torsdag 5. desember 2013

Skoleoppgaver

Hver uke får jeg henvendelser fra barn, ungdom og voksne som lurer på noe om islam. Det gleder meg stort å få lov til å svare på dette. Her er et svar jeg skrev til tre jenter som ba om hjelp med en skoleoppgave. Siden det ofte er de samme spørsmålene som går igjen ønsker jeg å publisere svaret mitt her, så flere kan få lov til å lese det denne gangen.

Hei I_____, V______ og A_______!

Hvorfor konverterte du til Islam, hva var det ved religionen som tiltrakk deg?
 
- Jeg kan ikke si at det var én ting som gjorde at jeg konverterte, det er mange årsaker som virker sammen for å komme til en så stor avgjørelse. Kanskje hadde jeg allerede fra jeg var barn et positivt forhold til muslimer fordi jeg hadde ei pakistansk jente i klassen min da jeg vokste opp. Vi var venninner og hun tok med Koranen på skolen og fortalte om deres religion islam. Hun var også med hjem til oss, men faren min likte ikke at jeg lekte med henne, så han forbød meg det. Slik fikk jeg oppleve både muslimenes opptatthet av familie og ivaretagelse av hverandre, samt diskriminering og rasisme veldig tidlig. Det gjorde et dypt inntrykk på meg. Senere reiste jeg på ferie til muslimske land som Tunisia, og møtte mange hyggelige mennesker der. Jeg ble imponert over hvordan de tok vare på hverandre. Muslimer som lever i land med kulturer hvor storfamilien fortsatt eksisterer og tar bedre vare på hver enkelt. Man føler seg som en del av en stor familie, også når man er på besøk og blir tatt inn i varmen. Inkludert og akseptert akkurat slik man er. Jeg hadde venner som er muslimer fra forskjellige land som jeg ble kjent med da jeg flyttet til Oslo som 18-åring. Det var mennesker som var muslimer på forskjellige måter, men fortsatt de samme holdningene til livet og Gud. Det var pakistanere, ghanesere, tyrkere, kurdere, marokkanere og tunisere, palestinere og albanere som jeg ble kjent med.

Da jeg ble veldig syk for noen år tilbake med utmattelsessyndrom forsto ikke legene hva det var som feilte meg, men jeg var veldig syk og trodde jeg skulle dø. Jeg var sengeliggende og kunne ikke annet enn å ligge i mørket i månedsvis. Da begynte jeg å tenkte veldig mye på døden. Hvordan det ville bli om jeg skulle dø. Hva som ville skje med kroppen min, og hva jeg ville møte etter jeg var borte. Om jeg skulle møte Gud (jeg var normalt norsk statskirke-kristen fra før av) og bli spurt om hvordan jeg hadde brukt livet mitt, og om jeg syns jeg hadde oppført meg så bra som jeg kunne. Jeg ble veldig lei meg da jeg tenkte på at jeg ikke hadde gjort det, og det var mye jeg kunne ha gjort bedre. Folk jeg kunne ha bedt om unnskyldning og mange ting jeg ville ha gjort annerledes. Jeg begynte da å be til Gud og ba om å få en ny sjans i livet før jeg skulle dø. Jeg følte en varme og et lys som kom til meg og sa at jeg ikke skulle dø, og at jeg skulle få tid nok til å bevise at jeg ville bruke livet mitt på en annen måte. 

Senere fikk jeg behov for å være sammen med andre troende for å be og føle støtte. Jeg fant ikke tilhørighet i den norske kirken, og da jeg prøvde å snakke med vennene mine om det, så fant jeg meg ikke til rette i noen av deres former for kristendom/sekter/new-age. Men mine muslimske venner snakket om det, og der kjente jeg meg igjen. Jeg begynte å lese Koranen og snakket med flere andre som hadde konvertert. Etter to år følte jeg meg klar, og valgte å konvertere. Jeg har ikke angret en eneste dag siden.

Jeg konverterte fordi jeg mener at det er islam som har sannheten om livet og døden. Jeg ble tiltrukket av enkelheten i monoteismen (det finnes bare én Gud), og de fem søylenes logiske og fornuftige forvaltning av Gudedyrkelse. Jeg ble rørt til tårer når jeg leste Guds hilsener, advarsel og råd til menneskene i Koranen. For meg er Gud/Allah swt (i det høyeste) ren kjærlighet og jeg kan føle den når jeg leser Koranen eller ber.

Hvilke reaksjoner fikk du på valget ditt?

Det var ca 1/3 som ikke reagerte noe særlig, mens 1/3 reagerte med interesse og spurte meg mye om hva jeg mente og tenkte, mens ca 1/3 var sterkt imot og sa mye stygt. Mange trakk seg unna meg, og enkelte familiemedlemmer brøt kontakten for godt. På gaten møtte jeg mange blikk og mye stirring fordi jeg gikk med hijab, jeg har blitt ropt etter, truet og spyttet på. 
Fra muslimer fikk jeg såklart bare gode reaksjoner, jeg ble behandlet som en prinsesse, fikk gaver og gode ord, invitasjoner og ble inkludert som en søster.

Hvilke positive effekter mener du muslimsk kultur har på det norske samfunnet?

Det er ikke noe som heter "muslimsk kultur". Muslimer kommer fra mange forskjellige land og er like ulike som alle andre. Men islam har en rekke råd og påbud som muslimer bør følge. Hvis de gjør det er dette veldig gode holdninger som alle burde kopiere enten de tror eller ikke. Dette er spesielt å ta vare på familien sin, naboene og hjelpe enker, barn og fattige. Være snill, tolmodig, hjelpsom, ærlig, ren og trofast. Aldri si noe stygt eller svare tilbake, forbudt å sladre, ikke lov å drikke alkohol eller skade mennesker, dyr eller natur. Ikke leve på fellesskapet hvis du absolutt ikke må, men ta enhver form for jobb, være ydmyk og leve middelmådig, ikke lov med overdreven luxus, og ikke drive pengespill/renter/sette folk i uhåndterlig gjeld. Dette syns jeg er fantastiske leveregler og jeg prøver å følge dem selv så godt jeg kan. Dog er vi alle mennesker, og mange muslimer som har innvandret til Norge kommer fra fattige land i krig og har sine problemer. Dessverre blir ofte disse personlige, nasjonale/kulturelle problemene av sosial karakter sett på som muslimers problemer, men dette er ikke riktig.

Hva syns du om måten Islam blir fremstilt på i det norske media?

Islam blir omtalt rettferdig når det skrives om Islam isolert sett som en religion, men problemet er at kriminalitet og terror omtales med ord som ekstreme muslimer, radikalisering, islamisme og islamsk terrorisme. På den måten blander man religionen inn i en terminologi som er negativ og gir dårlig assosiasjon. Dette er veldig trist for oss muslimer som føler at vi har fått et ufortjent dårlig rykte. Mange som ikke kjenner muslimer personlig eller kan noe særlig om islam blir redde og får fordommer og diskriminerende holdninger. Det kommer ikke så mange gladnyheter om islam og muslimer verken på Dagsrevyen eller Norge rundt. Dette er Antirasistisk senter gjort noe med og arrangerte kampanjen "Teatime". Der kunne nordmenn bli invitert hjem til muslimske familier og hilse på oss, og se at vi er helt normale snille mennesker som ikke ønsker verken krig eller uvennskap med noen. De ytterst få som lager bråk er bråkmakere først og fremst, og de har valgt å misbruke hellige skrifter til en kampsak som er politisk og ikke slik islam var ment å være. I muslimske land hvor folk stort sett er muslimer blir ikke slike bråkmakere omtalt i media som muslimer, men som det de er, nemlig terrorister og kriminelle.

Syns du forholdet mellom den norske og muslimske kulturen er god nok? 
Hva mener du bør bli gjort for å binde disse kulturene nærmere hverandre?

Som jeg skrev i svaret ovenfor finnes det ingen "muslimsk kultur". Jeg forstår med spørsmålet at etniske nordmenn og nordmenn med innvandrerbakgrunn eller 2. generasjons innvandrere, flyktninger og asylsøkere er svært forskjellige, akkkurat som vi er ulike. Noen er født her og er så norske som meg selv, andre kom forrige måned og har ikke blitt kjent med nordmenn og norsk kultur. Jeg mener at god integrering er viktig for at innvandringen skal medføre fornøyde mennesker og lokalmiljø, at de blir økonomisk selvhjulpne raskt og at de kan trives og klare seg i utdanning, arbeid og naboskap. Samtidig vet vi at innvandring er utfordrende fordi det handler om å hjelpe mennesker som kommer fra helt andre kulturer og samfunn enn oss selv. Noen vanskeligheter vil det naturligvis medføre. Det betyr ikke at det er noe galt med disse menneskene nødvendigvis, men at tilpasning tar tid og krever store ressurser. Derfor må det jobbes politisk med å iverksette nødvendige tiltak og lykkes med det psykososiale integreringsarbeidet. Vi skal ikke gjøre etnisk norske nordmenn av de som kommer hit, men tilby et godt liv i et land hvor beskyttelse og bistand er mulig når de ikke har et hjemland som kan ivareta dem på en forsvarlig måte. Slik verden ser ut i dag er det mange mennesker som trenger beskyttelse og bistand, fler enn vi kan hjelpe. De svært få som allikevel kommer seg til Norge bør vi ta godt vare på. Det er medmennesker som trenger vår hjelp, alt fra enkeltpersoner som deg og meg, til offentlig hjelp. 

Når det gjelder muslimers oppførsel, som jeg antar at dere spør om, er jeg selv svært engasjert i å snakke om islam i Norge. Muslimer finnes i mange variasjoner; Sunni, shia, sufi mm, så har vi de svært konservative og tradisjonelle, de som er litt tradisjonelle, de som er mer moderne, og de som er veldig moderne, de som føler seg som muslimer rent kulturelt men ikke er så religiøse, til de som har oppdaget religionen på nytt og ønsker å gjøre alt så bokstavrett. Det som har skjedd de siste årene er at flere unge muslimer ønsker å bli såkalt "praktiserende" muslimer, dvs å be 5 ganger om dagen på bønnetidene, gå i moskeen og spare skjegg, følge reglene på en mer ortodoks måte enn det som ble vanlig for mange. De har tiden rundt Profeten Muhammed (fred være med ham) som et ideale. Disse fremstår av og til som strenge og sære, og flere har fått oppleve at de kan virke vanskelige å ha med å gjøre når de begynner å diskutere islam eller regler rundt der de oppholder seg. Denne oppførselen er ikke spesielt muslimsk, og er for oss mer moderne muslimer, bare et trist syn. De som er sinte og vanskelige gjør ikke god reklame for islam, snarere tvert imot. 

Da vil jeg kunne svare på spørsmålet med at jeg syns deres oppførsel bør bli mer "norsk", i den grad jeg forstår at norsk oppførsel er å ta hensyn til hverandre og oppføre seg bra mot alle. Det er i allefall den målestokken vi er lært opp etter.  Det er også den oppførselen profeten lærte oss, og hadde han levd i dag ville nok alle nordmenn blitt fascinert og mange konvert til islam i hopetall, fordi profeten klarte å formidle Guds kjærlighet og nåde på en fabelaktig måte. Nå er det bare historier igjen om hans liv, men den lever med oss muslimer som bruker den til å motivere oss og forstå Koranen og islam så godt som vi kan klare. 

Måtte disse svarene være til hjelp for dere, og skriv bare igjen dersom dere lurer på noe mer.

Med aller beste hilsen,
"Bloggeren Valgerd"

fredag 29. november 2013

Å tre inn i en annen tilværelse

På vei hjem fra jobb i dag dro jeg innom en moske for å be ettermiddagsbønn (Maghrib). Det er en stund siden jeg har deltatt på fellesbønnen på fredager, og jeg savner det. Siden jeg ikke hadde planlagt at jeg skulle til moskeen hadde jeg heller ikke med meg bønneklær. Jeg stakk derfor innom en somalisk klesbutikk for å skaffe meg en enkel dra-på-hijab (al-amira modellen som barn ofte bruker). Da jeg trer inn i butikken blir jeg møtt av to par øyne i store khimarer (somalske heldekkende hijaber) som skuler skeptisk på meg. To damer som åpenbart lurer hva jeg har der å gjøre. - As-salamu aleikum, hilser jeg og lukker døra etter meg. De hilser tilbake og stemningen er med ett en helt annen. Jeg kikker litt rundt og finner ikke det jeg leter etter så jeg spør. Jeg får hjelp av den eldste som kan en liten smule norsk. Vi roter sammen i et stativ med flere pakker med hijaber, jeg ber om en sort, men de vi finner kommer i sterke farger, mønster og med bling. Til slutt kommer jeg over flere pakker med sorte i bunnen av kurven. Jeg drar ut to stykker fra forskjellig produsent og spør om hvilken som er størst. - Den bra, sier hun. - Jammen, hvilken er størst? spør jeg. Og slik holder vi på med en god-dag-mann-økseskaft samtale til jeg finner ut hvilken som passer min hodestørrelse og hun smiler bredt når jeg får den på hodet. Så spør hun hvem den er til. Til meg selv, svarer jeg. - Åh! Ma sha Allah (lovprisning), uttrykker hun av glede. Jeg betaler for varene og blir igjen spurt hvem som skal ha den. Jeg sier enda en gang at den er til meg, at jeg skal inn i moskeen ved siden av å be. En ny Ma sha Allah kommer fra begge damene, og de peker mot prøverommet og sier jeg kan ta den på der. Den gamle damen følger etter meg for å hjelpe meg, og jeg føler meg litt beklemt der jeg står og så godt vet at jeg har brukt hijab daglig i 4 år, for så å ta den av igjen for snart 3 år siden. Jeg har tatt på meg en hijab tusenvis av ganger, men hva skal jeg si? Jeg drar underdelen over hodet før jeg setter opp håret i en knute bak, drar underdelen opp igjen og lar den sitte som en buff rundt hodet. Så tar jeg opp overdelen og danderer den over så den dekker hår, ører, hals og nakke. Det kommer et nytt Ma sha Allah fra kassa, og jeg kjenner på en følelse av å bli inkludert, akseptert, satt pris på og beundret. Følelsen gir meg en bitter ettersmak siden jeg vet at jeg kommer til å ta den av igjen etter at jeg går ut fra moskeen, og fordi jeg jobber for sekulær og progressiv islam som et likegodt muslimsk alternativ. Og det mener jeg av hele mitt hjerte, men samtidig kan det føles forrædersk mot disse kvinnene som med sine reaksjoner allerede har gitt meg oppmerksomhet og betinget kjærlighet for å ta hijaben på. Det frister til å være der inne i denne varme tilværelsen lenger. Jeg husker det så godt. Det var den avgjørende faktoren for at jeg tok hijaben på første dag som muslim og bestemte meg for å la den være på. Jeg ville være på innsiden, som de andre. Kjenne på hvordan det er å gå ute i gaten med hijab, bli sett på som en muslim, være en muslim fullt ut.

Når jeg er ferdig med å be kommer jeg i prat med to kvinner i moskeen. Den ene vil bli kjent med meg og lovpriser at jeg har konvertert til islam og lært meg arabisk. Hun smiler og øverøser meg med Ma sha Allah'er, spør om alt mulig, hva jeg heter og hvor jeg bor, hvem jeg er gift med og om jeg har barn, hva de heter. Om jeg kjenner noen norske kvinner som vil gifte seg med hennes nevø på 23 år. -Norsk dame! sier hun. - Nei, jeg kjenner ingen jeg kan spørre om sånt. Det er veldig forskjellig kultur her, vi liker å selv finne den vi vil gifte oss med, sier jeg. - Jeg forstår ikke, sier hun. - Kultur, svarer jeg. - Norge er annereledes. Vi har språkutfordringer og snakker på en blanding av arabisk og norsk. Hun er fra Baghdad og har kjent meg i fem minutter. - Kan du komme å besøke meg? spør hun.

Den andre vil fortelle meg at det er forbudt å be med neglelakk. Jeg forsøker å forklare henne at jeg vet det, men takker for at hun sa i fra. Det er tross alt en muslimsk "plikt" å veilede sine søstre og brødre i islam, når du oppdager at de gjøre noe "feil". Jeg forteller henne om forskjellige tolkninger av islam og at det finnes moderne muslimer, men rullgardina går ned for øynene på henne når jeg prater. - Jeg makter ikke å følge boka til punkt og prikke, sier jeg. - Hvilken bok? sier hun. - Det finnes bare Koran og hadith (historier fra profetens liv og gjøren). - Det er ikke tolkninger, sier jeg. - Det er tekst. - Men all islam er tolket, det er derfor vi har forskjellige lovskoler. Vi har de fire godkjente, også har vi moderne islam som er litt annerledes. Jeg har valgt å være en moderne muslim. Hun blir stum og trekker seg tilbake. Min nye irakiske venninne langer ut - Hvorfor har ikke du lært deg arabisk? spør hun. - Det er ikke morsmålet mitt, svarer den somalsketniske norske unge jenta. - - Så leser du Koranen på arabisk da? spør hun videre.  - Jo, ja, svarer hun. Jeg må flire litt inni meg. Jeg fikk plusspoeng for arabisk og konverteringen. Men åpenbart minuspoeng for negllakken.

Jeg velger å forbli høflig og rolig, det er ikke en passende arena å diskutere i et bønnerom. Det sitter flere kvinner og ber for seg selv eller leser Koranen. Det er godt å være her. Det er varmt. Det føles eksotisk og inkluderende. Som å være i et helt annet land, i en helt annen verden. Jeg blir en annen her. Jeg tenker at det er naturlig å ville være som de andre. Høre til. Å sitte her er som å være på en russefest, vi har samme uniform, vi er alle like. Og vi er lojale mot hverandre. Jeg forstår nå hvorfor det var så totalt forvirrende å være ny muslim. Kultursjokk, grenseløshet, harampoliti (haram=forbudt) og en enorm (betinget) kjærlighet. Min nye venninne holder meg i hendene og ser meg dypt i øyenene før vi tar farvel. - Farvel, min kjære, sier hun på arabisk. Det var et sant hjertemøte. Det varmer ennå. Jeg har opplevd det så mange ganger. Gode venninner eller tilfeldige møter. Moskeen er rommet hvor hjertet banker høyere og bredere, dypere og sårere. Vi søker Guds nærvær.

Tiden er inne for å gå ut og ta bussen hjem. Jeg lar hijaben sitte på, spaserer bortover gata og stiller meg på bussholdeplassen. Jeg glemmer at hijaben er på hodet mitt fordi jeg er så vant til å gå med lue nå, det eneste jeg legger merke til er at folk ser bort etter at de har sett på meg. Først et blikk, så vandrer blikket. Noen få stirrer, noen kommer med små kommentarer som "Herregud" eller bare vender ansiktet demonstrativt bort. På noen få hundre mener har jeg med ett blitt tatt tilbake til en helt annen tilværelse, da jeg levde i denne drakta hver gang jeg gikk utendørs. Den gangen jeg ikke så for meg å være muslim uten hijab. Jeg blir ikke lenger lei meg for folks reaksjoner, jeg blir heller ikke så glad som før. Jeg tenker at betinget kjærlighet og reaksjoner på fordommer er menneskers måter å uttrykke seg på, det har egentlig ikke noe med meg personlig å gjøre.

Bussen dukker opp, det er godt å komme ombord i varmen. Den er full og alle står nedover midtgangen. Jeg klamrer meg fast mens bussen kjører, og balanserer stresskoffert og bæreposer. Legger igjen merke til at folk ser på meg én gang, så ser de vekk. Det blir et sete ledig på neste stopp, vi er fire som venter på tur til å sitte. Han som står nærmest kan ta, det men setter seg ikke. Jeg ser på han og spør om han vil sitte. - Ta den du, sier han og smiler. Tusen takk, svarer jeg og setter meg ned. Jeg puster ut og drar av meg den sorte al-amiraen og stapper den i posen. Tilbake i enda en helt annen tilværelse. Usynlig norsk muslim.


mandag 11. november 2013

Radikalisering

To unge, somalsk-etniske søstre fra Bærum reiste nylig til Syria for å delta i den påståtte "hellige krigen" der. Sannheten er at det foregår en borgerkrig mellom flere hundre forskjellige opprørsgrupperinger og president Bashar Al-Assads militære styrker. Den arabiske våren som startet med borgerkrig i Tunisia og senere spredte seg til Algerie, Egypt og Midt-Østen har pågått i snart tre år nå. Grupperinger som ønsket demokrati og mer frihet begynte å gjøre opprør, samtidig som andre grupperinger som ønsker en muslimsk stat med sharialover også begynte å kjempe for sin sak. I dag er opprøret et kaos av grupperinger med forskjellige målsetninger, og opprørsstyrker som blir støttet av utenlandske organisasjoner. Noen har fått penger og våpen fra USA, andre av Russland og Iran. Det snakkes også om at Saudi-Arabia vil støtte med egne soldater fremfor å gi pengestøtte til opprørere som i stor grad har blitt finansiert av terroristorganisasjoner.

I Norge er vi rystet etter å ha fått vite at et sted mellom 30 - 40 muslimske, norske statsborgere, med utenlandsk opprinnelse, har reist til Syria for å kjempe i kampene på opprørernes side. De sier at de er dedikerte muslimer som må hjelpe sine muslimske brødre og søstre i Syria. Fra å være en revolusjon mot undertrykkelse og manglende muligheter har det blitt en religiøs og etnisk krig. Syria består av en blandet befolkning hvor flest sunnimuslimer bor, men også shiamuslimer, arabiske alawitter, arabiske kristne, kurdere, druzere og syrisk-tyrkiske bor. En svært blandet befolkning, slik vi har sett har medført store problemer med å forme et demokrati i Irak. Når en stat ikke før har kjent frihet og demokrati, men grupperinger har blitt undertrykt over lang tid, vil det nødvendigvis ta lang tid, og trenge mye støtte utenfra for å få til en mer stabil situasjon. Verden står ikke akkurat klar til å hjelpe. Syria er et betent sår i Midt-Østen som splitter øst og vest, mange stater har egeninteressert i det strategisk plasserte landet mellom Irak, Tyrkia, Iran, Jordan, Libanon og Israel.

Hvem er så disse norske muslimene som frivillig reiser inn i en krigssone og risikerer liv og helse for andres revolusjon? Noen er kanskje av syrisketnisk opprinnelse, men langtfra alle. Jo, de er fundamentalistiske og radikale muslimer som har en trosoverbevisning om at rettsskafne muslimer har plikt til å delta i hellig krig med sine likesinnede brødre. At det å dø som martyr i hellig krig er den største ære, og at innsatsen skal belønnes med Paradis og stort behag i det evige livet.

Vi har sett en økende trend i at konservativ islam står for en stor del av trosopplæringen i moskeene og hjemmene, og enkelte grupperinger går enda lenger ved å bygge nettverk av aktivister. I Norge har gruppen "Profetens Ummah" utmerket seg de siste to åra, med demonstrasjoner foran ambassader, Stortinget og holdt egne pressekonferanser. PST følger nøye med på utviklingen og har i sine siste trusselvurderinger uttalt at det er en økning i radikaliseringen, men at det fortsatt er en liten gruppe som kan utgjøre en reell trussel. Noe de frykter er at de norske muslimene skal få opplæring og trening fra utlandet, slik flere nå gjør - i Syria.

Jeg har flere ganger blitt spurt om hva som radikalserer muslimer. Det finnes ikke ett enkelt svar på det. Personlig tror jeg det handler om en kombinasjon av flere risikofaktorer og kanskje også noen tilfeldigheter. Etter 22. juli ble folk flest bekymret for radikalisering og ekstremisme, for nå fikk befolkningen virkelig øynene opp for  ekstremisme av annen politisk ideologi enn islamisme. Tross at terrorisme ikke er ukjent for Norge og Europa, har vi aldri tidligere opplevd en så voldsom terrorhandling på norsk jord. I 2012 deltok jeg på Radikaliseringskonferansen til Justis- og beredskapsdepartementet, og kommer til å delta i år også. I år avvikles den torsdag 28. november på Politihøgskolen. Jeg deltar også i en gruppe av mennesker som bryr seg som kaller seg "Motoffensiv til ekstreme meninger på nett", opprettet av Humanetisk Forbund. Vi har hatt flere samlinger og kurs, og skal nå i november holde et seminar for gruppen.

Personlig har jeg engasjert meg sterkt i nettdebatter og jobbet systematisk informativt via blogger og annen debatt i media, spesielt mot islamsk fundamentalisme og radikalisering. Jeg har møtt mye motbør og sjikane fra meningsmotstandere. Nettdebatt kan være et skittent spill, og derfor er jeg glad for at flere store debattsteder som nettavisenes kommentarfelt nå vil kreve registrerte deltagere hvor identitet må oppgis. Tiden for anonyme trusler og mobbing bør være over. Nettet er en viktig arena for sosial kommunikasjon, og som blogger merker jeg selv stor pågang fra lesere og folk som trenger hjelp til å forstå islam eller ber om støtte til å gå sin egen vei.

Istedenfor å snakke om skyld og årsak til radikalising mener jeg det er på høy tid å komme med konkrete tiltak for å motarbeide den. I fjor lanserte departementet en egen telefontjeneste og nettside som ga råd om hvordan man kunne forholde seg til radikalisering hvis man møtte på mennesker som hadde forandret seg. Jeg vet ikke hvilken effekt den tjenesten har hatt. Jeg ser av programmet for Radikaliseringskonferansen 2013 at politiet og barnevernet skal sterkere inn i forebyggingen.

Jeg tror det er liten sjans for å endre et menneskes holdninger ved press eller debatt. Konsekvensene må være konkrete skal det ha noen nytteeffekt. Som at du ikke får komme til denne moskeen hvis du har slike holdninger. Du får ikke delta i dette forumet når du publiserer islamistisk hatpropaganda, eller at du må ha samtaler med sosiallærer eller barnevernet om du oppfordrer eller bidrar til rasisme eller mobbing på en skole. Ord må forplikte, vi kan ikke lenger la folk med rare meninger forbli ukonfrontert. For de finner sine likemenn, spesielt på nettet, og får styrket sine syke holdninger, og motivasjon til å fortsette. Forebygging handler om å behandle folk likeverdig og godt fra de er født, om å gi alle en sjanse, om åpenhet, frihet og støtte til å være den du vil være, ytringsfrihet og demokrati på sitt beste. Men det innebærer også et sterkt forsvar av disse verdiene, og jeg har mer tro på konfrontasjon, forpliktelse og konsekvenser enn avisinnlegg i ekkokammer og demonstrasjonstog. Det er ikke der kampene skal kjempes.

I syv år har jeg vært muslim. De første årene gikk jeg ofte til forskjellige moskeer på religionsopplæring. Jeg så og hørte ting som sjokkerte meg, men ante ikke hvordan jeg kunne ta til motmæle uten å bli oppfattet som blasfemisk eller respektløs. Jeg hadde ingen erfaring med å debattere med muslimske lærere. Jeg begynte forsiktig å diskutere med de jeg ble kjent med, men ble forundret over hvilke sosiale spilleregler som fortsatt levde i disse miljøene. "Respekt" er et ord som misbrukes til å tie eller se gjennom fingrene med overgrep i forskjellige former. Jeg tok til motmæle på nettet, men skulle ønske jeg kunne ha endret systemet fra innsiden. Det er ikke lett å få til det, men for hver elev som ikke protesterer, fortsetter systemet uforstyrret fra generasjon til generasjon. Det samme gjelder i hjemmet. Når et familiemedlem begynner å interessere seg for å bli en "skikkelig god muslim" og søker læring på nettet eller begynner å gå i grupper som predikerer en intolerant og fundamentalistisk tolkning av islam, vil personen gradvis begynne å forandre holdninger, oppførsel og språk. Dette er øyeblikket hvor de som står nærmest må reagere. Ta debattene, utfordre, sett krav. Det er så viktig at foreldrene SER sine ungdommer og våger å stå opp for egne trostolkninger og verdisyn. Mange muslimer som har innvandret til Norge har lært seg å se islam i lys av det å leve i et sekulært og moderne samfunn. Når deres ungdommer beskylder dem for å ha blitt dårlige muslimer fordi de har jenket på muslimske regler føler mange at de ikke kan ta til motmæle. Kanskje har de selv dårlig samvittighet for at de har jenket seg eller rett og slett bare aldri våget å ta debatten. De har bare latt tiden og situasjonene ta valgene for seg, nå føler de kanskje skam og føler seg programforpliktet som muslimske foreldre til å støtte opp om barnas egenmotivasjon til å bli "bedre muslimer".

Vi må ikke forveksle det å være religiøs med å bli en fundamentalist eller radikalisering. Mange flotte muslimke ungdommer søker en sterk religiøs indentitet og engasjerer seg i ungdomsforeninger og frivillig arbeide. Dette er flott! Rabitas ungdom er et eksempel på dette, og ildsjelen Djamel Selhi er en nydelig mann, far og muslim som brer sine omsorgsfulle vinger over ungdommene som ønsker mer av islams lære og fellesskap i sitt liv. Det er ikke disse vi skal bekymre oss for!

De vi skal bekymre oss for er sinte ungdom som stadig snakker om urettferdighet, som isolerer seg og sitter timesvis på islamistiske forum, paltalk eller fatwabanker, som slutter å debattere islam fordi de alltid blir så sinte at de avslutter debatten med at alle nordmenn er khafir (vanntro) og at ingen muslimer i Norge kan noe om islam. De som ønsker seg vekk fra vårt frie demokratiske samfunn, som trekker i stadig særere antrekk, får seg likesinnede omgangskrets og blir tausere. Disse er på god vei til å være hjernevaskede, og kan utgjøre en trussel for seg selv og andre. Det er lov å ta kontakt med foreldre, lærere, barnevern, moskeledere og politet når du blir bekymret. Ingen har vondt av en oppklarende samtale. Og selv om en samtale kanskje ikke løser situasjonen, er det et sterkt signal om at noen bryr seg, noen ser deg - og noen liker ikke at du har blitt som du har blitt. Lar vi dem være i fred er det bare en bekreftelse på det de allerede tror, at ingen bryr seg. Ironien er at disse menneskene ofte kommer tilbake til det mangfoldige samfunnet når de har fått oppleve at det de trodde på ikke holdt mål. Drømmen om det perfekte trossystem var ikke feilfri, og det skal masse tid, omsorg og tålmodighet til, så vil slike fanatiske oppheng gi slipp. Uansett hvilken ideologi vedkommende har satset på.

Derfor bryr jeg meg, og derfor vil jeg fortsette å jobbe mot fundamentalisme og radikalisering, av alle politiske, ideologiske og religiøse systemer - som hindrer frihet og likeverd for alle.


Foto: nytimes.com


torsdag 7. november 2013

Jeg savner dere!

Trofaste lesere skriver e-mail til meg hver uke og ber meg om å fortsette bloggingen. Jeg svarer også på spørsmål via mail og har i løpet av sabbaten hjulpet flere unge kvinner til å konvertere. Jeg har også holdt foredrag om islam i Norge på en høyskole i Oslo. Takk til alle som vil ha mer av min stemme!

Siden flere enn meg stadig er overbevist om at mediabildet trenger en balansert stemme og noen fra innsiden, ønsker jeg å poste mer regelmessig her på Islam-i-Norge-bloggen.

Du kan også melde deg på som fast leser så får du en beskjed når jeg oppdaterer!

Ahlan wa sahlan (Velkommen)!


mandag 24. juni 2013

Jeg er islamsk viet!

Som sikkert mange av dere har lest i fredagens utgave av A-Magasinet, ble jeg nylig viet på islamsk måte, ved inngåelse av et "nikah". Det betyr en ekteskapskontrakt mellom mann og kone, gjort av en imam.

Det er første gang i Norge at en muslimsk kvinne får lov å gifte seg med en ikke-muslimsk mann. Og den eneste grunnen til at jeg "fikk lov" til dette, er at min gode venn Imam Daayiee Abdullah fra Washington DC gjestet Norge, og mer enn gjerne påtok seg oppgaven. Hurra for han, hurra for oss!

I klassisk islamsk teologi og gjennom sharia (islamsk lovgivning) forbys muslimske kvinner å ekte andre enn muslimske menn. Dette mener jeg det er på høy tid å ta et oppgjør med. Muslimske menn har hele tiden hatt mulighet til å gifte seg med kristne og jøder, mens kvinner ikke har hatt dette valget. I tillegg gifter mange muslimske menn seg med norske kvinner som ikke er troende i det hele tatt, under påskudd av at de "egentlig" er kristne, fordi Norge er et kristent land. Dette ser de strenge imamene gjennom fingrene med. At mange har koner fra før og "gifter" seg med elskerinner er heller ikke noe som stanses. Menns sexliv er tydeligvis viktigere enn å følge Koranen til punkt og prikke når det kommer til stykket. Reglene tøyes og bøyes i menns favør, mens kvinnene i stor grad fortsatt sliter med å få velge sin livspartner på fritt grunnlag uten familiens overprøving. Dette til tross for at islam la grunnlaget for at ekteskapet skal være fritt inngått av begge parter, har arrangerte ekteskap overlevd tradisjonene og mye sosialt press kan ligge bak giftemålene. Grensene mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er i en gråsone. De muslimske kvinnene som gifter seg av egen fri vilje må fortsatt finne seg en muslimsk mann, og fortrinnsvis en av samme nasjonalitet/rang/type som familien kan godta. De som ønsker å gifte seg med den de elsker får et stort valg på samvittigheten, først må de ta et valg mellom religionen og tradisjonene, så mellom kultur og familie, og til slutt, mellom andres forventninger og kjærligheten selv. Altfor mange knuste hjerter gir opp kampen.

Hvordan var det ment å være?

På islams tid var det vanlig at folk giftet seg mellom forskjellige religioner og stammer, slik vi gjør nå for tiden. Forskjellen var at menn hadde en annen posisjon i samfunnet, der de ble forvaltere for sine kvinner og barn, slik de forvaltet sin formue og sine tjenere. Da Koranen ga anbefaling om at troende kvinner burde giftes til troende menn var dette for å beskytte kvinnene mot å miste retten til å praktisere sin religion, og sikre at deres avkom også fritt kunne praktisere islam. Dette var ment som en god og omsorgsfull ivaretagelse av muslimske kvinner. Vi må huske at ortodokse muslimer ser på seg selv som de beste menneskene. I Islam blir muslimer, og spesielt de rett-troende, momin, tatt for å være de som får best plass i paradiset. Koranen rangerer mennesker i trosgrupperinger. Etter muslim kommer "bøkenes folk", nemlig kristne og jøder, som i følge Koranen har fått gudommelige åpenbaringer gjennom hellige bøker før Koranen kom ned. Disse regnes derfor som våre nærmeste allierte, etter muslimene selv. Det er hva som står skrevet, men ikke hva historien har vist gjennom kriger og maktkamper. Dernest kommer de troløse, khuffar. De blir beskrevet som mennesker uten håp, med lukkede hjerter og manglende vilje til å se og oppleve Guds storhet. De aller værste er mushrik, flergudsdyrkerne. De som ber til ilden eller gamle stammeguder, de som bruker magi og overtro som sine veiledere. Med en slik rangering av tro som menneskelig verdi er det mange som glemmer at vi alle er Guds barn og at ingen har rett til å dømme et annet menneske for sine handlinger. At alt Guds skaperverk er likeverdig uansett. Det er handlinger som vurderes i islam, og godhet belønnes høyt.

Når en muslim da gifter seg med en "troløs" khuffar, er dette i mange muslimers øyne noe av det verste man kan gjøre. Det er rett og slett forbudt i sharia, og du finner ikke en imam som vil gjøre det.
Resultatet er at det ikke skjer noen utvikling for muslimene, og der menn praktiserer større frihet til partnervalg blir kvinnene sittende igjen med forbud og gammeldagse tolkninger. Det er ingen frihet eller likestilling i det.

For å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør i en religion er det viktig å se på hvorfor Gud har bedt oss gjøre som veiledet. Blind anbefaling er farlig, for uten å forstå meningen med retningslinjene kan hensikten bli borte og man går seg vill i regelrytteri fremfor å forvalte et godt liv for menneskene. Der jeg og de konservative er uenige, nemlig hvordan Koranen og profetens veiledninger skal tolkes, står vi igjen med et viktig spørsmål: Hva sier islam? Utfra dette spørsmålet kriges det, mennesker forfølges, drepes og hundses på grunn av sine forskjeller. Muslimer oppfører seg ikke som muslimer, men som onde monster. Jeg leste nettopp at muslimer ble bedt om å ikke snakke med andre muslimer av en annen oppfatning ved et konkret arrangement på Grønland i Oslo. Hva er det for slags adab (oppførsel)? Den muslimske storfamilien, ummah, bryter opp og stadig flere går forskjellige veier. Altfor mange gir blaffen og faller fra. De kaller seg muslimer i høytider og bærer en kulturell arv, men de orker ikke den manglende fleksibiliteten og bakstreverskheten som de ortodokse utviser, som går på tvers med sivilisasjonens utvikling, likestilling, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Andre har valgt en åndelig vei og melder seg helt ut fra politiske kamper og religiøse debatter i offentlighetens lys. Folk holder seg til seg selv og prøver så godt de kan å følge de de oppfatter som viktig for dem. Men et fåfall av de konservative sloss og bråker hver gang noen våger å ta en sekulær og liberal vei.

Og der har du meg da. Jeg er en muslim som har funnet veien selv, lest meg opp på den klassiske teologien, praktisert tradisjonelt i fire år før jeg valgte å gå en mer moderne vei de tre siste. Det er det som er riktig for meg, og stadig fler lar seg inspirere til å velge en frihet, et moderne liv med Gud tilstede i livet sitt, fremfor å måtte gi fra seg alt - fordi de ønsker et bedre liv. Det er mulig. Vi ser impulsene fra utlandet og knytter nettverk der likesinnede finnes. Vi har et godt liv med vår tro, selv om det åpenbart plager de erkekonservative og ultramisjonerende. Jeg får e-mail fra muslimer som ber om hjelp, råd og støtte, og jeg svarer etter beste evne hele tiden. Jeg blir så lykkelig når jeg hører fra dere!

Kampen står om hvem som har rett til å bære tittelen "muslim", hvem som har rett til å definere hva islam er og ikke er. Den kampen akter ikke jeg å ta del i. De kan bråke så mye de vil. Jeg gir ikke fra meg retten til å kalle meg muslim selv om jeg ikke praktiserer old school islam.

For meg handler islam om å finne Gud og søke den godheten og rettferdigheten som ligger i et godt liv.
Fyller vi oss med den kjærligheten, likeverdet og rettferdigheten og viser respekt for alt levende og hele hans skaperverk blir man fyllt med en ærbødighet og ydmykhet som overgår alt annet. Å krangle og behandle hverandre dårlig, det er djevelens glede og fest. Slikt vil jeg holde meg unna. Det er ikke veien jeg har valgt å gå. Islamnet har gått hardt ut, nok en gang, men mitt svar var at vi kan møtes å prate om det. Isteden valgte de å kalle meg syk i hodet, mediekåt og en troløs løgner. Dem om det.

Vi er blitt overøst med positive bekreftelser, jubelrop, gledestårer og takketaler fra øst og vest. E-mail, telefoner, smser, på sosiale medier og venner og ukjente har gått mann av huse for å kjøpe A-Magasinet og uttrykke sin støtte. Hundrevis av mennesker har vist sin glede og begeistring for våre valg, for hva vi har gjort og for det håpet vi har gitt til andre. Det teller mer enn de vonde opplevelsene!

Min mann elsker meg for den jeg er, og jeg elsker han for den han er. Vi er likeverdige mennesker som ser skjønnhet og glede i hverandre som et par, vi har tro på mange av de samme verdiene. Vi er gode mennesker som ikke gjør en flue fortred, og absolutt ikke driver med avgudsdyrkning på noen som helst måte. At såkalte muslimer våger å trakassere meg, min famlie og mine venner som var med i bryllupet, på internett får stå for deres egen regning. Jeg syns bare synd på mennesker som er fylt med så mye hat og lite åndelighet, at de har gjort det til sin livsoppgave å plage andre. Det var ikke det Gud hadde i planene da han sendte oss sin veiledning.

Velkommen til andre som ønsker å gifte seg i frihet og kjærlighet, velkommen til en verden full av likestilling og likeverd, med åpenhet og rettferdighet for alle. Velkommen til de som forstår at ekte gudommelighet, det kommer fra kjærlighet, ikke fra hat.

Foto: Monica Strømdahl, tilhører A-Magasinet

tirsdag 12. mars 2013

Status mars 2013

Hei til alle som leser bloggen! Takk for alle kommentarer og mailer, ja til og med telefoner som jeg mottar fra lesere.

De siste to årene jeg har jeg deltatt i mange debatter, både på nett og i andre sammenhenger, som Litteraturhuset, hos Aschehougs forlag og ved private arrangement. Du har sikkert sett meg på tv, lest om meg i aviser eller magasiner, og kanskje hørt meg på radioen flere ganger?

Offentlighetens har sin pris. Selvfølgelig krever det mye arbeid og tid til slike aktiviteter, men å fronte en upopulær religion som konvertitt/overløper, er som å gå konstant i motvind. De fleste er i mot deg. Det er verken årsaken til at jeg konverterte eller ønsket å blogge offentlig, men en naturlig reaksjon på noe folk flest ikke forstår. I tillegg har vi mengden av sjikane, trusler og hatmeldinger man mottar for å ha kontroversielle meninger. Det paradoksale er at det er mine "trosfeller" som kommer med de verste utspillene. Selv om vi kaller oss muslimer, har vi ikke mye til felles når det gjelder livssyn.

Det jeg står ovenfor hele tiden er en motvilje, fra konservative muslimer og fra ikke-muslimer, som ikke vil akseptere at det finnes flere former for praktisering av islam. At jeg som sekulær muslimer som støtter likestilling og egne frie valg, liksom ikke er en "skikkelig muslim". Mange går til det skrittet å si at jeg ikke er muslim i det hele tatt.

I ytringsfrihetens land, må dere gjerne mene det. Si hva dere vil. Men jeg er muslim. Jeg følger den troen som jeg ser i Allah swt, Koranen og profeten Muhammed saaws fotspor. Jeg trenger ikke å forsvare meg, krangle, debattere eller sloss for min tro. Det har heller aldri vært min intensjon, verken med bloggen eller deltagelse i offentlige debatter. Min misjon har hele tiden vært å vise frem en annerledes stemme, som også finnes. Verken ødelegge for andre eller fornærme noen. Kanskje hjelpe noen, vise en vei for de som ikke tror det er mulig. Det har jeg fått bevist gjennom stor leserrespons.

Jeg er ikke alene. Over hele verden blåser en liberal vind av medmenneskelig nestekjærlighet og toleranse som moderate og moderne muslimer omfavner. Det er ikke lenger frykt og tradisjoner som blir milepælene for religionsutøvelse, men åndelig selvutvikling og arbeidet for en bedre verden, miljø og medmennesker. Vi som tør å fortsatt bære tittelen muslim, som stolt tar oppgaven med å vise Guds kjærlighet og nåde, i en verden som er full av fordommer og skeivbilde for hva islam egentlig er; vi gjør en stor og viktig jobb. Men den jobben har en høy pris. Ingen bør gjøre den alene. Flere ganger har jeg prøvd å danne et nettverk av moderne og moderate muslimer i Oslo/Norge. Hver gang har jeg innsett at moderate og liberale muslimer ikke ønsker en flokk av meningsfeller å støtte seg bak, men står for sin egen tro i eget liv. De prioriterer ikke å danne et religiøst fellesskap når livssynet kan brukes positivt i det livet de allerede lever. Det har jeg måttet akseptere, selv om jeg fortsatt savner andre liberale muslimer å be sammen med på fredager, eller søke råd og støtte hos når tro og prøvelser føles tungt alene.

Det kommer en ikke ubetydelig mengde e-mail til meg (valgerd2003@yahoo.no) med spørsmål om islam, religionshistorie, kultur, politikk, feminisme og personlige ting. Jeg tar meg tid til å svare, men det kan gå noe tid før du får tilbakemelding. Det går også an å legge igjen en melding på pressemobilen min 98817430.

Jeg har valgt å legge min tid og mine krefter på annet enn islambloggen den siste tiden, men jeg har ikke blitt borte. Jeg bare velger mine kampsaker med omhu. Livet som "lyskriger" krever fokus.

Foto: Stian Antonsen