torsdag 26. juli 2012

Ramadankalender luke 6

I dag var jeg en tur innom Eplehuset i byen. Needless to say, det var mye der jeg fikk lyst på. Egentlig skulle jeg bare spørre om råd for min 3 år gamle macbook som har begynt å vise alderdomstegn. Siden jeg jobber en god del på denne maskinen og nå er i gang med en ny bok er jeg avhengig av at den fungerer trygt og tilfredsstillende. Det viste seg at det jeg må oppdatere, forbedre og kjøpe nytt kommer på ca. kr. 3.000,-. En ny macbook koster ca kr. 10.000,-. Servicemedarbeideren kunne fortelle at et macbookbatteri er ment å leve i ca 2 år, så alt over det er bra. Jeg trenger å oppdatere operativsystemet til hele 3 nyere versjoner enn det jeg har for å unngå softwarefeil og at maskinen henger seg opp slik den gjør i dag.

Jeg drømmer også om en stasjonær iMac. En solid arbeidsstasjon som kan være hjemmets alter, en flerbruksmaskin med fantastisk skjerm, en skikkelig datamaskin. Den koster fra kr. 10.000,- og oppover. Selv om prisene er lavere nå enn de har vært før, da kun designere og andre spesielt interesserte eide en mac er det fortsatt mye penger.

Det er så lett å havne i den fella at man stadig ønsker seg nye ting, bedre teknologi og det som ser bra ut. Kanskje er det man har helt greit, men det frister så mye med noe nytt og finere.

I disse Ramadantider tenker jeg mye på de som ikke har noenting. De som lever fra hånd til munn og er avhengige av hjelp fra andre. Alle som urettmessig sliter fordi de er født i et land som er i krig eller er offer for annen sosial urettferdighet. De som trenger det mest nødvendige som mat, drikke, tak over hodet og jobb. De som har det så mye verre enn vi noen gang kan forestille oss.

Jeg sier ikke at ingen i Norge skal kjøpe seg ny pc eller mac, men det er viktig å justere bildet av sin egen velferd av og til, og minnes de som trenger vår hjelp. Dette er definitivt tiden til å både minnes og hjelpe. Gaver i Ramadan er ekstra verdifulle.

I år foreslår jeg å gi penger til Røde Kors som er inne i Syria og hjelper uskyldige offer for brutal borgerkrigsvold. Alle monner drar!


Foto: Røde Kors, Gi Her!

onsdag 25. juli 2012

Ramadankalender luke 5

I dag satt jeg noen timer med regnskap. Ett til jobbprosjektet jeg holder på med, og ett familiebudsjett. Der førte jeg opp alt jeg hadde brukt penger på den siste måneden og summerte kategoriene. Inntekter, utgifter, hva som var planlagt og hva som faktisk var brukt. Som vanlig får jeg meg en liten overraskelse når jeg oppdager at litt her og litt der blir mye mer totalt enn det jeg hadde sett for meg i hodet. Det er for lett å bruke penger, det er for mye jeg har lyst på og det er alltid mer vi trenger enn det jeg tror når jeg planlegger.

Dette fikk meg til å tenke på oppgjørets time. Jeg som andre muslimer tror at alle mine handlinger skrives opp i en bok, hvor det sitter to engler på mine skuldre og noterer alt jeg gjør av godt og vondt. Hvis jeg angrer meg og retter opp urett innen rimelig tid vil det negative bli slettet fra boka, mens resten summeres den dagen jeg ikke lever lenger. Da skal kroppen min og boka vente i graven på Dommens dag. Da er det for sent å korrigere forbruk og budsjett, gjort er gjort.

I grunn er det ganske skummelt å tenke på, for hvis jeg er like slepphendt med å tillate noen halvdårlige handlinger og litt latskap i min praktisering av islam som jeg er ved bruk av penger på klær og sminke (!) vil summen til slutt bli ganske stor. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre gode gjerninger, tilgi, hjelpe de som trenger det og leve et liv i åndelighet og takknemlighet. Men jeg vet at det kunne vært enda bedre..

Istedenfor å la meg skremme av trussel om Helvetet og konstant tenke på alt jeg ikke er bra nok på, så prøver jeg å bruke denne påminnelsen om at alt jeg gjør teller i en større sammenheng. At det er viktig å være fokusert og ærlig med seg selv, og aldri ligge på latsiden når det gjelder personlig forbedring og mulighet for å gjøre gode gjerninger.

Dagens påminnelse; Husk å ta ditt eget personlige regnskap jevnlig - da vet du hva du har på konto. Det er ikke dumt å gjøre opp for sine feil og synder fortløpende, ingen vet når de har avreisebillett fra dette livet.

Foto: credit.com

tirsdag 24. juli 2012

Ramadankalender luke 4

Med Ramadankalender tenker du sikkert at jeg skal fortelle deg noe veldig islamsk og lære deg om Koranen eller muslimers tradisjoner. Men nei, jeg har skrevet Ramadanblogg fire år på rad og i år skal Ramadankalenderen bestå av eksempler fra virkeligheten. Hvordan JEG forsøker å forbedre min tro og mine handlinger gjennom de prøvelser jeg står i og hva jeg føler jeg kan vokse åndelig på.

Jeg har allerede fortalt deg at jeg ikke kan faste på grunn av helseproblemer som gjør fasten skadelig. Jeg bruker ikke hijab og jeg går sjelden i moskeen. Jeg er en hverdagsmuslim som ser helt norsk ut, og ikke minner mye om islam av utseende. Men i hjerte, ord og gjerninger er jeg muslim 100%.

Det viktigste for en muslim er at han eller hun tror på Gud og anerkjenner at Gud bare er 1 eneste. Al-lah, Guden på arabisk er Gud. Ikke den treenige kristne Gud, Jesus og Hellige Ånd. Vi anerkjenner heller ikke magi eller hellige mennesker som skal kunne hjelpe oss nærmere Gud. Det er bare Gud som kan og vil hjelpe oss, ikke spådom, trolleri eller overtro. Dette er et grunnleggende punkt. I tillegg har vi troen på profetene, englene, Dommedag, Koranen og de tidligere hellige skriftene, og Skjebnen.
Etter troen kommer praksisen. Vi skal be, vi skal faste (om vi kan), vi skal hjelpe vår neste (spesielt de fattige og foreldreløse) og vi skal reise på pilgrimsreise (om vi har helse og penger til det).
Muslimer skal snakke sant, være rettferdige, moderate, hjelpsomme, renslige og respektfulle. Det skal være en ærestittel å bære navnet muslim. Dette gir meg noe å strekke meg etter, for ingen er perfekt.

I dag dro vi på en biltur. Jeg og min kjære hadde lyst til å finne på noe i ferien vår her i Oslo mens regnet høljet ned. En biltur hørtes deilig ut. Komme seg litt ut, se noe annet og kanskje spise lunsj på et nytt sted. Da vi kom hjem igjen, etter nærmere 3 timers bilkjøring, var ingen av oss helt fornøyd. Vi fant ut at vi begge to hadde dratt på en tur vi egentlig ikke hadde lyst til. Han hadde lyst til å dra et annet sted, jeg hadde ikke lyst til å dra så langt. Men hvorfor ble det slik da? Hva lærte vi av det?

For å ha det bra med seg selv og andre er det viktig å kjenne til hva man selv egentlig ønsker, og våge å uttrykke det og klare å kommunisere om sine behov og begrensninger. Det kan være veldig vanskelig. Vi har ofte lett for å skulle være så "snille" og holde tilbake det vi tror kan være til bry eller misnøye for andre. Men sannheten kan være at det er det motsatte som skjer om vi ikke tar hensyn til forventningene våre og kartlegger de på forhånd. Mange mennesker blir sure, sinte eller misfornøyde når ting ikke går slik de ønsker eller forventer seg. Kanskje snakker de ikke om det og bare lar det gå over av seg selv etter hvert. Men det løser jo ingenting. Skal vi lære av våre feil og mangler må vi snakke om dem og være villig til å granske og jobbe med oss selv. Gjerne ta i mot tilbakemeldinger fra andre på deres tenker og følelser, og våge og seg selv i speilet. Hva kan jeg bli bedre på? Når skal jeg ta hensyn til meg selv og når kan jeg ikke gå på kompromiss med mine egne behov? Hva vil jeg egentlig og hvor viktig er det for meg?
Slike spørsmål kan vi stille oss for å øke bevisstheten om situasjonen og på den måten få mer ut av livet vårt og relasjonene våre til andre mennesker.

I dag lærte både jeg og min kjære nok en gang at kommunikasjon om egne behov, forventninger, avklaring og planlegging er viktig for best mulig trivsel for flest mulige. Tapte vi noe? Noen timers kjøretur var ikke det verste som kunne skje, men vi valgte nå å bruke ettermiddagen og kvelden på noe vi virkelig ville begge to - og den ble kjempefin!


Dagens påminnelse; Du styrer i stor grad din egen dag og utfallet av den. Hvordan du har det med deg selv og andre er direkte relatert til hvor ærlig og modig du er til å kommunisere dine behov, ønsker og begrensninger. Ingen kan alltid få det som de selv vil, men gjør du ikke noe for å få det som best mulig, kan du heller ikke regne med at ting går din vei slik du kanskje drømmer om. 


Foto: privat

søndag 22. juli 2012

Ramadankalender luke 3

I dag er det 22. juli. For nøyaktig ett år siden ble Norge rammet av en forferdelig terror som drepte 77 uskyldige mennesker. Hele nasjonen har vært sterkt preget av vantro, sjokk, forferdelse, sinne, sorg og undring i 365 dager. Hvordan kunne dette skje? At terroren kom fra en av våre egne, en nordmann som mener at et flerkulturelt samfunn er feil og at muslimsk innvandring er en trussel, en gal mann som mener å ha startet en krig sitter nå varetektsfengslet og venter på sin dom for ugjerningene.

I dag er det 22. juli 2012. Vi minnes og vi sørger, vi har blitt sterkere og mer bevisste. Sårene gror sakte, og for de som var direkte berørt av hendelsen vil det aldri gå helt over. Flotte mennesker er borte for alltid, totalt uten mening. Det har formet oss alle, en nasjon ble rammet. Et samfunn, en politikk, en tro - det handler om det frie demokratiet, det humanistiske verdisynet og det sosialistiske samholdet.

For nøyaktig ett år siden var jeg livredd. Jeg satt hjemme i leiligheten min i Oslo sentrum og hørte at det smalt. Høyt. Jeg undret meg over at de hadde startet sprengningsarbeid i Bjørvika på en fredag ettermiddag og lukket vinduet slik at vi ikke skulle bli forstyrret av bråket. Jeg satt i senga og leste en bok sammen med datteren min. Da ringte mobilen, det var faren hennes. Han arbeidet i Møllergata og ble evakuert ut fra bygningen. Han fortalte at politiet ikke visste hva som hadde skjedd, om det hadde gått av en bombe eller om det var en gasseksplosjon. Han ville bare fortelle oss at han var uskadet om vi skulle høre om det på nyhetene. Dagen etter skulle han hente datteren sin og reise på ferie med sin nye familie.

Jeg satt og kikket på twitterfeeden på mobilen mens vi leste videre. Plutselig ser jeg ord som bombe, terror, Al-Qaida, evakuering, politiet, døde, skadene. Jeg smyger meg ut i stua og setter på tv'en. Skrur av lyden og leser kun teksten. Prøver å forstå hva som skjer. Prøver å skjule for datteren min at jeg er redd. Prøver å finne ut hva vi skal gjøre. Politiet ber folk evakuere Oslo sentrum fordi de ikke kan utelukke flere bomber. Vi bor et steinkast fra sentralbanestasjonen, bussterminalen og noen av Oslos største bygninger der det passerer store mengder mennesker. Tanken om en tvillingbombe slik jeg satt og så direkte på CNN ti år tidligere ga meg gåsehud nedover ryggen. Hvor ville det smelle neste gang? Advarslene har ikke latt vente på seg, at det kunne smelle i Oslo har vi blitt forespeilet lenge. Nå smalt det. Da jeg hørte på nyhetene at statsministeren sa vi måtte vente med å trekke for raske konklusjoner om hvem som hadde gjort dette var den første gangen jeg lurte på om det i det hele tatt kunne være noen andre enn Al-Qaida. Tanken var skremmende. Hvis ikke dem, hvem da? Er vi i krig?

Så begynner twittermeldingene å tikke inn om skyting på Utøya. Hva skjer nå? Jeg orket ikke å tenke på mer enn Oslo nå. Hvor ille var dette? Ville vi bli angrepet av fly? Måtte vi forlate byen? Hvor skulle vi dra? Mobilen sto ikke stille. Familie og venner ringte og spurte om vi var rammet og hvor vi befant oss. Flere ville hente oss og få oss ut av Oslo. Tankene for igjennom hodet, hvor skulle vi dra? Hva skulle vi ta med oss? Med ett følte jeg meg hudløs og hjelpesløs, livredd og som en flyktning i eget land. Min trygghet var revet bort på sekunder og jeg hadde ingen beredskapsplan. Jeg valgte å gjøre som politiet foreslo, å holde oss innendørs og følge med på nyhetene.

Jeg jobber av og til på et behandlingssenter i krysset ved Youngstorget og Møllergata, der hele inngangsdøra og mange vinduer var blåst ut. Jeg går ofte på Deichmans hovedbibliotek, jeg tar ofte 37 bussen forbi VG-huset, jeg går ofte i Torggata og tar trikken fra Stortorvet. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg ikke befant meg i bombens morderiske splinter den dagen.

Twittermeldingene om hva som foregikk på Utøya var groteske og alvoret begynte sakte å gå opp for meg. Her satt jeg i min egen livredde boble midt i Oslo og ventet på neste eksplosjon, men det kom ingen ny bombe. Det kom skudd på skudd på skudd på Utøya istedenfor. Ungdom som løp for livet, ble beskutt, svømte og sendte smser mens de gjemte seg i busker og kratt. TV-bilder med utallige ambulanser i kolonnekjøring til og fra Utøya gjorde sterkt inntrykk. Den uvisse natten der vi satt og fulgte med på nyhetene og ikke fikk ro. Natten jeg valgte å sove i samme seng som datteren min, der jeg søvnløs lå å så på henne, hørte henne puste, da rant tårene i takknemlighet for at hun lever. Vel vitende om at hun kunne ha vært en av de engasjerte ungdommene som sloss for livet på sykehus eller lå død i vannkanten på Utøya. Så meningsløst, så urettferdig, så vanvittig sårbart livet er. Det som betyr alt kan bli revet bort så fort, og som Stoltenberg sa i talen i kveld, "ingen av oss vet når".

I en slik krise var det godt å ha en tro. Som muslim tror jeg på skjebnen, jeg vet at livet ikke er rettferdig. Flere av Guds profeter har opplevd prøvelser med den største smerte, lidelse og ensomhet. Vi sier at Gud gir oss forskjellige tester, og de Han elsker mest blir også hardest testet. Islam lærer oss at livet handler om å takle det som kommer og at det finnes trøst i Guds omsorg. Trøst fordi vi tror at den som tror på Gud og Dommedag og gjør det rette vil bli belønnet når livet på jorden er omme. Når vi alle en dag skal tre inn i det evige liv, da vil rettferdigheten seire og all lidelse bli oppveid med godhet og nytelse for de som har gjort seg fortjent til det.Vi tror at vår dødsdag er skrevet på forhånd, derfor lærer vi at vi må verdsette  hvert øyeblikk vi har med takknemlighet for alt vi får oppleve på godt og vondt. Vi tror at alt som skjer skjer av en årsak, selv om vi ikke forstår hvorfor. Vi har ingen kontroll og vi har ingen makt over livet, men det er lett å tro det i en verden der vi har velstand og så mange muligheter. På et øyeblikk ble livet snudd på hodet for så utrolig mange. Meningsløst og urettferdig. Grusomt.

Allikevel kan vi skape mening av det meningsløse. Vi kan bruke hendelsen til å se nærmere på hva vi har og hvordan vi skal ivareta det gode i samfunnet og i oss selv. Hvem er vi egentlig? Hvordan oppfører vi oss? Hvordan er vi, helt ærlig, mot andre? Hvordan takler vi uenighet og motsetninger? Hva betyr det for deg å leve i frihet, demokrati og velstand? Hva gjør du for å ivareta de godene vi lever med? Hva har du gjort for noen andre i det siste?

At så mange mennesker ikke bruker stemmeretten sin og ikke forstår viktigheten av å delta aktivt i politisk arbeide, opprettholde et grunndig demokrati og kjempe for åpenhet, likhet, frihet og humanistiske verdier - det er tragisk. Kan 22.07.2011 bidra til noe som helst godt må det være å vekke opp uinteresserte og sløve blindpassasjerer i Norge som står i fare for å miste det mest verdifulle de har om ikke også de begynner å luke ugress i vår rosehage. Høyreekstreme, terrorister, udemokratiske og fascistiske idéer skal ikke få slå rot i vårt vakre land, og vi må kjempe mot slike holdninger over alt hvor vi møter på dem. Vi må aldri la passivitet eller dumskap bli greit. Vi må kunne kreve av våre medmennesker at de bryr seg. Enten personlig eller prinsipielt. Vi har vært, er og kommer alltid til å være en nasjon av forbilledlige mennesker som kjemper for fred, frihet og likeverd. Nasjonalt og internasjonalt. Hvem du er, hvor du kommer fra og hva du tror på spiller ingen rolle. Du er et menneske.

Sammen skal vi leve. Vår søster og vår bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord.

Foto: Ivytracener


lørdag 21. juli 2012

Ramadankalender luke 2

I dag leste jeg ferdig Linn Ullmanns siste bok "Det dyrebare". Boka handler om en familie som utsettes for store prøvelser, både på det indre plan hver for seg, og sammen som en familie for ytre begivenheter. Når vi lever oss inn i hver av personene i romanen får vi et unikt innblikk i hvordan livet er for hver enkelt og hvilke behov og ønsker de har. Til sammen ser vi at relasjoner danner et nettverk av famile, slekt, små og store samfunn som alle avhenger av hverandre på godt og vondt. Det er aldri så enkelt som man tror å "bare" gjøre det rette når mange faktorer spiller inn og hensyn skal tas. Ikke minst krever det mot å gjøre det "rette" når dette kan koste dyrt på konsekvensenes vektskål.

Vi møter en far som har sine svin på skogen og vonde hemmeligheter, vi møter en mor som ikke klarer å ta tak i sine utfordringer fordi hun er fanget i et mønster som har fastnet i personligheten med opphav i sin barndom, vi møter fire generasjoner som alle er offer for sine utfordringer enten det er krig, økonomiske prøvelser eller familiære prøvelser. Til sammen danner dette liv og skjebner.

Som troende er det utrolig viktig å huske på at ingen mennesker er perfekte, ingen tro er så krystallklar at vi kun gjøre det rette til enhver tid. Selv den dypt troende vil finne situasjoner hvor motet svikter, hvor frykten tar over eller det føles som konsekvensene av våre handlinger vil koste mer enn vi ser gagner  saken. Ingen situasjon har bare én side, og dette kan det være lett å glemme når vi ser en persons avgjørelser fra utsiden av. Det er så lett å kommentere, påpeke, veilede og klage på andre. Ikke minst å sladre, noe som er en veldig dårlig handling i islamsk kontekst, men det gjøres alt for ofte, alt for mye. Han gjorde ditt og datt, hun gjorde sånn..

Denne boka, som forøvrig ikke handler om verken religion eller islam, handler om det å tro på det rette, gjøre sitt beste og ikke minst hvor sammenvevd komplekst livet kan være.

Dagens påminnelse; Det finnes få enkle etiske valg. Når vi skal velge mellom å gjøre en ting rett i forhold til hva Gud har bedt oss om må vi ta hensyn til hva islamsk tolkning sier, vi må ta hensyn til vårt eget etiske ståsted og vi må vurdere situasjonen isolert sett. Ingen situasjoner er helt like og ingen mennesker er helt like. Det skal derfor være opp til hver enkelt å ta sine egne valg og vurderinger ut fra hva denne føler er til det beste for hver enkelt. Med årene har jeg erfart at vi stort sett alle sammen gjør så godt vi kan, med de premissene vi har som ligger til grunn for vår mulighet til å ta valg.

Derfor dømmer jeg sjelden andre for deres valg selv om jeg fordømmer handlinger, har jeg fortsatt troen på mennesket som noe godt i bunnen. Den nåden Gud viser oss kan vi også ha som forbilde å vise hverandre.

Bilde: Lightomega

fredag 20. juli 2012

Ramadankalender luke 1

I dag er det 1. Ramadan. Hva er Ramadan lurer du kanskje på?

Ramadan er en muslimsk måned i månekalenderen, eller islamsk kalender, som har 354 dager hvert år. Det vil si at den fremskyndes med 11 dager for hvert solår (vanlig norsk kalender). Månekalenderen bytter måned hver gang det er fullmåne, det kan variere mellom 29 og 30 dager, men aldri 28 eller 31.

De muslimske månedene er Muharram, Safar, Rabia 1, Rabia 2, Jumada 1 og Jumada 2, Rajab, Shabaan, Ramadan (måneden for faste), Shawwal, Dhu-l Qada og Dhu-l Hajja (måneden for pilgrimsreise).

I Ramadan er det foreskrevet (i Koranen) at muslimer skal bruke en hel måned på ekstra tilbedelse. Denne er spesielt foreskrevet ved fasten og ekstra bønner, ekstra fokus på det som virkelig betyr noe og ekstra gavmildhet (spesielt å gi til de fattigste).

Mange av oss kan ikke faste. Noen vil ikke. Jeg er av de som blir syk om jeg avstår fra mat og drikke, og for et par år siden da jeg ihugget fastet i 7 dager, ble jeg så syk at legene ga meg streng beskjed om å ikke gjøre dette igjen. Det står i Koranen at Allah swt skal gjøre fasten lett for deg, men har man problemer med helsa, sykdom, graviditet eller alder som gjør at faste gir deg dårligere helse, så er det altså ikke lov til å faste i islam. Man skal ta vare på helsa si og Guds skaperverk (deg selv).

Som moderat, moderne, sekulær eller progressiv muslim om du vil, syns jeg også fasten kan være en ekstrem form for religionsutøvelse i dag. På profetens tid var det ikke uvanlig at folk gikk uten mat i perioder, de hadde helt andre levekår enn vi har i dag. Å gå uten mat og drikke og avstå fra seksuelt samkvem fra før soloppgang kl. 04.27 og helt til solnedgang kl. 22.18 er ikke lett. En ting er at det gjør vondt å være sulten, en annen ting er at man blir ukonsentrert, slapp, søvnig og energiløs. Det er mange muslimer som tar ut ferien sin i ramadan nettopp for å kunne sove ekstra på dagtid og orke å faste, men det er mange som må jobbe, gå på skole og fortsette med de samme forpliktelsene de har alle andre dager. I tillegg er det mange som leser ekstra bønner på kvelden og natten, og mange muslimer prøver å lese igjennom hele Koranen på 114 surah (kapitler) i løpet av måneden. Ramadan er mye hardt arbeid i tilbedelsen.

Fasten er også kjent hos kristne og jøder som gjennomfører den litt annerledes. Noen avstår kun fra kjøttmat. Andre markerer dagene med å avstå fra andre inntak og gjennomfører en mer åndelig eller abstrakt faste.

Ofte er iftar måltidet (det som spises etter solnedgang) inntatt sammen med andre muslimer i store forsamlinger utenfor moskeene i muslimske land. I Norge pleier noen å besøke hverandre og spise sammen, eller de spiser med familie og slekt. All denne maten skal forberedes, handles, tilberedes, spises, ryddes bort, vaskes opp og sove. Man skal altså be minst 3 ganger OG få sovet mellom halv elleve og halv fem. Og kanskje rekke å ha litt sex om man orker. Slik går rutinene hver dag i én hel måned.

Nå har jeg blitt en "slappfiskmuslim" som praktiserer islam mer i hjerte, ord og handling enn å følge de tradisjonelle religiøse pliktene til punkt og prikke. Jeg sier ikke at jeg vet hva som er rett islam og at andre tar feil, men jeg har funnet det jeg trives med, det som er min sannhet og det som gjør livet mitt godt. Å være religiøs kan bety så mangt, for meg har det å leve ut de verdiene jeg tror på vært mer betydningsfulle enn å gjøre alt korrekt etter boka. De årene jeg levde "riktig" var jeg ulykkelig og tungsinnet. I dag er jeg lykkelig og har fred med meg selv og mine neste.

Jeg tenkte jeg skulle skrive én post hver dag i Ramadan for å dele det som skjer med meg i denne perioden, og kanskje vil du dele din Ramadanerfaring med meg i bloggfeltet?
Det er et behov for fellesskap av likesinnede enten vi praktiserer strengt eller slapt, for vi er alle mennesker som gjør så godt vi kan. Og hvis det finnes en Gud, som jeg tror det gjør, så får Han ta jobben med å sortere oss når den dagen kommer.

Inntil da: spis - elsk - lev! (Har du lest boka til Elizabeth Gilbert som handler om å søke sin høyere makt og meningen med livet?)

Dagens påminnelse; NÅDEN

Jeg ble syk i dag og måtte legge meg fordi jeg var så uvel. Da min kjære viste meg omsorg ved å bre om meg, spørre om jeg trengte mat eller drikke eller noe annet, få noen stryk over kinnet og håret og vite at jeg ble tatt vare på - da kjente jeg på nåden. Den omsorgen jeg tror Gud har for oss mennesker er millioner ganger sterkere enn den vi mennesker kan vise hverandre. Derfor har jeg også en grunnleggende kjærlighet til Gud fordi jeg er trygg på at Han vil meg vel, Han vil hjelpe, vise veien, tilgi og støtte. Vil lindre. Vil meg vel. I islam er ett av Allah swts 99 navn Ar-Raheem, altså Nåden.
Gud ER nåde, Allah swt ER NÅDEN selv.

Foto: Lisa Ballard


torsdag 21. juni 2012

Skeive dager

Neste lørdag, 30. juni kl. 13.00, går Skeive dagers parade av stabelen nok en gang. Som i fjor oppfordrer jeg alle til å delta i markeringen. Det er fortsatt ingen selvfølge at homofile, lesbiske, bifile og transpersoner blir behandlet med respekt og likeverd. Dette er en kamp, på lik linje med feminismen, som må opprettholdes for å motvirke ukultur og uvitenhet som igjen kan blusse opp til hat og fordommer. Minoritetenes homokamp har ikke kommet langt, spesielt blandt homofile muslimer ser vi livsfarlige og uverdige forhold.

To muslimske homofile menn som valgte maskering under paraden i 2011 

I "normal islam" som er svært konservativ, anerkjennes ikke homofili som et akseptert kjønnsliv. Selv muslimer som ikke er spesielt religiøse har ofte en holdning til homofili som tilhører gamle dagers oppfatning om at homofili er en form for sinnssykdom eller en umoralsk handling basert på religiøse normer. Homofobe kulturer behandler sine medlemmer med seksuelle avvik svært dårlig. De religiøse påstår at avvikende seksuelle preferanser er en test fra Gud. En test i å kunne motstå fristelser for å unngå å synde er en måte å tolke menneskets behov på, og ønsket om å følge sine egne behov, særlig når disse går på tvers av det kulturelt eller religiøst aksepterte. Muslimer har spesielt vanskelig for å fritt kunne leve ut sin legning hvis den avviker fra den heterofile offentlig aksepterte normen. Alt fra overvåking og forfølgelse til irettesettende samtaler, vold, tvangsferie på Koranskole i utlandet, press om å raskt inngå heterofilt ekteskap til drap iscenesatt av liksomulykker, er hva muslimske homofile har opplevd.

Å oppdage at man har en annerledes seksuell preferanse er en krevende psykologisk prosess. Det finnes nok av eksempler på mennesker som har gått til grunne fordi tanken på å være "unormal" ikke er til å holde ut. Ikke for dem selv eller for andre, heller ikke for deres familie, kultur, tro eller samfunn. Å leve et liv med en undertrykt seksualitet, et hemmelig seksualliv, fortrengelse med påfølgende psykiske problemer  i kjølvannet av å benekte en vesentlig del av sin personlighet, stigmatisering fra samfunnet, mobbing, hat og selvhat, isolasjon, sykeliggjøring, fengsel, drap eller selvmord er ikke ukjent. I hvilken grad HLBT (homofile, lesbiske, bifile og transpersoner) klarer å utvikle en god psyke og et godt seksualliv er hvordan de blir møtt av samfunnet. Rett og slett hvor mange som overlever, som har et godt liv, som lever i pakt med sin egen sannhet og slipper å leve i skjul og lure andre. Det er ikke sjelden at muslimske homofile blir tvangsgiftet av familien for å skjule det faktum at de er homofile, men fortsetter å leve ut sin legning med flere seksuelle partnere utenfor ekteskapet. Dette ødelegger uskyldiges liv og tjener ikke til annet enn å tilfredsstille familiens ønske om å opprettholde en tilsynelatende normal fasade og unngå fordømmelse fra miljøet. I en kultur hvor hvert individs verdi måles ut fra slektas status og oppførsel vil avvik i en negativ form gi kritiske ringvirkninger for svært mange mennesker. Da kan én persons frihet koste dyrt. 

Nettopp derfor foregår det mye skjult homofili i disse miljøene. Temaet avvises som ikke-eksisterende, det er tabu å snakke om, og det foregår ingen frigjøringsbølge. De få som tør å bryte ut av samfunnets tilstiende aksept om undertrykkelse og fordømmelse opplever ikke sjelden å bli utstøtt. Mange blir syke av denne kollektive mentale straffen. Få vil ta opp kampen mot de forhistoriske holdningene og diskriminering av HLBT får fortsette. I noen land eksisterer også straffeforfølgelse, fengsel og død som resultat av homofili.

Det religiøse forbudet i islam mot homofili går på anale samleier, og forbudet mot å ha sex utenfor ekteskapet. På hvilken måte dette skal tolkes skal jeg ikke gå inn på her, da jeg har skrevet om dette tidligere. Jeg fastholder min påstand om at det er fullt mulig å være en god muslim OG homofil. Gud, slik jeg forstår Ham, har ingen hensikt i å plage mennesker Han har skapt. Han skaper ikke feilvare. Han vet bedre. Det faktum at muslimsk oppførsel skal være myntet på respektfulhet, omsorg, aldri prate sladder eller nedlatende om andre, være hjelpsom og tilgi de som feiler, står i grell kontrast til den oppførselen HLBT blir møtt med.

Hvorfor trenger de å snakke så høyt om dette?

Fordi alle mennesker har rett til å elske hvem de vil og leve fritt selv de slik ønsker innenfor rimelighetens grenser. Som samfunn må vi ha noen felles kjøreregler, men vårt samfunn er tuftet på frihet, demokrati og humanistiske verdier. De liberale rettighetene må vi alle verne om og sikre. Nettopp derfor er det viktig at vi fortsetter å snakke høyt om muslimsk homofrigjøring og livskvalitet for minoriter i Norge. Det er viktig at de som er enig i dette fortsetter å jobbe for saken, og gjerne er med på festdagene i Oslo, for samhold og motivasjon. Vi må jobbe på alle plan, innad i familiene, i moskeene, i den offentlige debatten og i lovverket. Ingen skal diskrimineres, plages eller straffeforfølges for sin seksuelle legning! Kjærlighet og seksualitet er for alle, det er DITT liv!



onsdag 13. juni 2012

Konvertittradikalisering

Jeg konverterte til islam i oktober 2006. Perioden før konverteringen var preget av nysgjerrighet, lesing, research og kontakt med de jeg trodde satt på nødvendig informasjon om islam og konvertering. Da jeg sendte en e-mail til Islamsk Råd Norge og ba om å få snakke med en norsk, kvinnelig konvertitt, ble jeg henvist til Karima Solberg. Hun videreformidlet kontakt med Linda Alzaghari (tidligere Linda Katrine Noor Emblem). Linda var moderator på nettforumet islam.no, og er nå daglig leder av Minotenk. Vi er i dag venninner, men har hele tiden hatt litt forskjellige oppfatninger om hvordan islam skal forstås, og ikke minst etterleves. Særlig de første årene var preget av heftige debatter mellom oss og flere andre, på forumet til islam.no. Linda stilte meg her forleden følgende spørsmål, etter Utilslørtdebatten hos Aschehoug;

 Jeg har tenkt mye på det du sa, og mulig jeg misforsto noe også. Men jeg lurer på hva kunne vi rundt deg gjort når du på egen initiativ stupte inn i hardcore salafisme? Konvertittmiljøet er jo ikke preget av den strengheten som du valgte? Ei heller blant de øvrige kvinnene i moskéen? Du var ganske krass og utilnærmelig når det forsøk på komme med andre tolkninger enn den du valgte (Jr. islam.no-diskusjonene). Som jeg har forstått, og delvis fordi jeg har vært gjennom mye av de samme prosessene selv, så har det vært støtte rundt som har stilt opp i tykt og tynt?
Jeg er enig i at hijab på barn ikke er ønskelig, men er virkelig forbud en klok vei å gå?



Jeg syns dette var et veldig godt spørsmål og har prøvd å samle noen tanker ned på papiret.

Min første erkjennelse er at vi alle er forskjellige. Min personlighet er preget av å gjøre ting ordentlig. Jeg er fryktløst nysgjerrig når jeg setter meg inn i nye ting, uansett om det er motorsykkel eller sjelesorg. Jeg elsker å lese og dykker ned i alt jeg kan finne om det jeg vil lære mest mulig om. Jeg leser gjerne fagbøker, rapporter, forskning, skjønnlitterære betraktninger, biografier og prøver å få med meg kritiske røster i media for øvrig. Jeg oppsøker mennesker som har erfaring og kunnskap. Slik er min individuelle tilnærmingsprosess. Når jeg gjør noe, gjør jeg det skikkelig!

Det føles godt å høre til

Islam er en religion med røtter i Midt-Østen. Religionen har spredt seg til hele verden, men dens hovedsete av teologer er fortsatt plassert på den arabiske halvøy, i Nord-Afrika og i Asia. Islamsk lære har gjennom 1433 år i hovedsak vært forvaltet av mennesker fra disse områdene. Det finnes 4 teologiske lovskoler (innen sunniretningen, 1 i shia) utarbeidet av lærde imamer gjennom ettertiden, som har satt standard for en viss variasjon mellom religiøs tolkning. Dog med svært små variasjoner og ingen sekularisering. Den endringen som har funnet sted innen religiøs forståelse er for det meste resultatet av politisk samfunnsutvikling. Iran er styrt av et konservert, fundamentalistisk shiaparti. Saudi-Arabia er styrt av kongehuset som bygger på den mest konservative sunniislamske lovskolen, tuftet på nomadiske tradisjoner og et kvinnesyn fra middelalderen. I Nord-Afrika og Tyrkia har det vært en sekularisering av statene hvor islam kun brukes i offentlig rett der sharialov (islamsk lov) ikke strider mot sekulær og delvis demokratisk praksis. I Midt-Østen har landene vært styrt av diktatorer som i mindre grad har hatt religion som sitt interessefelt, men prøvd å holde sammen et land av religiøse og kulturelle motsetninger uten for mye uro. Med 20-tallets økende radikalisering i politisk og religiøs vekst, har disse formasjonene endret seg betraktelig. Alt fra borgerkriger og revolusjon (den arabiske våren) til en økende misnøye med ufrihet og et oppgjør med totalitære stater tuftet på religiøse lover (som i Iran).

Det finnes ikke ett islam. Det finnes ingen troverdig oppskrift på hvordan man skal være en korrekt muslim. Men det finnes en veiledning for den som åpner sitt hjerte. Den heter Koranen, vist oss i praksis gjennom profeten Muhammeds (fred være med ham) eksempel.

Når man kommer i kontakt med muslimer vil man raskt oppdage store forskjeller. Kulturell tilhørighet, bakgrunn, utdanningsnivå, økonomiske rammebetingelser, teologisk ståsted og ikke minst, grad av religiøsitet vil differensiere markant. Veldig få muslimer er selv i stand til å redegjøre for hvor i terrenget de selv er plassert. Hvor mange nordmenn kan redegjøre for hva som skiller mellom dem selv og en amerikansk eller nigeransk kristen? Og hvis dere alle tre var bosatt i et annet land enn opprinnelseslandet deres?

Som nybegynner i islam er denne situasjonen meget uoversiktlig og forvirrende. Det finnes ingen opplæringsmanual for konvertitter. Som andre religioner har de fleste troende vokst opp i en familie hvor troen har blitt praktisert mer enn fortalt. Det som regnes som selvfølgeligheter for alle blir sjelden utfordret, det kreves nytt blod for å se en situasjon med nøytrale øyne. Å se noe utenfra er helt annerledes enn å se det innenfra. Bare se for deg hvordan f.eks dine juletradisjoner praktiseres. Det som er viktig for deg, hvorfor er det det? Hvem har lært deg det? Har du sjekket om det har kulturell eller religiøs tilknytning, og bryr du deg egentlig om hvor det kommer fra? Hva er viktigst for deg? Å adlyde Guds ordre eller å føle deg vel? Gjøre det du alltid har gjort?

For å orientere seg i et uoversiktlig landskap ble det nødvendig for meg å sjekke validiteten på den informasjonen jeg ble gitt. Hvem har sagt dette? Hva er beviset for dettes troverdighet?
I mangel av offentlig akseptert, sekulær, religiøs litteratur innen det muslimske miljøet og moskeene, og manglende liberal religiøs praksis i muslimske land, ble jeg dessverre (i etterpåklokskapens navn) sittende med litteratur, filmer, bøker og opplæringsmateriale publisert av wahabistisk produksjon. Den kjente salafyahbevegelsen med sitt opphav i Saudi-Arabia, med spredning til England og Canada, og over hele verden publiserer enorme mengder misjonerende, religiøs propaganda. Internett spesielt. YouTube, IslamicTube, Paltalk og andre nettsteder formidler filmer, videosnutter og opplæring over skype, forum og e-postgrupper. Unge muslimer og nye konvertitter blir drillet i "korrekt islamforståelse". I England har den konservative vinden vokst kraftig og byer som f.eks Birmingham har en muslimsk befolkning på 14,3%. De religiøse skolene driver stort, noen som bl.a har blitt avdekket i flere tv-dokumentarer om hva som egentlig læres bort når media ikke ser og hører.  I Norge kjenner vi wahabistisk islam gjennom f.eks IslamNet og flere konservative trossamfunn, som bl.a. den somalske Tauwfiqmoskeen i Trondheimsveien og Bilal på Carl-Berner.

Jeg satte meg den gangen godt inn i dette materialet og fant det troverdig i teorien. Jeg var vant til å lese Bibelen og forstå den sekulært og tolket symbolsk. Jeg hadde egentlig ingen tro på at livet skulle være så hardt og vanskelig for de som ønsker å leve etter islam, men jeg aksepterte på det tidspunktet at det å det å være muslim også hadde sine offer.

Som nyforelsket i islam befinner man seg i en euforisk psykologisk status hvor man mister litt (eller mye) bakkekontakten. Dette nye og altoppslukende gir en form for eksistensiell krise og kan gi symptomer som ligner psykose. Dette er beskrevet i Jerusalemsyndromet og  i diagnosen konvertitis. Den beskrives som følger;

"There is a phenomenon, manifestly evident online, resultant from the transition from one faith to another, that is usually called convertitis. The symptoms of this malady usually gravitate toward binarism (a fairly rigid black-and-white-no-grey viewpoint), literalism, prooftexting, and the imbalance (if not separation) of head and heart. Another malady, fundamentalism, is similar, even related, but the two are not, I do not think, the same thing. Though convertitis can be found just about anywhere that one finds people moving from one religion and faith to another, it does seem to be a particularly vexing problem for Protestants, more specifically, evangelical Protestants who are converting to Orthodoxy or Rome."

http://benedictseraphim.wordpress.com/2007/11/16/convertitis/

Det finnes faktisk ingen behandling mot konvertitis. For de som rammes må det brenne ut av seg selv. Det tar tid. Jeg vil si jeg var mildt rammet, jeg våknet relativt fort. Andre bruker lengre tid eller våkner aldri. Selvrefleksjon og kritisk tekning har tatt kvelden. Konsekvensanalysen er subjektiv, om ikke fraværende.

I tillegg til å være forelsket i idéen om det perfekte muslimske livet var jeg på den tiden jeg konverterte syk med ME. Å få livet sitt snudd på hodet satte alle sannheter på prøve. Kanskje var livet ment annerledes? Støtten og hjelpen jeg fikk fra muslimske venner ga skjebneperspektivet ekstra poeng.
Da jeg i april 2007 i tillegg giftet meg med en irakisk salafyahimam var min vei staket ut for meg. Som kone var jeg nå underlagt hjemmets hersker og hans regime. Å gå ut uten å spørre om lov var forbudt, musikk var forbudt og hjemmet ble fylt med arabiske og muslimske tv-kanaler og Koranlesing nær sagt døgnet rundt. Interiøret ble arabifisert og fylt av "utlendings-kitch" som vannkanne på do, plastikksandaler og fossefallsbilder med religiøse motiv. Fotografier av mennesker eller bilder av dyr måtte ned fra veggene og gardinene trekkes for. De riktige bønnene leses opp og lære seg å gå med riktig fot inn til  rene og skitne rom. Maten skulle være hjemmelaget og serveres på fat. Min rolle ble å forvalte hjemmet og ivareta familiens behov. Hele døgnet gikk med til religiøs dyrkelse, for hver detalj har en mening i islam. Jeg ble fortalt at ekte muslimer ikke har kultur, bare religion. Sannheten er at hans irakiske herkomst farget hans religiøse holdninger og verdisyn. Min norske kultur var derimot kristen eller i verste fall vantro, og noe jeg straks måtte legge fra meg. Å be til rett tid, føde barn og lage mat var forventingene til meg. Jeg var ikke spesielt god på noen av delene.

Jeg valgte ham selv. I begynnelsen følte jeg at jeg hadde gjort en god fangst. Jeg var stolt. Alle fortalte meg at jeg var heldig. Da sier det seg selv at det ikke var lett å innrømme i ettertid at jeg tok feil.

Det skulle ta meg to og et halvt år å bli klar for å bryte dette ekteskapet. Bli sterk nok, få nok "juling". I denne perioden foregikk en religiøs maktkamp på hjemmebane daglig, men utad var jeg pålagt å vise ansikt og bevare familiens ære med underkastelse. Dette var en grufull tid på mange måter. Ambivalensen var i meg hele tiden, men jeg følte meg totalt overkjørt av motargumenter, trusler og manglende støtte fra omgivelsene. Trusler om Dommedag og Helvete kan svi mer enn psykisk vold og forbud, særlig når det kommer fra en som liksom kjenner "sannheten". Som norsk kvinne og tidligere frigjort og likestilt var skammen over å tillate meg å leve slik uoverskuelig stor og vanskelig å se klart og rasjonelt igjennom. Å avsløre hemmeligheten for andre var å avsløre min egen livsløgn. Jeg hadde gjort en grov feilvurdering og det satt dype spor i meg. Da jeg til slutt kom meg ut og fikk hjelp var jeg så traumatisert at jeg knapt klarte å omgås folk. Det har tatt mye tid å finne tilbake til meg selv, også med profesjonell hjelp og veiledning. Jeg gråter for de som fortsatt sitter fast i lignende livssituasjoner og ikke klarer å gå. De har vært der for lenge, mista troen på seg selv, eller klarer ikke å se for seg å risikere å miste kontakt med sine barn om de går. Kidnappingsfare og det at faren vender barna mot sin "uskikkelige" mor er ulevelig for disse kvinnene. De ofrer seg og blir. De visner psykisk, sliter med smerter, drukner sine sorger i store mengder mat og sukker, og opprettholder fasaden for enhver pris. Bare så det er sagt, det finnes mange religiøse muslimer som lever i gode ekteskap, og det finnes trofaste og snille muslimske menn. Jeg har bare ikke møtt så imponerende mange av dem.

Jeg er så takknemlig for at jeg fant krefter og mot til å bryte. Til slutt handlet det om å overleve psykisk, min sjel sto i fare for å dø. Det er noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort.

Selv da jeg i min dypeste desperasjon oppsøkte hjelp i moskeen fikk jeg til svar at jeg måtte respektere (i betydning av å adlyde) min mann, slutte å lese Dagbladet (som jeg kom med under armen), fortrinnsvis be mer, gjerne hele natten. Dette er ingen spøk. Hadde jeg ikke tilfeldigvis møtt på en god venninne av meg utenfor moskeen den dagen aner jeg ikke hva jeg kunne tatt meg til. Jeg var langt nede. Alt hun satt og sa, om og om igjen, var "man skal ikke ha det sånn". Og det var jeg jo hjertens enig i, men hadde ikke flere argumenter å slå i bordet med hjemme. Ingen av de andre jeg hadde presentert hadde hatt noen annen effekt enn å fremkalle et skummelt raseri og fordømmelser mot min tro og person. Denne mannen var ikke et komplett monster, og jeg prøvde virkelig å forstå hans holdninger og verdisyn i kulturell og sosial kontekst. Allikevel er det ingen frihet når mannens vetorett går foran i uenighet. Si gjerne hva du mener, jeg hører din mening, men jeg bestemmer uansett. Det kalles liksomdemokrati. Og det må ikke forveksles med respekt. Respekt er ydmykhet, aksept og toleranse i likeverdig form.

Noen vil sikkert kommentere at jeg "bare" hadde en uheldig personlig opplevelse, at dette ikke har noe med islam å gjøre. Det er imidlertid en undergravende bagatellisering. Svært mange konvertitter opplever vanskelige relasjoner, mange med vold som erfaring, barnekidnapping og brutte ekteskap. Jeg har ingen tall, men jeg har møtt svært mange. Jeg anslår at 75% av de konvertittene jeg kjenner lever i usunne ekteskap, og 90% har en vanskelig fortid eller traumatiserende barndom som bakgrunn. Når det er sagt mener jeg på ingen måte at det er en dysfunksjonell handling å konvertere til islam. Men grunnlaget for å ta så radikale valg kan ha en årsak i en indre sårbarhet og et behov for å søke trygghet og faste rammer. Den islamen min tidligere ektemann predikerte både i moskeen og i hjemmet er en moderat, ikke-voldelig form for salafyahislam. Det er absolutt islam.

På debattforum var det ingen som talte de liberale muslimers sak, de ble raskt stemplet som vantro og egosentriske frafalne. Jeg var svært aktiv på flere norske, svenske, danske, engelske og amerikanske islamske forum. For hver liberale stemme kom minst tyve konservative og trampet ned ethvert tilløp til aksept for annerledestenkning. Det ble ryddet i rekkene med å fjerne innlegg eller kaste ut "nettroll" som ikke fulgte forumreglene. Det som gjorde meg oppgitt i denne perioden var at ingen forum var demokratiske. Selv på islam.no/forum foregikk en halvtotalitær moderering der de utvalgte med meninger som ledelsen og moderatorgruppen hadde funnet gode nok fikk bli, mens de andre ble jaget vekk, slettet eller satt i skammekroken med periodevise utestengelser. Etter noen år fikk jeg nok av denne motarbeidingen og startet som blogger. Her kunne jeg uhindret og uhemmet ytre mine meninger til hele verden. Dog ikke ukritisert eller uten trakkasering, men kommentarfelter kan modereres, og jeg har for det meste slettet de verste meldingene jeg har fått.

Det er feil som Linda sier at konvertittmiljøene ikke er preget av dette. De er nemlig det. Konvertitter er ofte blandt de strengste religiøse vokterne som debatterer detaljer og praktisk religionsutførelse til det medfører tårer, brutte vennskap og frafall fra rekkene. Det er gjerne konvertitter som driver religionsopplæring i grupper rundt omkring i moskeer og private hjem. Det er konvertitter som fungerer som moderatorer på forum og også som operer som høner som hakker nedover i diskusjonstrådene. Det er en konkurranse om hvem som er flinkest og best muslim. Jeg hadde over en lengre periode en stor konvertittgruppe hjemme hos meg. Til slutt mistet jeg alle. Uenighet ble til uvennskap og frafall.

Total underkastelse og maksimale offer regnes som beundringsverdig. Fortellinger om muslimer som faster flere ganger i uka, gir bort alt de eier og har, eller kvinner som aldri går ut av leiligheten for å avstå fra offentlige blikk, blir tatt frem som ærbare foregangseksempler. Den som kan klare å ofre så mye at man utsletter sitt ego har "vunnet". Da er man en momeen, en sann troende. Dette står for meg som komplett galskap og mangler både åndelighet og spiritualitet. Denne formen for ekstrem religiøs praksis er etter min mening syk og skadelig. Ikke bare for de som er involvert, men spesielt deres barn (som i ytterste konsekvens holdes hjemme fra barnehage og skole for hjemmeundervisning og skjerming fra vantro-samfunnet). Den sorgen deres norske familer sitter igjen med blir tillagt lite oppmerksomhet. Om noen over hodet går det på "å be for dem så de også kan finne den rette veien". Jeg har utallige eksempler på vanvittig religiøs praksis. Noen av dem vil jeg spare til min bok "Mitt islam" kommer ut.

Konvertittmiljøene er delt inn i de strengt religiøse, de samfunnsengasjerte, de akademiske, de som har reist mye, de som har en politisk vinkling, de som har konvertert fordi de ble forelsket eller gift med en muslim som krevde konvertering, de som har en brokete og vanskelig fortid (svært mange), de ressurssvake og de som elsker hjemmeværende liv med utallige barnefødsler. Gjerne i kombinasjon med flere av disse. Vi ser en stor forskjell på de som fortsetter å leve relativt "norskt" og de som gir opp alt og konverterer sin kultur, nasjonalitet og miljø i tillegg. De blir borte slik vi kjente de fra før. De blir sin manns identitet på mange måter. Det er enklere sånn, og det føles for mange trygt og få høre til i noe nytt istedenfor å være en spaltet norsk muslim med et ben i hver leir. Jeg husker hvordan jeg selv prøvde å få fødte muslimer til å passe på e-stoffer i maten som ikke måtte inneholde spor av svin. Hun ene ba meg ta det litt med ro. Jeg var helt i en annen verden.

Den støtten jeg har fått fra medsøstre har vært når de ble istand til å dele av egne erfaringer om sine liv og la være å snakke om hva vi "burde" gjøre hele tiden. Når sannheten kom frem om de utfordringe og problemene de selv befant seg i, hva de tenkte innerst inne, når tvilen kom frem, når skuffelsen kom ut, når de ble ærlige - da hadde vi en felles arena å være søstre på. Det religiøse hykleriet blomstrer og alle vil vise en skrytemaske utad, men sann gudedyrkelse kommer først når vi går dypere og innrømmer at vi er utilstrekkelige mennesker som trenger hjelp. Det var da andre søstre foralte om sine erfaringer med gale menn, om et hjelpeapparat som ikke var der eller så dem, om religiøs tro og tvil, det var da jeg fant meg selv igjen.

Det var når jeg befant meg i kaos at jeg måtte finne balansen i meg selv og lytte til min indre stemme og kraft. Den Gud jeg tror på viser meg veien gjennom kjærligheten jeg føler i hjertet. Min spirituelle utvikling har pågått i tyve år, og lenge før jeg vurderte islam. Jeg ber og jeg underkaster meg gjerne de universelle reglene om å være et nestekjærlig og ydmykt menneske, men jeg underlegger meg aldri igjen en menneskemakt som setter sitt regime over meg, min medfødte frihet og min kjærlighet til Gud. Derfor er jeg i dag en progressiv muslim som ikke passer inn i "boksen". Jeg kan like gjerne kalles et åndelig menneske, men min tro er forankret i islams kjerne.

Anne Sofie Roald som har forsket på konvertitter bekrefter min utvikling i sin bok. Radikaliseringsprosessen er normal for de første 2-3 årene før de enten faller fra eller finner sin egen mer liberale balanse. Kun et lite fåtall av konvertitter forblir ekstreme i sine meninger eller praksis. De aller fleste av oss finner tilbake til hvem vi er, med en litt formatert gudetro i behold.

Så Linda, hva kunne dere gjort? Fortalt meg dette om dere visste det? Gitt meg et kart over islam, konvertitter og politikk. Talt i mot alle som fornekter at det finnes variasjoner og likeverdige måter å være muslim på. "Bannet i kjerka" ved å gå i mot religiøse ledere som predikerer kontinuerlig kvinneundertrykkelse. Åpnet døra for takhøyde og debatter som ikke kun var basert på religiøse fakta og "bevis". Gud kan ikke bevises vitenskapelig, så praten om religiøse bevis faller sin egen urimelighet. Alt dette var jeg for ny, fersk og redd og ganske så naiv til å vite da jeg tok mine første babystep som muslim. Selv ville jeg satt umåtelig pris på om noen hadde tatt seg til til å svare på mine spørsmål fremfor å fortelle meg hva som var rett.

Du var der for meg da jeg ikke klarte mer. Du tok av hijaben før jeg turte. Du tok et oppgjør med personlig opplevd urettferdighet før jeg gjorde, og du våget å banne i kjerka før meg. Så takk. Du var der. Og er der. Det er søsterskap det!

Det står respekt av personlig utvikling og modne valg

tirsdag 12. juni 2012

La oss snakke om hijab!

I debatten hos Aschehoug forlag sist torsdag under markeringen av at det er 1 år siden boka "Utilslørt, muslimske RÅtekster" utkom, som jeg selv er deltagende i, ble vi utfordret av Elisabeth Skarsbø Moen, debattredaktør i VG, til å snakke mer om islamsk feminisme. Gjerne på en sintere måte. Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg har gjennom denne bloggen vært et av få talerør de siste årene som nettopp kjemper for kvinnesak, likestilling, demokrati og likeverd fra innsiden av islam. Ikke bare blogger jeg, men jeg har tatt de ubehagelige debattene innad i moskeen og blandt religiøse mennesker også. Jeg våger å sparke inn fundamentalistiske dører, trampe og rope høyt, med en fortsatt trygt forankret kjærlighet til Allah swt og islam i mitt hjerte. Det er det ikke mange som gjør. Alt for mange retter sitt sinne mot urettferdighet mot Gud. Har de ikke forstått at det er menneskene som gjør feil, ikke Gud?

Selv har jeg erfart å bære full hijab, med tildekket hode og kropp, i 4 år. Jeg gjorde meg mange motstridende erfaringer rundt det å være en muhajabah. Jeg elsket det. Det gjorde meg en periode veldig lykkelig. Jeg ble også stigmatisert, noe jeg beskriver i boka "Fordi jeg fortjener det?". Jeg ble senere syk og trist av det. Jeg begynte å hate det. Jeg valgte til slutt å avbryte hijabbruken etter å ha lagt alle fordeler og ulemper på en vektskål, og tatt en ærlig og oppriktig vareopptelling. Et moment som talte tungt var at jeg kom til å forstå at hijaben i dag er et symbol for fundamentalitisk islam, noe jeg ikke ønsker å være gratis markedsfører av. En annen tungtveiende grunn var min helse. Depresjon og hårtap hadde satt sine spor. Jeg kan av og til savne det, "den muslimske uniformen", som gir en sterk gruppetilhørighetsfølelse. I hovedsak er jeg svært fornøyd med å ha klart å frigjøre meg fra dette plaggets vidstrakte makt og stigma.

Jeg leser med sorg Sara Azmeh Rasmussens innlegg på verdidebatt.no som også ble trykket i VG 29.05. Det er etter min oppfatning uverdig å ty til blasfemi når man skal diskutere hijabens verdi og plass i samfunnet. De muslimske feministene skiller mellom religion og undertrykkelse, mellom frihet og ufrihet, men på premisser vi i her i vesten må våge å stille oss undrende til. Det har sjelden ført noe godt med seg å fordømme andres verdier når vi ikke selv forstår dem. Sara har selv vokst opp i et muslimsk land og misliker hijabens plass i samfunnet. Jeg savner en aksept og repekt for religiøs praksis, også fra de som har forlatt troen på Gud.

Hovedårsaken til at hijab er et tema som skaper så vanvittig stor kontrovers er at, i likhet med historien i gamletestamentet om Babels tårn, har mennesker søken etter Gud ført oss ut i forskjeller og manglende forståelse for hverandres ytringer. Når vi snakker om hijab må man først gå bakover å redegjøre for hva man egentlig snakker om. Hijab er ikke en objektiv faktaopplysning. Tildekning er. Men tildekning uten mening er ikke det samme som hijab. Hvilken mening og årsak som ligger til grunn skaper også arenaen for å debattere virkningen av handlingen. Hva gjør det med den som bærer plagget, de rundt, samfunnet for øvring og kvinner generelt? Det finnes nesten like mange meninger, holdninger, erfaringer og syn på hijab som det finnes mennesker på jorda. Å diskutere hijab, med det formål å komme til enighet, er derfor dødfødt. Det vi kan diskutere er religion, religionsfrihet, ytringsfrihet, frihet, religiøs praksis, demokrati, kvinnekamp osv.

Jeg har ennå til gode å høre en god hijabdebatt, derfor tenkte jeg at jeg skulle holde en for deg her;

 Bente, Aisha og Munibah er tre muslimske kvinner. Bente er norsk konvertitt og bærer hijab. Hun mener det er det eneste riktige for muslimer. Aisha er født i Norge av marokkanske foreldre og bruker ikke hijab. Hun tror islam ligger i hjertet og handlinger. Munibah er født i Somalia og kom til Norge for åtte år siden. Hun bruker hijab og føler det som sin rett til å praktisere religionsfrihet.

Aisha; "La oss snakke om noe vi aldri snakker om. La oss være venner for det. Jeg respekterer at vi velger forskjellig, men jeg vil gjerne diskutere dette med dere. Hvorfor bruker dere egentlig hijab?"


Bente; "Jeg er muslim. Allah swt sier i Koranen at alle troende kvinner skal dekke seg til. Det er en plikt. Det er noe vi må gjøre. Hvorfor bruker du den ikke når du sier at du er muslim?"


Aisha; "Islam handler om mye mer enn hijab. Jeg liker ikke å gå slik kledd, jeg vil være moderne. Jeg er muslim og Gud vet hva jeg gjør. Han hører mine bønner. Han vet."


Bente; "Vi kan ikke selv velge hva som er viktig i islam. Allah swt har gitt oss en tydelig veiledning. Det står i Koranen. Profeten lærte oss hvordan vi skulle være muslimer. Det står ikke noe i Koranen om at vi kan plukke og velge fra en buffét. Er du muslim må du underkaste deg Guds vilje. Du kan ikke både regne med å få nåde og gjøre akkurat som du selv vil. Er du muslim eller er du ikke muslim, det er det som er spørsmålet".


Munibah; "Jeg syns hijaben er fin. Jeg føler meg ærbar og jeg viser at jeg er en bra dame. Hvorfor skal alle snakke stygt om hijab og muslimer? De forstår jo ingenting av islam. Hvorfor skal de som ikke er muslimer bestemme hvordan muslimer skal leve? De som ikke tror på Gud, hvordan kan de vite hva Gud vil for oss? Det er jo helt dumt. Jeg tror at noen muslimer som velger å gå uten hijab også kan være gode muslimer. Men jeg syns de tar en risiko når de velger å viser seg frem. Det kan bli sladder, de kan få et dårlig rykte. Dessuten kan ikke folk se at de er muslimer. Da kan det skje ting med dem, som at noen prøver å voldta dem eller sånt. Det vil jeg ikke ta sjansen på."


Aisha; "Jeg tror ikke på det som dere sier. Jeg tror Gud er større og ser annerledes på det. Det som gjaldt for 1400 år siden trenger ikke å gjelde i dag. Ting kan forandre seg."


Bente; "Hvem sier det? Du? Vet du bedre enn Gud hva som er best for oss? Profetens veiledning skal gjelde til Dommedag, det har han selv forklart. Den som følger sin egen vilje står i fare for å fristet av Satan. Det kan gå deg ille. Hvor skal du tilbringe livet etter døden?"


Munibah; "Hvis du ikke går med hijab er det vanskelig å bli gift med en bra mann. Hvis du vil ha en som ikke drikker og som ber, en som jobber og er trofast, da må du bruke hijab. Ellers vil ingen synes synd på deg om du får problemer."


Bente; "De religiøse mennene søker religiøse koner. De beste muslimene fortjener de beste parterne. Selvfølgelig begynner hijaboppførsel i hjertet og klærne er bare en forlengelse, men hvem vil ha en kvinne som viser seg frem for alt og alle? Hvordan skal en mann klare å bære denne skammen? Hva er igjen til han da?"


Aisha; "Jeg kjenner mange som har klart seg fint jeg."


Bente; "Det betyr ikke at det er bra å gjøre det. Som oftest vil det være en stor risiko å ikke gjøre det Allah swt har anbefalt oss."

Og slik kan det fortsette i evigheter.. De færreste er interessert i å gå utenfor sin egen vurdering av hijaben og se saken fra to eller flere sider.

Men hijab er komplisert!

For noen kan hijab være det vakreste på jord, noe annerledes man ikke bryr seg stort med, mens andre kan se en vandrende tvangstrøye. Hva DU ser avhenger av din holdning til samfunnet, mennesker, religion og kultur. Din holdning kan også endre seg når du møter nye mennesker som deler av sine erfaringer og innsikter om plaggene. Uansett hvor mye jeg personlig hater niqab, kan jeg bli overveldet av varme og søsterlige følelser når jeg møter ei jente som bærer den av egen fri vilje med dedikasjon til det hun forstår som åndelig praktisering. Jeg ble senest i går satt helt ut da jeg ble stående å prate med ei god venninne og hennes venninne utenfor der jeg bor, og fikk både latter og gode klemmer fra denne sortkledde kvinnen jeg bare så øynene på, trangt inne i en slags brevsprekk mellom de sorte lagene. Hun var glad! Stolt, fredelig, i arbeid, med venner og nettverk og føler at hun lever et verdig og godt liv. Med hvilken rett kan jeg dømme henne som person? Jeg misliker klesplagget og jeg misliker fifling med religiøse offer som går utover vår medfødte menneskerett til å ta egne valg. Samtidig anerkjenner jeg variabler innen religiøs dyrkelse og retten til  "at gilla olika" som de sier i Sverige.

Hijab pluss og hijab minus, her er noen vanlige kommentarer til ettertanke;

Religiøse begrunnelser;

  • Det er Guds vilje. Punktum.
  • Profeten lærte oss det.
  • Jeg er jo muslim.
  • Jeg vil vise for hele verden at jeg er muslim.
  • Jeg føler at det styrker min tro og religiøse praksis. Jeg blir stadig påminnet hvem jeg er - og hvordan jeg bør oppføre meg.
  • Hijaben er en forsikring og et sikkerhetsbelte som hindrer meg i å trå feil.
  • Hijaben er befriende, jeg kan gå over alt og gjøre hva som helst.
  • Hijaben er begrensende, jeg blir objektifisert, kategorisert, stemplet og alltid bemerket.
  • Jeg vil vise at jeg er ærbar.
  • Det er en plikt for alle troende kvinner å skjule sin awrah (nakne hud og hår) i det offentlige rom.
  • Ingen kan forandre Guds ord, Koranens budskap gjelder for all tid.
  • Muslimske kvinner må bruke hijab, sånn er det bare.
  • Uten hijab kan andre tro at jeg er løssluppen.
  • Hijaben er en del av det å være voksen.
  • Uten hijab er jeg ikke attraktiv for en troende mann og hans familie. Jeg vil gjerne bli godt gift. Da må jeg ofre meg litt og fremstå som religiøs.
  • Hijab er et offer i dette livet som gir belønning i det neste livet.
  • Når jeg går til moskeen må jeg ha på meg hijaben, også når jeg ber. Det betyr at det er riktig å gå med hijaben.
  • Alle lovskolene i islam sier at det er et religiøst påbud for kvinner å dekke seg til og begrense sin omgang med menn utenfor familien, og prioritere sitt hjem.
  • Det finnes ikke liberal islam. Det finnes bare uvillige muslimer.
  • Det finnes flere måter å tolke islam på. Mange muslimer er sekulær og progressive. 
  • Hijab er bare forseglingen. Tildekningen starter i hjertet. Å være blyg, sjenert, tolmodig, tolerant, stille, rolig, klok, selvoppofrende, nestekjærlig og dedikert handler om å tilbe Gud og følge Hans vilje for oss.
  • Gud vet hva som er best.
  • Heller en varm sommer i hijab enn et evig liv i helvete.
  • Gud ser hva jeg har i hjertet mitt og hvem jeg er.
  • "Modesty" kan være så mangt. Jeg velger anstendig oppførsel uten skaut.
  • Jeg har ingen interesse av å gå med hijaben, men jeg er en muslim allikevel.
  • Jeg mislikte at moren min sa jeg måtte bruke hijaben, men nå velger jeg den selv.
  • Jeg elsker hijab. Jeg hater hijab.
  • De som bruker hijab er undertrykte og velger ufriheten.
  • De som bruker hijab er frigjorte, det finnes ingen tvang i religionen.

Identitet, kultur og tilhørighet;
  • Jeg er konvertitt og det syns ikke på meg at jeg er muslim uten hijab.
  • Jeg er stolt over hvem jeg er.
  • Jeg er ikke redd for å vise at jeg er muslim.
  • Hijaben er vakker.
  • Hijaben er stygg.
  • Jeg liker at familien min er stolt av meg.
  • Det er mitt eget valg.
  • Hijab er ikke noe problem for meg, hvorfor provoserer det deg?
  • Ingen presser meg.
  • Det er forventet at jeg er en god muslim og gjør det rette.
  • Hijaben kan tilpasses og være moteriktig, det er ikke et problem for meg.
  • Vi er redde for å bli "norske".
  • Vi tyrkere bruker hijaben på en spesiell måte. Jeg liker å vise hvem jeg er.
  • Hijab har blitt symbolet på om man ber (gjør salah) eller ikke. Hijab=salah=troende=bra menneske.
  • Jeg liker at mannen min og familien min er stolt av meg, og at de føler de kan stole på meg.
  • Hijab = moralsk og et "skikkelig menneske".
  • Jeg vil være et forbilde. Jeg bærer hijab. Jeg går ikke med hijab.
  • Jeg har ingen behov for å vise meg frem og friste og flirte.
  • Hijaben bare er der. Den er meg. Jeg kunne aldri tenke meg å ta den av.
  • Jeg ER ikke et tøystykke. Se mennesket meg.
  • Pappa krever at jeg bruker den. Mamma sier at jeg må. 
  • Ingen har bedt meg om å ta den på. Jeg ville det selv.
  • Når jeg er en god muslim underkaster jeg meg Guds vilje, respekterer min mann og familien.
  • Å være en god muslim handler om å være uselvisk.
  • Vi må respektere tradisjonen.
  • Jeg fikk gaver da jeg begynte med hijab, og bestemor gråt av stolthet og glede.
  • Det er deilig å slippe mote-, slanke- og kroppshysteriet. Hijaben gir meg total frihet.
Som jeg skriver om i Utilslørt, muslimske RÅtekster, mener jeg det er viktig at alle mennesker får nyte godt av friheten i vårt demokrati. Muslimer har like stor rett til å teste sine egne grenser når de vokser opp, bli kjent med hvilke konsekvenser frie valg gir og bli respektert for sin individuelle rett til å være den man vil være, og tro det man selv vil tro. Personlig tror jeg det er på høy tid at religionen islam utfordres kraftigere fra innsiden, slik at en sekulær forståelse av religiøse tolkninger kan vokse frem og bli allment akseptert, også i muslimske land. Kampen mot fundamentalismen, totalitære samfunn og kvinneundertrykkelse må aldri opphøre. 

Religionsfrihet må ikke forveksles med en aksept for forringelse av humanistiske og demokratiske verdier vår frihet er bygget på. Selv de som "frivillig" lar seg undertrykke i eget hjem må utfordres av samfunnet på fellesarenaer. Det er ikke opp til muslimske kvinner å frigjøre seg selv når norske ikke-muslimer har fått drahjelp av samfunnet og feministiske menn gjennom årtiender. Men vi må huske på at muslimske kvinner selv må være med å definere hvilken frihet de ønsker når de kommer til religiøse spørsmål. Dessverre har feminismen og frigjøringskampene ofte gått på å tolke vestelig sekularisme som den eneste måten å leve fritt på. Det finnes en høy andel av religiøse muslimske kvinner som ønsker en annen form for frihet. Friheten til å leve etter deres forståelse av Guds vilje. Slik jeg ser det må vi godta at religiøs praksis på privat område foregår slik deltagerne selv ønsker det, så lenge det ikke går utover uskyldiges helse og liv, som f.eks barn. Men vårt samfunns fellesarena må tåle hard og effektiv kritikk og debatt om de grunnleggende verdiene vi ønsker at Norge skal bygges på. I dag og for fremtiden.

Ja, hijab skaper et kjønnsskille mellom kvinner og menn. Ja, hijab skjuler deler av kvinnekroppen. Men nei, hijab gir ikke grunn for å diskriminere eller forskjellsbehandle mennesker uansett hva vi selv mener om saken. Definivt gir den ingen grunn til å kritisere Gud. Gud er ingen mann, Gud er ingen oppslagsbok, Gud er en allmektig, omnipotetent kraft som noen av oss tror har skapt verden og fyller livet her på jorden med mening. De menneskene som gir Gud begrensninger eller tolker Guds ord som sine egne derimot, fortjener ingen nåde. De vi skal være sinte på er mennesker som misbruker makt, undertrykker, mobber og fryser ut andre når de ikke følger religiøs marsjtakt. Islamsk feministisk debatt handler om mye mer. Sinne løser ingen problemer, men modige radikale valg gjør. Jeg lar det begynne med meg selv.

Hijab er hva du gjør det til. En venn, ingenting eller en trussel?



mandag 28. mai 2012

Det som må sies

Den tyske dikteren Günter Grass overrasket med diktet "Det som må sies" der han slakter Tysklands ignorering av Israels oppførsel. Staten som består av tidligere forfulgte jøder har nå vokst seg sterke og slu, glemt sine egne lidelser og påfører andre skamløst nye. Historiens grusomheter fortsetter i ny form.

De samme ordene får jeg lyst til å ta i bruk når det gjelder islamdebatter. Jeg er så fordømt lei av å diskutere rundt grøten. Debattantene roper om kjønnsapartheid og dommedag om hverandre, media favner politisk islamisme og de ytterliggående foreningene mot islam truer med vold. Jeg har sagt det før, jeg er lei av at idioter har kapret ærestittelen muslim og tilskitnet et i utgangspunktet vakkert og rettferdig forhold til Gud.

Hver gang min datter som snart er tenåring spør ved middagsbordet "Mamma, hvorfor mener muslimene ditt og datt? Det er urettferdig!" må jeg forklare alt fra bunnen av. Hvorfor denne reglen kom til muslimene, hva profeten sa om temaet og hvordan vi kan forstå det som skjedde i middelalderen i dag med vår måte å se verden på. Det er vanskelig å selge inn en religion under mottoet "slik er det bare", og jeg er takknemlig og glad for at jeg aldri har trengt å gjøre det ovenfor noen. Det er så mange muslimske barn som vokser opp med en religionsopplæring i hjemmet eller i moskeene som er alt annet enn liberal, fri og kritisk tenkende. Frykt og trusler om straff og ekskludering er midler som brukes der konservative ikke-sekulære mangler bedre pedagogikk. Slik opplæring varer ikke over tid.

Mennesket er for smart til å ikke ville utfordre pålagte sannheter, og den som ikke har en personlig overbevisning på grunnlag av egne konklusjoner vil bare leve med uutfordrede sannheter  eller undertrykkende falske fakta. I tillegg utvikler det seg en stor dobbeltmoral som lever parallelt i mørket. De mest "religiøse" menneske jeg kjenner har jeg også oppdaget er de med mest overraskende dobbeltliv. Å være religiøs gir status og respekt i det muslimske miljøet, mens sannheten er at den mest religiøse er den som ikke trenger å fortelle det til omverdenen. Gud ser og hører alt allikevel. Det er ikke sunt for noen å være stykkvis og delt. Verken de som lever under slike regimer i sine egne tanker, i egne hjem eller i stater som motarbeider fri og sekulær tro, en allmenn demokratisk rett. Mange av våre innvandrede muslimer har reist fra land som ikke respekterer menneskerettigheter, fred, frihet, likestilling og demokrati. Det er underlig at så få tar opp kampen i egne rekker for å hindre religiøs regresjon og radikalisering. Historisk ser vi at ut- og innvandring øker behovet for identitet og tilhørighetsforståelse. Det er trist at det tar 1-2 generasjoner før disse forstår at det gamle i konservert form ikke fungerer på nytt sted, men at verden går videre og at man kan tilpasse seg uten å forandre seg selv. Det går an å være muslim i Norge uten å leve i middelalderen for eksempel. Mange innvandrede muslimer lever strengere religiøst her enn deres foreldre gjorde i hjemlandet. Kontrastene blir store, og øker de betente forskjellene.

Samhandling handler om å gi og ta fra begge parter, ikke stå steilt uten vilje til tilpasning. Etter min mening har Norge i for stor grad akseptert særkrav og religiøse behov som ubestridte sannheter, mens det i virkeligheten ofte er kulturelle og historiske tradisjoner som blir videreført. Som å tillate pikebarn å bruke hijab, noe som ikke er riktig i islam. Det er i klassisk tradisjonell islam anbefalt å dekke seg til når jentene blir kjønnsmodne og å vise anstendighet i klesveien med å dekke til hår og naken hud. Mange norsk-somalske barn blir påkledd den religiøse tvangstrøya fra de går i barnehagen. Få den vekk!
Poltikerne er livredde for å ta i slike betente saker, som da SV ville undersøke muligheten for å forby skolehijab. Populisme styrer landet vårt, skal man tro denne frykten for å ta de vanskelige debattene.

Barn har også demokratiske rettigheter. Jeg får vondt i hjertet når jeg ser små jentebarn med hijab, hører om jenter som nektes å delta i idrett eller sosiale aktiviteter, jenter som blir hindret en personlig utvikling med begrunnelser om at deres kjønn eller familiens forventninger må komme foran egne ønsker og muligheter. Et slikt Norge skal vi ikke ha. De rettighetene våre formødre har kjempet frem gjelder også våre nye nordmenn. Ingen skal behøve å vokse opp i eller leve med undertrykkelse, trusler og betinget omsorg og kjærlighet. Nå er det langt fra alle muslimske barn i Norge som vokser opp slik, men jeg våger å si at det ikke er få heller. Vi ser det i skolen, vi ser det i ungdomsmiljøene og vi ser det i statistikker om utdanning, inntekt og sosiale problemer.

Jeg vil at vi skal slutte å være så redde og naive når det gjelder religion og kulturelle forskjeller. Snillisme har aldri hjulpet noen. Stort sett har det gjort ting verre. Å være redd for å såre noen med å stille kritiske spørsmål er, som Irshad Manji sier, å ikke respektere noen fullt ut. Anser jeg da min menings- eller trosulike å ikke tåle det samme som meg selv? Gjør jeg den andre mindre? Eller større? De samme betingelsene må gjelde alle, det er en grunnleggende bit av demokratiet vi alle er en del av. Vårt demokrati er en del av vår felles verden. Alle mennesker er våre søstre og brødre i arten uansett hvor og hvordan de lever og bor. Man trenger ikke være religiøst forankret for å anerkjenne menneskeverdet. Når uskyldige mennesker slaktes ned i urettferdighet, som nå i Syria, gjør det vondt å sitte hjelpesløs og uten påvirkningskraft her hjemme. Alt vi kan gjøre er å be. Og arbeide for politisk press for endring.

Istedenfor å krangle om hvem som har den rette versjonen av Guds ord, med bevis som ikke holder i en rettssal, kan vi ikke heller enes om å være uenige når det gjelder tro? Menneskeverd har ingen rett til å måles i trostilhørighet eller kulturelt og etnisk opphav. Friheten forplikter. Den må være hvert eneste menneskes viktigste oppgave å vokte og beskytte om den skal få leve videre. Frihet kommer ikke av seg selv. Menneskelige behov og egoistiske våre sider, primitive og instinktive som de er, lager maktkamper, grupperinger og kriger.  Dette advarte vår elskede profet mot i sin siste tale. "Ta vare på hverandre!" Det er allerede glemt. Nå hersker kontroll, makt og fordømmelsesmoral i de religiøse rådene. Egyptiske politikere mener at det vil være riktig å gjeninnføre amputasjon som straff for naskeri, en lov som ble lagt passiv allerede av den andre khalifen etter protens død, nemlig Omar r.a. Han så ingen grunn til å amputere sultne hender som ikke hadde brød. Et hvert menneske med Guds nåde i sitt hjerte vet at straff må se's opp mot handling, situasjon og menneske. Det gjør også retten i dag, bare uten Gud, men med vår kollektive oppfatning av nådebegrepet. Nødverge for eksempel.

Kan vi ikke finne ut hva vi er enige om?

Vi som tror det finnes en Gud og som ønsker å følge Hans vilje for oss må forholde oss ydmyke til at det kan tenkes vi tar feil. Det betyr ikke at vi ikke skal ta vår religion på alvor, men heller at vi skal slutte å leke Gud. Profeten sa at den første som kommer til Helvetet er en religiøs leder. En som gjorde det for seg selv og ikke for Gud. Det sier vel alt om hva Gud ser etter. Nemlig hva som bor i hjertene til folk, og hvilke handlinger de utfører.

Profeten ba oss muslimer stå sammen som ett folk og en familie, hvordan kan vi følge denne anbefalingen selv om vi gjennom 1400 år har utviklet kulturelle og religiøse forskjeller? Vi må gå tilbake til det grunnleggende og være villig til å se kritisk på oss selv. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at 1,5 milliarder mennesker er svært forskjellige, muslimtittelen til tross. Å fortsette å krangle om hva som er rett islam, og føre krig mot vestens liberalisme er dødfødt. Da råtner troen opp fra innsiden og menneskene rundt som et resultat av en manglende levedyktig kjerne.

Den norske kirke gjennomgår i disse dager en revolusjonerende endring. Staten trekker seg ut som overhode og kirken vil heretter være et trossamfunn på lik linje med andre religiøse tros- og livssynssamfunn i landet. I et moderne demokratisk samfunn er dette det eneste riktige, selv om mange av oss synes det er litt vemodig og skummelt med en slik avslutning av 500 års kristen-Norge historie. Vi er altså ikke lenger en kristen stat eller et krav om et minimumsantall av medlemmer i den norske kirke for embetsmenn og politikere. Jeg håper Islamsk Råd Norge og andre trossamfunn inspirert følger etter.

Der mangfold og ulikheter får slippe til blomstrer aksepten og toleransen, kritisk tenkning og sunn nyutvikling. Det motsatte skjer nemlig i dag. Sekulære muslimer blir motarbeidet og ekskludert som ikke-muslimer, og moskeene tviholder på middelalderske tanker og tolkninger. Et slikt islam vil ikke overleve. En slik religion vil ikke lenger ha Guds lys over seg, men politiske mørkemenns interesse.
Det er forbanna trist!

Vi må akseptere det, enten vi liker det eller ei, at det finnes mennesker som mener og tror det eneste riktige er å leve som de gjorde i middelalderen, at kjønnene ikke skal ha like rettigheter, at vold og fysisk avstraffelse er rettferdig, og at alle som ikke er enige med dem er skitne vantro eller fortapte muslimer som følger satans vilje. Vi må også akseptere at det finnes mennesker som ser over religionens begrensninger og ønsker at alle skal ha like rettigheter og frihet uansett.

Jeg aksepterer at folk har meninger jeg ikke deler. Jeg aksepterer at de tror ting jeg ikke tror. Men jeg aksepterer aldri at vold, trakkasering, undertrykkelse eller ufrihet skal styre samfunnet jeg tilhører og er delansvarlig for. Uansett hvor "frivillig" slik kuing er, skal alle mennesker ha retten til å trekke seg ut fra en slik livstil dersom de skulle komme til å endre oppfatning.

I dag så jeg en gjeng med kvinner gå tur på Aker Brygge. De eldste gikk kledd i lang kåpe og hijab, mens de yngre var kledd i norske klær og trillet barnevogner. Muligens var de bosniske muslimer, tre generasjoner muslimer med flerkulturelle liv. Slikt mangfold gleder meg. Det beviser valgfriheten alle mennesker har rett til. Gudegitt om du vil, en del av rettsstaten om du vil.

Jeg så en somalsk dame på trikken som var kledd i nydelig grønn khimar med matchende hijab rundt hodet, festet med en glitrende brosje. Jeg så meg selv, en norsk muslim, kledd i jeans og hettegenser med hestehale og solbriller. Det muslimske mangfoldet i Norge er der om du ser etter. Vi lever alle islam på vår måte, slik vi mener det best. Noen velger å følge den tradisjonelle skolen, andre tenker nytt.



Så kan kritikerne skrike og prøve å splitte, men jeg har trua på at vi kan stå samlet om vi vil. Og jeg vil.

Jeg får si som Michael Jackson i "Man in the mirror"; La det begynne med meg.

I'm Gonna Make A Change,
For Once In My Life
It's Gonna Feel Real Good,
Gonna Make A Difference
Gonna Make It Right . . .

As I, Turn Up The Collar On My
Favourite Winter Coat
This Wind Is Blowin' My Mind
I See The Kids In The Street,
With Not Enough To Eat
Who Am I, To Be Blind?
Pretending Not To See
Their Needs
A Summer's Disregard,
A Broken Bottle Top
And A One Man's Soul
They Follow Each Other On
The Wind Ya' Know
'Cause They Got Nowhere
To Go
That's Why I Want You To
Know

I'm Starting With The Man In
The Mirror
I'm Asking Him To Change
His Ways
And No Message Could Have
Been Any Clearer
If You Wanna Make The World
A Better Place
Take A Look At Yourself, And
Then Make A Change

I've Been A Victim Of A Selfish
Kind Of Love
It's Time That I Realize
That There Are Some With No
Home, Not A Nickel To Loan
Could It Be Really Me,
Pretending That They're Not
Alone?

A Willow Deeply Scarred,
Somebody's Broken Heart
And A Washed-Out Dream
They Follow The Pattern Of
The Wind, Ya' See
Cause They Got No Place
To Be
That's Why I'm Starting With
Me

I'm Starting With The Man In
The Mirror
I'm Asking Him To Change
His Ways
And No Message Could Have
Been Any Clearer
If You Wanna Make The World
A Better Place
Take A Look At Yourself And
Then Make A Change