torsdag 21. juni 2012

Skeive dager

Neste lørdag, 30. juni kl. 13.00, går Skeive dagers parade av stabelen nok en gang. Som i fjor oppfordrer jeg alle til å delta i markeringen. Det er fortsatt ingen selvfølge at homofile, lesbiske, bifile og transpersoner blir behandlet med respekt og likeverd. Dette er en kamp, på lik linje med feminismen, som må opprettholdes for å motvirke ukultur og uvitenhet som igjen kan blusse opp til hat og fordommer. Minoritetenes homokamp har ikke kommet langt, spesielt blandt homofile muslimer ser vi livsfarlige og uverdige forhold.

To muslimske homofile menn som valgte maskering under paraden i 2011 

I "normal islam" som er svært konservativ, anerkjennes ikke homofili som et akseptert kjønnsliv. Selv muslimer som ikke er spesielt religiøse har ofte en holdning til homofili som tilhører gamle dagers oppfatning om at homofili er en form for sinnssykdom eller en umoralsk handling basert på religiøse normer. Homofobe kulturer behandler sine medlemmer med seksuelle avvik svært dårlig. De religiøse påstår at avvikende seksuelle preferanser er en test fra Gud. En test i å kunne motstå fristelser for å unngå å synde er en måte å tolke menneskets behov på, og ønsket om å følge sine egne behov, særlig når disse går på tvers av det kulturelt eller religiøst aksepterte. Muslimer har spesielt vanskelig for å fritt kunne leve ut sin legning hvis den avviker fra den heterofile offentlig aksepterte normen. Alt fra overvåking og forfølgelse til irettesettende samtaler, vold, tvangsferie på Koranskole i utlandet, press om å raskt inngå heterofilt ekteskap til drap iscenesatt av liksomulykker, er hva muslimske homofile har opplevd.

Å oppdage at man har en annerledes seksuell preferanse er en krevende psykologisk prosess. Det finnes nok av eksempler på mennesker som har gått til grunne fordi tanken på å være "unormal" ikke er til å holde ut. Ikke for dem selv eller for andre, heller ikke for deres familie, kultur, tro eller samfunn. Å leve et liv med en undertrykt seksualitet, et hemmelig seksualliv, fortrengelse med påfølgende psykiske problemer  i kjølvannet av å benekte en vesentlig del av sin personlighet, stigmatisering fra samfunnet, mobbing, hat og selvhat, isolasjon, sykeliggjøring, fengsel, drap eller selvmord er ikke ukjent. I hvilken grad HLBT (homofile, lesbiske, bifile og transpersoner) klarer å utvikle en god psyke og et godt seksualliv er hvordan de blir møtt av samfunnet. Rett og slett hvor mange som overlever, som har et godt liv, som lever i pakt med sin egen sannhet og slipper å leve i skjul og lure andre. Det er ikke sjelden at muslimske homofile blir tvangsgiftet av familien for å skjule det faktum at de er homofile, men fortsetter å leve ut sin legning med flere seksuelle partnere utenfor ekteskapet. Dette ødelegger uskyldiges liv og tjener ikke til annet enn å tilfredsstille familiens ønske om å opprettholde en tilsynelatende normal fasade og unngå fordømmelse fra miljøet. I en kultur hvor hvert individs verdi måles ut fra slektas status og oppførsel vil avvik i en negativ form gi kritiske ringvirkninger for svært mange mennesker. Da kan én persons frihet koste dyrt. 

Nettopp derfor foregår det mye skjult homofili i disse miljøene. Temaet avvises som ikke-eksisterende, det er tabu å snakke om, og det foregår ingen frigjøringsbølge. De få som tør å bryte ut av samfunnets tilstiende aksept om undertrykkelse og fordømmelse opplever ikke sjelden å bli utstøtt. Mange blir syke av denne kollektive mentale straffen. Få vil ta opp kampen mot de forhistoriske holdningene og diskriminering av HLBT får fortsette. I noen land eksisterer også straffeforfølgelse, fengsel og død som resultat av homofili.

Det religiøse forbudet i islam mot homofili går på anale samleier, og forbudet mot å ha sex utenfor ekteskapet. På hvilken måte dette skal tolkes skal jeg ikke gå inn på her, da jeg har skrevet om dette tidligere. Jeg fastholder min påstand om at det er fullt mulig å være en god muslim OG homofil. Gud, slik jeg forstår Ham, har ingen hensikt i å plage mennesker Han har skapt. Han skaper ikke feilvare. Han vet bedre. Det faktum at muslimsk oppførsel skal være myntet på respektfulhet, omsorg, aldri prate sladder eller nedlatende om andre, være hjelpsom og tilgi de som feiler, står i grell kontrast til den oppførselen HLBT blir møtt med.

Hvorfor trenger de å snakke så høyt om dette?

Fordi alle mennesker har rett til å elske hvem de vil og leve fritt selv de slik ønsker innenfor rimelighetens grenser. Som samfunn må vi ha noen felles kjøreregler, men vårt samfunn er tuftet på frihet, demokrati og humanistiske verdier. De liberale rettighetene må vi alle verne om og sikre. Nettopp derfor er det viktig at vi fortsetter å snakke høyt om muslimsk homofrigjøring og livskvalitet for minoriter i Norge. Det er viktig at de som er enig i dette fortsetter å jobbe for saken, og gjerne er med på festdagene i Oslo, for samhold og motivasjon. Vi må jobbe på alle plan, innad i familiene, i moskeene, i den offentlige debatten og i lovverket. Ingen skal diskrimineres, plages eller straffeforfølges for sin seksuelle legning! Kjærlighet og seksualitet er for alle, det er DITT liv!



onsdag 13. juni 2012

Konvertittradikalisering

Jeg konverterte til islam i oktober 2006. Perioden før konverteringen var preget av nysgjerrighet, lesing, research og kontakt med de jeg trodde satt på nødvendig informasjon om islam og konvertering. Da jeg sendte en e-mail til Islamsk Råd Norge og ba om å få snakke med en norsk, kvinnelig konvertitt, ble jeg henvist til Karima Solberg. Hun videreformidlet kontakt med Linda Alzaghari (tidligere Linda Katrine Noor Emblem). Linda var moderator på nettforumet islam.no, og er nå daglig leder av Minotenk. Vi er i dag venninner, men har hele tiden hatt litt forskjellige oppfatninger om hvordan islam skal forstås, og ikke minst etterleves. Særlig de første årene var preget av heftige debatter mellom oss og flere andre, på forumet til islam.no. Linda stilte meg her forleden følgende spørsmål, etter Utilslørtdebatten hos Aschehoug;

 Jeg har tenkt mye på det du sa, og mulig jeg misforsto noe også. Men jeg lurer på hva kunne vi rundt deg gjort når du på egen initiativ stupte inn i hardcore salafisme? Konvertittmiljøet er jo ikke preget av den strengheten som du valgte? Ei heller blant de øvrige kvinnene i moskéen? Du var ganske krass og utilnærmelig når det forsøk på komme med andre tolkninger enn den du valgte (Jr. islam.no-diskusjonene). Som jeg har forstått, og delvis fordi jeg har vært gjennom mye av de samme prosessene selv, så har det vært støtte rundt som har stilt opp i tykt og tynt?
Jeg er enig i at hijab på barn ikke er ønskelig, men er virkelig forbud en klok vei å gå?



Jeg syns dette var et veldig godt spørsmål og har prøvd å samle noen tanker ned på papiret.

Min første erkjennelse er at vi alle er forskjellige. Min personlighet er preget av å gjøre ting ordentlig. Jeg er fryktløst nysgjerrig når jeg setter meg inn i nye ting, uansett om det er motorsykkel eller sjelesorg. Jeg elsker å lese og dykker ned i alt jeg kan finne om det jeg vil lære mest mulig om. Jeg leser gjerne fagbøker, rapporter, forskning, skjønnlitterære betraktninger, biografier og prøver å få med meg kritiske røster i media for øvrig. Jeg oppsøker mennesker som har erfaring og kunnskap. Slik er min individuelle tilnærmingsprosess. Når jeg gjør noe, gjør jeg det skikkelig!

Det føles godt å høre til

Islam er en religion med røtter i Midt-Østen. Religionen har spredt seg til hele verden, men dens hovedsete av teologer er fortsatt plassert på den arabiske halvøy, i Nord-Afrika og i Asia. Islamsk lære har gjennom 1433 år i hovedsak vært forvaltet av mennesker fra disse områdene. Det finnes 4 teologiske lovskoler (innen sunniretningen, 1 i shia) utarbeidet av lærde imamer gjennom ettertiden, som har satt standard for en viss variasjon mellom religiøs tolkning. Dog med svært små variasjoner og ingen sekularisering. Den endringen som har funnet sted innen religiøs forståelse er for det meste resultatet av politisk samfunnsutvikling. Iran er styrt av et konservert, fundamentalistisk shiaparti. Saudi-Arabia er styrt av kongehuset som bygger på den mest konservative sunniislamske lovskolen, tuftet på nomadiske tradisjoner og et kvinnesyn fra middelalderen. I Nord-Afrika og Tyrkia har det vært en sekularisering av statene hvor islam kun brukes i offentlig rett der sharialov (islamsk lov) ikke strider mot sekulær og delvis demokratisk praksis. I Midt-Østen har landene vært styrt av diktatorer som i mindre grad har hatt religion som sitt interessefelt, men prøvd å holde sammen et land av religiøse og kulturelle motsetninger uten for mye uro. Med 20-tallets økende radikalisering i politisk og religiøs vekst, har disse formasjonene endret seg betraktelig. Alt fra borgerkriger og revolusjon (den arabiske våren) til en økende misnøye med ufrihet og et oppgjør med totalitære stater tuftet på religiøse lover (som i Iran).

Det finnes ikke ett islam. Det finnes ingen troverdig oppskrift på hvordan man skal være en korrekt muslim. Men det finnes en veiledning for den som åpner sitt hjerte. Den heter Koranen, vist oss i praksis gjennom profeten Muhammeds (fred være med ham) eksempel.

Når man kommer i kontakt med muslimer vil man raskt oppdage store forskjeller. Kulturell tilhørighet, bakgrunn, utdanningsnivå, økonomiske rammebetingelser, teologisk ståsted og ikke minst, grad av religiøsitet vil differensiere markant. Veldig få muslimer er selv i stand til å redegjøre for hvor i terrenget de selv er plassert. Hvor mange nordmenn kan redegjøre for hva som skiller mellom dem selv og en amerikansk eller nigeransk kristen? Og hvis dere alle tre var bosatt i et annet land enn opprinnelseslandet deres?

Som nybegynner i islam er denne situasjonen meget uoversiktlig og forvirrende. Det finnes ingen opplæringsmanual for konvertitter. Som andre religioner har de fleste troende vokst opp i en familie hvor troen har blitt praktisert mer enn fortalt. Det som regnes som selvfølgeligheter for alle blir sjelden utfordret, det kreves nytt blod for å se en situasjon med nøytrale øyne. Å se noe utenfra er helt annerledes enn å se det innenfra. Bare se for deg hvordan f.eks dine juletradisjoner praktiseres. Det som er viktig for deg, hvorfor er det det? Hvem har lært deg det? Har du sjekket om det har kulturell eller religiøs tilknytning, og bryr du deg egentlig om hvor det kommer fra? Hva er viktigst for deg? Å adlyde Guds ordre eller å føle deg vel? Gjøre det du alltid har gjort?

For å orientere seg i et uoversiktlig landskap ble det nødvendig for meg å sjekke validiteten på den informasjonen jeg ble gitt. Hvem har sagt dette? Hva er beviset for dettes troverdighet?
I mangel av offentlig akseptert, sekulær, religiøs litteratur innen det muslimske miljøet og moskeene, og manglende liberal religiøs praksis i muslimske land, ble jeg dessverre (i etterpåklokskapens navn) sittende med litteratur, filmer, bøker og opplæringsmateriale publisert av wahabistisk produksjon. Den kjente salafyahbevegelsen med sitt opphav i Saudi-Arabia, med spredning til England og Canada, og over hele verden publiserer enorme mengder misjonerende, religiøs propaganda. Internett spesielt. YouTube, IslamicTube, Paltalk og andre nettsteder formidler filmer, videosnutter og opplæring over skype, forum og e-postgrupper. Unge muslimer og nye konvertitter blir drillet i "korrekt islamforståelse". I England har den konservative vinden vokst kraftig og byer som f.eks Birmingham har en muslimsk befolkning på 14,3%. De religiøse skolene driver stort, noen som bl.a har blitt avdekket i flere tv-dokumentarer om hva som egentlig læres bort når media ikke ser og hører.  I Norge kjenner vi wahabistisk islam gjennom f.eks IslamNet og flere konservative trossamfunn, som bl.a. den somalske Tauwfiqmoskeen i Trondheimsveien og Bilal på Carl-Berner.

Jeg satte meg den gangen godt inn i dette materialet og fant det troverdig i teorien. Jeg var vant til å lese Bibelen og forstå den sekulært og tolket symbolsk. Jeg hadde egentlig ingen tro på at livet skulle være så hardt og vanskelig for de som ønsker å leve etter islam, men jeg aksepterte på det tidspunktet at det å det å være muslim også hadde sine offer.

Som nyforelsket i islam befinner man seg i en euforisk psykologisk status hvor man mister litt (eller mye) bakkekontakten. Dette nye og altoppslukende gir en form for eksistensiell krise og kan gi symptomer som ligner psykose. Dette er beskrevet i Jerusalemsyndromet og  i diagnosen konvertitis. Den beskrives som følger;

"There is a phenomenon, manifestly evident online, resultant from the transition from one faith to another, that is usually called convertitis. The symptoms of this malady usually gravitate toward binarism (a fairly rigid black-and-white-no-grey viewpoint), literalism, prooftexting, and the imbalance (if not separation) of head and heart. Another malady, fundamentalism, is similar, even related, but the two are not, I do not think, the same thing. Though convertitis can be found just about anywhere that one finds people moving from one religion and faith to another, it does seem to be a particularly vexing problem for Protestants, more specifically, evangelical Protestants who are converting to Orthodoxy or Rome."

http://benedictseraphim.wordpress.com/2007/11/16/convertitis/

Det finnes faktisk ingen behandling mot konvertitis. For de som rammes må det brenne ut av seg selv. Det tar tid. Jeg vil si jeg var mildt rammet, jeg våknet relativt fort. Andre bruker lengre tid eller våkner aldri. Selvrefleksjon og kritisk tekning har tatt kvelden. Konsekvensanalysen er subjektiv, om ikke fraværende.

I tillegg til å være forelsket i idéen om det perfekte muslimske livet var jeg på den tiden jeg konverterte syk med ME. Å få livet sitt snudd på hodet satte alle sannheter på prøve. Kanskje var livet ment annerledes? Støtten og hjelpen jeg fikk fra muslimske venner ga skjebneperspektivet ekstra poeng.
Da jeg i april 2007 i tillegg giftet meg med en irakisk salafyahimam var min vei staket ut for meg. Som kone var jeg nå underlagt hjemmets hersker og hans regime. Å gå ut uten å spørre om lov var forbudt, musikk var forbudt og hjemmet ble fylt med arabiske og muslimske tv-kanaler og Koranlesing nær sagt døgnet rundt. Interiøret ble arabifisert og fylt av "utlendings-kitch" som vannkanne på do, plastikksandaler og fossefallsbilder med religiøse motiv. Fotografier av mennesker eller bilder av dyr måtte ned fra veggene og gardinene trekkes for. De riktige bønnene leses opp og lære seg å gå med riktig fot inn til  rene og skitne rom. Maten skulle være hjemmelaget og serveres på fat. Min rolle ble å forvalte hjemmet og ivareta familiens behov. Hele døgnet gikk med til religiøs dyrkelse, for hver detalj har en mening i islam. Jeg ble fortalt at ekte muslimer ikke har kultur, bare religion. Sannheten er at hans irakiske herkomst farget hans religiøse holdninger og verdisyn. Min norske kultur var derimot kristen eller i verste fall vantro, og noe jeg straks måtte legge fra meg. Å be til rett tid, føde barn og lage mat var forventingene til meg. Jeg var ikke spesielt god på noen av delene.

Jeg valgte ham selv. I begynnelsen følte jeg at jeg hadde gjort en god fangst. Jeg var stolt. Alle fortalte meg at jeg var heldig. Da sier det seg selv at det ikke var lett å innrømme i ettertid at jeg tok feil.

Det skulle ta meg to og et halvt år å bli klar for å bryte dette ekteskapet. Bli sterk nok, få nok "juling". I denne perioden foregikk en religiøs maktkamp på hjemmebane daglig, men utad var jeg pålagt å vise ansikt og bevare familiens ære med underkastelse. Dette var en grufull tid på mange måter. Ambivalensen var i meg hele tiden, men jeg følte meg totalt overkjørt av motargumenter, trusler og manglende støtte fra omgivelsene. Trusler om Dommedag og Helvete kan svi mer enn psykisk vold og forbud, særlig når det kommer fra en som liksom kjenner "sannheten". Som norsk kvinne og tidligere frigjort og likestilt var skammen over å tillate meg å leve slik uoverskuelig stor og vanskelig å se klart og rasjonelt igjennom. Å avsløre hemmeligheten for andre var å avsløre min egen livsløgn. Jeg hadde gjort en grov feilvurdering og det satt dype spor i meg. Da jeg til slutt kom meg ut og fikk hjelp var jeg så traumatisert at jeg knapt klarte å omgås folk. Det har tatt mye tid å finne tilbake til meg selv, også med profesjonell hjelp og veiledning. Jeg gråter for de som fortsatt sitter fast i lignende livssituasjoner og ikke klarer å gå. De har vært der for lenge, mista troen på seg selv, eller klarer ikke å se for seg å risikere å miste kontakt med sine barn om de går. Kidnappingsfare og det at faren vender barna mot sin "uskikkelige" mor er ulevelig for disse kvinnene. De ofrer seg og blir. De visner psykisk, sliter med smerter, drukner sine sorger i store mengder mat og sukker, og opprettholder fasaden for enhver pris. Bare så det er sagt, det finnes mange religiøse muslimer som lever i gode ekteskap, og det finnes trofaste og snille muslimske menn. Jeg har bare ikke møtt så imponerende mange av dem.

Jeg er så takknemlig for at jeg fant krefter og mot til å bryte. Til slutt handlet det om å overleve psykisk, min sjel sto i fare for å dø. Det er noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort.

Selv da jeg i min dypeste desperasjon oppsøkte hjelp i moskeen fikk jeg til svar at jeg måtte respektere (i betydning av å adlyde) min mann, slutte å lese Dagbladet (som jeg kom med under armen), fortrinnsvis be mer, gjerne hele natten. Dette er ingen spøk. Hadde jeg ikke tilfeldigvis møtt på en god venninne av meg utenfor moskeen den dagen aner jeg ikke hva jeg kunne tatt meg til. Jeg var langt nede. Alt hun satt og sa, om og om igjen, var "man skal ikke ha det sånn". Og det var jeg jo hjertens enig i, men hadde ikke flere argumenter å slå i bordet med hjemme. Ingen av de andre jeg hadde presentert hadde hatt noen annen effekt enn å fremkalle et skummelt raseri og fordømmelser mot min tro og person. Denne mannen var ikke et komplett monster, og jeg prøvde virkelig å forstå hans holdninger og verdisyn i kulturell og sosial kontekst. Allikevel er det ingen frihet når mannens vetorett går foran i uenighet. Si gjerne hva du mener, jeg hører din mening, men jeg bestemmer uansett. Det kalles liksomdemokrati. Og det må ikke forveksles med respekt. Respekt er ydmykhet, aksept og toleranse i likeverdig form.

Noen vil sikkert kommentere at jeg "bare" hadde en uheldig personlig opplevelse, at dette ikke har noe med islam å gjøre. Det er imidlertid en undergravende bagatellisering. Svært mange konvertitter opplever vanskelige relasjoner, mange med vold som erfaring, barnekidnapping og brutte ekteskap. Jeg har ingen tall, men jeg har møtt svært mange. Jeg anslår at 75% av de konvertittene jeg kjenner lever i usunne ekteskap, og 90% har en vanskelig fortid eller traumatiserende barndom som bakgrunn. Når det er sagt mener jeg på ingen måte at det er en dysfunksjonell handling å konvertere til islam. Men grunnlaget for å ta så radikale valg kan ha en årsak i en indre sårbarhet og et behov for å søke trygghet og faste rammer. Den islamen min tidligere ektemann predikerte både i moskeen og i hjemmet er en moderat, ikke-voldelig form for salafyahislam. Det er absolutt islam.

På debattforum var det ingen som talte de liberale muslimers sak, de ble raskt stemplet som vantro og egosentriske frafalne. Jeg var svært aktiv på flere norske, svenske, danske, engelske og amerikanske islamske forum. For hver liberale stemme kom minst tyve konservative og trampet ned ethvert tilløp til aksept for annerledestenkning. Det ble ryddet i rekkene med å fjerne innlegg eller kaste ut "nettroll" som ikke fulgte forumreglene. Det som gjorde meg oppgitt i denne perioden var at ingen forum var demokratiske. Selv på islam.no/forum foregikk en halvtotalitær moderering der de utvalgte med meninger som ledelsen og moderatorgruppen hadde funnet gode nok fikk bli, mens de andre ble jaget vekk, slettet eller satt i skammekroken med periodevise utestengelser. Etter noen år fikk jeg nok av denne motarbeidingen og startet som blogger. Her kunne jeg uhindret og uhemmet ytre mine meninger til hele verden. Dog ikke ukritisert eller uten trakkasering, men kommentarfelter kan modereres, og jeg har for det meste slettet de verste meldingene jeg har fått.

Det er feil som Linda sier at konvertittmiljøene ikke er preget av dette. De er nemlig det. Konvertitter er ofte blandt de strengste religiøse vokterne som debatterer detaljer og praktisk religionsutførelse til det medfører tårer, brutte vennskap og frafall fra rekkene. Det er gjerne konvertitter som driver religionsopplæring i grupper rundt omkring i moskeer og private hjem. Det er konvertitter som fungerer som moderatorer på forum og også som operer som høner som hakker nedover i diskusjonstrådene. Det er en konkurranse om hvem som er flinkest og best muslim. Jeg hadde over en lengre periode en stor konvertittgruppe hjemme hos meg. Til slutt mistet jeg alle. Uenighet ble til uvennskap og frafall.

Total underkastelse og maksimale offer regnes som beundringsverdig. Fortellinger om muslimer som faster flere ganger i uka, gir bort alt de eier og har, eller kvinner som aldri går ut av leiligheten for å avstå fra offentlige blikk, blir tatt frem som ærbare foregangseksempler. Den som kan klare å ofre så mye at man utsletter sitt ego har "vunnet". Da er man en momeen, en sann troende. Dette står for meg som komplett galskap og mangler både åndelighet og spiritualitet. Denne formen for ekstrem religiøs praksis er etter min mening syk og skadelig. Ikke bare for de som er involvert, men spesielt deres barn (som i ytterste konsekvens holdes hjemme fra barnehage og skole for hjemmeundervisning og skjerming fra vantro-samfunnet). Den sorgen deres norske familer sitter igjen med blir tillagt lite oppmerksomhet. Om noen over hodet går det på "å be for dem så de også kan finne den rette veien". Jeg har utallige eksempler på vanvittig religiøs praksis. Noen av dem vil jeg spare til min bok "Mitt islam" kommer ut.

Konvertittmiljøene er delt inn i de strengt religiøse, de samfunnsengasjerte, de akademiske, de som har reist mye, de som har en politisk vinkling, de som har konvertert fordi de ble forelsket eller gift med en muslim som krevde konvertering, de som har en brokete og vanskelig fortid (svært mange), de ressurssvake og de som elsker hjemmeværende liv med utallige barnefødsler. Gjerne i kombinasjon med flere av disse. Vi ser en stor forskjell på de som fortsetter å leve relativt "norskt" og de som gir opp alt og konverterer sin kultur, nasjonalitet og miljø i tillegg. De blir borte slik vi kjente de fra før. De blir sin manns identitet på mange måter. Det er enklere sånn, og det føles for mange trygt og få høre til i noe nytt istedenfor å være en spaltet norsk muslim med et ben i hver leir. Jeg husker hvordan jeg selv prøvde å få fødte muslimer til å passe på e-stoffer i maten som ikke måtte inneholde spor av svin. Hun ene ba meg ta det litt med ro. Jeg var helt i en annen verden.

Den støtten jeg har fått fra medsøstre har vært når de ble istand til å dele av egne erfaringer om sine liv og la være å snakke om hva vi "burde" gjøre hele tiden. Når sannheten kom frem om de utfordringe og problemene de selv befant seg i, hva de tenkte innerst inne, når tvilen kom frem, når skuffelsen kom ut, når de ble ærlige - da hadde vi en felles arena å være søstre på. Det religiøse hykleriet blomstrer og alle vil vise en skrytemaske utad, men sann gudedyrkelse kommer først når vi går dypere og innrømmer at vi er utilstrekkelige mennesker som trenger hjelp. Det var da andre søstre foralte om sine erfaringer med gale menn, om et hjelpeapparat som ikke var der eller så dem, om religiøs tro og tvil, det var da jeg fant meg selv igjen.

Det var når jeg befant meg i kaos at jeg måtte finne balansen i meg selv og lytte til min indre stemme og kraft. Den Gud jeg tror på viser meg veien gjennom kjærligheten jeg føler i hjertet. Min spirituelle utvikling har pågått i tyve år, og lenge før jeg vurderte islam. Jeg ber og jeg underkaster meg gjerne de universelle reglene om å være et nestekjærlig og ydmykt menneske, men jeg underlegger meg aldri igjen en menneskemakt som setter sitt regime over meg, min medfødte frihet og min kjærlighet til Gud. Derfor er jeg i dag en progressiv muslim som ikke passer inn i "boksen". Jeg kan like gjerne kalles et åndelig menneske, men min tro er forankret i islams kjerne.

Anne Sofie Roald som har forsket på konvertitter bekrefter min utvikling i sin bok. Radikaliseringsprosessen er normal for de første 2-3 årene før de enten faller fra eller finner sin egen mer liberale balanse. Kun et lite fåtall av konvertitter forblir ekstreme i sine meninger eller praksis. De aller fleste av oss finner tilbake til hvem vi er, med en litt formatert gudetro i behold.

Så Linda, hva kunne dere gjort? Fortalt meg dette om dere visste det? Gitt meg et kart over islam, konvertitter og politikk. Talt i mot alle som fornekter at det finnes variasjoner og likeverdige måter å være muslim på. "Bannet i kjerka" ved å gå i mot religiøse ledere som predikerer kontinuerlig kvinneundertrykkelse. Åpnet døra for takhøyde og debatter som ikke kun var basert på religiøse fakta og "bevis". Gud kan ikke bevises vitenskapelig, så praten om religiøse bevis faller sin egen urimelighet. Alt dette var jeg for ny, fersk og redd og ganske så naiv til å vite da jeg tok mine første babystep som muslim. Selv ville jeg satt umåtelig pris på om noen hadde tatt seg til til å svare på mine spørsmål fremfor å fortelle meg hva som var rett.

Du var der for meg da jeg ikke klarte mer. Du tok av hijaben før jeg turte. Du tok et oppgjør med personlig opplevd urettferdighet før jeg gjorde, og du våget å banne i kjerka før meg. Så takk. Du var der. Og er der. Det er søsterskap det!

Det står respekt av personlig utvikling og modne valg

tirsdag 12. juni 2012

La oss snakke om hijab!

I debatten hos Aschehoug forlag sist torsdag under markeringen av at det er 1 år siden boka "Utilslørt, muslimske RÅtekster" utkom, som jeg selv er deltagende i, ble vi utfordret av Elisabeth Skarsbø Moen, debattredaktør i VG, til å snakke mer om islamsk feminisme. Gjerne på en sintere måte. Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg har gjennom denne bloggen vært et av få talerør de siste årene som nettopp kjemper for kvinnesak, likestilling, demokrati og likeverd fra innsiden av islam. Ikke bare blogger jeg, men jeg har tatt de ubehagelige debattene innad i moskeen og blandt religiøse mennesker også. Jeg våger å sparke inn fundamentalistiske dører, trampe og rope høyt, med en fortsatt trygt forankret kjærlighet til Allah swt og islam i mitt hjerte. Det er det ikke mange som gjør. Alt for mange retter sitt sinne mot urettferdighet mot Gud. Har de ikke forstått at det er menneskene som gjør feil, ikke Gud?

Selv har jeg erfart å bære full hijab, med tildekket hode og kropp, i 4 år. Jeg gjorde meg mange motstridende erfaringer rundt det å være en muhajabah. Jeg elsket det. Det gjorde meg en periode veldig lykkelig. Jeg ble også stigmatisert, noe jeg beskriver i boka "Fordi jeg fortjener det?". Jeg ble senere syk og trist av det. Jeg begynte å hate det. Jeg valgte til slutt å avbryte hijabbruken etter å ha lagt alle fordeler og ulemper på en vektskål, og tatt en ærlig og oppriktig vareopptelling. Et moment som talte tungt var at jeg kom til å forstå at hijaben i dag er et symbol for fundamentalitisk islam, noe jeg ikke ønsker å være gratis markedsfører av. En annen tungtveiende grunn var min helse. Depresjon og hårtap hadde satt sine spor. Jeg kan av og til savne det, "den muslimske uniformen", som gir en sterk gruppetilhørighetsfølelse. I hovedsak er jeg svært fornøyd med å ha klart å frigjøre meg fra dette plaggets vidstrakte makt og stigma.

Jeg leser med sorg Sara Azmeh Rasmussens innlegg på verdidebatt.no som også ble trykket i VG 29.05. Det er etter min oppfatning uverdig å ty til blasfemi når man skal diskutere hijabens verdi og plass i samfunnet. De muslimske feministene skiller mellom religion og undertrykkelse, mellom frihet og ufrihet, men på premisser vi i her i vesten må våge å stille oss undrende til. Det har sjelden ført noe godt med seg å fordømme andres verdier når vi ikke selv forstår dem. Sara har selv vokst opp i et muslimsk land og misliker hijabens plass i samfunnet. Jeg savner en aksept og repekt for religiøs praksis, også fra de som har forlatt troen på Gud.

Hovedårsaken til at hijab er et tema som skaper så vanvittig stor kontrovers er at, i likhet med historien i gamletestamentet om Babels tårn, har mennesker søken etter Gud ført oss ut i forskjeller og manglende forståelse for hverandres ytringer. Når vi snakker om hijab må man først gå bakover å redegjøre for hva man egentlig snakker om. Hijab er ikke en objektiv faktaopplysning. Tildekning er. Men tildekning uten mening er ikke det samme som hijab. Hvilken mening og årsak som ligger til grunn skaper også arenaen for å debattere virkningen av handlingen. Hva gjør det med den som bærer plagget, de rundt, samfunnet for øvring og kvinner generelt? Det finnes nesten like mange meninger, holdninger, erfaringer og syn på hijab som det finnes mennesker på jorda. Å diskutere hijab, med det formål å komme til enighet, er derfor dødfødt. Det vi kan diskutere er religion, religionsfrihet, ytringsfrihet, frihet, religiøs praksis, demokrati, kvinnekamp osv.

Jeg har ennå til gode å høre en god hijabdebatt, derfor tenkte jeg at jeg skulle holde en for deg her;

 Bente, Aisha og Munibah er tre muslimske kvinner. Bente er norsk konvertitt og bærer hijab. Hun mener det er det eneste riktige for muslimer. Aisha er født i Norge av marokkanske foreldre og bruker ikke hijab. Hun tror islam ligger i hjertet og handlinger. Munibah er født i Somalia og kom til Norge for åtte år siden. Hun bruker hijab og føler det som sin rett til å praktisere religionsfrihet.

Aisha; "La oss snakke om noe vi aldri snakker om. La oss være venner for det. Jeg respekterer at vi velger forskjellig, men jeg vil gjerne diskutere dette med dere. Hvorfor bruker dere egentlig hijab?"


Bente; "Jeg er muslim. Allah swt sier i Koranen at alle troende kvinner skal dekke seg til. Det er en plikt. Det er noe vi må gjøre. Hvorfor bruker du den ikke når du sier at du er muslim?"


Aisha; "Islam handler om mye mer enn hijab. Jeg liker ikke å gå slik kledd, jeg vil være moderne. Jeg er muslim og Gud vet hva jeg gjør. Han hører mine bønner. Han vet."


Bente; "Vi kan ikke selv velge hva som er viktig i islam. Allah swt har gitt oss en tydelig veiledning. Det står i Koranen. Profeten lærte oss hvordan vi skulle være muslimer. Det står ikke noe i Koranen om at vi kan plukke og velge fra en buffét. Er du muslim må du underkaste deg Guds vilje. Du kan ikke både regne med å få nåde og gjøre akkurat som du selv vil. Er du muslim eller er du ikke muslim, det er det som er spørsmålet".


Munibah; "Jeg syns hijaben er fin. Jeg føler meg ærbar og jeg viser at jeg er en bra dame. Hvorfor skal alle snakke stygt om hijab og muslimer? De forstår jo ingenting av islam. Hvorfor skal de som ikke er muslimer bestemme hvordan muslimer skal leve? De som ikke tror på Gud, hvordan kan de vite hva Gud vil for oss? Det er jo helt dumt. Jeg tror at noen muslimer som velger å gå uten hijab også kan være gode muslimer. Men jeg syns de tar en risiko når de velger å viser seg frem. Det kan bli sladder, de kan få et dårlig rykte. Dessuten kan ikke folk se at de er muslimer. Da kan det skje ting med dem, som at noen prøver å voldta dem eller sånt. Det vil jeg ikke ta sjansen på."


Aisha; "Jeg tror ikke på det som dere sier. Jeg tror Gud er større og ser annerledes på det. Det som gjaldt for 1400 år siden trenger ikke å gjelde i dag. Ting kan forandre seg."


Bente; "Hvem sier det? Du? Vet du bedre enn Gud hva som er best for oss? Profetens veiledning skal gjelde til Dommedag, det har han selv forklart. Den som følger sin egen vilje står i fare for å fristet av Satan. Det kan gå deg ille. Hvor skal du tilbringe livet etter døden?"


Munibah; "Hvis du ikke går med hijab er det vanskelig å bli gift med en bra mann. Hvis du vil ha en som ikke drikker og som ber, en som jobber og er trofast, da må du bruke hijab. Ellers vil ingen synes synd på deg om du får problemer."


Bente; "De religiøse mennene søker religiøse koner. De beste muslimene fortjener de beste parterne. Selvfølgelig begynner hijaboppførsel i hjertet og klærne er bare en forlengelse, men hvem vil ha en kvinne som viser seg frem for alt og alle? Hvordan skal en mann klare å bære denne skammen? Hva er igjen til han da?"


Aisha; "Jeg kjenner mange som har klart seg fint jeg."


Bente; "Det betyr ikke at det er bra å gjøre det. Som oftest vil det være en stor risiko å ikke gjøre det Allah swt har anbefalt oss."

Og slik kan det fortsette i evigheter.. De færreste er interessert i å gå utenfor sin egen vurdering av hijaben og se saken fra to eller flere sider.

Men hijab er komplisert!

For noen kan hijab være det vakreste på jord, noe annerledes man ikke bryr seg stort med, mens andre kan se en vandrende tvangstrøye. Hva DU ser avhenger av din holdning til samfunnet, mennesker, religion og kultur. Din holdning kan også endre seg når du møter nye mennesker som deler av sine erfaringer og innsikter om plaggene. Uansett hvor mye jeg personlig hater niqab, kan jeg bli overveldet av varme og søsterlige følelser når jeg møter ei jente som bærer den av egen fri vilje med dedikasjon til det hun forstår som åndelig praktisering. Jeg ble senest i går satt helt ut da jeg ble stående å prate med ei god venninne og hennes venninne utenfor der jeg bor, og fikk både latter og gode klemmer fra denne sortkledde kvinnen jeg bare så øynene på, trangt inne i en slags brevsprekk mellom de sorte lagene. Hun var glad! Stolt, fredelig, i arbeid, med venner og nettverk og føler at hun lever et verdig og godt liv. Med hvilken rett kan jeg dømme henne som person? Jeg misliker klesplagget og jeg misliker fifling med religiøse offer som går utover vår medfødte menneskerett til å ta egne valg. Samtidig anerkjenner jeg variabler innen religiøs dyrkelse og retten til  "at gilla olika" som de sier i Sverige.

Hijab pluss og hijab minus, her er noen vanlige kommentarer til ettertanke;

Religiøse begrunnelser;

  • Det er Guds vilje. Punktum.
  • Profeten lærte oss det.
  • Jeg er jo muslim.
  • Jeg vil vise for hele verden at jeg er muslim.
  • Jeg føler at det styrker min tro og religiøse praksis. Jeg blir stadig påminnet hvem jeg er - og hvordan jeg bør oppføre meg.
  • Hijaben er en forsikring og et sikkerhetsbelte som hindrer meg i å trå feil.
  • Hijaben er befriende, jeg kan gå over alt og gjøre hva som helst.
  • Hijaben er begrensende, jeg blir objektifisert, kategorisert, stemplet og alltid bemerket.
  • Jeg vil vise at jeg er ærbar.
  • Det er en plikt for alle troende kvinner å skjule sin awrah (nakne hud og hår) i det offentlige rom.
  • Ingen kan forandre Guds ord, Koranens budskap gjelder for all tid.
  • Muslimske kvinner må bruke hijab, sånn er det bare.
  • Uten hijab kan andre tro at jeg er løssluppen.
  • Hijaben er en del av det å være voksen.
  • Uten hijab er jeg ikke attraktiv for en troende mann og hans familie. Jeg vil gjerne bli godt gift. Da må jeg ofre meg litt og fremstå som religiøs.
  • Hijab er et offer i dette livet som gir belønning i det neste livet.
  • Når jeg går til moskeen må jeg ha på meg hijaben, også når jeg ber. Det betyr at det er riktig å gå med hijaben.
  • Alle lovskolene i islam sier at det er et religiøst påbud for kvinner å dekke seg til og begrense sin omgang med menn utenfor familien, og prioritere sitt hjem.
  • Det finnes ikke liberal islam. Det finnes bare uvillige muslimer.
  • Det finnes flere måter å tolke islam på. Mange muslimer er sekulær og progressive. 
  • Hijab er bare forseglingen. Tildekningen starter i hjertet. Å være blyg, sjenert, tolmodig, tolerant, stille, rolig, klok, selvoppofrende, nestekjærlig og dedikert handler om å tilbe Gud og følge Hans vilje for oss.
  • Gud vet hva som er best.
  • Heller en varm sommer i hijab enn et evig liv i helvete.
  • Gud ser hva jeg har i hjertet mitt og hvem jeg er.
  • "Modesty" kan være så mangt. Jeg velger anstendig oppførsel uten skaut.
  • Jeg har ingen interesse av å gå med hijaben, men jeg er en muslim allikevel.
  • Jeg mislikte at moren min sa jeg måtte bruke hijaben, men nå velger jeg den selv.
  • Jeg elsker hijab. Jeg hater hijab.
  • De som bruker hijab er undertrykte og velger ufriheten.
  • De som bruker hijab er frigjorte, det finnes ingen tvang i religionen.

Identitet, kultur og tilhørighet;
  • Jeg er konvertitt og det syns ikke på meg at jeg er muslim uten hijab.
  • Jeg er stolt over hvem jeg er.
  • Jeg er ikke redd for å vise at jeg er muslim.
  • Hijaben er vakker.
  • Hijaben er stygg.
  • Jeg liker at familien min er stolt av meg.
  • Det er mitt eget valg.
  • Hijab er ikke noe problem for meg, hvorfor provoserer det deg?
  • Ingen presser meg.
  • Det er forventet at jeg er en god muslim og gjør det rette.
  • Hijaben kan tilpasses og være moteriktig, det er ikke et problem for meg.
  • Vi er redde for å bli "norske".
  • Vi tyrkere bruker hijaben på en spesiell måte. Jeg liker å vise hvem jeg er.
  • Hijab har blitt symbolet på om man ber (gjør salah) eller ikke. Hijab=salah=troende=bra menneske.
  • Jeg liker at mannen min og familien min er stolt av meg, og at de føler de kan stole på meg.
  • Hijab = moralsk og et "skikkelig menneske".
  • Jeg vil være et forbilde. Jeg bærer hijab. Jeg går ikke med hijab.
  • Jeg har ingen behov for å vise meg frem og friste og flirte.
  • Hijaben bare er der. Den er meg. Jeg kunne aldri tenke meg å ta den av.
  • Jeg ER ikke et tøystykke. Se mennesket meg.
  • Pappa krever at jeg bruker den. Mamma sier at jeg må. 
  • Ingen har bedt meg om å ta den på. Jeg ville det selv.
  • Når jeg er en god muslim underkaster jeg meg Guds vilje, respekterer min mann og familien.
  • Å være en god muslim handler om å være uselvisk.
  • Vi må respektere tradisjonen.
  • Jeg fikk gaver da jeg begynte med hijab, og bestemor gråt av stolthet og glede.
  • Det er deilig å slippe mote-, slanke- og kroppshysteriet. Hijaben gir meg total frihet.
Som jeg skriver om i Utilslørt, muslimske RÅtekster, mener jeg det er viktig at alle mennesker får nyte godt av friheten i vårt demokrati. Muslimer har like stor rett til å teste sine egne grenser når de vokser opp, bli kjent med hvilke konsekvenser frie valg gir og bli respektert for sin individuelle rett til å være den man vil være, og tro det man selv vil tro. Personlig tror jeg det er på høy tid at religionen islam utfordres kraftigere fra innsiden, slik at en sekulær forståelse av religiøse tolkninger kan vokse frem og bli allment akseptert, også i muslimske land. Kampen mot fundamentalismen, totalitære samfunn og kvinneundertrykkelse må aldri opphøre. 

Religionsfrihet må ikke forveksles med en aksept for forringelse av humanistiske og demokratiske verdier vår frihet er bygget på. Selv de som "frivillig" lar seg undertrykke i eget hjem må utfordres av samfunnet på fellesarenaer. Det er ikke opp til muslimske kvinner å frigjøre seg selv når norske ikke-muslimer har fått drahjelp av samfunnet og feministiske menn gjennom årtiender. Men vi må huske på at muslimske kvinner selv må være med å definere hvilken frihet de ønsker når de kommer til religiøse spørsmål. Dessverre har feminismen og frigjøringskampene ofte gått på å tolke vestelig sekularisme som den eneste måten å leve fritt på. Det finnes en høy andel av religiøse muslimske kvinner som ønsker en annen form for frihet. Friheten til å leve etter deres forståelse av Guds vilje. Slik jeg ser det må vi godta at religiøs praksis på privat område foregår slik deltagerne selv ønsker det, så lenge det ikke går utover uskyldiges helse og liv, som f.eks barn. Men vårt samfunns fellesarena må tåle hard og effektiv kritikk og debatt om de grunnleggende verdiene vi ønsker at Norge skal bygges på. I dag og for fremtiden.

Ja, hijab skaper et kjønnsskille mellom kvinner og menn. Ja, hijab skjuler deler av kvinnekroppen. Men nei, hijab gir ikke grunn for å diskriminere eller forskjellsbehandle mennesker uansett hva vi selv mener om saken. Definivt gir den ingen grunn til å kritisere Gud. Gud er ingen mann, Gud er ingen oppslagsbok, Gud er en allmektig, omnipotetent kraft som noen av oss tror har skapt verden og fyller livet her på jorden med mening. De menneskene som gir Gud begrensninger eller tolker Guds ord som sine egne derimot, fortjener ingen nåde. De vi skal være sinte på er mennesker som misbruker makt, undertrykker, mobber og fryser ut andre når de ikke følger religiøs marsjtakt. Islamsk feministisk debatt handler om mye mer. Sinne løser ingen problemer, men modige radikale valg gjør. Jeg lar det begynne med meg selv.

Hijab er hva du gjør det til. En venn, ingenting eller en trussel?