fredag 29. november 2013

Å tre inn i en annen tilværelse

På vei hjem fra jobb i dag dro jeg innom en moske for å be ettermiddagsbønn (Maghrib). Det er en stund siden jeg har deltatt på fellesbønnen på fredager, og jeg savner det. Siden jeg ikke hadde planlagt at jeg skulle til moskeen hadde jeg heller ikke med meg bønneklær. Jeg stakk derfor innom en somalisk klesbutikk for å skaffe meg en enkel dra-på-hijab (al-amira modellen som barn ofte bruker). Da jeg trer inn i butikken blir jeg møtt av to par øyne i store khimarer (somalske heldekkende hijaber) som skuler skeptisk på meg. To damer som åpenbart lurer hva jeg har der å gjøre. - As-salamu aleikum, hilser jeg og lukker døra etter meg. De hilser tilbake og stemningen er med ett en helt annen. Jeg kikker litt rundt og finner ikke det jeg leter etter så jeg spør. Jeg får hjelp av den eldste som kan en liten smule norsk. Vi roter sammen i et stativ med flere pakker med hijaber, jeg ber om en sort, men de vi finner kommer i sterke farger, mønster og med bling. Til slutt kommer jeg over flere pakker med sorte i bunnen av kurven. Jeg drar ut to stykker fra forskjellig produsent og spør om hvilken som er størst. - Den bra, sier hun. - Jammen, hvilken er størst? spør jeg. Og slik holder vi på med en god-dag-mann-økseskaft samtale til jeg finner ut hvilken som passer min hodestørrelse og hun smiler bredt når jeg får den på hodet. Så spør hun hvem den er til. Til meg selv, svarer jeg. - Åh! Ma sha Allah (lovprisning), uttrykker hun av glede. Jeg betaler for varene og blir igjen spurt hvem som skal ha den. Jeg sier enda en gang at den er til meg, at jeg skal inn i moskeen ved siden av å be. En ny Ma sha Allah kommer fra begge damene, og de peker mot prøverommet og sier jeg kan ta den på der. Den gamle damen følger etter meg for å hjelpe meg, og jeg føler meg litt beklemt der jeg står og så godt vet at jeg har brukt hijab daglig i 4 år, for så å ta den av igjen for snart 3 år siden. Jeg har tatt på meg en hijab tusenvis av ganger, men hva skal jeg si? Jeg drar underdelen over hodet før jeg setter opp håret i en knute bak, drar underdelen opp igjen og lar den sitte som en buff rundt hodet. Så tar jeg opp overdelen og danderer den over så den dekker hår, ører, hals og nakke. Det kommer et nytt Ma sha Allah fra kassa, og jeg kjenner på en følelse av å bli inkludert, akseptert, satt pris på og beundret. Følelsen gir meg en bitter ettersmak siden jeg vet at jeg kommer til å ta den av igjen etter at jeg går ut fra moskeen, og fordi jeg jobber for sekulær og progressiv islam som et likegodt muslimsk alternativ. Og det mener jeg av hele mitt hjerte, men samtidig kan det føles forrædersk mot disse kvinnene som med sine reaksjoner allerede har gitt meg oppmerksomhet og betinget kjærlighet for å ta hijaben på. Det frister til å være der inne i denne varme tilværelsen lenger. Jeg husker det så godt. Det var den avgjørende faktoren for at jeg tok hijaben på første dag som muslim og bestemte meg for å la den være på. Jeg ville være på innsiden, som de andre. Kjenne på hvordan det er å gå ute i gaten med hijab, bli sett på som en muslim, være en muslim fullt ut.

Når jeg er ferdig med å be kommer jeg i prat med to kvinner i moskeen. Den ene vil bli kjent med meg og lovpriser at jeg har konvertert til islam og lært meg arabisk. Hun smiler og øverøser meg med Ma sha Allah'er, spør om alt mulig, hva jeg heter og hvor jeg bor, hvem jeg er gift med og om jeg har barn, hva de heter. Om jeg kjenner noen norske kvinner som vil gifte seg med hennes nevø på 23 år. -Norsk dame! sier hun. - Nei, jeg kjenner ingen jeg kan spørre om sånt. Det er veldig forskjellig kultur her, vi liker å selv finne den vi vil gifte oss med, sier jeg. - Jeg forstår ikke, sier hun. - Kultur, svarer jeg. - Norge er annereledes. Vi har språkutfordringer og snakker på en blanding av arabisk og norsk. Hun er fra Baghdad og har kjent meg i fem minutter. - Kan du komme å besøke meg? spør hun.

Den andre vil fortelle meg at det er forbudt å be med neglelakk. Jeg forsøker å forklare henne at jeg vet det, men takker for at hun sa i fra. Det er tross alt en muslimsk "plikt" å veilede sine søstre og brødre i islam, når du oppdager at de gjøre noe "feil". Jeg forteller henne om forskjellige tolkninger av islam og at det finnes moderne muslimer, men rullgardina går ned for øynene på henne når jeg prater. - Jeg makter ikke å følge boka til punkt og prikke, sier jeg. - Hvilken bok? sier hun. - Det finnes bare Koran og hadith (historier fra profetens liv og gjøren). - Det er ikke tolkninger, sier jeg. - Det er tekst. - Men all islam er tolket, det er derfor vi har forskjellige lovskoler. Vi har de fire godkjente, også har vi moderne islam som er litt annerledes. Jeg har valgt å være en moderne muslim. Hun blir stum og trekker seg tilbake. Min nye irakiske venninne langer ut - Hvorfor har ikke du lært deg arabisk? spør hun. - Det er ikke morsmålet mitt, svarer den somalsketniske norske unge jenta. - - Så leser du Koranen på arabisk da? spør hun videre.  - Jo, ja, svarer hun. Jeg må flire litt inni meg. Jeg fikk plusspoeng for arabisk og konverteringen. Men åpenbart minuspoeng for negllakken.

Jeg velger å forbli høflig og rolig, det er ikke en passende arena å diskutere i et bønnerom. Det sitter flere kvinner og ber for seg selv eller leser Koranen. Det er godt å være her. Det er varmt. Det føles eksotisk og inkluderende. Som å være i et helt annet land, i en helt annen verden. Jeg blir en annen her. Jeg tenker at det er naturlig å ville være som de andre. Høre til. Å sitte her er som å være på en russefest, vi har samme uniform, vi er alle like. Og vi er lojale mot hverandre. Jeg forstår nå hvorfor det var så totalt forvirrende å være ny muslim. Kultursjokk, grenseløshet, harampoliti (haram=forbudt) og en enorm (betinget) kjærlighet. Min nye venninne holder meg i hendene og ser meg dypt i øyenene før vi tar farvel. - Farvel, min kjære, sier hun på arabisk. Det var et sant hjertemøte. Det varmer ennå. Jeg har opplevd det så mange ganger. Gode venninner eller tilfeldige møter. Moskeen er rommet hvor hjertet banker høyere og bredere, dypere og sårere. Vi søker Guds nærvær.

Tiden er inne for å gå ut og ta bussen hjem. Jeg lar hijaben sitte på, spaserer bortover gata og stiller meg på bussholdeplassen. Jeg glemmer at hijaben er på hodet mitt fordi jeg er så vant til å gå med lue nå, det eneste jeg legger merke til er at folk ser bort etter at de har sett på meg. Først et blikk, så vandrer blikket. Noen få stirrer, noen kommer med små kommentarer som "Herregud" eller bare vender ansiktet demonstrativt bort. På noen få hundre mener har jeg med ett blitt tatt tilbake til en helt annen tilværelse, da jeg levde i denne drakta hver gang jeg gikk utendørs. Den gangen jeg ikke så for meg å være muslim uten hijab. Jeg blir ikke lenger lei meg for folks reaksjoner, jeg blir heller ikke så glad som før. Jeg tenker at betinget kjærlighet og reaksjoner på fordommer er menneskers måter å uttrykke seg på, det har egentlig ikke noe med meg personlig å gjøre.

Bussen dukker opp, det er godt å komme ombord i varmen. Den er full og alle står nedover midtgangen. Jeg klamrer meg fast mens bussen kjører, og balanserer stresskoffert og bæreposer. Legger igjen merke til at folk ser på meg én gang, så ser de vekk. Det blir et sete ledig på neste stopp, vi er fire som venter på tur til å sitte. Han som står nærmest kan ta, det men setter seg ikke. Jeg ser på han og spør om han vil sitte. - Ta den du, sier han og smiler. Tusen takk, svarer jeg og setter meg ned. Jeg puster ut og drar av meg den sorte al-amiraen og stapper den i posen. Tilbake i enda en helt annen tilværelse. Usynlig norsk muslim.


mandag 11. november 2013

Radikalisering

To unge, somalsk-etniske søstre fra Bærum reiste nylig til Syria for å delta i den påståtte "hellige krigen" der. Sannheten er at det foregår en borgerkrig mellom flere hundre forskjellige opprørsgrupperinger og president Bashar Al-Assads militære styrker. Den arabiske våren som startet med borgerkrig i Tunisia og senere spredte seg til Algerie, Egypt og Midt-Østen har pågått i snart tre år nå. Grupperinger som ønsket demokrati og mer frihet begynte å gjøre opprør, samtidig som andre grupperinger som ønsker en muslimsk stat med sharialover også begynte å kjempe for sin sak. I dag er opprøret et kaos av grupperinger med forskjellige målsetninger, og opprørsstyrker som blir støttet av utenlandske organisasjoner. Noen har fått penger og våpen fra USA, andre av Russland og Iran. Det snakkes også om at Saudi-Arabia vil støtte med egne soldater fremfor å gi pengestøtte til opprørere som i stor grad har blitt finansiert av terroristorganisasjoner.

I Norge er vi rystet etter å ha fått vite at et sted mellom 30 - 40 muslimske, norske statsborgere, med utenlandsk opprinnelse, har reist til Syria for å kjempe i kampene på opprørernes side. De sier at de er dedikerte muslimer som må hjelpe sine muslimske brødre og søstre i Syria. Fra å være en revolusjon mot undertrykkelse og manglende muligheter har det blitt en religiøs og etnisk krig. Syria består av en blandet befolkning hvor flest sunnimuslimer bor, men også shiamuslimer, arabiske alawitter, arabiske kristne, kurdere, druzere og syrisk-tyrkiske bor. En svært blandet befolkning, slik vi har sett har medført store problemer med å forme et demokrati i Irak. Når en stat ikke før har kjent frihet og demokrati, men grupperinger har blitt undertrykt over lang tid, vil det nødvendigvis ta lang tid, og trenge mye støtte utenfra for å få til en mer stabil situasjon. Verden står ikke akkurat klar til å hjelpe. Syria er et betent sår i Midt-Østen som splitter øst og vest, mange stater har egeninteressert i det strategisk plasserte landet mellom Irak, Tyrkia, Iran, Jordan, Libanon og Israel.

Hvem er så disse norske muslimene som frivillig reiser inn i en krigssone og risikerer liv og helse for andres revolusjon? Noen er kanskje av syrisketnisk opprinnelse, men langtfra alle. Jo, de er fundamentalistiske og radikale muslimer som har en trosoverbevisning om at rettsskafne muslimer har plikt til å delta i hellig krig med sine likesinnede brødre. At det å dø som martyr i hellig krig er den største ære, og at innsatsen skal belønnes med Paradis og stort behag i det evige livet.

Vi har sett en økende trend i at konservativ islam står for en stor del av trosopplæringen i moskeene og hjemmene, og enkelte grupperinger går enda lenger ved å bygge nettverk av aktivister. I Norge har gruppen "Profetens Ummah" utmerket seg de siste to åra, med demonstrasjoner foran ambassader, Stortinget og holdt egne pressekonferanser. PST følger nøye med på utviklingen og har i sine siste trusselvurderinger uttalt at det er en økning i radikaliseringen, men at det fortsatt er en liten gruppe som kan utgjøre en reell trussel. Noe de frykter er at de norske muslimene skal få opplæring og trening fra utlandet, slik flere nå gjør - i Syria.

Jeg har flere ganger blitt spurt om hva som radikalserer muslimer. Det finnes ikke ett enkelt svar på det. Personlig tror jeg det handler om en kombinasjon av flere risikofaktorer og kanskje også noen tilfeldigheter. Etter 22. juli ble folk flest bekymret for radikalisering og ekstremisme, for nå fikk befolkningen virkelig øynene opp for  ekstremisme av annen politisk ideologi enn islamisme. Tross at terrorisme ikke er ukjent for Norge og Europa, har vi aldri tidligere opplevd en så voldsom terrorhandling på norsk jord. I 2012 deltok jeg på Radikaliseringskonferansen til Justis- og beredskapsdepartementet, og kommer til å delta i år også. I år avvikles den torsdag 28. november på Politihøgskolen. Jeg deltar også i en gruppe av mennesker som bryr seg som kaller seg "Motoffensiv til ekstreme meninger på nett", opprettet av Humanetisk Forbund. Vi har hatt flere samlinger og kurs, og skal nå i november holde et seminar for gruppen.

Personlig har jeg engasjert meg sterkt i nettdebatter og jobbet systematisk informativt via blogger og annen debatt i media, spesielt mot islamsk fundamentalisme og radikalisering. Jeg har møtt mye motbør og sjikane fra meningsmotstandere. Nettdebatt kan være et skittent spill, og derfor er jeg glad for at flere store debattsteder som nettavisenes kommentarfelt nå vil kreve registrerte deltagere hvor identitet må oppgis. Tiden for anonyme trusler og mobbing bør være over. Nettet er en viktig arena for sosial kommunikasjon, og som blogger merker jeg selv stor pågang fra lesere og folk som trenger hjelp til å forstå islam eller ber om støtte til å gå sin egen vei.

Istedenfor å snakke om skyld og årsak til radikalising mener jeg det er på høy tid å komme med konkrete tiltak for å motarbeide den. I fjor lanserte departementet en egen telefontjeneste og nettside som ga råd om hvordan man kunne forholde seg til radikalisering hvis man møtte på mennesker som hadde forandret seg. Jeg vet ikke hvilken effekt den tjenesten har hatt. Jeg ser av programmet for Radikaliseringskonferansen 2013 at politiet og barnevernet skal sterkere inn i forebyggingen.

Jeg tror det er liten sjans for å endre et menneskes holdninger ved press eller debatt. Konsekvensene må være konkrete skal det ha noen nytteeffekt. Som at du ikke får komme til denne moskeen hvis du har slike holdninger. Du får ikke delta i dette forumet når du publiserer islamistisk hatpropaganda, eller at du må ha samtaler med sosiallærer eller barnevernet om du oppfordrer eller bidrar til rasisme eller mobbing på en skole. Ord må forplikte, vi kan ikke lenger la folk med rare meninger forbli ukonfrontert. For de finner sine likemenn, spesielt på nettet, og får styrket sine syke holdninger, og motivasjon til å fortsette. Forebygging handler om å behandle folk likeverdig og godt fra de er født, om å gi alle en sjanse, om åpenhet, frihet og støtte til å være den du vil være, ytringsfrihet og demokrati på sitt beste. Men det innebærer også et sterkt forsvar av disse verdiene, og jeg har mer tro på konfrontasjon, forpliktelse og konsekvenser enn avisinnlegg i ekkokammer og demonstrasjonstog. Det er ikke der kampene skal kjempes.

I syv år har jeg vært muslim. De første årene gikk jeg ofte til forskjellige moskeer på religionsopplæring. Jeg så og hørte ting som sjokkerte meg, men ante ikke hvordan jeg kunne ta til motmæle uten å bli oppfattet som blasfemisk eller respektløs. Jeg hadde ingen erfaring med å debattere med muslimske lærere. Jeg begynte forsiktig å diskutere med de jeg ble kjent med, men ble forundret over hvilke sosiale spilleregler som fortsatt levde i disse miljøene. "Respekt" er et ord som misbrukes til å tie eller se gjennom fingrene med overgrep i forskjellige former. Jeg tok til motmæle på nettet, men skulle ønske jeg kunne ha endret systemet fra innsiden. Det er ikke lett å få til det, men for hver elev som ikke protesterer, fortsetter systemet uforstyrret fra generasjon til generasjon. Det samme gjelder i hjemmet. Når et familiemedlem begynner å interessere seg for å bli en "skikkelig god muslim" og søker læring på nettet eller begynner å gå i grupper som predikerer en intolerant og fundamentalistisk tolkning av islam, vil personen gradvis begynne å forandre holdninger, oppførsel og språk. Dette er øyeblikket hvor de som står nærmest må reagere. Ta debattene, utfordre, sett krav. Det er så viktig at foreldrene SER sine ungdommer og våger å stå opp for egne trostolkninger og verdisyn. Mange muslimer som har innvandret til Norge har lært seg å se islam i lys av det å leve i et sekulært og moderne samfunn. Når deres ungdommer beskylder dem for å ha blitt dårlige muslimer fordi de har jenket på muslimske regler føler mange at de ikke kan ta til motmæle. Kanskje har de selv dårlig samvittighet for at de har jenket seg eller rett og slett bare aldri våget å ta debatten. De har bare latt tiden og situasjonene ta valgene for seg, nå føler de kanskje skam og føler seg programforpliktet som muslimske foreldre til å støtte opp om barnas egenmotivasjon til å bli "bedre muslimer".

Vi må ikke forveksle det å være religiøs med å bli en fundamentalist eller radikalisering. Mange flotte muslimke ungdommer søker en sterk religiøs indentitet og engasjerer seg i ungdomsforeninger og frivillig arbeide. Dette er flott! Rabitas ungdom er et eksempel på dette, og ildsjelen Djamel Selhi er en nydelig mann, far og muslim som brer sine omsorgsfulle vinger over ungdommene som ønsker mer av islams lære og fellesskap i sitt liv. Det er ikke disse vi skal bekymre oss for!

De vi skal bekymre oss for er sinte ungdom som stadig snakker om urettferdighet, som isolerer seg og sitter timesvis på islamistiske forum, paltalk eller fatwabanker, som slutter å debattere islam fordi de alltid blir så sinte at de avslutter debatten med at alle nordmenn er khafir (vanntro) og at ingen muslimer i Norge kan noe om islam. De som ønsker seg vekk fra vårt frie demokratiske samfunn, som trekker i stadig særere antrekk, får seg likesinnede omgangskrets og blir tausere. Disse er på god vei til å være hjernevaskede, og kan utgjøre en trussel for seg selv og andre. Det er lov å ta kontakt med foreldre, lærere, barnevern, moskeledere og politet når du blir bekymret. Ingen har vondt av en oppklarende samtale. Og selv om en samtale kanskje ikke løser situasjonen, er det et sterkt signal om at noen bryr seg, noen ser deg - og noen liker ikke at du har blitt som du har blitt. Lar vi dem være i fred er det bare en bekreftelse på det de allerede tror, at ingen bryr seg. Ironien er at disse menneskene ofte kommer tilbake til det mangfoldige samfunnet når de har fått oppleve at det de trodde på ikke holdt mål. Drømmen om det perfekte trossystem var ikke feilfri, og det skal masse tid, omsorg og tålmodighet til, så vil slike fanatiske oppheng gi slipp. Uansett hvilken ideologi vedkommende har satset på.

Derfor bryr jeg meg, og derfor vil jeg fortsette å jobbe mot fundamentalisme og radikalisering, av alle politiske, ideologiske og religiøse systemer - som hindrer frihet og likeverd for alle.


Foto: nytimes.com


torsdag 7. november 2013

Jeg savner dere!

Trofaste lesere skriver e-mail til meg hver uke og ber meg om å fortsette bloggingen. Jeg svarer også på spørsmål via mail og har i løpet av sabbaten hjulpet flere unge kvinner til å konvertere. Jeg har også holdt foredrag om islam i Norge på en høyskole i Oslo. Takk til alle som vil ha mer av min stemme!

Siden flere enn meg stadig er overbevist om at mediabildet trenger en balansert stemme og noen fra innsiden, ønsker jeg å poste mer regelmessig her på Islam-i-Norge-bloggen.

Du kan også melde deg på som fast leser så får du en beskjed når jeg oppdaterer!

Ahlan wa sahlan (Velkommen)!