mandag 24. oktober 2011

En omvendt helt!

Jeg stiller i dag i et to-siders intervju i tabloidavisen VG, i forbindelse med en serie om "De som bytter tro" under overskriften "Helt omvendt". Tross at det var en muslimsk journalist som tok kontakt, ble ikke intervjuet som jeg hadde håpet på. Fra en god samtale med forespeilinger om rett fokus i artikkelen, ble resultatet et helt annet enn forventet. Tross tydelige lovnader om sitatsjekk, bildesjekk og varsel om publiseringsdato, ble storyen smelt uanmeldt opp i dag. Burde jeg ikke kunne tro bedre, selv fra en tabloid, høyrevridd landsdekkende avis? Kanskje nettopp derfor ikke?

Historien skulle handle om to av oss som har konvertert til islam, hvorfor vi gjorde det, hvordan det er å være norsk muslim i Norge, og ikke minst få frem den åndelige biten av det å være "annerledesreligiøs" og søke Gud.

Konverteringsprosessen er for de fleste av oss en lang reise inn i oss selv og vår basale grunnleggende Gudetro. For den som virkelig konverterer trosmessig og ikke bare konverterer av formalitet for et giftemål eller lignende ytterlig press, trenger lang tid og mye kunnskap for å ta et så radikalt kontroversielt valg. Det gjorde også jeg. Jeg møtte muslimene som barn, omgikk dem som venner i mange år, levde side om side med dem, besøkte muslimske land, leste utallige bøker om islam, besøkte moskeer og andre arrangement for muslimer. Det tok meg over 12 år fra jeg begynte å interessere meg spesielt for islam, til jeg leste min trosbekjennelse. Veien var lang, brokete, full av tvil og mye ambivalens. Når jeg kom i mål med min trosbekjennelse, var jeg en omvendt helt! En som turte å gjøre det jeg trodde på, og det som føltes riktig for meg, tross at det var annerledes og ikke så lite skummelt. Valget fikk mange konsekvenser, også ubehagelige. Jeg var ikke en som stakk innom moskeen på hjørnet og konverterte mellom middag og "Skal vi danse", slik teksten i intervjuet kan høres å fremstille det hele i forenklet letthet.

Direkte feil er det at jeg skal ha sagt at hijaben var som "forsvarets eliteuniform", jeg sa at det føltes som å gå i uniform for islam. Man blir aldri møtt som en privatperson og individ, men må stå til rette for islam og alle muslimer til en hver tid, noe som er svært slitsomt som en minoritet blandt minoritene. En etnisk norsk muslim er det ikke mange av på dusinet.

Min rolle som feministisk muslim og blogger, boksvanger og i ferd med å bygge et nettverk av liberale muslimer, ble helt utelatt. For vakre ord om islam og den moderne utviklingen av moderate muslimer, sprer ikke frykt og selger derfor ikke så mange aviser kanskje? Det er derfor jeg er blogger, for våre avis- og debattinnlegg "når dessverre ikke opp denne gangen" sensuren som ikke slipper oss fredelige, nestekjærlige normale mennesker inn.

Er det så forferdelig vanskelig å gå i mot strømmen da? For oss med integritet er det ikke det. Vi "annerledesene", de omvendte heltene. Vi har intet valg, for vår tro er sterkere enn frykten.

Foto: flickr







lørdag 15. oktober 2011

Irshad Manji på Skavlan

Den pakistansk-kanadiske (født i Uganda) feministiske, lesbiske muslimen Irshad Manji, som har forfattet flere bøker og er en aktivist for fornyelse og tolkningsrevolusjon innen klassisk islam gjestet i går både Norge og Sverige. Hun deltok på "Film fra Sør"s arrangement på Litteraturhuset i Oslo, med en innledningsdebatt før hennes dokumentar "Faith without fear" ble vist.

Senere på kvelden dukket hun opp i programmet "Skavlan" som sendes direkte fra Stockholm. Du kan se klippet her på nrk nett-tv. Tema som konvensjonell islam ble diskutert, muslimenes kultur, holdninger og ikke minst det følsomme temaet "hvor går grensene for å debattere med muslimer uten å fornærme". Manji poengterte noe viktig, nemlig at den som legger begrensninger på debatten i frykt for å fornærme, på et vis forskjellsbehandler og nedvurderer motparten. Hun mener at provokasjoner er noe den som føler det får stå for selv, fordi det er en hvers rett til å ytre seg fritt. Også ovenfor religiøse og hårskjåre muslimer. Jeg syns det var modig og riktig å si dette, samtidig som jeg ikke ser det som noe problem å vise respekt gjennom en høflig og hensynsfull tone. Det betyr ikke at vi ikke skal stille kritiske spørsmål eller utfordre andres "sannheter", men at alle debatter er tjent med en dannet og ydmyk tone om skal det fungere som dialog og utviklende kommunikasjon. Alt annet har vist seg som lite produktivt hva angår religiøse minoriteters hjertesaker.

Jeg mislikte Skavlans spørsmål "Hvor religiøs er du? Ber du 5 ganger om dagen?". Dette er en veldig tendensiøs forståelse av religiøse, og kategoriserer personlig tro som verdsatt i kun praktisk utførte plikter. For muslimer kan spørsmålet bli forstått som en måte å måle hvor tradisjonell du er, fremfor hvor åndelig og individualistisk du er. I ytterste forståelse en måte å segregere muslimer.

Hun utfordrer oss videre med å introdusere ny tankegang rundt verdier og ikke minst praksis. Hun selv forteller at hun har utviklet en metode å be på (gjøre salah) mot sin bokhylle! Hun mener nemlig at det er umulig å rette bønneteppet mot Kabbah i Mekka, Saudi-Arabia, siden "deres" islam er stikk i strid med "hennes" islam. Jeg må si dette forundret meg, men hvis det gir mening for henne, hvem er jeg til å dømme? Det er sant som hun sier at Allah swt har sagt "uansett hvilken vei du vender deg på jorden, vender du deg mot meg". Bokhyllen representerte en samling av bøker som betyr mye for henne i hennes religiøse tilhørighetsfølelse til islam, og var derfor et naturlig sted å underkaste seg. Ja, det er kontroversielt!

Jeg har lest noen av hennes bøker, men ikke helt falt for hennes budskap. Kritikken av islam er bygget på biter av om tradisjonen, og gir ikke et helhetlig bilde eller en rettferdig plassering av hvor problemene, etter hennes mening, hører hjemme. Jeg finner likhetstrekk til Ayaan Hirsi Alis bøker, men hvor Ayaan har valgt å ta fullstendig avstand fra islam og muslimer, har altså Irshad valgt å definere sin egen islam, og kaller seg muslim.

Ære være for modige kvinner, sier nå jeg. Spennende med de som tør å utfordre dogmer og tradisjonsbundne kulturer med hyppig voldsbruk, uansett om det gjelder menneskerettigheter, ytringsfrihet eller retten til å definere og velge sitt eget liv.


torsdag 13. oktober 2011

Boka "Muhammed, slik samtiden så ham"

Halvor Tjønn, cand. philol. og journalist i Aftenposten, har skrevet en grundig og utfordrende bok om profeten Muhammed saaws. Han omtaler profeten som en religionsstifter, og tar for seg en omfattende gjennomgang og kritisk retorikk rundt bruk av religiøst vernede kilder gjennom tidene. Boka forteller om profetens liv og historiske hendelser, på en måte jeg finner saklig og nøytral. Den som sitter inne med såre religiøse følelser kan kanskje oppfatte noe av språkbruken som provoserende eller spottende, siden muslimer generelt har vært skånet for en mer naturvitenskapelig og historiekritisk vurdering av sin helligdom.

Som norsk muslim ser jeg ingen grunn til å reagere slik på verket. Jeg syns Tjønn har gjort en stor og grundig jobb med å drive allmenn folkeopplysning på et ikke-religiøst grunnlag. Historikerne har sagt at det er pirk av feil her og der, det er ikke jeg den rette til å bedømme. Personlig syns jeg han tar for seg de mest kjente verkene og omtalene av profeten, og forklarer deres ståsted. Religiøse lærde sier den er mangelfull og subjektiv. Andre at den er selektiv og er noget filologisk problematisk. Jeg likte denne anmeldelsen.

Det er uansett en bok jeg anbefaler deg å lese grundig, enten du er muslim eller ikke-muslim og ønsker et mer nøytralt historisk innblikk i hvordan islam startet, og hvordan vi kan forstå muslimenes forhold til profeten i dag. Ikke minst islamismens vekst i nyere tid. Hatten av for Halvor Tjønn, selv om boka både utfordrer og tidvis provoserer mitt troende hjerte, ville jeg ikke vært foruten lesererfaringen.

Som kunnskapssøkende, åpen troende, kan jeg ikke begrense min tankegang til å bare lese det jeg er 100% enig i. Denne boka har man godt av å lese, enten man er enig, uenig eller ser på det som lite litterært utfordrende. Den vil garantert gi deg noen nye tanker. Og hva er vel viktigere enn det?

Er man en trygg troende lar man seg ikke provosere eller vippe av pinnen av at andre mener eller uttrykker seg annerledes. Tvert i mot, det gir en mer solid forankring i egen tro når man bevisst og selvstendig har plantet røttene i det verdisynet man til enhver tid bekjenner seg.

Dagbladet sier ..."Behovet for boka er hevet over en hver tvil".

Dagsavisen sier... "Hvis Muhammed virkelig var sånn, er det utrolig at det finnes 1,3 milliarder tror på han".

Morgenbladet sier... "Profetens liv sjokkerer ikke".


Du får kjøpt boka hos f.eks bokkilden.no

tirsdag 11. oktober 2011

Flerkoneri i islam

Flere islamkritikere har denne høsten tatt til orde for å kritisere muslimske menns bruk av flerkoneri. Det er en sak jeg har etterlyst i media lenge. Nå tror jeg ikke at Hege Storhaugs Human Rights Service  eller andre islamkritiske politikere egentlig gjør noe løsningsorientert for saken, men at den kommer opp og frem i lyset, det støtter jeg. Storhaug er mer bekymret for hva dette koster staten, enn hva flerkoneri gjør med kvinnene som er involvert og deres familier. I hennes øyne er det islam som er problemet, og ikke menneskene som tar disse valgene.

I går da jeg var passasjer i en taxi, tok jeg mot til meg og spurte sjåføren hva han syns om saken. Jeg har nå vært muslim i snart 5 år, og har rimelig god innsidekjennskap til temaet fra forskjellige muslimske miljøer og moskeen. Allikevel, jeg ville høre hva en helt vanlig norsksomalier sa om saken. Han kikket mistenkelig på meg i sladrespeilet, før hans første reaksjon var å le det hele bort.

"Tja, hva skal man si?". "Ja, jeg er muslim selv altså", forsikret jeg, i et håp om å oppnå større trygghet for at jeg ikke var ute etter å arrestere han for verken meninger eller eventuelle doble eller triple giftemål. "Ja, altså.. ingen damer liker det da.. Men det skjer, ganske mye. Det er vanlig", responderte han. "Vet konene om at mannen gifter seg med flere da?", spurte jeg. "Hvis de godtar det, vet de det. Hvis de ikke godtar det, gjør han det i skjul. Det er mange som har fått problemer og mye bråk hvis konene vet om hverandre, det er ikke lett", sier sjåføren. Nei huff, stakkars, mimer jeg jeg ironisk og kjenner det begynner å koke i toppen. Så altfor ofte har jeg hørt slike historier, og så altfor ofte har jeg trøstet redde søstre som frykter at dette skal skje dem. Flergifte skjer, og det skjer ikke sjelden. Rett foran øynene på oss, hvor kvinner og familier står maktesløse for "menns gudegitte rett til å ta inntil fire koner. Det står i Koranen, det er sånn det er. Godta det"!

Jeg spør videre hvordan de løser "problemet" om det skulle komme barn i disse ekstraekteskapene, for av erfaring vet vi at mennene som benytter seg av biga- og polygami i dagens samfunn, nettopp ikke tar ansvar for sine forpliktelser slik de hadde på den tiden flerkoneri var normalt, og en begrensing til "bare" fire koner var et revolusjonært fremskritt for kvinnene. Før islam var det ingen begrensninger og kvinner ble ofte kjøpt, solgt, røvet bort, vunnet i krig, og brukt som status- og formuesvaluta. Koranen sier tydlig (to ganger) at om en mann ønsker å gjøre dette er det flere viktige ting han må ta stilling til for å få lov. For det første kan han ikke skade eller gjøre sin første kone vondt, behandle henne urettferdig eller ikke forsørge henne og familien med det de trenger. Situasjonen bør også være slik at hun ikke kan reise hjem til sine foreldre, dvs at hun bør være i stand til å kunne si nei takk, skille seg og ha en forsørgingsmåte etter en eventuell skilsmisse. Å beholde en kone fremfor å skille seg for å ta en ny, var i hovedsak å fortsette forsørgeransvaret han hadde tatt på seg da de inngikk ekteskap, og foreldreløse kvinner hadde ingenting å overleve på om de ble skilt. Sjansen for å bli gift igjen, særlig med barn, var minimal og det ville være et liv i fattigdom og lidelse. Flerkoneri var datidens sosialkontor. Kvinner var i overvekt etter mannefallet i krigene, og foreldreløse barn vokste opp uten fedre, familer og forsørgingsevne. Koranen (og dermed Gud, slik muslimene forstår Koranen) krever at mannen skal utvise 100% rettferdig fordeling mellom konene hvis han tar flere enn en, og i neste vers "men du vil ikke kunne klare det, derfor er det bedre for deg om du tar bare én". Ups, dette verset har visst gutta glemt å lese like nøye! På samme måte som slavehold ikke ble direkte forbudt, ble det oppfordret til å gå bort fra det sakte men sikkert. Det samme er helt klart hva som har blitt foreskrevet hva angår polygamisk praksis. Men hvem fortsatt å tale kvinnenes sak etter profetens død? Ikke mange.

I dag har ingen sikre tall på hvor mange muslimske menns som én eller flere ganger benytter seg av muligheten for å gifte seg med flere kvinner, inntil fire samtidig, med mulighet for å gifte og skille seg så mange ganger som de vil. Et islamsk ekteskap inngås muntlig med to mannlige vitner (eller to kvinner pr mannlig vitne), et imam som leser en velsignelsesbønn, og tar rundt fem minutter. Mitt eget muslimske ekteskap bli inngått på en somalsk telekortbutikk på grønland hvor en imamkamerat av min imam-eksmann hadde ekstrajobb, med to ukjente vitner. Jeg kan ikke si det var en spesielt pompøs eller religiøs verdighet rundt hendelsen. Mange ekteskap inngås i hjemmene, noen få gifter seg i moskeen. Og om mannen er gift fra før, skjer det i allefall ikke i moskeen. De er redde for reprimander fra den norske staten, spesielt der hvor moskeene har fått offentlig vierett som er juridisk bindene.

Det vi vet er at dette er et utstrakt problem. Noen sier at det ikke skjer så ofte, og sammenligner det med dårlige muslimers handlinger på lik linje med andres utroskap. Andre sier at vi ikke kan skylde på islam, men må kritisere menneskene (i hovedsak mennene) som initierer dette. Jeg kan ikke si meg mer uenig. Så lenge Islamsk Råd Norge, moskeene og de store lærde (ælims) ikke går ut med tydelige fatwa og forbyr dette, vil det fortsette. Det er nok av dobble budskap ute og går blandt muslimer i vesten. Offentlig sier de det som passer majoriteten og det vestlige, mens innad får vi høre helt andre ting. Det er ikke første gang jeg har hørt en mann si "dette er noe dere kvinner må lære dere å tåle. Det er tross alt Gud som har gitt oss denne retten." Jeg har hørt det altfor mange ganger. Mine argumenter med hvordan polygami ble praktisert i middelalderen, hvilke begrensninger Koranen har gitt muslimene og hvordan dette må tolkes i moderne tid blir det bare blåst av.

I bunn og grunn er det kvinnene som må betale prisen for denne praksisen. Både konene som blir værende enten de vet eller ikke vil vite, de som skiller seg, de som blir ekstrakoner, barna til de involverte familiene, all sjalusien, urettferdigheten, smerten og skammen dette innebærer. Jeg tror ikke lenger på at "all sjalusi er fra satan". Jeg tror faktisk at troskap også handler om å være tro mot sin elskede, ikke bare sin Gud. Og det er ikke plass til flere forbruksvarer av mennesker i et sunt, respektfullt, moderne, kjærlig ekteskap. Det var en gang i tiden kvinner ble behandlet som kveg, men den tiden er over. Noen kvinner går frivillig inn i dette fordi de ser enkle løsninger eller mangler alternativer, men det gjør ikke handlingen bedre av den grunn.

Biga- og polygami i dagens moderne samfunn kan ikke karakteriseres som annet enn fundamentalistisk forankret religiøst misbruk av kvinner, og dette må vi norske muslimer våge å snakke høyere om. Si fra når du hører om noen som har tenkt til å ta flere koner, si fra når du hører at det har skjedd, debatter og si i mot når du møter folk som forsvarer sin rett til å lure og bedra sine koner. Anmeld imamer som godtar å flergifte, dersom det er gjort i hemmelighet. I Sverige ble en imam fengslet for dette, og flere burde få offentlige reaksjoner mot seg på en sak som ikke er stueren. Èn ting er faktum at dette er systematisk utroskap satt i et kvinneundertrykkende system, en annen ting er det at noe enhver muslimsk kvinne blir påtvunget å skulle godta, eller leve med at kan skje uten hennes vilje og kjennskap. Så gjelder det å vise ansvar ovenfor de barna som blir født i polygamistiske ekteskap, har ikke de rett til en far som er tilstede og hvor verden har full kjenneskap til hvem som er din far? Jo, islam krever nemlig dette, derfor lar det seg ikke gjøre å praktisere denne samlivsformen i dag dersom du skal oppfylle de grunnleggende rettighetene som et hvert menneske er gitt i sharia/islam. Og i motsetning til hva den norsksomalske taxisjåføren påsto, "nei, det er ikke mange som får barn", jo det er faktisk det. NAV har gjennomgått lister på hvor mange norsksomalske kvinner som står registrert som enslige forsørgere og stadig føder nye barn. Det ble avdekket at noen menn hadde over tyve barn fordelt på tre og fire koner. I Oslo. På Stovner ble det for noen år tilbake avdekket en storfamilie der mannen hadde to koner med hvert sett barn i hver sin lelighet i samme blokk. Da barna kom på skolen og fortalte at dette var søsken, var det ingen som trodde dem.

Èn ting er å si at "det skjer utroskap i den vestelige verden også, så vi må tross alt si det er mer respektfullt å tilby disse kvinnene et ekteskap" som er en omskriving av sannheten. De blir ikke tilbudt et riktig ekteskap, for i motsetning til profeten som bodde sammen med alle konene sine, har disse mennene reisedager mellom sine "hjem", og de fleste ekstrakoner får ikke overnattingsbesøk eller mulighet for å leve åpent om sitt forhold til venner, familie, naboer og samfunnet for øvrig. De blir ikke behandlet likeverdig slik islam krever. Økonomisk er det få som klarer å bære byrden av å forsørge flere hjem, og ekstrakonene lever derfor ofte av velferdsmidler som trygd og sosialhjelp og må klare seg selv i det daglige. De får ikke den beskyttelsen og omsorgen de har krav på fra sin muslimske ektemann.

I de svært få tilfellene hvor et ektepar velger å gjøre dette, der begge er involvert i prosessen og mener at dette vil være en god løsning for dem i en helt spesiell situasjon, er ikke jeg den som skal fordømme deres personlige valg. Det jeg kritiserer er hemmeligholdelse, svik og ren utroskap innpakket i religiøst glanspapir. Jeg vet godt at det kan være andre grunner enn kjærlighet for å bevare et ekteskap, og ser også at de som ønsker å få en ny seksualpartner og er muslim, trenger en velsignelse på dette for å ikke synde i sin religion. Gråsonen og den store utfordringen er vel å forstå når og hvor dette kan være hensiktsfullt, og om det i det hele tatt har livets rett å kalle det et ekteskap?

En helt annen ting er å true kvinner til å måtte godta utroskap fordi de tror på Gud. Det er et stort svik mot muslimske kvinner og barn. Vi skal aldri godta løgn, hemmeligholdelse eller svik. Hvis en mann vil gifte seg med en annen, så får han si til sin første kone at han ønsker dette, så hun har et reelt valg om å skille seg fra han før han eventuelt gjør dette. Da må hun ha fysiske og psykiske ressurser til å kunne stå på egne bein og ta en avgjørelse basert på hennes beste om hun velger å bli eller gå skal ikke jeg fordømme, men hun skal ha et reelt valg. Også retten til å gifte seg på nytt og starte med blanke ark, og ikke bli fordømt av samfunnet som "brukt" eller "utgått på dato". Når jeg hører om norske konvertitter som velger eller blir presset til å godta polygami knyter det seg i magen på meg. Jeg vet så altfor godt hva denne smerten innebærer, og jeg gråter over at noen tror de må godta urimelighet innpakket i religiøst hykleri. Det er på tide at de muslimske lederne og moskeene tar kvinnenes parti og refser menns maktmisbruk. Deres store forbilde gjorde nettopp det, så våkn opp!

Sjåførens siste forklaring var at "det er ikke bare somaliere som gjør dette altså, araberne gjør det altså". "Jeg vet", sa jeg. "Jeg vet det godt". Så var det liksom ikke mer å si om den saken, og resten av turen hjem ble i stillhet.


søndag 9. oktober 2011

Boka "Naken i hijab"

Da har jeg lest meg igjennom Gunn Marit Nisjas bok om den unge norske kvinnen, som under en ferietur til Egypt forelsker seg i en egypter, og hvilke eventyr/mareritt dette tar henne med ut på.

Hadde det ikke vært for at jeg fikk boken i gave, hadde jeg aldri lest ut de 300 sidene med ukebladroman kvalitet, som ikke kan kalles annet enn en provokativ tittel fra Juritzen forlag. Uttrykket er riktig nok rettet til følelsen av å være avkledd som person i en stereotyp bekledning, noe jeg gjenkjenner fra min egen femårige hijaberfaring.

Boka byr på få overraskelser, da den fra start til slutt preges av et banalt enkelt språk, få utdypninger, ingen filosofiske betraktninger annet enn hovedpersonen "Live"s naive oppdagelser underveis. Som en dårlig kopi av andre skjebnefortellinger fra kvinner med barn fanget i muslimske land, tegner den polariteter mellom vesten og østen, det rike og det fattige. Med få unntak setter den spørsmåltegn ved den norske kvinnen Lives oppfatninger om hva som er rett og galt.

Litterært sett er boka en katastrofe, men det som er verdt en gjennomlesning er tematikken rundt hvordan enkelte nordmenn forholder seg til annerledeshet. Hvordan enkelte nordmenn, som hovedpersonen i denne boken, godtar, akespterer og svelger kameler til langt over grensa hvor det går utover hennes fysiske og mentale helse. Hvordan behovet for tilhørighet er en motivasjonsfaktor for våre valg av relasjoner, hvordan kjønnsrollene ligger i våre instinkter, hvordan vi tilpasser oss ekstreme situasjoner, overlever og menneskelig sett er i stand til å tåle det utålelige.

Som norsk konvertitt til islam gjenkjenner jeg denne snillismen, i møtet med fremmede kulturer og mennesker jeg har knyttet meg til, i møtet med bl.a muslimer. Som norske har vi lært å være hensynsfulle, tolerante og blitt forskånet fra lidelse i samme grad i vår luksuriøse verden, har vi også blitt naive for en del av de kreftene som eksisterer i mer primitive samfunn. I langt større grad er denne kulturelle påvirkningen forventet når man reiser til utlandet, men den pågår også i Norge, blandt annet hos noen muslimer og i hjemmene til norske som gifter seg med kulturelle eller religiøse minoriteter. Hadde boken klart å ta tak i denne tematikken på en ryddig og utfordrende måte, kunne det ha blitt spennende lesing. Jeg har hørt nok lidelseshistorier fra et stort antall kvinner til å vite at dette ikke er tomme fordommer, men faktisk noe som skjer med mange, spesielt konvertitter som har et intenst ønske om å høre til, få det til, mestre en ny rolle.

Det jeg frykter mest er at nordmenn uten kunnskap om islam eller muslimer som leser boka, får økt bevisførsel for hvor "forferdelige disse muslimene er", uten å se historien i lys av kultur, nasjonalitet, fattigdom og individuelle menneskeskjebner.


lørdag 8. oktober 2011

Nettverksbygging

Etter å ha snakket løst om å starte en gruppe av moderate muslimer i flere år, føler jeg nå at tiden er inne. La oss møtes!

Tanken er å starte en gruppe som kan nettverksbygge, diskutere, utveksle idéer om moderat islam, styrke hverandre i troen som muslimer og være sosiale sammen. Jeg har de siste to, tre årene møtt mange flotte sekulære muslimer som først og fremst er individualister for det de arbeider med, men også er muslimer. Gjennom flere møter og samtaler har det kommet frem at det å hatt et samlingspunkt for muslimer som oss hadde vært godt og styrkende. Det som tilbys i dag er stort sett bare religiøse samlinger i moskeene som er bygd på konservativ sunnah (tradisjon) eller ingenting. Etter min mening er det på høy tid med en gruppe moderne muslimer som også kan ha et religiøst samlingspunkt i det sekulære samfunnet vi lever i.

Muslims for Progressive Values i USA er en stor inspirasjonskilde, og det ville glede mitt hjerte stort om vi fikk til noe lignende i Norge.

Er du interessert i å nettverksbygge kan du skrive til meg på norskmuslim@yahoo.com eller ringe meg på tlf. 988 17 430. Planen er å ha første møte i november/desember 2011.

Både kvinner og menn ønskes velkommen, og det eneste "kravet" til deltagelse er at du kan forholde deg til andres meningsforskjeller med normal folkeskikk, at du ser på deg selv som muslim eller ønsker å bli det, at du ser nytten av å utvikle moderat, liberal islam i Norge. Gruppa er først og fremst tenkt til egenutvikling og nettverksbygging, med mulighet for å arrangere kurs og seminarer hvis den vokser seg større. Vi vil møtes i Oslo, men bor du utenfor kan du også nettverke med oss i en lukket facebookgruppe.

Har du lyst til å være med?


fredag 7. oktober 2011

Muslimene er en del av norsk historie

Det er ikke ofte jeg besøker Norsk Folkemuseeum på Bygdøy, men da jeg fikk tips om at de har satt opp en hel leiegård (Wesselsgate 15) hvor de har utstilt hjemmene til de som bodde der, også norskpakistanske muslimer, ble fristelsen stor til å ta turen ut. En frisk søndag med lett regn dro vi ut og gikk rundt i de vakre, naturskjønne omgivelsene hvor du får glimt av flere tidsepoker, forskjellig arkitektur og ikke minst innblikk i hvordan folk har levd gjennom tidene. Den luksusen vi i dag ruller oss i, har ikke vært en selvfølge for de fleste arbeidere og vanlige folk gjennom tidene.

Som norsk konvertittmuslim syns jeg det er spennende og flott at de innvandrede muslimene nå har fått sin naturlige plass i norsk historie, også på Norsk Folkemuseeum. Selvfølgelig er dette bare én leilighet og på ingen måte representativt for hele den muslimske befolkningen, men samtidig ser vi spennende særegenheter som er verdt en titt.

Det mest typiske er nok satelitt-tv hvor kanaler fra hjemlandet fyller hjemmet med en atmosfære som er typisk unorsk. Parabolantenner følger innvandrerbefolkningen, og skaper tidsvis debatter i borettslag og bygårder som ikke alltid er like glad for den arkitekturiske provokasjonen dette medfører for fasadene.

Vi ser også at valget av møbler er unorsk i stil, form og farge. Mange moderne og integrerte muslimer velger å gå over til mer norske møbler, mens andre sverger til smaken fra hjemlandet. Tyngre, mørke og store møbler ruver ofte. De importeres fra hjemlandet eller kjøpes fra forretninger som importerer til Norge. På Grønland i Oslo finner du flere butikker som selger møbler fra Forenede arabiske emirater, Somalia, Tyrkia og Egypt. Mange marokkanere jeg kjenner har hentet møbler hit selv i containerfrakt. Spesielt sofagrupper som arabiske sofaer, hentes fra UAE. De er lave, store, fargesterke og laget for større grupper mennesker som sitter i større rom enn vanlige norske stuer.

I det norskpakistanske hjemmet vi ser utstilt på folkemuseet er det også pyntet med mye kitsch, som tilhører kategorien pyntesaker for folk med dårligere råd eller har tatt med seg smaken fra hjemlandet. Blomster i plastikk, i elendig billig kvalitet, er ofte utsmykket rikelig i stuene, sammen med bilder og annen veggpynt som er utsmykket i gull og sølvimitasjoner, blinkende, gjerne lysende drevet av strøm, der "levende" fossefall eller bilder av Kabah (stenen muslimene ber mot i Mekka) er utstilt. Siden muslimer vanligvis ikke bruker bilder av mennesker eller dyr på veggene som pynt, brukes ofte kalligrafi. Koranvers eller ord som Muhammed saaws eller Allah swt broderes i gulltråd på sort eller grønn fløyel. Noen tror at dette beskytter hjemmet mot ånder, ondskap og slikt, men Koranen må leses og praktiseres for at den skal beskytte. Den er ikke "magisk" i sin tilstedeværelse, da det ikke finnes noen magi i islam.

Badet har ingen spesielle ting, bortsett fra en vannkanne som brukes etter toalettbesøk. Alle muslimer skal holde seg rene og ta hygiene på alvor, derfor er de pålagt å vaske seg med vann. Du finner ofte vannkanner, blomsterkanner eller tomme brusflasker på muslimers bad. Du finner også et eller flere par med plastikksandaler som er til bruk under badebesøk. Da jeg var ny muslim trodde jeg det var for å ikke bli våt på beina på badet, siden mange søler vann utover mens de vasker seg. Men etter å ha fått våte sokker nok ganger til å skjønne at det var vann inne i sandalene, forsto jeg at de tar på seg sandalene for å unngå det skitne gulvet etter at de har vasket seg. Sånn er det altså i land hvor badet er sett på som et skittent rom og gulvet er urent. Badet er for så vidt kategorisert som urent i islam, det er ikke lov å si Allah swts navn eller Koran der inne, og ikke lov å be i samme rom som et toalett.

Da jeg kikket inn på kjøkkenet smilte jeg litt for meg selv, for det så ganske likt ut som mitt eget. Jeg så først ikke hva som var så spesielt med dette, men da jeg kikket litt rundt fant jeg noe som ikke finnes i alle norske hjem. Som en riskoker, en stor sekk med ris på gulvet eller i skapet, et massivt utvalg av krydderier, mye hvitløk, ingefær og andre naturlige, ferske matvarer, kjeler som står fremme og putrer (mye matlaging hjemme), store tanker med matolje, diverse poser med bønner, erter og andre matvarer som må kjøpes i spesialforretninger (import). Bønnetidskalender på kjøleskapet, og fastekalender til Ramadan.

Da jeg var ny muslim var jeg opptatt av å gjøre hjemmet mitt så "muslimsk" som mulig, og fylte opp med arabiske møbler, tepper, stoffer og lamper. Jeg må med lett rødmende ansikt også innrømme at jeg kjøpte min kvote av kitsch fra Hadi City (kjent kitschbutikk på Grønland i Oslo), og det så svært så unorsk ut noen år. Etter som jeg ble tryggere i troen og så at teologi og kultur egentlig er to forskjellige ting, og at jeg som norsk godt tåler hvite vegger med enkle møbler fra IKEA, har nok stilen blitt mer "kjedelig", aka normalt norsk. Da jeg tar i mot tebesøk fra nordmenn i Antirasistisk Teatime kampanje, er det nok lite som minner om et muslimsk hjem hjemme hos meg, bortsett fra bønnetepper, vannkanner, sandaler, Koran, bønneklokke og litt kalligrafi. Man trenger ikke så mye image egentlig, det er i hjertet, tro og handlinger man er muslim.






Ta turen ut til folkemuseet og titt selv!