tirsdag 29. mars 2011

Hvem er egentlig Gud?

Dette spørsmålet har folk gjennom alle tider forsøkt å besvare, og det eneste vi med sikkerhet vet er at ingen helt sikkert kjenner det fulle og hele svaret. Ingen som lever i dag har møtt Gud, og skal vi tro religionen islam, er det 1390 år siden (år 621) noen har kommunisert direkte med Ham. Profeten Muhammed (fvmh) fikk møte Allah swt i en himmelreise. De Abrahamistiske verdensreligionene jødedom, kristendom og islam har alle et konkret og praktisk bilde av Skaperen, de hellige skriftene og praktisk livsveiledning. Gjennom tidene har det utviklet seg mange måter å tolke og forstå Guds veiledning på, men i islam har det i mindre grad enn de øvrige foregått noen reformasjon. Den tradisjonelle, klassiske praktiseringen av islam bygger fortsatt på ordrette og bokstavtro forståelser av Guds form og veiledning. For oss i en vestelig moderne verden kan det være vanskelig å fordøye en virkelighetsoppfatning som ligner mer på science fiction enn den åndeligheten som er mer metaforisk forankret. I Norge har tro lenge vært en privatsak som ikke anses gangbart å  bringe tilbake i det offentlige rom, etter at sterke krefter har kjempet for troslikestilling mot den tidligere så dominerende kirken. Med innvandring og folkevandring har de praktisk orienterte og mer konversative formene for religiøs dyrkelse kommet sigende innover i det norske samfunnet, enten vi har et bevisst forhold til det eller ei.

Så hvordan skal vi forstå en religion uten å forstå sjefen selv? Hvem er egentlig Gud?
Kanskje er det riktigere å si HVA er Gud? La oss begynne med elemineringsmetoden;

Først må vi ta utgangspunkt i at det finnes en Gud. Det finnes i dag flere mennesker som tror at det finnes "noe" enn folk som benekter en høyere krafts eksistens. Av disse fordeles de største gruppene på de fem store verdensreligionene jødedom, kristendom, islam, hinduisme og buddhisme, og underkategoriene av sekter som tilhører dette opphavet. I tillegg har vi et stort antall mindre religioner og trosretninger med lignende doktriner, der troen i større eller mindre grad er forhåndsdefinert og har en fast ramme. Så kommer de som tilhører new age retningen, der elementer fra religioner, gammel overtro, naturtro og urbefolkningsarv er trukket ut til et konglomerat av forskjellige tanke-, tros- og virkelighetsforståelser. Videre finner vi enkeltmennesker som tror på det udefinerte "noe" gjennom energier, et håp om en slags universell godhet eller at det er "mer mellom himmel og jord" enn de kan begripe.

Religionene har generelt en lav terskel for egendefinisjon og tolkninger av trosbegrepene, inkludert forståelsen av Gud. Det jeg finner en smule underlig er at de som hardnakket påstår å kjenne Guds form og vilje, er de som minst utfordrer Guds referanserammer. I tillegg oppfattes det i mange kreftser å være blasfemisk, influert av onde krefter eller å være et tegn på svakhet i troen å stille kritiske spørsmål. Dette er meg ikke bare forundelig, men skremmer meg også dypt. Paradigmer som indoktrinerer standarder de ikke selv kan stå erfaringsbasert inne for, sier meg at vi er i utrygt farvann. I og med at ingen har møtt Gud, syns jeg ikke det er det urimelig å forvente en høy grad av ydmykhet og toleranse når vi snakker om egen og andres tro. Men slik er det etter min mening absolutt ikke i religionene, snarere tvert i mot.

I islam defineres Gud som Allah, som på arabisk betyr The God - Guden - Al-Lah. Gud omtales i høyeste form for høflighet, som i vårt språk innebærer formen Han/Ham, selv om denne ikke er en hankjønnsform i seg selv. Forvirringen kan allikevel være skadelig nok for patriarkalsk kulturarv og ikke likestilte samfunnsstrukturer. Kirken i Norge bruker også det personlige pronomenet Han/Ham om Gud og i tillegg om Jesus (Isa r.a.).

Gud er ikke et menneske, og har derfor ingen personlighet. Gud/Allah er en omnipotent kraft, dvs en selvdrevet, perfekt energi med ubegrensede evner. Vi vet ikke når Gud ble skapt, fordi kraften er perfekt og har alltid funnets, før tidens begynnelse. Vi kjenner heller ikke til hvorfor Gud finnes eller hvorfor Gud skaper. Hvis Gud er perfekt, er Gud også uten behov. Islam forteller oss om skaperverkets rekkefølge, der Gud skapte jorden, åndende som først fikk bebo jorden, naturen, dyrene, englene og menneskene. Alle skapt med forskjellige egenskaper og motiv for oppholdet på jorden.

Islam sier at mennesket er den eneste synlige formen for skaperverk som er født med både instinkt/behov og egen fri vilje (jinn har også disse egenskapene, men de ble skapt før oss og kan ikke sees av mennesker). Deretter defineres meningen med livet på jorden som en test av bruk av denne viljen. Vil mennesket fortsatt vende seg mot Gud, sin skaper, når det kan velge fritt? Både av tidligere innprogramert informasjon i hjerterota og gjennom profeters opplysningsarbeide, hellige skrifter og hjelp fra skaperen selv, vil vi alltid søke vårt åndelige opphav? Belønningen for en slik søken og et forsøk på å gjøre Guds vilje belønnes etter historien med et evig liv i "Paradis", mens straffen for å ha latt være resulterer i smerte og lidelse i "Helvetet". Logikken i fri vilje kontra straffeaspektet har jeg ikke helt forstått, men for meg har det vært nødvendig å tolke min tro gjennom åndelige forståelser av metaforer, fremfor sci-fi og blind adlydelse. Det er også derfor jeg støtter en mer liberal, progressiv tolkning av islam enn den klassiske. Det er min overbevisning at islam i dag ofte presenteres på en måte som er stikk i strid med Guds opprinnelige ønske og budskap, av mennesker som ikke kjenner Guds nåde, kjærlighet og intensjon med livsveiledning, og som foretrekker politisk eller økonomisk makt fremfor åndelig ydmykhet og nestekjærlighet.

Koranen beskriver Allah med 99 navn, det skal visstnok finnes flere, siden Gud er ubegrenset kan det ikke være en grense for kvalitetene Gud innehar. Det sies at den som kan resitere disse 99 navn på arabisk vil få en plass i himmelriket. Jeg har dessverre ikke skaffet meg billett den veien ennå, men jeg syns det er en vakker tradisjon å studere disse navnene og lære mer om hvordan jeg kan implementere Guds egenskaper gjennom egne tanker, handlinger og tro. Sufistene gjør et stort nummer ut av dyrkelsen av disse kvalitetene og bruker de i dikhr grupper, der flere sitter sammen og synger, chanter og gynger seg i suggerende kraft for åndelig trance. Dette ser jeg på som et åndelig rusmiddel, og foretrekker selv roligere former for kontemplasjon.

Fra jeg var liten var jeg svært redd for Gud, fordi jeg ble fortalt at Han så alt og hørte alt, en slags paranoid overvåkning kombinert med allmektige krefter og dommedagsprofetier om å brenne i helvetet dersom jeg ikke var snill nok eller avsto fra synd. Jeg skal ikke si at gudsfrykten er ute av systemet, jeg har mer enn taqwah (gudfryktighet/respekt) den dag i dag kan jeg få grøssninger om jeg tenker på dommedag eller oppgjørets time. Allikevel legger jeg min lit til Guds kjærlighet, rettferdighet, Den som kjenner mine innerste tanker og min samvittighet best, som forstår meg bedre enn noen, som ønsker det beste for meg. Jeg ønsker å praktisere en islam som lar meg leve i godhet, nestekjærlighet og fredens og toleransens eksempel. Jeg vil være en muslim som elsker Gud og profetene, samtidig som jeg elsker alt skaperverket og oss som lever i det. For meg er det blasfemi å hate et menneske som er skapt av Gud. Hans eller hennes handlinger er styrt av egen vilje, men jeg kan ikke fornekte eller hate dennes eksistens, fordi Guds perfeksjon ikke skaper søppel. Gud gir oss bare erfaringer. Jeg blir trolig aldri ferdig med å gruble over Guds eksistens og meningen med livet selv om jeg har skaffet meg en langtidsparkingersplass i huset som kalles islam. Det vil for meg alltid være en naturlig del av det å være et tenkende menneske. Tro handler også om det motsatte, nemlig tvil.

Hvem/hva er Gud for deg?

Ingen kommentarer: