg gleden av måte Dayyiee Abdullah personlig, og jeg beundrer denne 
mannens styrke, tolmodighet og klokskap. Foreningen Muslimer for progressive verdier er 
en gruppe muslimer som tror på en mer moderne, human måte å tolke islam på. Ingen har 
sagt at islam skal omskrives eller endres, men ved å forstå kjernen av troen og ikke minst 
forsøke å forstå Guds genuinitet, vil man forstå at ingenting som er urettferdig eller ondt, kan 
komme fra Skaperen selv. Dayyiee Abdallah er selv en islamsk lærd og har studert flere år 
i Saudi-Arabia. I disse dager vokser organisasjonen raskt og de åpner stadig nye moskeer 
over USA. Jeg håper det blir mulig å starte en slik gruppe i Norge også, innen få år. 
Det er på høy tid med et åndelig fellesskap av troende muslimer som viser takhøyde og 
nestekjærlighet til alle, i Guds navn.

Akkurat i dag oppfordrer jeg alle til å ta kontakt med Islamsk Råd Norges leder Senaid 
Kobilica eller generalsekretær Mehtab Afsar og be om at IRN setter seg ned med Sara og 
prater sammen. Uansett hva man mener om saken er det uverdig av en muslim å se at et fortvilet menneske sitter å fryser og sulter utenfor døra, i påvente av å bli snakket med. Det går ann å bli enige 
om å være uenige, men snakk i allefall sammen. Vis nåde og medmenneskelighet.

Det er nemlig profetens eksempel.

foto: Berit Roald/Scanpix


3 kommentarer:

Anonym sa...

Hei,

Få med deg siste pm fra IRN også :)

Karima sa...

IRN har satt seg hos Sara og gitt henne både te og frukt samt smset henne mange ganger for å få til et dialogmøte noe hun motvillig har gått med på. Saken er at media ikke har gjengitt IRNs respons til Sara.

Julia sa...

Jeg har forsøkt å sette meg inn i Sarah Rasmussens situasjon. Å bli født som lesbisk inn i den islamske kulturen. Der dine venner og din familie og ditt folk ser på selve din natur som unaturlig og det å uttrykke sin natur er kriminelt. Dine kjente og kjære mener at dødsstraff eller pisking er en rettferdig straff bare for å leve ut din natur. Det er egentlig umulig å sette seg inn i en slik situasjon, men hun må være et utrolig fortvilt menneske. Og alle de som lever med dette men aldri tør være ærlige om det....som lever falske liv i frykt. Det er riktignok et lite avsnitt i den tykke boken om den menneskelige tragedie som vi selv skriver, men likevel....