torsdag 26. juli 2012

Ramadankalender luke 6

I dag var jeg en tur innom Eplehuset i byen. Needless to say, det var mye der jeg fikk lyst på. Egentlig skulle jeg bare spørre om råd for min 3 år gamle macbook som har begynt å vise alderdomstegn. Siden jeg jobber en god del på denne maskinen og nå er i gang med en ny bok er jeg avhengig av at den fungerer trygt og tilfredsstillende. Det viste seg at det jeg må oppdatere, forbedre og kjøpe nytt kommer på ca. kr. 3.000,-. En ny macbook koster ca kr. 10.000,-. Servicemedarbeideren kunne fortelle at et macbookbatteri er ment å leve i ca 2 år, så alt over det er bra. Jeg trenger å oppdatere operativsystemet til hele 3 nyere versjoner enn det jeg har for å unngå softwarefeil og at maskinen henger seg opp slik den gjør i dag.

Jeg drømmer også om en stasjonær iMac. En solid arbeidsstasjon som kan være hjemmets alter, en flerbruksmaskin med fantastisk skjerm, en skikkelig datamaskin. Den koster fra kr. 10.000,- og oppover. Selv om prisene er lavere nå enn de har vært før, da kun designere og andre spesielt interesserte eide en mac er det fortsatt mye penger.

Det er så lett å havne i den fella at man stadig ønsker seg nye ting, bedre teknologi og det som ser bra ut. Kanskje er det man har helt greit, men det frister så mye med noe nytt og finere.

I disse Ramadantider tenker jeg mye på de som ikke har noenting. De som lever fra hånd til munn og er avhengige av hjelp fra andre. Alle som urettmessig sliter fordi de er født i et land som er i krig eller er offer for annen sosial urettferdighet. De som trenger det mest nødvendige som mat, drikke, tak over hodet og jobb. De som har det så mye verre enn vi noen gang kan forestille oss.

Jeg sier ikke at ingen i Norge skal kjøpe seg ny pc eller mac, men det er viktig å justere bildet av sin egen velferd av og til, og minnes de som trenger vår hjelp. Dette er definitivt tiden til å både minnes og hjelpe. Gaver i Ramadan er ekstra verdifulle.

I år foreslår jeg å gi penger til Røde Kors som er inne i Syria og hjelper uskyldige offer for brutal borgerkrigsvold. Alle monner drar!


Foto: Røde Kors, Gi Her!

onsdag 25. juli 2012

Ramadankalender luke 5

I dag satt jeg noen timer med regnskap. Ett til jobbprosjektet jeg holder på med, og ett familiebudsjett. Der førte jeg opp alt jeg hadde brukt penger på den siste måneden og summerte kategoriene. Inntekter, utgifter, hva som var planlagt og hva som faktisk var brukt. Som vanlig får jeg meg en liten overraskelse når jeg oppdager at litt her og litt der blir mye mer totalt enn det jeg hadde sett for meg i hodet. Det er for lett å bruke penger, det er for mye jeg har lyst på og det er alltid mer vi trenger enn det jeg tror når jeg planlegger.

Dette fikk meg til å tenke på oppgjørets time. Jeg som andre muslimer tror at alle mine handlinger skrives opp i en bok, hvor det sitter to engler på mine skuldre og noterer alt jeg gjør av godt og vondt. Hvis jeg angrer meg og retter opp urett innen rimelig tid vil det negative bli slettet fra boka, mens resten summeres den dagen jeg ikke lever lenger. Da skal kroppen min og boka vente i graven på Dommens dag. Da er det for sent å korrigere forbruk og budsjett, gjort er gjort.

I grunn er det ganske skummelt å tenke på, for hvis jeg er like slepphendt med å tillate noen halvdårlige handlinger og litt latskap i min praktisering av islam som jeg er ved bruk av penger på klær og sminke (!) vil summen til slutt bli ganske stor. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre gode gjerninger, tilgi, hjelpe de som trenger det og leve et liv i åndelighet og takknemlighet. Men jeg vet at det kunne vært enda bedre..

Istedenfor å la meg skremme av trussel om Helvetet og konstant tenke på alt jeg ikke er bra nok på, så prøver jeg å bruke denne påminnelsen om at alt jeg gjør teller i en større sammenheng. At det er viktig å være fokusert og ærlig med seg selv, og aldri ligge på latsiden når det gjelder personlig forbedring og mulighet for å gjøre gode gjerninger.

Dagens påminnelse; Husk å ta ditt eget personlige regnskap jevnlig - da vet du hva du har på konto. Det er ikke dumt å gjøre opp for sine feil og synder fortløpende, ingen vet når de har avreisebillett fra dette livet.

Foto: credit.com

tirsdag 24. juli 2012

Ramadankalender luke 4

Med Ramadankalender tenker du sikkert at jeg skal fortelle deg noe veldig islamsk og lære deg om Koranen eller muslimers tradisjoner. Men nei, jeg har skrevet Ramadanblogg fire år på rad og i år skal Ramadankalenderen bestå av eksempler fra virkeligheten. Hvordan JEG forsøker å forbedre min tro og mine handlinger gjennom de prøvelser jeg står i og hva jeg føler jeg kan vokse åndelig på.

Jeg har allerede fortalt deg at jeg ikke kan faste på grunn av helseproblemer som gjør fasten skadelig. Jeg bruker ikke hijab og jeg går sjelden i moskeen. Jeg er en hverdagsmuslim som ser helt norsk ut, og ikke minner mye om islam av utseende. Men i hjerte, ord og gjerninger er jeg muslim 100%.

Det viktigste for en muslim er at han eller hun tror på Gud og anerkjenner at Gud bare er 1 eneste. Al-lah, Guden på arabisk er Gud. Ikke den treenige kristne Gud, Jesus og Hellige Ånd. Vi anerkjenner heller ikke magi eller hellige mennesker som skal kunne hjelpe oss nærmere Gud. Det er bare Gud som kan og vil hjelpe oss, ikke spådom, trolleri eller overtro. Dette er et grunnleggende punkt. I tillegg har vi troen på profetene, englene, Dommedag, Koranen og de tidligere hellige skriftene, og Skjebnen.
Etter troen kommer praksisen. Vi skal be, vi skal faste (om vi kan), vi skal hjelpe vår neste (spesielt de fattige og foreldreløse) og vi skal reise på pilgrimsreise (om vi har helse og penger til det).
Muslimer skal snakke sant, være rettferdige, moderate, hjelpsomme, renslige og respektfulle. Det skal være en ærestittel å bære navnet muslim. Dette gir meg noe å strekke meg etter, for ingen er perfekt.

I dag dro vi på en biltur. Jeg og min kjære hadde lyst til å finne på noe i ferien vår her i Oslo mens regnet høljet ned. En biltur hørtes deilig ut. Komme seg litt ut, se noe annet og kanskje spise lunsj på et nytt sted. Da vi kom hjem igjen, etter nærmere 3 timers bilkjøring, var ingen av oss helt fornøyd. Vi fant ut at vi begge to hadde dratt på en tur vi egentlig ikke hadde lyst til. Han hadde lyst til å dra et annet sted, jeg hadde ikke lyst til å dra så langt. Men hvorfor ble det slik da? Hva lærte vi av det?

For å ha det bra med seg selv og andre er det viktig å kjenne til hva man selv egentlig ønsker, og våge å uttrykke det og klare å kommunisere om sine behov og begrensninger. Det kan være veldig vanskelig. Vi har ofte lett for å skulle være så "snille" og holde tilbake det vi tror kan være til bry eller misnøye for andre. Men sannheten kan være at det er det motsatte som skjer om vi ikke tar hensyn til forventningene våre og kartlegger de på forhånd. Mange mennesker blir sure, sinte eller misfornøyde når ting ikke går slik de ønsker eller forventer seg. Kanskje snakker de ikke om det og bare lar det gå over av seg selv etter hvert. Men det løser jo ingenting. Skal vi lære av våre feil og mangler må vi snakke om dem og være villig til å granske og jobbe med oss selv. Gjerne ta i mot tilbakemeldinger fra andre på deres tenker og følelser, og våge og seg selv i speilet. Hva kan jeg bli bedre på? Når skal jeg ta hensyn til meg selv og når kan jeg ikke gå på kompromiss med mine egne behov? Hva vil jeg egentlig og hvor viktig er det for meg?
Slike spørsmål kan vi stille oss for å øke bevisstheten om situasjonen og på den måten få mer ut av livet vårt og relasjonene våre til andre mennesker.

I dag lærte både jeg og min kjære nok en gang at kommunikasjon om egne behov, forventninger, avklaring og planlegging er viktig for best mulig trivsel for flest mulige. Tapte vi noe? Noen timers kjøretur var ikke det verste som kunne skje, men vi valgte nå å bruke ettermiddagen og kvelden på noe vi virkelig ville begge to - og den ble kjempefin!


Dagens påminnelse; Du styrer i stor grad din egen dag og utfallet av den. Hvordan du har det med deg selv og andre er direkte relatert til hvor ærlig og modig du er til å kommunisere dine behov, ønsker og begrensninger. Ingen kan alltid få det som de selv vil, men gjør du ikke noe for å få det som best mulig, kan du heller ikke regne med at ting går din vei slik du kanskje drømmer om. 


Foto: privat

søndag 22. juli 2012

Ramadankalender luke 3

I dag er det 22. juli. For nøyaktig ett år siden ble Norge rammet av en forferdelig terror som drepte 77 uskyldige mennesker. Hele nasjonen har vært sterkt preget av vantro, sjokk, forferdelse, sinne, sorg og undring i 365 dager. Hvordan kunne dette skje? At terroren kom fra en av våre egne, en nordmann som mener at et flerkulturelt samfunn er feil og at muslimsk innvandring er en trussel, en gal mann som mener å ha startet en krig sitter nå varetektsfengslet og venter på sin dom for ugjerningene.

I dag er det 22. juli 2012. Vi minnes og vi sørger, vi har blitt sterkere og mer bevisste. Sårene gror sakte, og for de som var direkte berørt av hendelsen vil det aldri gå helt over. Flotte mennesker er borte for alltid, totalt uten mening. Det har formet oss alle, en nasjon ble rammet. Et samfunn, en politikk, en tro - det handler om det frie demokratiet, det humanistiske verdisynet og det sosialistiske samholdet.

For nøyaktig ett år siden var jeg livredd. Jeg satt hjemme i leiligheten min i Oslo sentrum og hørte at det smalt. Høyt. Jeg undret meg over at de hadde startet sprengningsarbeid i Bjørvika på en fredag ettermiddag og lukket vinduet slik at vi ikke skulle bli forstyrret av bråket. Jeg satt i senga og leste en bok sammen med datteren min. Da ringte mobilen, det var faren hennes. Han arbeidet i Møllergata og ble evakuert ut fra bygningen. Han fortalte at politiet ikke visste hva som hadde skjedd, om det hadde gått av en bombe eller om det var en gasseksplosjon. Han ville bare fortelle oss at han var uskadet om vi skulle høre om det på nyhetene. Dagen etter skulle han hente datteren sin og reise på ferie med sin nye familie.

Jeg satt og kikket på twitterfeeden på mobilen mens vi leste videre. Plutselig ser jeg ord som bombe, terror, Al-Qaida, evakuering, politiet, døde, skadene. Jeg smyger meg ut i stua og setter på tv'en. Skrur av lyden og leser kun teksten. Prøver å forstå hva som skjer. Prøver å skjule for datteren min at jeg er redd. Prøver å finne ut hva vi skal gjøre. Politiet ber folk evakuere Oslo sentrum fordi de ikke kan utelukke flere bomber. Vi bor et steinkast fra sentralbanestasjonen, bussterminalen og noen av Oslos største bygninger der det passerer store mengder mennesker. Tanken om en tvillingbombe slik jeg satt og så direkte på CNN ti år tidligere ga meg gåsehud nedover ryggen. Hvor ville det smelle neste gang? Advarslene har ikke latt vente på seg, at det kunne smelle i Oslo har vi blitt forespeilet lenge. Nå smalt det. Da jeg hørte på nyhetene at statsministeren sa vi måtte vente med å trekke for raske konklusjoner om hvem som hadde gjort dette var den første gangen jeg lurte på om det i det hele tatt kunne være noen andre enn Al-Qaida. Tanken var skremmende. Hvis ikke dem, hvem da? Er vi i krig?

Så begynner twittermeldingene å tikke inn om skyting på Utøya. Hva skjer nå? Jeg orket ikke å tenke på mer enn Oslo nå. Hvor ille var dette? Ville vi bli angrepet av fly? Måtte vi forlate byen? Hvor skulle vi dra? Mobilen sto ikke stille. Familie og venner ringte og spurte om vi var rammet og hvor vi befant oss. Flere ville hente oss og få oss ut av Oslo. Tankene for igjennom hodet, hvor skulle vi dra? Hva skulle vi ta med oss? Med ett følte jeg meg hudløs og hjelpesløs, livredd og som en flyktning i eget land. Min trygghet var revet bort på sekunder og jeg hadde ingen beredskapsplan. Jeg valgte å gjøre som politiet foreslo, å holde oss innendørs og følge med på nyhetene.

Jeg jobber av og til på et behandlingssenter i krysset ved Youngstorget og Møllergata, der hele inngangsdøra og mange vinduer var blåst ut. Jeg går ofte på Deichmans hovedbibliotek, jeg tar ofte 37 bussen forbi VG-huset, jeg går ofte i Torggata og tar trikken fra Stortorvet. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg ikke befant meg i bombens morderiske splinter den dagen.

Twittermeldingene om hva som foregikk på Utøya var groteske og alvoret begynte sakte å gå opp for meg. Her satt jeg i min egen livredde boble midt i Oslo og ventet på neste eksplosjon, men det kom ingen ny bombe. Det kom skudd på skudd på skudd på Utøya istedenfor. Ungdom som løp for livet, ble beskutt, svømte og sendte smser mens de gjemte seg i busker og kratt. TV-bilder med utallige ambulanser i kolonnekjøring til og fra Utøya gjorde sterkt inntrykk. Den uvisse natten der vi satt og fulgte med på nyhetene og ikke fikk ro. Natten jeg valgte å sove i samme seng som datteren min, der jeg søvnløs lå å så på henne, hørte henne puste, da rant tårene i takknemlighet for at hun lever. Vel vitende om at hun kunne ha vært en av de engasjerte ungdommene som sloss for livet på sykehus eller lå død i vannkanten på Utøya. Så meningsløst, så urettferdig, så vanvittig sårbart livet er. Det som betyr alt kan bli revet bort så fort, og som Stoltenberg sa i talen i kveld, "ingen av oss vet når".

I en slik krise var det godt å ha en tro. Som muslim tror jeg på skjebnen, jeg vet at livet ikke er rettferdig. Flere av Guds profeter har opplevd prøvelser med den største smerte, lidelse og ensomhet. Vi sier at Gud gir oss forskjellige tester, og de Han elsker mest blir også hardest testet. Islam lærer oss at livet handler om å takle det som kommer og at det finnes trøst i Guds omsorg. Trøst fordi vi tror at den som tror på Gud og Dommedag og gjør det rette vil bli belønnet når livet på jorden er omme. Når vi alle en dag skal tre inn i det evige liv, da vil rettferdigheten seire og all lidelse bli oppveid med godhet og nytelse for de som har gjort seg fortjent til det.Vi tror at vår dødsdag er skrevet på forhånd, derfor lærer vi at vi må verdsette  hvert øyeblikk vi har med takknemlighet for alt vi får oppleve på godt og vondt. Vi tror at alt som skjer skjer av en årsak, selv om vi ikke forstår hvorfor. Vi har ingen kontroll og vi har ingen makt over livet, men det er lett å tro det i en verden der vi har velstand og så mange muligheter. På et øyeblikk ble livet snudd på hodet for så utrolig mange. Meningsløst og urettferdig. Grusomt.

Allikevel kan vi skape mening av det meningsløse. Vi kan bruke hendelsen til å se nærmere på hva vi har og hvordan vi skal ivareta det gode i samfunnet og i oss selv. Hvem er vi egentlig? Hvordan oppfører vi oss? Hvordan er vi, helt ærlig, mot andre? Hvordan takler vi uenighet og motsetninger? Hva betyr det for deg å leve i frihet, demokrati og velstand? Hva gjør du for å ivareta de godene vi lever med? Hva har du gjort for noen andre i det siste?

At så mange mennesker ikke bruker stemmeretten sin og ikke forstår viktigheten av å delta aktivt i politisk arbeide, opprettholde et grunndig demokrati og kjempe for åpenhet, likhet, frihet og humanistiske verdier - det er tragisk. Kan 22.07.2011 bidra til noe som helst godt må det være å vekke opp uinteresserte og sløve blindpassasjerer i Norge som står i fare for å miste det mest verdifulle de har om ikke også de begynner å luke ugress i vår rosehage. Høyreekstreme, terrorister, udemokratiske og fascistiske idéer skal ikke få slå rot i vårt vakre land, og vi må kjempe mot slike holdninger over alt hvor vi møter på dem. Vi må aldri la passivitet eller dumskap bli greit. Vi må kunne kreve av våre medmennesker at de bryr seg. Enten personlig eller prinsipielt. Vi har vært, er og kommer alltid til å være en nasjon av forbilledlige mennesker som kjemper for fred, frihet og likeverd. Nasjonalt og internasjonalt. Hvem du er, hvor du kommer fra og hva du tror på spiller ingen rolle. Du er et menneske.

Sammen skal vi leve. Vår søster og vår bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord.

Foto: Ivytracener


lørdag 21. juli 2012

Ramadankalender luke 2

I dag leste jeg ferdig Linn Ullmanns siste bok "Det dyrebare". Boka handler om en familie som utsettes for store prøvelser, både på det indre plan hver for seg, og sammen som en familie for ytre begivenheter. Når vi lever oss inn i hver av personene i romanen får vi et unikt innblikk i hvordan livet er for hver enkelt og hvilke behov og ønsker de har. Til sammen ser vi at relasjoner danner et nettverk av famile, slekt, små og store samfunn som alle avhenger av hverandre på godt og vondt. Det er aldri så enkelt som man tror å "bare" gjøre det rette når mange faktorer spiller inn og hensyn skal tas. Ikke minst krever det mot å gjøre det "rette" når dette kan koste dyrt på konsekvensenes vektskål.

Vi møter en far som har sine svin på skogen og vonde hemmeligheter, vi møter en mor som ikke klarer å ta tak i sine utfordringer fordi hun er fanget i et mønster som har fastnet i personligheten med opphav i sin barndom, vi møter fire generasjoner som alle er offer for sine utfordringer enten det er krig, økonomiske prøvelser eller familiære prøvelser. Til sammen danner dette liv og skjebner.

Som troende er det utrolig viktig å huske på at ingen mennesker er perfekte, ingen tro er så krystallklar at vi kun gjøre det rette til enhver tid. Selv den dypt troende vil finne situasjoner hvor motet svikter, hvor frykten tar over eller det føles som konsekvensene av våre handlinger vil koste mer enn vi ser gagner  saken. Ingen situasjon har bare én side, og dette kan det være lett å glemme når vi ser en persons avgjørelser fra utsiden av. Det er så lett å kommentere, påpeke, veilede og klage på andre. Ikke minst å sladre, noe som er en veldig dårlig handling i islamsk kontekst, men det gjøres alt for ofte, alt for mye. Han gjorde ditt og datt, hun gjorde sånn..

Denne boka, som forøvrig ikke handler om verken religion eller islam, handler om det å tro på det rette, gjøre sitt beste og ikke minst hvor sammenvevd komplekst livet kan være.

Dagens påminnelse; Det finnes få enkle etiske valg. Når vi skal velge mellom å gjøre en ting rett i forhold til hva Gud har bedt oss om må vi ta hensyn til hva islamsk tolkning sier, vi må ta hensyn til vårt eget etiske ståsted og vi må vurdere situasjonen isolert sett. Ingen situasjoner er helt like og ingen mennesker er helt like. Det skal derfor være opp til hver enkelt å ta sine egne valg og vurderinger ut fra hva denne føler er til det beste for hver enkelt. Med årene har jeg erfart at vi stort sett alle sammen gjør så godt vi kan, med de premissene vi har som ligger til grunn for vår mulighet til å ta valg.

Derfor dømmer jeg sjelden andre for deres valg selv om jeg fordømmer handlinger, har jeg fortsatt troen på mennesket som noe godt i bunnen. Den nåden Gud viser oss kan vi også ha som forbilde å vise hverandre.

Bilde: Lightomega

fredag 20. juli 2012

Ramadankalender luke 1

I dag er det 1. Ramadan. Hva er Ramadan lurer du kanskje på?

Ramadan er en muslimsk måned i månekalenderen, eller islamsk kalender, som har 354 dager hvert år. Det vil si at den fremskyndes med 11 dager for hvert solår (vanlig norsk kalender). Månekalenderen bytter måned hver gang det er fullmåne, det kan variere mellom 29 og 30 dager, men aldri 28 eller 31.

De muslimske månedene er Muharram, Safar, Rabia 1, Rabia 2, Jumada 1 og Jumada 2, Rajab, Shabaan, Ramadan (måneden for faste), Shawwal, Dhu-l Qada og Dhu-l Hajja (måneden for pilgrimsreise).

I Ramadan er det foreskrevet (i Koranen) at muslimer skal bruke en hel måned på ekstra tilbedelse. Denne er spesielt foreskrevet ved fasten og ekstra bønner, ekstra fokus på det som virkelig betyr noe og ekstra gavmildhet (spesielt å gi til de fattigste).

Mange av oss kan ikke faste. Noen vil ikke. Jeg er av de som blir syk om jeg avstår fra mat og drikke, og for et par år siden da jeg ihugget fastet i 7 dager, ble jeg så syk at legene ga meg streng beskjed om å ikke gjøre dette igjen. Det står i Koranen at Allah swt skal gjøre fasten lett for deg, men har man problemer med helsa, sykdom, graviditet eller alder som gjør at faste gir deg dårligere helse, så er det altså ikke lov til å faste i islam. Man skal ta vare på helsa si og Guds skaperverk (deg selv).

Som moderat, moderne, sekulær eller progressiv muslim om du vil, syns jeg også fasten kan være en ekstrem form for religionsutøvelse i dag. På profetens tid var det ikke uvanlig at folk gikk uten mat i perioder, de hadde helt andre levekår enn vi har i dag. Å gå uten mat og drikke og avstå fra seksuelt samkvem fra før soloppgang kl. 04.27 og helt til solnedgang kl. 22.18 er ikke lett. En ting er at det gjør vondt å være sulten, en annen ting er at man blir ukonsentrert, slapp, søvnig og energiløs. Det er mange muslimer som tar ut ferien sin i ramadan nettopp for å kunne sove ekstra på dagtid og orke å faste, men det er mange som må jobbe, gå på skole og fortsette med de samme forpliktelsene de har alle andre dager. I tillegg er det mange som leser ekstra bønner på kvelden og natten, og mange muslimer prøver å lese igjennom hele Koranen på 114 surah (kapitler) i løpet av måneden. Ramadan er mye hardt arbeid i tilbedelsen.

Fasten er også kjent hos kristne og jøder som gjennomfører den litt annerledes. Noen avstår kun fra kjøttmat. Andre markerer dagene med å avstå fra andre inntak og gjennomfører en mer åndelig eller abstrakt faste.

Ofte er iftar måltidet (det som spises etter solnedgang) inntatt sammen med andre muslimer i store forsamlinger utenfor moskeene i muslimske land. I Norge pleier noen å besøke hverandre og spise sammen, eller de spiser med familie og slekt. All denne maten skal forberedes, handles, tilberedes, spises, ryddes bort, vaskes opp og sove. Man skal altså be minst 3 ganger OG få sovet mellom halv elleve og halv fem. Og kanskje rekke å ha litt sex om man orker. Slik går rutinene hver dag i én hel måned.

Nå har jeg blitt en "slappfiskmuslim" som praktiserer islam mer i hjerte, ord og handling enn å følge de tradisjonelle religiøse pliktene til punkt og prikke. Jeg sier ikke at jeg vet hva som er rett islam og at andre tar feil, men jeg har funnet det jeg trives med, det som er min sannhet og det som gjør livet mitt godt. Å være religiøs kan bety så mangt, for meg har det å leve ut de verdiene jeg tror på vært mer betydningsfulle enn å gjøre alt korrekt etter boka. De årene jeg levde "riktig" var jeg ulykkelig og tungsinnet. I dag er jeg lykkelig og har fred med meg selv og mine neste.

Jeg tenkte jeg skulle skrive én post hver dag i Ramadan for å dele det som skjer med meg i denne perioden, og kanskje vil du dele din Ramadanerfaring med meg i bloggfeltet?
Det er et behov for fellesskap av likesinnede enten vi praktiserer strengt eller slapt, for vi er alle mennesker som gjør så godt vi kan. Og hvis det finnes en Gud, som jeg tror det gjør, så får Han ta jobben med å sortere oss når den dagen kommer.

Inntil da: spis - elsk - lev! (Har du lest boka til Elizabeth Gilbert som handler om å søke sin høyere makt og meningen med livet?)

Dagens påminnelse; NÅDEN

Jeg ble syk i dag og måtte legge meg fordi jeg var så uvel. Da min kjære viste meg omsorg ved å bre om meg, spørre om jeg trengte mat eller drikke eller noe annet, få noen stryk over kinnet og håret og vite at jeg ble tatt vare på - da kjente jeg på nåden. Den omsorgen jeg tror Gud har for oss mennesker er millioner ganger sterkere enn den vi mennesker kan vise hverandre. Derfor har jeg også en grunnleggende kjærlighet til Gud fordi jeg er trygg på at Han vil meg vel, Han vil hjelpe, vise veien, tilgi og støtte. Vil lindre. Vil meg vel. I islam er ett av Allah swts 99 navn Ar-Raheem, altså Nåden.
Gud ER nåde, Allah swt ER NÅDEN selv.

Foto: Lisa Ballard