søndag 1. januar 2012

Kulturkristne nordmenn

Jul er for mange en kristen høytid som markerer Jesus (Isa r.a.) fødsel, hans profeti og frelse. For veldig mange andre er det en kulturell festival som markerer glede, familietid og ferie. I de fleste land over hele verden feires julen i større eller mindre grad, men på svært forskjellige måter. Lokale tradisjoner og religiøse skikker blandes sammen til å bli en lokal julemarkering. Selv innenfor hvert land, eller hver by, kan man ha forskjellige måter å ferie julen på, det ser vi også i Norge når par fra forskjellige kanter av landet skal forene familieforskjeller og skape sin egen tradisjon. For noen er kirkens sakramenter og Jesus (Isa r.a.) budskap det viktigste, for andre er det god mat og drikke det handler mest om. Andre er bundet til generasjoners tradisjoner av nissesagn og fuglebånd, grøt og sursild. Vi har alle vår egen forståelse og tilhørighet til jula, enten vi vil eller ikke. En venninne av meg som ikke feiret jul som barn, fortalte meg hva hennes juleminner var. Nemlig å gå gatelangs og kikke inn gjennom vinduene i de hjemmene som feiret, og lengte seg inn til varmen og tilhørigheten. "Alle" i Norge ferirer jul, og det å stå på utsiden og ikke være inkludert gjorde at hun aldri følte seg helt norsk på innsiden, selv om hun har vokst opp her og bodd her mesteparten av sitt liv. Sist gang jeg holdt jul før jeg konverterte til islam deltok noen kurdiske og arabisk-irakiske naboer med pepperkakebaking, juletrepynting, julesangsynging og marsipanrulling hjemme hos oss. Jeg har aldri sett en slik overveldende glede i disse barnas øyne da de fikk være med på dette for første gang, hjemme i et norsk hjem, og lykken over å få en julegave som hadde ligget under et juletre var så stor at de nærmest var umulig å få hjem til familien på kvelden. Det glemmer jeg aldri. Jeg tror det er viktig for alle å føle tilhørighet til et lands verdier, kultur og tradisjoner, selv om vi har forskjellige livssyn og etnisk opphav. Andre- og tredjegenerasjons "innvandrere" er faktisk ikke innvandrere, de er helt norske. Født her, med et slektstre som strekker seg utover Norges grenser. Det har mange av oss andre også, selv om det ikke vises på hudfargen eller i vår kulturelle praksis.

Det skulle gå fem år med fravær av julefeiring for min egen del, før jeg innfant meg med det faktum at jul er en norsk tradisjon, en del av min kultur og en del av mitt liv og min identitet, ergo meg selv. Jeg bor i Norge, jeg er norsk og jeg har norsk familie. Å avstå fra julefering etter å ha deltatt et helt liv, var en stor endring som medførte en ekskludering fra det norske samfunnet, og en isolasjon jeg ikke trivdes med. Det skulle koste meg mange års grubling og til slutt en erkjennelse om  at julen også er en kulturtradisjon, ikke kun en kristen høytid.

I Norge er alle de som har vokst opp her eller har bodd her lenge nok, det jeg vil kalle for "kulturkristne". Enten man vil eller ei, er kristendommen vevd inn i vår norske kultur, og der ateistene, hedningene og andre anti-religiøse grupperinger gjør sitt for å skille stat og kirke, skole og statsreligion, tradisjoner og religiøse ritualer, er  det en nærmest umulig oppgave å nå fullt ut. Vi har alle behov for å forstå og høre til i samfunnet, og det norske samfunnet er kristen-humanistisk i kultur, arv og tradisjon. Det er en del av vår historie vi må anerkjenne for å forstå hvem vi er i dag. Det betyr ikke at vi skal fortsette å være tvangs-kristnet eller at statskirken nødvendigis skal ha makt, men det er en pekepinn for å forstå vår kultur og vår identitet gjennom snart tusen år.
Vi begraves i kirken, vi samles i kirken ved behov for minnestund og seremonielle markeringer. Vi har en musikk- og kulturtradisjon med kristne innslag, vi nordmenn er rett og slett vevd sammen med den evangelisk-lutherske kirke. Prestene er tilstede i alle livets faser og tilbyr samtaler og sjelesorg for alle som ønsker det, uansett personlig trosbekjennelse. Den moderne norske kirke er sekulær og tenker verdier fremfor dogmer. Hvordan Oslo Domkirke tilbyr døgnåpen stikk-innom kirke, som besøkes av mennesker som lider eller trenger et hellig rom for ettertanke, viser det mangfoldet og den nestekjærligheten kirkens plass har i dagens Norge. Avisene skriver mye om hvor få medlemmer av statskirken som besøker gudstjenestene søndag kl.11.00, men sannheten er at vi stort sett er tradisjonelle og kulturkonservative nordmenn som ønsker at flagget fortsatt skal ha et kors i seg og at kirken skal bestå som et samlingssted for allmennheten når vi virkelig trenger det. Hvordan dette fungerer i praksis ser vi et godt eksempel på, der Oslo Domkirke ble et slikt sentralt knutepunkt for sorg og støtte etter 22/7. Å fornekte kirken som en del av vår kultur og våre røtter, vil være å fornekte en viktig del av oss selv og vårt fedrelands identitet.

Balansen som mange søker er å la religionen eksistere i det offentlige rom, men å tilkjennegi retten til ikke-religiøsitet eller annerledes-religiøsetet på lik linje med statskirkens kristendom. Du skal få lære hva kirken sier og mener, samtidig som du skal få kunnskap om hva de andre livssynene innebærer. En mindre gruppering ønsker religionen helt vekk, at den kun skal utøves i det lukkede rom, vekk fra fellesskapet. Heldigvis er statens og grunnlovens holdning til religion den førstnevnte, nemlig en sekulær og demokratisk føring for frihet og mangfold for alle. I en diskusjon med noen medlemmer fra Human-Etisk forbund om hvilken plass religionen bør ha i skole- og opplæringssammenheng, var det interessant å høre at de også anerkjenner religionen som en del av vår kulturhistorie. Å lære om religion, i motsetning til misjonering eller å bli tvangspålagt å delta i religiøs praksis bør ha en tydelig skillelinje. Der er jeg som muslim og sosialdemokrat enig i at statskirkens kristendom ikke skal ha dominans. Samtidig vekker det såre følelser i meg når jeg oppfatter at kirken eller kristendommen blir skøvet ut av de tradisjonene jeg er vant til. Som f.eks. at skoleåret avsluttes med en julegudstjeneste for alle elevene. Ingen har vondt av å være med en tur i kirken og delta i denne messen, uansett hvilken tro man personlig tilkjennegir seg. Det strider ikke mot andre religioner å befinne seg i dialog eller på besøk hos andre, det er hva du selv legger i handlingen som religiøs dyrkelse som har betydning.

Dette dilemmaet innser jeg at er rimelig schizofrent, som konvertert norsk muslim og "kulturkristen" nordmann savnet jeg å gå på gudstjeneste i jula. For meg var det en viktig del av den julefeiringen jeg praktiserte som kristen, og jeg syns julens budskap om fred, forsoning, frelse, rettferdighet, nestekjærlighet og tid til hverandre er nydelige verdier som et hvert menneske burde fylle noen dager med, uansett hvilken religion eller tro de tilhører. Er det så farlig å være koldtbordaktig "kulturkristen"? Stadig flere sier nei, og de ansatte i Oslo Domkirke bekrefter at både muslimer og andre "annerledestroende" bruker kirkens rom ved behov for ettertanke, lystenning og samtaler. Kronikker i Aftenposen og den to-religiøse begravelsen til Utøyaofferet Bano Rashid viser at stadig fler finner  den norske "kulturkristen"-identiteten naturlig. For de fleste av oss er ikke det et bevisst valg, det er kun en beskrivelse og anerkjennelse av noe vi allerede er. Dette har jeg merket i flere samtaler med ateister, agnostikere og statskirkemedlemmer som sier de ikke vet om det finnes noen Gud eller om det er noe liv etter døden.

Jeg innså at det for meg ikke ville bryte med noen av mine teologiske prinsipper i islam, at jeg deltok i en fellesnorsk markering av julehøytiden i Norge, når jeg holder meg unna det typisk kristne.
I det legger jeg feiring/hyllest av Jesus fødsel, lese Bibelen eller be til Jesus. Synge salmer som hyller Jesus. Dekorere med figurer av Jesus, Maria og Josef, eller de tre vise menn. Bortsett fra disse symbolene, er det aller meste med julen i dag helt utenfor kristendommens rammer. Jeg gikk ikke i gudstjenste, selv om jeg kjente på savnet etter det varme kirkerommet, den vakre lyden av kirkeorgelet, barnesangen og prestens alltid treffende ord i prekenen. Så lenge kirken bygger på en teologi om treenighet, der Jesus anses som Gud, vår frelser og Herre, kan jeg ikke delta i kristne sakramenter eller for den saks skyld være kristen. For meg står det klinkende klart at det bare finnes én Gud, og at Koranen er Guds ord. At profeten Muhammad saaws var den siste profeten, og at den veiledningen der alle mennesker står til ansvar kun for sine egne handlinger og at det ikke finnes noen mellommenn mellom hver troende og Gud selv. Derfor er jeg muslim. Det er for meg sannheten og livet.

Fullt ut norsk, fullt ut muslim. Jeg står med ett bein i hver verden. Jeg deltar i en markering av julehøytiden i Norge med god mat, hyggelig familiesamvær, vakker musikk, fine tv-programmer, gaver og pynt i hjemmet. Utover det hyller jeg ikke Jesus (Isa r.a.) fødsel. Men jeg hedrer Jesus (Isa r.a.) som en viktig og god profet fra Allah swt, og en som hadde og fortsatt har mye å lære oss. Å leve etter Jesus (Isa r.a.) eksempel har vært et mål for meg, og er fortsatt en inspirasjon. Det er ingen motsetninger mellom Jesus (Isa r.a.) eller Muhammed saaws, de er begge profeter fra Gud, som ønsket å sende oss veiledninger for hvordan vi skal leve våre liv her på jorden best mulig. Veiledninger av sin tid, gjennom alle tider. Den første var profeten Adam r.a., det første mennesket, den siste var Muhammed saaws som fikk åpenbart Koranen som sitt mirakel. Mellom disse, mange andre.

Så får vi bare gjøre vårt beste, uansett hvilken tro eller livssyn vi velger som vårt. Det er fullt ut mulig å leve side om side i fred og fordragelighet her på jorda med våre likheter og forskjeller, når vi alle legger godvilja til. Slik jeg forstår det, er dette absolutt Guds vilje. Islam betyr fred.

Godt nytt år!

Foto: Visit Norway

3 kommentarer:

Krista sa...

Hei Valgerd.
Jeg leser alt du skriver med stor interesse, og er enig i mye av det du sier. Ikke alt. Jeg er da heller ikke muslim. Kan vel ikke kalle meg personlig kristen heller, men er passivt statskirkemedlem, som så mange andre som er født og oppvokst i dette landet. Som deg deler jeg gleden over orgelbruset og sangen i kirken; jeg er nok ”følelsesmessig religiøs”. Jeg er også opptatt av å forstå så mye som mulig av hva religion handler om. Både kristendommen og andre religioner. Jeg er nok ikke like begeistret for prestenes prekener som deg. Det er sjelden de sier noe som griper meg. Men det har hendt! Og alle prester jeg har møtt har vært gode mennesker. Men jeg kunne ha lyst til å be noen av dem om å ta sitt kall litt mer på alvor. Gå litt mer i dybden, slik at de kan ha noe ordentlig å si til mennesker som er i sjelenød. (Det er det jo mange som er.)
Jeg er veldig enig i dette du sier om at det går an for mennesker med forskjellig religion / livssyn å leve sammen i fred og fordragelighet. Det er noe som kalles ”uenighetsprotokoll” : vi er enige om at vi er uenige om visse ting. Men jeg syns ikke vi skal bagatellisere uenighetene; feie dem under teppet som jeg syns mange gjør når de snakker om ”felles bakgrunn”, ”egentlig den samme guden” osv. For selv om dette er sant når det gjelder Abrahams barn, så er det også et faktum at det har vært strid mellom jøder, kristne og muslimer i mange hundre år. Også i dag er til dels blodig strid mellom dem enkelte steder i verden. Og også mellom forskjellige retninger innen kristendommen og islam er det stor uenighet. Jødedommen vet jeg ikke så mye om, men jeg mener å vite at jødene så på Jesus som en falsk Messias. En av mange. Det mener de visstnok også i dag. Så de avviser med andre ord selve grunnlaget for den kristne religionen. Islam tar også avstand fra alle de sentrale dogmene i kristendommen, og dermed grunnlaget for religionen. For de kristne er Jesus ”Guds sønn”. ”Sann Gud og sant menneske”. Han påtok seg menneskenes synder, og har dermed frelst alle som vil ta i mot frelsen. Han utførte mirakler og vekket døde. Han sto selv opp fra de døde. Og så videre. Alt dette blir vel avvist i Koranen, så vidt jeg kan se. Også dogmet om treenigheten, om sakramentene; ekteskapets ukrenkelighet for eksempel, er åpenbart i strid med Koranen. Så vi skal ikke forvente noen teologisk enighet mellom disse religionene. Da må det nok en ny profet til for å samle trådene. (Hvorfor ikke en kvinnelig profet i disse tider!) Nei, vi får nok leve sammen med våre forskjelligheter så lenge.
Det jeg syns er litt vanskelig å forstå av din ellers veldig rasjonelle argumentasjon er dette at Muhammed skulle være den siste profeten, og at det ikke skulle kunne komme nye åpenbaringer etter hans tid. Dette virker ”veldig rart” på et tenkende menneske. Umulig å begrunne rasjonelt, i alle fall.
Mvh Gunn

Julia sa...

Kulturkristen ja. Jeg ser for eksempel på døping av barn i kirka som en fin seremoni/rite som sitter dypt i folket. Denne seremonien har ikke noe religiøst ved seg for min del.

Jeg forbinder kristendommen stort sett med negative ting og da spesielt århundrer der norske kvinner var i et abrahamsk formynderi under sine ektemenn. I jula er jeg veldig bevist på at vi i norge feirer jul og ikke kristusmesse. Det er den eldgamle lysfesten der vi feirer at sola har snudd. Det provoserer meg at de kristne stjal denne festen en gang i tiden og plasserte jesus fødsel til den og den datoen. Et stikk av irritasjon kan komme om jeg ser engler på juletreet hjemme hos mine foreldre, men jeg ser engler på juletrærne som en del av norsk julekultur som ikke lenger er knyttet til kristen gudstro.

Det er verre at man på barnehager lærer barn at jesus ble født i jula. Både fordi det er en usaklig omgang med historie (vi aner ikke når han ble født) og fordi det til en viss grad viderefører en svindel der de kristne kapret mange folkeslags lysfest.

Randi Målen sa...

Her var jammen mange av mine tanker rundt både jul og hverdag i vårt "kulturkristne" land...