tirsdag 31. januar 2012

Religiøse følelser

Hver gang vi debatterer religion er det et tema som ofte blir glemt - nemlig religiøse følelser. Når VGs debattredaktør kler seg i fulldekkende niqab og abaya og skriver om denne opplevelsen, blir observasjonen langt fra antropologisk fullgod fordi hun utelater det mest vesentlige med niqab. Hun kjenner ikke til og nevner ikke noe om de religiøse følelsene som ligger til grunn for klesvalget.

I religionspsykologien er religiøse følelser beskrevet som en sterk overbevisning uten psykologisk forankring i mennesket natur. Det er forholdet til noe større, utenfor mennesket. Rent naturvitenskapelig kan ikke noe av dette bekreftes, og uten å forholde seg til religion som en rent personlig, psykologisk opplevelse kan religiøse følelser, idéer, overbevisninger og tanker forstås som galskap. Denne overbevisningen som for mange er en sannhet, er for andre rent oppspinn og fiksjon. Dette må vi huske på når vi diskuterer religion og når vi snakker til religiøse mennesker.

Psykiatrien er godt kjent med religiøse besettelser som en del av sykdomsbildet ved storhetsgalskap, psykoser og enkelte personlighetsforstyrrelser. Grensen mellom hva som er sykelig og ikke går ved når folk klarer å forholde seg til begge "verdenene", nemlig vår normale verden av tro og tvil, samtidig med sin egen åndeverden. De som tror de ER Jesus eller en annen messias og sklir inn i en fantasiverden hvor de tror de skal redde verden eller har spesielle krefter, er helt klart syke på sinnet. Historien har vist oss at mange karismatiske sektledere og religiøse frontfigurer har vært gale, og brukt sin menighet og makt til egne fordeler. Ofte med onde hensikter.

Samtidig har psykologien og psykiatrien forståelse for religiøse følelser som viktige for troende mennesker. Å være religiøs eller troende er ikke en psykisk lidelse, selv om mange ikke-troende mener at troen på noe som ikke er naturvitenskapelig bevist bør anses som galskap i seg selv.

Vi som tror på Gud har dette som kjernen i vår virkelighetsforståelse. At Gud er vår skaper, den allmektige styrer og den som avgjør hva som skjer med oss etter døden, er en del av min religion. Å tro på Gud gir sterke følelser som ikke kan sammenlignes med noe annet. Troen på Gud og meningen med livet er større enn alt annet. Med muslimske "briller" forstås alt i livet ut fra forståelsen om skapelsen, livets tester og skjebnen. Om profetene, de hellige bøkene og våre plikter som troende som ønsker å underkaste oss Guds vilje for å oppnå Hans gunst. Å skulle forstå dette utenfra er som for en mann å skulle prøve å sette seg inn i hvordan det føles å ha et spirende liv voksende i sin livmor. Han kan observere, høre om hva som fortelles og prøve å sette seg mentalt inn i situasjonen, men han kan aldri vite hvordan det føles. Slik er det også for ateister og agnostikere, og de som ikke selv har opplevd religiøse følelser. Det kan forklares, men aldri forstås fullt ut.

Jeg har aldri brukt niqab, men jeg har bært hijab i 4 år. Det er lightversjonen av tildekning, mens niqab er det strengeste. Jeg syns det er leit at de religiøse følelsene bak dette valget så sjelden kommer frem i debatten om plaggene. Hvis vi ser bort fra tvang, kultur, press fra omgivelsene og undertrykkelse, som ikke skal være grunner til å bære disse plaggene, kommer vi til den religiøse kjernen. Hvorfor man bruker hijab (eller niqab) er fordi man har en trosoverbevisning om at man gjør det rette.

I fundamentalistisk og konservativ islam er moral og ærbarhet et viktig tema. Det er klare grenser for hva som er anstendig oppførsel for kvinner og menn, og hvordan kjønnene skal omgås hverandre i samfunnet. Religiøse kvinner er ansett som ærbare juveler som trenger beskyttelse. Denne beskyttelsen foregår blant annet ved tildekning av hennes kropps private sone i det offentlige rom. Tildekningen skal også hjelpe henne selv til å huske på sine moralske prinsipper og islams verdisyn. Den skal også være et symbol for andre slik at hun blir gjenkjent som muslim i offentligheten. Dette skal bidra til at hun beskyttes, hjelpes og vernes av sine likesinnede.

Når man har en sterk personlig religiøs overbevisning er den følelsen sterkere enn en forelskelse til et annet menneske, den er nærmest som en besettelse eller overnaturlig tilstand av euforisk sanselighet. Man er så overbevist, så overveldet, så trygg i sin sak - at man nærmest er blind og døv for annerledestenkendes argumenter mot din egen tro. Det preller av som vann på gåsa. Tilstanden kalles på arabisk å ha "noor" Guds lys over deg, eller ha en sterk "imaan" som i tro/religion. Man blir et vandrende lys i sin overbevisning og plages ikke av smålige detaljer om dette verdslige livet eller lar seg påvirke av andres negativitet. De fleste religiøse jobber jevnlig for å opprettholde en høy grad av denne følelsen. Målet er å være sterk i troen hele tiden, derfor er det viktig å følge reglene om hvordan man skal sikre seg mot å falle i troen eller miste den helt. Å be regelmessig til tiden, å være sammen med andre troende, gjøre ting for Islam, hele tiden lære noe nytt om islam, fordype seg, søke Guds glede  og tilgivelse i alt og ett hele tiden alltid. Å leve utelukkende for Gud, å gi seg hen til underkastelsen opplevelse som et offer, en glede og en lykke.

Det sier seg selv at en slik mental tilstand kan være svært farlig om den misbrukes. Man er i en slik trancelignende hengivenhet sårbar for ukritisk tenkning, manipulasjon fra ledere innen trossamfunnet og kan miste perspektivet på hvilken plass religionen bør ha i ditt eget og familiens liv. Den kan misbrukes av mørkemenn med politiske hensikert som lurer og hjernevasker mennesker med et i utgangspunktet ærlig ønske om å gjøre rett i livet og glede Gud. Det kan misbrukes i sin gode intensjon, til å hindre mangfold og utvikling i religionen, når underkastelsen blir sett på som det eneste riktige og fasiten aldri blir utfordret. Da snakker jeg ikke lenger om å bære hijab eller niqab, men om folk som går til "hellig krig" for martyrdom.

Jeg har selv opplevd å være høy på religion. I min nyfrelste fase av å være nykonvertert kunne jeg ha gått på vannet av overbevisning, stolthet og lykkefølelse. Jeg følte meg untouchable. Å gå i hijab var en glede jeg med stolthet tok på meg, selv om dagene var preget av stygge blikk og ufine kommentarer. Selv om jeg ble ekskludert, sett ned på og diskriminert for min hijab følte jeg meg rolig og sikker i min sak. Jeg var overbevist om at Gud så mitt offer og ville belønne meg for min innsats og kamp. At livet var en test jeg som troende måtte igjennom, og at det var opp til meg hvilket resultat jeg ville ha. Tilhørighetsfølelsen til andre muslimer, også ukjente, når de hilser deg "Asalamu aleikum" er uvurdelig. Etter en periode i denne euforiske nærmest ukritiske tilstanden våknet jeg til normaltilstand igjen. Jeg husker godt dagen da sola stekte på min sorte hijab, og impulsen min sa at det var så varmt at jeg burde dra opp ermene på kjolen. Jeg kunne ikke rulle opp ermene eller ta av meg hijaben, jeg var på jobb for islam, jeg hadde valgt å ikle meg islams uniform. Sakte gikk det opp for meg at dette offeret var noe jeg hadde blitt lært opp til av fundamentalister som predikerer en islam jeg ikke kjente til før jeg konverterte. Jeg hadde kjent og levd med muslimer i mange år før jeg ble muslim, men ingen av disse hadde vært i nærheten av de tanker og oppførsel jeg møtte i de religiøse miljøene.

Jeg dømmer ikke andre for å ha religiøse følelser som veileder dem i fundamentalistisk retning. Jeg mener det må være opp til en hver å følge det de selv finner rett for dem, innenfor rimelighetens grenser såklart. Allikevel forbeholder jeg meg retten til å debattere temaene og utfordre begrunnelsene til disse valgene. Jeg som selv har opplevd begge sidene av å være svært "åndelig rusa" på å gjøre det rette etter en bokstavtro tolkning, til nå å være mer moderat og ha fred med meg selv som enkeltindivid og troende muslim, har god erfaring med begge deler. Jeg ble aldri forsøkt vervet til ekstremisme eller radikalisert, men jeg ser tendenser i enkelte miljøer på internett.

Det jeg prøver å si er at åndelig rus er sterkt og godt, og sikkert på høyde med avhengighetsskapende stoffer som heroin. At noen mennesker har et ønske og behov for å tro på sin Gud, selv om andre mener det er fantasi, eventyr eller psykiatri. At jeg forstår hvorfor noen føler seg sterke og stolte av å ikle seg niqab, selv om jeg prinsippielt er i mot det og fordømmer bruken av det i et åpent og fritt Norge.

Skal vi forstå religion fullt ut, må vi også forstå religiøse følelser.
Uansett hvor uforståelige de kan være fra utsiden, så eksisterer de fullt ut.




mandag 30. januar 2012

God dag mann. Økseskaft?

Debatten som går i media om Niqab-Aisha om dagen har utviklet seg til å bli den rene borgerkrig blandt muslimer i Norge. Det slår meg at mye av den kritikken jeg mottar fra enkelte muslimer er som i eventyret om lensmannen og fergemannen som snakker forbi hverandre. Dårlig hørsel kan skyldes flere ting, også manglende vilje til å lytte til hva som faktisk blir sagt. Eller evne, men det skal jeg ikke spekulere i.

Saken er at hver gang det tas opp et tema i media som omhandler islam eller muslimer raser det med forskjellige meninger i kryss og tvers. Samfunnsengasjerte, akademia og folk flest har en mening - og uttrykker den gjerne høyt og ofte. Med ytringsfriheten ser vi stadig et bredere utvalg av meninger i den trykte pressen, men også på debattforum og i bloggform fortelles og skrives det om hva folk mener. Slik jeg selv flittig benytter meg av muligheten til.

Problemet med å debattere en sak som ikke er tydelig begrenset i omfang, er at sakens kjerne utvannes og folk snakker forbi hverandre. Det kan oppfattes som bortkastet tid og krefter å høre eller lese en kronikk eller et tilsvar som drar diskusjonen over på noe skribenten selv har interesse for. En slags maktkamp om oppmerksomhet og om å vinne debatten.

Jeg tror ikke at noen debatter kan "vinnes", ei heller ender debatter særlig ofte opp med at debattantene skifter mening i saken som tas opp. Det kan virke som alle vil bli hørt, sett, akseptert og tatt på alvor med sitt innhold, og at det å skrike høyest skal være en slags "kongen på haugen" taktikk for å presse ned meningsmotstandere. Kampen om trykt spalteplass og medias oppmerksomhet er stor, og heldig er den som kommer inn i varmen. Det har gått hard politikk i samfunnsdebatter som går langt utover politisk makt som dyrker småhøvdinger som søker allianser i meningsfeller.

I de religiøse debattene, spesielt om islam, blir temperaturen ofte høy. Mange får sitt pass påskrevet for å ytre sine meninger, det tegnes splittede karikaturer av debattantene som helter eller tapere, det heies eller bues. Det er små rom for nyanser i debattene og det å utforske ordenes mangfold eller setningens kunstpauser av noen mellomrom. Dette gjør debattene raskere, mer emosjonelt intense og etter min mening fattigere. Internett har gjort pennekrig til en kampsport, og det tastes skyts både dag og natt. Stakkars den som tar seg noen timers pause, da har debatten svingt over i en ny taktfase og det er nærmest umulig å komme tilbake igjen.

I niqabdebatten har det vært vanskelig og uklart å se hva som er sakens kjerne.
Noen mener debatten handler kun om plagget niqab. Om retten til å praktisere sin religion, i religionsfrihetens og ytringsfrihetens navn. De som mener at debatten handler om dette reagerer med oppgitthet og frustrasjon over at andre muslimer deltar i debatten med negativ innstilling til niqabbruk. Flere av de som sender meg negative tilbakemeldinger går inn under denne kategorien.
Jeg har fått kjeft av "søstre" som mener det er min plikt å;
- være enig med andre muslimer (hva nå det skal bety siden "muslimer" sjeldent er enige)
- ikke uttale meg på en måte som kan oppfattes sårende eller negativt av andre (inkludert uenighet)
- ikke kan uttale meg om mennesker jeg ikke "kjenner" (men som igjen ikke er forenelig med neste)
- ikke skal snakke om noen, da dette se's på som baksnakking
- ikke si noen negativt om islam eller muslimer i media (at jeg da gjør meg til de vantros favoritt)
- å støtte andre, når jeg selv har fått støtte fra andre tidligere (konsensusgjeld?)
- ikke dømme andre (definere noe som feil)

I tillegg kommer det indirekte trusler om at jeg må tenke på livet etter døden, som i betydning at jeg kaster bort tiden min her på jorden. Jeg har også fått høre at jeg burde verdsette det gode Gud gjør for meg (som å forbedre min helsesituasjon etter mange års sykdom) og heller engasjere meg i religiøst arbeide (gi tilbake til Gud) enn samfunnsdebatt. Meningen bak er at avsender mener jeg oppfører meg feil, at Gud ikke vil være fornøyd med mitt engasjement, ja - for å si det rett ut, at dette skal føre meg til Helvetet. Dette er etter min mening kommentarer langt under beltestedet.

Jeg syns det er naivt å ikke se at debatten handler om mer enn et tøystykke og retten til å kle seg som man vil. Det handler om verdisyn, det handler om konservatisme, det handler om hva slags samfunn vi ønsker å ha i Norge. Jeg er hjertens enig med Lars Gule i torsdagens Klassekampen og Torbjørn Røe Isaksen i fredagens Morgenbladet som klargjør sakens kjerne og gir et godt perspektiv på niqabdebatten. Det handler om ekstreme ytringer, i hvilken grad det er riktig at organisasjoner som både får og ikke får statsstøtte, skal ansette mennesker et verdisyn og ytringer som er i strid med det mangfoldet av meninger vi som samfunn kan akseptere.

Ytrings- og meningsfriheten har sin grense når den går over i mobbing, trusler eller diskriminerende rasisme. Ekstremisme er ikke forbudt i tanker og meninger, men kan oppfordre og føre til ulovligheter i reell handling. Her har vi i hele høst debattert hvor grensene går og bør gå, spesielt i forhold til bloggeren Fjordman og hans likesinnede som i stor grad har matet Behring Breivik med sine forskrudde idéer. Fjordman er til og med stevnet til rettssaken som inspirator.

Som et åpent og demokratisk samfunn skal vi tåle mye, men ikke være naive. Vi skal motsi det vi syns er feil, og spesielt verdier som krenker menneskets likeverd og rettigheter. Fredag var det den internasjonale holocostdagen. Det ville vært uhørt om en debattant tok til orde for å mene at jøder var mindre verdt som mennesker, eller at Hitler var en helt. På samme måte må vi også stå i mot og bekjempe omfanget av skadelige ytringer som truer mennesker på bakgrunn av forskjellsbehandling. Niqab-Aisha tar til orde for et kjennssegregering samfunn, hun støtter ikke demokratiet men Taliban, hun støtter "Muslimer mot okkupasjon av Afghanistan" som hadde en facebookside full av motbydelige uttalelser, og hun påsto at jihadoppfordringen i youtubevideoen som hånet Norge på groveste måte "bare var en video".  At hun jobber for foreningen !Les og der kun svarer på spørsmål relatert til sine erfaringer med niqabbruk fratar henne ikke rollen som en ekstrem islamist. Det er problematisk å skille rollene når hatten er den samme. Den som ikke har forstått at jeg og andre debattanter omtaler dette, må nesten lese tekstene på nytt.

Jeg kommer aldri til å akseptere presset om å "være enig" eller holde kjeft når jeg ser eller hører ting som er foruroligende. Uansett hvilket parti, gruppe eller menneske det gjelder, er det viktig at vi tar opp ting vi er uenig i i et åpent og fritt samfunn. Det er derfor vi har kommet så langt i Norge. Vi har kjempet kampene mot religiøs undertrykkelse, mot kvinneundertrykkelse, mot økonomisk og sosial urettferdighet og ikke minst mot det kollektive meningstyranniet.  Her er det lov å mene annerledes.

Du kan mene og tenke hva du vil, men du kan ikke si og gjøre hva som helst. Vi er et samfunn som står samlet om å bevare sivilisasjonens utvikling.

Jeg nekter å underlegge meg den sosiale kontrollen og presset fra miljøet om konsensustenkning. Da ville verden gått tilbake i tid og utvikling om vi skulle slutte å si hva vi mener på grunn av emosjonelt press for tilhørighet til en gruppe.

At jeg er muslim gjør ikke at jeg er enig med alle muslimer. 
At jeg er norsk gjør ikke at jeg er enig med alle nordmenn.

Det finnes nærmest ingen konsensus blandt muslimer i noen som helst politisk sak, like lite som det finnes i andre grupperinger. Selv innenfor de teologisk lovskolene er det forskjellige tolkninger, og innenfor fatwagivningen spriker det i alle retninger. Blandt muslimene selv er vi like forskjellige om mangfoldige som andre mennesker. At vi er muslimer begrenser ikke vår rett til å ytre oss mot strømmen. Jeg vil derfor oppfordre alle muslimer som ønsker å delta i debatter og ytre sine meninger til å gjøre nettopp det, og slutte å bekymre seg for det sosiale presset. Når du får pirk på skulderen, kjeft eller tilsnakk fra de som ser det som sin jobb å kontrollere andre, så minn dem på at religion er en sak mellom deg og Gud, og ingen andre. Den religiøse veiledningsplikten som mange gjemmer seg bak når de kritiserer og kjefter, har krav om å være høflig, hyggelig og kun når du tror at personen mangler kunnskap om saken. Får du beskjed om at personen ikke ønsker "veiledning" skal du slutte å presse på med gode råd om hva denne "burde" si og mene i følge islam.

Dagens debatt viser ikke bare hvor mangfoldig muslimene i Norge er, men også hvor dårlig kultur og tradisjon det er for individualitet. Tiden er inne for å rense ut skjelettene. Jeg frykter ikke for å ta opp flere provokative saker, men ser derimot frem til flere heftige debatter i årene fremover.  Når du ytrer deg offentlig må du begrunne deg, og det krever å tenke. Da øves den kritiske tenkningen som er intelligensens og ærlighetens beste venn.

Kjerringa mot strømmen

onsdag 25. januar 2012

Niqabkledde Aisha Shezadi

Niqab-Aisha har vært i medias søkelys i et års tid etter at hun sto frem i boka "Utilslørt" med sin historie om hvorfor hun kler seg i niqab, og hvorfor hun krever aksept for sitt radikale valg. I år har hun også deltatt i boka "Søstre", samt uttalt seg til VG, Klassekampen og flere andre aviser om sine kontroversielle verdier og tilhørighet til salafistisk islamisme.

Forrige uke, da gruppen "Muslimer mot okkupasjon av Afghanistan" demonstrerte foran Stortinget støtten hun dem. Da den jihadflirtende videoen som håner Norges kongelige, statsoverhoder og vårt forsvar ble omtalt i media, og senere etterforsket av PST, påsto hun at det "bare er en video" og så ingenting galt med verken innholdet eller bindingen mellom videoprodusentene og demonstrasjonsgruppa.

Det har denne uken oppstått kontrovers rundt Niqab-Aisha etter at det kom frem at hun er innleid av foreningen !Les og reiser rundt på skoler for å fortelle om sitt niqabvalg. Forfatter Morten Skårdal som mottok Uprisen av foreningen !Les har returnert prisen i protest mot at Niqab-Aisha blir brukt i regi av foreningen. I dag dag uttaler leder av foreningen !Les Wanda Voldner at hun ikke akter å forandre på planene om å bruke Niqab-Aisha i skolesammenheng og mener at hun har rett til å ytre seg om sitt valg, selv om det er kontroversielt. Nå var det riktig nok ikke klesplagget Skårdal protesterte mot i første rekke, men hennes udemokratiske og radikale ytringer i forbindelse med offentlig støtte til kjønnssegregering, Taliban, at hun er i mot demokrati, aktiv promoterer IslamNet, og støttet videoen og demonstrasjonen sist fredag.

Jeg er motstander av niqab. Jeg har skrevet om det før i bloggen, og jeg er langt på vei enig med franske og belgiske myndigheter som har forbudt og bøtelegger niqabbruk. Èn ting er retten til å ta frie valg og ytre seg som man vil i et demokratisk samfunn, men vi må også ta hensyn til allmennhetens interesser. Det  er allmennhetens interesse å se ansiktet ditt. Vi ønsker å vite hvem du er. Vi ønsker å kunne identifisere hvem vi ser og forholde oss til mennesker uten maskering. Både sosialt, juridisk og samfunnsmessig er niqab et problem fordi det fjerner bærerens personlighet fra det åpne samfunnet. Dette er en type tildekning som ikke hører hjemme i et åpent og fritt samfunn. Hvis vi går inn i de religiøse skriftene og ser hva slags begrunnelser som ligger til grunn for å dekke seg til, er dette tolkninger om at profetens koner var de beste muslimene og ble lovet paradis. Hvorfor? Fordi de skjulte seg bak gardiner og ikke lot menn se dem. Så målet med niqab er å holde seg komplett skjult for fremmede menn, altså en vandrende gardin når du må ferdes utendørs. Niqabis skal også dekke til sin hud på hendene, føttene, helst ikke snakke offentlig, og kun ferdes på høyest halal steder som moskeen og tilbake til hjemmet. En niqabie skal ikke snakke med menn eller snakke høyt, da denne strenge tolkningen også innbefatter hennes stemme som en del av hennes awrah (privatsone). Det blir derfor å plukke regler som man selv vil når Niqab-Aisha hevder at man kan leve normalt med niqab og at flere burde ansette niqabies. At det er vi som ikke tolerer niqab som har et problem med toleransen.

Jeg har ikke et problem med at noen vil kle seg annerledes under hvilket som helst påskudd de måtte ha for det, men jeg har et stort problem med at enkeltindivid skal få ta valg som plager eller går utover andre. Da tenker jeg ikke først og fremst på sjokk og irritasjon over maskeringen, som normalt sett forbindes med kriminalitet, militære operasjoner og karneval, men jeg tenker på det å frastjele andre retten til å vite hvem du er. Det er å skape utrygghet. Det er med på å legitimere at noen har rett til å avstå fra deltagelse i samfunnet. Alle har rett til å sitte inne i huset sitt og aldri gå ut hvis de ønsker det, men spesielt sunt er det ikke for verken den som sitter der eller personer som må hjelpe til å opprettholde dette dysfunksjonelle valget. Hvis du da krever at andre skal jobbe for at du skal opprettholde din rett til unormal oppførsel, mener jeg at vi har passert retten til frie valg. Får du ikke jobb med niqab, så må den av. Du kan ikke kreve at den norske stat skal forsørge deg fordi du har tatt et fritt valg om maskering.

Niqab er ikke bare et personlig valg, men også politikk. Farlig religiøs politikk. Det er som å bære en buttons for en ekstrem organisasjon på brystet og si at "jeg krever et kjønnssegregert samfunn", "jeg aksepterer ikke likestilling", "jeg er i mot at kvinner skal vise sitt ansikt, sin kropp, sin personlighet og utfolde seg fritt i samfunnet". Slike uttrykk skal ikke få leve uimotsagt. Vi nordmenn har vært så naive og aksepterende i forhold til religiøse forskjeller og vært livredde for å støte religiøse følelser. Det er flott at Niqab-Aisha står frem og sier akkurat det jeg misliker å høre, for det gir meg og andre lov til å uttrykke hvor uenige vi er!

Den typen islam Niqab-Aisha står for, er den jeg frykter og avskyr mest av alle -ismer på jord. En kvinnefiendtlig fortolkning og kapring av det frie, vakre og likestilte islam som ble oss åpenbart av Gud. At hun har tatt plagget frivillig på seg er intet bevis for at det ikke er kvinneundertrykkende. Kvinner velger også å la seg undertrykke og behandle annenrangs fordi de har blitt hjernevasket til å tro at de ikke er verdt mer, det tar ikke bort det faktum at det er feil!

Jeg tar gjerne debatten med Niqab-Aisha når som helst, og jeg mener at vi må tørre å si høyt at slike meninger og holdninger er dårlige, at slike verdier ikke er riktige og at jeg ikke tror på et samfunn som går tilbake i tid. Ingen tar bare private valg, da får man sitte med niqaben sin hjemme i stua si, når du går ut med den er du en soldat for islamismen. Da får du tilsvar!

foto: NRK



onsdag 18. januar 2012

Belastet varemerke

I går ble det kjent at ytterligående politiske "islamister" i Norge har laget en video de har publisert på YouTube, der de gjør en bønn til Gud om at deltagere i krigen i Afghanistan skal straffes. Det som er spesielt for denne videoen er at det er den norske statsministeren Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon med flere, som er avbildet i videoen og utpekt som "fiender av muslimene". Norge, NATO og ISAF er betegnet som fiender og i krig med muslimene. Det var også lagt inn i videoen bilder av kistene til døde norske soldater, men disse har Nrk avstått fra å publisere.

Denne polariseringen av fiendebildet "vesten mot muslimene" kjenner vi igjen fra annen politisk islamisme, global jihadisme og terror fra nettverket Al-Qaida. Det er sjokkerende å se slike bilder, og jeg er takknemlig for at PST tar saken på alvor og etterforsker både produsentene og nettverket rundt disse ytterligående, ekstreme miljøene i Norge. I går ble PST årlige åpne trusselvurdering presentert, og de bekrefter at det er en økende rekrutering til disse miljøene. Det bekymrer meg stort, både som samfunnsborger, nordmann og muslim. Som digital nabokjerring og blogger har jeg lagt meg i selen for å snakke høyt og utfordre mørkemenn og lyssky holdninger. Jeg innser til min store forskrekkelse at kampen mot menneskefiendtlige holdninger, praksis og politikk er som et tolvhodet troll. Kapper du av ett hode, gror det start ut to nye. Kanskje kan vi ikke bekjempe intoleranse, ekstremisme og inhumane verdier over nett, men vi skal virkelig ikke sitte stille og se på at det får vokse fritt heller. Vi står klar med roundup'en! Politi og påtalemyndighetene må gjøre jobben sin hva angår å etterforske, straffeforfølge og dømme de skyldige etter norske lover. Vi andre må reagere og handle når vi ser og hører urett.

Jeg har ingen plan om å komme til den varslede demonstrasjonen 20. januar, arrangert av den ekstreme facebookgruppa "Demonstrasjon - norske soldater ut av Afghanistan" med en "Abu Ibraheem" i spissen.
PST opplyser at de vet hvem som står bak gruppa, demonstrasjonen og videoen, og navn som Arfan Bhatti er nevnt i media. Dette er en ekstrem og kriminell del av et religiøst-politisk miljø, og har ingen relevans til Islams Råd Norges holdninger eller den generelle muslimens meninger.
Å stille i en motdemonstrasjon vil bare skape hissigere aktivister, og kan forårsake uro, vold og skader på mennesker.

Flere moderate muslimer tar til motmæle i media og forklarer at dette er en trist og uislamsk video, som f.eks Mohammad Usman Rana, Akhtar Chaudry og Waqas Sarvar. Abid Raja går enda lenger og sier at det er muslimske ledere som må snakke opp og slå tilbake mot disse "skadedyrene". Basim Ghozlan fra Rabita, sier at de enkeltinvidene som står bak dette ikke tilhører noe muslimsk miljø eller moske. I mine øyne er det å bagatellisere problemet. Som muslimer har vi alle et ansvar for å si fra og rette opp i urett som foregår i islams navn.

Jeg er såret, sint og skammer meg over at noen som kaller seg muslimer tenker, føler og handler på en slik måte. Det er så langt bort fra islams opprinnelige intensjon man kan komme.

Jeg må si meg enig med Abid Raja denne gangen, at jeg syns det muslimske miljøet er for passive og gjør for lite for å ta til motmæle og vise avstand til slik uttalelser og planer. Facebookgruppen deres har 1544 medlemmer, riktignok ikke bare muslimer. De har lokket til seg noen ikke-muslimske medlemmer som er i mot norsk deltagelse i Afghanistan, og som sympatiserer med gruppas planlagte demonstrasjon.

Hva er det egentlig som skjer?

Hvis du ikke kjenner til politisk jihad kan jeg forklare det i korte trekk. Osama bin Laden og tidlige Al-Qaida var en organisasjon som var i mot amerikansk imperialisme og invasjon i muslimske land fordi de mente at USA brukte dette i et globalt maktspill for kontroll, penger og makt. De sammenligner dette med et middelalders korstog fra vesten mot muslimene i øst. Ved å tegne et fiendebilde av USA og "vesten" har flere terrorister og anti-amerikanske muslimer dannet forskjellige nettverk av lokal eller global kamp mot vestlige verdier. Stort sett har dette foregått i kriger og i politiske organisasjoner, men også gjennom alvorlige terrorhandlinger. Den mest kjente er anslaget mot tvillingtårnene i New York City 11. september 2001. Slik har den stadig voksende polariseringen mellom vestlige og muslimske verdier vokst frem, og ondsinnede konspirasjonsteorier florerer. Stadig flere unge blir radikalisert og dratt med i en fiktiv ideologisk krig, skapt av terrorister som sitter på sine egne agendaer. Når det kommer til stykket er ikke disse heller enige om hvilket system som er det beste for samfunnet eller hvilken politikk som bør styre, men de fordekker uenigheten ved å samles om shariabegrepet. Islamsk lov og drømmen om en islamsk stat kan dog tolkes på mange forskjellige måter. Men i opposisjon er de samlet mot fiendebildet "vesten".

Disse menneskene mener altså at USAs invasjon av Afghanistan var en krigshandling, og ikke en intervensjon av NATOalliansen som et fredsforebyggende, internasjonalt tiltak godkjent av FN. De mener likeså at fordi Afghanerne i hovedsak er muslimer (av forskjellige retninger og sekter), er dette et vestelig angrep på muslimer som forsvarer sitt fedreland. At Afghanistan selv har prøvd å bekjempe Taliban (ekstremt gammeldags, voldelig og undertrykkende islamistisk gruppe som før ledet landet) blir bortforklart. Striden står derfor mellom de "rettfølgende" Talibanistene og de "vranglærde" vestelige ikke-muslimene. Dette er det polaristiske fiendebildet som er malt opp, og som hjernevaskes muslimer over hele verden for å søke støtte. Mange blir fanget av propagandaen med offerrollementaliteten som brukes, og det trekkes paraleller til hvor utfordrende det er å være "rettfølgende" muslim i et "vranglært" samfunn. Det spres videoer og artikler på internett med indoktrinerende vers, sanger, meldinger og "opplæring i sannheten" om at det er en hver muslims plikt å stille til "verneplikt", dvs krig når du blir bedt om det av en muslimsk leder. Disse reglene gjaldt på profetens tid da muslimene var en liten gruppe som stadig ble angrepet av andre grupper, og kampene var basert på selvforsvar for å overleve. Senere ble kampene brukt til å erobre land og skape et større imperium. Nå forsøker ekstreme islamister å lure muslimer til at "den muslimske verneplikten" skal brukes til terrorhandlinger i en moderne jihad. Dette er selvfølgelig sludder og vås!

Jeg syns i disse dager det er vanskelig å bære det belastede varemerket "muslim". Det skal jeg ærlig innrømme. Jeg kunne trengt en god historie eller to i media nå, hvor muslimer eller islam ble satt i rettferdighetens positive lys, og kriminelle idioter kunne bli kalt akkurat det de er, og at hedersnavnet muslim ble fratatt dem som tittel.

Muslimer er også norske, muslimer er også i Afghanistan representert gjennom det norske forsvaret, muslimer vil også ha fred, muslimer støtter også ISAF, muslimer liker også Kongen, statsministeren og utenriksministeren. De aller fleste av Norges ca 150 000 muslimer lever i fred og fordrageligehet med sine naboer, og fortjener ikke å bli assosiert med slike kriminelle klovner.
Våre veteraner fortjener det heller ikke. De har mer enn andre bidratt til å opprettholde fred og sivilisasjon for oss alle sammen. Kongen, statsministeren, utenriksministeren og det norske forsvaret gjør en utmerket jobb, og vi er stolte av dere!








torsdag 12. januar 2012

Er det lov med damer i Guds hus?

Selvfølgelig er det lov med damer i Guds hus. Men ikke hver dag.

Jeg flyttet i sommer til et nytt område av byen og har vært på leten etter en ny moske å ha som fast besøkssted. Som Grønlandsbeboer er det nok å velge i trodde jeg. Men saken er at det er spesielle regler og rutiner for hver enkelt moske. De fleste er samlinger av muslimer fra samme opprinnelsesland som driver ting så sin måte, og det er store forskjeller fra moske til moske. Det er vanskelig å finne frem i jungelen av moskeer, både fordi de ikke har skilt, hjemmeside, kontortid eller telefon det går an å nå de på. I tillegg ligger de ofte skjult, i bakgårder eller innenfor andre butikklokaler. Når man stiller opp i døra og spør om det går an å be der, blir man sett rart på hvis man ikke er av samme nasjonalitet. Og som norsk muslim, gjett hvor mange norske moskeer jeg har å gå til? Akkurat null.

Så har du det språklige. De snakker og foreleser på sitt eget språk, så om du ikke forstår urdu, somali, kurdisk, tyrisk, bosnisk, pashto, arabiske dialekter eller andre afrikanske språk, så tja.. Hva gjør du da?

Jeg har foreløbig bare funnet tre moskeer i byen hvor jeg både forstår hva imamen sier og det finnes norsktalende besøkende kvinner der. Jeg ville gjerne prøve ut en ny her i nærheten av hvor jeg bor, og undersøkte om det var mulig å gå dit og be.

"Dessverre, vi tar bare i mot damer på fredagsbønn og til undervisning på søndager. På arabisk."

Ja, sånn er det vel bare, tenkte jeg,  minoritetsreligion og det hele. Men spørsmålet er, er det slik det burde ha vært? Hadde en norsk kirke nektet kvinner adgang unntatt på søndager, hadde hele mediakorpset dukket opp på døra til presten og krevd et svar, en endring og politiske reaksjoner på kvinnesanksjoneringen.

Men som beende muslim og kvinne kan jeg vel bare be hjemme? Det er da ingen plikt for meg å gå i moskeen?

Nei, det er ingen plikt. Men det er hyggelig med et religiøst fellesskap og et samhold. Livet er mer enn å be alene. Også for kvinner. På profetens tid ble kvinner ønsket velkommen og oppfordret til å komme til moskeen. Hvorfor oppfordres de i dag til å holde seg hjemme?

Foto: Blogspot

søndag 1. januar 2012

Kulturkristne nordmenn

Jul er for mange en kristen høytid som markerer Jesus (Isa r.a.) fødsel, hans profeti og frelse. For veldig mange andre er det en kulturell festival som markerer glede, familietid og ferie. I de fleste land over hele verden feires julen i større eller mindre grad, men på svært forskjellige måter. Lokale tradisjoner og religiøse skikker blandes sammen til å bli en lokal julemarkering. Selv innenfor hvert land, eller hver by, kan man ha forskjellige måter å ferie julen på, det ser vi også i Norge når par fra forskjellige kanter av landet skal forene familieforskjeller og skape sin egen tradisjon. For noen er kirkens sakramenter og Jesus (Isa r.a.) budskap det viktigste, for andre er det god mat og drikke det handler mest om. Andre er bundet til generasjoners tradisjoner av nissesagn og fuglebånd, grøt og sursild. Vi har alle vår egen forståelse og tilhørighet til jula, enten vi vil eller ikke. En venninne av meg som ikke feiret jul som barn, fortalte meg hva hennes juleminner var. Nemlig å gå gatelangs og kikke inn gjennom vinduene i de hjemmene som feiret, og lengte seg inn til varmen og tilhørigheten. "Alle" i Norge ferirer jul, og det å stå på utsiden og ikke være inkludert gjorde at hun aldri følte seg helt norsk på innsiden, selv om hun har vokst opp her og bodd her mesteparten av sitt liv. Sist gang jeg holdt jul før jeg konverterte til islam deltok noen kurdiske og arabisk-irakiske naboer med pepperkakebaking, juletrepynting, julesangsynging og marsipanrulling hjemme hos oss. Jeg har aldri sett en slik overveldende glede i disse barnas øyne da de fikk være med på dette for første gang, hjemme i et norsk hjem, og lykken over å få en julegave som hadde ligget under et juletre var så stor at de nærmest var umulig å få hjem til familien på kvelden. Det glemmer jeg aldri. Jeg tror det er viktig for alle å føle tilhørighet til et lands verdier, kultur og tradisjoner, selv om vi har forskjellige livssyn og etnisk opphav. Andre- og tredjegenerasjons "innvandrere" er faktisk ikke innvandrere, de er helt norske. Født her, med et slektstre som strekker seg utover Norges grenser. Det har mange av oss andre også, selv om det ikke vises på hudfargen eller i vår kulturelle praksis.

Det skulle gå fem år med fravær av julefeiring for min egen del, før jeg innfant meg med det faktum at jul er en norsk tradisjon, en del av min kultur og en del av mitt liv og min identitet, ergo meg selv. Jeg bor i Norge, jeg er norsk og jeg har norsk familie. Å avstå fra julefering etter å ha deltatt et helt liv, var en stor endring som medførte en ekskludering fra det norske samfunnet, og en isolasjon jeg ikke trivdes med. Det skulle koste meg mange års grubling og til slutt en erkjennelse om  at julen også er en kulturtradisjon, ikke kun en kristen høytid.

I Norge er alle de som har vokst opp her eller har bodd her lenge nok, det jeg vil kalle for "kulturkristne". Enten man vil eller ei, er kristendommen vevd inn i vår norske kultur, og der ateistene, hedningene og andre anti-religiøse grupperinger gjør sitt for å skille stat og kirke, skole og statsreligion, tradisjoner og religiøse ritualer, er  det en nærmest umulig oppgave å nå fullt ut. Vi har alle behov for å forstå og høre til i samfunnet, og det norske samfunnet er kristen-humanistisk i kultur, arv og tradisjon. Det er en del av vår historie vi må anerkjenne for å forstå hvem vi er i dag. Det betyr ikke at vi skal fortsette å være tvangs-kristnet eller at statskirken nødvendigis skal ha makt, men det er en pekepinn for å forstå vår kultur og vår identitet gjennom snart tusen år.
Vi begraves i kirken, vi samles i kirken ved behov for minnestund og seremonielle markeringer. Vi har en musikk- og kulturtradisjon med kristne innslag, vi nordmenn er rett og slett vevd sammen med den evangelisk-lutherske kirke. Prestene er tilstede i alle livets faser og tilbyr samtaler og sjelesorg for alle som ønsker det, uansett personlig trosbekjennelse. Den moderne norske kirke er sekulær og tenker verdier fremfor dogmer. Hvordan Oslo Domkirke tilbyr døgnåpen stikk-innom kirke, som besøkes av mennesker som lider eller trenger et hellig rom for ettertanke, viser det mangfoldet og den nestekjærligheten kirkens plass har i dagens Norge. Avisene skriver mye om hvor få medlemmer av statskirken som besøker gudstjenestene søndag kl.11.00, men sannheten er at vi stort sett er tradisjonelle og kulturkonservative nordmenn som ønsker at flagget fortsatt skal ha et kors i seg og at kirken skal bestå som et samlingssted for allmennheten når vi virkelig trenger det. Hvordan dette fungerer i praksis ser vi et godt eksempel på, der Oslo Domkirke ble et slikt sentralt knutepunkt for sorg og støtte etter 22/7. Å fornekte kirken som en del av vår kultur og våre røtter, vil være å fornekte en viktig del av oss selv og vårt fedrelands identitet.

Balansen som mange søker er å la religionen eksistere i det offentlige rom, men å tilkjennegi retten til ikke-religiøsitet eller annerledes-religiøsetet på lik linje med statskirkens kristendom. Du skal få lære hva kirken sier og mener, samtidig som du skal få kunnskap om hva de andre livssynene innebærer. En mindre gruppering ønsker religionen helt vekk, at den kun skal utøves i det lukkede rom, vekk fra fellesskapet. Heldigvis er statens og grunnlovens holdning til religion den førstnevnte, nemlig en sekulær og demokratisk føring for frihet og mangfold for alle. I en diskusjon med noen medlemmer fra Human-Etisk forbund om hvilken plass religionen bør ha i skole- og opplæringssammenheng, var det interessant å høre at de også anerkjenner religionen som en del av vår kulturhistorie. Å lære om religion, i motsetning til misjonering eller å bli tvangspålagt å delta i religiøs praksis bør ha en tydelig skillelinje. Der er jeg som muslim og sosialdemokrat enig i at statskirkens kristendom ikke skal ha dominans. Samtidig vekker det såre følelser i meg når jeg oppfatter at kirken eller kristendommen blir skøvet ut av de tradisjonene jeg er vant til. Som f.eks. at skoleåret avsluttes med en julegudstjeneste for alle elevene. Ingen har vondt av å være med en tur i kirken og delta i denne messen, uansett hvilken tro man personlig tilkjennegir seg. Det strider ikke mot andre religioner å befinne seg i dialog eller på besøk hos andre, det er hva du selv legger i handlingen som religiøs dyrkelse som har betydning.

Dette dilemmaet innser jeg at er rimelig schizofrent, som konvertert norsk muslim og "kulturkristen" nordmann savnet jeg å gå på gudstjeneste i jula. For meg var det en viktig del av den julefeiringen jeg praktiserte som kristen, og jeg syns julens budskap om fred, forsoning, frelse, rettferdighet, nestekjærlighet og tid til hverandre er nydelige verdier som et hvert menneske burde fylle noen dager med, uansett hvilken religion eller tro de tilhører. Er det så farlig å være koldtbordaktig "kulturkristen"? Stadig flere sier nei, og de ansatte i Oslo Domkirke bekrefter at både muslimer og andre "annerledestroende" bruker kirkens rom ved behov for ettertanke, lystenning og samtaler. Kronikker i Aftenposen og den to-religiøse begravelsen til Utøyaofferet Bano Rashid viser at stadig fler finner  den norske "kulturkristen"-identiteten naturlig. For de fleste av oss er ikke det et bevisst valg, det er kun en beskrivelse og anerkjennelse av noe vi allerede er. Dette har jeg merket i flere samtaler med ateister, agnostikere og statskirkemedlemmer som sier de ikke vet om det finnes noen Gud eller om det er noe liv etter døden.

Jeg innså at det for meg ikke ville bryte med noen av mine teologiske prinsipper i islam, at jeg deltok i en fellesnorsk markering av julehøytiden i Norge, når jeg holder meg unna det typisk kristne.
I det legger jeg feiring/hyllest av Jesus fødsel, lese Bibelen eller be til Jesus. Synge salmer som hyller Jesus. Dekorere med figurer av Jesus, Maria og Josef, eller de tre vise menn. Bortsett fra disse symbolene, er det aller meste med julen i dag helt utenfor kristendommens rammer. Jeg gikk ikke i gudstjenste, selv om jeg kjente på savnet etter det varme kirkerommet, den vakre lyden av kirkeorgelet, barnesangen og prestens alltid treffende ord i prekenen. Så lenge kirken bygger på en teologi om treenighet, der Jesus anses som Gud, vår frelser og Herre, kan jeg ikke delta i kristne sakramenter eller for den saks skyld være kristen. For meg står det klinkende klart at det bare finnes én Gud, og at Koranen er Guds ord. At profeten Muhammad saaws var den siste profeten, og at den veiledningen der alle mennesker står til ansvar kun for sine egne handlinger og at det ikke finnes noen mellommenn mellom hver troende og Gud selv. Derfor er jeg muslim. Det er for meg sannheten og livet.

Fullt ut norsk, fullt ut muslim. Jeg står med ett bein i hver verden. Jeg deltar i en markering av julehøytiden i Norge med god mat, hyggelig familiesamvær, vakker musikk, fine tv-programmer, gaver og pynt i hjemmet. Utover det hyller jeg ikke Jesus (Isa r.a.) fødsel. Men jeg hedrer Jesus (Isa r.a.) som en viktig og god profet fra Allah swt, og en som hadde og fortsatt har mye å lære oss. Å leve etter Jesus (Isa r.a.) eksempel har vært et mål for meg, og er fortsatt en inspirasjon. Det er ingen motsetninger mellom Jesus (Isa r.a.) eller Muhammed saaws, de er begge profeter fra Gud, som ønsket å sende oss veiledninger for hvordan vi skal leve våre liv her på jorden best mulig. Veiledninger av sin tid, gjennom alle tider. Den første var profeten Adam r.a., det første mennesket, den siste var Muhammed saaws som fikk åpenbart Koranen som sitt mirakel. Mellom disse, mange andre.

Så får vi bare gjøre vårt beste, uansett hvilken tro eller livssyn vi velger som vårt. Det er fullt ut mulig å leve side om side i fred og fordragelighet her på jorda med våre likheter og forskjeller, når vi alle legger godvilja til. Slik jeg forstår det, er dette absolutt Guds vilje. Islam betyr fred.

Godt nytt år!

Foto: Visit Norway