søndag 27. november 2011

Kampen for kvinners rettigheter i islam

I morgen, mandag 28. november kl.18.00 kan du møte fredsprisvinner Tawakkul Karman på Litteraturhuset i Oslo. Les mer om programmet her.


Muslimer i utvikling

"Muslimer er ikke en ensrettet gruppe bestående av religiøse fanatikere. Det er et mangfold, og det er motsetninger. Dette er det viktig å synliggjøre. En  synlig verdikamp i muslimske minoritetsmiljøer kan bidra til både refleksjon og større selvinnsikt blant muslimer, og til å motvirke fremmedfrykt og muslimhat i majoritetsbefolkningen. Etter 22. juli i år har det blitt viktigere enn noensinne."

Tina Shagufta Kornmo fra nettverket Likestilling Integrering og Mangfold har skrevet denne kronikken om hvordan amerikanske muslimer er mer integrerte og tolerante enn norske. Den anbefales å leses. Legg gjerne inn din kommentar i feltet her, så kjører vi debatt!


fredag 25. november 2011

Norge trenger flere Javar Jafrier

Har du fulgt den mye omtalte norske dramaserien "Taxi" på Nrk i høst? Ulrik Imtiaz Rolfsen har laget en holdningsutfordrende thriller som spiller rundt skattefusksaken i drosjenæringen noen år tilbake, og bringer oss inn i et snitt av den norskpakistanske minoritetsbefolkningen i hovedstaden.

Etter en litt skuffende første episode la jeg min interesse på hylla, men i kjølvannet av den store samfunnsdebatten serien har skapt, ble jeg fristet til å se de påfølgende tre episodene på Nrks nett-tv. Det angrer jeg ikke på. Serien tar seg ikke bare opp dramaturgisk og blir en mer enn godkjent spennende tv-serie, men den tar opp tema som fortjener bredere samfunnsdebatt. Tross at dette er en dramatisert filmatisering av en fiktiv historie, har den helt klart paralleller til utfordringer i det norskpakistanske miljøet vi ikke har vært flinke til å fronte i den grad det hadde fortjent.

Hvordan det norskpakistanske miljøet holder en sterk sosial internkontroll med sine egne, vises gjennom familiens overinvolverte posisjon i hovedrolleinnehaverens privatliv. Han venter offisielt på å bli giftet bort til den rette, det vil si en som familien velger ut og som er bra nok for hans standard. I virkeligheten er han samboende med den norske journalisten Anne, som han elsker. Javar Jafri, som spilles av Adil Khan, er en advokat som er født og oppvokst i Norge, av norskpakistanske foreldre. De ønsker det beste for sin sønn, og han har ikke hjerte til å skuffe deres forventinger om et tradisjonelt ekteskap med en av deres egne. Den omfattende overvåkingen av norskpakistanere fra Oslos taxisjåfører, som utgjør en høy andel av norskpakistanske ansatte, er tidligere omtalt i media og et kjent problem. Spesielt for norskpakistanske jenter innebærer denne kontrollen som fungerer som overvåking, sladring og angiveri, som en begrensning til å leve et fritt og selvstendig liv. Oppførsel som anses som uanstendig i deres kultur som de foretar seg utendørs, blir rapportert til nærmeste familie og brukt som pressmiddel. All denne maktkampen kretser rundt begrep som ære, posisjonering, kastetilhørighet og penger. For mange nordmenn er dette et totalt ukjent miljø, og med verdier og strukturer vi ikke kjenner til fra vårt moderne Norge. For mange norskpakistanere er dette en hverdag fylt av frustrerende dualitet, som gjør at utviklingen til å bli et selvstendig fritt individ på lik linje med andre nordmenn, går tregt. Arrangerte ekteskap, seksualitet, æreskultur og internkontroll er tema som omhandles i "Taxi".

Anne Isaksen, spilt av Kaia Varjord, har på sin side en familie som misliker hennes partnervalg og paret lever sammen i et uutalt semihemmelig samliv for omverdenen. Problemene oppstår for alvor da Javar blir involvert i kriminelle handlinger, fordi noen i hans familie forteller han om ulovligheter og overgir bevismateriale for dette. Resten av serien utspiller seg rundt dette dramaet.

Det jeg syns fortjener oppmerksomhet og hvorfor jeg tipser deg om å se serien på Nrks nett-tv før den går av plakaten, er tematikken rundt tilliten til mennesker.  Det viser seg nemlig at den tilliten minoritetsnordmannen Javar Jafri har, begrenser seg til når han oppfører seg eksemplarisk og ikke gjør noe uregelmessig. I det han oppretter kontakt med sine egne, som begynner å oppsøke hans arbeidsplass, får han raskt kommentarer på at det ikke tar seg ut ovenfor kundene, at han ikke må fremstå som "så pakistansk". Lenger ut i serien kommer Javar opp i alvorlige problemer og da rakner også Annes foreldres stilltiende aksept av det tokulturelle forholdet de så sterkt misliker. Moren stiller Anne spørsmål om hun vet "hva han som kommer fra en annen kultur tenker", og bringer på banen den  forutinntatte bekymringen om at "han har en kulturarv som er svært ulik din". Det ligger i kortene at moren til Anne anser Javar som overhengende sannsynlig skyldig, fremfor å la tvilen komme tiltalte til gode. Han har i hennes øyne lavere kredibilitet som rettsskaffent menneske fordi han er av pakistansk etnisk opphav. Faren til Anne forbyr henne å noen gang ha noe med Javar å gjøre igjen, og Anne blir satt på en prøve. Velger hun å stole på sitt eget hjerte og sin intuisjon om hvem Javar er og hva han trolig har gjort eller ikke gjort, eller lar hun seg fange i tvilen foreldrene sår?

Politiet og medias behandling av saken er også et tema som jeg ønsker å belyse. Ordvalg som æreskultur, æresdrap, lojalitet til familien er noe politiet bruker som motiv for hendelsene. I noen kriminalsaker er det riktig nok dette som er temaet, men i langt fra alle. De raske konklusjonene som trekkes og den forhastede forhåndsdømmingen som minoriteter kan bli utsatt for, tror jeg neppe er en tilfeldighet. Gjennom medias pressedekning av sosial- og kriminalsaker blir det raskt beskrevet i tabloide ordlag som ikke er overføringsbare på etniske nordmenn. "Pakistaner", "ære", "muslim" har i grunn lite med saken å gjøre, men blir alltid det første man tenker på. Blir minoriteter oftere forhåndsdømt? Ja, de gjør det. Etter lovendringene i USA etter 11. september har utallige statistikker og rapporter fastslått at mørkhudene og "muslimlignende" mennesker oftere blir utsatt for kontroller, arrestasjoner og uskyldige overgrep (som politivold, drap) enn tidligere. Dette er en tendens vi må jobbe imot. Systematisk og transparent rasisme hører ikke hjemme i en verden hvor vi ønsker å vise at alle mennesker er like mye verdt.

Javar Jafri er imidlertid en helt. Han viser at han behersker sin tokulturelle bakgrunn ved å vise integritet og styrke som selvstendig individ som kjemper for de verdiene han tror på. Han gir ikke opp tross massiv motgang. Han kjemper og han vinner. Han vinner tilbake sitt liv, sin familie og sin kjærlighet.

Tv-serie og drama til tross, serien tar opp tema som er høyaktuelle og kritiske for dem det angår.
Norge trenger flere Javar Jafrier, og jeg håper slike serier kan bli en inspirasjon til å fortsette kampen mot de bygdepakistanske holdningene som er konservert i enkelte av de norskpakistanske miljøene, midt i hjertet av "verdens beste land å bo i" (levekårsundersøkelser), nemlig et land med høye fjell og dype daler som sidestiller alle mennesker som likeverdige, nemlig vårt alles kjære Norge.


mandag 21. november 2011

Å gå motstrøms

Det er ikke det enkleste å være en moderat muslim i Norge. Debatten om islam er polarisert og det stormer i begge ytterkanter. Jeg prøver tappert å balansere på midten av linjen, SOM muslim, SOM norsk. Somme tider vurderer jeg å legge ned bloggen og gi tapt i kampen om å formidle islams indre skjønnhet med et håp om formasjon. Det er sant at det finnes ekstreme ytterliggående tolkninger av islam som skremmer, det er sant at det finnes politiske kamphaner som misbruker islams navn til en motbydelig krigersk innpakning som ikke hører hjemme i det fredelige budskap Gud ba oss formidle.

Men det er også sant at de aller aller fleste muslimer ønsker å leve i fred og harmoni med sin Gud, hverandre, sine medmennesker, sitt samfunn og hele verden forøvrig. Det er også sant at jeg syns islam har så mye vakkert ved seg at det i rettferdighetens navn er behov for å få dette frem på en mer nyansert måte, på mitt eget morsmål. Og når jeg føler at jeg går lenge i motvind og det blåser kaldt og hardt, er det nettopp slike e-mail som gjør dagen min;

"Hei Valgerd!

Jeg er en tenåring som nylig har oppdaget bloggen din. Jeg har lest innlegg fra både i år og i fjor, og jeg må bare si at du er utrolig flink til å formidle. Formidle ting som du mener er rett, og du er også flink til å forklare hvorfor noe ikke er rett. Jeg har lært en del av deg, selv om jeg bare har lest bloggen i en kort periode. Stå på videre! Du er med på å endre menneskets syn på Islam. "



(bilde: justwriteonline.typepad.com)

onsdag 9. november 2011

"Ikke-praktiserende"

Et ord som brukes i det muslimske miljøet er en ikke-praktiserende muslim. Dette er et snodig begrep jeg ikke helt har funnet meg til rette med. Det brukes enten for å beskrive noen som ikke lever opp til de handlingene man forventer av en muslim, eller noen bruker det også selv for å forklare at jo, de identifiserer seg som muslimer, men "praktiserer" ikke.

Så hva er altså denne praktiseringen? Og hva går det ut på?

Først må jeg forklare at islam generelt ikke er en reformert religion. Den er snarere tvert i mot konservert. "Korrekt" eller konservativ islam er det som læres bort fra en eller flere av de fire sunni lovskolene Maliki, Shafi, Hanbali og Hanafi (som var 4 imamer som fortolket islam), og slik den tolkes gjennom høyt utdannede imamers fatwaer (religiøse råd). Det er umulig å finne to helt like oppfatninger av tolkning, regelforståelse og leveregelpåbud, da det i hvert eneste spørsmål som angår daglige utfordringer (sharialov, figh - lovforståelse) er variasjoner både mellom lovskolene og liberalitetsgraden av imamens råd og tolkninger. Dette skaper såklart hodebry for muslimene som ønsker å gjøre det rette til en hver tid. Resulatet er etter min forståelse at mange velger en strengere tolkning ved tvil om hvilken av to eller flere som er den rette. På denne måten konserveres religionen ytterligere, og mye av den frigjørende liberaliseringen vi så på tidlig 1900 tall, har snudd i forbindelse med folkevandring og globaliserende utvikling, kombinert med kriger og en økende grad av islamofobi i vesten.

Et klassisk eksempel er innvandrere til Europa som hadde en mer kulturell tilnærming til sin religion før de flyttet hit etter en stund får et større behov for identitetsbekreftelse, tilhørighet og frisker opp sin religiøse praksis til et nivå som overgår ikke bare hvordan de levde i hjemlandet, men også hvordan deres foreldre og forfedre forsto og levde etter islam. Denne utviklingen oppfatter jeg og andre med meg som potensielt urovekkende, fordi det medfører en del større konflikter i et flerkulturelt samfunn, samtidig som den islamen som har fungert godt i generasjoner blir visket bort til fordel for noe som er uvisst hvor "islamsk" egentlig er. Er det like mye fred og nåde i denne retroislam? En ting er at muslimene kan være stolte av hvem de er og sin tro, det er fint. Men når fundamentalistiske misjonærer bruker svovelpredikant teknikker og preker religion som blir tolket i lys av en kultur og et verdisyn vi var ferdig med for mange år siden, gir det dagens muslimer store utfordringer. De blir bærende på samvittighetskvaler om å følge det som "Gud" har sagt er rett, eller det samfunnet og kanskje de selv også mener skal være lov.

Med en praktiserende muslim regnes en som tror på islam, som ber (helst 5 ganger om dagen), som går i moskeen (minst på fredagsbønn), som ikke drikker alkohol, spiser svin eller ruser seg, som i varierende grad lever etter de øvrige regler og påbud.

En ikke-praktiserende muslim regnes som en som identifiserer seg som muslim av etnisk og kulturelt opphav, men som ikke ber eller følger reglene i nevneverdig grad. Noen bruker også begrep som sekulær muslim eller ikke-muslim om disse, noe jeg mener er feil. En sekulær muslim er i utgangspunktet en som mener det er rett å skille mellom stat og religion, slik de fleste land i verden gjør i dag, med unntak av f.eks Iran og Saudi-Arabia. En ikke-muslim er en som har valgt å gå bort fra troen på Gud, profeten og Koranen, som nå er ateist (benekter Guds eksisttens) eller agnostiker (betviler Guds eksistens). En ikke-praktiserende muslim skal fortsatt behandles som en muslim, og tilbys hjelp og støtte fra ummah (det muslimske fellesskapet), og denne skal også gis en muslimsk begravelse når han dør. Ingen har rett til å skille en muslim vekk fra fellesskapet på grunnlag av synder, eller det de andre mener han gjør feil.

Det jeg syns er så trist er at begrepene praktiserende og ikke-praktiserende kategoriserer og dømmer muslimer i båser som gode eller dårlige muslimer. Det finnes større variasjon rundt temaet enn som så.
Vi har fundamentalistisk islam, kulturell islam, vi har moderne islam, progressive muslimer. I Norge kjenner vi godt til sekulær kristendom, frimenigheter, vi kjenner til reformert kristendom i form av en protestantisk moderne kirke. Da jeg for noen uker siden deltok i en gudstjeneste ved Lilleborg Kirke ble jeg svært overrasket over prestens budskap om å fokusere på religionenes fellestrekk, hun talte åpent om flere gode ting ved islam, og hun talte budskapet om fred utallige ganger. Gå i Guds fred, lev Guds fred, vis Guds fred osv. Jeg ble svært rørt. Også hvordan hun omtalte utfordringer i samfunnet som prøvelser og at de troende kunne takle dette med å gi mer godhet, kjærlighet og fred, er ting jeg kjenner fra islam. Kristendom og islam ligger svært nære hverandre i tro, både teologisk og praktisk. Men én ting skiller oss virkelig (i tillegg til forståelsen av gudebegrepet og treenigheten), og det er modernisering og utvikling. Der den norske kirken i dag har funnet sin balansegang mellom tro og praktisering, har ikke islam fått lov til å gå igjennom det samme. Det ligger ikke rom i teologien for tolkningsmodernisering og friutvikling i samme grad, men når vi ser tilbake på historien har islam også hatt utvikling, vekst og modernisering i rikelig monn før fremveksten av fundamentalistisk islam som kom som et resultat av Saudi-Arabias økonomiske velstand. Denne er kjent som wahabismen, salafistenes vugge. Med slike midler kunne de spre informasjon og drive misjonering til alle verdens muslimer, og den islam de hadde med seg, var knapt til å kjenne igjen for mange, som bl.a i Egypt hvor mange hadde en mer moderne livsstil enn i Storbritania på den tiden.

Det er trist at én retning kapret retten til å definere hva som er rett og feil i islam, og det er skremmende å se at denne harde linjen fortsatt hylles som "den eneste rette" av mange. De driver indremisjon i egne rekker og de rekrutterer over internett. Alle de radikale muslimene som er drevet av kampånd og hat har møtt denne retningen, og blir fanget av det dogmatiske tankesettet. Her drilles lytterne til å lukke ute tvil og fornuft, det er lederen som vet sannheten, og de religiøse bevisene blir beskrevet som umulig å betvile. Den som tviler har et djevelsk ego, er svaret. På denne måten skaper de flere engasjerte og fundamentalistiske medlemmer, men de støter også flere muslimer fra seg.

For hvem orker å gå til slike ytterligheter i leve- og tankesett i lengden? Vi konvertitter prøver kanskje en periode, før vi innser at det ikke er liv laget å bli så ensporet og intens. Mange forlater islam helt etter å aldri ha blitt møtt av moderate muslimer som overleverer en tro som har levd fredelig og nestekjærlig i mange generasjoner, men blir utsatt for massivt press og påvirkning fra ekstremmisjonærene. Her råder betinget kjærlighet og belønning. Den som gjør rett hylles som en helt og loves evig liv i paradis. Den som ikke underkaster seg og utsletter sin identitet (og ego - nafs) anses som svak i troen og mobbe-korrigeres inn i rekkene eller blir støtt ut.

Polariseringen blir at flere muslimer blir "mer praktiserende" i form av å leve etter gammeldagse forståelser av hvordan muslimer skal tilpasse seg samfunnet, og flere hopper av og blir "ikke-praktiserende". Det var neppe det profeten hadde som hensikt da han ba oss om å ta vare på hverandre og sørge for å stå samlet. Det er også veldig trist at mange velger å gi opp alt, istedenfor å gjøre det de orker å gjøre, og tro at det er bra nok.

Jeg for min del velger å heller spørre rett ut: "Hva er islam for deg? Hva er det som gjør at du identifiserer deg som muslim? Hvordan lever du som muslim? " Labeling har sjeldent ført til annet enn kategorisering, diagnostisering og unaturlige skiller mellom mennesker. Vi er alle like mye verdt, og det er på tide at vi alle sammen begynner å behandle hverandre slik også. Uansett hva man tror eller ikke tror. Muslimer hilser deg med fred, så vær fred også, lev det du tror på.

Bønnen øver ydmykhet