tirsdag 29. mars 2011

Hvem er egentlig Gud?

Dette spørsmålet har folk gjennom alle tider forsøkt å besvare, og det eneste vi med sikkerhet vet er at ingen helt sikkert kjenner det fulle og hele svaret. Ingen som lever i dag har møtt Gud, og skal vi tro religionen islam, er det 1390 år siden (år 621) noen har kommunisert direkte med Ham. Profeten Muhammed (fvmh) fikk møte Allah swt i en himmelreise. De Abrahamistiske verdensreligionene jødedom, kristendom og islam har alle et konkret og praktisk bilde av Skaperen, de hellige skriftene og praktisk livsveiledning. Gjennom tidene har det utviklet seg mange måter å tolke og forstå Guds veiledning på, men i islam har det i mindre grad enn de øvrige foregått noen reformasjon. Den tradisjonelle, klassiske praktiseringen av islam bygger fortsatt på ordrette og bokstavtro forståelser av Guds form og veiledning. For oss i en vestelig moderne verden kan det være vanskelig å fordøye en virkelighetsoppfatning som ligner mer på science fiction enn den åndeligheten som er mer metaforisk forankret. I Norge har tro lenge vært en privatsak som ikke anses gangbart å  bringe tilbake i det offentlige rom, etter at sterke krefter har kjempet for troslikestilling mot den tidligere så dominerende kirken. Med innvandring og folkevandring har de praktisk orienterte og mer konversative formene for religiøs dyrkelse kommet sigende innover i det norske samfunnet, enten vi har et bevisst forhold til det eller ei.

Så hvordan skal vi forstå en religion uten å forstå sjefen selv? Hvem er egentlig Gud?
Kanskje er det riktigere å si HVA er Gud? La oss begynne med elemineringsmetoden;

Først må vi ta utgangspunkt i at det finnes en Gud. Det finnes i dag flere mennesker som tror at det finnes "noe" enn folk som benekter en høyere krafts eksistens. Av disse fordeles de største gruppene på de fem store verdensreligionene jødedom, kristendom, islam, hinduisme og buddhisme, og underkategoriene av sekter som tilhører dette opphavet. I tillegg har vi et stort antall mindre religioner og trosretninger med lignende doktriner, der troen i større eller mindre grad er forhåndsdefinert og har en fast ramme. Så kommer de som tilhører new age retningen, der elementer fra religioner, gammel overtro, naturtro og urbefolkningsarv er trukket ut til et konglomerat av forskjellige tanke-, tros- og virkelighetsforståelser. Videre finner vi enkeltmennesker som tror på det udefinerte "noe" gjennom energier, et håp om en slags universell godhet eller at det er "mer mellom himmel og jord" enn de kan begripe.

Religionene har generelt en lav terskel for egendefinisjon og tolkninger av trosbegrepene, inkludert forståelsen av Gud. Det jeg finner en smule underlig er at de som hardnakket påstår å kjenne Guds form og vilje, er de som minst utfordrer Guds referanserammer. I tillegg oppfattes det i mange kreftser å være blasfemisk, influert av onde krefter eller å være et tegn på svakhet i troen å stille kritiske spørsmål. Dette er meg ikke bare forundelig, men skremmer meg også dypt. Paradigmer som indoktrinerer standarder de ikke selv kan stå erfaringsbasert inne for, sier meg at vi er i utrygt farvann. I og med at ingen har møtt Gud, syns jeg ikke det er det urimelig å forvente en høy grad av ydmykhet og toleranse når vi snakker om egen og andres tro. Men slik er det etter min mening absolutt ikke i religionene, snarere tvert i mot.

I islam defineres Gud som Allah, som på arabisk betyr The God - Guden - Al-Lah. Gud omtales i høyeste form for høflighet, som i vårt språk innebærer formen Han/Ham, selv om denne ikke er en hankjønnsform i seg selv. Forvirringen kan allikevel være skadelig nok for patriarkalsk kulturarv og ikke likestilte samfunnsstrukturer. Kirken i Norge bruker også det personlige pronomenet Han/Ham om Gud og i tillegg om Jesus (Isa r.a.).

Gud er ikke et menneske, og har derfor ingen personlighet. Gud/Allah er en omnipotent kraft, dvs en selvdrevet, perfekt energi med ubegrensede evner. Vi vet ikke når Gud ble skapt, fordi kraften er perfekt og har alltid funnets, før tidens begynnelse. Vi kjenner heller ikke til hvorfor Gud finnes eller hvorfor Gud skaper. Hvis Gud er perfekt, er Gud også uten behov. Islam forteller oss om skaperverkets rekkefølge, der Gud skapte jorden, åndende som først fikk bebo jorden, naturen, dyrene, englene og menneskene. Alle skapt med forskjellige egenskaper og motiv for oppholdet på jorden.

Islam sier at mennesket er den eneste synlige formen for skaperverk som er født med både instinkt/behov og egen fri vilje (jinn har også disse egenskapene, men de ble skapt før oss og kan ikke sees av mennesker). Deretter defineres meningen med livet på jorden som en test av bruk av denne viljen. Vil mennesket fortsatt vende seg mot Gud, sin skaper, når det kan velge fritt? Både av tidligere innprogramert informasjon i hjerterota og gjennom profeters opplysningsarbeide, hellige skrifter og hjelp fra skaperen selv, vil vi alltid søke vårt åndelige opphav? Belønningen for en slik søken og et forsøk på å gjøre Guds vilje belønnes etter historien med et evig liv i "Paradis", mens straffen for å ha latt være resulterer i smerte og lidelse i "Helvetet". Logikken i fri vilje kontra straffeaspektet har jeg ikke helt forstått, men for meg har det vært nødvendig å tolke min tro gjennom åndelige forståelser av metaforer, fremfor sci-fi og blind adlydelse. Det er også derfor jeg støtter en mer liberal, progressiv tolkning av islam enn den klassiske. Det er min overbevisning at islam i dag ofte presenteres på en måte som er stikk i strid med Guds opprinnelige ønske og budskap, av mennesker som ikke kjenner Guds nåde, kjærlighet og intensjon med livsveiledning, og som foretrekker politisk eller økonomisk makt fremfor åndelig ydmykhet og nestekjærlighet.

Koranen beskriver Allah med 99 navn, det skal visstnok finnes flere, siden Gud er ubegrenset kan det ikke være en grense for kvalitetene Gud innehar. Det sies at den som kan resitere disse 99 navn på arabisk vil få en plass i himmelriket. Jeg har dessverre ikke skaffet meg billett den veien ennå, men jeg syns det er en vakker tradisjon å studere disse navnene og lære mer om hvordan jeg kan implementere Guds egenskaper gjennom egne tanker, handlinger og tro. Sufistene gjør et stort nummer ut av dyrkelsen av disse kvalitetene og bruker de i dikhr grupper, der flere sitter sammen og synger, chanter og gynger seg i suggerende kraft for åndelig trance. Dette ser jeg på som et åndelig rusmiddel, og foretrekker selv roligere former for kontemplasjon.

Fra jeg var liten var jeg svært redd for Gud, fordi jeg ble fortalt at Han så alt og hørte alt, en slags paranoid overvåkning kombinert med allmektige krefter og dommedagsprofetier om å brenne i helvetet dersom jeg ikke var snill nok eller avsto fra synd. Jeg skal ikke si at gudsfrykten er ute av systemet, jeg har mer enn taqwah (gudfryktighet/respekt) den dag i dag kan jeg få grøssninger om jeg tenker på dommedag eller oppgjørets time. Allikevel legger jeg min lit til Guds kjærlighet, rettferdighet, Den som kjenner mine innerste tanker og min samvittighet best, som forstår meg bedre enn noen, som ønsker det beste for meg. Jeg ønsker å praktisere en islam som lar meg leve i godhet, nestekjærlighet og fredens og toleransens eksempel. Jeg vil være en muslim som elsker Gud og profetene, samtidig som jeg elsker alt skaperverket og oss som lever i det. For meg er det blasfemi å hate et menneske som er skapt av Gud. Hans eller hennes handlinger er styrt av egen vilje, men jeg kan ikke fornekte eller hate dennes eksistens, fordi Guds perfeksjon ikke skaper søppel. Gud gir oss bare erfaringer. Jeg blir trolig aldri ferdig med å gruble over Guds eksistens og meningen med livet selv om jeg har skaffet meg en langtidsparkingersplass i huset som kalles islam. Det vil for meg alltid være en naturlig del av det å være et tenkende menneske. Tro handler også om det motsatte, nemlig tvil.

Hvem/hva er Gud for deg?

mandag 28. mars 2011

Tips til Teatime

Du har sikkert ikke klart å overse reklamen for Antirasistisk senters "Teatime" kampanje?

Kampanjen har slått alle grenser av forventninger, og det står nå over 1.000 nordmenn på liste i kø for å få besøke en muslim, drikke te og bli bedre kjent. For en fantastisk nyhet! Ikke bare muslimer burde juble høyt over velkomsten og deltagerantallet, men den vanlige mann i gata burde også slå på stortromma av begeistring for at en antirasistisk kampanje mot fordommer får en slik varm deltagelse, i et bredt utvalg av befolkningen. Vi motbeviser det trangsynte, medieskapte, stereotype bildet av at muslimer er uintegrerte, fiendtlige mot vestens verdisyn og at nordmenn flest er fordomsfulle. Det er vi nemlig ikke!

Har du ennå ikke besøkt en muslim og har lyst? Ta kontakt med Antirasistisk Senter, eller gå inn på facebook siden til Teatime som 8228 andre har gjort.  

Er du muslim og har lyst til å invitere noen hjem til deg? Ta kontakt samme sted, eller invitert på eget initiativ de du har lyst til. Det kan være en nabo, en arbeidskollega, en du tar bussen sammen med, en bak kassa på Rimi, ja, hvem som helst som kan være interessert i å bli bedre kjent med muslimene i Norge.

Har du betenkeligheter med å invitere, kan jeg gi deg noen tips i kjølvannet av noen arrangerte besøk;

1. Avtal et klokkeslett fra og til du inviterer. Det er lettere å finne tid i en travel hverdag når vi vet at vi kan gi bort en time eller to, istedenfor at et besøk tar opp hele kvelden, eller hele uka. Det er ofte så hyggelig å få besøk at besøket ikke går hjem og i familier med små barn, lange arbeidsdager og annet som forplikter kan dette være det største problemet  - nemlig å finne tid. Men 1 time, det har alle! Og har du 3 ledige timer, kan det gå ann å invitere gjester 3 ganger, fremfor et besøk som sitter i tre timer. Hvis tid er et tema for deg. Du kan også invitere flere gjester samtidig som ikke kjenner hverandre fra før. På interessert lista er det ofte 1 eller 2 personer, så du har nok plass til 3-4? Flere får komme på besøk.

2. Er du redd for å ikke kunne svare på spørsmålene de stiller?
Ingen forventer at du skal være islamekspert eller "perfekt" muslim. De vil møte deg, akkurat som du er. Islam er mangfoldig og nå kan du få lov til å vise frem deg selv og din islam, uten at noen setter deg i bås. Det er også lov å si "jeg vet ikke" hvis noen spør om noe man ikke vet om islamsk teologi. Min erfaring er at de spør veldig få "vanskelige" spørsmål, de spør mer om hvordan du har det og hvordan du opplever ting. 

3. Er du redd for å be fremmede hjem til deg?
Jeg har ikke hørt om at noen av gjestene har oppført seg ubehagelig på noen måte, tvert i mot er de veldig vennlige og enkle gjester. Hvis du bor alene og ikke føler deg komfortabel med å ta noen alene hjem til deg kan du enten samkjøre besøke med noen i familien din, venninner eller rett og slett avtale å møtes ute på en café. Det viktigste er at du er villig til å møte noen.

4. Hva spør de om?
Alt mulig. Jeg har opplevd at de ønsker å fortelle om egne opplevelser med muslimer eller reiser til muslimske land, og har spørsmål ut fra egne tanker og tro. De er også nysgjerrige på ting fra media og hva du mener om det. Som f.eks politihijab og terror. 

5. Hva forventer de?
En kopp te og noe å sitte på. Du trenger ikke diske opp med stor middag, hjemmebakte kaker, støvfritt hus eller nye klær. De er interessert i å snakke med deg, og kommer ikke for å bli imponert over dine ting eller hjemmets utseende.

6. Må jeg misjonere?
Du trenger ikke å prakke islam på noen, men bare ved å være et hyggelig medmenneske og muslim vil du være en levende invitasjon i deg selv. 

7. Hva gjør vi etter besøket?
Det er opp til dere. Har du fått deg en ny venn, er det ikke noe bedre enn det, men det innebærer ikke noe oppfølgingsansvar eller plikt til å ta i mot flere besøk. Dette er en helt frivillig kampanje drevet på individuelt engasjement.

8. Snakker du ikke bra nok norsk?
Bare prøv, de fleste forstår hverandre med villighet og innsats.

9. Er du redd for at de har med seg hund?
Si fra på forhånd, men jeg har ikke møtt noen som har kommet med hund.

10. Tror du at ikke-muslimer er nedjas?
De er ikke det. Det er profetens eksempel å invitere på mat, drikke og dialog, så du gjør sunnah og noe svært viktig for islam. Alle muslimer blir på dommedag spurt av Allah swt, hva de har gjort for å fortelle sine naboer og andre om islam. Har du gjort din plikt? Nå har du i allefall muligheten til å gjøre noe godt for deg selv, for andre og for det evige liv insha Allah.

God tetid!


onsdag 16. mars 2011

En ballong til Allah

Her kan du se den nydelig filmen på Nrks nett-tv én måned fremover.

Den norsk-tyrkiske filmskaperen Nefise Özkal Lorentzen har laget denne varme og sterke filmen om kvinners rolle i "islam", slik den tolkes i dag i forskjellige land og av ulike teologer.
Spesielt sterkt var det å se intervjuet med Sheikh Mahmoud Mekki, for i mine første år som muslim var det slike lærde jeg gikk i lære hos. Trolig unødvendig å fortelle at denne opplæringen gjorde at min islamske "smaragd" også bleknet og ble svak.

Den nydelige, feministen Nawal El-Sadawi gir et spesielt godt råd;
"Si det som det er. Vis deg med alt du har inni deg. Fortell om din frykt og vis meg dine tårer."
Da jeg forsto at kvinnekampen de snakket om, er helt lik min egen, var det en sterk åpenbaring. Mine snart 5 år i islam har allerede gitt meg en eldgammel kulturarv å ta tak i, som ble min egen - fordi jeg elsker smaragden, Guds skjønnhet, kjærlighet og nåde. Den kan ingen mennesker ta i fra oss når vi bevarer den i våre hjerter og lever etter det vi tror på.
Vi skulle også hatt flere lærde som Gamal Al-Banna, som er en egyptisk, feminist imam med sunne islamtolkninger. Verden vil ha flere som dere, kom ut og frem!

Her kan du lese en anmeldelse av filmen i Utrop.no.

Takk Nefise!

Foto: BT.no

mandag 14. mars 2011



Sendt fra min HTC

onsdag 9. mars 2011

De frafalne

Et tabubelagt tema er om de "frafalne", dvs de som faller fra, slutter, melder seg ut, slutter å være religiøse. Hvem er de og hva er deres egen historie?

Da jeg kom til islam hørte jeg fortellinger om disse, det ble gjenfortalt nærmest som sagn, og det var flere felles tema som gikk igjen i de forskjellige historiene. Delvis ble det snakket om disse menneskene som en vandrerhistorie man må ta med en klype salt, på den andre siden var det mye sosialpornografi i dem, men det som alltid undret meg mest var hvorfor ingen av disse hadde fortalt sin historie?
Hvorfor var alltid slutten på historiene at de "ble borte" og ingen har kontakt med dem lenger? Riktig nok har jeg møtt noen av disse, og i de snart 5 årene jeg selv har vært muslim, har jeg også opplevd å bli kjent med noen som var praktiserende muslimer den gangen, som ikke er det lenger nå. Faktisk hele 4 stykker. Jeg har hørt rykter om at frafallstallet er nesten like høyt som konverteringstallet, men har ikke funnet noen kilder på dette. Ikke at det er de samme menneskene som "går" som har "kommet", men at konvertitter er overrepresentert i frafallsstatestikken.

"Visdommen" i historiene kunne være å trekke læring av andres feil for å unngå og gjøre de samme selv, men dessverre syns jeg eksempelen var veldig subjektive og jeg lurte alltid på hva som var historien bak disse avgjørelsene. Når noen har blitt mishandlet nærmest til døde er det lite å lure på, men igjen er det så trist at islam skal ta skylden for hva" muslimer" har gjort. Psykologisk er det helt naturlig at man vil vekk fra alt som har med traumet å gjøre, og at vi mennsker er mer emosjonelle enn rasjonelle til å skille klinten fra hveten i slike tilfeller.

Jeg tror utgangshistorien til de frafalne har sammenheng med deres inngangshistorie til islam. Men igjen, minst ett eksempel motviser min teori om at de frafalne går fordi de ikke kan nok om "ekte" islam. Med ekte islam mener jeg den kjærlighet, nåde og barmhjertighet Gud ønsker for sine mennesker, hvor Guds omsorg er fortstått bak hver handling og profeters utsagn. Alt for mange kjenner bare delvis til åndeligheten i religionen, og mange ikke i det hele tatt. De kjenner kanskje bare "islam" som et styringssett, en kulturell arv eller sosial tvang.

Hva er det som får noen til å gå bort fra islam?


  • Dårlig behandling av muslimsk ektemann og/eller hans familie
  • Skuffelse over andre muslimer
  • Mangel på samhold/ekskludering
  • Mobbing
  • Følelse av å ikke "få det til", bli en "vellykket muslim"
  • Fundamentalisme/ekstremisme
  • Vanskelig for å godta "alt" i Koranen som Guds ord og ønske å leve etter dette
  • Vanskelig for å godta strenge tolkninger om livsførsel/begrenset levesett
  • Vanskelig for å godta kjønnsrolle forskjellene, følelse av kjønnsdiskriminering
  • Var kun i en "utprøvingsfase" i livet, men fant seg ikke til rette over tid
  • Nysgjerrighet om det "syndige" livet er så syndig allikevel
  • Ensformighet, kjedsomhet
  • Følte at islam hindret de i å oppfylle noe "mer" i livet, ville "videre"
  • For mye "jobb"/krav, f.eks bønn
  • Mas/klaging fra familie og venner (for konvertitter)
  • Lei av "stempelet"
  • Lei av islamofobi og motstand fra samfunnet
  • Følte seg ikke vel med så mange regler og påbud
  • Ønsket å være "muslim" på sin egen måte
Jeg tror det er forskjellige grunner til at "fødte muslimer" (egentlig sier islam at vi alle er født som muslimer, men her mener jeg muslimer født av muslimer) går fra islam enn konvertitter, men når jeg har blitt bedre kjent med flere "fødte muslimer" som ikke praktiserer, hører jeg at det er mange av de samme grunnene allikevel. Det ble for "voldsomt" og "slitsomt" og de ønsker bare å leve i fred og ro og ikke så mye "styr". De ønsker mer frihet og de ønsker å få være i fred.

Jeg blir alltid lei meg når jeg hører at noen har gått bort fra islam, men når jeg hører hvorfor de gjorde det forstår jeg deres valg utfra behovene de hadde der og da. Det som er så tragisk er at jeg er sikker på at islam kan passe for alle, bare de fikk vite hva islam EGENTLIG er og hvilken kapasitet Gud har. 
Det er også derfor jeg selv har behøvd å gå igjennom prosessen med å finne "mitt" islam, som norsk konvertert muslim, for å lære Gud bedre å kjenne i møtet med denne religionen. 

Skullle jeg trodd på alt det jeg har blitt presentert for underveis, hadde jeg vært ute av døra for lengst. 

I en av mine tyngste perioder oppsøkte jeg hjelp for å be om råd, og rådene jeg fikk kunne praktisk talt tatt livet av meg. Personen som ga meg disse rådene er engasjert som en profilert muslim og rådfører (villeder?) mange. Dette er bekymringsverdig. Grunnet islams posisjon i Norge, skjer det mye "bakromssjelesorg" av ukvalifiserte, kvasireligiøse besserwissere hvis arbeid ikke tåler dagslys. Jeg ønsker derfor å poengtere viktigheten av å "standardisere" islam i Norge gjennom åpenhet om hvilken teologi som læres bort, hvilken utdannelse de ansatte har og hvilken myndighet de har i sin posisjon. En som "kan mye om islam" er ikke kvalifisert uten videre. Som en bekjent av meg sa; "jeg har gått rundt til mange moskeer her i Oslo og spurt konkret hvilken utdannelse disse imamene har. Jeg fikk til svar at de har "sittet med" (forstås som studert hos) mange store muslimske celebriteter, men jeg får da ikke vitnemål fra universitetet om jeg sitter litt med de store der?". Veldig godt poeng.

Det minner meg igjen på følelsen jeg hadde første gang jeg dro til moskeen og sammenlignet det med et besøk i en kirke. Ikke noe skilt på døra, ikke noe ansatt prest, kirketjener eller diakon med konkret utdannelse, arbeidstid og telefonnummer i telefonkatalogen. Det var snarere  et "eh, er det noen her?"
Jeg kan ikke skylde på at de som driver moskeen ikke gjør så godt de kan, men de mangler økonomiske midler til å bygge opp drift av et trossamfunn som kvalfiserer og møter kravene til det norske samfunnet. Vi ønsker oss profesjonalitet, åpenhet, tydelighet, stabilitet og ikke minst trygghet. Det koster penger, og de pengene går stort sett til statskirken. Uten denne rammen rundt, blir vi minoritetsreligioner ofte å sammenligne med andre små trossamfunn som lett får karakter av sekterisme og usunn, organisatorisk inneavl. Dette er potensielt farlig, både for medlemmene og omverdenen. Vi ønsker å vite hva som skjer i de lukkede rom, for det er ikke alle rom som er like sunne. Spesielt for barn og andre sårbare (som konvertitter, psykisk syke eller lignende) har samfunnet et etisk ansvar for å beskytte disse mot fare eller overgrep. Vi vet så altfor godt at komibinasjon religion og makt er en farlig og velkjent, potensiell kilde til misbruk.

Noe av faren ved islamsk fundamentalisme er at de lærer bort blind underkastelse som et tegn på gudfryktighet. Det kunne ikke være mer islamfiendtlig. Gud har selv gitt oss påbud fra første øyeblikk, å IQRA! (det arabiske ordet engelen Gabriel sa til profeten) studér, lær, les, forstå, tenk, spør!

I Koranen står det også at du har fått din hjerne og evne til kritisk tekning for å bruke den. At det ikke finnes tvang i religionen. At en handling uten rett intensjon er null verdt for Gud. At vi først og fremst skal være gode mot hverandre. Men slik går det altså ikke alltid..

Jeg får snart besøk av ei venninne som har "sluttet" å være muslim,  og det er mulig at jeg kommer tilbake med litt flere tanker om temaet etter å diskutert det nærmere med henne.

Jeg er ikke redd for å snakke om eller med de frafalne, og jeg tror ikke på skremsel om at man kan bli "smittet" til å tenke annerledes, få lyst til å slutte selv eller at vi skal ta avstand fra de frafalne for å vise vår uenighet i deres valg. Det ville stride mot all kunnskap om at Gud har skapt oss alle sammen og at ingen kjenner dommedags regnskap. Istedenfor å la være å snakke om det, savner jeg en større debatt om hva islam og tro er for hver enkelt i livene deres, og når jeg får høre andres tanker kan jeg også speile mine egne. 

Min tro er skuddsikker fordi jeg har fått lov å vokse opp i frihet og ta egne valg. Å diskutere dem med andre gjør meg ikke svakere, men sterkere og mer sikker i min sak. Islam har plass til alle som vil ta i mot Guds kjærlighet og barmhjertighet. Insha Allah kheir (Guds vilje til det gode).

Islam har mangfold når vi våger mangfold. Alle må gjøre sin jobb og være den lenken i kjedet som utfyller de andre. Det er ingen trussel at vi er forskjellige, det er en styrke. 
Allahu Akhbar (Gud er det største som finnes).