tirsdag 7. februar 2012

Utdrag av boka "Mitt islam"

som er under skriving..

"Jeg satt meg ned på benken, mens jeg dro av meg den høyre sandalen. Høyre først, alltid høyre først, så venstre. Ren fot, skitten fot. Ren side, skitten side. Det har profeten lært oss. Jeg kikker meg raskt over skulderen for å se om det er noen i nærheten. Ikke et menneske å se. Jeg drar frem den melkehvite foten min fra den ankelside abayen og drar den tynne sokken over den. På tre sekunder er jeg igjen anstendig tildekket. Smetter foten tilbake i sandalen. Høyre fot klar, nå venstre. Gjentar ritualet med å kikke meg over skulderen. 


Det kunne være en nabo som sto på verandaen sin og kikket utover skogen denne varme sommerdagen, eller at noen kom forbi på gangstien. Noen meter bak meg sto mannen min og ventet utålmodig. Han hadde protestert høylytt da jeg gikk ut denne dagen uten sokker. Det kunne skimtes en liten flik av min nakne hud mellom sandalen og kjolen hvis jeg skrittet fremover uten å tenke nøye etter hvordan kjolen la seg på foten.


“Nakne tær er forbudt, det burde du da ha lært deg nå?”, tenkte jeg i mitt indre. Jeg hadde lært, men prøvde meg på å spille dum og late som jeg ikke visste, hadde glemt eller bare ikke husket på sokkene. Jeg ville ha luft. Det var over tredve vramegrader denne sommerdagen, jeg var kledd i sort fra topp til tå, med tildekket hode, nakke, kropp og til og med sorte hansker på hendene. Hanskene var ikke et absolutt krav fra han, men det var forbudet mot håndhilsing på menn. Som norsk kvinne er det umulig å vite når en norsk mann har lyst til å håndhilse på deg, det kan være en gammel kollega, en butikkansatt, en lærer, ja hvem som helst som ønsker å hilse pent og strekker ut hånda i refleks. For å unngå å bli paralysert av ambivalens hadde jeg valgt å gå med hansker. Min mann sa at et håndtrykk med hansker var bedre enn et uten, som var totalt forbudt. Og jeg syns et liv med litt mindre angst i hansker var en grei byttehandel mot en runde kjeft om håndhilsing skulle finne sted. Men i dag hadde jeg altså trosset de for meg sinnssyke reglene om ærbar tildekning, og lagt ut på handletur uten sokker i sandalene. Jeg kom nesten ti meter ut fra blokka i det han oppdaget det og raste mot meg. 
«Hva er det du driver med?!” utbrøt han, da han oppdaget det. “Jeg går ned og henter sokker!». Og der satt jeg, på benken rett utenfor, nærmest “arrestert” og skamfull, og følte meg som om jeg bodde på en helt annen planet. Fullt innpakket i sorte klær, med en varme som gjorde at jeg svettet fra innerste hårstrå til nedover ryggen og under ermene. Under tightsen, som skulle forhindre blotting av bar hud dersom et vindpust skulle rive tak i stakken, og ned i sandalene som var av skinn. Nå skulle sokkene gjøre meg hakket mer ærbar, og jeg aksepterte orderen. Jeg håpet at lydigheten skulle gi avkastning. Enten i form av godt humør i heimen, noe jeg egentlig anså som mindre sannsynlig enn å få en plass i Paradis for mine offer. Gud hadde forhåpentligvis mer nåde enn min ektemann."