tirsdag 31. mai 2011

Tilsvar på kritikken av "Utilslørt"

I går kunne Dagbladets Jon Rognlien melde i sin kritikk av boka "Utilslørt, muslimske RÅtekster" at han syns boka var for tam, bearbeidet, lite radikal og knapt feministisk. Hans kritikk er ikke enestående, det er flere som har etterlyst den forhåndsannonserte råskapen. Det har blitt drøftet om den i det hele tatt kan kalles et feministisk banebrytende prosjekt.

Med disse kritikkene vises det tydelig at boka har sin leverett. Det flere bidragsytere etterlyser er å bli sett på som et individ, tatt på alvor som kvinne og norsk, og de ønsker å dele noe av sitt personlige med verden for å gi et ekte bilde av deres virkelighet som norske muslimer. Dette er feminisme; å kreve å bli sett på som et likeverdig menneske uten å bli båssatt og forskjellsbehandlet som verken kvinne eller muslim, med stereotype forventninger til et sett tros- eller leveregler fordi vi har fellesnevneren "muslim" som den røde tråden.

Når anmelderne har sine norske "ölbrillor" på ser de det de vil se, på den måten de vil se det, for å få det resultatet de vil ha. Det er jo nettopp derfor det er så utfordrende å være muslim i Norge. Forteller du om din kjærlighet til religionen islam blir du knapt tatt på alvor, og får ikke to cm spalteplass i en seriøs avis. Kritiserer du derimot noe i religionen, i minoritetskulturer eller andre sosiale fattigsdomsproblem (som for øvrig ikke er islam) blir spotlightene satt på og applausen vil ingen ende ta.

Med manglende kunnskap (eller interesse?) om minoritetskulturer, skam- og æresbegrep, tradisjoner og tabuer, kan man sitte på sin høye hest og rope etter mer "råskap". Men hva er så rått med å være brutal? Det er mer banebrytende å være muslimsk feminist for egen regning, på vår egen måte. Med verdighet og integritet intakt. Og det er nettopp det vi damene har gjort, på hver sin unike måte. Vist deg hvem vi er og står med hevet hode. Dette har for mange kostet mer mot og hardt arbeid enn den norske anmelderen kan forestille seg.

Råskapen ligger i det direkte, utradisjonelle, liberale, kulturelle og sekulære uttrykket i boka. Det er etter min mening like rått at bokstavtro hyperreligiøse har blitt rommet under samme tak og inkludert for å vise mangfoldet. Hvor har du sett en slik samling av forskjellige troende noen gang? Som står samlet i et fellesskap med en varme som er helt unik? Dette er et stort fremskritt for minoritetsfeminisme og muslimers vekst som likestilte individ av norske muslimer.

Denne teksten vil gi ringvirkninger vi ennå ikke ser konturene av, når den leses av fler enn anmeldere med feil bestilling. Dette er ikke etnisk norsk råskap, norsk feminisme eller norsk kontrovers. Da har du feil bestilling. Vi er norske, men også muslimer, og de fleste har  multikulturelle røtter og ditto utfordringer. Når hørte du sist muslimske kvinner snakke åpent om sex og legning? Eller valgfrihetens frustrasjon? Eller den uggne følelsen av å være stemplet? Eller letingen etter rett merkelapp som muslim men ikke fanatiker?
Debatten om muslimske kvinner i Norge har lenge vært preget av polarisering og kategorisk tenkning. Vi har blitt snakket om, ikke med. Her er nyansene og mangfoldet på et koldbord av ekte muslimske kvinners liv i Norge i dag.

La oss ikke forbli i den trangsynte holdningen om at muslimer først er integrert når de har lagt fra seg alt det "vanskelige og ubehagelig skumle" ved islam? Annerledeshet er ikke farlig, det er bra. Det gir inspirasjon, kreativitet og læringslyst. Den som er trygg på sitt eget føler seg ikke truet av andres.

Mitt brobyggerinnlegg om sex og kjønnsroller har ikke blitt kommentert av én eneste anmelder, men er i seg selv en kontroversiell tekst. Jeg oppfordrer til å bli bedre kjent med seg selv, sin tro, sine normer og sine handlinger. Rått og utilslørt skrives det også om orgasmeopplæring. Den er ikke kontroversiell eller tabloid i norske øyne, men i muslimske er den det. Vi har ett av hvert øye og kan se helheten mer balansert.

Den eneste som jeg har observert har gitt en rettferdig anmeldelse av boka så langt er Shabana Rehman i Aftenposten. Hun har et muslimsk og et norsk øye, hun ser. Og hun skryter.

Når debatten har lagt seg vil boka bli en viktig murstein i utviklingen av islam i Norge, gjennom utlån i skolebibliotek og kanskje i samfunnsfag, og hver enkelt bidragsyter som fortsetter sitt virke vil være forbilder for andre, både muslimer og nordmenn. Ikke minst norske muslimer!

Boka er viktig, boka er banebrytende og boka er kvalitet. Takk til Nazneen og Mahmona. Takk til Aschehoug. Takk til deg som leser! Ikke kjøpt boka ennå? Gjør det her.

foto; nrk.no

1 kommentar:

Julia sa...

Gleder meg til å gå igang med den.

Noen tanker til kritikk og tilsvar:
- jeg oppfattet kritikken om manglende råskap som noe som gikk på bearbeidelse av tekstene IKKE det saklige innholdet.

- 'muslimske feminisme' hva er det? feminisme er feminisme og dreier seg om identiske rettigheter og muligheter for kvinner i samfunnet som menn har. Om det er muslimske eller ikke-muslimske kvinner som arbeider for dette spiller ingen rolle. Likeså er det ikke feminisme om man har et annet mål.