lørdag 23. juli 2011

"Er du muslim?"

Jeg har sjokkert sittet klistret til nyhetene i halvannet døgn, sterkt preget av terror på nært hold, da min egen by ble blåst i fillebiter i går ettermiddag. Noen timer senere ble sterk, norsk, politisk engasjert ungdom massakrert på sommerleir noen mil fra Oslo, nærmere bestemt Utøya i Buskerud. Den første beskjeden lød "mulig det er en bombe", og i beredskapsmodus lyttet vi til politiets anbefalinger og fulgte vettaskremte med. Ville det komme en ny bombe? Hvor var det trygt å oppholde seg? Hvem og hvor mange var skadet, eller kanskje døde?

Uten at noe direkte ble sagt ulmet det en al-qaida frykt over hele verden. Var verdens mest fredelige, engasjerte, nestekjærlige, diplomatiske elite Norge satt på kartet over terrorhandlinger? Hvem hadde gjort dette? Når en islamistisk gruppe kalt verdens globale jihad påtok seg ansvaret begynte fordømmelseserklæringene å strømme inn fra samtlige statsledere. Men operativ leder ved Oslo politidistrikt sa klokelig at det vet vi ikke med sikkerhet ennå, vi avventer og ser.

Jeg skal innrømme at jeg var ganske redd. Med uttalelsen "dette er bare begynnelsen" fikk fantasien gro fritt i paranoiaen, og jeg vurderte å pakke meg og mitt barn og komme oss ut av sentrum. Vi bor bare et steinkast fra Oslo S. Terrorister har pleid å søke til offentlige kommunikasjonsknutepunkt og andre folkemasser for å gjøre størst mulig skade.

Samtidig sveivet tankene i hodet hele tiden, er det islamister? Er de norske? Er det noen jeg kjenner eller vet hvem er? Uroen var kvalmende og prikkende uvirkelig. Fjorårets sjokk har ennå ikke lagt seg, hvor jeg kjenner kona til en av de fengslede norske terrorplanleggerne. Vi var en periode omgangsvenner. Jeg har spist ved deres bord, jeg har holdt deres barn, jeg har ledd med dem. Og aldri, aldri i mine villeste fantasier trodd at han ville delta i noe så barbarisk og blasfemisk som religiøspolitisk motivert vold.
Å være muslim på en dag som dette er som å gå med tom oksygentank. Du klarer ikke å puste inn for du vet ikke hva du har i vente, og du klarer ikke puste ut for du vet ikke om du er trygg.

Vi fikk ikke lenger pause fra bombesjokket enn at det kom meldinger fra ungdom over twitter. De ble jaget av en gal mann i politiuniform som skøyt villt rundt seg. "Ikke ring oss, vi gjemmer oss. Skaff hjelp, mange er døde" er av meldingene som tikket inn på twitter. Hva skjedde nå? Hang de to grusomhetene sammen? Flere timer senere skulle vi få vite at de gjorde det. Og at utfallet var langt mer alvorlig enn først antatt. 85 uskyldige ungdommer er frarøvet livet på en feig og inhuman måte, 7 ble sprengt i stykker i regjeringskvartalet. 92 mennesker er foreløbig omkommet, flere ligger alvorlig skadet på sykehus.

Hjernen hang ikke med. Hva hadde skjedd? Bombe i Oslo!? Det kan ikke være mulig!? Skyting? Massakre? I Norge? Hva skjer? Statsminister, konge, pressemeldinger, politi? Rundt omkring oss var det tungt bevepnet militære, ambulanser på kryss og tvers, politisperringer, væpnet politi, gråtende mennesker, blomsterkranser, lys. Norge er i krise, det er nasjonal landesorg.

Jeg tok en tur til sentrum for å kikke, få det inn. Forstå. Men jeg forsto ikke. Jeg kjente bare på uvirkeligheten av å ikke forstå. Det er så fremmed, så unorsk. For to dager siden så jeg fotoutstillingen "Transit" på Nobels fredssenter og kunne ikke forestille meg hvordan det må være å skulle flykte. I går vurderte jeg selv om rømme fra mitt hjem, i frykt for vold. Plutselig forsto jeg at livet aldri kan planlegges eller tas høyde for, dette kan ingen kontrollere eller holdes utenfor.

Jeg måtte skru av tvn da det ble for kraftige bilder og videoer av massakren på Utøya. Å se hardt skadde ungdommer og mengder av lik innpakket i plast ble for sterk kost. Jeg har grått og hulket, det kommer i bølger med raseri, oppgitthet, utmattelse og sorg. Det er for jævlig. Det er helt uforståelig.

På vei hjem fra byturen min satt jeg og tenkte på hvorfor sentrum var fyllt av forvirrede turister som ikke visste hvor de skulle gjøre av seg, skvetne nordmenn som sendte stressede blikk til hver minste lille bevegelse rundt seg. Da jeg svingte mot Grønland igjen var livet som før. Her har det ikke vært mulig å se på folk hva som har skjedd noen hundre meter lenger inn mot sentrum. Jeg stusset over om folket her er så traumatiserte at en bombe fra eller til ikke utgjør noen forskjell for deres daglige rutiner. Om de klarer å identifisere seg med AUF ungdommen som ble slaktet ned, eller om deres tanker er i Somalia der en alvorlig sultkatastrofe er akutt og prekær.

Jeg stopper på rødt lys og en mann sier "hei". Han spør hva slags bil jeg har. I det jeg skal til å kjøre igjen spør han "er du muslim?". Jeg svarer spontant og stolt "ja!", før jeg spør hvordan han visste det. Han sier at kameraten sa det. En litt yngre gutt på sykkel står ved siden av, og smiler men kikker ikke direkte på meg. "Masha Allah", sier den første utspørrerer og starer en samtale om islam og tro. Jeg åpner døra og deltar mer enn gjerne.

Det er godt å snakke med noen om noe annet enn død akkurat nå. Om noe annet enn høyreekstremisme. Om redselen for at Anders Behring Breiviks likesinnede skal følge i hans fotspor og utløse flere aksjoner. Om fortvilelsen over alle ungommene som ikke trekker åndedrettet i dag, og sorgen over å erfare en slik meningsløs katastrofe på nært hold hjemme i vårt lille, kjære Norge.

Senegaleseren spør om jeg er praktiserende. Jeg vet hva spørsmålet betyr; det betyr egentlig "tar du islam på alvor?" "følger du boka som de tradisjonelle har presentert som den eneste sannheten"? Men jeg smiler og svarer at "ja, det gjør jeg. Jeg ber til Gud og jeg strekker meg etter å være et så godt og tilgivende menneske som jeg kan, deler av hva jeg har og hjelper de som trenger det." "Men jeg bruker ikke hijab lenger." Han er allikevel så glad over at jeg er muslim at han drar noen arabiske strofer om takknemlighet, be for meg osv. Kameraten hans har tydeligvis kjennskap til meg fra moskeen. Da kommer fire andre forbi som er bekjente av disse. De flettes naturlig inn i samtalen, og der står vi da. Èn norsk dame i lårkorte røde shorts på sørgetur gjennom en sønderbombet by, og 6 ukjente muslimske brødre som er overlykkelige for at jeg er konvertitt. Tre somalske, en senegaleser, en araber og en norsk konvertert mann. Jeg forstår fort at de er godt "opplærte" og at de sier alt "korrekt". Jeg smiler innvendig og tenker at ja, jo, la oss se hvor langt jeg kan strekke strikken. Jeg svarer høflig og forteller hva jeg anser som viktig i min tro og hvorfor jeg er glad for å være muslim. Flere tema blir tatt opp, som hijab/påkledning, å følge sin vilje kontra underkastelse av Guds vilje, hvem og hvordan man skal tolke "Guds vilje", muslimenes oppførsel og fellesskap/eller mangel av sådan, hvor man kan skaffe seg god informasjon om islam. Det vekker oppsikt på fortauet og flere menn av utenlandsk opprinnelse flokker seg rundt og lurer på hva som skjer. Pussig nok blir de alle stående og lytte.

Det er noe fascinerende tolerant over dette, for hadde vi ikke snakket om islam hadde vel møteformen vært skandaløst uakseptabel for flere av dem. De hører på fordi vi snakker om islam. Og min stemme blir utrolig nok også hørt.

Den unge somalske gutten som taler mest overbevist smiler ut av øynene, ja han stråler. Jeg ser at han elsker sin religiøse overbevisning og han fryder seg over at han står ved siden av to etniske norske konverterte. Han deler Koransitat med oss og han gir eksempler fra sin hverdag på arbeidsplassen om hvordan vi skal vise islams vei samtidig med toleranse. Jeg smiler også, men mest av alt fordi jeg gleder meg over å se hans kjærlighet til islam. Å dra debatten om dialogarbeide, toveis toleranse og tilpasning passer neppe nå. Den norske anbefaler bøker jeg har lest for flere år siden og nettforum jeg fraråder folk å delta i. Jeg spør om han har hørt om bloggen min, men han rister på hodet. Han vil gå nå, for det "passer seg ikke å stå for lenge her å prate". Jeg vet han følger "boka", men jeg smiler og sier "slapp av, jeg er førti og kunne vært mora til dere alle sammen". Og da ler vi litt igjen. Praten avsluttes med at de ber meg be for dem, samtidig som de har fått sagt at de "håper" jeg skal følge Guds vilje igjen og kle på meg hijaben, at livet handler om å motstå fristelser. At Gud vet best. Jeg sparer det siste spørsmål om de kan bekrefte at deres Gud vet bedre enn min. Jeg har allerede parkert gutta godt med min islamske kunnskap, Koranvers, hadith, figh og fatwaer. Jeg ser ut som en norsk dame i sommershorts, men jeg snakker som en belest muslim. Jeg er begge deler.

Akkurat som jeg utfordrer deres konservative standpunkt ved å være meg selv, tenker jeg at jeg også gir disse gutta balanse. Kanskje ikke i dag, men én dag vil de ha i minne denne norske muslimen som også er dedikert i sin tro med en sterk overbevisning, men som velger å være norsk og moderne. Det gir meg et speil på hvordan vi er redde for annerledeshet, og ofte frykter det ekstreme. Istedenfor å engasjere oss, følge opp, debattere og fotfølge ekstremister som kan bli farlige og utgjøre en trussel for samfunnet vårt har vi nordmenn vært for redde for konfrontasjon og trukket oss tilbake. Det er derfor folk som terroristen Anders Behring Breivik fikk vokse frem, like mye som Mohyeldeen Mohammad. De presses til ytterligående polariseringer, fordi spenningene er store og frustrasjonen høy. Det var en norsk høyreekstremist som terroriserte denne gangen, kanskje er det en religiøs fanatiker neste gang. Vi må alltid se galskap som galskap, uansett farge, merke eller ideologi de flagger.

Vi må bry oss! Vi må snakke om problemene. Vi må våge å stå i dialog og la alle sider ytre seg. Vi må tørre å være uenige. Det er ikke tvil om at innvandringen har skapt utfordringer i samfunnet vi ikke har funnet gode løsninger på ennå, men noen av oss velger å se menneskene først og fremst, ikke kultur, forskjeller og problemer. Sosialdemokratiet har sine fordeler og ulemper, og la oss snakke om det.

Norge er tuftet på tradisjoner og verdier vi er svært stolte av. Jeg er overbevist om at alle som er i og kommer til Norge vil kunne nyte godt av det. Jeg tror også at den dagen vi er ferdige med å vaske blod, tørke glasskår og begrave våre barn, er det norske folket sterkere samlet i kampen for et åpent, fritt, sosialdemokratisk land med verdier vi setter høyt. Det har vi betalt for før, og det betaler vi gjerne for igjen. Ingen skal få endre oss med vold og ondskap. Aldri.

En ekstra takk til Kongen, Statsministeren, alle hjelpetjenester og frivillige. Et stort kondolerer til alle som har mistet noen og hilsen om god bedring til de skadde som overlevde. Dere er i våre bønner. Må Gud hjelpe oss alle sammen. Amen.

Med kjærlighet og toleranse står vi samlet. 

onsdag 20. juli 2011

Hijab-et tveegget sverd

I går møtte jeg en venninne på gata utenfor hvor jeg bor. Har ikke sett henne på flere måneder, og ikke etter at jeg tok av meg min muslimske klesdrakt. "Assalamu aleikum" hører jeg og snur meg, ser overraskende inn i to brune øyne som er glad for å se meg. Jeg hilser tilbake og gir henne flere gode klemmer. Hvor har du vært, hva skjer, vi oppdaterer hverandre på livets gang siden vi sist var sammen. Så kommer det uunngåelige spørsmålet: "skal du begynne med hijab igjen?" spør hun. "Nei", svarer jeg. "Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg ble veldig syk av hijaben, og det passer ikke min kultur, min identitet, min livsstil, min familie, mitt liv. Jeg ble psykisk skadet av de årene jeg brukte den, tross en del fine opplevelser også. Jeg orker ikke, jeg klarer ikke, jeg vil ikke". Og jeg fortsetter å fortelle om hvordan jeg ser på min tro i dag, hva  jeg føler jeg ikke orker mer av og hva jeg syns jeg trenger. Hun ser på meg, men blikket går tomt igjennom øynene mine. Jeg ser at hun vil forstå, men ikke forstår. Hun er glad i meg og det smerter henne tydelig at jeg har forandret meg så mye. I sinn og sjel har jeg ikke forandret meg, men utseende er så forandret at jeg virker som en helt annen person. Folk på gata kikker både to og tre ganger på oss, der jeg står i knekort skjørt med en lys kortermet sommertopp til, sminket, glad og stråler, og henger rundt halsen på min pakistansknorske venninne i full innpakning.

Jeg sier at jeg syns hun er modig. Som tør å stoppe og prate meg meg slik jeg ser ut. Det kunne jo komme rykter. Hvem er hun som snakker så vennlig med en åpenbart vantro skal man dømme etter klesdrakten? Men hun bryr seg ikke. Hun er skilt og har kun hatt seg selv og sitt barn å bekymre seg for i åresvis, hun har opplevd nok snakk og aldri latt det stoppe henne. Hun er sterk i troen og hun lever det hun tror på. Hun er varm, oppofrende og godhjertet. Alltid.

Vi veksler noen replikker til før hun må gå, og ønsker meg velkommen med ordre om å ikke vente for lenge, og noen gode smil, flere klemmer og et "asalamu aleikum søster".

Det gjorde godt. Og vondt. Det ga meg mange tanker. Jeg savner å være en som blir hilset som en muslimsk prinsesse med ærbødig respekt, men jeg har ingen respekt for slik oppførsel når kjærligheten er betinget og sosiokulturelt kontrollert av maktmennesker som ikke unner individ å leve sine egne liv. Jeg er stolt og glad for min frigjøring til mitt eget jeg igjen, samtidig som jeg kjenner på skammen over å vise henne mine nakne legger i all offentlighet. Men skammer forsvinner som dugg for solen når jeg kan trekke inn frisk luft, heve hodet og smile. Til hvem jeg vil, når jeg vil. Jeg vet at dette er meg. Og jeg er glad for at det finnes mennesker som elsker meg for den jeg er, ikke for hva jeg gjør.

Gud er stor og Gud er god. Det må vi aldri glemme.

søndag 3. juli 2011

Det er sommer

Det føles som en ny verden for meg. Etter fem somre innpakket i lange tøystykker er jeg nå norsk kledd, og  jeg nyter sommeren som jeg aldri har gjort før. Nå vet jeg hva jeg mistet de årene jeg valgte full muslimsk tildekning, og jeg vet også hva jeg trenger. Jeg trenger sol på huden, luft, lys og normalitet. Jeg er like mye muslim som før, kanskje enda mer muslim? Jeg har valgt å gå bort fra bokstavtro tolkninger og følge en mer moderne, progressiv vei. For å gjøre det enklere for meg selv, og slippe å ofre så mye? Nei, fordi jeg som muslim først og fremst ønsker å følge Guds vilje og intensjon. Dessverre tror jeg mange fundamentalister har latt seg blindt lede på ville veier av maktmennesker og kulturelle tradisjoner, fremfor å stå for det Allah swt forteller oss i Koranen, gjennom hadith, profetene og sitt skaperverk. Det finnes ikke annet enn tegn på toleranse, rettferdighet, godhet, kjærlighet, nåde og klokskap i Allahs fotspor.

Det som har skurret i mine ører fra dag én er påbud og forbud som ikke resonnerer med kjærlighetsforståelsen jeg har av mitt Gudebilde. Jeg er ingen profet og jeg har ikke full kunnskap. Jeg har dog et hjerte som søker Allah swt i ett og alt. Et hjerte som ydmykt ber om Hans veiledning og rettferdighet. Et hjerte som har en sterk intuisjon og som daglig bøyer seg i ydmykhet og underkastelse. Man kan ikke både underkaste seg Gud og hate samtidig. Det må muslimene snart forstå.

Da jeg som nyforelsket i islam fortomlet meg inn en moske og plutselig konverterte, var jeg svak for sterke krefters påvirkning. Det var ingen som viste meg rommet for individualisme og fri tenkning innenfor islam. Det var et forbudt rom. Men jeg trenger det rommet. Jeg er norsk. Jeg er en sterk, norsk, fritenkende kvinne med et markant behov for individualisme og selvrespekt. Rommet laget jeg selv. Etter mye arbeid og perioder av smertefull ensomhet fant jeg også andre i dette rommet. Nå har jeg en kjerne av gode muslimer rundt meg som ser, forstår, søker og jobber for det samme som meg. Nemlig å være gode mennesker, gjøre gode handlinger, bringe kjærlighet og fred på vår vei, å opphøye og dyrke Gud og hans profeter i alt og ett.  Å fordømme andre og deres manglende likhet med vår vei, det får andre ta seg av. Etter min mening har intoleranse og fordømmelse ingenting å gjøre i et troende menneskes hjerte, hode eller liv.

Jeg er nok en gang på min helt egen spesielle vei. Jeg må balansere med indre visdom, intuisjon, kjælighet, rettferdighet og hjertet som veiledere, og lytte til Guds veivisning. For den kommer alltid.
Og jeg våger fordi jeg elsker.


Foto: Hans Heupink