mandag 24. oktober 2011

En omvendt helt!

Jeg stiller i dag i et to-siders intervju i tabloidavisen VG, i forbindelse med en serie om "De som bytter tro" under overskriften "Helt omvendt". Tross at det var en muslimsk journalist som tok kontakt, ble ikke intervjuet som jeg hadde håpet på. Fra en god samtale med forespeilinger om rett fokus i artikkelen, ble resultatet et helt annet enn forventet. Tross tydelige lovnader om sitatsjekk, bildesjekk og varsel om publiseringsdato, ble storyen smelt uanmeldt opp i dag. Burde jeg ikke kunne tro bedre, selv fra en tabloid, høyrevridd landsdekkende avis? Kanskje nettopp derfor ikke?

Historien skulle handle om to av oss som har konvertert til islam, hvorfor vi gjorde det, hvordan det er å være norsk muslim i Norge, og ikke minst få frem den åndelige biten av det å være "annerledesreligiøs" og søke Gud.

Konverteringsprosessen er for de fleste av oss en lang reise inn i oss selv og vår basale grunnleggende Gudetro. For den som virkelig konverterer trosmessig og ikke bare konverterer av formalitet for et giftemål eller lignende ytterlig press, trenger lang tid og mye kunnskap for å ta et så radikalt kontroversielt valg. Det gjorde også jeg. Jeg møtte muslimene som barn, omgikk dem som venner i mange år, levde side om side med dem, besøkte muslimske land, leste utallige bøker om islam, besøkte moskeer og andre arrangement for muslimer. Det tok meg over 12 år fra jeg begynte å interessere meg spesielt for islam, til jeg leste min trosbekjennelse. Veien var lang, brokete, full av tvil og mye ambivalens. Når jeg kom i mål med min trosbekjennelse, var jeg en omvendt helt! En som turte å gjøre det jeg trodde på, og det som føltes riktig for meg, tross at det var annerledes og ikke så lite skummelt. Valget fikk mange konsekvenser, også ubehagelige. Jeg var ikke en som stakk innom moskeen på hjørnet og konverterte mellom middag og "Skal vi danse", slik teksten i intervjuet kan høres å fremstille det hele i forenklet letthet.

Direkte feil er det at jeg skal ha sagt at hijaben var som "forsvarets eliteuniform", jeg sa at det føltes som å gå i uniform for islam. Man blir aldri møtt som en privatperson og individ, men må stå til rette for islam og alle muslimer til en hver tid, noe som er svært slitsomt som en minoritet blandt minoritene. En etnisk norsk muslim er det ikke mange av på dusinet.

Min rolle som feministisk muslim og blogger, boksvanger og i ferd med å bygge et nettverk av liberale muslimer, ble helt utelatt. For vakre ord om islam og den moderne utviklingen av moderate muslimer, sprer ikke frykt og selger derfor ikke så mange aviser kanskje? Det er derfor jeg er blogger, for våre avis- og debattinnlegg "når dessverre ikke opp denne gangen" sensuren som ikke slipper oss fredelige, nestekjærlige normale mennesker inn.

Er det så forferdelig vanskelig å gå i mot strømmen da? For oss med integritet er det ikke det. Vi "annerledesene", de omvendte heltene. Vi har intet valg, for vår tro er sterkere enn frykten.

Foto: flickr







3 kommentarer:

oddmunds rusblogg sa...

Er stolt over å kjenne deg, og fått gitt deg en klem. Du er et vakkert og gjennomført menneske. Typisk deg er å si fra, slik du også gjør her.

Randi Målen sa...

Har ennå ikke lest teksten i avisa, men vil tro det er viktig at MANGE får lese dette også!

Julia sa...

Vi blir aldri enige om islam, men du e en going uansett som vi si i trøndelag.