onsdag 9. november 2011

"Ikke-praktiserende"

Et ord som brukes i det muslimske miljøet er en ikke-praktiserende muslim. Dette er et snodig begrep jeg ikke helt har funnet meg til rette med. Det brukes enten for å beskrive noen som ikke lever opp til de handlingene man forventer av en muslim, eller noen bruker det også selv for å forklare at jo, de identifiserer seg som muslimer, men "praktiserer" ikke.

Så hva er altså denne praktiseringen? Og hva går det ut på?

Først må jeg forklare at islam generelt ikke er en reformert religion. Den er snarere tvert i mot konservert. "Korrekt" eller konservativ islam er det som læres bort fra en eller flere av de fire sunni lovskolene Maliki, Shafi, Hanbali og Hanafi (som var 4 imamer som fortolket islam), og slik den tolkes gjennom høyt utdannede imamers fatwaer (religiøse råd). Det er umulig å finne to helt like oppfatninger av tolkning, regelforståelse og leveregelpåbud, da det i hvert eneste spørsmål som angår daglige utfordringer (sharialov, figh - lovforståelse) er variasjoner både mellom lovskolene og liberalitetsgraden av imamens råd og tolkninger. Dette skaper såklart hodebry for muslimene som ønsker å gjøre det rette til en hver tid. Resulatet er etter min forståelse at mange velger en strengere tolkning ved tvil om hvilken av to eller flere som er den rette. På denne måten konserveres religionen ytterligere, og mye av den frigjørende liberaliseringen vi så på tidlig 1900 tall, har snudd i forbindelse med folkevandring og globaliserende utvikling, kombinert med kriger og en økende grad av islamofobi i vesten.

Et klassisk eksempel er innvandrere til Europa som hadde en mer kulturell tilnærming til sin religion før de flyttet hit etter en stund får et større behov for identitetsbekreftelse, tilhørighet og frisker opp sin religiøse praksis til et nivå som overgår ikke bare hvordan de levde i hjemlandet, men også hvordan deres foreldre og forfedre forsto og levde etter islam. Denne utviklingen oppfatter jeg og andre med meg som potensielt urovekkende, fordi det medfører en del større konflikter i et flerkulturelt samfunn, samtidig som den islamen som har fungert godt i generasjoner blir visket bort til fordel for noe som er uvisst hvor "islamsk" egentlig er. Er det like mye fred og nåde i denne retroislam? En ting er at muslimene kan være stolte av hvem de er og sin tro, det er fint. Men når fundamentalistiske misjonærer bruker svovelpredikant teknikker og preker religion som blir tolket i lys av en kultur og et verdisyn vi var ferdig med for mange år siden, gir det dagens muslimer store utfordringer. De blir bærende på samvittighetskvaler om å følge det som "Gud" har sagt er rett, eller det samfunnet og kanskje de selv også mener skal være lov.

Med en praktiserende muslim regnes en som tror på islam, som ber (helst 5 ganger om dagen), som går i moskeen (minst på fredagsbønn), som ikke drikker alkohol, spiser svin eller ruser seg, som i varierende grad lever etter de øvrige regler og påbud.

En ikke-praktiserende muslim regnes som en som identifiserer seg som muslim av etnisk og kulturelt opphav, men som ikke ber eller følger reglene i nevneverdig grad. Noen bruker også begrep som sekulær muslim eller ikke-muslim om disse, noe jeg mener er feil. En sekulær muslim er i utgangspunktet en som mener det er rett å skille mellom stat og religion, slik de fleste land i verden gjør i dag, med unntak av f.eks Iran og Saudi-Arabia. En ikke-muslim er en som har valgt å gå bort fra troen på Gud, profeten og Koranen, som nå er ateist (benekter Guds eksisttens) eller agnostiker (betviler Guds eksistens). En ikke-praktiserende muslim skal fortsatt behandles som en muslim, og tilbys hjelp og støtte fra ummah (det muslimske fellesskapet), og denne skal også gis en muslimsk begravelse når han dør. Ingen har rett til å skille en muslim vekk fra fellesskapet på grunnlag av synder, eller det de andre mener han gjør feil.

Det jeg syns er så trist er at begrepene praktiserende og ikke-praktiserende kategoriserer og dømmer muslimer i båser som gode eller dårlige muslimer. Det finnes større variasjon rundt temaet enn som så.
Vi har fundamentalistisk islam, kulturell islam, vi har moderne islam, progressive muslimer. I Norge kjenner vi godt til sekulær kristendom, frimenigheter, vi kjenner til reformert kristendom i form av en protestantisk moderne kirke. Da jeg for noen uker siden deltok i en gudstjeneste ved Lilleborg Kirke ble jeg svært overrasket over prestens budskap om å fokusere på religionenes fellestrekk, hun talte åpent om flere gode ting ved islam, og hun talte budskapet om fred utallige ganger. Gå i Guds fred, lev Guds fred, vis Guds fred osv. Jeg ble svært rørt. Også hvordan hun omtalte utfordringer i samfunnet som prøvelser og at de troende kunne takle dette med å gi mer godhet, kjærlighet og fred, er ting jeg kjenner fra islam. Kristendom og islam ligger svært nære hverandre i tro, både teologisk og praktisk. Men én ting skiller oss virkelig (i tillegg til forståelsen av gudebegrepet og treenigheten), og det er modernisering og utvikling. Der den norske kirken i dag har funnet sin balansegang mellom tro og praktisering, har ikke islam fått lov til å gå igjennom det samme. Det ligger ikke rom i teologien for tolkningsmodernisering og friutvikling i samme grad, men når vi ser tilbake på historien har islam også hatt utvikling, vekst og modernisering i rikelig monn før fremveksten av fundamentalistisk islam som kom som et resultat av Saudi-Arabias økonomiske velstand. Denne er kjent som wahabismen, salafistenes vugge. Med slike midler kunne de spre informasjon og drive misjonering til alle verdens muslimer, og den islam de hadde med seg, var knapt til å kjenne igjen for mange, som bl.a i Egypt hvor mange hadde en mer moderne livsstil enn i Storbritania på den tiden.

Det er trist at én retning kapret retten til å definere hva som er rett og feil i islam, og det er skremmende å se at denne harde linjen fortsatt hylles som "den eneste rette" av mange. De driver indremisjon i egne rekker og de rekrutterer over internett. Alle de radikale muslimene som er drevet av kampånd og hat har møtt denne retningen, og blir fanget av det dogmatiske tankesettet. Her drilles lytterne til å lukke ute tvil og fornuft, det er lederen som vet sannheten, og de religiøse bevisene blir beskrevet som umulig å betvile. Den som tviler har et djevelsk ego, er svaret. På denne måten skaper de flere engasjerte og fundamentalistiske medlemmer, men de støter også flere muslimer fra seg.

For hvem orker å gå til slike ytterligheter i leve- og tankesett i lengden? Vi konvertitter prøver kanskje en periode, før vi innser at det ikke er liv laget å bli så ensporet og intens. Mange forlater islam helt etter å aldri ha blitt møtt av moderate muslimer som overleverer en tro som har levd fredelig og nestekjærlig i mange generasjoner, men blir utsatt for massivt press og påvirkning fra ekstremmisjonærene. Her råder betinget kjærlighet og belønning. Den som gjør rett hylles som en helt og loves evig liv i paradis. Den som ikke underkaster seg og utsletter sin identitet (og ego - nafs) anses som svak i troen og mobbe-korrigeres inn i rekkene eller blir støtt ut.

Polariseringen blir at flere muslimer blir "mer praktiserende" i form av å leve etter gammeldagse forståelser av hvordan muslimer skal tilpasse seg samfunnet, og flere hopper av og blir "ikke-praktiserende". Det var neppe det profeten hadde som hensikt da han ba oss om å ta vare på hverandre og sørge for å stå samlet. Det er også veldig trist at mange velger å gi opp alt, istedenfor å gjøre det de orker å gjøre, og tro at det er bra nok.

Jeg for min del velger å heller spørre rett ut: "Hva er islam for deg? Hva er det som gjør at du identifiserer deg som muslim? Hvordan lever du som muslim? " Labeling har sjeldent ført til annet enn kategorisering, diagnostisering og unaturlige skiller mellom mennesker. Vi er alle like mye verdt, og det er på tide at vi alle sammen begynner å behandle hverandre slik også. Uansett hva man tror eller ikke tror. Muslimer hilser deg med fred, så vær fred også, lev det du tror på.

Bønnen øver ydmykhet

6 kommentarer:

Anonym sa...

Når jeg som utenforstående leser feks på Islam.net sitt forum,ser jeg ingen kjærlighet og omtanke der,bare regler,regler og atter regler. I tillegg leser jeg mange innlegg som er gjennomsyret av vi-dem tankegang. Personlig kan jeg ikke forstå at noen kan bli trukket mot islam av å lese dette forumet,men nå har jeg hatt noen år på baken og har lært at verden og mennesket er langt mer nyansert enn det som kan leses utav dette forumet. Har du noen tanker og ideer om hvorfor noen norsk-etniske ungdommer blir trukket mot islam basert på den slags forum?

Valgerd sa...

Takk for kommentar!
Ja, jeg har mange tanker rundt dette. For det første skapes behovet for å søke noe annet enn det som er, ved en utilfredsstillhet i øyeblikket. Mange ungdommer leter etter meningen med livet, noe som engasjerer, virker logisk, trygt og riktig. Ungdom er i større grad enn eldre i faresonen for å bli altoppslukt i idealistiske saker. For mange er det å støtte muslimene også en form for å vise støtte til antirasisme, antidiskriminering, og støtte til mennesker som har mer gammeldagse verdier enn vårt samfunn. Ensomhet, depresjon og selvmordstanker plager mange mennesker som er i en livsfase hvor de ikke finner seg til rette i de kravene som stilles til oss, og de leter etter en lettere og mer behagelig vei. Islam fremstår som et glansbilde når vi ser på hva det "skulle ha vært". Et varmt fellesskap som er ærlige, hjelper hverandre og uselviske med alt fra penger til å åpne hjemmene sine. I virkeligheten er muslimene også bare mennesker, og teorien holder ikke i praksis, slik andre store politiske eller ideologiske dogmer har forsøkt å finne et idealsamfunn som skal være perfekt for alle. Erfaringsmessig vet vi at et fritt og åpent samfunn med gjensidig repsekt for hverandre er det som funker best for de fleste. Når det er sagt, er islam en virkelig vakker religion. Jeg elsker islam og er stolt over å være muslim. Jeg vil anbefale alle å søke sannheten i islam, den som leser Koranen, hører fortellinger om profeten Muhammad saaws og lever om de første muslimenes liv, vil se at det virkelig er et foregangseksempel enten man selv velger å gå til det skrittet å bli en muslim, eller bare liker islam. Velkommen til å skrive mer på valgerd2003@yahoo.no om du ønsker!

Julia sa...

Jeg blir veldig fascinert av det du skriver her Valgerd. Jeg opplever det du skriver som et lite motsvar til koblingen mellom religion og politikk i islam.
Jeg ser også at du (som andre) nevner at konvertitter forlater islam fordi de blir møtt med en så streng religionsforståelse at det altså driver konvertitter vekk fra islam.
Et par strøtanker fra meg.

Du skriver at mange gir opp istedet for å gjøre så mye de orker hver dag (og tror at det er bra nok). Det er en interessang formulering.

Jeg har en tendens til å altid gå ned til det konkrete og det er ikke altid produktivt...men here goes:

- om man ikke ser på spesielt strenge tolkninger av islam finner man likevel elementer som bryter fundamentalt med likhetstankegangen i norsk kultur og samfunn. En mor i norsk kutur synes (folk flest) det er en selvfølge at både hennes døttre og hennes sønner kan gifte seg med den personen de vil. Islam setter begrensninger og særlig på kvinner slik at døttre bare kan gifte seg med muslimer. Leser man koranen kommer man ikke utenom at det dreier seg om en helt annen måte å bygge et samfunn mellom mennesker på.

- Det er nok av ting å stille seg kritisk til også i forhold til profetens eksempel....hans personlinge forhold til kvinner, hans behandling av kvinnelige krigsfanger, enkelte uttalelser...

Hvor setter du grensene for hva som er 'streng' islam? Er profetens eksempel perfekt eller kan du også tenke kritisk om hans liv? Jeg prøver vel å finne en vei fra de store vyene til møtet med detaljer i tekst. Du skriver for eksempel at alle er like mye verdt uansett hva de tror eller ikke tror. Det rimer jo ikke med ideen om en rettferdig gud som sender folk til evig tortur i flammene fordi de har gal eller manglende tro.

Store vyer er fint...men jeg liker å stille spørsmål :)

Valgerd sa...

Hei Julia!
Og takk for at du stiller spørsmål! Det er det vi alle lærer av, å være kritiske og vurdere våre meninger, gang på gang.

ref" - Islam setter begrensninger og særlig på kvinner slik at døttre bare kan gifte seg med muslimer. Leser man koranen kommer man ikke utenom at det dreier seg om en helt annen måte å bygge et samfunn mellom mennesker på."

Dette må forstås ut fra intensjonen dette påbudet hadde og hvilken tid dette foregikk. I dag er det moderne muslimer, og også imamer, som mener at en kvinne kan velge å gifte seg fritt med hvem hun vil, så lenge denne mannen ikke nekter/fratar henne retten til å praktisere egen tro.

ref "- Det er nok av ting å stille seg kritisk til også i forhold til profetens eksempel....hans personlinge forhold til kvinner, hans behandling av kvinnelige krigsfanger, enkelte uttalelser..."

Hva mener du med hans personlige forhold til kvinner? At han var gift med flere? I følge han selv og Koranen, så vidt jeg har forstått, var dette budskap til han om hvem han skulle inngå ektepakt med. Derfor var hans antall på koner også større enn det en vanlig muslim ble gitt på denne tiden, med maksimum 4. Jeg har aldri hørt at han skal ha behandlet noen krigsfanger dårlig? Og hvilke enkelte uttalelser sikter du til?

"Hvor setter du grensene for hva som er 'streng' islam?"

Dette er et stort tema og ikke mulig å svare på med få ord. På generelt grunnlag kan jeg si at der islam blir fortolket på en måte som går tvers i mot det vi i Norge i dag kaller normalt, mener jeg den er for streng. Som å nekte jenter svømmeopplæring sammen med gutter, eller at hijab skal være et absolutt ufravikelig krav.

"Er profetens eksempel perfekt eller kan du også tenke kritisk om hans liv?"
Jeg tror det var perfekt ut fra hans tid. Jeg prøver å tenke så kritisk jeg kan hele tiden, for å nettopp utfordre og forstå hvordan og hvorfor.

"Jeg prøver vel å finne en vei fra de store vyene til møtet med detaljer i tekst. Du skriver for eksempel at alle er like mye verdt uansett hva de tror eller ikke tror. Det rimer jo ikke med ideen om en rettferdig gud som sender folk til evig tortur i flammene fordi de har gal eller manglende tro."
Vi kan også diskutere om himmel og helvete er to konkrete destinasjoner, eller om det er abstrakte forklaring av tilstander. Jeg skal ikke påstå at det ene eller andre er rett, men tror vi skal tenke litt på saken når han også sa: "paradiset er også her blandt oss i dag".

Fortsett å stille spørsmål! :-)

Anonym sa...

Du skriver at Profetens liv var perfekt utifra hans tid. Da tenker jeg,hvis man er Guds Profet,hvorfor lever man da ikke et liv som er langt forut ens tid?

Anonym sa...

Hei Valgerd!

Jeg er en tenåring som nylig har oppdaget bloggen din. Jeg har lest innlegg fra både i år og i fjor, og jeg må bare si at du er utrolig flink til å formidle. Formidle ting som du mener er rett, og du er også flink til å forklare hvorfor noe ikke er rett. Jeg har lært en del av deg, selv om jeg bare har lest bloggen i en kort periode. Stå på videre! Du er med på å endre menneskets syn på Islam.