onsdag 13. juni 2012

Konvertittradikalisering

Jeg konverterte til islam i oktober 2006. Perioden før konverteringen var preget av nysgjerrighet, lesing, research og kontakt med de jeg trodde satt på nødvendig informasjon om islam og konvertering. Da jeg sendte en e-mail til Islamsk Råd Norge og ba om å få snakke med en norsk, kvinnelig konvertitt, ble jeg henvist til Karima Solberg. Hun videreformidlet kontakt med Linda Alzaghari (tidligere Linda Katrine Noor Emblem). Linda var moderator på nettforumet islam.no, og er nå daglig leder av Minotenk. Vi er i dag venninner, men har hele tiden hatt litt forskjellige oppfatninger om hvordan islam skal forstås, og ikke minst etterleves. Særlig de første årene var preget av heftige debatter mellom oss og flere andre, på forumet til islam.no. Linda stilte meg her forleden følgende spørsmål, etter Utilslørtdebatten hos Aschehoug;

 Jeg har tenkt mye på det du sa, og mulig jeg misforsto noe også. Men jeg lurer på hva kunne vi rundt deg gjort når du på egen initiativ stupte inn i hardcore salafisme? Konvertittmiljøet er jo ikke preget av den strengheten som du valgte? Ei heller blant de øvrige kvinnene i moskéen? Du var ganske krass og utilnærmelig når det forsøk på komme med andre tolkninger enn den du valgte (Jr. islam.no-diskusjonene). Som jeg har forstått, og delvis fordi jeg har vært gjennom mye av de samme prosessene selv, så har det vært støtte rundt som har stilt opp i tykt og tynt?
Jeg er enig i at hijab på barn ikke er ønskelig, men er virkelig forbud en klok vei å gå?



Jeg syns dette var et veldig godt spørsmål og har prøvd å samle noen tanker ned på papiret.

Min første erkjennelse er at vi alle er forskjellige. Min personlighet er preget av å gjøre ting ordentlig. Jeg er fryktløst nysgjerrig når jeg setter meg inn i nye ting, uansett om det er motorsykkel eller sjelesorg. Jeg elsker å lese og dykker ned i alt jeg kan finne om det jeg vil lære mest mulig om. Jeg leser gjerne fagbøker, rapporter, forskning, skjønnlitterære betraktninger, biografier og prøver å få med meg kritiske røster i media for øvrig. Jeg oppsøker mennesker som har erfaring og kunnskap. Slik er min individuelle tilnærmingsprosess. Når jeg gjør noe, gjør jeg det skikkelig!

Det føles godt å høre til

Islam er en religion med røtter i Midt-Østen. Religionen har spredt seg til hele verden, men dens hovedsete av teologer er fortsatt plassert på den arabiske halvøy, i Nord-Afrika og i Asia. Islamsk lære har gjennom 1433 år i hovedsak vært forvaltet av mennesker fra disse områdene. Det finnes 4 teologiske lovskoler (innen sunniretningen, 1 i shia) utarbeidet av lærde imamer gjennom ettertiden, som har satt standard for en viss variasjon mellom religiøs tolkning. Dog med svært små variasjoner og ingen sekularisering. Den endringen som har funnet sted innen religiøs forståelse er for det meste resultatet av politisk samfunnsutvikling. Iran er styrt av et konservert, fundamentalistisk shiaparti. Saudi-Arabia er styrt av kongehuset som bygger på den mest konservative sunniislamske lovskolen, tuftet på nomadiske tradisjoner og et kvinnesyn fra middelalderen. I Nord-Afrika og Tyrkia har det vært en sekularisering av statene hvor islam kun brukes i offentlig rett der sharialov (islamsk lov) ikke strider mot sekulær og delvis demokratisk praksis. I Midt-Østen har landene vært styrt av diktatorer som i mindre grad har hatt religion som sitt interessefelt, men prøvd å holde sammen et land av religiøse og kulturelle motsetninger uten for mye uro. Med 20-tallets økende radikalisering i politisk og religiøs vekst, har disse formasjonene endret seg betraktelig. Alt fra borgerkriger og revolusjon (den arabiske våren) til en økende misnøye med ufrihet og et oppgjør med totalitære stater tuftet på religiøse lover (som i Iran).

Det finnes ikke ett islam. Det finnes ingen troverdig oppskrift på hvordan man skal være en korrekt muslim. Men det finnes en veiledning for den som åpner sitt hjerte. Den heter Koranen, vist oss i praksis gjennom profeten Muhammeds (fred være med ham) eksempel.

Når man kommer i kontakt med muslimer vil man raskt oppdage store forskjeller. Kulturell tilhørighet, bakgrunn, utdanningsnivå, økonomiske rammebetingelser, teologisk ståsted og ikke minst, grad av religiøsitet vil differensiere markant. Veldig få muslimer er selv i stand til å redegjøre for hvor i terrenget de selv er plassert. Hvor mange nordmenn kan redegjøre for hva som skiller mellom dem selv og en amerikansk eller nigeransk kristen? Og hvis dere alle tre var bosatt i et annet land enn opprinnelseslandet deres?

Som nybegynner i islam er denne situasjonen meget uoversiktlig og forvirrende. Det finnes ingen opplæringsmanual for konvertitter. Som andre religioner har de fleste troende vokst opp i en familie hvor troen har blitt praktisert mer enn fortalt. Det som regnes som selvfølgeligheter for alle blir sjelden utfordret, det kreves nytt blod for å se en situasjon med nøytrale øyne. Å se noe utenfra er helt annerledes enn å se det innenfra. Bare se for deg hvordan f.eks dine juletradisjoner praktiseres. Det som er viktig for deg, hvorfor er det det? Hvem har lært deg det? Har du sjekket om det har kulturell eller religiøs tilknytning, og bryr du deg egentlig om hvor det kommer fra? Hva er viktigst for deg? Å adlyde Guds ordre eller å føle deg vel? Gjøre det du alltid har gjort?

For å orientere seg i et uoversiktlig landskap ble det nødvendig for meg å sjekke validiteten på den informasjonen jeg ble gitt. Hvem har sagt dette? Hva er beviset for dettes troverdighet?
I mangel av offentlig akseptert, sekulær, religiøs litteratur innen det muslimske miljøet og moskeene, og manglende liberal religiøs praksis i muslimske land, ble jeg dessverre (i etterpåklokskapens navn) sittende med litteratur, filmer, bøker og opplæringsmateriale publisert av wahabistisk produksjon. Den kjente salafyahbevegelsen med sitt opphav i Saudi-Arabia, med spredning til England og Canada, og over hele verden publiserer enorme mengder misjonerende, religiøs propaganda. Internett spesielt. YouTube, IslamicTube, Paltalk og andre nettsteder formidler filmer, videosnutter og opplæring over skype, forum og e-postgrupper. Unge muslimer og nye konvertitter blir drillet i "korrekt islamforståelse". I England har den konservative vinden vokst kraftig og byer som f.eks Birmingham har en muslimsk befolkning på 14,3%. De religiøse skolene driver stort, noen som bl.a har blitt avdekket i flere tv-dokumentarer om hva som egentlig læres bort når media ikke ser og hører.  I Norge kjenner vi wahabistisk islam gjennom f.eks IslamNet og flere konservative trossamfunn, som bl.a. den somalske Tauwfiqmoskeen i Trondheimsveien og Bilal på Carl-Berner.

Jeg satte meg den gangen godt inn i dette materialet og fant det troverdig i teorien. Jeg var vant til å lese Bibelen og forstå den sekulært og tolket symbolsk. Jeg hadde egentlig ingen tro på at livet skulle være så hardt og vanskelig for de som ønsker å leve etter islam, men jeg aksepterte på det tidspunktet at det å det å være muslim også hadde sine offer.

Som nyforelsket i islam befinner man seg i en euforisk psykologisk status hvor man mister litt (eller mye) bakkekontakten. Dette nye og altoppslukende gir en form for eksistensiell krise og kan gi symptomer som ligner psykose. Dette er beskrevet i Jerusalemsyndromet og  i diagnosen konvertitis. Den beskrives som følger;

"There is a phenomenon, manifestly evident online, resultant from the transition from one faith to another, that is usually called convertitis. The symptoms of this malady usually gravitate toward binarism (a fairly rigid black-and-white-no-grey viewpoint), literalism, prooftexting, and the imbalance (if not separation) of head and heart. Another malady, fundamentalism, is similar, even related, but the two are not, I do not think, the same thing. Though convertitis can be found just about anywhere that one finds people moving from one religion and faith to another, it does seem to be a particularly vexing problem for Protestants, more specifically, evangelical Protestants who are converting to Orthodoxy or Rome."

http://benedictseraphim.wordpress.com/2007/11/16/convertitis/

Det finnes faktisk ingen behandling mot konvertitis. For de som rammes må det brenne ut av seg selv. Det tar tid. Jeg vil si jeg var mildt rammet, jeg våknet relativt fort. Andre bruker lengre tid eller våkner aldri. Selvrefleksjon og kritisk tekning har tatt kvelden. Konsekvensanalysen er subjektiv, om ikke fraværende.

I tillegg til å være forelsket i idéen om det perfekte muslimske livet var jeg på den tiden jeg konverterte syk med ME. Å få livet sitt snudd på hodet satte alle sannheter på prøve. Kanskje var livet ment annerledes? Støtten og hjelpen jeg fikk fra muslimske venner ga skjebneperspektivet ekstra poeng.
Da jeg i april 2007 i tillegg giftet meg med en irakisk salafyahimam var min vei staket ut for meg. Som kone var jeg nå underlagt hjemmets hersker og hans regime. Å gå ut uten å spørre om lov var forbudt, musikk var forbudt og hjemmet ble fylt med arabiske og muslimske tv-kanaler og Koranlesing nær sagt døgnet rundt. Interiøret ble arabifisert og fylt av "utlendings-kitch" som vannkanne på do, plastikksandaler og fossefallsbilder med religiøse motiv. Fotografier av mennesker eller bilder av dyr måtte ned fra veggene og gardinene trekkes for. De riktige bønnene leses opp og lære seg å gå med riktig fot inn til  rene og skitne rom. Maten skulle være hjemmelaget og serveres på fat. Min rolle ble å forvalte hjemmet og ivareta familiens behov. Hele døgnet gikk med til religiøs dyrkelse, for hver detalj har en mening i islam. Jeg ble fortalt at ekte muslimer ikke har kultur, bare religion. Sannheten er at hans irakiske herkomst farget hans religiøse holdninger og verdisyn. Min norske kultur var derimot kristen eller i verste fall vantro, og noe jeg straks måtte legge fra meg. Å be til rett tid, føde barn og lage mat var forventingene til meg. Jeg var ikke spesielt god på noen av delene.

Jeg valgte ham selv. I begynnelsen følte jeg at jeg hadde gjort en god fangst. Jeg var stolt. Alle fortalte meg at jeg var heldig. Da sier det seg selv at det ikke var lett å innrømme i ettertid at jeg tok feil.

Det skulle ta meg to og et halvt år å bli klar for å bryte dette ekteskapet. Bli sterk nok, få nok "juling". I denne perioden foregikk en religiøs maktkamp på hjemmebane daglig, men utad var jeg pålagt å vise ansikt og bevare familiens ære med underkastelse. Dette var en grufull tid på mange måter. Ambivalensen var i meg hele tiden, men jeg følte meg totalt overkjørt av motargumenter, trusler og manglende støtte fra omgivelsene. Trusler om Dommedag og Helvete kan svi mer enn psykisk vold og forbud, særlig når det kommer fra en som liksom kjenner "sannheten". Som norsk kvinne og tidligere frigjort og likestilt var skammen over å tillate meg å leve slik uoverskuelig stor og vanskelig å se klart og rasjonelt igjennom. Å avsløre hemmeligheten for andre var å avsløre min egen livsløgn. Jeg hadde gjort en grov feilvurdering og det satt dype spor i meg. Da jeg til slutt kom meg ut og fikk hjelp var jeg så traumatisert at jeg knapt klarte å omgås folk. Det har tatt mye tid å finne tilbake til meg selv, også med profesjonell hjelp og veiledning. Jeg gråter for de som fortsatt sitter fast i lignende livssituasjoner og ikke klarer å gå. De har vært der for lenge, mista troen på seg selv, eller klarer ikke å se for seg å risikere å miste kontakt med sine barn om de går. Kidnappingsfare og det at faren vender barna mot sin "uskikkelige" mor er ulevelig for disse kvinnene. De ofrer seg og blir. De visner psykisk, sliter med smerter, drukner sine sorger i store mengder mat og sukker, og opprettholder fasaden for enhver pris. Bare så det er sagt, det finnes mange religiøse muslimer som lever i gode ekteskap, og det finnes trofaste og snille muslimske menn. Jeg har bare ikke møtt så imponerende mange av dem.

Jeg er så takknemlig for at jeg fant krefter og mot til å bryte. Til slutt handlet det om å overleve psykisk, min sjel sto i fare for å dø. Det er noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort.

Selv da jeg i min dypeste desperasjon oppsøkte hjelp i moskeen fikk jeg til svar at jeg måtte respektere (i betydning av å adlyde) min mann, slutte å lese Dagbladet (som jeg kom med under armen), fortrinnsvis be mer, gjerne hele natten. Dette er ingen spøk. Hadde jeg ikke tilfeldigvis møtt på en god venninne av meg utenfor moskeen den dagen aner jeg ikke hva jeg kunne tatt meg til. Jeg var langt nede. Alt hun satt og sa, om og om igjen, var "man skal ikke ha det sånn". Og det var jeg jo hjertens enig i, men hadde ikke flere argumenter å slå i bordet med hjemme. Ingen av de andre jeg hadde presentert hadde hatt noen annen effekt enn å fremkalle et skummelt raseri og fordømmelser mot min tro og person. Denne mannen var ikke et komplett monster, og jeg prøvde virkelig å forstå hans holdninger og verdisyn i kulturell og sosial kontekst. Allikevel er det ingen frihet når mannens vetorett går foran i uenighet. Si gjerne hva du mener, jeg hører din mening, men jeg bestemmer uansett. Det kalles liksomdemokrati. Og det må ikke forveksles med respekt. Respekt er ydmykhet, aksept og toleranse i likeverdig form.

Noen vil sikkert kommentere at jeg "bare" hadde en uheldig personlig opplevelse, at dette ikke har noe med islam å gjøre. Det er imidlertid en undergravende bagatellisering. Svært mange konvertitter opplever vanskelige relasjoner, mange med vold som erfaring, barnekidnapping og brutte ekteskap. Jeg har ingen tall, men jeg har møtt svært mange. Jeg anslår at 75% av de konvertittene jeg kjenner lever i usunne ekteskap, og 90% har en vanskelig fortid eller traumatiserende barndom som bakgrunn. Når det er sagt mener jeg på ingen måte at det er en dysfunksjonell handling å konvertere til islam. Men grunnlaget for å ta så radikale valg kan ha en årsak i en indre sårbarhet og et behov for å søke trygghet og faste rammer. Den islamen min tidligere ektemann predikerte både i moskeen og i hjemmet er en moderat, ikke-voldelig form for salafyahislam. Det er absolutt islam.

På debattforum var det ingen som talte de liberale muslimers sak, de ble raskt stemplet som vantro og egosentriske frafalne. Jeg var svært aktiv på flere norske, svenske, danske, engelske og amerikanske islamske forum. For hver liberale stemme kom minst tyve konservative og trampet ned ethvert tilløp til aksept for annerledestenkning. Det ble ryddet i rekkene med å fjerne innlegg eller kaste ut "nettroll" som ikke fulgte forumreglene. Det som gjorde meg oppgitt i denne perioden var at ingen forum var demokratiske. Selv på islam.no/forum foregikk en halvtotalitær moderering der de utvalgte med meninger som ledelsen og moderatorgruppen hadde funnet gode nok fikk bli, mens de andre ble jaget vekk, slettet eller satt i skammekroken med periodevise utestengelser. Etter noen år fikk jeg nok av denne motarbeidingen og startet som blogger. Her kunne jeg uhindret og uhemmet ytre mine meninger til hele verden. Dog ikke ukritisert eller uten trakkasering, men kommentarfelter kan modereres, og jeg har for det meste slettet de verste meldingene jeg har fått.

Det er feil som Linda sier at konvertittmiljøene ikke er preget av dette. De er nemlig det. Konvertitter er ofte blandt de strengste religiøse vokterne som debatterer detaljer og praktisk religionsutførelse til det medfører tårer, brutte vennskap og frafall fra rekkene. Det er gjerne konvertitter som driver religionsopplæring i grupper rundt omkring i moskeer og private hjem. Det er konvertitter som fungerer som moderatorer på forum og også som operer som høner som hakker nedover i diskusjonstrådene. Det er en konkurranse om hvem som er flinkest og best muslim. Jeg hadde over en lengre periode en stor konvertittgruppe hjemme hos meg. Til slutt mistet jeg alle. Uenighet ble til uvennskap og frafall.

Total underkastelse og maksimale offer regnes som beundringsverdig. Fortellinger om muslimer som faster flere ganger i uka, gir bort alt de eier og har, eller kvinner som aldri går ut av leiligheten for å avstå fra offentlige blikk, blir tatt frem som ærbare foregangseksempler. Den som kan klare å ofre så mye at man utsletter sitt ego har "vunnet". Da er man en momeen, en sann troende. Dette står for meg som komplett galskap og mangler både åndelighet og spiritualitet. Denne formen for ekstrem religiøs praksis er etter min mening syk og skadelig. Ikke bare for de som er involvert, men spesielt deres barn (som i ytterste konsekvens holdes hjemme fra barnehage og skole for hjemmeundervisning og skjerming fra vantro-samfunnet). Den sorgen deres norske familer sitter igjen med blir tillagt lite oppmerksomhet. Om noen over hodet går det på "å be for dem så de også kan finne den rette veien". Jeg har utallige eksempler på vanvittig religiøs praksis. Noen av dem vil jeg spare til min bok "Mitt islam" kommer ut.

Konvertittmiljøene er delt inn i de strengt religiøse, de samfunnsengasjerte, de akademiske, de som har reist mye, de som har en politisk vinkling, de som har konvertert fordi de ble forelsket eller gift med en muslim som krevde konvertering, de som har en brokete og vanskelig fortid (svært mange), de ressurssvake og de som elsker hjemmeværende liv med utallige barnefødsler. Gjerne i kombinasjon med flere av disse. Vi ser en stor forskjell på de som fortsetter å leve relativt "norskt" og de som gir opp alt og konverterer sin kultur, nasjonalitet og miljø i tillegg. De blir borte slik vi kjente de fra før. De blir sin manns identitet på mange måter. Det er enklere sånn, og det føles for mange trygt og få høre til i noe nytt istedenfor å være en spaltet norsk muslim med et ben i hver leir. Jeg husker hvordan jeg selv prøvde å få fødte muslimer til å passe på e-stoffer i maten som ikke måtte inneholde spor av svin. Hun ene ba meg ta det litt med ro. Jeg var helt i en annen verden.

Den støtten jeg har fått fra medsøstre har vært når de ble istand til å dele av egne erfaringer om sine liv og la være å snakke om hva vi "burde" gjøre hele tiden. Når sannheten kom frem om de utfordringe og problemene de selv befant seg i, hva de tenkte innerst inne, når tvilen kom frem, når skuffelsen kom ut, når de ble ærlige - da hadde vi en felles arena å være søstre på. Det religiøse hykleriet blomstrer og alle vil vise en skrytemaske utad, men sann gudedyrkelse kommer først når vi går dypere og innrømmer at vi er utilstrekkelige mennesker som trenger hjelp. Det var da andre søstre foralte om sine erfaringer med gale menn, om et hjelpeapparat som ikke var der eller så dem, om religiøs tro og tvil, det var da jeg fant meg selv igjen.

Det var når jeg befant meg i kaos at jeg måtte finne balansen i meg selv og lytte til min indre stemme og kraft. Den Gud jeg tror på viser meg veien gjennom kjærligheten jeg føler i hjertet. Min spirituelle utvikling har pågått i tyve år, og lenge før jeg vurderte islam. Jeg ber og jeg underkaster meg gjerne de universelle reglene om å være et nestekjærlig og ydmykt menneske, men jeg underlegger meg aldri igjen en menneskemakt som setter sitt regime over meg, min medfødte frihet og min kjærlighet til Gud. Derfor er jeg i dag en progressiv muslim som ikke passer inn i "boksen". Jeg kan like gjerne kalles et åndelig menneske, men min tro er forankret i islams kjerne.

Anne Sofie Roald som har forsket på konvertitter bekrefter min utvikling i sin bok. Radikaliseringsprosessen er normal for de første 2-3 årene før de enten faller fra eller finner sin egen mer liberale balanse. Kun et lite fåtall av konvertitter forblir ekstreme i sine meninger eller praksis. De aller fleste av oss finner tilbake til hvem vi er, med en litt formatert gudetro i behold.

Så Linda, hva kunne dere gjort? Fortalt meg dette om dere visste det? Gitt meg et kart over islam, konvertitter og politikk. Talt i mot alle som fornekter at det finnes variasjoner og likeverdige måter å være muslim på. "Bannet i kjerka" ved å gå i mot religiøse ledere som predikerer kontinuerlig kvinneundertrykkelse. Åpnet døra for takhøyde og debatter som ikke kun var basert på religiøse fakta og "bevis". Gud kan ikke bevises vitenskapelig, så praten om religiøse bevis faller sin egen urimelighet. Alt dette var jeg for ny, fersk og redd og ganske så naiv til å vite da jeg tok mine første babystep som muslim. Selv ville jeg satt umåtelig pris på om noen hadde tatt seg til til å svare på mine spørsmål fremfor å fortelle meg hva som var rett.

Du var der for meg da jeg ikke klarte mer. Du tok av hijaben før jeg turte. Du tok et oppgjør med personlig opplevd urettferdighet før jeg gjorde, og du våget å banne i kjerka før meg. Så takk. Du var der. Og er der. Det er søsterskap det!

Det står respekt av personlig utvikling og modne valg

3 kommentarer:

Julia sa...

Jeg kan rett og slett ikke fatte hvordan en kvinne kommer dit at hun gir ektemannen sin en slik autoritet over henne. Det er ufattelig. At hun velger å innskrenke seg selv på dette viset?

Jeg har ikke lest en sterkere advarsel mot islam enn dette siste innlegget. Skremmende. Og ja man kan sikkert si mye om søken etter mening og tilhørighet og ulike tolkninger og tradisjoner, men til syvende og sist begynner det med koranen. Det er bare å lese koranen 4:34 og man skjønner at man har å gjøre med en ideologi som er kvinnefiendtlig.

Paradox Knows sa...

Uffameg her var det mye rart? Ekstrem-salafi? som aksepterer homofili? LOL. Jerusalemsyndrom, psykose, og konvertitis. MED Utmattelsessyndrom.

Og du giftet deg med en salafi-imam? lol(!).

Utlendingskitch..

Du var ikke bra på barn og mat! Lol, igjen.

Muslimah jernkvinnnen, lol.

Jaja, western heartbreak with alcohol and infidels, is nothing compared to eastern heartbreak, divine love and quranic verses.

Salafiism er jo den mest kritiserte formen for Islam, kalles ofte wahabiisme og er Ahl Al Hadith.

Jeg kan ikke si at det ikke er folk som identitiferer seg med denne retningen som ikke er bra, men de er også de som er mest assosiert med uro-elementer, og "islamisme", som jo da er hadithisme, og egentlig har lite med Islam å gjøre.

Jeg postet denne mange steder tidligere, og kanskje her også, men igjen, om man forstår tenkningen her, så kan man deassosiere ekstremisme fra Islam. (hadithisme).

http://mitt.dt.no/artikkel.php?aid=19676

PS, til siste poster, 4:34 skal lese "skill" ikke "slå". En kvinne som ikke kan stoles på i hjemmet er vantro, og vantro er promiskuøse, og forbudt for giftemål.

Fred være med dere.

Kent Andersen sa...

For en som har vært opptatt av religiøs vekkelse og konvertering som emne, og lest om sekter og religiøs undertrykkelse i 30 år er det en ting som slår meg: Og det er hvor LIK historien din er andres historier - uansett religion. Uansett livvsyn. Jeg har møtt og lest pm mennesker som har opplevet akkurat samme faser og ekstremisme, det være seg Mormonisme, Scientologi og Kristendom.
Det eneste som gjør Islam spesiell er OMFANGET av problemene du nevner, og hvor uhyggelig mye mer vanlig slik esktremisme er i Islam kontra andre religioner. Men de psykologiske mekanismene er nøyaktig de samme. Så kan man jo lure på hvorfor dette er så mye mer vanlig innenfor Islam. Hva ER det med islam?