søndag 9. oktober 2011

Boka "Naken i hijab"

Da har jeg lest meg igjennom Gunn Marit Nisjas bok om den unge norske kvinnen, som under en ferietur til Egypt forelsker seg i en egypter, og hvilke eventyr/mareritt dette tar henne med ut på.

Hadde det ikke vært for at jeg fikk boken i gave, hadde jeg aldri lest ut de 300 sidene med ukebladroman kvalitet, som ikke kan kalles annet enn en provokativ tittel fra Juritzen forlag. Uttrykket er riktig nok rettet til følelsen av å være avkledd som person i en stereotyp bekledning, noe jeg gjenkjenner fra min egen femårige hijaberfaring.

Boka byr på få overraskelser, da den fra start til slutt preges av et banalt enkelt språk, få utdypninger, ingen filosofiske betraktninger annet enn hovedpersonen "Live"s naive oppdagelser underveis. Som en dårlig kopi av andre skjebnefortellinger fra kvinner med barn fanget i muslimske land, tegner den polariteter mellom vesten og østen, det rike og det fattige. Med få unntak setter den spørsmåltegn ved den norske kvinnen Lives oppfatninger om hva som er rett og galt.

Litterært sett er boka en katastrofe, men det som er verdt en gjennomlesning er tematikken rundt hvordan enkelte nordmenn forholder seg til annerledeshet. Hvordan enkelte nordmenn, som hovedpersonen i denne boken, godtar, akespterer og svelger kameler til langt over grensa hvor det går utover hennes fysiske og mentale helse. Hvordan behovet for tilhørighet er en motivasjonsfaktor for våre valg av relasjoner, hvordan kjønnsrollene ligger i våre instinkter, hvordan vi tilpasser oss ekstreme situasjoner, overlever og menneskelig sett er i stand til å tåle det utålelige.

Som norsk konvertitt til islam gjenkjenner jeg denne snillismen, i møtet med fremmede kulturer og mennesker jeg har knyttet meg til, i møtet med bl.a muslimer. Som norske har vi lært å være hensynsfulle, tolerante og blitt forskånet fra lidelse i samme grad i vår luksuriøse verden, har vi også blitt naive for en del av de kreftene som eksisterer i mer primitive samfunn. I langt større grad er denne kulturelle påvirkningen forventet når man reiser til utlandet, men den pågår også i Norge, blandt annet hos noen muslimer og i hjemmene til norske som gifter seg med kulturelle eller religiøse minoriteter. Hadde boken klart å ta tak i denne tematikken på en ryddig og utfordrende måte, kunne det ha blitt spennende lesing. Jeg har hørt nok lidelseshistorier fra et stort antall kvinner til å vite at dette ikke er tomme fordommer, men faktisk noe som skjer med mange, spesielt konvertitter som har et intenst ønske om å høre til, få det til, mestre en ny rolle.

Det jeg frykter mest er at nordmenn uten kunnskap om islam eller muslimer som leser boka, får økt bevisførsel for hvor "forferdelige disse muslimene er", uten å se historien i lys av kultur, nasjonalitet, fattigdom og individuelle menneskeskjebner.


3 kommentarer:

henriette sa...

henriette her. du tar ordenen u av min munn. er selv norsk muslim, alhamdullilah, ikke heilt hijab enda , men insAllah.. men sitter da igjn med en følelse av denne boka at alle er like.. å overskriften kunne ikke slått mee feil..

Julia sa...

Jeg styrer unna denne boka med en gang jeg aner at man skal 'mistenkeliggjøre' muslimske/arabiske menn enda en gang. Jeg synes man har en tendens til å tegne et bilde av kvinner i slike forhold som naive/uskydige lam som går til slaktebenken. Det er snakk om to voksne mennesker som sammen går inn i et forhold med åpne øyne om kulturelle og eventuelle religiøse forskjeller. Jeg og min mann diskuterte ting skikkelig FØR vi giftet oss og vi har klart oss uten ubehagelige overraskelser fordi vi begge har vært åpne og klare.

Og om de ubehagelige overraskelsene dukker opp i slike forhold er det ingen regel om at kvinnen skal la mannen overkjøre henne med sin kultur og sin religion. Man velger selv å være svak....skal man klage i ettertid så klag for guds skyld på en selv.

Nadiyya sa...

Heisan Valgerd :) Skal ikke legge meg opp i dine meninger om boka, men takk for at du leste den :) Tittelen vil jeg likevel si noen ord om. Det høres jo ut som en motsetning ikke sant, naken/tidekket. Jeg fikk ideen til tittelen etter å ha lest en artikkel av Nawal al-Sadawi den egyptiske forfatteren som sa at sminken er vår vestlige hijab. Det er ikke mange av oss ikke-muslimer heller som ikke går tildekket - vi har ikke vår naturlige hårfarge, dekker til ansiktet med sminke, kan bestemme vårt image med klesstil osv - derfor kan man når man tar av seg alle disse kjennetegnene føle seg naken.

Ellers er boka slett ikke noen kritikk mot muslimer generelt. Hovedpersonen blir kjent med mange av dem i boka - en av dem er ondskapsfull, ingen av de andre er det. Psykopater finnes i alle land og alle folkeslag, jeg kunne like gjerne skrevet om en kvinne fra Iran som flyttet til Norge og ble sammen med en psykopatisk bonde fra Leknes. "Kareem" i boka drikker ikke fordi han er muslim, han drikker på tross av det.

Ellers er det selvfølgelig spesielle kår på et sted hvor alles økonomi avhenger av turisten.

Synd boka ikke traff, men respekterer selvfølgelig din mening, synd jeg i dine øyne mislykkes i å vise fram varmen og det vakre i det Egypt jeg elsker slik jeg ønsket å gjøre det gjennom de gode kvinneskikkelsene. Likevel kunne jeg ikke være annet enn ærlig om det kyniske turistmiljøet i Luxor.