tirsdag 31. januar 2012

Religiøse følelser

Hver gang vi debatterer religion er det et tema som ofte blir glemt - nemlig religiøse følelser. Når VGs debattredaktør kler seg i fulldekkende niqab og abaya og skriver om denne opplevelsen, blir observasjonen langt fra antropologisk fullgod fordi hun utelater det mest vesentlige med niqab. Hun kjenner ikke til og nevner ikke noe om de religiøse følelsene som ligger til grunn for klesvalget.

I religionspsykologien er religiøse følelser beskrevet som en sterk overbevisning uten psykologisk forankring i mennesket natur. Det er forholdet til noe større, utenfor mennesket. Rent naturvitenskapelig kan ikke noe av dette bekreftes, og uten å forholde seg til religion som en rent personlig, psykologisk opplevelse kan religiøse følelser, idéer, overbevisninger og tanker forstås som galskap. Denne overbevisningen som for mange er en sannhet, er for andre rent oppspinn og fiksjon. Dette må vi huske på når vi diskuterer religion og når vi snakker til religiøse mennesker.

Psykiatrien er godt kjent med religiøse besettelser som en del av sykdomsbildet ved storhetsgalskap, psykoser og enkelte personlighetsforstyrrelser. Grensen mellom hva som er sykelig og ikke går ved når folk klarer å forholde seg til begge "verdenene", nemlig vår normale verden av tro og tvil, samtidig med sin egen åndeverden. De som tror de ER Jesus eller en annen messias og sklir inn i en fantasiverden hvor de tror de skal redde verden eller har spesielle krefter, er helt klart syke på sinnet. Historien har vist oss at mange karismatiske sektledere og religiøse frontfigurer har vært gale, og brukt sin menighet og makt til egne fordeler. Ofte med onde hensikter.

Samtidig har psykologien og psykiatrien forståelse for religiøse følelser som viktige for troende mennesker. Å være religiøs eller troende er ikke en psykisk lidelse, selv om mange ikke-troende mener at troen på noe som ikke er naturvitenskapelig bevist bør anses som galskap i seg selv.

Vi som tror på Gud har dette som kjernen i vår virkelighetsforståelse. At Gud er vår skaper, den allmektige styrer og den som avgjør hva som skjer med oss etter døden, er en del av min religion. Å tro på Gud gir sterke følelser som ikke kan sammenlignes med noe annet. Troen på Gud og meningen med livet er større enn alt annet. Med muslimske "briller" forstås alt i livet ut fra forståelsen om skapelsen, livets tester og skjebnen. Om profetene, de hellige bøkene og våre plikter som troende som ønsker å underkaste oss Guds vilje for å oppnå Hans gunst. Å skulle forstå dette utenfra er som for en mann å skulle prøve å sette seg inn i hvordan det føles å ha et spirende liv voksende i sin livmor. Han kan observere, høre om hva som fortelles og prøve å sette seg mentalt inn i situasjonen, men han kan aldri vite hvordan det føles. Slik er det også for ateister og agnostikere, og de som ikke selv har opplevd religiøse følelser. Det kan forklares, men aldri forstås fullt ut.

Jeg har aldri brukt niqab, men jeg har bært hijab i 4 år. Det er lightversjonen av tildekning, mens niqab er det strengeste. Jeg syns det er leit at de religiøse følelsene bak dette valget så sjelden kommer frem i debatten om plaggene. Hvis vi ser bort fra tvang, kultur, press fra omgivelsene og undertrykkelse, som ikke skal være grunner til å bære disse plaggene, kommer vi til den religiøse kjernen. Hvorfor man bruker hijab (eller niqab) er fordi man har en trosoverbevisning om at man gjør det rette.

I fundamentalistisk og konservativ islam er moral og ærbarhet et viktig tema. Det er klare grenser for hva som er anstendig oppførsel for kvinner og menn, og hvordan kjønnene skal omgås hverandre i samfunnet. Religiøse kvinner er ansett som ærbare juveler som trenger beskyttelse. Denne beskyttelsen foregår blant annet ved tildekning av hennes kropps private sone i det offentlige rom. Tildekningen skal også hjelpe henne selv til å huske på sine moralske prinsipper og islams verdisyn. Den skal også være et symbol for andre slik at hun blir gjenkjent som muslim i offentligheten. Dette skal bidra til at hun beskyttes, hjelpes og vernes av sine likesinnede.

Når man har en sterk personlig religiøs overbevisning er den følelsen sterkere enn en forelskelse til et annet menneske, den er nærmest som en besettelse eller overnaturlig tilstand av euforisk sanselighet. Man er så overbevist, så overveldet, så trygg i sin sak - at man nærmest er blind og døv for annerledestenkendes argumenter mot din egen tro. Det preller av som vann på gåsa. Tilstanden kalles på arabisk å ha "noor" Guds lys over deg, eller ha en sterk "imaan" som i tro/religion. Man blir et vandrende lys i sin overbevisning og plages ikke av smålige detaljer om dette verdslige livet eller lar seg påvirke av andres negativitet. De fleste religiøse jobber jevnlig for å opprettholde en høy grad av denne følelsen. Målet er å være sterk i troen hele tiden, derfor er det viktig å følge reglene om hvordan man skal sikre seg mot å falle i troen eller miste den helt. Å be regelmessig til tiden, å være sammen med andre troende, gjøre ting for Islam, hele tiden lære noe nytt om islam, fordype seg, søke Guds glede  og tilgivelse i alt og ett hele tiden alltid. Å leve utelukkende for Gud, å gi seg hen til underkastelsen opplevelse som et offer, en glede og en lykke.

Det sier seg selv at en slik mental tilstand kan være svært farlig om den misbrukes. Man er i en slik trancelignende hengivenhet sårbar for ukritisk tenkning, manipulasjon fra ledere innen trossamfunnet og kan miste perspektivet på hvilken plass religionen bør ha i ditt eget og familiens liv. Den kan misbrukes av mørkemenn med politiske hensikert som lurer og hjernevasker mennesker med et i utgangspunktet ærlig ønske om å gjøre rett i livet og glede Gud. Det kan misbrukes i sin gode intensjon, til å hindre mangfold og utvikling i religionen, når underkastelsen blir sett på som det eneste riktige og fasiten aldri blir utfordret. Da snakker jeg ikke lenger om å bære hijab eller niqab, men om folk som går til "hellig krig" for martyrdom.

Jeg har selv opplevd å være høy på religion. I min nyfrelste fase av å være nykonvertert kunne jeg ha gått på vannet av overbevisning, stolthet og lykkefølelse. Jeg følte meg untouchable. Å gå i hijab var en glede jeg med stolthet tok på meg, selv om dagene var preget av stygge blikk og ufine kommentarer. Selv om jeg ble ekskludert, sett ned på og diskriminert for min hijab følte jeg meg rolig og sikker i min sak. Jeg var overbevist om at Gud så mitt offer og ville belønne meg for min innsats og kamp. At livet var en test jeg som troende måtte igjennom, og at det var opp til meg hvilket resultat jeg ville ha. Tilhørighetsfølelsen til andre muslimer, også ukjente, når de hilser deg "Asalamu aleikum" er uvurdelig. Etter en periode i denne euforiske nærmest ukritiske tilstanden våknet jeg til normaltilstand igjen. Jeg husker godt dagen da sola stekte på min sorte hijab, og impulsen min sa at det var så varmt at jeg burde dra opp ermene på kjolen. Jeg kunne ikke rulle opp ermene eller ta av meg hijaben, jeg var på jobb for islam, jeg hadde valgt å ikle meg islams uniform. Sakte gikk det opp for meg at dette offeret var noe jeg hadde blitt lært opp til av fundamentalister som predikerer en islam jeg ikke kjente til før jeg konverterte. Jeg hadde kjent og levd med muslimer i mange år før jeg ble muslim, men ingen av disse hadde vært i nærheten av de tanker og oppførsel jeg møtte i de religiøse miljøene.

Jeg dømmer ikke andre for å ha religiøse følelser som veileder dem i fundamentalistisk retning. Jeg mener det må være opp til en hver å følge det de selv finner rett for dem, innenfor rimelighetens grenser såklart. Allikevel forbeholder jeg meg retten til å debattere temaene og utfordre begrunnelsene til disse valgene. Jeg som selv har opplevd begge sidene av å være svært "åndelig rusa" på å gjøre det rette etter en bokstavtro tolkning, til nå å være mer moderat og ha fred med meg selv som enkeltindivid og troende muslim, har god erfaring med begge deler. Jeg ble aldri forsøkt vervet til ekstremisme eller radikalisert, men jeg ser tendenser i enkelte miljøer på internett.

Det jeg prøver å si er at åndelig rus er sterkt og godt, og sikkert på høyde med avhengighetsskapende stoffer som heroin. At noen mennesker har et ønske og behov for å tro på sin Gud, selv om andre mener det er fantasi, eventyr eller psykiatri. At jeg forstår hvorfor noen føler seg sterke og stolte av å ikle seg niqab, selv om jeg prinsippielt er i mot det og fordømmer bruken av det i et åpent og fritt Norge.

Skal vi forstå religion fullt ut, må vi også forstå religiøse følelser.
Uansett hvor uforståelige de kan være fra utsiden, så eksisterer de fullt ut.




Ingen kommentarer: