mandag 28. mai 2012

Det som må sies

Den tyske dikteren Günter Grass overrasket med diktet "Det som må sies" der han slakter Tysklands ignorering av Israels oppførsel. Staten som består av tidligere forfulgte jøder har nå vokst seg sterke og slu, glemt sine egne lidelser og påfører andre skamløst nye. Historiens grusomheter fortsetter i ny form.

De samme ordene får jeg lyst til å ta i bruk når det gjelder islamdebatter. Jeg er så fordømt lei av å diskutere rundt grøten. Debattantene roper om kjønnsapartheid og dommedag om hverandre, media favner politisk islamisme og de ytterliggående foreningene mot islam truer med vold. Jeg har sagt det før, jeg er lei av at idioter har kapret ærestittelen muslim og tilskitnet et i utgangspunktet vakkert og rettferdig forhold til Gud.

Hver gang min datter som snart er tenåring spør ved middagsbordet "Mamma, hvorfor mener muslimene ditt og datt? Det er urettferdig!" må jeg forklare alt fra bunnen av. Hvorfor denne reglen kom til muslimene, hva profeten sa om temaet og hvordan vi kan forstå det som skjedde i middelalderen i dag med vår måte å se verden på. Det er vanskelig å selge inn en religion under mottoet "slik er det bare", og jeg er takknemlig og glad for at jeg aldri har trengt å gjøre det ovenfor noen. Det er så mange muslimske barn som vokser opp med en religionsopplæring i hjemmet eller i moskeene som er alt annet enn liberal, fri og kritisk tenkende. Frykt og trusler om straff og ekskludering er midler som brukes der konservative ikke-sekulære mangler bedre pedagogikk. Slik opplæring varer ikke over tid.

Mennesket er for smart til å ikke ville utfordre pålagte sannheter, og den som ikke har en personlig overbevisning på grunnlag av egne konklusjoner vil bare leve med uutfordrede sannheter  eller undertrykkende falske fakta. I tillegg utvikler det seg en stor dobbeltmoral som lever parallelt i mørket. De mest "religiøse" menneske jeg kjenner har jeg også oppdaget er de med mest overraskende dobbeltliv. Å være religiøs gir status og respekt i det muslimske miljøet, mens sannheten er at den mest religiøse er den som ikke trenger å fortelle det til omverdenen. Gud ser og hører alt allikevel. Det er ikke sunt for noen å være stykkvis og delt. Verken de som lever under slike regimer i sine egne tanker, i egne hjem eller i stater som motarbeider fri og sekulær tro, en allmenn demokratisk rett. Mange av våre innvandrede muslimer har reist fra land som ikke respekterer menneskerettigheter, fred, frihet, likestilling og demokrati. Det er underlig at så få tar opp kampen i egne rekker for å hindre religiøs regresjon og radikalisering. Historisk ser vi at ut- og innvandring øker behovet for identitet og tilhørighetsforståelse. Det er trist at det tar 1-2 generasjoner før disse forstår at det gamle i konservert form ikke fungerer på nytt sted, men at verden går videre og at man kan tilpasse seg uten å forandre seg selv. Det går an å være muslim i Norge uten å leve i middelalderen for eksempel. Mange innvandrede muslimer lever strengere religiøst her enn deres foreldre gjorde i hjemlandet. Kontrastene blir store, og øker de betente forskjellene.

Samhandling handler om å gi og ta fra begge parter, ikke stå steilt uten vilje til tilpasning. Etter min mening har Norge i for stor grad akseptert særkrav og religiøse behov som ubestridte sannheter, mens det i virkeligheten ofte er kulturelle og historiske tradisjoner som blir videreført. Som å tillate pikebarn å bruke hijab, noe som ikke er riktig i islam. Det er i klassisk tradisjonell islam anbefalt å dekke seg til når jentene blir kjønnsmodne og å vise anstendighet i klesveien med å dekke til hår og naken hud. Mange norsk-somalske barn blir påkledd den religiøse tvangstrøya fra de går i barnehagen. Få den vekk!
Poltikerne er livredde for å ta i slike betente saker, som da SV ville undersøke muligheten for å forby skolehijab. Populisme styrer landet vårt, skal man tro denne frykten for å ta de vanskelige debattene.

Barn har også demokratiske rettigheter. Jeg får vondt i hjertet når jeg ser små jentebarn med hijab, hører om jenter som nektes å delta i idrett eller sosiale aktiviteter, jenter som blir hindret en personlig utvikling med begrunnelser om at deres kjønn eller familiens forventninger må komme foran egne ønsker og muligheter. Et slikt Norge skal vi ikke ha. De rettighetene våre formødre har kjempet frem gjelder også våre nye nordmenn. Ingen skal behøve å vokse opp i eller leve med undertrykkelse, trusler og betinget omsorg og kjærlighet. Nå er det langt fra alle muslimske barn i Norge som vokser opp slik, men jeg våger å si at det ikke er få heller. Vi ser det i skolen, vi ser det i ungdomsmiljøene og vi ser det i statistikker om utdanning, inntekt og sosiale problemer.

Jeg vil at vi skal slutte å være så redde og naive når det gjelder religion og kulturelle forskjeller. Snillisme har aldri hjulpet noen. Stort sett har det gjort ting verre. Å være redd for å såre noen med å stille kritiske spørsmål er, som Irshad Manji sier, å ikke respektere noen fullt ut. Anser jeg da min menings- eller trosulike å ikke tåle det samme som meg selv? Gjør jeg den andre mindre? Eller større? De samme betingelsene må gjelde alle, det er en grunnleggende bit av demokratiet vi alle er en del av. Vårt demokrati er en del av vår felles verden. Alle mennesker er våre søstre og brødre i arten uansett hvor og hvordan de lever og bor. Man trenger ikke være religiøst forankret for å anerkjenne menneskeverdet. Når uskyldige mennesker slaktes ned i urettferdighet, som nå i Syria, gjør det vondt å sitte hjelpesløs og uten påvirkningskraft her hjemme. Alt vi kan gjøre er å be. Og arbeide for politisk press for endring.

Istedenfor å krangle om hvem som har den rette versjonen av Guds ord, med bevis som ikke holder i en rettssal, kan vi ikke heller enes om å være uenige når det gjelder tro? Menneskeverd har ingen rett til å måles i trostilhørighet eller kulturelt og etnisk opphav. Friheten forplikter. Den må være hvert eneste menneskes viktigste oppgave å vokte og beskytte om den skal få leve videre. Frihet kommer ikke av seg selv. Menneskelige behov og egoistiske våre sider, primitive og instinktive som de er, lager maktkamper, grupperinger og kriger.  Dette advarte vår elskede profet mot i sin siste tale. "Ta vare på hverandre!" Det er allerede glemt. Nå hersker kontroll, makt og fordømmelsesmoral i de religiøse rådene. Egyptiske politikere mener at det vil være riktig å gjeninnføre amputasjon som straff for naskeri, en lov som ble lagt passiv allerede av den andre khalifen etter protens død, nemlig Omar r.a. Han så ingen grunn til å amputere sultne hender som ikke hadde brød. Et hvert menneske med Guds nåde i sitt hjerte vet at straff må se's opp mot handling, situasjon og menneske. Det gjør også retten i dag, bare uten Gud, men med vår kollektive oppfatning av nådebegrepet. Nødverge for eksempel.

Kan vi ikke finne ut hva vi er enige om?

Vi som tror det finnes en Gud og som ønsker å følge Hans vilje for oss må forholde oss ydmyke til at det kan tenkes vi tar feil. Det betyr ikke at vi ikke skal ta vår religion på alvor, men heller at vi skal slutte å leke Gud. Profeten sa at den første som kommer til Helvetet er en religiøs leder. En som gjorde det for seg selv og ikke for Gud. Det sier vel alt om hva Gud ser etter. Nemlig hva som bor i hjertene til folk, og hvilke handlinger de utfører.

Profeten ba oss muslimer stå sammen som ett folk og en familie, hvordan kan vi følge denne anbefalingen selv om vi gjennom 1400 år har utviklet kulturelle og religiøse forskjeller? Vi må gå tilbake til det grunnleggende og være villig til å se kritisk på oss selv. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at 1,5 milliarder mennesker er svært forskjellige, muslimtittelen til tross. Å fortsette å krangle om hva som er rett islam, og føre krig mot vestens liberalisme er dødfødt. Da råtner troen opp fra innsiden og menneskene rundt som et resultat av en manglende levedyktig kjerne.

Den norske kirke gjennomgår i disse dager en revolusjonerende endring. Staten trekker seg ut som overhode og kirken vil heretter være et trossamfunn på lik linje med andre religiøse tros- og livssynssamfunn i landet. I et moderne demokratisk samfunn er dette det eneste riktige, selv om mange av oss synes det er litt vemodig og skummelt med en slik avslutning av 500 års kristen-Norge historie. Vi er altså ikke lenger en kristen stat eller et krav om et minimumsantall av medlemmer i den norske kirke for embetsmenn og politikere. Jeg håper Islamsk Råd Norge og andre trossamfunn inspirert følger etter.

Der mangfold og ulikheter får slippe til blomstrer aksepten og toleransen, kritisk tenkning og sunn nyutvikling. Det motsatte skjer nemlig i dag. Sekulære muslimer blir motarbeidet og ekskludert som ikke-muslimer, og moskeene tviholder på middelalderske tanker og tolkninger. Et slikt islam vil ikke overleve. En slik religion vil ikke lenger ha Guds lys over seg, men politiske mørkemenns interesse.
Det er forbanna trist!

Vi må akseptere det, enten vi liker det eller ei, at det finnes mennesker som mener og tror det eneste riktige er å leve som de gjorde i middelalderen, at kjønnene ikke skal ha like rettigheter, at vold og fysisk avstraffelse er rettferdig, og at alle som ikke er enige med dem er skitne vantro eller fortapte muslimer som følger satans vilje. Vi må også akseptere at det finnes mennesker som ser over religionens begrensninger og ønsker at alle skal ha like rettigheter og frihet uansett.

Jeg aksepterer at folk har meninger jeg ikke deler. Jeg aksepterer at de tror ting jeg ikke tror. Men jeg aksepterer aldri at vold, trakkasering, undertrykkelse eller ufrihet skal styre samfunnet jeg tilhører og er delansvarlig for. Uansett hvor "frivillig" slik kuing er, skal alle mennesker ha retten til å trekke seg ut fra en slik livstil dersom de skulle komme til å endre oppfatning.

I dag så jeg en gjeng med kvinner gå tur på Aker Brygge. De eldste gikk kledd i lang kåpe og hijab, mens de yngre var kledd i norske klær og trillet barnevogner. Muligens var de bosniske muslimer, tre generasjoner muslimer med flerkulturelle liv. Slikt mangfold gleder meg. Det beviser valgfriheten alle mennesker har rett til. Gudegitt om du vil, en del av rettsstaten om du vil.

Jeg så en somalsk dame på trikken som var kledd i nydelig grønn khimar med matchende hijab rundt hodet, festet med en glitrende brosje. Jeg så meg selv, en norsk muslim, kledd i jeans og hettegenser med hestehale og solbriller. Det muslimske mangfoldet i Norge er der om du ser etter. Vi lever alle islam på vår måte, slik vi mener det best. Noen velger å følge den tradisjonelle skolen, andre tenker nytt.



Så kan kritikerne skrike og prøve å splitte, men jeg har trua på at vi kan stå samlet om vi vil. Og jeg vil.

Jeg får si som Michael Jackson i "Man in the mirror"; La det begynne med meg.

I'm Gonna Make A Change,
For Once In My Life
It's Gonna Feel Real Good,
Gonna Make A Difference
Gonna Make It Right . . .

As I, Turn Up The Collar On My
Favourite Winter Coat
This Wind Is Blowin' My Mind
I See The Kids In The Street,
With Not Enough To Eat
Who Am I, To Be Blind?
Pretending Not To See
Their Needs
A Summer's Disregard,
A Broken Bottle Top
And A One Man's Soul
They Follow Each Other On
The Wind Ya' Know
'Cause They Got Nowhere
To Go
That's Why I Want You To
Know

I'm Starting With The Man In
The Mirror
I'm Asking Him To Change
His Ways
And No Message Could Have
Been Any Clearer
If You Wanna Make The World
A Better Place
Take A Look At Yourself, And
Then Make A Change

I've Been A Victim Of A Selfish
Kind Of Love
It's Time That I Realize
That There Are Some With No
Home, Not A Nickel To Loan
Could It Be Really Me,
Pretending That They're Not
Alone?

A Willow Deeply Scarred,
Somebody's Broken Heart
And A Washed-Out Dream
They Follow The Pattern Of
The Wind, Ya' See
Cause They Got No Place
To Be
That's Why I'm Starting With
Me

I'm Starting With The Man In
The Mirror
I'm Asking Him To Change
His Ways
And No Message Could Have
Been Any Clearer
If You Wanna Make The World
A Better Place
Take A Look At Yourself And
Then Make A Change