onsdag 9. mars 2011

De frafalne

Et tabubelagt tema er om de "frafalne", dvs de som faller fra, slutter, melder seg ut, slutter å være religiøse. Hvem er de og hva er deres egen historie?

Da jeg kom til islam hørte jeg fortellinger om disse, det ble gjenfortalt nærmest som sagn, og det var flere felles tema som gikk igjen i de forskjellige historiene. Delvis ble det snakket om disse menneskene som en vandrerhistorie man må ta med en klype salt, på den andre siden var det mye sosialpornografi i dem, men det som alltid undret meg mest var hvorfor ingen av disse hadde fortalt sin historie?
Hvorfor var alltid slutten på historiene at de "ble borte" og ingen har kontakt med dem lenger? Riktig nok har jeg møtt noen av disse, og i de snart 5 årene jeg selv har vært muslim, har jeg også opplevd å bli kjent med noen som var praktiserende muslimer den gangen, som ikke er det lenger nå. Faktisk hele 4 stykker. Jeg har hørt rykter om at frafallstallet er nesten like høyt som konverteringstallet, men har ikke funnet noen kilder på dette. Ikke at det er de samme menneskene som "går" som har "kommet", men at konvertitter er overrepresentert i frafallsstatestikken.

"Visdommen" i historiene kunne være å trekke læring av andres feil for å unngå og gjøre de samme selv, men dessverre syns jeg eksempelen var veldig subjektive og jeg lurte alltid på hva som var historien bak disse avgjørelsene. Når noen har blitt mishandlet nærmest til døde er det lite å lure på, men igjen er det så trist at islam skal ta skylden for hva" muslimer" har gjort. Psykologisk er det helt naturlig at man vil vekk fra alt som har med traumet å gjøre, og at vi mennsker er mer emosjonelle enn rasjonelle til å skille klinten fra hveten i slike tilfeller.

Jeg tror utgangshistorien til de frafalne har sammenheng med deres inngangshistorie til islam. Men igjen, minst ett eksempel motviser min teori om at de frafalne går fordi de ikke kan nok om "ekte" islam. Med ekte islam mener jeg den kjærlighet, nåde og barmhjertighet Gud ønsker for sine mennesker, hvor Guds omsorg er fortstått bak hver handling og profeters utsagn. Alt for mange kjenner bare delvis til åndeligheten i religionen, og mange ikke i det hele tatt. De kjenner kanskje bare "islam" som et styringssett, en kulturell arv eller sosial tvang.

Hva er det som får noen til å gå bort fra islam?


  • Dårlig behandling av muslimsk ektemann og/eller hans familie
  • Skuffelse over andre muslimer
  • Mangel på samhold/ekskludering
  • Mobbing
  • Følelse av å ikke "få det til", bli en "vellykket muslim"
  • Fundamentalisme/ekstremisme
  • Vanskelig for å godta "alt" i Koranen som Guds ord og ønske å leve etter dette
  • Vanskelig for å godta strenge tolkninger om livsførsel/begrenset levesett
  • Vanskelig for å godta kjønnsrolle forskjellene, følelse av kjønnsdiskriminering
  • Var kun i en "utprøvingsfase" i livet, men fant seg ikke til rette over tid
  • Nysgjerrighet om det "syndige" livet er så syndig allikevel
  • Ensformighet, kjedsomhet
  • Følte at islam hindret de i å oppfylle noe "mer" i livet, ville "videre"
  • For mye "jobb"/krav, f.eks bønn
  • Mas/klaging fra familie og venner (for konvertitter)
  • Lei av "stempelet"
  • Lei av islamofobi og motstand fra samfunnet
  • Følte seg ikke vel med så mange regler og påbud
  • Ønsket å være "muslim" på sin egen måte
Jeg tror det er forskjellige grunner til at "fødte muslimer" (egentlig sier islam at vi alle er født som muslimer, men her mener jeg muslimer født av muslimer) går fra islam enn konvertitter, men når jeg har blitt bedre kjent med flere "fødte muslimer" som ikke praktiserer, hører jeg at det er mange av de samme grunnene allikevel. Det ble for "voldsomt" og "slitsomt" og de ønsker bare å leve i fred og ro og ikke så mye "styr". De ønsker mer frihet og de ønsker å få være i fred.

Jeg blir alltid lei meg når jeg hører at noen har gått bort fra islam, men når jeg hører hvorfor de gjorde det forstår jeg deres valg utfra behovene de hadde der og da. Det som er så tragisk er at jeg er sikker på at islam kan passe for alle, bare de fikk vite hva islam EGENTLIG er og hvilken kapasitet Gud har. 
Det er også derfor jeg selv har behøvd å gå igjennom prosessen med å finne "mitt" islam, som norsk konvertert muslim, for å lære Gud bedre å kjenne i møtet med denne religionen. 

Skullle jeg trodd på alt det jeg har blitt presentert for underveis, hadde jeg vært ute av døra for lengst. 

I en av mine tyngste perioder oppsøkte jeg hjelp for å be om råd, og rådene jeg fikk kunne praktisk talt tatt livet av meg. Personen som ga meg disse rådene er engasjert som en profilert muslim og rådfører (villeder?) mange. Dette er bekymringsverdig. Grunnet islams posisjon i Norge, skjer det mye "bakromssjelesorg" av ukvalifiserte, kvasireligiøse besserwissere hvis arbeid ikke tåler dagslys. Jeg ønsker derfor å poengtere viktigheten av å "standardisere" islam i Norge gjennom åpenhet om hvilken teologi som læres bort, hvilken utdannelse de ansatte har og hvilken myndighet de har i sin posisjon. En som "kan mye om islam" er ikke kvalifisert uten videre. Som en bekjent av meg sa; "jeg har gått rundt til mange moskeer her i Oslo og spurt konkret hvilken utdannelse disse imamene har. Jeg fikk til svar at de har "sittet med" (forstås som studert hos) mange store muslimske celebriteter, men jeg får da ikke vitnemål fra universitetet om jeg sitter litt med de store der?". Veldig godt poeng.

Det minner meg igjen på følelsen jeg hadde første gang jeg dro til moskeen og sammenlignet det med et besøk i en kirke. Ikke noe skilt på døra, ikke noe ansatt prest, kirketjener eller diakon med konkret utdannelse, arbeidstid og telefonnummer i telefonkatalogen. Det var snarere  et "eh, er det noen her?"
Jeg kan ikke skylde på at de som driver moskeen ikke gjør så godt de kan, men de mangler økonomiske midler til å bygge opp drift av et trossamfunn som kvalfiserer og møter kravene til det norske samfunnet. Vi ønsker oss profesjonalitet, åpenhet, tydelighet, stabilitet og ikke minst trygghet. Det koster penger, og de pengene går stort sett til statskirken. Uten denne rammen rundt, blir vi minoritetsreligioner ofte å sammenligne med andre små trossamfunn som lett får karakter av sekterisme og usunn, organisatorisk inneavl. Dette er potensielt farlig, både for medlemmene og omverdenen. Vi ønsker å vite hva som skjer i de lukkede rom, for det er ikke alle rom som er like sunne. Spesielt for barn og andre sårbare (som konvertitter, psykisk syke eller lignende) har samfunnet et etisk ansvar for å beskytte disse mot fare eller overgrep. Vi vet så altfor godt at komibinasjon religion og makt er en farlig og velkjent, potensiell kilde til misbruk.

Noe av faren ved islamsk fundamentalisme er at de lærer bort blind underkastelse som et tegn på gudfryktighet. Det kunne ikke være mer islamfiendtlig. Gud har selv gitt oss påbud fra første øyeblikk, å IQRA! (det arabiske ordet engelen Gabriel sa til profeten) studér, lær, les, forstå, tenk, spør!

I Koranen står det også at du har fått din hjerne og evne til kritisk tekning for å bruke den. At det ikke finnes tvang i religionen. At en handling uten rett intensjon er null verdt for Gud. At vi først og fremst skal være gode mot hverandre. Men slik går det altså ikke alltid..

Jeg får snart besøk av ei venninne som har "sluttet" å være muslim,  og det er mulig at jeg kommer tilbake med litt flere tanker om temaet etter å diskutert det nærmere med henne.

Jeg er ikke redd for å snakke om eller med de frafalne, og jeg tror ikke på skremsel om at man kan bli "smittet" til å tenke annerledes, få lyst til å slutte selv eller at vi skal ta avstand fra de frafalne for å vise vår uenighet i deres valg. Det ville stride mot all kunnskap om at Gud har skapt oss alle sammen og at ingen kjenner dommedags regnskap. Istedenfor å la være å snakke om det, savner jeg en større debatt om hva islam og tro er for hver enkelt i livene deres, og når jeg får høre andres tanker kan jeg også speile mine egne. 

Min tro er skuddsikker fordi jeg har fått lov å vokse opp i frihet og ta egne valg. Å diskutere dem med andre gjør meg ikke svakere, men sterkere og mer sikker i min sak. Islam har plass til alle som vil ta i mot Guds kjærlighet og barmhjertighet. Insha Allah kheir (Guds vilje til det gode).

Islam har mangfold når vi våger mangfold. Alle må gjøre sin jobb og være den lenken i kjedet som utfyller de andre. Det er ingen trussel at vi er forskjellige, det er en styrke. 
Allahu Akhbar (Gud er det største som finnes).


3 kommentarer:

AishaR35 sa...

Utrolig bra skrevet!!! og jeg er så enig med deg,jeg har selv følt det på kroppen og holde på og miste min vei i islam og har også tatt av hijaben over flere år det er først for 2 år siden jeg begynte og lengte tilbake til og faktisk praktisere islam igjen og ikke bare la være og spise svin. Allah har aldri forlatt hjertet mitt et eneste minutt men jeg følte meg satt utenfor,skamfull,og ingen ville gi meg tid til og lære og forstå videre etter at jeg skilte meg fra min mann,men alhamdulilah jeg fant til slutt noen vakre søstre som ga meg et puff i riktig retning og ga meg gode råd mashallah :) jeg traff også en nydelig mann som ga meg tid og svar og gjør fremdeles det alhamdulilah :)ikke alle er så heldig wallah!!!
Det er godt at noen tar opp disse temaene, stå på søster,det står respekt av deg,et tøft tema du tar for deg mashallah <3

Julia sa...

Veldig bra skrevet.....ikke bare om å være en muslim, men om den 'menneskelige situasjon'.

amrama sa...

Minner vel ganske enkelt om de samme grunne til at kristne velger seg bort fra kristendommen...
Syns forøvrig du skriver veldig bra, og det er en fryd og følge deg! Stå på, tror du gjør en viktig jobb!