mandag 24. juni 2013

Jeg er islamsk viet!

Som sikkert mange av dere har lest i fredagens utgave av A-Magasinet, ble jeg nylig viet på islamsk måte, ved inngåelse av et "nikah". Det betyr en ekteskapskontrakt mellom mann og kone, gjort av en imam.

Det er første gang i Norge at en muslimsk kvinne får lov å gifte seg med en ikke-muslimsk mann. Og den eneste grunnen til at jeg "fikk lov" til dette, er at min gode venn Imam Daayiee Abdullah fra Washington DC gjestet Norge, og mer enn gjerne påtok seg oppgaven. Hurra for han, hurra for oss!

I klassisk islamsk teologi og gjennom sharia (islamsk lovgivning) forbys muslimske kvinner å ekte andre enn muslimske menn. Dette mener jeg det er på høy tid å ta et oppgjør med. Muslimske menn har hele tiden hatt mulighet til å gifte seg med kristne og jøder, mens kvinner ikke har hatt dette valget. I tillegg gifter mange muslimske menn seg med norske kvinner som ikke er troende i det hele tatt, under påskudd av at de "egentlig" er kristne, fordi Norge er et kristent land. Dette ser de strenge imamene gjennom fingrene med. At mange har koner fra før og "gifter" seg med elskerinner er heller ikke noe som stanses. Menns sexliv er tydeligvis viktigere enn å følge Koranen til punkt og prikke når det kommer til stykket. Reglene tøyes og bøyes i menns favør, mens kvinnene i stor grad fortsatt sliter med å få velge sin livspartner på fritt grunnlag uten familiens overprøving. Dette til tross for at islam la grunnlaget for at ekteskapet skal være fritt inngått av begge parter, har arrangerte ekteskap overlevd tradisjonene og mye sosialt press kan ligge bak giftemålene. Grensene mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er i en gråsone. De muslimske kvinnene som gifter seg av egen fri vilje må fortsatt finne seg en muslimsk mann, og fortrinnsvis en av samme nasjonalitet/rang/type som familien kan godta. De som ønsker å gifte seg med den de elsker får et stort valg på samvittigheten, først må de ta et valg mellom religionen og tradisjonene, så mellom kultur og familie, og til slutt, mellom andres forventninger og kjærligheten selv. Altfor mange knuste hjerter gir opp kampen.

Hvordan var det ment å være?

På islams tid var det vanlig at folk giftet seg mellom forskjellige religioner og stammer, slik vi gjør nå for tiden. Forskjellen var at menn hadde en annen posisjon i samfunnet, der de ble forvaltere for sine kvinner og barn, slik de forvaltet sin formue og sine tjenere. Da Koranen ga anbefaling om at troende kvinner burde giftes til troende menn var dette for å beskytte kvinnene mot å miste retten til å praktisere sin religion, og sikre at deres avkom også fritt kunne praktisere islam. Dette var ment som en god og omsorgsfull ivaretagelse av muslimske kvinner. Vi må huske at ortodokse muslimer ser på seg selv som de beste menneskene. I Islam blir muslimer, og spesielt de rett-troende, momin, tatt for å være de som får best plass i paradiset. Koranen rangerer mennesker i trosgrupperinger. Etter muslim kommer "bøkenes folk", nemlig kristne og jøder, som i følge Koranen har fått gudommelige åpenbaringer gjennom hellige bøker før Koranen kom ned. Disse regnes derfor som våre nærmeste allierte, etter muslimene selv. Det er hva som står skrevet, men ikke hva historien har vist gjennom kriger og maktkamper. Dernest kommer de troløse, khuffar. De blir beskrevet som mennesker uten håp, med lukkede hjerter og manglende vilje til å se og oppleve Guds storhet. De aller værste er mushrik, flergudsdyrkerne. De som ber til ilden eller gamle stammeguder, de som bruker magi og overtro som sine veiledere. Med en slik rangering av tro som menneskelig verdi er det mange som glemmer at vi alle er Guds barn og at ingen har rett til å dømme et annet menneske for sine handlinger. At alt Guds skaperverk er likeverdig uansett. Det er handlinger som vurderes i islam, og godhet belønnes høyt.

Når en muslim da gifter seg med en "troløs" khuffar, er dette i mange muslimers øyne noe av det verste man kan gjøre. Det er rett og slett forbudt i sharia, og du finner ikke en imam som vil gjøre det.
Resultatet er at det ikke skjer noen utvikling for muslimene, og der menn praktiserer større frihet til partnervalg blir kvinnene sittende igjen med forbud og gammeldagse tolkninger. Det er ingen frihet eller likestilling i det.

For å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør i en religion er det viktig å se på hvorfor Gud har bedt oss gjøre som veiledet. Blind anbefaling er farlig, for uten å forstå meningen med retningslinjene kan hensikten bli borte og man går seg vill i regelrytteri fremfor å forvalte et godt liv for menneskene. Der jeg og de konservative er uenige, nemlig hvordan Koranen og profetens veiledninger skal tolkes, står vi igjen med et viktig spørsmål: Hva sier islam? Utfra dette spørsmålet kriges det, mennesker forfølges, drepes og hundses på grunn av sine forskjeller. Muslimer oppfører seg ikke som muslimer, men som onde monster. Jeg leste nettopp at muslimer ble bedt om å ikke snakke med andre muslimer av en annen oppfatning ved et konkret arrangement på Grønland i Oslo. Hva er det for slags adab (oppførsel)? Den muslimske storfamilien, ummah, bryter opp og stadig flere går forskjellige veier. Altfor mange gir blaffen og faller fra. De kaller seg muslimer i høytider og bærer en kulturell arv, men de orker ikke den manglende fleksibiliteten og bakstreverskheten som de ortodokse utviser, som går på tvers med sivilisasjonens utvikling, likestilling, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Andre har valgt en åndelig vei og melder seg helt ut fra politiske kamper og religiøse debatter i offentlighetens lys. Folk holder seg til seg selv og prøver så godt de kan å følge de de oppfatter som viktig for dem. Men et fåfall av de konservative sloss og bråker hver gang noen våger å ta en sekulær og liberal vei.

Og der har du meg da. Jeg er en muslim som har funnet veien selv, lest meg opp på den klassiske teologien, praktisert tradisjonelt i fire år før jeg valgte å gå en mer moderne vei de tre siste. Det er det som er riktig for meg, og stadig fler lar seg inspirere til å velge en frihet, et moderne liv med Gud tilstede i livet sitt, fremfor å måtte gi fra seg alt - fordi de ønsker et bedre liv. Det er mulig. Vi ser impulsene fra utlandet og knytter nettverk der likesinnede finnes. Vi har et godt liv med vår tro, selv om det åpenbart plager de erkekonservative og ultramisjonerende. Jeg får e-mail fra muslimer som ber om hjelp, råd og støtte, og jeg svarer etter beste evne hele tiden. Jeg blir så lykkelig når jeg hører fra dere!

Kampen står om hvem som har rett til å bære tittelen "muslim", hvem som har rett til å definere hva islam er og ikke er. Den kampen akter ikke jeg å ta del i. De kan bråke så mye de vil. Jeg gir ikke fra meg retten til å kalle meg muslim selv om jeg ikke praktiserer old school islam.

For meg handler islam om å finne Gud og søke den godheten og rettferdigheten som ligger i et godt liv.
Fyller vi oss med den kjærligheten, likeverdet og rettferdigheten og viser respekt for alt levende og hele hans skaperverk blir man fyllt med en ærbødighet og ydmykhet som overgår alt annet. Å krangle og behandle hverandre dårlig, det er djevelens glede og fest. Slikt vil jeg holde meg unna. Det er ikke veien jeg har valgt å gå. Islamnet har gått hardt ut, nok en gang, men mitt svar var at vi kan møtes å prate om det. Isteden valgte de å kalle meg syk i hodet, mediekåt og en troløs løgner. Dem om det.

Vi er blitt overøst med positive bekreftelser, jubelrop, gledestårer og takketaler fra øst og vest. E-mail, telefoner, smser, på sosiale medier og venner og ukjente har gått mann av huse for å kjøpe A-Magasinet og uttrykke sin støtte. Hundrevis av mennesker har vist sin glede og begeistring for våre valg, for hva vi har gjort og for det håpet vi har gitt til andre. Det teller mer enn de vonde opplevelsene!

Min mann elsker meg for den jeg er, og jeg elsker han for den han er. Vi er likeverdige mennesker som ser skjønnhet og glede i hverandre som et par, vi har tro på mange av de samme verdiene. Vi er gode mennesker som ikke gjør en flue fortred, og absolutt ikke driver med avgudsdyrkning på noen som helst måte. At såkalte muslimer våger å trakassere meg, min famlie og mine venner som var med i bryllupet, på internett får stå for deres egen regning. Jeg syns bare synd på mennesker som er fylt med så mye hat og lite åndelighet, at de har gjort det til sin livsoppgave å plage andre. Det var ikke det Gud hadde i planene da han sendte oss sin veiledning.

Velkommen til andre som ønsker å gifte seg i frihet og kjærlighet, velkommen til en verden full av likestilling og likeverd, med åpenhet og rettferdighet for alle. Velkommen til de som forstår at ekte gudommelighet, det kommer fra kjærlighet, ikke fra hat.

Foto: Monica Strømdahl, tilhører A-Magasinet

Ingen kommentarer: