onsdag 20. juli 2011

Hijab-et tveegget sverd

I går møtte jeg en venninne på gata utenfor hvor jeg bor. Har ikke sett henne på flere måneder, og ikke etter at jeg tok av meg min muslimske klesdrakt. "Assalamu aleikum" hører jeg og snur meg, ser overraskende inn i to brune øyne som er glad for å se meg. Jeg hilser tilbake og gir henne flere gode klemmer. Hvor har du vært, hva skjer, vi oppdaterer hverandre på livets gang siden vi sist var sammen. Så kommer det uunngåelige spørsmålet: "skal du begynne med hijab igjen?" spør hun. "Nei", svarer jeg. "Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg ble veldig syk av hijaben, og det passer ikke min kultur, min identitet, min livsstil, min familie, mitt liv. Jeg ble psykisk skadet av de årene jeg brukte den, tross en del fine opplevelser også. Jeg orker ikke, jeg klarer ikke, jeg vil ikke". Og jeg fortsetter å fortelle om hvordan jeg ser på min tro i dag, hva  jeg føler jeg ikke orker mer av og hva jeg syns jeg trenger. Hun ser på meg, men blikket går tomt igjennom øynene mine. Jeg ser at hun vil forstå, men ikke forstår. Hun er glad i meg og det smerter henne tydelig at jeg har forandret meg så mye. I sinn og sjel har jeg ikke forandret meg, men utseende er så forandret at jeg virker som en helt annen person. Folk på gata kikker både to og tre ganger på oss, der jeg står i knekort skjørt med en lys kortermet sommertopp til, sminket, glad og stråler, og henger rundt halsen på min pakistansknorske venninne i full innpakning.

Jeg sier at jeg syns hun er modig. Som tør å stoppe og prate meg meg slik jeg ser ut. Det kunne jo komme rykter. Hvem er hun som snakker så vennlig med en åpenbart vantro skal man dømme etter klesdrakten? Men hun bryr seg ikke. Hun er skilt og har kun hatt seg selv og sitt barn å bekymre seg for i åresvis, hun har opplevd nok snakk og aldri latt det stoppe henne. Hun er sterk i troen og hun lever det hun tror på. Hun er varm, oppofrende og godhjertet. Alltid.

Vi veksler noen replikker til før hun må gå, og ønsker meg velkommen med ordre om å ikke vente for lenge, og noen gode smil, flere klemmer og et "asalamu aleikum søster".

Det gjorde godt. Og vondt. Det ga meg mange tanker. Jeg savner å være en som blir hilset som en muslimsk prinsesse med ærbødig respekt, men jeg har ingen respekt for slik oppførsel når kjærligheten er betinget og sosiokulturelt kontrollert av maktmennesker som ikke unner individ å leve sine egne liv. Jeg er stolt og glad for min frigjøring til mitt eget jeg igjen, samtidig som jeg kjenner på skammen over å vise henne mine nakne legger i all offentlighet. Men skammer forsvinner som dugg for solen når jeg kan trekke inn frisk luft, heve hodet og smile. Til hvem jeg vil, når jeg vil. Jeg vet at dette er meg. Og jeg er glad for at det finnes mennesker som elsker meg for den jeg er, ikke for hva jeg gjør.

Gud er stor og Gud er god. Det må vi aldri glemme.

4 kommentarer:

Atelier Kari sa...

Flott skrevet! får meg til å tenke. Gjør gjerne noe mer ut av skrivekløen din!

Valgerd sa...

Takk Kari! <3 Jeg søkte Aschehougs forfatterskole men kom ikke inn denne gangen. Har skriveplass på Litteraturhuset og skal prøve å jobbe på en novelle i høst. In sha Allah, hvis det er Guds vilje. God klem og takk for så mye god støtte

ohlalacestlavie sa...

"Jeg savner å være en som blir hilset som en muslimsk prinsesse med ærbødig respekt, men jeg har ingen respekt for slik oppførsel når kjærligheten er betinget og sosiokulturelt kontrollert av maktmennesker som ikke unner individ å leve sine egne liv."

Der synes jeg du treffer spikeren rett på hodet. Godt skrevet og godt å lese :)

Julia sa...

valgerd:

kan du ikke skrive noen ord om tragedien på Utøya? Du er så flink til å reflektere og sette ord på ting.

Kjenner på mye sinne og en stor indre uro idag.