søndag 22. juli 2012

Ramadankalender luke 3

I dag er det 22. juli. For nøyaktig ett år siden ble Norge rammet av en forferdelig terror som drepte 77 uskyldige mennesker. Hele nasjonen har vært sterkt preget av vantro, sjokk, forferdelse, sinne, sorg og undring i 365 dager. Hvordan kunne dette skje? At terroren kom fra en av våre egne, en nordmann som mener at et flerkulturelt samfunn er feil og at muslimsk innvandring er en trussel, en gal mann som mener å ha startet en krig sitter nå varetektsfengslet og venter på sin dom for ugjerningene.

I dag er det 22. juli 2012. Vi minnes og vi sørger, vi har blitt sterkere og mer bevisste. Sårene gror sakte, og for de som var direkte berørt av hendelsen vil det aldri gå helt over. Flotte mennesker er borte for alltid, totalt uten mening. Det har formet oss alle, en nasjon ble rammet. Et samfunn, en politikk, en tro - det handler om det frie demokratiet, det humanistiske verdisynet og det sosialistiske samholdet.

For nøyaktig ett år siden var jeg livredd. Jeg satt hjemme i leiligheten min i Oslo sentrum og hørte at det smalt. Høyt. Jeg undret meg over at de hadde startet sprengningsarbeid i Bjørvika på en fredag ettermiddag og lukket vinduet slik at vi ikke skulle bli forstyrret av bråket. Jeg satt i senga og leste en bok sammen med datteren min. Da ringte mobilen, det var faren hennes. Han arbeidet i Møllergata og ble evakuert ut fra bygningen. Han fortalte at politiet ikke visste hva som hadde skjedd, om det hadde gått av en bombe eller om det var en gasseksplosjon. Han ville bare fortelle oss at han var uskadet om vi skulle høre om det på nyhetene. Dagen etter skulle han hente datteren sin og reise på ferie med sin nye familie.

Jeg satt og kikket på twitterfeeden på mobilen mens vi leste videre. Plutselig ser jeg ord som bombe, terror, Al-Qaida, evakuering, politiet, døde, skadene. Jeg smyger meg ut i stua og setter på tv'en. Skrur av lyden og leser kun teksten. Prøver å forstå hva som skjer. Prøver å skjule for datteren min at jeg er redd. Prøver å finne ut hva vi skal gjøre. Politiet ber folk evakuere Oslo sentrum fordi de ikke kan utelukke flere bomber. Vi bor et steinkast fra sentralbanestasjonen, bussterminalen og noen av Oslos største bygninger der det passerer store mengder mennesker. Tanken om en tvillingbombe slik jeg satt og så direkte på CNN ti år tidligere ga meg gåsehud nedover ryggen. Hvor ville det smelle neste gang? Advarslene har ikke latt vente på seg, at det kunne smelle i Oslo har vi blitt forespeilet lenge. Nå smalt det. Da jeg hørte på nyhetene at statsministeren sa vi måtte vente med å trekke for raske konklusjoner om hvem som hadde gjort dette var den første gangen jeg lurte på om det i det hele tatt kunne være noen andre enn Al-Qaida. Tanken var skremmende. Hvis ikke dem, hvem da? Er vi i krig?

Så begynner twittermeldingene å tikke inn om skyting på Utøya. Hva skjer nå? Jeg orket ikke å tenke på mer enn Oslo nå. Hvor ille var dette? Ville vi bli angrepet av fly? Måtte vi forlate byen? Hvor skulle vi dra? Mobilen sto ikke stille. Familie og venner ringte og spurte om vi var rammet og hvor vi befant oss. Flere ville hente oss og få oss ut av Oslo. Tankene for igjennom hodet, hvor skulle vi dra? Hva skulle vi ta med oss? Med ett følte jeg meg hudløs og hjelpesløs, livredd og som en flyktning i eget land. Min trygghet var revet bort på sekunder og jeg hadde ingen beredskapsplan. Jeg valgte å gjøre som politiet foreslo, å holde oss innendørs og følge med på nyhetene.

Jeg jobber av og til på et behandlingssenter i krysset ved Youngstorget og Møllergata, der hele inngangsdøra og mange vinduer var blåst ut. Jeg går ofte på Deichmans hovedbibliotek, jeg tar ofte 37 bussen forbi VG-huset, jeg går ofte i Torggata og tar trikken fra Stortorvet. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg ikke befant meg i bombens morderiske splinter den dagen.

Twittermeldingene om hva som foregikk på Utøya var groteske og alvoret begynte sakte å gå opp for meg. Her satt jeg i min egen livredde boble midt i Oslo og ventet på neste eksplosjon, men det kom ingen ny bombe. Det kom skudd på skudd på skudd på Utøya istedenfor. Ungdom som løp for livet, ble beskutt, svømte og sendte smser mens de gjemte seg i busker og kratt. TV-bilder med utallige ambulanser i kolonnekjøring til og fra Utøya gjorde sterkt inntrykk. Den uvisse natten der vi satt og fulgte med på nyhetene og ikke fikk ro. Natten jeg valgte å sove i samme seng som datteren min, der jeg søvnløs lå å så på henne, hørte henne puste, da rant tårene i takknemlighet for at hun lever. Vel vitende om at hun kunne ha vært en av de engasjerte ungdommene som sloss for livet på sykehus eller lå død i vannkanten på Utøya. Så meningsløst, så urettferdig, så vanvittig sårbart livet er. Det som betyr alt kan bli revet bort så fort, og som Stoltenberg sa i talen i kveld, "ingen av oss vet når".

I en slik krise var det godt å ha en tro. Som muslim tror jeg på skjebnen, jeg vet at livet ikke er rettferdig. Flere av Guds profeter har opplevd prøvelser med den største smerte, lidelse og ensomhet. Vi sier at Gud gir oss forskjellige tester, og de Han elsker mest blir også hardest testet. Islam lærer oss at livet handler om å takle det som kommer og at det finnes trøst i Guds omsorg. Trøst fordi vi tror at den som tror på Gud og Dommedag og gjør det rette vil bli belønnet når livet på jorden er omme. Når vi alle en dag skal tre inn i det evige liv, da vil rettferdigheten seire og all lidelse bli oppveid med godhet og nytelse for de som har gjort seg fortjent til det.Vi tror at vår dødsdag er skrevet på forhånd, derfor lærer vi at vi må verdsette  hvert øyeblikk vi har med takknemlighet for alt vi får oppleve på godt og vondt. Vi tror at alt som skjer skjer av en årsak, selv om vi ikke forstår hvorfor. Vi har ingen kontroll og vi har ingen makt over livet, men det er lett å tro det i en verden der vi har velstand og så mange muligheter. På et øyeblikk ble livet snudd på hodet for så utrolig mange. Meningsløst og urettferdig. Grusomt.

Allikevel kan vi skape mening av det meningsløse. Vi kan bruke hendelsen til å se nærmere på hva vi har og hvordan vi skal ivareta det gode i samfunnet og i oss selv. Hvem er vi egentlig? Hvordan oppfører vi oss? Hvordan er vi, helt ærlig, mot andre? Hvordan takler vi uenighet og motsetninger? Hva betyr det for deg å leve i frihet, demokrati og velstand? Hva gjør du for å ivareta de godene vi lever med? Hva har du gjort for noen andre i det siste?

At så mange mennesker ikke bruker stemmeretten sin og ikke forstår viktigheten av å delta aktivt i politisk arbeide, opprettholde et grunndig demokrati og kjempe for åpenhet, likhet, frihet og humanistiske verdier - det er tragisk. Kan 22.07.2011 bidra til noe som helst godt må det være å vekke opp uinteresserte og sløve blindpassasjerer i Norge som står i fare for å miste det mest verdifulle de har om ikke også de begynner å luke ugress i vår rosehage. Høyreekstreme, terrorister, udemokratiske og fascistiske idéer skal ikke få slå rot i vårt vakre land, og vi må kjempe mot slike holdninger over alt hvor vi møter på dem. Vi må aldri la passivitet eller dumskap bli greit. Vi må kunne kreve av våre medmennesker at de bryr seg. Enten personlig eller prinsipielt. Vi har vært, er og kommer alltid til å være en nasjon av forbilledlige mennesker som kjemper for fred, frihet og likeverd. Nasjonalt og internasjonalt. Hvem du er, hvor du kommer fra og hva du tror på spiller ingen rolle. Du er et menneske.

Sammen skal vi leve. Vår søster og vår bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord.

Foto: Ivytracener


1 kommentar:

mikrotornadoen sa...

Så fin ramadankalender du har laget :-)

Her er et tema som ligner litt på 22.juli: Ekstremisme. Hva synes du?
http://taansvarfordegselv.wordpress.com/2012/07/30/forskjell-pa-islamisme-og-islam-noen-argumenter/